Anne Enright
Den glemte vals Oversatt av Johann Grip, MNO
Anne Enright Originalens tittel: The forgotten waltz Oversatt av Johann Grip, MNO Copyright © Anne Enright 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36428-1 1. utgave, 1. opplag 2012
Innkjøpt av Norsk kulturråd. Omslagsdesign: David J. High Omslagsfoto: Lesley Aggar/Trevillion images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Hadde det ikke vært for barnet, ville vel ingenting av dette ha skjedd. Men det at et barn var innblandet gjorde alt så mye vanskeligere å tilgi. Ikke at det finnes noe å tilgi, selvsagt, men det at et barn ble trukket inn i det hele, ga oss følelsen av at det ikke var noen vei tilbake – at det betydde noe. Det at et barn ble rammet betydde at vi måtte ta hverandre på alvor, vi måtte fullføre det. Hun var ni år da det begynte, men det spiller neppe noen rolle. Når jeg sier at alderen hennes ikke spiller noen rolle, er det fordi hun alltid har vært spesiell – er det ikke det man pleier å si? Selvsagt er alle barn spesielle, alle barn er vakre. Men jeg har alltid synes at Evie var litt besynderlig, sant å si. Og at hun var spesiell i den mer gammeldagse betydningen av ordet. Hun var vakker på en merkelig, litt eksentrisk måte. Hun gikk på vanlig skole, men selv på det tidspunktet hersket det en viss usikkerhet med hensyn til Evie, en følelse av noe som aldri ble uttalt. Selv legene – særlig legene – forholdt seg svevende med sitt «Vent og se». Så det var mye engstelse omkring Evie – for mye, mente jeg, siden hun tross alt var et så henrivende barn. Da jeg ble bedre kjent med henne oppdaget jeg at hun kunne være vrang, eller ensom – jeg lurte på hvor lykkelig hun 5
var. Men da hun var ni år betraktet jeg henne som en vakker, uskyldig liten person, og dessuten som en slags gave. Og da hun så meg kysse faren hennes – da hun så faren sin kysse meg, hjemme i hans eget hus – lo hun og viftet med hendene. Et skingrende, uforglemmelig hyl. Det var en latter, tenkte jeg senere, hovedsakelig en gjenkjennende latter, men også ladet med trass, eller noe som lignet – fryd, kanskje. Og moren hennes som var nede i første etasje akkurat da, sa: «Evie! Hva driver du med der oppe?» og fikk jenta til å se seg over skulderen. «Se så, kom ned igjen.» Og et eller annet mirakuløst ved morens tonefall, så dagligdags og kontrollert, fikk Evie til å tenke at alt var i sin skjønneste orden, selv om jeg hadde kysset faren hennes. Og ikke for første gang heller, skjønt jeg nå betrakter denne gangen som den virkelige første, vår kjærlighets første offisielle tildragelse: Første januar 2007, da Evie i all hovedsak fortsatt var et barn.
