Den fremmedes barn av Alan Hollinghurst

Alan Hollinghurst

Den fremmedes barn Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Alan Hollinghurst Originalens tittel: The Stranger’s Child Oversatt av Kari og Kjell Risvik © [Som i opprinnelig utgave] Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36740-4 1. utgave, 1. opplag 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd. Omslagsfoto: © Rodney Smith Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Oversetterne Kari og Kjell Risvik er medlemmer av Norsk Oversetterforening Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I

M

M IC K IM L A H 1956–2009

forfatterens note Jeg er den belgiske litterære organisasjonen Het Beschrijf stor takk skyldig for en måneds opphold i Passa Porta forfatterleilighet i Brussel, hvor en del av denne romanen ble skrevet.

I «Two Acres»

1 Hun hadde ligget i hengekøyen og lest dikt i over en time. Det var ikke lett. Hele tiden måtte hun tenke på George som kom tilbake uten Cecil, og hun skled stadig ned, små, halvt frivillige kapitulasjoner, til hun lå i en tull, med boken holdt slitsomt over ansiktet. Nå svant lyset hen, og ordene begynte å gjemme seg bort mellom hverandre på siden. Hun hadde tenkt seg at hun skulle få se Cecil, suge ham til seg en liten stund før han så henne, og ble presentert, og lurte på hva hun leste. Men han måtte ha kommet for sent til toget, eller iallfall korrespondansen. Hun så ham for seg der han travet opp og ned på den lange perrongen på Harrow & Wealdstone og så smått angret på at han hadde tatt turen. Fem minutter senere, da solnedgangshimmelen ble rosa over steinbedet, var det etter hvert tenkelig at noe verre hadde skjedd. I en plutselig alvorstung opphisselse så hun for seg at det kom et telegram, og nyheten gikk fra den ene til den andre; hun forestilte seg at hun gråt ganske heftig; deretter så hun seg selv skildre hendelsen for noen, mange år senere, men fremdeles uten helt å ha bestemt hva nyheten hadde gått ut på. I stuen ble lampene tent, og gjennom det åpne vinduet kunne hun høre moren snakke med Mrs. Kalbeck, som var kommet til aftens, og som gjerne ble sittende lenge, ettersom hun ikke hadde noen å gå hjem til. Gløden over gangveien fikk plutselig hagen til å virke mer ødslig. Daphne akte seg ned fra hengekøyen, tok på seg skoene og glemte igjen bøkene sine. Hun begynte å gå i retning av huset, men det var noe ved tiden på døgnet som holdt henne igjen, med dens ansatser til noe gåtefullt som hun til da hadde oversett. Det dro henne bortover 9

plenen, forbi steinbedet, der dammen som gjenspeilte trærne i silhuett, var blitt like dyp som den hvite himmelen. Det var den lange stille stunden da hekkene og blomsterbedene ble dunkle og uklare, men alt det hun så nærmere på, en rose, en begonia, et glinsende laurbærblad, liksom ga seg selv tilbake til dagen med et hemmelighetsfullt pulsslag av farge. Hun hørte en svak, velkjent lyd, den ødelagte porten som slamret mot stolpen nederst i hagen; og deretter en ukjent stemme, med en egen skarp klang, og deretter latteren til George. Han måtte ha kommet den andre veien med Cecil, om Klosteret og skogen. Daphne løp opp de smale, halvt skjulte trinnene i steinbedet, og fra toppen kunne hun så vidt skjelne dem i krattskogen nedenfor. Hun kunne ikke riktig høre hva de sa, men hun var urolig over Cecils stemme. Det var som om den så raskt og besluttsomt tok kontroll over hagen og huset og hele den forestående helgen. Det var en oppspilt stemme som liksom sa at den ga blaffen i hvem som hørte den, men i tonefallet var det også noe hånlig og overlegent. Hun kastet et blikk tilbake mot huset, den mørke massen av tak og skorsteiner mot himmelen, de opplyste vinduene under det lave takskjegget, og tenkte på mandag og det livet de enkelt og greit ville gjenoppta så snart Cecil hadde reist. Under trærne var tussmørket dypere, og den lille skogen virket større og mer interessant. Guttene somlet, tross Cecils klare uttrykk for utålmodighet. De lyse klærne deres, bremmen på stråhatten til George, fanget opp det svinnende lyset der de sakte kom gående mellom bjerkestammene, men ansiktene deres var det vanskelig å skjelne. George hadde stanset og skubbet til noe med foten. Cecil var høyere og sto tett inntil ham, liksom for å dele synet av det. Hun gikk forsiktig nærmere, og det tok et øyeblikk før hun skjønte at de ikke ante at hun var der. Hun sto stille, smilte forlegent, gispet engstelig, og så begynte hun, rådvill og oppspilt, å klargjøre sin egen posisjon. Hun visste at Cecil var en gjest og for voksen til å bli drevet ap med, selv om hun helt åpenbart hadde George i sin makt. Men selv om hun hadde denne makten, skjønte hun ikke hva hun skulle bruke den til. Nå hadde Cecil lagt hånden på Georges skulder, liksom for å trøste ham, men han lo 10

også, mer stillferdig enn før. De buete hattebremmene deres rørte ved hverandre og dekket over hverandre. Hun syntes det tross alt var noe fint i Cecils latter, et lite vrinsk av harmløs morskap, selv om hun som så ofte før ikke var trukket med i spøken. Så løftet Cecil hodet og fikk øye på henne og sa: «Å, hei!» som om de allerede hadde truffet hverandre flere ganger og hatt stor glede av det. George var forvirret et øyeblikk og skottet på henne mens han i all hast kneppet jakken sin og sa: «Cecil hadde kommet for sent til toget», med ganske skarp stemme. «Ja, tydeligvis,» sa Daphne, som valgte et visst tørt tonefall som motvekt mot den konstante, kvalmende sannsynligheten for at hun ble drevet gjøn med. «Og så måtte jeg jo få se meg om i Middlesex,» sa Cecil og kom frem og rakte henne hånden. «Jeg har på følelsen at vi har vandret gjennom store deler av grevskapet.» «Han har tatt deg med på den landlige veien,» sa Daphne. «Det er en landlig vei, og så er det forstadsveien, som ikke gjør et så flott inntrykk. Det er bare strake veien opp Stanmore Hill.» George hev forlegent etter pusten, men også tydelig lettet. «Sånn, Cess, nå har du truffet søsteren min.» Hånden til Cecil var varm og fast og holdt fremdeles hennes, på en frimodig, gemyttlig måte. Det var en stor hånd, og på en eller annen måte ufølsom; en hånd som var mer vant til å holde rundt årer og tau enn de smale fingrene til sekstenårige piker. Hun trakk inn lukten av ham, av svette og gress, den syrlige pusten. Da hun begynte å trekke fingrene til seg, klemte han igjen i et par sekunder før han slapp taket. Hun likte ikke følelsen, men en kort stund etter kjente hun at hånden hennes bevarte minnet om hånden hans, og halvt om halvt ønsket å strekke seg frem i halvmørket og røre ved den igjen. «Jeg satt og leste dikt,» sa hun, «men så ble det for mørkt til å se noe, er jeg redd.» «Å,» sa Cecil med den kvikke, høye latteren, som nesten var et hånflir, men hun hadde inntrykk av at han så på henne med et vennlig blikk. I den sene skumringen måtte de knipe 11

øynene sammen for å få med seg de andres ansiktsuttrykk. Dermed virket det som om de var ekstra interessert i hverandre. «Hvilken dikter?» Hun hadde Tennysons dikt, men også nummeret av Granta, med tre av Cecils egne dikt, «Corley», «Demring i Corley» og «Corley: Skumring». Hun sa: «Å, Alfred, Lord Tennyson.» Cecil nikket sakte og hadde tilsynelatende moro av å grave etter noe elskverdig og livlig å si. «Synes du at han fremdeles står seg?» sa han. «Å, ja da,» sa Daphne bestemt, og så lurte hun på om hun hadde forstått spørsmålet. Hun kastet et blikk mellom radene av trær, men med en fornemmelse av andre dunkle perspektiver, den typen Cambridge-snakk som George ofte vartet opp med, hvor det ble insistert på ting som umulig kunne være ment slik. Det var en raffinert form for erting, hvor man aldri fikk vite hvorfor svarene var feil. «Vi liker Tennyson så godt her på ’Two Acres’,» sa hun. Nå ble Cecils øyne med ett så lekne, under den brede hattebremmen. «Da skjønner jeg at vi vil komme godt ut av det med hverandre,» sa han. «La oss lese yndlingsdiktene våre, alle sammen – hvis du liker å lese høyt, da.» «Ja visst!» sa Daphne, opprømt allerede, enda hun aldri hadde hørt Hubert lese noe annet høyt enn et brev i The Times som han ga sin tilslutning til. «Hva er ditt yndlingsdikt?» sa hun med et øyeblikks bekymring for at hun ikke skulle ha hørt om det. Cecil smilte til dem begge, nøt at valget var hans, og sa: «Det skal du få vite når jeg leser det for deg.» «Jeg håper ikke det er ’The Lady of Shalott’,» sa Daphne. «Jeg liker ’The Lady of Shalott’ godt, jeg.» «Jeg mente bare at det var mitt yndlingsdikt,» sa Daphne. George sa: «Kom, så går vi opp og hilser på mor», og slo ut med armene for å geleide dem. «Og Mrs. Kalbeck er her også,» sa Daphne, «forresten.» «Da får vi prøve å bli kvitt henne,» sa George. «Du kan alltids forsøke …» sa Daphne. «Jeg synes synd på Mrs. Kalbeck allerede,» sa Cecil, «hvem hun enn måtte være.» 12

«Hun er en diger svart bille,» sa George, «som hadde med seg mor til Tyskland i fjor og ikke har sluppet taket i henne siden.» «Hun er en tysk enke,» sa Daphne med en undertone av trist realisme og en medfølende hoderisting. Hun så at også Cecil hadde slått ut med armene, og nesten uten å tenke over det gjorde hun det samme. Et øyeblikk var det som om de var forenet i en lett opprørsk pakt.

2 Mens hushjelpen ryddet av bordet, reiste Freda Sawle seg og vandret mellom de små bordene og alle de små lenestolene bort til det åpne vinduet. Noen høye strimer av skyer glødet rosa over steinbedet, og selve hagen lå stille i skumringens første grå skjær. Det var den tiden på dagen som så ofte gjorde henne tung til sinns. «Jenta sitter vel der ute et sted og anstrenger øynene sine,» sa hun og snudde seg tilbake mot det varmere lyset i rommet. «Hvis hun har tatt med seg diktsamlingene sine,» sa Clara Kalbeck. «Hun har lest noen av Cecil Valances dikt. Hun sier de er veldig fine, men ikke like gode som Swinburne eller Lord Tennyson.» «Swinburne …» sa Mrs. Kalbeck med en forsiktig liten latter. «Alle de diktene av Cecil som jeg har sett, har vært om hans eget hus. Men George har sagt at han har andre, av mer allmenn interesse.» «Jeg har på følelsen at jeg vet en god del om huset til Cecil Valance,» sa Clara med den litt barske stemmen som ga selv hennes snilleste bemerkninger et snev av sarkasme. Freda gikk det korte stykket til den musikalske enden av rommet, nisjen med pianoet og det mørke grammofonkabi13

nettet. George hadde selv stilt seg ganske kritisk til «Two Acres» siden sitt besøk på Corley Court. Han hevdet at det hadde det med å «løse seg opp i kriker og kroker». Denne kroken hadde sitt eget lille vindu, og over den lå det en bred eikebjelke. «De er veldig sene,» sa Freda, «men George har da også sagt at Cecil er håpløs når det gjelder tiden.» Clara kastet et overbærende blikk på klokken på kaminhyllen. «Jeg kan tenke meg at de bare vandrer omkring.» «Ja, hvem vet hva George kan finne på med ham!» sa Freda og rynket pannen over sitt eget skarpe tonefall. «Han kan ha kommet for sent til korrespondansen på Harrow & Wealdstone,» sa Clara. «Ja visst,» sa Freda, og et øyeblikk kjentes det som om de to navnene, med de sammenklemte vokalene, den gutturale r-en, den slørete W-en som nesten ble til en F, var et ørlite symbol på venninnens krav på England og Stanmore og henne. Hun stanset for å rette på de innrammede fotografiene som sto i en forventningsfull halvsirkel på et rundt lite bord. Hennes kjære Frank, mot en atelierbakgrunn, med hånden på et annet rundt lite bord. Hubert i en robåt og George på en ponni. Hun skjøv de to fra hverandre for å gi Daphne en mer fremtredende plass. Hun var ofte glad for Claras selskap, og for at hun uten noe om og men var innstilt på å sitte der i timevis. Hun ble ikke en mindre god venninne av å være så ynkelig. Freda hadde tre barn, telefonen og et bad ovenpå. Clara hadde ingen av disse bekvemmelighetene, og det var ikke så godt å se skjevt til henne når hun strevde seg oppover bakkene fra klamme lille «Lorelei» for å få seg en prat. Men akkurat i kveld, mens middagen skapte en amper stemning på kjøkkenet, vitnet det om en viss ufølsomhet at hun ble sittende der og henge. «Det er tydelig at George er veldig glad for å ha fått denne vennen,» sa Clara. «Ja,» sa Freda og satte seg igjen med plutselig gjenopprettet tålmodighet. «Og det er jo jeg også glad for. Før hadde jeg inntrykk av at han ikke hadde noen.» «Det var kanskje tapet av faren som gjorde ham så sjenert,» sa Clara. «Han ville bare være sammen med deg.» «Du har kanskje rett i det,» sa Freda, litt irritert over Cla14

