Den forsvunne by av Clive Cussler

Den forsvunne by

Clive Cussler og Paul Kemprecos

Den forsvunne by Oversatt av Carl-Bernhard Kjelstrup jr.

Clive Cussler Originalens tittel: Lost City Oversatt av Carl-Bernhard Kjelstrup jr.

Copyright © 2004 Sandecker, RLLLP All rights reserved including the rights of reproduction in whole or in part in any form.

Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 551 Fifth Avenue, Suite 1613 New York, NY 10176-0187 USA Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS , 2006 © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36301-7 1. utgave, 1. opplag 2011 Denne boken ble først utgitt i 2006 på norsk av N.W. Damm & Søn AS Omslagsdesign: Silvia Kjølstad Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg vil gjerne rette en takk til førsteamanuensis i geologi og meteorologi Neal Iverson ved Iowa State University for hans omvisning i breobservatoriet ved Svartisen i Norge. Bøkene til H. Rider Haggard og Ben Bova ga meg enestående perspektiver på følgene av udødelighet. Og det er også på sin plass med en takk til SEAmagine Hydrospace Corporation for anledningen til å bruke en av deres enestående SEAmobiler.

Prolog

De franske alper, august 1914 Høyt over de majestetiske, snøtoppede fjellene kjempet Jules Fauchard for livet. Noen minutter tidligere hadde flyet hans truffet en usynlig luftmur med en kraft som hadde fått tennene hans til å skrangle. Nå kastet vindene det lette flyet rundt som en drage på en snor. Fauchard kjempet mot kvalmen turbulensen førte med seg, med ferdigheter som var drillet inn i ham av de strenge franske flyinstruktørene. Så var han ute av det turbulente området og kunne nyte den rolige luften, uten å vite at det nesten ville medføre hans endelikt.

Da flyet omsider var stabilt, hadde Fauchard gitt etter for den mest naturlige av menneskelige innskytelser. Han hadde lukket øynene. Øyelokkene glippet, senket seg og klappet igjen som om de var lagd av bly. Tankene drev inn i et skyggefullt, likegyldig rike. Haken falt ned på brystet. Fingrene slapp grepet om stikka. Det lille røde flyet veivet usikkert videre i det franske piloter kalte perte de vitesse, hastighetstap, da den ene vingen ble senket som et forspill til å gå i spinn.

Heldigvis oppdaget Fouchards innerøre at han var ute av likevekt, og dermed kimte alarmene i den halvsovende hjernen. Han rykket hodet opp, våknet i ei tåke, og kjempet for å samle sine uklare tanker. Han hadde bare sovet i noen sekunder, men på den tiden hadde han falt flere hundre fot og holdt på å gå over i et bratt stup. Blodet tordnet i hodet hans. Hjertet kjentes som om det holdt på å slå hull i brystet.

På de franske pilotskolene lærte man å manøvrere et fly med samme fingerspitzgefühl som en pianist utviser ved klaveret, og alle de flerfoldig hundre timer med drill kastet nå av seg.

Med fjærlett berøring på instrumentene forvisset han seg om 7

at han ikke overkompenserte, og fikk forsiktig flyet på rett kjøl. Tilfreds med at flyet var stabilt, trakk han et lettelsens sukk og sugde i seg luft. Den arktiske kulden traff lungene som glassplinter.

Den skarpe smerten vekket ham av sløvheten. Nå var Fauchard helt våken igjen, og han hentet frem det mantraet som hadde holdt besluttsomheten oppe under hele det desperate oppdraget. De frosne leppene nektet å forme stavelsene, men ordene tordnet i hodet hans.

Svikt, og millioner vil dø.

Fauchard bet tennene sammen med fornyet besluttsomhet.

Han gned rimet av flygerbrillene og kikket over motorpanseret foran cockpiten. Alpeluften var klar som edelt krystall, og selv detaljer langt unna syntes i skarpt relieff. Rader av sagtakkete fjell marsjerte mot horisonten, og minilandsbyer klamret seg fast til sidene på frodige daler. Lette, hvite skyer bygde seg opp som hauger med nyplukket bomull. Himmelen var så blå at den nesten lyste. Sommersnøen som kronet de ujevne toppene, var badet i himmelblått og rosa lys fra sola som gikk ned.

Fauchard tok inn den storslåtte utsikten mens han la hodet på skakke og lyttet til eksosbråket fra den firetakters Gnome wankelmotoren på 80 hestekrefter som drev det lille flyet, en Morane-Saulnier N. Alt var vel. Motoren durte som den hadde gjort før den nesten dødelige luren. Fauchard var roligere, men den nesten fatale feilen hadde rystet selvtilliten hans. Han innså til sin forundring at han hadde fornemmet en ukjent følelse av frykt. Ikke for døden, men for å svikte. Til tross for jernviljen var de verkende musklene en ytterligere påminnelse om at han bare var en mann av kjøtt og blod som alle andre.

I den åpne cockpiten var det lite rom for bevegelse, og kroppen hans var innhyllet i en pelsfôret skinnfrakk over en tykk, høyhalset shetlandsgenser og langt undertøy. Et ullskjerf beskyttet halsen hans. En skinnhjelm dekket hodet og ørene, og hendene var iført fôrete skinnhansker. På beina hadde han pelsfôrete fjellstøvler i det fineste skinn. Selv om han var kledd for arktiske forhold, hadde den isnende kulden trengt inn i knoklene hans og sløvet oppmerksomheten. Det var en farlig 8

utvikling. En Morane-Saulnier var vanskelig å fly og krevde udelt oppmerksomhet.

Stilt overfor en gnagende utmattelse klamret Fauchard seg til normaliteten med en målbevisst gjenstridighet som hadde gjort ham til en av verdens rikeste industrimagnater. I de harde, grå øynene lyste fortsatt en intens besluttsomhet, og den fremtredende haken var hevet i en hardnakket vinkel. Med den lange buede nesen minnet Fauchard om ørnene som prydet våpenskjoldet på flyets hale.

Han tvang de numne leppene til å bevege seg.

Svikt, og millioner vil dø.