I
There Will Be Peace in the Valley
Jeg møtte ham i hagen hos søsteren min i Enniskerry. Det var der jeg så ham for første gang. Det var ikke noe skjebnebestemt over møtet, skjønt jeg tilføyer sensommerkveldens lys og utsikten. Jeg plasserer ham nederst i min søsters hage om ettermiddagen, i det øyeblikket da dagen bikker over til kveld. Ved halv fem-tiden, omtrent. Klokken er halv fem en søndag i et sommerlig Wicklow da jeg for første gang får øye på Seán. Der er han, der enden av min søsters hage begynner å viskes ut. Han skal akkurat til å snu seg – men det er han ikke klar over ennå. Han betrakter utsikten og jeg betrakter ham. Vakker, lavthengende sol. Han står der hvor åssiden begynner å skråne svakt nedover mot kysten, med sollyset i ryggen, og det er akkurat på den tiden av dagen da fargene er på sitt aller vakreste. Det er noen år siden nå. Huset er nytt og dette er min søsters innflyttingsparty, eller første fest, omtrent et halvår etter at de flyttet inn. Det første de gjorde var å rive stakittet for å få fjordgløttet sitt, så nå står baksiden av huset der som en manglende tann i rekken av nybygde hus, åpent for østlige vinder og nysgjerrige glanere – en liten skueplass, denne ettermiddagen, for lykke. Nye naboer er invitert, og gamle venner, og jeg, med 9
et par kasser vin og grillen de hadde satt opp på gavelisten til bryllupet, men endte med å kjøpe selv. Den står på terrassen, en grønn sak med en dreibar balje til lokk, og svogeren min Shay – jeg tror til og med han hadde på seg grillforkleet – vifter grilltangen med trehåndtak over lammekjøtt og kyllinglår mens han åpner ølbokser oppe i luften med den ledige hånden. Fiona går stadig ut fra at jeg skal hjelpe til siden jeg er søsteren hennes. Hun passerer med masse tallerkener i armene og sender meg et olmt blikk. Så slår det henne at jeg er en gjest, og hun tilbyr meg litt chardonnay. «Ja,» sier jeg. «Ja, takk, det hadde vært deilig,» og vi konverserer som voksne mennesker. Glasset hun fyller opp til meg er på størrelse med et svømmebasseng. Jeg får lyst til å grine når jeg tenker på det. Det må ha vært i 2002. Jeg hadde akkurat kommet hjem etter et tre ukers opphold i Australia og var helt hekta – fullstendig hekta – på chardonnay. Min niese Megan må ha vært fire, nevøen min snart to. Vidunderlige, skitne små skapninger som ser på meg som om de venter på poenget i en vits. De har også bedt noen venner. Det er ikke godt å si hvor mange unger som løper omkring her – jeg mistenker at de blir klonet på toalettet i førsteetasjen. En kvinne går inn dit med en smårolling og kommer alltid ut drassende på to. Jeg sitter ved glassveggen mellom kjøkken og hage – det er virkelig et nydelig hus – og betrakter min søsters liv. Mødrene kretser rundt bordet der barnas mat er satt frem, mens mennene sitter ute i det fri, nipper til drinkene sine og kikker mot himmelen som om de frykter regn. Jeg blir sittende og snakke med en kvinne som sitter ved et fat rissjokoladekjeks og liksom ubevisst stapper i seg den ene etter den andre. Rissjokoladekjeksene har miniatyr10
