De tapte barna

De tapte barna

Rosanna Ley

De tapte barna Oversatt av Solveig Moen Rusten

Rosanna Ley Originalens tittel: Bay of Secrets Oversatt av Solveig Moen Rusten Copyright © 2013 Rosanna Ley Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-54920-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: debbieclementdesign.com Omslagsfoto: Alamy/shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 10/14,4 pkt. og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.bazarforlag.no

Til Ana, med kjærlighet

Prolog

Det ringte på døren, en høy, insisterende lyd.

Ruby satte seg opp, fortsatt halvveis inne i en drøm. Hun var på en nattklubb med dempet belysning der hun spilte saksofon. Someone to Watch Over Me. Hun gned seg i øynene.

Det ringte på igjen. Enda mer insisterende.

Drømmen gled unna, og Ruby sukket. «Greit, greit. Jeg kommer.» Hun blunket mot morgenlyset, kastet et blikk mot de lysende tallene på klokken på James’ side av sengen, og tok samtidig inn synet av ham: blond, ubarbert, armene ut til siden som om han selv i søvne sa: Hva i helvete må jeg gjøre for at du skal bli lykkelig? (Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Hun hadde alltid håpet at det bare skulle skje av seg selv.)

I går kveld hadde de kranglet igjen. Hun var ikke engang sikker på hva de kranglet om lenger. Bare at det virket som om han beveget seg i én retning, mens hun hastet av gårde i en annen. De hadde bodd sammen i to år. Spørsmålet var: Når skulle veiene deres egentlig møtes?

Og hvorfor ringte det på døren klokken seks på morgenen? Ikke engang postmannen kom så tidlig.

Hun snublet ut av sengen. «James,» sa hun. «Du må våkne. Det er noen utenfor.»

7

«Hvem?» mumlet han med søvndrukken stemme. Å, flott. Ruby grep morgenkåpen sin, slengte den hutrende på seg og trasket bortover gangen mens hun dro fingrene gjennom det bustete håret. Hun skulle virkelig ikke ha tatt det siste vinglasset i går. Hun hadde truffet Jude for å ta et glass vin etter jobb, og de hadde endt med å løse verdensproblemer over en hel flaske. Og da hun kom hjem …

Det sto to mennesker utenfor døren. Hun kunne se konturene av dem gjennom ruten: en maskulin, en lavere feminin. Et sløret sjakkmønster og noe mørkt. Hvem var det som kom på besøk så tidlig på morgenen? En illevarslende følelse strømmet gjennom kroppen hennes.

Hun åpnet døren.

Kapittel 1

Huset så helt likt ut. Rød murstein, hvit ytterdør, medtatte skyvevinduer. Ruby vekslet et blikk med Mel. «Takk for at du kjørte meg,» sa hun. Kunne hun greid dette alene? Hun tenkte på James hjemme i London, som beveget seg i en helt annen retning enn henne. Ja, hun kunne definitivt greid det alene. Men det ville vært utrolig mye vanskeligere.

«Jeg har ikke tenkt å bare sette deg av,» sa Mel. «Jeg blir med inn og hjelper til.»

«Hjelper til?» Men Mel var allerede på vei ut av bilen, så Ruby fulgte etter. «Du trenger ikke …» begynte hun.

«Ikke vær dum.» Mel åpnet porten og tok Ruby i armen mens de gikk mot huset. Gresset var langt, plantene vokste vilt, og hagen var allerede nesten gjengrodd av ugress. Det var ikke lange turen.

Men Ruby kjente lettelsen skylle over seg. Mel var hennes eldste venninne og nøyaktig det hun trengte nå. Hun var trettifem år, men følte seg likevel som et barn. Hun klemte Mels arm. Det hadde gått to måneder nå, så det var på tide.

På tide å takle fortiden og ta de første skrittene på veien videre.

Foran døren lukket Ruby øynene og trakk inn duften av sjasminbuskene som moren hadde plantet her for mange år siden. Den tunge lukten av de små, hvite blomstene smøg 9

seg liksom rundt henne, dyttet henne fremover. Dette greier du.

Hun stakk nøkkelen i låsen og kunne nesten høre morens stemme. Du må dra den litt ut igjen og lirke. Døren gled opp – motvillig.

Mel ventet, forsto at Ruby måtte gå først. Ruby rettet ryggen og tråkket over brevene og reklamen som lå strandet på dørmatten. Og trakk for første gang siden det hendte inn duften av foreldre og hjem.

Ruby hadde selvsagt vært hjemme i Dorset etter ulykken.

Hun og James hadde kjørt fra London for å gå i begravelsen. Hun mintes nå reisen med et sukk, og uttrykket i James’ ansikt – sammenknepet munn som ikke smilte, blikket festet på veien. Kvinnen som satt ved siden av ham, så han knapt på. Mil eller mil ble tilbakelagt, nesten uten at Ruby enset det, og med ett kom de velkjente, grønne Dorset-åsene til syne. Gleden ved å komme hjem var forvandlet til en grusom tomhet. Ruby hadde ikke orket å dra til huset, ikke engang med James ved sin side. Hvor lenge var det siden hun og James gikk hånd i hånd nede ved elven eller snakket sammen – virkelig snakket, som om de faktisk ønsket å høre hva den andre hadde å si? Og nå dette. Stakkars James. Han hadde ikke visst hvordan han skulle håndtere det, hvordan han skulle forholde seg til henne. Han hadde begynt å se på henne som om han ikke lenger kjente henne.

Noe han på en måte ikke gjorde heller. Det hørtes litt sprøtt ut. Men hun var blitt en annen etter at hun mistet dem.

Etter begravelsen hadde de reist tilbake til London, og Ruby måtte forholde seg til alt det forferdelige som kom etterpå. Kort der venner og bekjente av foreldrene uttrykte 10

sin dypeste medfølelse, noen av dem kjente hun knapt, andre kjente hun, som Frances, morens gode venninne, som hadde vært så snill i begravelsen og gitt Ruby en lapp med adressen og telefonnummeret sitt og tilbudt seg å hjelpe hvis hun trengte det. Det var testamentet og skiftet og diverse som måtte sies opp og avvikles. På et eller annet vis hadde hun kommet gjennom det, greid å forholde seg kald og objektiv midt oppi sorgen og fortvilelsen.

Og på et eller annet vis hadde hun i tillegg greid å bli ferdig med reportasjen hun holdt på å skrive – avsløringen av en viss hotellkjede som gjenbrukte husets vin – og så hadde hun kastet seg ut i et nytt prosjekt og deretter enda et. Vennene sine hadde hun knapt møtt. Hun hadde ikke trent og heller ikke vært på jentekveld sammen med Jude, Annie og resten av venninnegjengen, selv om det alltid fikk henne til å føle seg så bra etterpå. I stedet bare jobbet hun. Når hun skrev, når hun intervjuet folk og sjekket historiene deres, slapp Ruby å tenke på sitt eget liv og på det som hadde skjedd med dem, med henne. Hun gikk på autopilot. Og et eller annet sted midt oppi dette sto James og det vaklende forholdet deres.

Men Ruby visste ikke om hun kunne gi slipp – ikke ennå.

Hun visste at hun måtte dra tilbake til huset i Dorset, rydde i foreldrenes ting og bestemme hva som skulle gjøres med eiendommen nå som de var borte. Men hvordan kunne hun gjøre det? Å gjøre det var jo å innrømme at det var sant. At de virkelig var borte.

I går kveld hadde begeret rent over. Ruby ble ferdig med historien hun jobbet med. Hun tok et langt bad. Det føltes som om hodet hennes kom til å eksplodere. Etterpå satte hun seg i sofaen med notatbok, saksofonen og gitaren og ventet på inspirasjon. Men ingenting kom. Hun hadde nes11

ten ikke spilt saksofon, ikke skrevet en sang på flere måneder. Det handlet ikke bare om foreldrenes død. Det var også noe annet som var galt i livet hennes. Veldig galt.