Stentorrøsten som hadde spredt frykt i maktens saler i Europa, var nå et kvekk, og den ynkelige lyden ble druknet i brølet fra motoren og luften som kvinte forbi flykroppen, men Fauchard kom til at det var på tide med en belønning.

Han stakk hånden ned i støvelen og hentet frem en smal lerke i sølv. Han plundret litt med å skru av korken på grunn av de tykke hanskene, men kunne omsider ta seg en slurk. Den sterke snapsen var lagd av druer fra hans egen eiendom og var nesten ren alkohol. Varmen bredte seg i kroppen hans.

Styrket vugget han i setet, viftet med tærne og heiste på skuldrene. Mens blodet strømmet ut i lemmene, tenkte han på den varme sveitsiske kakaoen og det nybakte brødet med smeltet ost som ventet ham på den andre siden av fjellene. De tykke leppene under den buskete knebelsbarten strammet seg i et ironisk smil. Han var en av verdens rikeste menn, men ble likevel oppstemt ved tanken på husmannskost. Det fikk så være.

Fauchard tillot seg å gratulere seg selv et øyeblikk. Han var en grundig mann, og fluktplanen hadde gått som ei klokke.

Familien hadde satt vakt over ham etter at han hadde gjort sine uønskede synspunkter klare for rådet. Men mens rådet grunnet over skjebnen hans, hadde han unngått sine voktere med en blanding av avledning og flaks.

Han hadde latt som om han hadde drukket for mye, og sagt til hovmesteren sin, som var betalt av familien, at han ville gå til sengs. Da det ble stille i huset, hadde han listet seg ut av soverommet, sneket seg ut av slottet og funnet frem til 9

en sykkel som sto skjult i skogen. Med den dyrebare lasten i en ryggsekk hadde han syklet gjennom skogen til flyplassen.

Flyet hans hadde fulle tanker og sto klar til bruk. Han hadde tatt av i det grå morgenlyset og stoppet på to fjerntliggende steder der hans mest lojale tjenere hadde lagret drivstoff.

Han tømte lerka og kastet et blikk på kompasset og klokka.

Han var på rett kurs og lå bare noen minutter etter planen.

De lavere toppene foran ham varslet at han nærmet seg slutten på den lange reisen. Snart ville han gå inn for landing i Zürich.

Fauchard tenkte på hva han skulle si til pavens sendebud, da det virket som om en flokk skremte fugler tok av fra styrbord vinge. Han så seg til høyre og oppdaget til sin forferdelse at fuglene egentlig var deler av lerretet som var flerret av vingen og hadde etterlatt et ujevnt hull som var flere tommer i diameter. Det kunne bare være én forklaring på det. Vingen var truffet av maskingeværild, og den skingrende lyden fra motoren hadde overdøvet bråket.

Han reagerte instinktivt, la flyet over til venstre og deretter høyre. Det oppførte seg som en svale i luften. Da han gransket luften rundt seg, oppdaget han seks todekkere i V-formasjon under seg. Med uhyggelig ro slo Fauchard av motoren som om han planla en nødlanding uten motorkraft.

Morane-Saulnieren falt som en stein.

Under vanlige omstendigheter ville det nærmest vært selvmord å plassere seg i motstanderens sikte, men Fauchard hadde gjenkjent angrepsflyene som Aviatiker, tyskbygde fly av fransk konstruksjon med Mercedes rekkemotor som egentlig var bygd for rekognosering. Viktigere var det at maskingeværene som var plassert foran skytteren, bare kunne skyte oppover.

Etter et fall på flere hundre fot justerte han høyderoret, og flyet kom opp bak Aviatik-formasjonen. Han rettet flyets nese mot det nærmeste fiendeflyet og trakk av. Det smatret fra Hotchkiss-mitraljøsen, og sporlysskuddene søkte seg mot målets halestykke. Røyk strømmet ut av flyet før flammene omsluttet flykroppen.

Aviatiken begynte på et langt spinn mot bakken. Noen vel10

plasserte salver til satte en annen motstander ut av spill like lett som en jeger nedlegger en tam fasan.

Fauchard hadde klart å utrette det så kjapt at de andre pilotene ikke skjønte de var under angrep før de så den fete, svarte røyken som sto som haler bak de to flyene som stupte mot bakken. Den presise formasjonen begynte å gå opp i liminga.

Fauchard avbrøt angrepet. Fiendeflyene var spredt, og han hadde ikke lenger overraskelsen på sin side. Isteden løftet han nesen og klatret 1000 fot til han befant seg inne i en oppblåst sky.

Da den grå disen skjulte flyet hans for fiendtlige øyne, planet han ut og undersøkte skadene. Så mye lerret var revet av at trespantene i vingen var blottet. Fauchard svor lavt. Han hadde håpet å smette ut av skyene og legge Aviatikene bak seg med sin overlegne fart, men den ødelagte vingen bremset ham.

Han kunne ikke flykte, han måtte bli og kjempe.

Fienden hadde både flere fly og flere mitraljøser, men han fløy et av sin tids mest bemerkelsesverdige fly. Morane-Saulnieren var utviklet fra et kappløpsfly, og selv om det var vrient å styre det, var det utrolig lett å fly og reagerte på den minste berøring. I en tid da de fleste fly var minst dobbeltdekkere, var Morane-Saulnieren et monoplan med vingene plassert midt på flykroppen. Fra det kuleformete propellnavet til den trekantede halefinnen var det bare 22 fot, men det var en dødelig knott uansett, takket være en oppfinnelse som ville revolusjonere krig i luften.

Saulnier hadde utviklet en synkroniseringsmekanisme som gjorde det mulig å skyte gjennom propellen. Systemet hadde utkonkurrert andre nymotens mitraljøser, men patronene hadde ikke helt lik antenningstid, og det var derfor nødvendig med metallplater som beskyttet propellbladene mot skudd.

Fauchard strammet seg opp for kampen, strakte hånden under setet og rørte lett ved det kalde metallet i pengeskrinet.