marshmallows på toppen. Hun skal akkurat til å putte en i munnen, da hun overrasket kvepper litt tilbake. «Oooooi, rosa!» sier hun. Jeg vet ikke hva jeg ventet på. Kjæresten min, Conor, må ha kjørt noen hjem eller hentet noen, men jeg kan ikke huske hvorfor han ikke var der. Og han skulle ha kjørt. Det var som regel han som kjørte, så jeg kunne ta meg et par glass. Hvilket var en av fordelene med Conor, må jeg si. Nå for tiden kjører jeg selv. Det er i og for seg også en forbedring. Og jeg vet ikke hvorfor jeg husker rissjokoladekjeksene, bortsett fra at jeg syntes «Oooooi, rosa!» var noe av det morsomste jeg hadde hørt, og det endte med at jeg og denne navnløse naboen til søstera mi satt og lo oss i filler – særlig hun ble så satt ut at man ikke helt visste om hun knakk sammen av blindtarmsbetennelse eller latterkrampe. Mens dette skjedde, virket det plutselig som hun tippet litt over i stolen. Hun rullet over til siden mens jeg bare fortsatte å se på henne og le. Så satte hun bena i bakken og begynte å løpe lavt foroverbøyd, ut gjennom glassdøren og bort mot svogeren min. Jeg ble rammet av jetlag. Jeg husker hvor underlig allting virket. Kvinnen som kom humpende rett mot Shay, i full sving foran grillen, det fresende kjøttet, flammene, og jeg som tenkte: «Er det natt nå? Hvor mye er klokken, forresten?» mens rissjokoladekjeksen stanset midtveis til leppene mine. Kvinnen lente seg forover, som om hun skulle gi Shay en takling i skinneleggene, men da hun rettet seg opp, hadde hun et lite og plutselig kavende barn i armene, og hun sa: «Der må du ikke være, forstått?!» Gutten så seg mer eller mindre likegyldig omkring over dette brå sceneskiftet. Han var tre, fire år gammel. Hun 11
satte ham ned på gresset og skulle til å fike til ham. Trodde jeg, i alle fall. Hun viftet med hånden mot ham, men førte den plutselig tilbake mot seg selv, som om hun prøvde å vifte vekk en veps foran ansiktet. «Hvor mange ganger må jeg si det?» Shay løftet en arm i været for å åpne en ølboks, gutten sprang sin vei, og kvinnen ble bare stående og stryke hånden gjennom håret. Det var én ting. Det fantes andre. Fiona, for eksempel, med blussende rosa kinn, og øynene plutselig våte av alt tra-la-la med å skjenke vin og le muntert og være en vakker mor skråstrek vertinne i det vakre nye huset sitt. Og så Conor. Min elskede. Som var forsinket. Det er 2002 og allerede nå er det ingen av dem som røyker lenger. Jeg sitter for meg selv ved kjøkkenbordet og ser etter noen å snakke med. Mennene i hagen virker ikke mer interessante nå enn da jeg kom – i sine kortermede skjorter og fritidsbukser som på et eller annet vis fortsatt lyser «slacks». Jeg er nettopp tilbake fra Australia. Jeg husker fyrene man ser i havna i Sydney ved lunsjtid, en endeløs rekke av dem: joggende menn, solbrune og veltrente, man kunne snu seg og følge etter uten å være klar over at det var dét man gjorde, akkurat slik man kan strekke seg etter en pokkers rissjokoladekjeks uten å være klar over at man stapper den i seg, før man får øye på marshmallowen oppå. «Oooooi, rosa!» Jeg har virkelig lyst på en røyk nå. Fionas barn har aldri sett en, fortalte hun meg – Megan brast i gråt da en elektriker tente en sigarett inne i huset. Jeg trekker frem vesken min som henger bak stolryggen og rusler ut i hagen, forbi Shay, som vifter med et kjøttstykke mot meg, forbi regnvåte trehjulinger og muntre forstadsbeboere, ned til 12
plassen der Fionas lille rognetre står bundet til støttepinnen sin og hagen går over til å bli fjellside. Det står et lite tømmerhus her til barna, lagd av brun plast. En temmelig smakløs gjenstand, egentlig – treet ser så uekte ut at det like gjerne kunne vært lagd av sjokolade, eller en slags gummiert skit. Jeg gjemmer meg bak denne bygningen – og jeg er så opptatt med å få det til å ligne en fullstendig anstendig handling – lene meg mot gjerdet, glatte på skjørtet, stjålent rote rundt i vesken etter sigarettene – at jeg ikke oppdager