MICHEL HOUELLEBECQ
De grunnleggende bestanddeler Oversatt av Per E. Fosser
Michel Houellebecq Originalens tittel: Les particules élémentaires Oversatt av Per E. Fosser Opprinnelig utgave: Copyright © Flammarion, 1998 Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2000 I CUB-serien i 2002 Denne utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2002 © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-21352-7 1. utgave, 2. opplag 2011 Omslagsdesign: Skomsøy Grønli AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
FORORD
Denne boken er først og fremst historien om en mann som levde den største delen av livet sitt i annen halvdel av det 20. århundre i Vest-Europa. Stort sett levde han alene, men iblant hadde han spredte kontakter med andre. Han levde i en ulykkelig tid, full av bekymringer. Landet han var født i, vippet langsomt, men uvegerlig over i den middels fattige del av verden; menneskene i hans generasjon ble ofte rammet av ulykke og elendighet, og henslepte ellers sine liv i ensomhet og bitterhet. Følelser som kjærlighet, ømhet og menneskelig broderskap var for en stor del forsvunnet; i enhver menneskelig sammenheng utviste hans samtidige likegyldighet, for ikke å si grusomhet. Da han forsvant, var Michel Djerzinski av alle betraktet som en av tidens aller fremste biologer, og han ble ansett som en seriøs kandidat til Nobelprisen. Men først senere ble man oppmerksom på hans virkelige betydning. Mens Djerzinski selv levde, ble filosofi som regel ansett for å være blottet for praktisk betydning, for ikke å si mål og mening. Men i virkeligheten er det slik at det verdensbilde menneskene i et samfunn til enhver tid slutter seg til, blir utslagsgivende for dette samfunnets økonomi, dets politikk og dets skikker. Metafysiske forvandlinger – det vil si radikale og globale forandringer av massenes verdensbilde – er sjeldne i menneskehetens historie. Kristendommens frambrudd kan nevnes som ett eksempel. Så snart en metafysisk forvandling har funnet sted, ut5
vikler den seg til sin ytterste konsekvens uten å støte på motstand. Uten engang å være klar over det, feier den over økonomiske og politiske systemer, estetiske oppfatninger og sosiale hierarkier. Det står ikke i menneskelig makt å stanse den. Det eneste som kan det, er en ny metafysisk forvandling. Man kan ikke akkurat si at de metafysiske forvandlingene går løs på svekkede samfunn som alt er på vei nedover. Da kristendommen oppsto, var det romerske keiserriket på høyden av sin makt. Allmektig styrt som det var, hersket det over hele den kjente del av verden. Dets tekniske og militære overlegenhet var uten like, men likevel var det sjanseløst. Da den moderne vitenskapen brøt fram, utgjorde middelalderens kristendom et integrert hele som innbefattet synet på både medmennesker og verden. Dessuten dannet den grunnlaget for å regjere over folkene, skapte kunnskap og verker, dømte i krig såvel som i fred og bestyrte akkumulering såvel som fordeling av rikdom og verdier. Men alt dette kunne likevel ikke forhindre at den brøt sammen. Michel Djerzinski var verken den første eller den viktigste skaper av den tredje metafysiske forvandling, som mange ser på som den mest gjennomgripende, og som ble begynnelsen på en ny periode i verdenshistorien. Men på grunn av visse helt spesielle omstendigheter i hans liv, ble han en av de mest samvittighetsfulle og klarsynte av dens skapere.