Ved siden av sto det en lilla fløyelssekk som han trakk frem og la i fanget. Mens han manøvrerte flyet med knærne, hentet han frem en utgammel stålhjelm av sekken og førte fingrene over den siselerte overflaten. Metallet var iskaldt å ta på, men 11

det var som om det utstrålte varme som strømmet gjennom hele kroppen hans.

Han tok på seg hjelmen. Den satt godt over skinnhjelmen og var perfekt balansert. Hjelmen var uvanlig i det at visiret var lagd som et menneskefjes med bart og rovfuglnese som minnet om Fauchards. Visiret reduserte synsfeltet, derfor skjøv han det opp i pannen.

Solstråler begynte å skinne gjennom skyfengselet da skjulet ble tynnere. Han fløy gjennom tåkedottene som utgjorde kanten av skyene, og kom ut i fullt dagslys.

Aviatikene kretset nedenfor som en stim sultne haier rundt et synkende skip. De fikk øye på Moranen og begynte å klatre.

Leder-Aviatiken smatt under Fauchards fly og kom på skuddhold. Fauchard rykket i setebeltet for å forvisse seg om at det satt stramt, så trakk han nesa på flyet oppover og gikk inn i en stor, baklengs loop.

Han hang opp ned i cockpiten og takket de franske instruktørene som hadde lært ham denne unnvikelsesmanøveren. Han fullførte loopen og rettet opp flyet bak Aviatikene. Han åpnet ild mot det nærmeste flyet, men det skar ut i skarp vinkel.

Fauchard holdt seg bak flyet og nøt gleden over å være jeger istedenfor bytte. Aviatiken rettet seg opp og tok en krapp sving i et forsøk på å komme bak Fauchard. Det lille flyet hadde ikke problemer med å følge det.

Aviatikens manøver hadde ført ham til åpningen av en bred dal. Siden Fauchard ikke ga fienden noe valg, fløy han rett inn i dalen.

Fauchard sparte på ammunisjonen som en gnier og fyrte av korte salver fra maskingeværet. Aviatiken vippet til venstre og høyre, og sporlysskuddene passerte det på begge sider. Det reduserte høyden, og forsøkte å holde seg under Fauchard og hans dødelige maskingevær. Igjen forsøkte Fauchard å få ham i sikte, og igjen reduserte Aviatiken høyden.

Flyene fløy lavt over engene i 160 kilometer i timen, så vidt 50 fot over bakken. Bølinger med vettskremte kyr spredte seg som løv i vinden. Den vinglete Aviatiken klarte å unngå Fauchards sikte. Den bølgende bakken gjorde det enda vaskeligere å sikte.

12

Landskapet besto av bølgende enger og pene gårdshus. Det ble kortere avstand mellom gårdene. Fauchard kunne se takene i en by foran seg der dalen smalnet.

Aviatiken fulgte den snirklete elven som gikk midt i dalen, rett mot byen. Piloten fløy så lavt at hjulene nesten berørte vannet. Foran ham krysset en pittoresk steinbro over elven der den rant inn i byen.

Fauchards finger strammet seg om avtrekkeren, da en skygge ovenfra brøt oppmerksomheten hans. Han kikket opp, og så hjulene og skroget på en annen Aviatik mindre enn 50 fot over seg. Det reduserte høyden i et forsøk på å tvinge ham ned.

Han kikket på Aviatiken foran. Den hadde begynt å klatre for å unngå broen.

Fotgjengerne på broen hadde sett de tre flyene nærme seg, og løp for livet. Den søvnige ploghesten som trakk en kjerre over broen, steilet for første gang på mange år da Aviatiken passerte noen meter over hodet på kusken.

Flyet over ham reduserte høyden for å tvinge Fauchard inn i broen, men i siste øyeblikk dro han i stikka og økte gassen litt. Morane-Saulnieren spratt oppover og smatt inn mellom broen og Aviatiken. Høyet på vogna eksploderte da han streifet det med hjulene, men Fauchard klarte å holde flyet under kontroll og lurte det opp over hustakene i byen.

Flyet like bak ham hevet nesen i neste øyeblikk. Det var for sent.

Aviatiken var mindre smidig enn monoplanet; den fløy rett inn i broen og eksploderte i en ildkule. Leder-Aviatiken steg like tregt og streifet et kirkespir som sprettet opp buken på det. Flyet gikk i tusen biter i luften.

«Gå med Gud!» ropte Fauchard hest idet han svingte flyet rundt og satte kursen ut av dalen.

I det fjerne kunne han se to flekker. De bevegde seg raskt mot ham. Det viste seg å være restene av Aviatik-skvadronen.

Fauchard styrte flyet mot tomrommet mellom flyene som nærmet seg. Leppene strammet seg i et grin. Han ville forvisse seg om at familien visste hva han mente om deres forsøk på å stoppe ham.

Han var nær nok til å se observatørene i de fremre cock13

pitene. Observatøren til venstre pekte på ham med noe som liknet en stokk, og i neste øyeblikk så han et glimt.

Han hørte et dempet dunk, og det kjentes som om noen hadde stukket en rødglødende ildrake i brystkassen hans. Med et grøss gikk det opp for ham at observatøren i Aviatiken hadde tydd til enklere, men mer pålitelig teknologi. Han hadde skutt på Fauchard med en karabin.

Fauchard rykket uvilkårlig i stikka, og beina hans stivnet i krampe. Flyene lynte forbi ham på begge sider. Hånden på stikka ble slapp, og flyet begynte å vingle. Varmt blod fra såret la seg som en dam i setet. Han hadde koppersmak i munnen, og han hadde problemer med å fokusere blikket.

Han tok av seg hanskene, spente opp setebeltet og stakk hånden under setet. De slappe fingrene tok tak i håndtaket på pengeskrinet. Han satte det i fanget, tok V-stroppen som gikk gjennom håndtaket, og festet den til håndleddet.

I en siste kraftanstrengelse rettet han seg opp og stakk overkroppen ut av cockpiten. Han lente seg over karmen og traff vingen med et dunk før han fortsatte.

Fingrene rykket automatisk i utløsersnoren, setet han hadde sittet på, åpnet seg, og en silkefallskjerm foldet seg ut.