James hadde tatt noen drinker etter jobb, og kom sent hjem. Han var trøtt og irritabel og ville ikke engang ha middagen hun hadde laget til ham. Han dro fingrene gjennom det lyse håret og ga fra seg et langt sukk. «Jeg kan vel like gjerne gå og legge meg,» sa han. Han rørte henne ikke.

Og det var dråpen. Hun greide ikke holde tilbake. «Hva er egentlig poenget med at vi fortsetter å være sammen?» sa hun til James. «Det virker som vi vil helt forskjellige ting.

Vi tilbringer jo nesten ikke noe tid sammen lenger engang.»

En del av henne ville at han skulle si henne imot, skyve tvilen hennes til side, trekke henne inntil seg. Hun hadde ikke lyst til å ha disse kranglene med ham. Men slik det var nå, levde de to separate liv, og det kunne ikke fortsette. Noe måtte forandre seg.

Men han sa ikke imot. «Jeg vet ikke hva du vil, Ruby,» sa han i stedet. «Jeg vet bare ikke lenger.» Han hadde hendene i lommene nå. Ruby lurte på hva han prøvde å hindre dem i å gjøre. Strekke seg ut etter henne, kanskje?

Hva ville hun? Og hva ville for den saks skyld han? James elsket å bo i London. Han likte å gå på folksomme barer og restauranter og dra på storbyferie til Praha eller Amsterdam – helst med noen kompiser på slep. Bortsett fra jentekveldene som hun nå og da var på, hadde Ruby for tiden behov for å være alene, behov for stillhet. Hun ville heller gå en tur på klippene ved Chesil Beach enn å shoppe i Oxford Street.

Han likte kinesisk mat, hun foretrakk italiensk. Han likte hiphop, hun elsket jazz. Han så på tv, hun leste bøker. Han spilte fotball, hun likte å danse. Listen hun hadde i hodet 12

bare fortsatte og fortsatte. Hun husket ikke engang hvordan eller hvorfor hun hadde forelsket seg i James den gangen. De pleide å gjøre ting sammen. De pleide å ha det gøy.

Hva feilte det henne?

Hun kjente at tårene kom.

Men han hadde ryggen til henne og merket det ikke engang.

Og det var da Ruby skjønte hva hun måtte gjøre. Hun måtte ta seg fri – hun hadde jobbet som frilansjournalist i over fem år, foreldrene hadde etterlatt seg en liten arv i tillegg til huset, så hun hadde i hvert fall litt pusterom der – og hun var nødt til å reise tilbake hit til Dorset. Hun måtte se det i øynene, forholde seg til situasjonen slik den var. Hun var sterk nok til å klare det. Det måtte hun være.

Skjønt huset var ikke lett.

Ruby gikk inn i stuen først. Bråstoppet og prøvde å få et overblikk over rommet. Det var grusomt. Det var som om de bare hadde stukket ut en tur, en time eller to. Hun gikk bort til bordet. Strøk en finger over det stive, lysegrønne akvarellarket. Moren hadde vært midt i en akvarell; penslene sto fortsatt i et glass med mørkt vann, tubene med maling slengt oppi den gamle blikkboksen, blandepaletten på bordet, de visne blomstene i en mugge. Ruby rørte ved dem og de smuldret opp mellom fingrene hennes. Det sto to krus på bordet, et belegg av størknet te i hvert av dem.

Og farens grønne genser, slengt over ryggen på lenestolen.

Ruby løftet den, begravde ansiktet i den, trakk inn pappaduften av etterbarberingsvann med sitrus som hun hadde gitt ham til jul, blandet med duften av poleringsvoks og furu. De var så unge. Det var så urettferdig.

13

Hva hadde han sagt til moren hennes? «Lyst på en rask tur på sykkelen? Ned til stranda, kanskje? Kom igjen! Hva sier du? En liten tur, bare?»

Og moren, som var opptatt med å male, hadde smilt med et sukk, slik hun pleide, og skjøvet akvarellen fra seg.

«Greit,» hadde hun sagt. «Men bare en time. Jeg har sikkert godt av en pause.»

I et glimt så Ruby for seg det mørke, grånende håret som falt over morens ansikt når hun malte, måten hun smalnet øynene på for å fange motivet bedre, sølvøredobber som fanget lyset. Nei. Det var ikke rettferdig.

Mel la en trøstende arm rundt henne. «Jeg har litt melk i bilen,» sa hun. «Jeg henter den og lager litt te til oss. Og så begynner vi. Er det greit?»

Ruby snufset og nikket. Det var derfor de var kommet hit. Men det var så utrolig mange ting, og alt sammen betydde så mye for henne. Et helt liv av minner. * «Det jeg synes,» sa Mel over tekoppen, «er at du skal rydde unna noen av de personlige gjenstandene sånn at ting virker litt mer håndterlig.»

Ruby nikket. Hun skjønte nøyaktig hva Mel mente.

«For du skal selge huset, ikke sant?»

«Ja, selvfølgelig.» Selv om … Egentlig hadde hun verken bestemt seg for det ene eller det andre. Men på toget til Axminster hadde hun tenkt mye. Hva var det egentlig som bandt henne til London? Hun hadde jobben sin, ja, men å være frilans betydde at hun kunne jobbe hvor som helst, bare hun hadde tilgang til laptopen sin. Det var et helt annet liv enn å jobbe for den lokale blekka i Pridehaven, slik hun 14

hadde gjort tidligere, og deretter for det glansede magasinet Women in Health i London. I et helt år hadde hun sjonglert jobben i magasinet med frilansartiklene hun egentlig hadde lyst til å skrive – artikler som ga henne frihet til å gjøre research og velge sine egne saker. Og nå jobbet hun bare frilans og tjente nok til å klare seg – selv om det måtte sies at det var litt trangt til tider.

Nærheten til redaksjonene gjorde at det var praktisk å bo i byen, men det var ikke avgjørende. Hun måtte alltid være beredt til å slippe det hun hadde i hendene og dra dit den neste artikkelen eller historien befant seg, men så lenge hun oppholdt seg i nærheten av en skikkelig flyplass eller jernbanestasjon, spilte det vel strengt tatt ingen rolle hvor hun bodde, bare hun hadde tilgang til e-post? Hun kom til å savne vennene sine, særlig Jude og det å sitte og klage over alt og alle med henne over en flaske vin. Og så var det selvfølgelig James. Hun tenkte på ham slik hun sist hadde sett ham, da taxien kjørte henne til stasjonen, innrammet av døråpningen, høy og lys, med forvirring i de søvnige, blå øynene. Men var James fortsatt i livet hennes? Hun visste virkelig ikke.

«Så vi tar ett rom om gangen. Tre hauger, greit?» Mel skjøv en kastanjebrun hårlokk bak det ene øret. «En haug for det du vil beholde, en for det du vil selge, og en for det du vil gi til veldedighet.»

Greit nok.

Og da de tok en pause rundt lunsjtider for å ta en øl og en sandwich, følte Ruby virkelig at de hadde fått gjort mye.

Hun hadde felt mange tårer, men hun gjorde det hun hadde brukt to måneder på å manne seg opp til å gjøre. Det var tøft, men det hadde en slags terapeutisk effekt også.

15

Hun kikket rundt seg. Det var varmt nok til å sitte ute ved bordet i hagen og deilig å få litt frisk luft. De gammeldagse blomsterertene som moren hadde elsket, blomstret vilt og utemmet på det medtatte espalieret på veggen, og duften av dem ble spredt med vinden. Moren hadde pleid å ta dem inn i huset. «Slik at alle skjønner at det er sommer,» pleide hun å si. Ruby bestemte seg for å gjøre det samme denne ettermiddagen.

«Jeg går ut ifra at du vil komme deg tilbake til London så fort du kan?» Mel jafset i seg sandwichen. Hun gjorde en trist grimase. Mel hadde gått glipp av sitt kall; hun skulle ha vært skuespiller. Men hun hadde truffet Stuart da hun var atten og forelsket seg hodestups og ugjenkallelig. Stuart var revisor, og Mel hadde de siste ti årene drevet for seg selv, en hattebutikk i Pridehaven High Street, som hadde blitt en blomstrende forretning. Nå solgte hun også accessoirer som slips, silketørklær og håndlagde skinnvesker og belter.