ras visdomsord, men samtidig rørt ved tanken på Georges hengivenhet. «Men det er tydelig at det skjer en forandring med ham nå. Jeg ser det i måten han går på. Og han plystrer ganske mye, og det er gjerne et tegn på at en mann gleder seg til noe … Og han er jo så begeistret for Cambridge. Han er så begeistret for ideenes liv.» Hun forestilte seg gangveiene rundt og over gårdsplassene på collegene som ideer, med de unge mennene som fulgte dem, gjennom bueganger, opp trapper. Lenger bort lå hagene og elvebreddene, det slørete skimmeret av sosial frihet, der George og vennene hans slanget seg i gresset, eller gled forbi i prammene. Hun sa forsiktig: «Han er blitt innvalgt i Conversazione Society, vet du.» «Det må jeg si …» sa Clara og ristet ubestemt på hodet. «Det er ikke meningen at vi skal vite om det. Men det er filosofi, tror jeg. Cecil Valance fikk ham med. De diskuterer ideer. Jeg tror det var det George sa de diskuterte. ’Eksisterer dette kaminteppet?’ Den type ting.» «De store spørsmålene,» sa Clara. Freda lo skyldbetynget og sa: «Det skal visst være en stor ære å bli medlem.» «Og Cecil er eldre enn George,» sa Clara. «Jeg tror han er et par–tre år eldre, og allerede den rene eksperten på visse sider ved Det indiske opprør. Han skal ha godt håp om å bli styremedlem ved colleget.» «Han har tilbudt seg å hjelpe George.» «Jeg tror nok de er veldig gode venner!» Clara lot det gå et øyeblikk. «Hva enn grunnen kan være,» sa hun, «så har George blomstret opp.» Freda smilte resolutt idet hun grep fatt i venninnens utsagn. «Jeg skjønner det,» sa hun. «Han har endelig foldet seg ut.» Bildet var både vakkert og på en måte urovekkende. Så stakk Daphne hodet inn av vinduet og ropte: «De er kommet!» – og hørtes rasende ut for at de ikke hadde skjønt det. «Så fint,» sa moren og reiste seg igjen. «Ikke et øyeblikk for tidlig,» sa Clara Kalbeck med en tørr latter, som om hennes egen tålmodighet var blitt stilt på prøve ved all ventingen. 15

Daphne kikket seg fort over skulderen før hun sa: «Han er jo veldig sjarmerende, men har en ganske gjennomtrengende stemme.» «Det har du også, det,» sa Freda. «Du får gå og be ham komme inn nå.» «Jeg får komme meg av gårde,» sa Clara stillferdig og alvorlig. «For noe tøys,» sa Freda og ga etter, som hun hadde hatt en mistanke om at hun ville, reiste seg og gikk ut i hallen. Det falt seg slik at Hubert nettopp var kommet hjem fra arbeidet og sto i ytterdøren i bowlerhatt og nesten slengte to brune kofferter inn i huset. Han sa: «Jeg tok disse med meg opp i bilen.» «Å, de må være Cecils,» sa Freda. «Ja. ’C.T.V.’ – se. Vær forsiktig …» Hennes eldste sønn var en velbygd ung mann med forbausende rødlig bart, men hun innså straks, i lys av deres siste samtale, at han ennå ikke hadde blomstret opp, og at han sikkert ville bli helt skallet før han fikk sjansen. Hun sa: «Og det har kommet en veldig spennende pakke til deg. God kveld, Hubert.» «God kveld, mor,» sa Hubert og bøyde seg frem over koffertene for å kysse henne på kinnet. Det var den lille tørrvittige komedien i forholdet, som på sett og vis kretset om at Hubert ikke syntes det var det minste festlig, og at han kanskje ikke engang visste at det var noe komisk ved det. «Er det denne?» sa han og tok opp en liten pakke i glinsende rødt papir. «Det ser da mer ut som noe damete.» «Det var det jeg hadde håpet,» sa moren, «det er fra Mappin’s …» – idet de andre kom anstigende bak henne, der hagedøren hadde stått åpen hele dagen: George og Cecil hadde stått utenfor og ventet et øyeblikk, i det myke lyset som spredte seg over veien, skimrende mot halvmørket, med Daphne rett bak, storøyd, med en rolle i dramaet, den som hadde funnet dem. Freda fikk en flyktig fornemmelse av at det var Cecil som førte George frem, ikke George som presenterte vennen sin; og Cecil selv virket forunderlig ubesværet idet han kom over terskelen i den lyse lindressen, med bare kapsen i hånden. Det var som om han like gjerne kunne ha kommet inn fra sin egen hage. 16

3 Oppe på gjesteværelset plasserte Jonah den første kofferten på sengen og lot hendene gli over det glatte harde læret. Midt på lokket var initialene C.T.V. preget inn i falmet gull. Han vred på seg og sukket i sin private knipe, og lyttet spent etter lyden fra gjesten i huset. De fikk hverandre til å le der nede, og støyen nådde opp hit uten den tilhørende meningen. Han hørte Cecil Valances latter, lik en hund innesperret i et rom, og så ham igjen for seg i hallen, i den kremfargede jakken med gressflekker på albuene. Han hadde kvikke mørke øyne og frisk farge i kinnene, som om han nettopp hadde løpt. Mr. George hadde kalt ham Cess – Jonah sa det i en lydløs hviskning og fulgte C-en med fingertuppen. Så rettet han seg opp, knipset opp låsene og slapp frem den svimlende og autentiske duften av en herremann: toalettvann, stivelse og den sakte svinnende eimen av lær. Som regel kom Jonah bare opp hit for å bære kofferter eller skifte på en seng. Sist vinter, hans første på «Two Acres», hadde han også hatt med seg kull til ildstedene. Han var femten år, liten for alderen, men sterk. Han hugget ved, gikk ærender, kjørte opp og ned til stasjonen i Horners varebil. Han var boy i alle ordets brukelige betydninger, men han hadde aldri vært kammertjener før. Man skulle jo tro at George og Hubert var i stand til å kle på og av seg selv, og Mustow, Mrs. Sawles hushjelp, ordnet med all klesvasken. Men i dag morges hadde George tilkalt ham etter frokost og sagt at han skulle ta seg av hans venn Valance, som etter sigende var vant til en hærskare av tjenere. På Corley Court hadde han en fabelaktig kar som het Wilkes, og han hadde tatt seg av George også da han bodde der, og gitt ham noen gode råd uten at det skulle se ut som om det var det han gjorde. Jonah spurte hva det hadde vært for slags råd, men George lo og sa: «Du skal bare finne ut om det er noe han trenger. Pakk ut av koffertene hans så snart han kommer og i det hele tatt, rydd bort innholdet på en overbevisende måte.» Det var det utsagnet, enormt, men vanskelig å få tak på, som Jonah hadde gått og 17

tenkt på hele dagen, noen ganger fortrengt av andre gjøremål, for så å hugge tak i ham i all sin snikende gru. Nå løsnet han spennene og løftet silkepapiret med nølende fingre. Han kunne ha trengt hjelp, men var likevel glad han var alene. Kofferten var blitt pakket av en kyndig tjener, av Wilkes selv, kanskje, og Jonah tenkte at det vel krevdes tilsvarende kyndighet når han pakket ut. Det var en smoking med to vester, den ene svart og den andre mønstret, og under silkepapiret tre dresskjorter og en rund lærboks til snipper. Jonah så seg selv i garderobespeilet da han bar klærne over gulvet og så sin egen skygge, fra lampen på nattbordet, rage oppover det skrå taket. George sa at Wilkes hadde gjort noe helt spesielt, og det var å ta alle småpengene hans da han kom, og vaske dem for ham. Jonah lurte på hvordan han skulle få tak i Cecils småpenger uten å spørre etter dem eller se ut som om han ville stjele dem. Det streifet ham at George kunne ha spøkt, men slik George var nå for tiden, som også Mrs. Sawle hadde sagt, var det ikke så godt å vite. I den andre kofferten var det klær til cricket og bading, og flere myke, kulørte skjorter som Jonah syntes var litt annerledes. Han spredte dem likelig på de ledige hyllene, som en utstilling i en manufakturhandel. Så var det undertøyet, fint som en dames, buksene elfenbensfarget og nesten blanke, og de hektet seg i den ru huden på tommelfingeren hans før han glattet dem igjen. Han lyttet et øyeblikk til tonefallet i samtalen nedenunder, så tok han den sjansen han hadde fått til å folde ut et par og holde dem opp mot det runde unge ansiktet sitt slik at lyset glødet gjennom dem. Opphisselsen pulserte under engstelsen og fikk blodet til å strømme til hodet. Koffertlokket var tungt. Det hadde to brede lommer, lukket med trykknapper, og i dem lå det bøker og papirer. Jonah tok dem ut med litt mer selvsikkerhet. Takket være George visste han at gjesten var en skrivende mann. Selv kunne han skrive pent og han kunne lese nesten hva som helst, bare han tok den tiden han trengte. Håndskriften i den første boken Jonah åpnet, var veldig stygg og skrånet oppover, og g-ene og y-ene fikk linjene til å vikle seg inn i hverandre. Dette så ut til å være en dagbok. En annen bok, slitt i hjørnene som en 18

regnskapsbok på kjøkkenet, inneholdt noe som måtte være dikt. «Å, ikke smil til meg om på det siste», leste Jonah. Ordene var ganske store, men så, etter noen linjer, der strykningene begynte, ble de mindre og mer gnidrete og skrånet over siden til de tetnet og kravlet over hverandre i det nederste høyre hjørnet. Det var stukket inn papirlapper med eselører, og en konvolutt adressert til «Cecil Valance Esqre, King’s College», med den prydelige håndskriften han straks skjønte tilhørte George. Han hørte raske skritt i trappen og Cecil som ropte: «Hallo, hvilket rom er det som er mitt?» «Denne veien, sir,» sa Jonah og skjøv brevet tilbake og la bøkene kjapt og ryddig fra seg på bordet. «Aha, er det du som er min mann?» sa Cecil og tok plutselig rommet i besittelse. «Ja, det er jeg, sir,» sa Jonah med en flyktig følelse av svik. «Jeg vil ikke ha så mye bruk for deg,» sa Cecil, «du kan faktisk la meg være om morgenen», og tok av seg jakken med det samme og rakte den til Jonah, som hengte den i klesskapet uten å røre ved de flekkete albuene. Han hadde planer om å komme tilbake senere, når de spiste middag, og ordne usett med de skitne klærne. Han kom til å få veldig mye å gjøre med alle Cecils ting frem til mandag morgen. «Så, hva skal jeg kalle deg?» sa Cecil, nesten som om han valgte fra en liste han hadde i hodet. «Jeg er Jonah, sir.» «Jonah, sier du…» Det var et navn som noen ganger ga opphav til bemerkninger. Jonah begynte straks å rette på bøkene på bordet, usikker på om de på noen måte røpet at han hadde kikket inni dem. Om litt sa Cecil: «Det der er altså diktbøkene mine. Du må for all del ikke røre dem.» «Nei vel,» sa Jonah. «Men du ville ha dem pakket ut?» «Ja, ja visst, det er i orden,» sa Cecil rettferdig. Han rev av seg slipset og begynte å kneppe opp skjorten. «Har du vært lenge i familien?» «Siden jul, sir.» Cecil smilte svakt, som om han hadde glemt spørsmålet innen svaret kom, og sa: «Snodig lite rom, ikke sant?» Siden Jonah ikke svarte, la han til: «Men ganske sjarmerende, det 19

må jeg si», med den bjeffende latteren sin. Jonah fikk en underlig følelse av å snakke fortrolig med en som samtidig ikke enset ham. For så vidt var det jo nettopp det man ventet seg, som tjener. Men han var aldri blitt oppholdt med snakk på noen av de andre, mindre, soveværelsene. Han stirret høflig ned i gulvet, for han ville ikke bli grepet i å se på Cecils nakne skuldre og brystkasse. Nå tok Cecil vekslepengene opp av lommen og klasket dem på servanten. Jonah gløttet på dem og bet seg i kinnet. «Kanskje du kunne fylle badekaret for meg,» sa Cecil, løsnet beltet og vrikket på hoftene slik at buksen skled ned. «Ja vel,» sa Jonah, «skal bli, sir», og smatt forbi ham med et sting av lettelse.