Et svart teppe la seg foran øynene hans. Han så et glimt av en isblå sjø og en bre.

Jeg har sviktet.

Sjokket var verre enn smerten, og han kjente bare en dyp, forbitret sorg.

Millioner vil dø.

Han hostet opp rødt skum, og så husket han ikke mer. Han hang i fallskjermselene, et enkelt mål for en av Aviatikene da den igjen fløy forbi.

Han kjente ikke kulen som smalt gjennom hjelmen og boret seg inn i kraniet hans.

Med sola som speilte seg i hjelmen, dalte han nedover til fjellene, som tok ham til sitt bryst.

14

1

Orknøyene, vår tid Jodie Michaelson freste av sinne.

Tidligere på kvelden hadde hun og de tre gjenværende deltakerne i TV-programmet Outcasts vært nødt til å balansere i tykke støvler på et tykt tau over en meterhøy haug med steiner. Øvelsen var blitt kalt «Vikingenes ilddåp». Rekker med fakler flammet på begge sider av repet og økte både dramaet og faren, selv om fakkelrekken var to meter unna. Kameraene tok bilder fra siden i lav vinkel og fikk det hele til å virke mye farligere enn det var.

Det som ikke var falskt, var måten produsentene hadde lagt opp til å drive deltakerne nesten til vold på.

Outcasts var det siste i rekken av realityprogrammer som hadde dukket opp som paddehatter etter suksessen med Robinson-ekspedisjonen og Fear Factor. Det var en oppgira blanding av begge programmene med hyl og skrik som når som helst kunne måle seg med Jerry Springers program.

Ideen var enkel. Ti deltakere måtte gå gjennom en rekke prøvelser i løpet av tre uker. De som sviktet eller ble stemt ut av de andre, måtte forlate øya.

Vinneren ville få en million dollar samt bonuspoeng basert på hvor ekle deltakerne var mot hverandre.

Programmet ble ansett for å være enda mer drepende enn forgjengerne, og produsentene foretok stadig knep for å heve spenningsnivået. Der andre programmer var konkurransepreget, var Outcasts ren krig.

Programlederne hadde fått ideen fra overlevelseskurset Outward Bound, der deltakerne må leve av naturen. I motsetning til andre programmer, som ofte utspilte seg på tropiske øyer 15

med turkisfarget vann og vaiende palmer, ble Outcasts tatt opp på Orknøyene. Deltakerne hadde ankommet i kjipe kopier av vikingskip og ble iakttatt av sjøfugler. Øya var tre kilometer lang og halvannen kilometer bred.

Den besto hovedsakelig av klipper, som for lenge siden var blitt pint i topper og sprekker av en naturkatastrofe, der det her og der sto noen forblåste trær, og med en strand med grovkornet sand der mesteparten av handlingen ble filmet. Været var mildt, bortsett fra om natten, og de skinndekkede brakkene var akseptable.

Den lille steinrøysa var så ubetydelig at lokalbefolkningen omtalte den som «Vesleøya». Navnet hadde fått produsenten, Sy Paris, opp i en meningsutveksling med assistenten sin, Randy Andleman.

Paris var som vanlig i høygir. «I himmelens navn. Vi kan ikke filme et eventyrprogram på ei øy som heter ’Vesleøya’.

Vi må finne et annet navn.» Ansiktet lyste opp. «Vi kaller den ’Hodeskalleøya’.»

«Den ser ikke ut som noen hodeskalle,» sa Andleman. «Den likner mer på et overstekt speilegg.»

«Det er godt nok,» hadde Paris sagt før han forsvant.

Jodie, som hadde vært vitne til meningsutvekslingen, klarte å lokke frem et smil hos Andleman da hun sa: «Jeg syns den likner mer på hodeskallen til en dustete TV-produsent.»

Prøvelsene besto av ekle stunts, som å rive en levende krabbe fra hverandre og spise den, eller dykke i en tank med ål, noe som garantert ville få seerne til å brekke seg og følge med i neste program for å se hvor ekkelt det kunne bli. Noen av deltakerne syntes å være valgt ut på grunn av sin aggresjon og generelle ondskapsfullhet.

Programmet ville toppe seg når de to siste deltakerne skulle tilbringe natten med å gå på jakt etter hverandre med infrarødt sikte og paintballpatroner, et stunt som var basert på novellen The Most Dangerous Game. Den som overlevde, ville få en ekstra million.

Jodie var treningsinstruktør fra Orange i California. Hun hadde en fantastisk kropp i bikini, men kurvene var bortkastet under dyneklærne. Hun hadde langt blondt hår og var kjapp 16

i hodet, en egenskap hun hadde skjult for å få bli med i programmet. Alle deltakerne var tildelt roller, men Jodie nektet å spille den blondinerollen produsentene hadde gitt henne.

I den siste spørrekonkurransen der de kjempet om plusspoeng og minuspoeng, var de blitt spurt om en konkylie var en fisk, et bløtdyr eller en bil. Som programmets utpekte blondine var det meningen at hun skulle svare «bil».

Herregud, hun ville aldri få anledning til å glemme det når hun vendte tilbake til sivilisasjonen.

Etter spørrekonkurransen hadde produsentene hintet til at hun burde forsvinne. Hun hadde gitt dem anledning da hun fikk en kullbit i øyet og ikke klarte å fullføre turen over glødende kull. Resten av deltakerne hadde samlet seg gravalvorlige rundt bålet, og Sy Paris hadde med dramatisk stemme begynt på ordren om at hun måtte forlate klanen og gjøre sin entré i Valhall. Herregud.

På vei bort fra bålet sydet hun over at hun hadde feilet på prøven. Men likevel hadde hun spenst i skrittene. Etter noen få uker med galningene var hun glad for å være på vei bort fra øya. Omgivelsene var ulendte og vakre, men hun hadde gått lei av bakvaskelsene, manipuleringen og det generelle lureriet man måtte delta i for å få den tvilsomme æren av å bli jaget som en hund med rabies.

