Du har hørt om Den gode fe. Hun har skinnende vinger av sølv, og det glitrer magisk etter henne når hun svever over vannene, over fjellene, over byene, det kimer som av tusen gylne klokker når hun lander foran den heldige utvalgte, som skal få oppfylt tre ønsker.
Ja, du hørte riktig, tre ønsker! Du kan ønske deg hva som helst av Den gode fe, den nusseligste ponni, en million kroner, et palass av gull!
Men det sier seg selv at det er veldig, veldig få mennesker som noen gang får besøk av Den gode fe. Og som regel er dette snakk om folk som allerede er rike og lykkelige, kjente skuespillere eller popartister eller milliardærer. Livet er urettferdig.
Så har vi Den dårlige fe. Den dårlige fe er en liten fyr med ynkelige vinger som bare duger til å flakse litt med.
Drakten er heller ikke stort å rope hurra for, noen paljetter, ikke noe sølv. Han må ta bussen eller gå hvis han skal et sted, men det skal han jo ikke særlig ofte. Den dårlige fe kan bare oppfylle ett ønske for dem som møter på ham, og da er det også grenser for hva man kan få. Den dårlige fe har nemlig ingen tryllestav, bare en dum liten tryllepinne, og sånne pinner kan ikke utrette stort.
Den dårlige fe er ofte i dårlig humør. Jobben suger. Folk er nemlig ganske utakknemlige når Den dårlige fe dukker opp. De har selvfølgelig alltid drømt om å møte en ekte fe, men det er Den gode fe de vil møte, de vil ha gullslott og grønne skoger, og så kommer det i stedet bare en lurvete liten raring med en pinne.
Her bor Den dårlige fe. Det er heldigvis balkong, da.