Men hennes spesialitet var fremdeles hatter, det hadde ikke endret seg. Byen hadde til og med fått sin egen hattefestival, hadde hun fortalt tidligere på dagen. Glem London, kjære deg, det er her det skjer.

Og kanskje hadde hun rett. «Jeg vet ikke om jeg skal tilbake.» Ruby løftet ansiktet mot solen. Hun hadde savnet denne hagen, savnet å ha et uterom. Og hun hadde savnet å ikke bo nær havet.

Ruby hadde forlatt Dorset for ti år siden, da hun var tjuefem. Hun hadde ønsket å bli uavhengig, se nye steder, leve en annen type liv. Hun var lei av å følge opp lokalnyheter for Gazette, lei av å intervjue lokale kjendiser og lei av sin ukentlige spalte der folk skrev inn om helseproblemene sine. Hun søkte på jobben i Women in Health fordi den hør16

tes glamorøs og spennende ut, og fordi det var en flukt fra det som etter hvert hadde begynt å virke trangsynt. Da hun traff James, tenkte hun en stund at alt hadde falt pent på plass. Han var kjekk, smart og godt selskap. Begge hadde jobber de likte og følte at de eide byen. Det var i London det skjedde – teater, musikk, film, gallerier, alt man kunne ønske seg. Men … det hadde vist seg at Women in Health hadde sine begrensninger og at Ruby egentlig ikke var en byjente likevel. Hun hadde levd det livet og likt det. Men hun hørte egentlig ikke hjemme der. Og selv om foreldrene ikke lenger var her, så var dette hjemmet i hennes hjerte, og det var her hun ville være, i hvert fall akkurat nå.

Mel sperret opp øynene. «Men hva med James?»

Ruby fulgte et mønster i bordplaten med fingertuppen. «Å,» sa Mel. «Jepp.» Ruby sukket.

«Dere har vel ikke gjort det slutt?»

«Nei.» I hvert fall ikke ennå, tenkte hun. Jeg ringer deg, var det siste han hadde sagt til henne da hun dro til stasjonen i morges. Men hva skulle hun si til ham da? Han hadde ikke hatt noen innsigelser mot at hun dro hit. Men han hadde vel gått ut fra at det dreide seg om en uke eller to – ikke for alltid.

«Så hva nå?» spurte Mel. Godt spørsmål. «Man kan vel si at vi har en pause.»

Mel kjente henne så godt; hun trengte ikke å si noe mer.

Men uansett om det var snakk om en uke eller to eller for alltid, så kunne ikke Ruby bo i dette huset. Det var altfor stort for henne og hadde altfor mange minner knyttet til seg. Gjenferdene av foreldrene hennes kom til å hjemsøke henne dag og natt.

17

Etter lunsj gikk Ruby løs på foreldrenes soverom. Hun hadde allerede dratt ut alle klærne og fordelt dem i haugene. Og i bunnen av klesskapet, gjemt bak diverse vesker, hadde hun funnet en skoeske. Det var skrevet noe på lokket – muligens på spansk – og en strikk holdt lokket på plass, men bortsett fra det var det ikke noe uvanlig med den.

Ruby satt på kne på gulvet. Hun kunne høre Mel støvsuge nedenunder. Den jenta var en engel. For dette var virkelig utrolig vanskelig, tøffere enn hun noen gang hadde sett for seg.

Når det skjer med deg, når det ringer på døren tidlig på morgenen og du åpner og ser to politibetjenter stå der, klare til å fortelle deg at foreldrene dine er døde, så føles det helt annerledes enn du kunne ha forestilt deg. Hun hadde lagt merke til tåpelige og ubetydelige detaljer. Som at den kvinnelige politibetjenten hadde på seg fôret vest og hadde mørke ringer under øynene. Og at det var 21. mars, den første vårdagen.

«Det finnes alltid en blindsone,» hadde den mannlige politibetjenten sagt til Ruby. «Det er derfor motorsykler er så farlige.» Han hadde kastet et unnskyldende blikk på henne. «Det handler ikke om dårlige motorsykkelsjåfører.

Det er som oftest bilførerens skyld.»

Det finnes alltid en blindsone …

«De led ikke,» sa den kvinnelige betjenten.

Ruby hadde sett på henne. Visste hun det? Helt sikkert?

Kvinnens ord fikk scenarioet til å virvle gjennom hodet hennes. Av hvinende dekk og røyk og stanken av svidd gummi. Hendene hennes rundt livet hans. Sammenstøtet, metall mot metall. Kropper i rundkast gjennom luften. Ikke 18

bare kropper. Kroppene til foreldrene hennes. Etterfulgt av stillheten. Herregud. Led ikke?

Ruby ristet minnet av seg. Alle sa at tiden leget sår. Men hvor lang tid tok det? Gikk det egentlig bedre med henne?

Noen dager tvilte hun på det. Hun holdt hendene foran seg.

De skalv i hvert fall ikke lenger.

Hun løsnet strikken rundt boksen. Den var ikke tung nok til å inneholde støvler eller sko. Hun ristet den forsiktig.

Noe raslet.

Om han bare ikke hadde kjøpt den motorsykkelen. Hvor mange ganger hadde hun ikke tenkt den tanken siden det skjedde? Hun hadde advart ham, hadde hun ikke? Hadde hun ikke sagt noe irettesettende om at han prøvde å vinne tilbake sin tapte ungdom? Han nærmet seg pensjonsalder.

Han skulle ha spilt bowls eller cribbage, ikke kjørt motorsykkel på landeveien.

Først nå merket Ruby at hun hadde holdt pusten. Hun hadde vært her ute en kjølig helg tidlig i mars, da James var på en av sine gutteturer. Det var den siste gangen hun hadde sett dem. Hun kom sikkert aldri til å glemme det.

«Du gjetter aldri hva som har skjedd.» Moren hadde satt et krus nylaget kaffe på bordet foran Ruby og strøket håret bort fra ansiktet hennes som om hun var en liten jente.

«Hva?» Ruby smilte mot moren.

«Nei, han har vel bare kjøpt seg en sykkel. Kan du tenke deg? I hans alder?» Hun satte hendene i siden og prøvde å se sur ut.

«En sykkel?» Ruby så for seg et høyt sykkelstyre, smalt sykkelsete.

«En motorsykkel.» Moren tok Ruby i hånden og klemte 19

den. «En vanlig sykkel er ikke rask nok for ham. Gamle Speedy Gonzales.»

«Du tuller nå?» Men Ruby skjønte at hun ikke tullet.

Hun snudde seg på stolen. «Pappa? Har du gått fra vettet?

Hvor gammel tror du at du er?»

«Man blir aldri for gammel til å ha det litt gøy, jenta mi,» sa han. Han satt med nesen i avisen, men kikket opp og beveget øyebrynene, slik han pleide. «Jeg hadde en gammel Triumph Bonneville 650 en stund før du ble født. Har alltid hatt lyst på en til. Du får skylde på Easy Rider, det var sånn det begynte.» Han kastet et blikk på moren. «Og jeg har dessuten alltid vært glad i lær.»

«Bare fortsett å lese avisen, du,» sa moren. Men hun hadde rødmet voldsomt, og Ruby hadde tenkt: De virker ti år yngre.

«Kanskje det er den mannlige overgangsalderen,» ertet Ruby. Hun elsket å besøke dem i helgene og visste at de elsket å ha henne der, men de hadde aldri hatt noen innsigelser mot at hun flyttet til London. Og hvorfor skulle de ha det? De hadde alltid gjort det klart at de respekterte det hun jobbet med og at de aldri ville holde henne igjen. De hadde oppdratt henne til å være uavhengig; de hadde alltid forventet at hun skulle reise sin vei.

«Kanskje på tide at han blir voksen, eller hva?» Moren rufset faren i håret idet hun passerte sofaen, og han tok tak i håndleddet hennes. Hun prøve å komme løs, men han nektet å slippe taket, og til slutt fniste de som to barn.