På den andre siden av «Valhalls porter», en løvsal lagd av hvalbein i plast, sto det en stor campingvogn der produksjonsfolkene bodde. Mens klanen bodde i skinntelt og spiste biller, hadde staben varme, behagelige senger og gourmetmat. Når en deltaker ble skjøvet ut av konkurransen, tilbrakte han eller hun en natt i campingvognen før et helikopter kom og hentet dem.

«Uflaks,» sa Andleman, som møtte henne i døra. Produksjonsassistenten var en kjernekar, den rake motsetning av det råskinnet han hadde som sjef.

«Ja, skikkelig uflaks. Varm dusj og varm mat. Mobiltelefoner.»

«Faen heller, det har vi jo her.»

Hun så seg rundt i det behagelige kvarteret. «Jeg har merket meg det.»

«Din køye er der borte,» sa han. «Ta deg en drink i baren, 17

og det ligger en fantastisk paté i kjøleskapet som kan hjelpe deg med dekomprimeringen. Jeg må gi Sy en hånd. Drikk deg dritings.»

«Takk, det skal jeg gjøre.»

Hun gikk bort til baren og lagde seg en stor Beefeater martini. Pateen var like delikat som det ble sagt. Hun lengtet hjem.

Utkonkurrerte deltakere tok alltid turen innom prateprogrammene på TV for å snakke dritt om de gjenværende. Lettjente penger. Hun strakte seg ut i en behagelig stol, og etter noen minutter sørget alkoholen for at hun sovnet.

Hun våknet med et rykk. I søvne hadde hun hørt skingrende skrik som lyden av måker over en barnehage, med et bakteppe av skrik og skrål.

Underlig.

Hun reiste seg, gikk bort til døra og lyttet. Hun lurte på om Sy hadde funnet enda en måte å ydmyke deltakerne på. Kanskje han hadde fått de andre til å danse rundt bålet som villmenn.

Hun gikk raskt bortover stien ned til stranda. Bråket tiltok i styrke og ble mer frenetisk. Noe var forferdelig galt. Skrikene skyldtes smerte og frykt, ikke spenning. Hun satte opp farten og braste gjennom porten til Valhall. Synet som møtte henne, minnet om et bilde av Helvete som Hieronymus Bosch ville ha malt det.

Deltakerne og arbeidsgjengen ble angrepet av reddsomme skapninger som så ut til å være halvt mennesker, halvt dyr. De ville angriperne snerret, kastet ofrene over ende og rev i dem med tenner og klør.

Hun så Sy falle og deretter Randy. Hun kjente igjen sju mishandlede lik på stranda.

I det flakkende lyset fra bålet kunne Jodie se at angriperne hadde langt skittenhvitt hår ned til skuldrene. Hun hadde ikke sett maken til knudrete, forvridde ansikter.

En skapning holdt en løsrevet arm han hevet til munnen.

Jodie klarte ikke å la være, hun satte i et skrik. De andre skapningene avbrøt sitt ugudelige måltid og så på henne med brennende øyne som glødet lysende rødt.

Hun hadde lyst til å spy, men de kom mot henne i sammenkrøpne byks.

18

Hun løp for livet.

Det første hun tenkte på, var husvogna, men hun hadde åndsnærværelse nok til å skjønne at der ville hun være fanget.

Hun løp opp til et høyereliggende, steinete område mens skapningene snøftet som blodhunder i hælene på henne. I mørket mistet hun fotfestet og falt ned i en sprekk, men uten at hun visste det, var det uhellet som reddet livet hennes. Skapningene mistet ferten av henne.

Jodie hadde slått hodet i fallet. Hun gjenvant bevisstheten én gang og mente hun hørte rå stemmer og skudd. Så besvimte hun igjen.

Hun lå fortsatt bevisstløs på bunnen av kløften da helikopteret kom neste formiddag. Da mannskapet hadde finkjemmet øya og funnet Jodie, hadde de kommet til en forbløffende slutning.

Alle andre var forsvunnet.

19

2

Monemvassia, Peloponnes i Hellas I et mareritt som stadig gjentok seg, var Angus MacLean en geit som sto tjoret til en treplugg i jorden, og ble overvåket av en sulten tiger hvis gule øyne stirret på ham fra jungelmørket. De dempede knurrene ble gradvis høyere til de fylte ørene hans. Så bykset den frem. Han kunne merke den illeluktende tigerånden og kjenne de skarpe klørne bore seg inn i nakken hans. Han kjempet for å komme seg fri fra tauet i et fåfengt forsøk på å slippe unna. Den ynkelige, vettskremte mekringen gikk over i et desperat stønn. Han våknet, badet i kaldsvette, med hivende pust og svettevåte lakener.

MacLean snublet seg ut av den smale senga og slo opp skoddene. Det greske solskinnet lyste opp de hvitvaskede veggene i det som hadde vært en munkecelle. Han tok på seg shorts og T-skjorte, kippet på seg sandalene og gikk ut, der han blunket mot skinnet fra det safirblå havet. Hjertet hans roet seg.

Han trakk pusten dypt, åndet inn den parfymeliknende duften av markblomstene som omga det toetasjes stukklosteret.

Han ventet til hendene sluttet å skjelve, før han begynte på morgenturen som hadde vist seg å være den beste medisinen for de frynsete nervene hans.

Klosteret var bygd i skyggen av en enorm klippe mer enn 100 meter høy, og som i guidebøkene ofte ble omtalt som «det greske Gibraltar». For å nå toppen fulgte han en sti som gikk oppå en eldgammel mur. Flere århundrer tidligere hadde innbyggerne i byen nedenfor trukket opp til festningsvollen for å forsvare seg mot fiender. Bare ruiner var igjen av landsbyen som en gang hadde huset hele befolkningen under beleiring.

20

Fra de høytliggende ruinene av en bysantinsk kirke kunne MacLean se milevis rundt seg. Noen fargerike fiskebåter var ute på fiske. Alt var tilsynelatende rolig, men MacLean visste at morgenritualet ga ham en falsk trygghetsfølelse. Folkene som var ute etter ham, ville ikke avsløre seg før de drepte ham.