ham før jeg tenner røyken. Mitt første glimt av Seán (her, i historien jeg forteller til meg selv om Seán) får jeg altså på begynnelsen av min første utånding: Kroppen hans, skikkelsen han danner mot utsikten bak, uskarp i røyken fra en lenge utsatt Marlboro Light. Seán. Et øyeblikk er han helt seg selv. Han skal til å snu seg, men det vet han ikke ennå. Han skal snu på hodet og se meg slik jeg ser ham, og så skjer det ingenting på flere år. Det er det ingen grunn til at det skal. Det føles virkelig som om det er natt. Lyset er nydelig og helt feil – det føles som om jeg må dreie på hele kloden inni hodet for å komme til denne hagen, til denne ettermiddagsstunden og til denne mannen, som er den fremmede jeg sover ved siden av nå. En kvinne kommer bort og snakker dempet til ham. Han lytter til henne over skulderen, før han vrir seg enda litt og kikker på ei lita jente som står et stykke unna dem begge. «Men for guds skyld, Evie,» sier han. Og han sukker – for det er ikke selve jenta som irriterer ham, men noe annet, noe som er større og tristere. Kvinnen går bort for å tørke vekk klisset i Evies ansikt med et papirlommetørkle som kleber seg fast til den klis13
sete huden. Seán betrakter det i noen øyeblikk. Og så ser han bort på meg. Slikt skjer stadig vekk. Man fanger en fremmeds blikk, holder det akkurat litt for lenge, og ser bort igjen. Jeg var akkurat tilbake fra ferie – en uke med Conors søster i Sydney, deretter nordover til et fantastisk sted der vi lærte oss å dykke. Der vi dessuten lærte oss, så vidt jeg husker, hvordan man har sex i edru tilstand. Et enkelt men godt triks, det var som å skrelle av seg et ekstra hudlag. Det var kanskje derfor jeg klarte å møte Seáns blikk. Jeg var akkurat tilbake fra Australia. Jeg var temmelig fornøyd med utseendet mitt. Jeg elsket – virkelig elsket – en mann jeg snart skulle bestemme meg for å gifte meg med, så da han så på meg, følte jeg meg ikke redd. Det burde jeg kanskje ha gjort. Og jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvordan Evie så ut den dagen. Hun må ha vært fire år, men jeg kan ikke forstå hva det kan ha å si for den jenta jeg kjenner i dag. Det eneste jeg så den ettermiddagen var et barn med skittent ansikt. Så Evie er bare en slags flekk på et ellers klart og tydelig bilde. For det forbløffende er hvor mye jeg egentlig fikk i det første blikket: Hvor mye, når jeg tenker på det nå i ettertid, jeg burde ha visst. Alt er der: den kilende interessen som Seán vekket i meg, hele opplegget med Evie. Jeg husker dette svært tydelig, slik jeg også husker hvor søt og urokkelig høflig kona hans var. Jeg så straks hva slags kvinne hun var, og ingenting hun senere gjorde, overrasket meg eller forandret på det inntrykket. Aileen, som aldri skiftet frisyre, som var og alltid vil forbli en størrelse 10. Jeg kunne vinke til Aileen nå, tvers over alle disse årene, og hun ville hovedsakelig sende meg det samme blikket som hun gjorde den gang. Fordi hun så rett gjen14
nom meg også. Ved første blikk. Og skjønt hun smilte og var så korrekt, kunne jeg ikke unngå å se intensiteten i blikket hennes. Det er nok korrekt å si at Aileen ikke har lagt det bak seg. Jeg ikke sikker på at jeg har gjort det for egen del heller. Et sted oppe ved huset ler marshmallow-kvinnen litt for høyt, Conor er annensteds, og Aileens papirlommetørkle, i en smakfull limegrønn nyanse, skal snart klebe seg fast i små strimler på Evies klissete ansikt, og Seán skal kikke bort på meg. Men ikke ennå. Foreløpig puster jeg bare ut.
