De vakre dagene

De vakre dagene

Rannveig Fern Leite Molven

De vakre dagene

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72028-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Agami Photo Agency/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10,6/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

folk som bor på øyer uten å kunne se havet

Martha kom ikke på skolen i dag heller. Når læreren sier at de kan gå, har Cecilie bestemt seg for å se innom henne for å høre om hun har blitt sjuk. Mamma sier alltid at en må passe seg ekstra godt om våren. Cecilie forestiller seg at den skarpe lufta alltid er klar til å bite fra seg. Selv om sola varmer lurer lufta deg som ei humørsjuk gammal kjette. Den stryker seg langs de bare leggene dine, for så plutselig å tverrsnu, bite. Ikke sitt på steinheller, ikke vass i fjøra, sier hun, du kommer til å bli forkjøla, eller noe enda verre. Hver gang Cecilie eller storesøstera Agnes blir sjuke finner mora fram små mjuke hvite poser som hun fyller med biter av kamfer. Hun henger posene rundt halsen på dem, og en kan kjenne lukta selv med tett nese, den fyller etter hvert hele hodet, stenger ute alle andre lukter. Det er en kald, klar duft, kjølig som en vintermorgen helt uten skyer. Sånn, sier hun, ikke ta den av, du må ha den på deg når du sover også, så blir du frisk att, kanskje allerede i morgen.

Cecilie legger skriveboka i veska, lukker spennene.

Den ene er laus, hun fikler med den, venter, lar de 7

mindre ungene gå ut først, mens hun selv langsomt tar på seg den grønne strikkekofta. Hun knepper de tre øverste knappene, men lar de andre være, så den ikke skal stramme over bringa. På veg ut neier hun kort og sier takk for i dag, læreren nikker til henne, før han igjen vender blikket mot lesebøkene han har samlet i en liten stabel, han skyver på dem, skakker på hodet for å se om de ligger helt beint oppå hverandre.

De andre ungene er alt et stykke foran henne. Hun sakker etter bortetter grusvegen, så går hun motsatt veg, skynder seg så de ikke skal legge merke til at hun går i fra dem, da skal de bare være med.

I Rese er det helt stille. Hun banker forsiktig på døra, venter. Det hvite huset reflekterer sollyset, og lukta av hav og nytt gras fyller tankene. Konsentrert slik i øyeblikket er solvarmen intens og altoppslukende, før et vinddrag farer gjennom tunet, tar henne tilbake til seg selv. Ingen kommer, og hun hører ingenting, ingen stemmer, ingen steg. Bare ei floge summer og dunker mot innsia av glaset, mens ei anna ligger på rygg i den hvitmalte vinduskarmen, roterer langsomt, før den stanser opp, bare beina rører seg så vidt, så vibrerer de blåskimrende vengene att, og den dreier langsomt rundt, og rundt igjen, nærmer seg stadig kanten av karmen, men uten å falle ned. Cecilie venter, lurer på om hun skal kjenne på døra, det gjør sikkert ikke noe, tenker hun, likevel blir hun stående med handa på klinka. Den er først kjølig mot handflata, før handa hennes varmer den, og hun nesten ikke kan kjenne at hun holder rundt den. Så trykker hun den raskt ned, skubber forsiktig, men døra rikker seg ikke. Låst. Hun kan ikke huske at 8

det har skjedd noen gang før, iallfall ikke så lenge Martha og Alma har bodd der. Likevel stagger hun raskt uroa som stanger mot brystbeinet, lar tankene raske sammen bestemora til Martha som bor aleine inne i fjorden, våren og det gode været, kanskje hun trengte hjelp til noe der. Rydde i hagen, eller vaske huset. Slik er det helt sikkert, det er nok der Martha og Alma er.

Sjøen er urolig, mørk, samme farge som blekk mens det ennå er i flaska. Vårsola er blendende, brenner alt hvitt, får landskapet og tankene hennes til å dirre. Cecilie plirer, ser innover mot fastlandet, får øye på skøyta.

Hun vet det er den. Den ligner ikke noen av de andre båtene, og selv om den fortsatt er langt unna, er hun helt sikker. Ikke i dag, tenker hun. Ikke nå. Så begynner hun å løpe.

Døra til bislaget smeller igjen bak henne, hun fortsetter inn i gangen, ser innom kontoret. Mora er ikke der, men Cecilie hører stemmer djupere inne i huset, fra kjøkkenet tror hun, hun stanser, puster. Noen har det visst travelt, sier ei av stemmene. Cecilie kjenner den att.