«Dere to, altså,» sa Ruby. Hun hadde reist seg, lagt armene rundt dem begge og latt seg omslutte i en av deres spesielle klemmer. Men innerst inne ønsket hun seg det de to hadde. Hun og James, kanskje. Eller noen …

20

Han hadde vist henne sykkelen neste dag. Den var stor, rød og svart, og hun hadde stått med armene i kors og sett på mens faren brølte opp og ned veien til ære for henne.

«Du kan få sitte på, hvis du vil,» sa han. «Jeg tok lappen for mange år siden.»

Ruby hadde lagt hånden på armen hans. «Du lover å være forsiktig, ikke sant, pappa?» Hun likte ikke tanken på at han raste rundt i vestre Dorset på en motorsykkel. Likte heller ikke tanken på moren bakpå den.

«Selvfølgelig.» Han blunket til henne. «Du blir ikke kvitt meg så lett.»

Men det ble hun. Ruby blunket bort tårene. Det ble hun.

Hun trakk pustet dypt. Og åpnet skoesken.

Noen papirlommetørklær og noen bilder. Hun bladde gjennom dem. Ingen hun kjente. Så hvem var de, og hvorfor var de her? De så … ja, nokså interessante ut. Hun løftet et og gransket det.

Et ungt par på en eller annen strand ved Middelhavet lente seg mot den oransje veggen på et strandhus. Blek, gyllen sand i bakgrunnen, turkist hav, noen svarte klipper og et rød- og hvitstripet fyrhus. Jenta hadde langt, lyst hår og var kledd i en fotsid, vid kjole med aztekermønster og løse ermer. Hun lo. Gutten hadde olivenbrun hud og krøllete, svart hår og skjegg. Han hadde den ene armen rundt skuldrene hennes, liksom henslengt.

Ruby tok opp et annet bilde. Det var den samme jenta.

Hun så ut til å være i midten av tjueårene, men kunne være yngre også. På dette bildet satt hun i førersetet på en bobil med psykedelisk mønster. Ruby smilte. Det var som et plutselig glimt tilbake til hippietiden, lenge før hun ble født, 21

selvfølgelig, men hun kunne forstå hvorfor det appellerte.

Og på et annet bilde: En gruppe hippier på stranden som satt på de svarte klippene, noen – kanskje den samme jenta igjen, det var for langt unna til å se – spilte gitar. Og den samme jenta igjen på stranden med en liten baby i armene.

En baby.

Noe – kanskje sorg? – satte seg fast i halsen hennes.

Moren kom aldri til å få se henne med en baby i armene.

Hun kom aldri til å bli bestemor, og faren kom aldri til å bli bestefar. De kom aldri til å få se Ruby gifte seg og få barn.

De kom aldri til å bli stolte av henne når en av artiklene hennes ble trykket i et av søndagsbilagene. De kom aldri til å komme på flere av jazzkonsertene hennes, der hun spilte saksofon på lokale puber, berømte jazzcoverlåter som foreldrene elsket, ispedd egne låter. Skjønt, for å si det som det var, så hadde hun ikke gjort så mye av det etter at hun flyttet til London; hun hadde latt musikken gli unna. De kom ikke til å få oppleve noen av de tingene, ingenting av fremtiden hennes.

Ruby blunket tårene bort. Hun la bildene på gulvet ved siden av seg og gikk igjennom resten av innholdet i boksen.

Nederst i det ene hjørnet av esken lå det noe som var pakket inn i lyserosa papir. Hun åpnet pakken. Ut falt et kjede av perler i forskjellige farger. Ruby fingret med det. Det var den type kjede folk brukte på 60- og 70-tallet. Den type kjede som … Hun løftet et av bildene enda en gang. Den typen denne jenta hadde på seg. Perlene hun nå holdt i hånden, var gamle. Kanskje var det de samme som på bildet.

Forsiktig fjernet hun mer papir fra bunnen av esken og fikk øye på en liten, hvit, myk, heklet lue, så liten at den bare kunne passe på … En baby. Hun rynket pannen og la 22

den sammen med perlene. Til slutt pakket hun opp den siste lille pakken. Et stykke grå plast. Et plekter. Helt likt det hun brukte når hun spilte gitar. Men hvorfor lå det et plekter i skoesken? Hun så på den lille haugen av tilsynelatende tilfeldige gjenstander. Hvorfor lå disse tingene i en skoeske i foreldrenes klesskap?

«Jeg har lagt noen papirer på bordet i stuen.» Mel snakket mens hun kom opp trappen. «Du bør nok ta en titt på dem.

Du skulle antakelig gjort det for flere uker siden, for å være ærlig.»

Ruby kikket opp på henne. Mel sto i døren. «Greit,» sa hun.

«Funnet noe interessant?» «Å … Bare en skoeske med noen ting.»

«Ting som ikke er sko?» Mel satte seg på sengen, og Ruby viste henne bildene, perlekjedet, plekteret og den hvite, heklede babyluen.

«Hva tror du om alt dette?» spurte hun.

Mel plukket opp bildet av jenta med babyen. «Det virker som om alle disse tingene tilhørte henne.»

«Ja.» Men hvem var hun?

«Du kjenner henne ikke igjen?»

«Jeg kjenner ikke igjen noen av dem. Jeg kan ikke huske at mamma og pappa nevnte noe om noen som dette heller.»

Mel trakk på skuldrene. «Kanskje moren din har tatt vare på det for noen andre?»

«Kanskje.» Men hvem?

«Det der er ingenting. Du skulle sett alle tingene jeg har i bunnen av mitt klesskap.» Mel så på klokken. «Jeg må 23

dessverre stikke. Moren til Stuart kommer på middag, og jeg har ikke engang handlet ennå.»

Ruby lo. Det kom til å bli bra, tenkte hun, å omgås Mel og Stuart og noen av de andre vennene hun hadde hatt før hun flyttet. Det var nøyaktig det hun trengte.

Kanskje var dette ingenting, men hun la likevel alle tingene tilbake i skoesken og plasserte den i «beholde»-haugen.

Bare for sikkerhets skyld, det kunne jo være noe viktig. Det kunne jo for eksempel være – av en eller annen grunn – at foreldrene hennes hadde villet at hun skulle finne den.

Den kvelden gikk Ruby inn på soverommet som hadde fortsatt å være hennes selv etter at hun flyttet ut. En av hennes gamle gitarer sto fremdeles lent mot kommoden – hun hadde latt den bli igjen her, dels fordi hun hadde en ny hun hadde tatt med seg til London, og dels så hun kunne bruke den når hun besøkte foreldrene. Du kunne aldri vite når en sang kom dalende ned i hodet ditt og du var nødt til å klimpre noen akkorder.

Nå løftet hun gitaren og satte seg på sengen slik hun så ofte hadde gjort som barn, med hodet litt på skakke for å høre bedre før hun helt automatisk begynte å stemme. Det var bedre. Hun la gitaren fra seg og løftet saksofonen. Det hadde vært et prosjekt å få den med seg på toget, men hun kunne ikke reise fra den. Saksofonen var det første hun ville ha reddet hvis det begynte å brenne, hun hadde alltid sett den som noe hun trengte for å leve – noe hun var helt avhengig av. Kunne det bli sånn igjen? Hun hadde slurvet med øvingen etter at hun traff James, etter at hun flyttet til London og ikke lenger hadde et fast band å spille med.

Men kanskje kunne hun nå gjenoppta kontakten med de 24

hun hadde spilt med her i Pridehaven? Spille på jazzkafeen igjen. Hvorfor ikke?

Ruby berørte de blanke klaffene, og saksofonen liksom skinte mot henne til svar. Da hun begynte å spille som barn, greide hun nesten ikke å holde den selv. Den eneste lyden som kom ut da hun blåste, var et slags fortvilet pip. «Er det mus i huset?» spurte faren og hevet øyebrynene. Men nå …

Det var magisk.