Han ruslet rundt i ruinene som et hjemløst spøkelse før han forlot muren og fant veien tilbake til klosterets spisesal i annen etasje. Klosteret var fra 1400-tallet og var én av mange tradisjonelle bygninger rundt i landet som de greske myndighetene driver som gjestgiverier. Maclean sørget for å komme til frokost etter at alle de andre gjestene hadde dratt på sightseeing.

Den unge mannen som ryddet på kjøkkenet, smilte til ham og sa: «Kali mera, dr. MacLean.»

«Kali mera, Angelo,» svarte MacLean. Han dunket seg i hodet med pekefingeren. «Har du glemt det?»

Det demret i Angelos øyne. «Ja, unnskyld, Mr. MacLean.»

«Alt i orden. Beklager å plage deg med mine underlige anmodninger,» sa MacLean på sin lavmælte skotske dialekt.

«Men som jeg sa tidligere, vil jeg helst ikke at folk skal tro jeg kan kurere kvalme og mageknip.»

«Nei. Ja, selvfølgelig, Mr. MacLean.»

Angelo kom med en bolle nyplukkede jordbær, fløtemyk gresk yoghurt, med lokalprodusert honning og valnøtter på toppen, ved siden av en kopp tykk, svart kaffe. Angelo var den unge munken som arbeidet som fastboende vert. Han var i begynnelsen av 30-årene, med mørkt krøllete hår og et vakkert ansikt som vanligvis var prydet av et engleaktig smil. Han var portvakt, vaktmester, kokk og krovert. Han gikk kledd i vanlige arbeidsklær, og det eneste som tydet på løftene han hadde avlagt, var tauet som var løst knyttet rundt livet hans.

I de ukene MacLean hadde vært gjest i klosteret, hadde de to mennene innledet et dypt vennskap, og hver dag, etter at Angelo hadde ryddet opp etter frokost, snakket de om sin felles interesse: bysantinsk kultur.

MacLeans interesse for historie var noe han hadde tatt opp som avveksling til arbeidet som forskningskjemiker. Mange år i forveien hadde studiene ført ham til Mystra, en gang midtpunktet for Det bysantinske rike. Han hadde ruslet nedover 21

Peloponnes og snublet over Monemvassia. En smal landevei med sjøen på begge sider var den eneste veien til landsbyen, en labyrint av smale gater og smug på den andre siden av den «ene porten» som hadde gitt Monemvassia dens navn. MacLean var blitt forhekset av det vakre stedet. Han hadde lovet å vende tilbake en dag, men hadde aldri forestilt seg at han skulle være på flukt for livet når det skjedde.

I begynnelsen hadde Prosjektet virket så uskyldig. MacLean hadde undervist i avansert kjemi ved Edinburgh universitet da han ble tilbudt en drømmejobb der han skulle drive med det han elsket: ren forskning. Han hadde akseptert stillingen og tatt permisjon fra sin vanlige jobb. Han hadde kastet seg over arbeidet, villig til å tåle de lange arbeidsdagene og taushetsplikten. Han ledet én av flere grupper som arbeidet med enzymer, de komplekse proteinene som skaper biokjemiske reaksjoner.

Prosjektets forskere ble plassert i behagelige sovesaler på landsbygda i Frankrike og hadde liten kontakt med omverdenen. En kollega hadde på fleip omtalt arbeidet deres som «Manhattan-prosjektet». Isolasjonen utgjorde ikke noe problem for MacLean, som var ungkar uten nære slektninger. Få av kollegene hans klagde. Den astronomiske lønnen og de fantastiske arbeidsforholdene var kompensasjon god nok.

Så hadde Prosjektet tatt en skummel vri. Da MacLean og de andre stilte spørsmål, fikk de beskjed om ikke å uroe seg.

Isteden ble de sendt hjem og bedt om å vente mens resultatet av arbeidet deres ble analysert.

MacLean hadde heller dratt til Tyrkia for å utforske ruiner.

Da han kom hjem til Skottland flere uker etter, hadde telefonsvareren hans registrert flere ganger at røret ble lagt på, og en merkverdig beskjed fra en tidligere kollega. Vitenskapsmannen spurte MacLean om han hadde lest avisene, og ba ham ringe ham opp igjen. MacLean forsøkte å kontakte ham, men fikk vite at han var blitt kjørt ned og drept av en bil med ukjent fører.

Senere, da MacLean gikk gjennom haugen med post, fant han en pakke vitenskapsmannen hadde sendt ham før han døde. Den tykke konvolutten var proppfull med avisutklipp som beskrev en rekke tilfeldige dødsfall. Da MacLean leste 22

gjennom artiklene, gikk det et grøss nedover ryggen hans. Alle ofrene hadde arbeidet sammen med ham på Prosjektet.

Rablet over lappen som fulgte med, sto det en fyndig advarsel: «Flykt eller dø!»

MacLean ville helst tro at dødsfallene var uhell, selv om det stred mot hans forskerinstinkter. Så, noen dager etter at han hadde lest utklippene, forsøkte en lastebil å presse hans lille Mini Cooper av veien. Ved et mirakel kom han fra det med noen skrubbsår. Men han hadde kjent igjen føreren som en av de tause vokterne som hadde våket over vitenskapsmennene i laboratoriet.

For et fjols han hadde vært.

MacLean visste han måtte flykte. Men hvor? Monemvassia hadde slått ham. Det var et populært feriested for fastlandsgrekere. De fleste utlendinger som besøkte klippen, kom bare på dagsturer. Og nå var han her.

Mens MacLean grunnet over hendelsene som hadde ført ham dit, kom Angelo bort med et eksemplar av International Herald Tribune. Munken måtte løpe noen ærend, men han ville være tilbake igjen om en time. MacLean nikket, tok en slurk kaffe og nøt den sterke, mørke smaken. Han skumleste de vanlige nyhetene om økonomiske og politiske kriser da blikket hans ble fanget av en overskrift i den kortfattede internasjonale nyhetsdelen.

OVERLEVENDE HEVDER AT MONSTRE DREPTE TV-KONKURRENTER OG PRODUKSJONSTEAM Datolinjen var en skotsk øy i Orknøyene. Interessert leste han historien. Den var bare på et par avsnitt, men da han var ferdig, skalv han på hendene. Han leste artikkelen om igjen til teksten ble en tåke.