Love is Like a Cigarette
La oss begynne med Conor. Conor er enkel. La oss si at han allerede har dukket opp, den ettermiddagen i Enniskerry. Da jeg går inn på kjøkkenet igjen, så er han der, henger omkring, lytter, hygger seg. Conor er lavmælt og røslig, og sommeren 2002 er han min oppfatning av moro. Conor tar aldri av seg jakken. Under den har han en strikkejakke, så en skjorte, så en T-skjorte og under den en tatovering. Den brede veskereimen henger tvers over brystkassen, og holder alt flatklemt. Han er stadig på utkikk. Denne fyren slutter aldri å speide omkring seg, som på jakt etter mat. Faktum er at hvis han befinner seg i nærheten av mat, vil han spise den – men på en pen, intelligent og lyttende måte. Øynene hans sveiper stadig over gulvet, og hvis han ser opp, er han full av sjarm: Han er blitt fanget av noe du har sagt, han synes du er vittig. Han kan virke litt tankefull, men denne fyren her er alltid klar for litt moro. Jeg elsket Conor, så jeg vet hva jeg snakker om. Han nedstammer fra en lang rekke butikk- og pubeiere i Youghal, så han liker å betrakte mennesker og smile. Jeg pleide å like det ved ham. Og jeg likte vesken, den var trendy, i likhet med brillene, som var litt femtitalls og hadde tykke 16
stenger, og han var glattbarbert på hodet, noe som irriterer meg ellers, men ham kledde det, fordi huden var så solbrun og hodet såpass stort. Og han hadde en kraftig hals, og en svulmende rygg som det vokste hår på fra skuldrene og nedover. Hva kan jeg si? Innimellom overrasket det meg at mennesket jeg elsket var så vanvittig mannlig, at musklene var dekket med solid fett og at hele mannen – alle de 178 centimeterne, gud hjelpe oss – var så lodden av kroppshår at han ble uskarp i kantene når han kledde av seg. Ingen hadde fortalt meg at man kunne falle for sånt noe. Men det gjorde jeg. Conor hadde nettopp avsluttet en mastergrad i multimedia, han var en trendy nerd. Jeg var også i IT-bransjen på en måte, jeg arbeider hovedsakelig med europeiske bedrifter, på nettet. Språk er min ting. Dessverre ikke de romantiske, arbeidsområdet mitt er ølspråkene, ikke vinlandene. Skjønt jeg synes fremdeles at omlyd er skikkelig sexy, det at man må lage trutmunn for å få det til, og alle de skandinaviske ‘o’- og ‘u’-lydene gir meg gåsehud. Jeg datet en norsk fyr en gang som het Axel, bare for å høre ham si «snøord». Men jeg datet Conor fordi han var morsom, og jeg falt for ham fordi det var det riktige å gjøre. Hvordan kan det være mulig? At han i hele den tiden jeg kjente ham aldri behandlet meg dårlig. Det var ingen stor beslutning å kjøpe et hus, det virket bare fornuftig. Australia var vårt siste sprell, etter det ble alt lagt unna til avdrag og gjeldsforsikring og dokumentavgift og advokathonorarer – herregud, de tynte nærmest livskiten ut av oss. Jeg husker ikke hvilke konsekvenser det fikk for forelskelsen vi liksom var midt oppi. Jeg kan ikke huske nettene. Vår kjærlighet var uansett en slags dagtidsorientert begivenhet. Conor begynte å drive med 17
vindsurfing ute ved Seapoint, og kom hjem med en duft av chips og hav rundt seg. Om lørdagsettermiddagene tråkket vi rundt i andre menneskers hus – tomannsbolig med tre soverom, viktoriansk terrasse, loftsleilighet. Vi betraktet hverandre stående ved peishyller fra trettitallet og liksom myste med øynene. Eller vi gikk inn i enkeltværelser, der vi lettere kunne se for oss rommet med en fjernet vegg, eller en fjernet duft, eller mindre ubebodd. Sånn holdt vi på i månedsvis. Vi ble ganske drevne. Jeg kunne gå inn i en eller annen