En tilfeldig linje dukket opp i hodet hennes, og hun skriblet den ned i notatboken som lå på nattbordet. Moren hadde vært en lykkelig person, ikke sant? Men også hun hadde elsket blues og jazz. Hun hadde hørt på de gamle albumene og cd-ene sine mens hun laget mat, vasket, malte, hele tiden. Og de triste låtene var alltid de hun likte best. The Nearness of You … Ruby sukket. Hun savnet moren sin. Hun savnet dem begge. Lengselen verket i henne. Etter en klem. Etter å høre farens latter. Morens stemme.

Forsiktig la hun saksofonen tilbake i kassen. «Skulle ønske du tok på meg på den måten,» hadde James en gang sagt. Ja, men saksofonen krevde aldri for mye av meg til gjengjeld. Og den var mottakelig også. Laget gjenklang av hvert eneste pust, hver eneste følelse, hver eneste stemning Ruby øste inn i den. Trofast.

«Er du sjalu?» hadde hun ertet. Det var i den tidlige fasen av forholdet deres. Før de sluttet å erte og hun sluttet å spille.

«Selvfølgelig,» hadde han ledd. «Den kommer så nær deg. Når du spiller på den greia, er det som om du reiser et sted uten meg, til et sted utenfor deg selv.»

Det var sant. Saksofonen hadde en evne til å treffe et 25

punkt dypt inni henne. Den fikk henne til å tenke på mørke nattklubber tidlig på morgenen. Ønsket hun å komme dit igjen? Det var noe inni henne som ville det, ja. Selv om det gjorde vondt. Å flykte inn i en annen verden, tenkte hun.

Hun lukket øynene og så hvordan en ny låt steg frem inni hodet hennes, merket hvordan tonene steg og falt, hørte takten, følte rytmen. Melodien våknet til liv inni henne.

Teksten hun hadde skrevet, fant sin plass. Ja, tenkte hun. Å flykte inn i en annen verden … Noen ganger var det det eneste hun ville.

En time eller så senere gikk Ruby ned for å lage seg litt kakao. Hun var ikke trøtt nok til å legge seg, så hun begynte å gå igjennom papirene som Mel hadde funnet i foreldrenes skrivebord. Brev fra banker og strømleverandører. Brev om låneavdrag og renter og skatt. De var eldgamle; de kunne sikkert bare kastes? Hun åpnet en skrukkete pappmappe.

Sykemeldinger. Og hennes eget vaksinasjonskort – veldig utdatert. Hun fikk øye på et brev fra familiens gamle lege og skummet raskt igjennom innholdet. Det kunne ligge noe viktig gjemt i denne haugen av papirer. Ingen av foreldrene hadde vært spesielt organisert av seg.

Men vent nå litt … Hun stirret ned på brevet igjen. Hva var dette? Hun rettet seg opp, blunket og leste det igjen.

Konsultasjoner og tester gir oss grunnlag til å bekrefte diagnosen uforklart infertilitet … Infertilitet? Om dere ønsker å gjennomføre tidligere diskutert fertilitetsbehandling, vennligst ring kontoret for å bestille time. Hva i alle dager? Ruby sjekket datoen på brevet. Det var datert sju måneder før hennes fødselsdag.

Hun leste brevet igjen og deretter enda en gang. Men 26

ordene forandret seg ikke. Sju måneder før Ruby ble født var foreldrene hennes blitt fortalt at en av dem var infertil og ute av stand til å få barn. Uforklart infertilitet. Det hang ikke på greip uansett hvordan hun prøvde å gripe det an.

For sju måneder senere hadde jo moren hennes født henne.

Ruby stirret på erteblomstene i vasen på bordet. For hun hadde vel det?

Kapittel 2

20. mars 2012 Skulle hun – eller skulle hun ikke? Vivien hadde den siste tiden oftere og oftere stilt seg selv dette spørsmålet – så ofte at det begynte å plage henne. Det forstyrret likevekten hennes, sinnsroen hennes. Det var så lenge siden. Så. Skulle hun eller skulle hun ikke si sannheten?

For å få tankene over på noe annet studerte hun blomstene hun hadde plukket ute i hagen. En bukett med skarp gul forsythia, noen stilker salvie som ennå ikke hadde sprunget ut, og en enslig, kremfarget rose. Hun arrangerte dem slik at den duftende salvien hang over kanten på terracottavasen. Fra gult til grønt til kremfarget, tilbake til gult; farger som fløt sammen, det var sånn Vivien ville ha det. Mal det du ser, ikke det du tror du ser.

En berømt kunstner hadde sagt det – Monet eller kanskje Van Gogh. Det var vel det impresjonismen hadde handlet om. Du skulle motstå trangen til å male slik hjernen din befalte deg; flatt hav, for eksempel, med hvite bølger.

Og heller male slik du opplevde det med sansene – krusende, sildrende strøk, alltid i bevegelse, ispedd glimt av lys og skyggelagte felter; alle farger – grått, grønt, hvitt, blått, mørk fiolett – adskilt fra hverandre og sammenflytende, 28

i bevegelse med brisen og strømmen, bølger som skyller innover stranden og slår mot klippene. Og når hun malte blomster pleide Vivien å dra det enda lenger. Hun likte å blande farger slik at motivet fløt sammen. Vått på vått. Helt til det løste seg opp og ble ett.

Skulle hun – eller skulle hun ikke? Denne avgjørelsen – som ikke hadde noe med kunst å gjøre – var heller ikke enkel. Alt fløt sammen og ble utydelig. Noen sannheter var slik. Og hun måtte i så fall være veldig modig.

Vivien bladde gjennom akvarellene sine. Hun foretrakk akvarellfarge, som skapte det gjennomskinnelige, utflytende uttrykket hun ønsket. Var hun modig? Egentlig ikke.

Men hun var takknemlig; herregud så takknemlig hun var.

Det var ikke et spørsmål om hvorvidt hun skulle ha gjort det eller ikke. Den avgjørelsen hadde i hvert fall vært enkel å ta. Hun hadde følt at hun ikke hadde noe valg – de hadde ikke noe valg. Noen andre ville kanskje ha valgt annerledes. Men ikke Vivien. Det var skjebnen. Hun kunne ikke stå imot, hun var ikke laget sånn. Hun hadde alltid lyttet til hjertet sitt heller enn fornuften. Så …

Nei. Spørsmålet var om hun skulle eller ikke skulle fortelle hemmeligheten sin til den ene personen som fortjente å få vite. Det var det som var vanskelig å bestemme seg for. Om hun skulle fortelle sannheten eller ikke. For sannheten kunne være vanskelig å fortelle, og enda vanskeligere å høre.

Hun bestemte seg for en blek mintfarget bakgrunn, så svak at den nesten ikke var der; man kunne bare fornemme den, som et florlett sjal over skuldrene. Hun begynte å blande farger mens hun nynnet stille på en Joni Mitchell29

sang. «Little Green», akkurat som dette. Og den minnet henne, kom alltid til å minne henne, om den dagen.

Det var, antok hun, et moralsk dilemma. Og dilemmaet var: Hadde alle rett til å få vite sannheten?

Vivien pleide stort sett å si det som det var. Hun så på seg selv som en ærlig, åpen, likefrem person. Og hun hadde aldri hatt noe ønske om å holde denne hemmeligheten for seg selv – i hvert fall ikke i begynnelsen. Men man var nødt til å tenke på konsekvensene. Det fantes hvite løgner, usannheter som beskyttet folks følelser og hindret folk i å bli såret.

Beskyttet hun noens følelser? Hindret hun noen i å bli såret? Kanskje. Hva ville skje hvis hun fortalte det? Vivien gispet nesten ved tanken. Det var slik det var med det man holdt skjult for andre; hun kunne ikke ane hva som ville skje om hun røpet denne hemmeligheten. Hun løftet den brede penselen og strøk hånden over arket for å glatte det ut før hun begynte. Hva var det verste som kunne skje?

Vivien hørte ytterdøren åpne seg og Toms velkjente plystring.

«Min kjære, hvor er du?» ropte han.