Vi lever i dag i en helt ny verden, Et nytt samspill av omstendigheter omgir våre legemer, Bader våre legemer, I en glorie av fryd. Alt hva før kun musikk kunne tilføre vår sjel, Er i den nye virkelighet blitt alle til del. Det som før hørte hjemme i høyere sfærer, Er i dag blitt noe alle lærer. Og likevel forakter vi ikke datidens mennesker; Hva hadde vi vært uten deres drømmer? Intet, uten det samspill av smerte og gleder som utgjorde deres liv. Vi vet at de bar bildet av oss i seg, der de trosset hat og frykt, famlet i mørket og støtte sammen og falt, Mens de litt etter litt skrev sitt liv. Vi vet at de ikke hadde eksistert, ikke hadde kunnet eksistere hvis de ikke, i sitt innerste hadde fortsatt å håpe, tross alt, Hvis de ikke hadde tviholdt på drømmen. Nå, som vi lever i lyset, Nå, som vi lever tett inntil lyset, Og lyset bader våre legemer, Omslutter våre legemer I en glorie av fryd, Nå, som vi har slått rot ved flodens bredder, Og aftenrøden varer evig. 7
Nå, som lyset som omgir våre legemer er blitt noe vi kan ta og føle på, Nå, som vi endelig er nådd dit vi skulle, Har lagt bak oss en verden av splittelse og kulde, Sinnets verden av splittelse og kulde, For å bade oss i urokkelig og fruktbar fryd Over det som er blitt: I dag, Er vi kommet dit, At vi kan fortelle hvordan den gamle verden endte.
DEL ÉN:
Kongeriket som gikk tapt
1
Den 1. juli 1998 falt på en onsdag. Det var derfor en viss logikk i at Djerzinski inviterte til sin avskjedsdrink på en tirsdag, selv om formen var heller uvanlig. Champagneflaskene ble oppbevart i et kjøleskap av merket Brandt, som sto en tanke inneklemt og knuget av beholdere til dypfrysing av embryoner. Vanligvis ble det brukt til å oppbevare alminnelige kjemikalier. Fire flasker på femten personer; en smule knapt. Men forresten var alt en smule knapt – grunnene til å komme sammen var overfladiske; et klosset ord eller et skjevt blikk, og forsamlingen kunne bli oppløst, idet hver og en styrtet av sted til bilen sin. De oppholdt seg i et kjellerlokale med klimaanlegg og vegger dekket av hvite fliser, dekorert med en poster med tyske innsjøer. Ingen hadde foreslått å ta bilder. En ung forsker som hadde begynt tidlig det året – en skjeggete fyr med et dumt utseende – forduftet etter et par minutter, under påskudd av parkeringsproblemer. En voksende følelse av ubehag spredte seg blant gjestene; det var snart ferie. Noen skulle dra og besøke familien, andre skulle ut i skog og mark. Ordene som ble utvekslet, falt som trege smell i atmosfæren. Man gikk hurtig hver til sitt. Klokken nitten tretti var alt over. Djerzinski gikk over parkeringsplassen sammen med en kvinnelig kollega med langt svart hår, svært blek hud og store bryster. Hun var litt eldre enn ham; sannsynligvis kom hun til å etterfølge 11
ham som leder for forskningsenheten. Det meste av det hun hadde publisert dreide seg om genet DAF3 hos bananfluer; hun var ungkarskvinne. Foran Toyotaen sin rakte han smilende hånden til den kvinnelige forskeren (han hadde alt i noen sekunder planlagt å utføre denne handlingen og ledsage den med et smil, og han hadde forberedt seg mentalt). Hendene deres grep hverandre og trykket hverandre forsiktig. Litt for sent slo det ham at dette håndslaget manglet varme. Omstendighetene tatt i betraktning hadde de kunnet omfavne hverandre, slik ministre, eller enkelte sangere i underholdningsbransjen pleier å gjøre. Da avskjeden var overstått, ble han sittende i bilen i fem minutter, som han syntes ble lange. Hvorfor startet ikke kvinnen? Masturberte hun, mens hun lyttet til Brahms? Eller tenkte hun tvert imot på karrieren, på alt det hun ville få av ansvar? Og hvis hun gjorde det, gledet