4 Hubert sto over badet den kvelden og nøyde seg med det han opplevde som en utilfredsstillende håndvask på rommet. Han ville at gjesten skulle beundre huset og hadde stor fornøyelse av å høre de veldige plaskene fra rommet ved siden av, men han rynket brynene også mens han knyttet slipset i speilet, over den reelle vissheten om at ofringen av hans egen halvtime i badekaret ville gå upåaktet hen. Da han hadde noe tid til overs, gikk han ned trappen til det dystre lille rommet ved ytterdøren, det som hadde vært farens kontor, og der også Hubert likte å skrive brevene sine. Når sant skal sies, hadde han fint lite privat korrespondanse, og hadde også en viss erkjennelse av at han ikke hadde noe grep om slikt. Når et brev skulle skrives, gjorde han det kort og forretningsmessig. Nå satte han seg ved skrivebordet av eik, fisket den nye gaven opp fra lommen på smokingjakken og la den på trekkpapiret med et lett ubehag. Han tok et ark med brevhode opp av en skuff, dyppet pennen i et tinnblekkhus, og skrev med rullende, bakoverskrånende håndskrift: 20

Kjære gode gamle Harry – Jeg kan aldri få fulltakket deg for sigarettetuiet i sølv. Det er et praktstykke, Harry, gamle ørn. Jeg har ikke fortalt noen om det ennå, men jeg skal sende det rundt etter middag & bare se på ansiktene deres! Det er så sjenerøst av deg. Jeg tror ingen har hatt maken til venn, Harry. Nå er det straks tid for middag, & vi har en ung venn av George boende her, en poet! Du får hilse på ham i morgen, når du kommer innom, og han ser da virkelig ut som det også, det må jeg si, selv om jeg ikke har lest et ord fra hans penn! Tusen, tusen takk, Harry, gamle ørn, & kjærlig hilsen fra din hengivne, Hubert

Hubert snudde brevet rundt, la det på trekkpapiret og dunket varsomt på det med neven. Ved å skrive med store bokstaver hadde han klart å tøye de siste ordene over til tredje side av det lille, sammenbrettede arket, som viste at man ikke bare hadde skrevet noe pliktskyldig. Brevet lød riktig elskverdig, og da han leste igjennom det på nytt, følte han seg fornøyd med de små innslagene av humor. Han puttet det i en konvolutt, skrev «Harry Hewitt Esq., Mattocks, Harrow Weald» og «Med bud» i hjørnet, og la det på brettet i hallen, slik at Jonah kunne levere det neste morgen. Han sto og så på det et øyeblikk, høytidsstemt ved tanken på hvor helt riktig det var at han bodde akkurat her, og at Harry bodde der han gjorde, og at brev kunne utveksles mellom dem med slik upåklagelig effektivitet.

5 George var sistemann ned, og likevel stanset han opp i trappen et øyeblikk. De var nesten klare. Han så hushjelpen ile gjennom hallen med en saltbøsse, fanget opp lukten av kokt fisk, hørte Cecils høye, altoverdøvende latter, og det gikk en kuldegysning gjennom ham: Det var halsløs gjerning å ta med seg denne mannen til morens hus. Så kom han til å tenke på hva Cecil hadde sagt til ham i parken, i den halvtimen de hadde skaffet seg ved å late som om han var kommet for sent til toget, og han kjente at hodebunnen, skuldrene, hele ryggraden prikket under det overveldende, hemmelige løftet. Han listet seg ned og smatt inn i stuen med en nesten svimlende følelse av de farene som lå forut. «Å, George,» mumlet moren med en snev av bebreidelse. Han trakk på skuldrene og småflirte, som om hans eneste forseelse hadde vært å la dem vente. Hubert, som sto med ryggen til den tomme kaminen, hadde viklet dem alle inn i noe prat om de lokale kommunikasjonsmidlene. «Så der sto du altså på Harrow & Wealdstone?» Han smilte strålende over det løftede champagneglasset, like stolt over de kronglete forholdene i Stanmore som han var over dets lyse sider. «Det gjorde da ingenting,» sa Cecil, møtte Georges blikk og smilte litt rart. «Som en vittig sjel en gang sa, det høres ut som middelalderlig tortur. Harrow og Wealdstone – man kan formelig se det for seg.» «Å, spar meg for en wealdstone!» sa Daphne. «Vi har sterke bånd til Harrow & Wealdstone, samme hva vittige sjeler måtte ha sagt,» sa moren hans. George sto et øyeblikk med hånden klemt flatt mot korsryggen til Cecil og stirret inn i vennens glass. Han trommet med fingrene for å spille de hemmelige notene som skulle uttrykke en unnskyldning og et løfte. «Valance-familiens motto,» sa Cecil, «er jo ’grip dagen’. Vi er oppdratt til ikke å la noen tid gå til spille. Det er ikke til å tro hva man kan finne på å gjøre, selv på en forstadsstasjon.» Han sendte dem alle sitt gladeste 22

smil, og da Daphne sa: «Hvilke ting er det du mener?», fortsatte han å smile som om han ikke hadde hørt henne. «Jeg har forstått det slik at dere la veien om Klosteret,» sa Hubert, jovialt oppsatt på å følge hvert skritt av reisen. «Ja, det var det vi gjorde,» sa Cecil glatt og ubesværet. «Dronning Adelaide bodde jo der i sin tid,» sa Hubert og rynket pannen fort som et signal om at han ikke ville gjøre noe stort nummer av det. «Ja, jeg har forstått det,» sa Cecil. Glasset hans var allerede tomt. «Senere tror jeg det var et førsteklasses hotell,» sa Mrs. Kalbeck. «Og nå er det skole,» sa Hubert med et trist lite snøft. «En sørgelig skjebne!» sa Daphne. Herregud! tenkte George, men det eneste som kom ut av ham idet han skrådde over gulvet, var en slags åndsfraværende humring. Han skjenket i den siste slanten av en flaske Pommery og kikket på vinduet, der rommet, som lå i lampelys, ble gjenspeilt, idealisert og fordoblet i størrelse, innbydende utstrakt over den mørke hagen. Han skalv på hånden, og han sto hele tiden med ryggen til dem da han løftet det nesten fulle glasset og holdt det stødig med den andre hånden. Det var umulig å forestille seg en slik svakhet hos Cecil, og en bevissthet om dette forsterket på en dempet måte Georges skam. Han snudde seg og så på dem, og det kjentes som om alle så på ham, som om de var samlet her på hans henstilling og ventet på hans forklaring. Det eneste han hadde tenkt seg, var en stillferdig familiemiddag for å presentere vennen sin. Han hadde selvsagt ikke gjort regning med gamle Kalbeck, som øyensynlig betraktet «Two Acres» som et hotell – det var virkelig toppen av frekkhet hvordan hun på sin listig enfoldige måte hadde fisket etter en invitasjon til å bli værende, og hvordan moren storsinnet hadde lånt henne en omslagskjole og dynket henne i sin egen velkjente Coty-duft. Nå så han til sin gru hvordan hun spurte ut Cecil om Dolomittene, med hodet lett på skakke. De store brune tennene gjorde smilene hennes både keitete og truende. Men i neste øyeblikk småpratet Cecil med henne på tysk og gjorde hennes nærvær nesten 23

til en lise. Cecil bodde jo i Berkshire. Det var liten fare for at Mrs. Kalbeck skulle dukke opp like før et måltid på Corley Court. Han snakket godt tysk og holdt et muntert, pedantisk blikk rettet mot slutten av hver setning, når den langsomt nærmet seg. Da hushjelpen meddelte at middagen var klar, ga Mrs. Kalbeck inntrykk av at det kom som en uventet forstyrrelse av deres lykkelige sjelemøte. «Vil du sitte her, Mrs. Kalbeck?» sa Hubert, som hadde stilt seg ved stolen sin ved enden av bordet og smilte tynt mens han så dem finne plassene sine. George smilte også, litt fortumlet etter sitt glass champagne. Han kjente et stikk av skam og beklagelse over at han ikke hadde noen far, og at han evig og alltid måtte klare seg uten. Det var kanskje bare minnet om Corley, med den enorme orientalske spisesalen, som fikk dette selskapet til å virke så trangt og innestengt. Cecil krummet seg lett i ryggen idet han trådte inn i rommet, muligens i en ubevisst reaksjon på de hjemmekoselige dimensjonene på «Two Acres». En far som Cecils anslo en beroligende tone for en middag, i og med at han var veldig rik og ekspert på korthornskveg. Han hadde et kjempestort grått kinnskjegg, børstet oppover, og i seg selv lik et par børster. Hubert var tjueto år og hadde lys rød bart. Hver dag tok han toget til et kontor. Det var jo også det deres egen far hadde gjort, og George prøvde å se ham for seg i Huberts stol, ti år eldre enn sist han hadde sett ham, men bildet var sløret og til ingen nytte, som ethvert minne man har fingret for mye med, og de lyseblå øynene ble snart borte blant blomstene og lysene på det overlessede bordet. Moren hans var imidlertid ganske pen og faktisk en stor skjønnhet i forhold til lady Valance, «Generalen» som Cecil og broren hans kalte henne, eller noen ganger «Jernhertugen», på grunn av hennes meget svake likhet med den første hertugen av Wellington. I kveld hadde Freda på seg ametystøredobbene sine, og det rødgylne håret formelig glitret, slik vinen i glasset hennes gjorde i skjæret fra de levende lysene. Generalen var naturligvis streng avholdskvinne – og nå lurte George på om Cecil selv hadde vært forskrekket over å se vertinnen drikke før middagen? Ja, ja. Han fikk venne seg til det. De 24

hadde arrangert dette så feststemt de bare kunne til ære for ham, serviettene utformet som liljer, de små sølvsakene, boller og esker til uviss bruk, pusset og stilt opp mellom glass og lysestaker. George bøyde seg frem og flyttet en vase med hvite roser og eføy litt til venstre, så den ikke sperret for hans utsyn til Cecil på den andre siden av bordet. Cecil møtte blikket hans en god stund – han kjente et støt av fare og samtidig trygghet ile gjennom seg. Han så at vennen blunket sakte og snudde seg for å svare Daphne, til høyre for seg. «Har dere geléformkupler?» ville hun vite. «På Corley?» sa Cecil. «Ja, det har vi faktisk.» Han sa ordet «Corley» som andre sa «England» eller «Kongen», med ærbødig kvikt tonefall og ukunstlet tro på saken. «Hva er de,» sa Daphne, «egentlig?» «De er faktisk noe helt utenom det vanlige,» sa Cecil og brettet ut liljen sin, «men strengt tatt kan de vel ikke kalles kupler.» «De er en slags små avlukker i taket, ikke sant?» sa George og følte seg ganske dum fordi han hadde skrytt til familien om dem. Hubert mumlet noe vagt og stirret på stuepiken som de hadde hyret for å bistå hushjelpen med serveringen, og som tok rundstykker og plasserte hvert av dem på den rette asjetten med et lettelsens sukk. «Jeg kan tenke meg at de er malt i ganske glorete farger?» sa Daphne. «Oppriktig talt, barn!» sa moren hennes. Cecil kastet et tørrvittig blikk over bordet. «De er røde og gylne, tror jeg – stemmer ikke det, Georgie?» Daphne sukket og så den gylne suppen flyte fra øsen og opp i Cecils dype tallerken. «Jeg skulle ønske vi hadde geléformkupler,» sa hun. «Eller avlukker.» «De ville kanskje ha virket litt malplasserte her, du,» sa George og skar en grimase mot eikebjelkene som hang lavt over dem. «I disse Arts and Crafts-omgivelsene på 2A.» «Nei, nå må du sannelig gi deg,» sa moren hans. «Du får det til å lyde som om vi var en leilighet i etasjen over en butikk.» 25