Vivien smilte. Ja, hun var heldig. «Jeg jobber,» ropte hun tilbake. Hun sto i stuen. Den var stor, den var rotete, og den var hjemme. Vivien hadde åpnet vinduene. Solen fikk de oransje trådene i teppet og den falmede rødfargen på den store, gamle, behagelige sofaen deres til å flamme opp.

Lyset synliggjorde også støvet som hadde lagt seg på tremøblene – de fleste laget av Tom, som den elegante bokhyllen i mahogni han hadde laget rett etter at de giftet seg.

Bordet der hun jobbet, var så fullt – av malingstuber, blandepalett, glasset med Viviens pensler i vann, ark og vasen 30

med blomster – at man nesten ikke kunne se den vakre, marmorerte valnøttplaten. Men Vivien visste at den var der og det føltes bra. Hun elsket Toms møbler; ukene med hardt arbeid, kjærlighet og omtanke han kunne legge i hver enkelt gjenstand.

«Jobber? På en fin dag som dette?» Tom fylte døråpningen. Han dro av seg genseren som for å demonstrere hvor varmt det var, og slengte den over ryggen på lenestolen. Og det var varmt til mars å være, det var sant, det.

Noen ganger virket ikke Tom stort eldre enn han var da de møttes for mer enn tretti år siden. Skjønt håret hans var i ferd med å bli grått og han var blitt mer livstrøtt. «Folk vil ikke lenger ha håndlagde møbler,» hendte det at han sa, med vemod i stemmen. «De vil ha billige ting laget på fabrikk. Og hvem kan klandre dem?» Og da la Vivien armene rundt den triste ryggen hans og bebreidet disse menneskene voldsomt inni seg. Hun kom aldri til å slutte å elske det han gjorde, selv om han nå for tiden brukte mer tid på å reparere kjøkkenskap og gulvlister for folk enn på å lage bord og kommoder. Men til tross for dette hadde Tom fortsatt de brune, glimtende øynene og den humoristiske sansen hun en gang hadde forelsket seg i.

Vivien hadde aldri ønsket å være sammen med noen annen enn Tom. Hun husket første gang hun så ham, støyen av tivolimusikk og suset fra karusellene, gutter som lo og jenter som skrek. Den søte, kvalmende lukten av sukkerspinn og glaserte epler som hang tungt i luften. Blendende neonlys i sommerkvelden. Charmouth Fair.

Vivien var seksten. Hun og venninnen Lucy campet på en åker bak en pub i landsbyen – på ferie i Dorset alene for 31

første gang. De hadde sagt til foreldrene at de skulle gå fotturer og bo på ungdomsherberger, mens de egentlig haiket og bodde der de følte for.

Det var magefølelsen som hadde ført dem til Charmouth.

De hadde hørt at det var kommet tivoli til byen. De satt på soveposene med speil og maskara og gjorde seg klare til kvelden. For første gang kunne de være ute så lenge de ville.

Fordi de var her alene. Og de var frie …

Adrenalinet strømmet gjennom Vivien da de gikk mot sletten og hørte musikken. Klokken var over åtte, men det var fortsatt lyst; de fleste barnefamiliene hadde dratt hjem, og stemningen var i ferd med å ta seg opp. Det var grupper med jenter og grupper med gutter, unge par hånd i hånd.

Guttene som betjente karusellene, prøvde å lokke jentene til seg.

Vivien og Lucy valgte tekoppene. De hoppet oppi sølvkoppen. Karusellen startet, fortere og fortere, og da gutten spant vognen deres rundt, holdt de seg fast i metallstangen med hvite knoker, kastet hodet bakover og hylte av latter og skrekk. Det var over altfor fort, som en virvelvind.

«En gang til?» sa Vivien.

«Uten tvil,» sa Lucy. De lo.

Vivien så de to guttene ta en snarvei for å komme frem til der de satt. Hun dultet til Lucy. «Ikke se nå …» Men hun så.

«Plass til to til?» sa den høyeste av dem og hevet øyebrynene.

Vivien følte seg lett til sinns. «Ja, hvorfor ikke?» Hun flyttet seg for å gjøre plass. Han satte seg ved siden av henne.

«Tom her,» sa han. «Tom Rae.» Han smilte.

32

Vivien rakk akkurat å registrere at øynene hans var lysebrune med et hint av rav. Og så begynte vognen å snurre, jentene hylte og turen begynte.

«Hva heter du?» ropte han over skrikingen og musikken – Amen Corner: «If Paradise is Half as Nice» …

Hun kunne ikke vært mer enig. «Vivien!» ropte hun tilbake.

Etter tekoppene dannet de par. Toms kompis, Brian, hadde allerede armen rundt Lucy. Hva skal jeg gjøre hvis Tom legger armen rundt meg? tenkte Vivien. Kom han til å prøve å kysse henne?

De gikk mot radiobilene. De to guttene satt bak rattet, og bilene dunket og krasjet inn i hverandre. Toms nærhet gjorde Vivien varm. Hun kunne kjenne den svake duften av sandeltre og svette fra huden hans. Hun lukket øynene.

Etter radiobilene tok de berg-og-dal-banen, der de hang ubevegelig under den stadig mørkere himmelen i det som føltes som flere minutter, og Tom så inn i ansiktet hennes som om han prøvde å legge merke til alle trekk i det.

Og Vivien så på ham, uten å blunke, og lurte på hva han hadde sett. Da de kom til skytebodene, følte hun seg som i transe. De andre lo og pratet; Tom konsentrerte seg, siktet og skjøt, og tre minutter senere overrakte han henne stolt en gul teddybjørn. Og så gomlet de i seg glaserte epler som satte seg fast i Vivens tenner, og drakk Fanta på boks.

Da Tom skulle følge Vivien tilbake til teltet (Lucy og Brian somlet bak dem), hadde han allerede lagt armen rundt henne, og Vivien fikk vite at Tom bodde i Sherborne i Dorset – langt fra West Sussex – at det han likte aller best 33

var å jobbe med tre, og at han hadde lyst til å bli snekker.

Møbelsnekker. Gjerne håndverksmester. Hun likte måten han snakket på – lavt og dempet på Dorset-dialekt. Og hun merket helt fra starten at Tom Rae kom til å gjøre det han sa han skulle gjøre. Hun fikk vite at han var enebarn, akkurat som henne, at han hadde mistet foreldrene sine da han var ung og bodde hos onkelen og tanten, og at han sparte til å kjøpe en motorsykkel.

Da de kom frem til teltet, ble han plutselig stille.

Vivien visste heller ikke hva hun skulle si. Hun hadde hatt kjærester før, men ingen hun egentlig brydde seg om. Var det bare fordi hun var på ferie at hun hadde blitt så betatt av denne mørkhårede, magre gutten med brune øyne og varmt smil? Var det aksenten og den fremmede, maskuline duften av ham i mørket? Eller var det den svimle følelsen fra karusellene som fortsatt fikk det til å kile i magen?

«Jeg får vel si god natt,» sa Tom til slutt. Han tok et skritt nærmere.

Og så var hun i armene hans, og det føltes som et bedre sted å være enn hun noen gang før hadde vært. Han var god til å kysse og smakte epler. Hun håpet bare at hun ikke lenger hadde seig karamell i tennene.

Da guttene hadde gått, analyserte hun og Lucy kvelden i hjel.

«Jeg liker ham virkelig godt,» sukket Vivien. «Hva synes du om at vi blir her resten av ferien?»

«Greit for meg.» Lucy lå på ryggen med hendene foldet under hodet. «Jeg kunne tenke meg å bli litt bedre kjent med Brian også.» De fniste.

34

Da de kom tilbake til West Sussex, sa alle til Vivien at det bare var en ferieflørt. Hun var bare seksten, sa de. Hun hadde hele livet foran seg. Og det var sant. Forskjellen var at nå ville Vivien at Tom skulle være en del av det.

«Viv? Ser du ikke hvor nydelig det er ute? Altfor fint til å sitte her inne,» sa Tom nå.

Vivien hevet et øyebryn til svar og førte den våte penselen over arket.

Tom satte opp et skuffet ansikt.