Maja. Cecilie hører mora le lett, svare, åh, ja du vet, Cecilie har det alltid travelt hun, hun lærte seg visst aldri å gå, den jenta. Bare å løpe. Cecilie tar av seg skoene. Det ene sokkebandet har løsna, strømpen siger, hun trekker den opp, men den glir like fort ned igjen mens hun går mot kjøkkenet. Mora og Maja sitter på hver si side av bordet, og da Maja snur seg mot Cecilie rister mora forsiktig på hodet. Det er visst mange som har det travelt nå om dagen, sier Maja, mens hun ser på Cecilie. Maja sitt ansikt er bredt, hun er rød i kinnene, det er et åpent og blidt ansikt, skinnende og blankt som tomme boksi9

der, som om livet for det meste har unngått henne, eller iallfall ikke gjort noen store inntrykk. Hun er tjueto år, og moras yngste kusine. De store blå øynene hennes er klare, snille. Bare noen ganger er det et glimt i dem som gjør Cecilie usikker. Hun vet ikke helt hva det er, men det er akkurat som om det er noe gjemt der, noe raskt og utkrøpent som plutselig våkner, og som kan fange deg og holde deg fast hvis du ikke er forsiktig. Det er også som om Maja stadig synes alt som har skjedd sia tyskerne kom er spennende, det gir henne liv, på samme måte som unger blir mer levende hver gang de løper mot havet og bølgene som trekker seg utover, før de igjen slår inn over land. Ungene beregner det akkurat, bølge etter bølge, de ler og ler og skriker og alt er bare glede, før noe endrer seg, en kan ikke se det på overflata som anna enn ei slags skimrende uro, havet får en anna glans, og den neste bølga som kommer er mye større enn alle de andre, skyller inn over land, knuser alt den møter, drar det med seg til havs.

Cecilie vet at Maja irriterer mora, terger henne opp på en måte ingen andre klarer. Hun pirker og plukker på alt, smuler og rusk på kjøkkenbordet skyver hun sammen til bittesmå hauger, mens hun ser oppgitt ut. Har noen fått et nytt plagg, lar hun fingrene gli over sømmene, hun studerer knapphull og falder, kommer med korte, nesten helt lydløse fnys. Hun sier ikke noe, men hintene hennes er likevel alltid overtydelige, og en må gjøre seg både tunghørt og blind for å unngå å få dem med seg.

Maja får også alltid ekstra bluss i kinnene når hun værer en hemmelighet, og hun lar seg ikke stagge av at 10

andre blir stille rundt henne. Cecilie glatter ut skjørtet, plukker laus litt mose som har filtret seg i ullstoffet, stryker handa over håret som krøller seg i de svette tinningene. Hun nevner ikke Martha, men løfter haka, smiler, sier, den nye læreren fra Bergen regnet feil på tavla igjen i dag, og Jonas så det. Mora ler. Vanligvis ville Cecilie gledet seg over at mora lo. Hun er ikke som de andre mødrene, som ville hysjet og okket seg, sagt at hun ikke kan gjøre narr av læreren. Mora hennes bryr seg ikke om slikt, hun ler av akkurat hvem hun vil. Det virker ikke som om Maja merker at smilet og blikket hennes ikke henger helt sammen i dag, men Cecilie vet at mora bare venter nå. Hun har skjønt at det er noe, og at det ikke kan sies så lenge Maja er der. Men Maja har det ikke travelt, hun trenger ikke å skynde seg heim så lenge mannen er på sjøen, og det er Edith som reiser seg, sier nei, jeg må nok begynne på middagen nå, skal det bli noe.

Cecilie vet at dette ikke er sant, de pleier ikke å spise så tidlig. De fleste andre på øya har middag flere timer før dem, og fnyser gjerne av byvanene til Edith. Men Maja kan ikke ha merket noe, for hun kommer ikke med noen innvendinger, bare reiser seg, sier at hun hadde nå likevel tenkt seg innom tanta si, når hun først er bortom Havna. Men kan ikke Teodor være her ei stund til, spør hun Edith. Først nå legger Cecilie merke til Teodor som løper rundt utenfor i hagen. Han løper i sirkler, armene over hodet, før han brått stanser, ser opp mot vinduet, som om han kjenner at Cecilie ser på ham. Hun løfter handa, vinker til ham, men han fortsetter bare å løpe, forsvinner rundt hushjørnet. Edith sier at det er greit, hun kan finne fram noen leiker til ham.

11