hybel og smelle opp en tobakksbrun skinnsofa mot langveggen, på øyemål. Jeg kunne vifte med en retro lampeskjerm straks noen sa «tomannsbolig fra femtitallet» og plassere en Eames-stol under den, og skru på lyset. Men jeg visste ikke hvordan livet mitt ville arte seg i den stolen, eller hvordan det ville føles. Bedre, uten tvil. Jeg var overbevist om at jeg ville føle meg seriøs-men-likevel-leken, voksen og lykkelig, jeg ville på et vis føle meg realisert. Men på den annen side, som jeg sa til Conor. «På den annen side.» Da vi elsket med hverandre på slutten av disse lange lørdagene, var det med en fornemmelse av at vi gjenvant vårt egentlige liv, som for en kort tid var blitt frarøvet oss. Man går inn i en fremmeds hus og det er spennende, ikke noe mer, og føler seg litt tilskitnet av det. Jeg kunne merke det i de brukte, forlatte kjøkkenene og i dagdrømmene mine foran helgemagasinets eiendomsannonser. Jeg kunne kjenne hvordan det svant hen like etter at jeg våknet opp og innså at vi ikke hadde kjøpt, sannsynligvis aldri kom til å kjøpe, et hus med sjøutsikt. Det føltes ikke som for mye forlangt – et hus som ville rense opp i livet ditt hver gang du tittet ut av det – men det var det åpen18
bart. Det var altfor mye forlangt. Jeg regnet på det både opp- og sidelengs, og stirret alltid like vantro på svaret. Svaret var stedet vi opprinnelig hadde gått ut fra, før vi totalt mistet bakkekontakten. Svaret var ikke så mye et hus som en investering – et sted der vi fikk litt armslag, og som ikke lå altfor langt utenfor byen. Så vi fant nettopp det: En leilighet i et prospektert hus i Clonskeagh for tre hundre tusen. Vi kapret den siste gjenværende seksjonen og tømte en flaske Krug champagne for å feire – til den nette sum av hundre og tjue euro. Krug, intet mindre. Det var fint. Jeg elsket Conor den gangen. Jeg elsket ham virkelig, og jeg elsket alle de utgavene av ham som jeg hadde funnet opp, i de husene, i hodet mitt. Og jeg elsket dessuten en avgjørende ting: Følelsen av ham som jeg bar med meg, og som ble bekreftet hver gang jeg så ham, eller et par besynderlige sekunder senere. Vi kjente hverandre. Det virkelige livet vårt befant seg i et felles mentalt rom. Kroppene våre var bare stedet der vi møttes for å leke sammen. Kanskje det er slik elskende burde være – ikke slike forgapte, hjernetomme fremmede som meg selv og Seán, disse skuespillerne i et goldt rom. Uansett. Før livet vårt ble en ødemark av kjedsomhet, raseri og svik, så elsket jeg Seán. Conor, mener jeg. Før livet vårt ble en ødemark av kjedsomhet, raseri og alt det andre, elsket jeg Conor Shiels, som hadde et sånt stødig hjerte, og en sånn solid og varm kropp. Helgen etter kontraktsundertegnelsen gikk vi inn i den uferdige leiligheten og så oss omkring. Så satte vi oss ned på betonggulvet og holdt hverandre i hånden. «Hør,» sa han. «Hva da?» 19
«Lyden av penger.» Prisen på terrassehuset steg med 75 euro om dagen, sa han, noe som utgjorde – han regnet det ut bak flagrende øyelokk – omtrent fem cent i minuttet. Det virket ikke så vanvittig mye, syntes jeg. Det virket nærmest puslete med tanke på alt vi hadde vært igjennom. Likevel var det nærmest til å ta og føle på, en aktivitet i veggene – snart ville det sprette femmere opp av brødristeren, treverket i de nylagte gulvene ville presse ut papirpenger og blomstre. Og av en eller annen grunn skremte det vettet av oss. Ikke prøv å si noe annet. Huset passet som en legokloss inn i nabohuset, som hadde sin inngang i planet under oss, og jeg ble litt satt ut av at vi bare