Hun følte det. «Arbeid før lek,» sa hun og smilte for å mildne ordene.

Han studerte henne. «Hvor lang tid har du igjen?»

Vivien sukket og smilte svakt. Hun hadde planen klar.

Påføre bakgrunnsfarge. Forberede middagen. Ramme inn noen bilder. Male litt mer – de første ordentlige fargene, den spennende delen. Lage middag. Ringe Ruby. Ha en avslappende kveld sammen med Tom foran tv-en.

Hun løftet det våte papiret og beveget penselen over det for å oppnå ønsket effekt. Hun stanset, rynket pannen mot arket. «Hva var det du hadde i tankene?»

«En tur med sykkelen ned til Pride Bay? Jeg er nødt til å ta henne med ut på en prøvetur. Jeg har mekket litt.»

«Sier du det?» Han visste virkelig hvordan han skulle friste en kvinne …

«En softis?» la han til. «En spasertur rundt havna. Kanskje en øl?»

«I den rekkefølgen?» Vivien ristet litt på arket.

«Vi kan gjerne være litt gale og gå tur før isen om du vil.

Hva sier du?»

Hun lo litt. «Greit. Jeg har sikkert godt av en pause. Bare 35

gi meg ti minutter.» Vivien endret det mentale bildet hun hadde av denne kvelden. Spontanitet var, tross alt, noe av det hun elsket med mannen sin.

«Flink jente. Pen farge.» Han nikket anerkjennende. «Jeg lager en rask kopp te til oss.» Og så var han borte.

Vivien la hodet på skakke og studerte akvarellen foran seg. Den vage bakgrunnsfargen var nesten riktig – bare en liten justering til, så.

Det verste som kan skje, tenkte hun og dyppet penselen i det rene vannet, var å ikke bli tilgitt. Det var derfor hun ikke hadde sagt noe. I starten hadde hun hatt mange gode grunner til ikke å si noe. Og det hadde hun fortsatt. Men nå … Tanken på ikke å bli tilgitt var ikke til å holde ut.

Hemmeligheten og det at hun skjulte den, hadde dannet en mur mellom dem; den type mur det var vanskelig å klatre over.

Og det beste som kunne skje? Vivien var ikke sikker på om noe godt kunne komme ut av dette. Hun valgte noen malingstuber fra haugen foran seg og slengte resten av tubene tilbake i den store kakeboksen de bodde i. Var ærlighet en belønning i seg selv? Hun klemte prøvende ut noen fargeklatter og rotet litt i dem med blandepenselen. Nei. Det beste som kunne skje – for hennes egen del – var at hun slapp å bekymre seg over dette lenger. Å være åpen om alt sammen. Forklare hvorfor og hvordan det var blitt som det var blitt.

Ah. Hun pustet ut. Skrudde korkene på tubene. Senere.

Det var det hun var nødt til å gjøre – forklare hvordan ting var blitt som de var blitt.

Kapittel 3

Fuerteventura, juni 2012 Langsomt, og med store smerter, kom søster Julia seg på beina. Det var i ferd med å mørkne. Hun strøk det fine støvet bort fra den hvite drakten hun hadde på seg. Drakten var et synlig tegn på at hun hadde forlatt verden utenfor, symbolet på at hun var en del av den åndelige familien som klosterfellesskapet var. Støvet var en påminnelse om all død hun hadde vært vitne til. En påminnelse om beslutningen hun måtte ta. Støv til støv. Aske til aske …

Hun fingret med rosenkransen. Her fantes støv overalt, også i kapellet, som var dekorert med steinutsmykninger i rosa og blått og falmede freskomalerier over alteret som skildret korsfestingen. Hun hadde bedt i to timer, men nå om dagen la hun knapt merke til tiden. Den bare gikk. Det var fortsatt mye hun måtte be Ham om. Hva skulle hun gjøre? Kunne Han gi henne et slags tegn?

Men akkurat nå måtte hun se til å komme seg videre. De var bare et dusin nonner som bodde her i Nuestra Señora del Carmen – fiskernes skytshelgen – og denne uken inkluderte søster Julias plikter å høste grønnsaker og urter i hagen utenfor. De sådde malurt, aloe og purpursolhatt i tillegg til mer vanlige urter som mynte, kamille og rosma37

rin. Alle planter hadde sine bruksområder. Sí. Slik var Guds plan. Og Han hadde gjort dem til mennesker så de kunne dra nytte av Hans gaver. Men mennesker var svake. Hadde han ikke skjønt det? Mennesker kunne ledes inn i fristelse.

Mennesker hadde fri vilje, men valgte ofte feil. Og de valgene kunne ha uante, ufattelige konsekvenser. Søster Julia hadde ikke lyst til å velge feil – ikke etter alt som hadde skjedd. Det hadde vært så mye sorg, en sorg som fortsatt tynget sjelen hennes.

Søster Julia gikk gjennom de lyse, forvitrede buegangene og tok bakdøren ut i hagen. Dette stedet var ikke så ulikt Santa Ana-klosteret i Barcelona, der hun hadde bodd som ung jente, knapt mer enn et barn den dagen hun kom dit.

Det var ikke en lukket orden – søstrene kunne komme og gå som de ville og selge sukkertøy i foajeen akkurat slik søstrene hadde gjort i Santa Ana. Julia smilte når hun mintes deres suspiros de monja – nonnesukk – drops med kandisert frukt; gylne og sprø på utsiden, fyldige og kremet på innsiden. Åh. Men på Santa Ana hadde ting forandret seg.

Noe annet var blitt krevet av henne … Søster Julia kikket opp på steinpilaren med det lille klokketårnet som var en del av kapellet. Roet seg.

Utenfor hadde lyset forandret seg fra gyllen til en lyserød glød. I sør lå fjellene og døste, med dype arr og furete rynker, liksom såret. Og over dem var himmelen i ferd med å mørkne, rødt, oransje og hvitt. Enda en dag forbi. Enda en dag nærmere døden …

Søster Julia hadde levd et langt liv, et liv fylt av helt andre utfordringer enn hun hadde sett for seg som pike; enn hun hadde forutsett da hun ble tvunget til å avlegge sine første 38

løfter. Det hadde ikke vært enkelt – kanskje Guds arbeid aldri var enkelt – og mange ganger hadde hun stilt spørsmål ved det som hadde hendt. Det gjorde hun fortsatt. Hun hadde opplevd så mye turbulens og uro. Men nå. Kjære Gud … Det eneste hun ønsket nå, var at byrden hun bar skulle fjernes fra skuldrene hennes. At fredens myke teppe skulle senke seg over henne slik at sjelen og hjertet endelig fikk hvile.

Hun fant kurven og en skarp kniv og begynte å samle salatblader til kveldens måltid. Hagen var omgitt av en lav, tørr steinmur. De hadde fiken- og mandeltrær, høner som la egg, tre geiter som ga melk og ost. De spiste enkelt, men godt. Som i Santa Ana var de nesten selvforsynt med frukt og grønnsaker, inkludert poteter, løk og små bananer, selv om jorda her på Fuerteventura var skrinn og tørr. De spiste fortsatt gofio også – mel laget av ristet korn som ble spist av arbeidere ute på markene, den gang blandet med vann og sukker til en deig som ble lagt i en pose av geiteskinn. Nå om dagen spiste de den som en slags frokostblanding med melk på eller brukte den til å tykne supper og gryter. Som så mye annet hadde det levd videre, tilpasset seg nye tider.

Og likevel symboliserte det, for søster Julia, det enkle ved livet her.

Søster Julia fryktet ikke døden. Det hadde hun aldri gjort. I løpet av sitt liv hadde hun sett mange dø – søstre i klosteret, folk på sykehuset der hun jobbet som ung novise, sin egen familie også. Alle var borte nå. Og så kom borgerkrigen i tillegg. Ingen kunne oppleve borgerkrigen og det som kom etterpå uten å møte døden, ansikt til ansikt – rundt hvert gatehjørne. Politikk. Krig. Søster Julia skalv.

Det hadde vært så mye ødeleggelse.