Kjære Gud, tenkte han. Det har skjedd noe forferdelig.

Han brettet sammen avisen og gikk ut, stilte seg i det beroligende solskinnet og fattet en beslutning. Han skulle dra hjem igjen og se om han kunne få noen til å tro på historien hans.

MacLean gikk til byporten og tok en drosje til ferjekontoret 23

på gangveien, der han kjøpte billett på hydrofoilen til Aten dagen etter. Etter det vendte han tilbake til rommet sitt og pakket sine få eiendeler. Hva nå? Han bestemte seg for å holde seg til sine faste vaner den siste dagen, gikk til en utekafé og bestilte et stort glass limonade. Han var fordypet i avisen da han ble klar over at noen snakket til ham.

Han så opp og oppdaget en gråhåret kvinne i flagrende polyesterslacks og bluse, som sto ved siden av bordet med et kamera i hånden.

«Unnskyld forstyrrelsen,» sa hun med et søtt smil. «Har du noe imot å hjelpe oss? Min ektemann og jeg –» Turister ba ham ofte forevige deres reiser. Han var høy og hengslete, og med blå øyne og bustete, gråsprengt hår skilte han seg ut fra de mer kortvokste og mørke grekerne.

En mann ved et bord i nærheten smilte med hestetenner til MacLean. Det fregnete ansiktet var rødbetrødt etter for mye sol. MacLean nikket og tok imot kameraet fra kvinnen. Han knipset noen bilder av paret og leverte kameraet tilbake.

«Tusen takk skal du ha,» sa kvinnen overstrømmende. «Du aner ikke hvor mye det betyr å ha dette til reisealbumet vårt.»

«Amerikanere?» spurte MacLean. Hans trang til å snakke engelsk overgikk hans uvilje mot å innlede samtaler med noen som helst. Angelos engelsk var begrenset.

Kvinnen strålte. «Er det så innlysende? Vi forsøker å gå i ett med befolkningen så godt vi kan.»

Gul og rosa polyester var ikke akkurat siste mote i Hellas, tenkte MacLean. Kvinnens ektemann var iført en hvit bomullsskjorte uten snipp og en svart kapteinslue som hovedsakelig ble solgt til turister.

«Vi kom hit med hydrofoilen,» sa han med dvelende stemme og reiste seg fra stolen. Han presset den fuktige håndflaten inn i MacLeans. «Det var faen meg litt av en tur. Er du engelsk?»

MacLeans reaksjon var et forferdet blikk.

«Nei, nei, jeg er skotsk.»

«Jeg er half and half skotsk og soda,» sa mannen med hestegliset. «Beklager forvirringen der. Jeg er fra Texas. Det hadde vel vært som om du hadde trodd at vi var fra Oklahoma.»

MacLean lurte på hvorfor alle texanere han møtte, snakket 24

som om alle andre hadde dårlig hørsel. «Jeg ville aldri trodd dere var fra Oklahoma,» sa MacLean. «Håper dere får et fint opphold.»

Han begynte å gå sin vei, men stoppet da hun spurte om ektemannen kunne få ta et bilde av MacLean og henne siden han hadde vært så snill. MacLean poserte sammen med kvinnen og deretter med mannen.

«Takk,» sa kvinnen. Hennes språk var mer forfinet enn ektemannens. På et blunk hadde MacLean fått vite at Gus og Emma Harris var fra Houston, at Gus hadde drevet i oljebransjen, at hun hadde vært historielærer, og at hun omsider fikk oppfylt sitt evige ønske om å besøke sivilisasjonens vugge.

Han håndhilste på dem, tok imot deres overstrømmende takksigelser og begynte å gå bortover den smale gata. Han gikk raskt i håp om at de ikke skulle bli fristet til å følge etter, og tok en omvei tilbake til klosteret.

MacLean lukket skoddene for vinduene sine slik at rommet ble mørkt og kjølig. Han sov seg gjennom den verste ettermiddagsheten, sto opp og skvettet kaldt vann i ansiktet. Han gikk ut for å trekke litt frisk luft og ble overrasket da han så at ekteparet Harris sto ved det gamle, hvitvaskede kapellet i klosterets hage.

Gus og kona hans tok bilder av klosteret. De vinket og smilte da de så ham, og MacLean gikk ut og tilbød seg å vise dem rommet sitt. De ble imponert av det kunstferdige arbeidet på de mørke trepanelene. Da de kom ut igjen, så de opp på den bratte klippen bak bygningen.

«Utsikten der oppe må være fantastisk,» sa Emma.

«Det er langt å gå til toppen.»

«Jeg driver litt med fuglekikking hjemme, så jeg er i ganske god form. Gus er i bedre form enn utseendet skulle tilsi.» Hun smilte. «Tidligere var han fotballspiller, selv om det er vanskelig å tro nå.»

«Jeg spilte på fotballaget til Universitetet i Texas,» sa Mr. Harris. «Det er mer av meg nå enn det var da. Men jeg skal si deg en ting, jeg er villig til å gjøre et forsøk.»

«Tror du at du kan vise oss veien?» spurte Emma MacLean.

«Beklager, men jeg tar hydrofoilen i morgen tidlig.» Mac25

Lean sa de kunne klare turen på egen hånd hvis de startet tidlig, før det ble for varmt i sola.

«Du er en elskling.» Hun klappet MacLean moderlig på kinnet.

Han gliste, og beundret motet deres idet han så dem gå sin vei på stien som gikk langs diket foran klosteret. De passerte Angelo, som kom fra byen.

Munken hilste på MacLean og snudde seg for å se etter paret. «Har du møtt amerikanerne fra Texas?»

MacLeans smil døde, og han rynket forbauset brynene.

«Hvordan visste du hvem de var?»

«De kom innom i går morges. Du var ute og tok turen din.»

Han pekte på den gamle byen.

«Det var rart, de oppførte seg som om det var deres første dag her.»

Angelo trakk på skuldrene. «Kanskje vi også blir glemske når vi blir gamle.»