hadde en halv leilighet før man kom opp i annen etasje. Det var som om stedet var blitt rammet av slag. Ikke sånn å forstå at det var et problem, iallfall ikke et man kunne sette fingeren på. Jeg hadde bare ikke forventet det. Og jeg har fremdeles drømmer om det huset, hvordan jeg går opp den lille forhøyningen og åpner hoveddøren. Den første dagen satt Conor inne blant eskene foran laptopen som en sinnssyk organist og forbannet internettforbindelsen. Jeg klagde ikke. Vi trengte pengene. De neste par månedene dreide det seg utelukkende om jobb, og det var noe desperat og ensomt over kjærligheten vår i det lille huset (ikke bli sentimental, sier jeg til meg selv, stikkontaktene beveget seg i veggen hver gang man satte inn støpselet). Vi klamret oss til hverandre. Seks måneder, ni – jeg vet ikke hvor lenge den fasen varte. Kjærlighet på lån. Knull til 5,3 prosent. Frem til den dagen vi bestemte oss for å ta opp to billån og gifte oss for pengene i stedet. Brum brum. 20
Det var det tåpeligste vi noensinne hadde gjort – noen av oss – og det var forbløffende morsomt. Etter mye styr og diplomatiske opptrinn fant bryllupet sted en vakker dag i april: kirke, hotell, brudebukett, full pakke. Minst sju hundre av Conors slektninger fra Youghal møtte opp. Jeg har aldri sett maken: Hvordan de tålte all spriten, fikset på sine små hatter foran speilene, og veide hotellets bestikk i hendene før de løftet dem opp for å spise. De behandlet denne høytidsdagen som om de var hyret inn, og danset til klokken tre om natten. Conor sa at det like gjerne kunne ha vært en begravelse. Han sa at de jakter i flokk. Og moren min – som det viste seg «alltid hadde satt av penger til denne dagen» – førte an en garvet tropp av Dublins middelklasse, mange av dem tilårskomne, og alle fullkomment lykkelige, der de skravlet i vei og satt og nippet til sine foretrukne drinker: Campari, whiskey og rødvin, Harvey’s Bristol Cream. Vi var bare unnskyldningen. Vi skjønte det idet vi gikk opp trappen for å få av oss fillene og knulle oss sanseløse mot soveromsdøren. Vi var overflødige. Fri. Mor er med i fotoalbumet (fem hundre euro, innbundet i hvitt skinn, som nå frister en smuldrende tilværelse under kjøkkenbenken i Clonskeagh). Hun hadde på seg en grålilla drakt og en grå og lysfiolett pillebokshatt, intet mindre, komplett med slør i øyehøyde og de komiske svarte fjærene som stikker ut, med små svarte klatter ytterst. Hun står ved siden av meg. Liten av vekst. Håret hennes er et lite mysterium – hun hadde satt det opp bak i nakken på et vis. Mors yndlingsfilm var Brief Encounter, hun kjente kunsten å gråte under et slør. Og hun brukte alltid penger på håret sitt. Selv når hun var blakk hadde hun en egen evne til å overtale folk til å gjøre henne vak21
ker, til at det lot seg gjøre, og de anstrengte seg alltid til det ytterste. Hva angår frisørsalonger, pleide hun å si at det lønner seg å legge igjen nykkene hjemme. Hun ville ikke følge meg til alteret, nektet plent, og som erstatning skaffet hun meg min fars bror – en mann jeg ikke hadde sett siden jeg var tretten. Jeg tenkte at vi i det minste kunne møtes dagen før, men han dukket opp først på bryllupsmorgenen, rett fra flyplassen, og da alle andre kjørte av sted i den første bilen, sto vi igjen i dagligstuen og så på hverandre, mens sjåføren ventet utenfor i bilen. Det var det snodigste øyeblikket på en svært snodig dag. Jeg sto ved vinduet med skjelvende knær i en dust grå Alberta Ferretti silkekjole med en sanseløs hodekreasjon fra Philip Treacy (man kunne til og med