39

Og hun fryktet at heller ikke hun var uten skyld. Det var vanskelige tider, mange led. Hvordan kunne man skjønne det – med mindre man hadde opplevd det selv? Hun hadde prøvd å be Gud om tilgivelse for det hun hadde gjort. Ting intet menneske skulle bli bedt om å gjøre. Ting som ikke kunne være riktig. Som ikke kunne være Guds vilje. Ikke hvis Han var den snille og rettferdige og kjærlige Gud som hun alltid hadde trodd at Han var. Men hørte Han henne?

Forsto Han at hun hadde følt at hun ikke hadde noe valg?

Hun tok en pause og så utover de brune, øde markene, så behagelige å hvile blikket på. For søster Julia var det som å se utover et bibelsk landskap, der du kunne forvente å få øye på kameler og esler, tre vise menn som fulgte lyset fra en stjerne … Men hun var gammel, det var bare tøv. Hun måtte ta med seg disse grønnsakene inn på kjøkkenet. De ventet nok der inne nå. Hun løftet kurven.

Det var veldig stille her. Nå om dagen var det bare noen få mennesker som oppsøkte klosteret for å søke råd eller be i kapellet. Veien utenfor var ikke stort mer enn en sandete sti som bare førte til fjellene og havet. Og selv om dette ikke var en taus orden, var stedet preget av ro. Stillhet ble sett som den naturlige tilstanden til religiøse kvinner; unødig prating var blitt unngått ved Santa Ana og ble også unngått her. Som oftest hørte ikke søster Julia andre lyder enn vindens svake uling rundt de hvite, forvitrede steinbygningene, suset av sand som blåste av gårde, havets bølger som slo mot land i det fjerne og nå og da det skarpe skriket fra en måke. Om morgenen gol hanen, og hønene pirket i den tørre jorda. De enkle lydene av Naturen. Og slik ønsket søster Julia at det skulle være. Etter alt hun hadde gjennomlevd, trengte sjelen hennes nå ro og stillhet.

40

Søster Julia bar det hun hadde plukket bort til stedet der de tilberedte mat, vasket alt sammen nøye under kranen i den hvite, emaljerte vasken – vannet her var salt, men rent.

En gang fantes det en brønn, og det sto fortsatt en kalkovn utenfor porten der saltplanter var blitt brent til soda for å lage glass og såpe, men for noen år siden hadde folk i landsbyen gått sammen for å gi klosteret innlagt vann og strøm, og dette hadde forandret livet deres drastisk.

Hun la grønnsakene hun hadde plukket på kjøkkenbenken ved siden av komfyren. Det ble laget suppe – caldo caliente – med poteter og egg i en tynn kraft med rød paprika.

Søster Josefina sto og rørte med en tresleiv. Hun smilte og nikket til takk.

Søster Julia trakk seg tilbake til sitt eget rom i andre etasje. Hun skulle ha en kort stund med hvile og rolig refleksjon før middag. Man var nødt til å tenke. Hun ønsket ikke at noen skulle få problemer på grunn av henne – ikke hvis de oppriktig hadde gjort det de mente var best. Men hadde de det? Der det fantes penger, fantes det også fristelser og korrupsjon. Og dette hadde fått henne til å tvile på alt hun en gang trodde på. Det var lenge siden. Men hun hadde fortsatt bevis, hadde hun ikke? Minnene fikk søster Julias øyne til å fylles av tårer. Ja, det var lenge siden, men kan hende fantes det fortsatt mange som desperat higet etter å få vite sannheten. Var det ikke deres rett? Og hun – søster Julia, ydmyk som hun var – kunne hjelpe dem.

Rommet hennes var lite, med hvitkalkede vegger. Et skap i tre til de få klærne hun hadde, og en smal seng; hun trengte bare et tynt teppe, for det ble ikke kaldt her på øya.

Noe speil fantes ikke. Hvorfor skulle hun trenge speil? Gud kunne se inn i henne, inn til hennes dypeste tanker – det 41

var det eneste som betydde noe. Hun hadde imidlertid et skrivebord, der Bibelen og salmeboken lå, og det buede vinduet bak det vendt ut mot bakgården. I skrivebordet var det en skuff, som hun alltid hadde låst. I denne skuffen skjulte Julia noen for henne verdifulle gjenstander, de fleste fra hennes tidligere liv, før hun hadde avgitt løfte, men også fra hennes liv her på øya. Her lå morens giftering, noen bilder av familien hennes, en duk hun hadde brodert som pike og noen få ting hun hadde fått av folk hun hadde hjulpet opp igjennom årene.

Her – som i Santa Ana – hendte det at søstrene veiledet mennesker som kom til klosteret for å søke råd. Søster Julia hadde aldri søkt rollen som åndelig veileder; den hadde kommet til henne. Hun lyttet mens folk snakket, om familiefeider, om tapt kjærlighet, om sønner og døtre som var forsvunnet. Det var menn som gamblet og drakk (alltid menn som gamblet og drakk) og kvinner som ikke greide å leve ærbare liv. Og andre ting. Mørkere ting.

Hun fingret med den tynne blondeduken – florlett, som spindelvev – som ble gitt til henne av en kvinne i landsbyen. Søster Julia husket fremdeles uttrykket i kvinnens mørke øyne mens hun fortalte historien sin, kunne fremdeles føle fortvilelsen hennes. Søster Julia hadde ofte bedt for henne. Hun var nok et menneske som var blitt såret, som ikke visste hva hun skulle gjøre. Skuffelse og tapte illusjoner. Men søster Julia ante at det fantes mer, noe kvinnen ikke fortalte. Hun følte det. Kunne se det i de triste øynene.

Og søster Julia undret seg. Fantes det en annen grunn til at kvinnens mann hadde oppført seg slik han hadde? Fantes det noe i kvinnens historie om hun ikke kunne fortelle?

«Vent og se, min datter,» hadde hun sagt til kvinnen og 42

lagt håndflaten forsiktig på hodet hennes. «Stol på Gud. Han vil vise deg veien.»

Gud hadde hjulpet henne til å gi råd til andre. Det gjorde han fortsatt. Søster Julia ba og Han sendte svar slik at munnen hennes – når folk kom til henne for å søke råd – sa de rette ordene. Kroppen hennes var bolig for Guds ord, slik at Han kunne snakke gjennom henne. Hva mer kunne hun be om? Skjønt, hun visste svaret på dette spørsmålet. Det hun lengtet etter, det som ville vært enda større enn dette, var å få oppleve fred i sjelen.

Boken lå gjemt innerst i skuffen i skrivebordet hennes. Navneboken. Søster Julia rørte ved omslaget, som var enkelt og ikke ga noe hint om hva boken inneholdt. Hun sukket tungt, et sukk som bar i seg all smerte, alle følelser hun hadde vært vitne til i livet sitt. Skjønt, det hjalp ikke.

Heller ikke når man leste i boken fikk man noe hint om det som hadde vært. Med mindre … Navn og datoer. Alt sto her. Søster Julia hadde bevis. Hun hadde skrevet det ned.

Hver dag ba hun Gud om å vise henne veien. Hver dag lengtet hun etter å fortelle sin historie. Hver dag verket hun etter muligheten til å sone, etter å gjøre noe som kanskje ikke gjorde det godt igjen – ingenting kunne gjøre det godt igjen – men som kanskje kunne hjelpe et av disse menneskene. For de trengte hjelp. Julia visste det. Slike ting kunne ikke holdes skjult for alltid. En hemmelighet var som en betent byll under huden. Før eller senere måtte den stikkes hull på, det var bare slik det var.

Søster Julia åpnet boken og leste de første navnene. «Må Gud tilgi oss,» mumlet hun. Så mange navn. Så mange tårer.

Så mange hemmeligheter. Sakte lukket hun boken igjen og la den tilbake i skuffen. En dag …

43

Hun tenkte tilbake på slutten av borgerkrigen – for det var da det hadde begynt. Alle hadde trodd at det var en ny start, en tid for håp og slutten på vold og fattigdom. Slik ble det ikke. For søster Julia var det begynnelsen.