Cecil smilte usikkert og sa til Daphne: «Du må komme til Corley og se det med dine egne øyne.» «Der kan du høre, Daphne!» sa moren bebreidende og triumferende. «Har du noen søsken?» spurte Mrs. Kalbeck, som kanskje allerede så for seg besøket. «Det er nok bare to av oss,» sa Cecil. «Cecil har en yngre bror,» sa George. «Heter han Dudley?» sa Daphne. «Det gjør han,» innrømmet Cecil. «Jeg forstår det slik at han er knakende kjekk,» sa Daphne med ny selvsikkerhet. George kjente til sin store forskrekkelse at han rødmet. «Nå ja …» sa Cecil og tok først en litt irritabel skje av suppen sin, men lot gudskjelov være å se på ham. Enhver ville jo ha sagt at Dudley var utrolig flott, men George syntes det var flaut å høre sine egne ord gjentatt overfor Cecil. «En yngre bror kan være litt av en forbannelse,» sa Cecil. Hubert nikket og lo og lente seg tilbake som om han selv hadde slått en vits. «Dud er fryktelig satirisk, ikke sant, Georgie?» fortsatte Cecil og sendte ham et listig blikk over de hvite rosene. «Han tærer på din mors tålmodighet,» sa George med et sukk, som om han hadde kjent familien i årevis, og fullt klar over at dette stadig gjentatte «Georgie», som aldri ble brukt i hans egen familie, stilte ham i et nytt lys for dem. «Studerer broren din også ved Cambridge?» spurte Georges mor. «Nei, han er ved Oxford, gudskjelov.» «Du sier ikke det! Hvilket college?» «Hvilket var det nå igjen?» sa Cecil. «Jeg tror det heter noe sånt som … Balliol?» «Det er iallfall et av collegene ved Oxford,» sa Hubert. «Ja, ja, da sier vi det, da,» sa Cecil. George kniste og så med nervøs beundring på det grublende ansiktet hans, over den høye stivede snippen og det skinnende svarte slipset og de glitrende dressknappene i skjæret fra de levende lysene, og kjente et kjapt støt mot foten under bordet. Han gispet og kremtet, 26

men Cecil snudde seg akkurat med et vennlig smil mot Mrs. Kalbeck, og idet Hubert begynte å si noe idiotisk, følte George skosålen til Cecil presse mot ankelen igjen, ganske hardt, slik at den hemmelige rampestreken fikk et barskere tilsnitt, som tilfellet så ofte var med Cecil, og etter et par prøvende og sjenerte sekunder listet George med beklagelse foten unna. «Det tror jeg du har aldeles rett i,» sa Cecil og ristet igjen høytidelig på hodet. Det at han allerede drev gjøn med broren hans, gjorde George ubehagelig oppspilt, som om han skulle til å bli avkrevd en kraftig forskyvning i lojaliteten, og han reiste seg fort for å ordne med vin til fisken, som pikene var håpløst trege med. Mrs. Kalbeck gikk løs på en liten ørret med sitt sedvanlige velbehag. «Går du på jakt?» spurte hun Cecil på en bardus, nesten friskfyraktig måte, som om hun selv alltid satt på hesteryggen. «Jeg er ute med VWH på revejakt av og til,» sa Cecil, «men min far setter ikke noe særlig pris på det.» «Ikke det?» «Nei, han avler kveg, forstår du, og har ømme følelser for disse skapningene.» «Det var da søtt!» sa Daphne og ristet på hodet med gryende bifall. Cecil møtte blikket hennes med den elskverdige overlegenheten som George bare kunne streve med å etterligne. «Ettersom han ikke rir med hundekobbel, har han lokalt fått ry som en sprenglærd herre.» Hun smilte liksom tryllebundet av dette, men det var åpenbart at hun ikke hadde noen anelse om hva han mente. George sa: «Nå ja, Cess, han er da også ganske lærd.» «Det skal være visst,» sa Cecil. «Han har hatt gleden av å se sin Stell og fôring av storfe komme i fjerde opplag, langt den mest vellykkede litterære frembringelsen i Valance-familien.» «Du mener så langt den mest vellykkede,» sa George. «Deler din mor hans synspunkter på jakt?» spurte Mrs. Sawle ertelystent, kanskje ikke sikker på hvem hun skulle ta parti for. 27

«Nei, huttetu, nei – nei, hun har ingenting imot at det drepes. Hun liker at jeg drar av sted med et gevær når jeg kan, selv om vi i størst mulig grad holder det skjult for pappa. Jeg er en ganske habil skytter,» sa Cecil, og med enda et lurt blikk rundt i skjæret fra de levende lysene, for å se om han hadde alle med seg: «Generalen sendte meg ut med gevær da jeg var ganske liten, for å drepe en skokk med kornkråker som holdt et svare spetakkel – jeg plaffet ned fire av dem …» «Gjorde du virkelig …?» sa Daphne, mens George ventet på den neste replikken – «Men jeg skrev et dikt om dem dagen etter.» «Nå ja …» – igjen visste de ikke helt hva de skulle mene, mens George skyndte seg å forklare at Generalen var det de kalte Cecils mor, og syntes det var fryktelig pinlig, både at det var slik det forholdt seg, og at han måtte late som han ikke hadde fortalt dem det før. «Jeg skulle vel ha forklart det,» sa Cecil. «Min mor er den fødte leder. Men hun er en riktig søt gammel dame når man først blir kjent med henne. Er du ikke enig, George?» George syntes lady Valance var det mest skremmende mennesket han noensinne hadde truffet, dogmatisk, from, utilgivelig rett på sak, immun overfor alle vittigheter, selv når hun fikk dem forklart. Sønnene hennes hadde lært seg å verdsette hennes alvor som en stor vittighet i seg selv. «Tja, din mor vier det meste av sin tid og energi til veldedighet, ikke sant?» sa George, som et forsiktig uttrykk for sin egen fromhet. Da hovedretten ble servert med en ny vin til, følte George plutselig at det gikk bra, og det som hadde ruvet som en uhørt utfordring, fremsto nå som en beskjeden suksess. Det var åpenbart at alle beundret Cecil, og Georges tillit til vennens fullendte beherskelse av hva som skulle sies og gjøres, oversteg redselen for at han skulle gjøre eller si noe uhyrlig, om så meningen bare var å more dem. I Cambridge oppførte Cecil seg ofte uhyrlig, og hva brevene angikk – de tingene han skrev i brev, sto nå dunkelt for George som et opptog av maskerte figurer, pompeiiske obskøniteter, som lå på lur, like utenfor synsfeltet, bak gardinene og i skyggene i ovnskroken. Men foreløpig var alt vel og bra. Omtrent som dypet i Tennysons 28

dikt hadde Cecil mange stemmer … Georges tå lette seg frem til vennens iblant, og ble mottatt med et spøkefullt sprell mer enn et kraftig skubb. Han bekymret seg for at moren skulle drikke for mye, men det var en god rødvin, sterkt anbefalt av Hubert, og en gemyttlig stemning, av et påfallende nytt slag på «Two Acres», gjennomsyret hele selskapet. Bare søsterens blikk og smil til Cecil, og den freidige måten å skakke hodet på, kunne egentlig ergre ham. Så hørte han til sin skrekk og gru at Mrs. Kalbeck sa: «Og jeg har forstått det slik at du og George er medlemmer av et eldgammelt selskap!» «Nå … nå …» sa George, selv om det umiddelbart først og fremst var en prøve for Cecil. Det at han unnlot å se på ham, opplevdes som en bebreidelse i seg selv. Om litt sa Cecil med et nesten unnskyldende skuldertrekk: «Vel, det kan vel ikke skade at dere vet om det.» «Siden oppriktighet er vårt motto!» innskjøt George og skulte med tilbakeholdt raseri på moren, som hadde sverget at hun skulle holde det hemmelig. Cecil måtte imidlertid ha innsett at en sorgløs oppfølging var klokere enn hovmodig unnvikelse. «Ja visst, hel og full oppriktighet,» sa han. «Jeg skjønner …» sa Hubert, som åpenbart ikke visste noe om det. «Og hva er det dere er oppriktige om?» Nå så Cecil faktisk på George. «Akkurat det,» sa han, «er jeg redd vi ikke har lov til å si.» «Strengt hemmelig,» sa George. «Nettopp,» sa Cecil. «Det er faktisk det som er vårt motto. Dere skulle nok ikke ha fått høre at vi er medlemmer. Det er et særdeles alvorlig brudd på …» – Og en stålkant av ekte mishag skinte igjennom den spøkefulle tonen. «Medlemmer av hva?» spurte Daphne, som straks var med på leken. «Akkurat!» sa George, med nesten altfor stor lettelse. «Det er ikke noe selskap. Jeg stoler på at du ikke har nevnt dette for noen andre, mor.» Hun smilte nølende. «Bare Mrs. Kalbeck, tror jeg.» «Å, Mrs. Kalbeck teller ikke,» sa George. «Ærlig talt, George …!» Moren holdt på å velte vinglasset 29

da ermet feide forbi. Enda godt at det bare var en dråpe igjen i det. George sendte Clara Kalbeck et stort smil. Det var et ertelystent snev av oppriktighet, som i Cambridge veide tyngre enn prinsipper som vennlighet og respekt, men som kanskje ikke uten videre ble forstått her ute i forstedene. «Nei, du skjønner hva jeg mener,» sa han glatt til moren og kastet et fort blikk på henne, halvt smilende, halvt med rynket panne. «Selskapet er hemmelig,» sa Cecil tålmodig, «for at ingen skal gjøre et stort nummer av at de vil bli medlemmer. Men jeg sa det selvsagt til Generalen i samme øyeblikk som jeg ble innvalgt. Og hun må ha sagt det til faren min, ettersom hun selv har stor tro på oppriktighet. Bestefaren min var også medlem, en gang i førtiårene. Mange fremtredende mennesker var det.» «Vi har imidlertid ingenting med politikk å gjøre,» sa George, «eller jordisk berømmelse. Vi er tvers igjennom demokratiske.» «Det stemmer,» sa Cecil med beklagelse i stemmen. «Mange store forfattere har jo vært medlemmer.» Han så ned, blunket beskjedent, og samtidig lente han seg frem og ga George et iltert spark under bordet. «Å, jeg beklager så meget!» sa han siden George hadde satt i et lite hyl, og før noen helt kunne forstå hva som hadde skjedd, beveget samtalen seg videre til andre ting, og George ble sittende igjen med en følelse av skyldbetynget harme, og bortenfor det et gåtefullt syn av skjermer, som når et tog beveger seg bakenfor et annet, den store, kollektive hemmeligheten knyttet til Selskapet og den andre, den uutsigelige, fremdeles trygt bevart, utenfor synsvidde. Da desserten ble båret inn, lengtet George bare etter at middagen skulle være over og lurte på hvor snart han på en høflig måte kunne ordne det slik at han fikk Cecil for seg selv igjen. Han og Cecil spiste alt i glupsk fart, mens de andre helt klart somlet bevisst og lunefullt med maten. I måltidets siste stadier visste han godt at moren kunne henfalle til transer av avledning og heft, i en sitrende fryd over å sitte til bords, med spøkefulle anmodninger om enda en dråpe vin. Deretter ville 30

en halvtime over portvinen ikke være til å holde ut. Huberts vennlige banaliteter var like slitsomme som Daphnes snokende småprat – «Dette vil interessere dere,» ville han si før han kastet seg ut i en kronglete redegjørelse for noe alle visste fra før. I kveld kunne de kanskje, siden det var så få av dem, reise seg sammen. Eller ville Cecil mene at det ikke passet seg? Kjedet han seg forferdelig? Eller var han, det kunne jo tenkes, helt glad og fornøyd, og stusset han eller følte han seg direkte brydd over Georges åpenlyse ønske om å få måltidet overstått og komme seg bort fra familien så fort som mulig? Da moren hans skjøv stolen tilbake og sa: «Skal vi …?», med et forsiktig blikk på Mrs. Kalbeck, skottet George på Cecil og så at han smilte tilbake – en fremmed kunne ha trodd det var vennskapelig, men George visste at det var et blikk som tilkjennega hans faste beslutning om å få det som han ville. Så snart de tre fruentimrene hadde gått ut i hallen, nikket Cecil blidt til Hubert og sa: «Jeg har en skrekkelig uvane, absolutt uforenlig med et dannet selskap, som bare kan bedrives på anstendig vis utendørs, i ly av mørket.» Hubert smilte engstelig til denne uventede tilståelsen samtidig som han stakk hånden i lommen og trakk opp et sigarettetui av sølv og la det ganske sjenert på bordet. Cecil trakk i sin tur frem et lærfutteral som inneholdt et par sigarer, lik to patroner i et gevær. De virket nesten sjokkerende beregnet for en eksklusiv sammenkomst à deux. «Men min gode mann,» sa Hubert med en rådvill undertone, og slo forlegent ut med hånden for å vise at det sto ham fritt å gjøre som han ville. «Nei, oppriktig talt, jeg kunne ikke tenke meg å forpeste en så …» Cecil gikk i stå et sekund, «… i en så intim ramme. Din mor ville gjøre seg veldig dårlige tanker om meg. Det ville spre seg i hele huset. Selv på Corley er vi forferdelig strenge med slikt.» Han sendte Hubert et rampete lite smil for å antyde at dette var en spennende stund også for ham, en sjanse til å bryte konvensjonene samtidig som han på en måte gjorde det rette. George var ikke sikker på om Hubert faktisk så det slik, og uten å vente på ytterligere forekommenhet fra hans side sa han: «Vi får ta oss en skikkelig prat i morgen kveld, Huey, når Harry kommer.» 31

«Ja, det er klart,» sa Hubert. Han virket bare litt snurt, befippet, men kanskje lettet, allerede innforstått med denne pakten mellom de to Cambridge-studentene. «Vi holder ikke så strengt på formene her, Valance! Bare gå og spre så mye stank du vil utendørs, så skal jeg … Jeg skal tusle inn og ta meg en blås sammen med damene.» Han viftet med sigarettetuiet med en mine som vitnet om munter selvtilstrekkelighet.