kalle den en pillebokshatt) festet på siden av hodet, og hver gang jeg gjorde tegn til å dra, så han på den feite klokka si og sa: «La dem vente. Det er jo du som er bruden.» Endelig, på et mysteriøst foreskrevet tidspunkt, begynte han å gå over stueteppet, tok meg om skulderen, og sa: «Vet du hvem du minner meg om? Min egen mor. Du har de samme vakre øynene.» Så tilbød han meg armen på gammeldags manér og geleidet meg ut til bilen. Var dét det nifseste øyeblikket? Å skride langsomt opp kirkegulvet arm i arm med denne knarken, som etter utseendet å dømme ikke hadde gitt uttrykk for en eneste følelse siden 1965? Jeg vet ikke. Den lokale kirken, som er så nydelig når kirsebærtrærne blomstrer, har også et svært underlig krusifiks hengende over alteret. Et digert stykke i tre. Kristusfiguren, som ikke er særlig bloddryppende, henger ikke bare på forsiden av det, men bak også, til ære for forsamlingen som ender opp bak alteret. Og dette distraherte meg gjennom hele seremonien, slik 22
det pleide å distrahere meg som barn, denne doble Jesusen, rygg mot rygg med sitt eget avbilde. Mens jeg sto der i undertøy til en verdi av to hundre og tjue euro, for ikke å snakke om kjolen, hadde jeg bare en eneste tanke i hodet: «Hva var det de tenkte?» Dette er bare en mild utgave av alt det som pleide å fare gjennom hodet mitt i denne kirken – de formløse obskønitetene som hjemsøkte meg i skoletiden og som jeg antar begynte på min fars begravelse da jeg var tretten. Nå sto jeg i en alder av tjueni år på selvsamme sted der kisten hans lå den gangen (gjenferdet hans gled gjennom korsryggen min, med hodet først), og jeg angret på at jeg hadde valgt et stramt snøreliv istedenfor en hold-in-body idet presten sa: Tar du? Og jeg svarte: Ja. Og Conor smilte. Utenfor skinte solen og fotografen vinket mens de skinnende svarte bilene dultet inn i hverandre på gårdsplassen. Vi hadde en flott tid. De sju hundre slektningene fra Youghal og min flybårne onkel fra Brussel. Det ga Conor og meg muligheten til enorme mengder sex med hverandre, og en ferie i Kroatia (billig etter bryllupets eksesser), og en morgen våknet vi opp hjemme i Clonskeagh: i bakrus, svimle og uredde. Året etter, de neste to årene, var de lykkeligste i mitt liv. Jeg vet det. Tross bitterheten som skulle følge, vet jeg at jeg var lykkelig. Vi jobbet som gale og festet når vi kunne. De fleste kveldene deiset vi ned i sengen etter en lang dag og et raskt inntak av hva det måtte være: Jeg var hinsides chardonnay på den tiden – la oss kalle dette sauvignon blanc-perioden. 23
Conor gjorde et plutselig inntektsbyks da han fikk et reiseselskap på kroken som ville på nett. Han jobbet sammen med andre mennesker på det tidspunktet, man kan nesten si at han jobbet for andre mennesker, men jeg vet ikke om han brydde seg. Internett var som skapt for Conor, som alltid var interessert men aldri kunne fordype seg i noe over tid. Han tilbrakte timer – dager – foran skjermen, så spratt han opp og ut av stolen, ruslet inn til byen, syklet ut til Forty Foot der han badet, enten vannet var varmt eller kaldt, med masse plasking og hoiing. Det ble alltid litt i overkant av det meste med Conor. Han hadde på seg for mange klær, og når han var naken stønnet han dypt og langtrukkent og klødde seg på brystkassen, og fjertet intenst når han tisset inne på badet. Og med tiden sluttet jeg å tro på det, på et vis. Med tiden – det virker litt rart å si – sluttet jeg å tro på noe av det han gjorde; jeg tenkte at det var ikke annet enn fakter og geberder, bare tom luft alt sammen.