Med ett følte MacLean seg som den bundne geita i marerittet. En kald tomhet la seg i magen hans. Han unnskyldte seg og gikk tilbake til rommet sitt, der han skjenket seg et stort glass ouzo.

Så lett det ville vært. De ville gått opp til toppen av klippen og bedt ham stille opp for et foto ved kanten. En dytt, og han ville forsvunnet i dypet.

Nok et uhell. Nok en død forsker.

Ingen bør å bære. Selv ikke for en søt, gammel historielærer.

Han begynte å rote i plastsekken han brukte til skittentøy.

Helt nederst lå det en konvolutt med gulnede avisutklipp som han la ut på bordet.

Overskriftene var forskjellige, men emnet for hver artikkel var det samme.

FORSKER OMKOMMET I BILULYKKE. FORSKER KJØRT NED OG DREPT. FORSKER DREPER SIN KONE OG DERETTER SEG SELV. FORSKER OMKOMMET I SKIULYKKE. Alle ofrene hadde arbeidet på Prosjektet. Han leste lappen om igjen: «Flykt eller dø!» Så la han utklippet fra Herald Tribune 26

sammen med de andre og gikk til klosterets resepsjon. Angelo var opptatt med å bla gjennom en stabel med reservasjoner.

«Jeg må dra,» sa MacLean.

Angelo så nedslått ut. «Det var leit. Når da?»

«I kveld.»

«Umulig. Det går verken buss eller hydrofoil før i morgen.»

«Jeg må dra uansett, og jeg ber deg om å hjelpe meg. Jeg kan sørge for at det lønner seg for deg.»

Munken fikk et trist blikk i øynene. «Jeg vil gjøre det av vennskap, ikke for penger.»

«Unnskyld,» sa MacLean. «Jeg er litt oppskjørtet.»

Angelo var ikke dum.

«Er det på grunn av amerikanerne?»

«Noen slemme mennesker er ute etter meg. Det er mulig amerikanerne ble sendt hit for å finne meg. Jeg var dum og sa jeg skulle ta hydrofoilen. Jeg er ikke sikker på om de kom alene. De kan ha noen som holder øye med porten.»

Angelo nikket. «Jeg kan få deg til fastlandet med båt. Du vil trenge en bil.»

«Jeg hadde håpet du kunne leie en for meg,» sa MacLean.

Han ga Angelo kredittkortet sitt, som han hadde forsøkt å unngå å bruke før på grunn av faren for at det kunne spores.

Angelo ringte bilutleiebyrået på fastlandet. Han snakket i noen minutter og la på. «Alt i orden. De lar nøklene stå i bilen.»

«Jeg vet ikke hvordan jeg kan gjengjelde det.»

«Ingen penger til meg. Gi en stor gave neste gang du er i kirken.»

MacLean spiste en lett middag på en avsidesliggende taverna, der han oppdaget at han kastet engstelige blikk på de andre bordene. Kvelden gikk uten at det skjedde noe. På veien tilbake til klosteret så han seg stadig over skulderen.

Ventetiden var en pine. Han følte seg fanget i sitt eget rom, men måtte påminne seg selv om at veggene var minst 30 centimeter tykke og at døra kunne motstå en rambukk. Noen minutter etter midnatt banket det forsiktig på døra.

Angelo tok kofferten hans og fikk foran bortover diket til en trapp som førte ned til en steinplattform folk brukte som 27

stupebrett. I lyset fra lommelykten kunne MacLean se en liten motorbåt som var fortøyd til plattformen. De gikk om bord.

Angelo strakte seg etter fortøyningslinen da de med ett hørte dempede skritt i trappen.

«Ut på en liten midnattsseilas?» sa den søte stemmen til Emma Harris.

«Du tror vel ikke dr. MacLean hadde tenkt å dra uten å si farvel?» sa ektemannen.

Etter den første overraskelsen gjenvant MacLean stemmens bruk. «Hva skjedde med Texas-aksenten, Mr. Harris?» «Å, den. Ikke særlig autentisk, må jeg innrømme.»

«Ikke tenk på det, kjære. Den var god nok til å lure dr. MacLean. Selv om jeg må innrømme at vi hadde litt flaks med å fullføre vårt ærend. Vi satt i den hyggelige restauranten da du kom forbi. Det var snilt av deg å la oss ta bilde av deg slik at vi kunne sammenlikne det med bildet i mappen. Vi liker ikke å gjøre feil.»

Ektemannen humret som en bestefar. «Jeg husker at jeg sa: ’Vil du ikke komme inn i stua …’» «’… sa edderkoppen til flua.’»

De brast i latter.

«Dere ble sendt av selskapet,» sa MacLean.

«Det er dyktige folk,» sa Gus. «De visste du ville være på utkikk etter folk som så ut som gangstere.»

«Det er en tabbe mange har gjort,» sa Emma med trist stemme. «Men det gir oss til salt på maten, ikke sant, Gus? Vel. Det var herlig å være i Hellas. Men alt godt må ende.»

Angelo hadde lyttet til samtalen med et forvirret ansiktsuttrykk. Han var ikke klar over hvilken fare de var i. Før MacLean rakk å stoppe ham, bøyde han seg for å løsne fortøyningen.

«Unnskyld,» sa han, «men vi må dra.»

Det var det siste han noensinne fikk sagt.

Det kom et dempet smell fra en pistol med lyddemper, og en rød tunge slikket mørket. Angelo tok seg til brystet og kom med gurglende lyder. Så veltet han ut av båten og traff vannet.

«Det betyr uhell å skyte en munk, kjære,» sa Gus til kona.

28

«Han hadde ikke på seg munkekutten,» sa hun med furten stemme. «Hvordan skulle jeg vite det?»

Stemmene var harde og hånlige.

«Kom igjen, dr. MacLean,» sa Gus. «Vi har en bil som venter for å kjøre deg til selskapets fly.»

«Dere har ikke tenkt å drepe meg?»

«Nei da,» sa Emma, igjen den uskyldige turisten. «De har andre planer for deg.»

«Jeg forstår ikke.»

«Det kommer du til å gjøre, vennen min, det kommer du til å gjøre.»

29