6 Etter å ha forlatt spisestuen gikk Daphne en tur ovenpå og kom ned igjen med morens høyrøde sjal med svarte dusker, og med en følelse av å gjøre ting som var helt på kanten. Hun så at hushjelpen skottet på henne med noe som hun oppfattet som en kritisk mine. Kaffe og likør var satt inn, og Daphne ba åndsfraværende om et lite glass ingefærbrandy, som moren rakte henne med et hevet øyebryn og et ertende tilbaketrengt smil. Hubert, som sto på kaminteppet, fiklet med sigarettetuiet, trommet en sigarett på lokket og gjorde noen rykninger med ansiktet, som om han skulle til å besvære seg, eller komme med en vittighet, eller iallfall si et eller annet, som aldri kom. Cecil, som visstnok ikke ønsket å forurense huset, hadde sett sitt snitt til å åpne terrassedøren og ta med seg sigaren ut, og George hadde fulgt etter. Mrs. Kalbeck satte seg i lenestolen sin med et fjernt smil og nynnet et av sine velkjente temaer mens hun tok et overblikk over de ulike flaskene. Det virket som om alle var temmelig beruset. Det Daphne hadde lært av disse voksenmiddagene, var hvordan de kastet seg over drinkene, og hva som skjedde etter at de hadde gjort det. Hun hadde ingenting imot den generelle økningen i vennskapelighet og støy, og folk som sa sin mening, selv om noen av Georges meninger var ganske merkelige. Det som bekymret henne, var når moren ble rødflammete og pratet for mye, en utvik32

ling som de andre, som selv var fulle, visst ikke hadde noe imot. Det walisiske ga seg til kjenne i stemmen hennes på en litt pinlig måte. Hvis det ble spilt musikk, hadde hun det med å gråte. Nå sa hun: «Skal vi sette på noe musikk? Jeg hadde tenkt å spille min Emmy Destinn for Cecil.» «Vinduet står jo åpent,» sa Daphne, «så han hører det ute.» Hun følte selv en dragning mot hagen og hadde tatt på seg sjalet med en vag, romantisk forestilling om å gå ut. «Hjelp meg med spilleren, barn.» Freda kom feiende gjennom rommet og subbet borti det lille runde bordet med fotografier på. Hun hadde brede hofter og stramt korsett, og den sammensnurpede ryggen på kjolen rykket til som en minnelse om en tournure. Daphne betraktet henne i flere forvirrede sekunder da morens skikkelse, dypere og mer ureflektert kjent enn noe annet i hennes liv, fremsto som en helt ukjent, en besluttsom liten kvinne foran henne i en butikk eller i teateret. «Vel … jeg har noen brev jeg skulle ha skrevet!» sa Hubert. Mrs. Kalbeck smilte mildt til ham for å vise at hun fremdeles ville være der når han kom tilbake. Grammofonen, i sin opprettstående mahogniforkledning, var en av de siste gavene fra naboen, Harry Hewitt. Bortsett fra sveiven som stakk ut på høyre side, så den ut akkurat som et fint gammelt Sheraton-kabinett, og noe av moroa med å spille for folk med den, var å løfte lokket og åpne skuffene og avsløre hva det var. Det var ikke noen synlig trakt, og skuffene var egentlig dører som skjulte det gåtefulle rommet som musikken kom fra. Nå bøyde moren seg og dro plater frem fra skapet i bunnen og prøvde å finne Sentas Ballade. Det var bare ti–tolv plater der, men alle var jo like, og hun hadde ikke brillene sine. «Skal vi få Den flygende hollender?» sa Mrs. Kalbeck. «Hvis mor kan finne den, så,» sa Daphne. «Så bra.» Den gamle kvinnen lente seg tilbake med et glass kirsebærbrandy og et tålmodig smil. Hun hadde hørt alle platene deres flere ganger, både John McCormack og Nellie Melba, så oppstemtheten var blandet med en følelse av noe rutinemessig, som hun etter alt å dømme opplevde som nesten like tiltalende. 33

«Er det denne …?» sa Freda og myste på de besværlig små typene på etiketten. «Jeg skal gjøre det, jeg,» sa Daphne, dumpet ned ved siden av henne og skubbet henne bort. Det var Daphnes egen yndling, for noe hun ikke kunne beskrive, fant sted inni henne når hun hørte den, noe helt annerledes enn sangen fra La Traviata eller «Linden Lea». Hver gang gledet hun seg til å gjenoppleve det intenst, nesten smertelig nye i akkurat de følelsene. Hun la platen på matten, tok enda en stor slurk av glasset, hostet beskjemmende og sveivet opp så stramt som det gikk an. «Forsiktig, jente …!» sa moren og famlet med den ene hånden etter kaminhyllen, med blikket stivt fremfor seg som om hun selv skulle til å synge. «Jentungen er sterk,» sa Mrs. Kalbeck. Daphne senket stiften og gikk straks bort til vinduet for å se om hun kunne skjelne guttene der ute. Alle hadde vært enige om at orkesteret sto langt tilbake å ønske. Strykerne hvinte som en tynn fløyte, og messingblåserne dunket som når noe kastes ned trappene. Daphne visste å bære over med det. Hun hadde hørt et virkelig orkester i Queen’s Hall, hun hadde vært på Rheingold i Covent Garden, hvor de hadde hatt seks harper foruten ambolter og en diger gongong. På en plate lærte man seg å overhøre disse manglene når man visste hva pipene og dunkene sto for. Da Senta begynte å synge, var det fortryllende – Daphne sa det ordet for seg selv med enda et gys av fryd. Hun satt på vindusbenken med sjalet rundt seg og et gåtefullt smil i ansiktet da ingefærbrandyen gjorde sin intime virkning. Hun hadde prøvd å drikke noe før, et halvt glass champagne da Huey feiret myndighetsalderen, og en gang for lenge siden da hun og George hadde gjort et lite, men halsløst eksperiment med Kokkens brandy. Å drikke var, som musikken, både vidunderlig og skremmende. Hun ble fjetret av pikens nifse kallerop, Jo-ho-he, Jo-ho-he, som klart bar bud om tragedien, men samtidig hadde hun en herlig fornemmelse av at det ikke var noen som helst grunn til bekymring. Hun kastet et flyktig blikk på de andre, på moren som tok spenntak, liksom 34

for å stå imot salte brottsjøer; Mrs. Kalbeck som skakket på hodet i mer moden bedømmelse. Daphne så skjønnheten i å være spontan, og hun måtte holde tilbake en hel del ting hun plutselig følte trang til å si. Hun rynket brynene mot det persiske teppet. Det var to avsnitt som gjentok seg; det var den vilt stormfulle musikken der man så mennene henge i riggen, og så, da uværet stilnet, den vakreste melodien hun noensinne hadde hørt, steg og sank, salig henført og fri og samtidig uendelig trist, og i begge tilfeller av en eller annen grunn uunngåelig. Hun visste ikke hva Senta sa, ut over det tilbakevendende ordet Mann, men hun fornemmet nærværet av lidenskapelig kjærlighet og følte legendenes ånd, som hadde et naturlig grep om henne. Emmy Destinn selv så hun for seg som en vill, omflakkende jente med langt mørkt hår, på sett og vis preget av sitt eget eiendommelige navn. Nesten i samme nu sang hun en høy tone, messingblåserne ramlet ned trappen, og Daphne ilte bort for å løfte stiften opp fra platen. «Den er beklageligvis forkortet,» sa Mrs. Kalbeck. «I virkeligheten er det to strofer til.» «Ja, du har nevnt det før,» sa Freda ganske skarpt, men som alltid mildnet hun det: «Det går bare ikke an å få presset mer inn på platen. For meg står det som et mirakel at de klarer såpass.» «Skal vi ta den igjen, da?» sa Daphne og snudde seg mot dem. «Ja, hvorfor ikke?» sa moren i et tonefall som skulle uttrykke en harmløs kvinnelig sammensvergelse, som fikk et mer brautende tilsnitt fra det Daphne så som en liten skokk av tomme glass. Mrs. Kalbeck nikket ubehjelpelig samtykkende. Plater var i sannhet mirakler, men de var likevel bare ørsmå porsjoner fra havet av musikk. Midt under den andre porsjonen beveget Daphne seg ganske langsomt gjennom rommet, tok glasset sitt og tømte det, og satte det ned igjen med en innfløkt følelse av bedrøvelse og tilfredshet som ble grundig understøttet av Wagners rastløse ballade. Hun smatt ut i hagen akkurat idet musikken ramlet mot sin slutt. «Kjære deg, tror du det er verdt?» jamret moren. Det var bare det at dragningen til den andre sam35

mensvergelsen, den hun var blitt innlemmet i sammen med guttene ute i skogen, var så mye mer tvingende enn å holde de to gamle damene med selskap. «Det kan falle dugg!» sa Freda i et tonefall som ledet tanken hen på et skred. «Jeg vet det!» ropte Daphne tilbake og fant sitt påskudd: «Jeg har latt Lord Tennyson ligge ute i duggen!» Ting bare kom til henne av seg selv. Hun gikk fort forbi vinduene i huset og sto stille ved kanten av plenen. Gresset var tørt da hun bøyde seg og kjente på det – det var ennå for varmt for dugg. Varmt, og likevel ikke varmt. Da hun så huset utenfra, kom hun til å tenke på det sting av ensomhet hun hadde følt, da solen var i ferd med å gå ned og lysene ble tent der inne. Hun måtte bare finne bøkene sine, som vel var akkurat der hun hadde lagt dem fra seg, borte ved hengekøyen. Hun ville forberede seg til høytlesingen av Tennyson som Cecil hadde foreslått, og hun kunne allerede forestille seg det … «Jeg skal bli maidronning, mor, maidronning skal jeg bli …» eller «’Forbannelsen har rammet meg!’ ropte Lady of Shalott» … helt annerledes, selvsagt – hun klarte ikke å bestemme seg. Men hvor var guttene? Det var som om natten hadde slukt dem helt og holdent og bare latt vindens hvisken henge igjen i trekronene. Det eneste hun kunne se, var utydelige silhuetter av svart mot grått, men lukten av trær og gress flommet gjennom luften. Hun følte at Naturen kom til krefter igjen i en hemmelig strøm av dufter mens menneskene, de fleste menneskene, holdt seg uaktsomt inne. Det var ligusterdufter og jorddufter og rosedufter som hun pustet inn uten å sette navn på dem i sin berusende ferd over plenen. Hjertet hennes dunket av det unektelige vågemot som krevdes for å være der ute, nesten ha kommet i drift, plutselig stå ved steinbenken og se seg omkring. Høyt der oppe samlet stjernene seg hele tiden, smøg seg frem mellom de høye, svake strimene av skyer, som om de hadde vent seg til henne. Hun hørte et slags stønn, rett foran seg, som fort ble kvalt, og et anfall av gjenkjennelig knisende latter; og så den andre lukten, den som skilte seg fra tørt gress og vegetasjon, herreduften fra Cecils sigar. Hun gikk noen skritt nærmere klyngen av trær der henge36

køyen var spent opp. Hun visste ikke om hun var blitt sett. Det minnet forunderlig om det lille øyeblikkets uvisshet før, der ute i skogen, da Cecil nettopp var kommet, og hun ikke riktig visste om hun spionerte på dem. Men nå var det jo altfor mørkt til å spionere. Hun hørte Cecil si noe komisk om en bart, «en aldeles herlig bart»; George mumlet noe, og Cecil sa: «Han har den vel for å virke eldre, men virkningen er jo den stikk motsatte, han ser ut som en guttunge som leker gjemsel.» «Hmm … Jeg er ikke sikker på om noen prøver å finne ham, akkurat,» sa George. «Vel …» sa Cecil, og så ble det litt kvalt spetakkel med knis og grynt som varte i ti sekunder, til George sa, ganske høyt, mens han gispet etter pusten: «Nei, nei, dessuten er Hubert en durkdreven rundbrenner.» En rundbrenner …! Ordet lå der, buktende og giftig, i de skyggefulle ytterkantene av Daphnes ordforråd. Et øyeblikk så hun det for seg, og bak det et enda vagere bilde, av en mann som danset med en dame i en dypt utringet kjole. Hennes egen kvelds beruselse ble ravende forsterket i dette innbilte rommet, hvor det egentlig var damen hun så, og iallfall ikke Hubert, som vel var den mest klønete som tenkes kunne på dansegulvet. En merkelig stillhet senket seg, og hun hørte sin egen puls i øret. En del av henne, innså hun, trengte å lære mer. Og så: «Hva er det, Daphne?» sa George. «Å, er dere her?» sa hun og trengte seg frem, under de lave grenene som skjermet hengekøyen på den siden. «Jeg har latt bøkene mine ligge igjen her ute i duggen.» «Jeg har ikke sett noe til dem,» sa George, og hun hørte tauet i hengekøyen forskyve seg og knirke mot treet. «Nei, du kan jo ikke ha sett dem, for det er natt.» Hun lo ertende og lot foten gli bortover på den usynlige bakken. «Men jeg vet hvor de er. Jeg kan se dem for meg.» «Ja vel,» sa George. Hun listet seg litt lenger, og kunne så vidt skjelne den sammensunkne hengekøyen som bikket over og hang støtt. Igjen bøyde hun seg og klappet på gresset, og snublet halvt fremover, forskrekket og lattermild av sin egen beruselse. «Er ikke Cecil der?» sa hun forslagent. «Hah …!» sa Cecil dempet rett over henne og tok et drag 37

av sigaren – hun løftet blikket og så den ildrøde gloen på tuppen og bortenfor den, i tre sekunder, det skyggefulle gjenskjæret av ansiktet hans. Så ble tuppen rykket bort og bleknet og mørket strømmet til der ansiktstrekkene hans hadde vært, mens den skarpe tørre duften spredte seg vidt omkring. «Er dere begge i hengekøyen!» Hun rettet seg opp med en følelse av å ha blitt lurt, eller iallfall oversett, i den nye leken de hadde funnet på. Hun strakte en hånd ut etter remmene der de spredte seg i vifteform ved føttene deres. Det ville vært veldig lett, og festlig, å huske dem, til og med velte dem ut. Samtidig følte hun en enkel trang til å klyve oppi til dem. Hun hadde delt hengekøyen med moren da hun var mindre, og blitt lest høyt for. Nå måtte hun huske på den glohete sigaren. «Det må jeg si,» sa hun. Tuppen på sigaren, som bare så vidt syntes, svirret i luften som en matt lysende bille, og så glødet den til liv igjen, men nå var det Georges ansikt hun så i det svakt djevelske lyset. «Å, jeg trodde det var sigaren til Cecil,» sa hun bare. George humret i tre kjappe prust av røyk, og Cecil kremtet – liksom støttende og oppmuntrende. «Det var det også,» sa George i sitt mest paradoksale tonefall. «Jeg røyker sigaren til Cecil også.» «Sier du det,» sa Daphne og visste ikke helt hvilken tone hun skulle anslå. «Det er ikke verdt jeg lar mor få vite det.» «De fleste unge menn røyker,» sa George. «Gjør de det, nå?» sa hun og fant ut at sarkasme var hennes mest nærliggende valg. Hun stirret, forpint og martret, da den neste gløden fremviste litt av Cecils kinn og vaktsomme øyne gjennom en svinnende røykdott. Helt uten forvarsel lød Den flygende hollender igjen, forbløffende høyt gjennom de åpne vinduene. «I all verden! Hva er det, tredje gang …!» sa George. «Du godeste,» sa Cecil. «De er jammen ivrige.» «Det er Kalbeck, selvsagt,» sa George liksom for å frikjenne familien Sawles for den slags tvangsmessig adferd. «Gudene vet hva Cosgrovene må tro.» «Mor elsket Wagner lenge før hun traff Mrs. Kalbeck,» sa Daphne. 38

«Elske Wagner gjør vi jo alle sammen, kjære deg. Men han gjentar jo seg selv til kjedsommelighet uansett, uten at vi behøver å spille den samme platen ti ganger.» «Det er Sentas Ballade,» sa Daphne, som selv ikke var upåvirkelig av den for tredje gang, faktisk mer grepet av den her ute i det fri, som om den var i selve luften, en del av naturen, og ville ha dem alle til å lytte og ta del i den. Orkesteret lød bedre herfra, som et virkelig orkester hørt på avstand, og Emmy Destinn virket enda villere og heftigere. Et øyeblikk forestilte hun seg det opplyste huset bak dem som et skip i natten. «Cecil,» sa hun kjærlig og brukte navnet hans for første gang, «jeg regner med at du forstår ordene.» «Jawohl, klart som blekk,» sa Cecil med et vennlig, men likevel urovekkende snøft. «Hun er en gæren jente som er forelsket i en mann hun aldri har sett,» sa George, «og mannen er under en forbannelse og kan bare frelses av en kvinnes kjærlighet. Og hun har fått det for seg at hun er den kvinnen. Sånn er det.» «Man får en følelse av at det ikke vil komme noe godt ut av det,» sa Cecil. «Å, men hør nå her …» sa Daphne. «Har du lyst til å prøve?» sa Cecil. Daphne, som prøvde å fordøye det hun nettopp var blitt fortalt om Senta, lente seg mot tauet. «I hengekøyen …?» «Sigaren.» «Ærlig talt …» mumlet George litt forskrekket. «Nei, jeg tror ikke det!» Cecil tok et eksemplarisk drag av den. «Jeg vet at jenter liksom ikke skal prøve dem.» Nå pulserte den herlige melodien gjennom hagen, full av lengsel og trass og den høynede virkning skjønnhet har når man treffer på den i uventede rammer. Hun hadde virkelig ikke lyst på den sigaren, men hun syntes heller ikke hun kunne la en slik sjanse gå fra seg. Det var noe ingen av venninnene hennes hadde gjort, det var hun ganske sikker på. «Nei, det er en fin sang,» sa Cecil, og hun hørte at ordene var litt uvørne og snøvlende. Nå gikk sigaren videre til George igjen. 39

«Ja, ja, så sier vi det, da?» «Hva da?» «Jeg mener, ja takk.» Hun lente seg mot George og kjente at hele hengekøyen dirret. Hun tok et fast grep om armen for å trekke gjenstanden, tabu og allerede litt frastøtende, frem mellom tommel- og pekefingeren hans. Nå kunne hun også halvveis skjelne de to guttene klint inntil hverandre, et ganske absurd syn, og fulle var de jo, men det var også noe grunnfestet og innarbeidet ved det, lik et fjernt minne av foreldrene hennes når de hadde satt seg opp i sengen. Hun hadde lukten av tingen tett innpå ansiktet, hostet nesten før hun smakte den, og så klemte hun leppene fort rundt den, med en følelse av skam og plikt og anger. «Åh!» sa hun og dyttet den fra seg og hostet skrallende av den lille tilstrømningen av røyk. Den bitre røyken var skrekkelig, men det var også den uventede følelsen den ga, tørr mot fingrene, men våt og smuldrende på leppene og tungen. George tok den fra henne med en nærmest angrende latter. Da hun hostet igjen, snudde hun seg og gjorde noe enda mindre damete: Hun spyttet i gresset. Hun ville ha alt sammen ut av kroppen. Hun var glad det var mørkt, og tørket av munnen med håndbaken. Bak henne, i det innbydende, velkjente huset, sang Emmy Destinn fremdeles, i opphøyet uvitenhet om Daphnes oppførsel. «Lyst på et drag til?» sa Cecil, som om han var tilfreds med hennes reaksjon på det første. «Jeg tror ikke det, takk,» sa Daphne. «Du kommer til å like det andre mye bedre.» «Det er lite trolig.» «Og det tredje vil bli enda bedre.» «Og før du får sukk for deg,» sa George, «vil du sprade gjennom Stanmore med en stinkador fastklemt mellom tennene.» «Er det ikke frøken Sawles sigar jeg begynner å ane?» sa Cecil ertende. «Det kommer aldri til å skje,» sa Daphne. Men hun var i grunnen kjempeglad tross alt der hun sto og 40

myste litt ettertenksomt inn i det røykfylte mørket. «Regnes ingefærbrandy som sterkt?» sa hun. Det måtte være det hun hadde drukket som gjorde allting så herlig spontant, slik at hun snakket og beveget seg uten å fatte noen beslutning om å gjøre det. «Men kjære deg, Daph,» sa George. Før hun visste hva hun hadde gjort, dumpet hun gispende og lattermild opp i den nærmeste enden av hengekøyen, ved guttenes føtter. «Pass!» sa George. «Det er foten min …» «Nå går vel hele greia i filler,» sa Cecil. «Ærlig talt …» sa George og veltet seg over på siden i et forsøk på å jumpe ut, og i neste sekund ble hun skumpet ned på bakken, Cecil kom ramlende etter og foten hans traff henne, ganske hardt, mellom ribbena. «Au!» sa hun og så «au …», men hun blåste i sjokket og skrekken. Hun lo igjen da guttene tøyde seg keitete etter hverandre, og så lot hun seg bli heist opp. Hun visste hun hadde hørt sjalet spjæres idet hun falt, og det var en del av denne eskapaden som hun ikke kunne vri seg unna, men på den annen side: Hun brydde seg ikke så mye om det. «Kanskje vi skulle gå inn igjen,» sa Cecil, «før det skjer noe virkelig skandaløst.» De geleidet hverandre ut på plenen med lette klaps og mumlelyder. George tok seg litt tid med å stappe ned skjorten og rette på buksen. «På Corley har dere jo røykesalong,» sa han. «Så der kunne noe slikt aldri ha hendt.» «Så sant, så sant,» sa Cecil høytidelig. Emmy Destinn var ferdig, og i hennes sted så Daphne morens skikkelse komme bort til det opplyste vinduet og speide forgjeves ut. «Vi er her, alle sammen!» ropte Daphne. Og i mørket, under myriader av stjerner, med guttene på hver side av henne, følte hun at hun kunne snakke for dem alle. Det var en overstadig munter trygghet som kjentes som en fornyelse av pakten de hadde inngått uten å si noe da Cecil kom. «Skynd dere inn, da,» sa moren i et hektisk, utstudert tonefall. «Jeg vil at Cecil skal lese for oss.» «Der har vi det,» mumlet Cecil og rettet på sløyfen. Daphne gløttet opp på ham. George gikk ansvarsbevisst foran opp41

over stien, og da de fulgte etter, smøg Cecil den store varme hånden sin rundt henne og lot den ligge der, akkurat hvor han hadde sparket henne, til de var fremme ved den åpne terrassedøren.

7 Etter frokost neste morgen fant hun Cecil i en fluktstol på plenen, hvor han satt og skrev i en liten brun bok. Hun satte seg også, på en mur like ved, spent på å iaktta en dikter under arbeidet, og akkurat nær nok til å avspore ham. Om litt snudde han seg og smilte og lukket boken med blyanten inni. «Hva er det du har der?» spurte han. Hun satt selv med en liten bok i hånden, et autografalbum i fiolett silke. «Jeg vet ikke om det nytter å overtale deg,» sa hun. «Får jeg se?» «Hvis du vil, kan du bare skrive navnet ditt. Men selvfølgelig …» Det var som om Cecils lange arm og hånden med de blå årene trakk henne mot ham. Hun rakte ham rødmende boken, med en blanding av stolthet og utilstrekkelighet. Hun sa: «Jeg har bare brukt den et år.» «Hvem er det du har her, da?» «Jeg har Arthur Nikisch. Jeg tror nok han er den beste.» «Jaha!» sa Cecil med den begeistrede fastheten i stemmen som dekker over en viss grad av usikkerhet. Hun bøyde seg over ryggen på fluktstolen for å vise ham den rette siden. Han var som en onkel denne morgenen, fortrolig uten et fnugg av intimitet. Gårsdagens nattlige hurlumhei hadde øyensynlig aldri skjedd. Hun la igjen merke til lukten av ham, som om han nettopp var kommet tilbake fra en av sine utflukter, eller basketak, som hun kunne tenke seg var ganske voldsomme. Det var jo så typisk for gutter, ting gikk på verdigheten løs, 42

men så smelte de døren igjen for en spennende scene som de hadde latt deg bevitne for bare et øyeblikk siden. Selv om det kanskje var ment som en irettesettelse av henne, på grunn av kveldens fjolleri. «Jeg fikk ham da vi skulle på Rheingold.» «Ja vel, ja … Han er en av de helt store, ikke sant?» «Herr Nikisch? Vel, det er dirigenten!» «Nei, jeg har hørt om ham,» sa Cecil. «Det er like godt at du får vite det: Jeg er tonedøv.» «Å …» sa Daphne og kastet et fort blikk på Cecils venstre øre, som var brunt og solbrent på toppen. Hun sa: «Jeg hadde ellers trodd at en dikter måtte ha godt gehør», med rynket panne over sin egen uventede slagferdighet. «Jeg kan høre dikt,» sa Cecil. «Men samtlige i Valancefamilien er dessverre fullstendig tonedøve. Generalen blir nesten smårar av det. Hun gikk på Gondolieren en gang, men hun sa aldri mer. Hun trodde aldri den skulle ta slutt.» «I så fall ville hun i hvert fall ikke like Wagner,» sa Daphne og hentet en vennlig overlegenhet fra den opprinnelige skuffelsen. Hun var ennå ikke sikker på om hun var kommet til bunns i det, så hun sa: «Men du sa jo at du likte grammofonen i går kveld.» «Jeg misliker den ikke, den er bare bortkastet på meg. Men jeg trivdes i godt selskap.» Øret hans ble litt rødt da han sa det, og hun skjønte at hun kanskje hadde fått en kompliment, og rødmet litt selv. Han sa: «Hva syntes du om operaen da du var der?» «De hadde en ny svømmeanordning for rhinjomfruene, men jeg syntes ikke det var særlig overbevisende.» «Det kan ikke være lett å svømme og synge samtidig,» sa Cecil og bladde rundt. «Si meg, hvem er denne bysantinske fyren?» «Det er Mr. Barstow.» «Burde jeg kjenne ham?» «Han er kapellan i Stanmore,» sa Daphne, usikker på om begge beundret den kunstferdige skjønnskriften. «Jeg skjønner … Og nå: Olive Watkins, det kunne man lese på tjue skritts avstand.» 43

«Jeg ville egentlig ikke ha henne, siden det liksom bare skal være voksne, men hun fikk prakket seg på meg.» Under navnetrekket hadde Olive skrevet med kraftfull skrift: «I nøden skal man kjenne sine venner», og gropene etter pennen var leselige på de neste sidene. «Hun har iallfall den flotteste samlingen jeg vet om,» sa Daphne. «Hun har Winston Churchill.» «Du store min …» sa Cecil ærbødig. «Enig.» Cecil bladde et par sider utover. «Men du har Jebland. Se! Det er spesielt på en annen måte!» «Han er mitt andre toppnavn!» innrømmet Daphne. «Han sendte meg den uken før propellen hans røk. Jeg har lært at man ikke kan vente med flygere. De er ikke som andre autografer. Det var slik Olive mistet Stefanelli.» «Og har Olive Jebland, da?» «Nei, det har hun ikke,» sa Daphne og prøvde å dempe den triumferende tonen og heller uttrykke respekt for den døde flygeren. «Jeg skjønner at det er ganske morbid,» sa Cecil. «Du gjør meg litt engstelig.» «Alle de andre i den er da fremdeles i live!» Cecil lukket boken. «Ja, ja, overlat den til meg. Jeg lover at jeg skal komme på noe før jeg reiser.» «Det står deg fritt å skrive et leilighetsdikt.» Hun kom rundt stolen og stilte seg ansikt til ansikt med ham. Han fingret med sin egen bok igjen, myste opp på henne og smilte anspent mot lyset. Hun følte den flyktige fordelen hun hadde over ham og stirret med en ny slags frimodighet på de adskilte leppene og den sterke brune halsen der den kom opp av den lyse blå skjorten. Han satt sikkert og skrev et dikt nå. Blyanten lå og ventet i sammenføyningen mellom sidene i notatboken. Hun syntes ikke det gikk an å spørre om det. Men hun kunne heller ikke la ham være. Hun sa: «Har du sett deg om i hagen?» «Ja, vet du hva, det har jeg. Jeg ruslet rundt det hele med George grytidlig i dag morges.» «Åh …» «Lenge før du var oppe. Jeg gikk og veltet ham ut av sengen.» 44

«Jeg skjønner.» «Jeg er hedning, skjønner du, og jeg forguder morgengryet. Jeg prøver å inngi din bror den samme kultusen.» «Jeg er spent på hvordan dere vil komme ut av det med hverandre.» Cecil lukket øynene dovent og smilte, slik at hun igjen fikk en fornemmelse av avskjermede mysterier. «I morgen kunne du kanskje velte meg også ut av sengen?» «Tror du din mor ville gi det sin velsignelse?» «Hun vil ikke ha noe imot det.» «Vi får se, da.» «Jeg kunne vise deg alle mulige ting.» Hun kjente på gresset med hånden før hun satte seg ved siden av Cecils stol. «Jeg kan aldri tro at George har vist deg rundt på hele ’Two Acres’.» «Nei, muligens ikke …» sa Cecil med en knisende latter. Daphne skuet oppmuntrende ut over utsikten – den prydelige, brunsvidde plenen, den lille høyden med steinbedet, rekken av mørke graner som skjulte Cosgrove-familiens planteskur og garasje. Hun hadde alltid opplevd ordet «Two» i husets navn som beroligende, noe stillferdig skrytende som hun kunne bruke overfor skolekamerater som bodde i en by eller i en husrekke, beviset på en raus overflødighet. Men i Cecils nærvær følte hun det første skimmer av usikkerhet. Nå som de satt side om side, håpet hun at hun kunne få ham til å dele hennes syn, men lurte litt på om hun ikke hadde begynt å dele hans i stedet. Hun sa: «Steinbedet var jo min fars bidrag.» «Han må ha lagt adskillig arbeid i det,» sa Cecil. «Ja, han strevde veldig med det. De store røde steinene kom helt fra Devon – akkurat som ham selv, så klart!» «De kommer til å bli en underlig geologisk gåte for senere epoker,» sa Cecil. «Ja, de vil nok det.» «De vil bli som monolittene i Stonehenge.» «Hmmm,» sa Daphne, som fornemmet en ertende tone der hun hadde håpet på noe bedre. Hun fortsatte ivrig: «Min far var ikke kunstnerisk som mor, men hun ga ham frie hender med steinbedet. På sett og vis er det hans minnesmerke.» 45

Cecil stirret på det med et tuktet uttrykk i ansiktet. «Du kan vel egentlig ikke huske din far,» sa han. «Du må ha vært for ung.» «Jeg husker ham ganske godt, jeg.» Hun nikket fort opp til ham. «Han pleide å komme hjem fra arbeidet og ta sin Old Smuggler mens jeg badet.» «Du vil ikke si at han drakk whisky på badet?» «Jo, mens han fortalte meg et eventyr. Vi hadde selvsagt en barnepike som pleide å bade meg. For å si det rett ut, så tror jeg vi hadde bedre råd den gang enn vi har nå.» Cecil skar den flyktige, såre grimasen som bare uttrykte en abstrakt medfølelse, som hun hadde sett hver gang de kom inn på penger eller tjenere. «Jeg kan ikke se for meg at min far skulle ha gjort noe slikt,» sa han. «Men din far går vel heller ikke på arbeidet?» «Det er sant,» sa Cecil og kniste sjarmerende. «Huey sliter og strever, selvsagt. Mor sier at en av oss nesten må gifte oss.» «Det tviler jeg ikke på at dere vil,» sa Cecil, og de mørke øynene hans så inn i hennes, og øyebrynet løftet seg lett for å gi ordene ettertrykk og en snev av munterhet, slik at hjertet hennes dunket, og hun skyndte seg å si: «En dag. Vi får se. Det vil vi vel alle sammen.» Hun følte trang til å si at hun hadde hørt hva de sa kvelden før, og si at de tok feil, han og George: Hubert var aldeles ingen rundbrenner, han var i grunnen ytterst respektabel. Men hun var skremt av dette ukjente temaet og redd for at hun skulle ha misforstått. «George har visst ingen spesiell venninne?» sa Cecil om litt. «Vi tenkte at du måtte vite det,» sa hun, men angret straks på dette ymtet om at de hadde pratet om ham. Men det var jo noe ved Cecil som formelig krevde å bli pratet om. Hun nappet opp noen gresstrå og gløttet på ham. Fremdeles var det noe forunderlig nytt og spennende ved ham. Han vred på seg i fluktstolen, la høyre ankel over kors på venstre kne, så hun fikk et glimt av en brun legg. Han hadde hvite tøysko som var slitt på hælen. Det hadde vært gøy om de kunne forklare George for hverandre bak hans rygg. Hun sa: «Vi trodde jo 46

at han kanskje hadde fått seg en da han begynte å få brev, men så viste det seg at de var fra deg!» Cecil virket både glad og brydd da han hørte det, og kastet et blikk over skulderen i retning av huset. «Men moren din, da? Hva tror du?» sa han i et plutselig innfølende tonefall. «Hun er fremdeles ganske ung og faktisk meget tiltrekkende. Hun kan jo gifte seg igjen. Hun må da ha mange beundrere …?» «Det kan jeg aldri tro!» Spørsmålet fikk Daphne til å rødme og rynke pannen. Det var én ting å snakke om stakkars Georges utsikter, noe ganske annet å fritte henne ut om en middelaldrende dame som han knapt kjente. Det var svært upassende, og dessuten var en stefar det siste hun kunne ønske seg. Hun så for seg Harry Hewitt stå på farens steinbed – eller enda verre, gi beskjed om at det skulle rives ned. Selv om de faktisk, nesten helt sikkert, ville måtte flytte til Mattocks, med alle de sære bildene og statuene som var der. Hun satt og så på de hvite skoene til Cecil og tenkte så det knakte. Han presset ikke på for å få et svar. Hun innså at det var en ny form for samtale, og at hun ennå ikke var helt klar for den, i likhet med visse bøker, som riktignok var skrevet på engelsk, men for voksne til at hun kunne forstå dem. Han sa: «Det var ikke meningen å snoke. Du vet jo at Georgie og jeg og alle vi andre er ramme til å snakke oppriktig.» «Det er i orden,» sa hun. «Si at det ikke er noe jeg har noe med.» «Altså, det kommer en mann til middag i kveld, og jeg tror han liker mor veldig godt,» sa hun, og en følelse av svik misfarget de neste sekundene. «Er det Harry?» «Ja, det er det,» sa hun og følte seg enda mer skamfull. «Han som har gitt dere grammofonen.» «Ja visst, han har gitt oss alt mulig. Han har gitt Hubert et gevær og … en masse ting. Sheridans samlede verker.» «Jeg kan tenke meg at særlig Huey ville sette pris på disse gavene,» sa Cecil, igjen fortrolig og ubesværet. «Vel … Han har gitt meg et toalettsett med en parfymeflaske, som jeg ikke er gammel nok til, og hårbørster av sølv.» 47

«Han høres jo ut som den rene julenissen,» sa Cecil og kastet et blikk rundt seg med en mine som tydet på at han kanskje kjedet seg. «For en festlig fyr.» «Hmm. Jo, han er svært så gavmild, men han er ikke det minste festlig. Du skal få se.» Hun gløttet opp på ham, fremdeles merkelig fortørnet, både på ham og Harry, men han hadde rettet blikket mot krattskogen, der de hadde truffet hverandre kvelden før, som om det var noe mye mer besnærende der. «Han er ofte i Tyskland. Driver med import-eksport. Og da har han med seg ting til oss.» «Og du tror at alle disse gavene er hans måte å … kurtisere mammaen din på?» sa Cecil. «Det ser stygt ut for det.» Cecils praktfulle profil, den autokratiske nesen og det litt bulende øyet, virket parat til å felle en dom, men da han snudde seg og smilte, følte hun at hans oppmerksomhet og vennlighet brått hadde vendt tilbake. «Men kjære barn, du har jo ingenting å frykte hvis du ikke tror hun gjengjelder følelsene hans.» «Neimen om jeg vet …!» Hun var forfjamset, både over å ha gått så vidt, og over det uventede ordet barn, som var det moren kalte henne, ganske naturlig, skjønt ofte med en undertone av kritikk. Hun hadde fått det et par ganger i går kveld, da hun prøvde å få Cecil til å føle seg hjemme og hadde spurt ham ut. Han måtte ha hørt henne si det. Nå følte hun at det var et ikke helt pent retorisk knep han brukte mot henne – han hadde ydmyket henne i en situasjon der han tross alt skulle ha oppmuntret henne. Cecil smilte: «Vet du hva? Jeg skal ta ham grundig i øyesyn, som en helt utenforstående, og la deg få vite hva jeg tror.» «Greit …» sa Daphne, som aldeles ikke følte seg trygg på dette kompromisset. «Ah!» sa Cecil og bøyde seg frem i stolen. George kom gående over plenen med jakken slengt over skulderen og plystret muntert. Så sto han der og så ned på dem med et spørsmål skjult et sted i smilet sitt. «Hva er det for noe du plystrer hele tiden?» sa Daphne. 48

«Jeg vet ikke,» sa George. «Det er en sang tjeneren på colleget synger. ’Når jeg deg ser, mitt hjerte klaprer og slår’.» «Oppriktig talt …! Jeg som trodde at når du måtte plystre på noe, så hadde du valgt noe pent», og da hun så en sjanse til å bringe temaet fra gårsdagen på bane igjen, «noe slikt som Den flygende hollender.» George la hånden på hjertet og begynte på den skjønne delen av Sentas Ballade og stirret på henne med hevede øyebryn mens han sakte ristet på hodet, liksom for å velte sin egen sjenanse over på henne. Han hadde en søt, høy, feiende plystretone, men han la inn så mye vibrato at sangen kom til å lyde ganske fjollete, og snart klarte han ikke å holde leppene sammen, og plystringen ble til en prustende latter. «Hah …» mumlet Cecil litt beklemt, reiste seg og puttet notatboken i jakkelommen. Så sa han med et kaldt smil: «Nei … jeg kan dessverre ikke plystre.» «Nei, du er jo tonedøv!» sa Daphne. «Jeg skal bare ta med meg denne dyrebare boken inn,» sa han og holdt opp Daphnes lille album. De så ham gå over plenen og inn gjennom hagedøren. «Hva var det du pratet med Cess om, da?» sa George og så igjen ned på henne med det snåle smilet sitt. Hun plukket på gresstråene foran seg og drøyde ertelystent med svaret. Hennes første tanke, overraskende sterk, var at hennes eget forhold til Cecil, som hadde utviklet seg helt uavhengig av Georges, om enn ikke helt tilfredsstillende, måtte holdes så hemmelig som mulig. Hun følte at det var noe der, noe som ikke måtte utsettes for fornuft eller hån. «Vi snakket selvfølgelig om deg,» sa hun. «Å,» sa George, «det må da ha vært interessant.» Daphne satte i et lite fnys. «Hvis du absolutt må vite det, så spurte Cecil om du hadde noen spesiell venninne.» «Å ja,» sa George, lett henkastet denne gangen, «og hva sa du, da?» – han hadde begynt å rødme og snudde seg bort i et forgjeves forsøk på å skjule det. Nå speidet han nedover hagen, som om han nettopp hadde fått øye på noe spennende. Det var ganske uventet, og selv Daphne – med sin søsterlige intuisjon – trengte noen sekunder før hun forsto og utbrøt: 49

«Å, George, du har det!» «Hva …? For noe tøys …» sa George. «Vær stille!» «Du har det, du har det!» sa Daphne og følte straks hvordan oppdagelsens glede ble overskygget av følelsen av å bli stående igjen.

8 Så snart herrene hadde gått ut, skyndte Jonah seg opp trappen og var nesten øverst da han oppdaget at han hadde glemt Cecils sko og gikk ned igjen for å hente dem. Men i det samme hørte han stemmer nede i hallen. De måtte ha gått inn på arbeidsværelset et øyeblikk, til høyre for ytterdøren. Nå var de borte ved stumtjeneren og tok luene sine. Jonah ble stående der han var, ikke i skjul, men i skyggene, der trappen svingte. «Er denne din?» sa Cecil. «Din tosk,» sa George. «Kom, så går vi ut. Jeg tar med meg denne, for sikkerhets skyld.» «Ikke dumt … Hvordan ser jeg ut?» «Du ser ganske anstendig ut, til en forandring. Jonah tar seg visst godt av deg.» «Å, Jonah, han er en drøm,» sa Cecil. «Har jeg fortalt det? Jeg tar ham med meg tilbake til Corley.» «Å nei, det gjør du slett ikke!» Det oppsto et lite basketak som Jonah ikke kunne se, med knis og gisp og mumlende stemmer, «… au! … ærlig talt, Cecil …», og så lyden av ytterdøren som ble åpnet. Jonah gikk opp tre trinn og kikket ut av det lille vinduet. Cecil la hånden på hageporten og svingte seg over, og George så ut som han tenkte seg om, bare et øyeblikk, så åpnet han den og gikk ut. Cecil var allerede et stykke nede i veien. Jonah ventet litt til der han var, så oppover de tre siste 50

trinnene og over avsatsen mot døren til gjesteværelset. Jonah, han er en drøm – for en måte å snakke på – men det måtte jo bety at alt gikk som det skulle, at han gjorde alt på en overbevisende måte. Han trodde ikke Mrs. Sawle ville la Cecil ta ham med seg, og han hadde iallfall ikke noe ønske om å dra hjemmefra. Han hadde jo vært i Harrow, mange ganger, og Edgware, og en gang til Alexandra Palace, for å høre orgelet … Han gikk opp. Det var mørkt på trappeavsatsen, med eikepanelet og det tykke tyrkiske teppet, men dørene til soveværelsene sto på vidt gap for å lufte, og lyset flommet inn. Han kunne høre Veronica, hushjelpen, i Huberts rom, hvordan hun gryntet når hun ristet og banket på putene. Hun snakket med seg selv, en tiltalende, nøktern mumling: «… sånn ja … opp med seg … tusen takk skal du ha …» Jonah følte at han hadde forstått noe, de hadde bestemt seg for at han var klar. Han gledet seg til å rydde på rommet og ta seg god tid med Cecils saker, undersøke knappene og lommene mer i detalj. Han ville aldri ha sagt det til noen der nede, men han tenkte at hvis han lærte seg å være tjener, kunne det være en jobb for ham om et par års tid. En dag ville han kanskje la Cecil, eller en som ham, ta ham med seg likevel. Så skjøv han opp døren og så straks at han ikke visste noen ting. De hadde ikke fortalt ham noen ting om hva som foregikk mellom sengetid og frokost. Det var som å komme inn i et annet hus. Eller også, følte han idet han tok et par korte skritt inn i rommet, eller også var denne Mr. Cecil Valance en galning, og den tanken fikk ham til å sette i et slags måpende knis. Ja, ja, han ble pent nødt til å vente på Veronica. Sengetøyet lå slengt utover gulvet, som om det hadde vært et basketak. Han så på barberingsvannet som sto kaldt og skittent i fatet, barberkosten som lå i en våt ring på toppen av bokhyllen. Han rynket brynene og så på klærne som lå strødd på gulvet og over den lille lenestolen, med en ny og smertelig følelse av at han hadde kjent dem i en tidligere og lykkeligere tid, da ting fremdeles forløp på en overbevisende måte. Og rosene var så godt som døde – ja, Cecil måtte ha veltet dem over ende og så bare stappet stilkene ned i vasen igjen, uten vann. De hang med hodet etter noen timers vanrøkt, en flekk 51

på den mønstrede ryen var mørk og klam da han kjente etter med håndbaken. På toalettbordet lå det ark som var rablet fulle; dette var mer som Jonah hadde ventet seg. «Da du var der og jeg et annet sted,» leste Jonah, «men alpeluften åndet kun som landlig engelsk fred.» Så plukket han opp barberkosten og mønstret den oljeglatte dammen den etterlot seg. Jonah gikk bort til papirkurven, som om han rutinemessig skulle rydde opp i et rom som knapt var blitt brukt, og tok opp en håndfull papirbiter. Han så at en av dem var skrevet av George, og følte seg brydd på hans vegne over at gjesten skulle ha rotet så fælt. Det var vanskelig å lese … «Veins», hadde han inntrykk av at det sto, hvis det var slik det skulle staves: «Viens.» Diktboken, som Jonah hadde fått beskjed om ikke å røre, lå fremdeles innen rekkevidde, på nattbordet. Senere, tenkte han, skulle han nesten helt sikkert ta en titt. «Jeg ser at han har funnet seg vel til rette her,» sa Veronica fra døren, og det kyndige tonefallet hennes oppmuntret Jonah. «Ja, Kokken sa han kom til å rote, men at han ville gi deg ti shilling – kunne bli en guinea hvis du er heldig.» «Ja, han gjør nok det,» sa Jonah, som om han var vant til å behandles slik, og puttet papirbitene klossete i bukselommen. Så kunne han ikke la være å smile. «Sa Kokken det?» Veronica tok putene opp av sengen. «Han er jo aristokrat,» sa hun med en mine som skulle vitne om at hun hadde sett en del slike. «Hvis de roter, kan de betale for det.» Hun strammet det skrukkete underlakenet og så på det med et hevet øyebryn, og vrengte rart på munnen. «Kom og ta en titt du også, Jonah.» «Ja vel …» sa Jonah. «Herren har hatt en misjon.» «Å,» sa Jonah med det samme uttrykket av undertrykket forvirring. Veronica kikket lurt, men ikke uvennlig på ham. «Du vet vel ikke hva det er, du? En nattlig misjon kalles det. Det er noe unge herrer har veldig lett for.» Hun rykket lakenet løs med forbløffende kraft, og hele madrassen ristet da det løsnet. «Bare lukt på det. Da vet du det alltid.» 52

«Nei, jeg vil ikke!» sa Jonah, som følte at det ikke var riktig, og rødmet på grunn av den plutselige forbindelsen til noe som bekymret ham selv. «Ja, ja, du får tidsnok vite alt om det der, gutten min,» sa Veronica, som i Jonahs bevissthet nå hadde fått rollen som en som var nifst mye eldre og ganske slem. «Ikke tenk på det, du. Du skulle sett Mr. Huberts. Jeg må skifte lakenene hans et par ganger i uken. Mrs. S. vet om det – hun har altså ikke sagt noe direkte, hun sa bare: ’Er det noen merker eller flekker, Veronica, så skifter du guttenes laken, er du snill.’ Det er nok bare naturens gang, gutten min.» Jonah fikk det travelt med å plukke opp og brette klær, usikker på om tingene som var blitt brukt, skulle tilbake i klesskapet eller bli diskré gjemt bort et sted til Cecil skulle reise, og de kunne pakkes ned igjen. Han fikk seg ikke til å spørre Veronica om noe nå mens den oppskakende lille talen hennes brant i ørene hans. Her var den brukte finskjorten fra kvelden før, med en grå flekk på det stive hvite brystet, sigaraske kanskje, og den flotte singleten og underbuksen, like fine som dameundertøy, nå ubetenksomt tilsølt på måter han ikke orket å tenke nærmere på før senere, når han ble alene. Han bar vaskevannsfatet ut av rommet og over trappeavsatsen og tømte det forsiktig i toalettet. Tusen ørsmå stubber i såpeskum ble hengende igjen på den svungne overflaten, og han stirret på dem, som han gjorde på alt som hørte Cecil til, med en skummel blanding av bekymring og stolthet. Senere gikk han inn på do, og i det grå lyset gjennom det matte glasset i døren tok han søppelet opp av lommen og satt der og vred og vendte på det, snudde det rundt og leste de overstrekede ordene på det. Han hadde det klart for seg at han henga seg til «ørkesløs nysgjerrighet», noe Kokken var veldig strengt imot. Den tunge kollektive stanken under ham, tynt dekket under et lag av koksaske fra kjøkkenet, fikk det han gjorde, til å virke enda mer snikent og syndig. Han var ikke engang helt sikker på hvorfor han gjorde det. De fine herrenes snakk var annerledes enn normalt snakk, og George var også annerledes, nå som vennen hans var her … «I skyggen hengekøyen,» tydet Jonah. «Ved hodet lerketreet, og ved din 53

fot var gåsunger.» Han var treg til å se noen forbindelse med ting han visste om, og det var først da han hadde lest litt mer at den pinlige erkjennelsen demret for ham. Mr. Cecil skrev om deres egen hengekøye, den som Jonah selv hadde hjulpet Mr. Hubert med å spenne opp tidlig på sommeren. Han lurte på hva han skulle si om dette. «Og bjerken ved din fot og over der en sørgepil» – han klarte altså ikke å bestemme seg! Så, skrevet langs kanten av arket: «Når skrukketroll går løs på staken, vil også midden gumle laken.» Dette var streket ut med en bølgende linje. Den vage bekymringen for at han skulle ha sagt noe opprørende, at det kunne tenkes at det var midd i sengklærne her i huset, i Mrs. Sawles fineste broderte lakener, steg langsomt frem for så å svinne hen igjen. Så kom han til å tenke på at dette jo var dikt, men han var likevel ikke sikker på om det da ble mer eller mindre sannsynlig at det skulle være sant. Et annet ark var blitt revet i to, og han holdt de to kantene opp mot hverandre og lurte på om Wilkes noensinne hadde drevet med noe slikt når han tømte husbondens papirkurv. For i den vakre skjønne egn der skogen gror omkring to acres engelsk jord, der skal vi trave vandre i det vage skjær som siver gjennom hegg hagtorn bøketrær hvor hasselrakler henger kjekt på snei, den hemmelige lange mørke ville mørke elskovsvei hvis gåter gjemmes i en luft så sval fra soleglad sol går ned til første hanegal. En kjærlighet så sprelsk og sterk og gåtefull, som var den XXX (ånders verk?) så saftig, frodig, djerv og ekte, en salighet som ikke lar seg knekte –

her var det en veldig tett overstrykning, som om ikke bare Cecils ord, men også hans ideer måtte utslettes. Jonah hørte den velkjente skrapingen fra døren til grovkjøkkenet, og skritt på den murte gangstien – og om litt en ruvende skikkelse utenfor (Kokken, var det ham, eller Miss Mustow?) skygget for lyset, 54

og nå skalv han på hånden da det ble skramlet med låsen, og han fomlet papirene ned i lommen igjen. «Et øyeblikk!» ropte han og lurte litt på om han skulle kaste papirlappene i do, men kom så på andre tanker.

9 Freda løftet glasset og saumfór bordet med det fordomsfrie smilet til et menneske som ikke har fulgt godt nok med. Men jo så menn, det var Tyskland igjen, og nå sa Harry at «hver dag bringer oss nærmere den tyske krigen», et slagord som begynte å irritere henne. «Jeg drar stadig frem og tilbake til Hamburg på forretningsreise,» forklarte han, «og jeg vet hva jeg har sett.» Freda var ikke det minste glad i forestillingen om en tysk krig, og hun ble ergerlig på Harry for at han forutsa den så iherdig, men Cecil virket innstilt på å slåss umiddelbart – han sa han ville gripe sjansen begjærlig. Det var rørende, og nesten litt komisk, å se Georges ubesluttsomhet. En som var mindre lysten på å slåss, var det vanskelig å forestille seg, men han kviet seg åpenbart for å skuffe Cecil. «Jeg ville vel det, skulle jeg tro? – om det ble noe av det,» sa han. «Ingen tvil om det, gamle venn,» sa Cecil og klarte, ved å snu hodet langsomt, å la dem alle få se ham i profil. Han hadde allerede fortalt dem hvor glad han var i å drepe, og det sa seg selv at tyskere ville utgjøre et spennende fremskritt fra bare rever, fasaner og ender. Freda var glad for at Clara ikke var her i kveld. Broren, som visst var hennes eneste slektning, var i keiserens hær, men hadde en kontorstilling av et eller annet slag, gudskjelov. Hun sa: «Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil at det skal lages hakkemat av guttene mine» – i en spøkefull tone, men bildet satte en støkk i dem alle, siden guttene selv satt der og strålte i skjæ55