hun seg? Endelig forlot Golfen til den kvinnelige genetikeren parkeringsplassen; han var påny alene. Det hadde vært en strålende dag, og det var ennå varmt. I disse forsommerukene syntes alt å være stivnet i skinnende urørlighet. Og likevel – Djerzinski var klar over at dagene alt hadde begynt å bli kortere. Idet han også startet bilen, slo det ham at han hadde arbeidet i et privilegert miljø. På spørsmålet: «Mener De at De lever i et privilegert miljø her i Palaiseau?» svarte 63 % av beboerne ja. Det var forståelig; husene var lave og med plener imellom. Flere supermarkeder gjorde det lett å handle alt man trengte; begrepet livskvalitet var neppe noen overdrivelse når det dreide seg om Palaiseau. Den sydlige motorveien mot Paris var øde. Han hadde følelsen av å befinne seg i en newzealandsk science fictionfilm som han hadde sett i sin studietid: det siste mennesket på Jorden, etter at alt liv var opphørt. Et eller annet i atmosfæren hadde framkalt en tørkekatastrofe. Djerzinski hadde bodd i rue Frémicourt i omlag ti år. Han hadde vent seg til å bo der, strøket var rolig. I 1993 12
hadde han følt savnet av selskap; et eller annet som tok imot ham når han kom hjem om kvelden. Valget falt på en hvit kanarifugl, et fryktsomt dyr. Den sang, især om morgenen, og likevel syntes den ikke å være glad. Men kan en kanarifugl føle glede? Gleden er en intens og dyp følelse; en fornemmelse av å være jublende full av noe som opptar hele vår bevissthet; man kan sammenlikne den med beruselse, henførelse, ekstase. En gang hadde han tatt fuglen ut av buret. Skrekkslagen hadde den sluppet fra seg en bæsj på sofaen, før den kastet seg mot sprinklene for å finne inngangen. En måned senere gjentok han eksperimentet. Da falt det stakkars dyret ut av vinduet. Men det klarte på et vis å ta av for fallet, og ble sittende på en balkong i huset vis-à-vis, fem etasjer lenger ned. Michel ble nødt til å vente på at hun som bodde der skulle komme tilbake, mens han inderlig håpet at hun ikke hadde katt. Det viste seg at hun var redaktør i 20 Ans; hun levde alene og kom sent hjem. Hun hadde ikke katt. Det var blitt natt da Michel hentet det lille dyret, som skalv av kulde og frykt der det satt sammenkrøpet mot betongveggen. Senere kom han flere ganger til å støte på redaktørdamen, som oftest når han var ute med søppelbøtten. Hun nikket, sannsynligvis som tegn på at hun kjente ham igjen. Han nikket tilbake. Alt i alt hadde hendelsen gitt ham anledning til å opprette et naboforhold; for så vidt hadde den vært godt for noe. Fra vinduene hans kunne man se et titall bolighus, med alt i alt rundt tre hundre leiligheter. Som regel begynte kanarifuglen å plystre og kvitre når han kom hjem om kvelden. Det varte gjerne i ti minutter, deretter skiftet han frø og sand i buret, og ga den rent vann. Men denne kvelden var stillhet alt som møtte ham. Forsiktig nærmet han seg buret; fuglen var død. Den lille hvite kroppen, som alt var kald, lå på siden i sanden på bunnen av buret. Til aftens spiste han en pakke steinbit i kjørvel fra Monoprix Gourmet, ledsaget av en flaske middelmådig Valdepeñas. Etter å ha nølt en stund, la han fugleliket i en 13
plastpose som han tynget ned med en ølflaske, og kastet alt sammen i søppelcontaineren. Hva annet kunne han gjøre? Holde en messe? Han hadde aldri visst hva den bunnet i, denne søppelcontaineren med den trange åpningen (likevel stor nok til en kanarifuglkropp). Men han drømte om gigantiske avfallsdunker, fulle av kaffefiltre, ravioli i saus og avskårne kjønnsorganer. Kjempelarver, like store som fuglen selv, og bevæpnet med nebb, angrep kadaveret. De sønderrev bena, slet i stykker tarmene og stakk hull på øyeeplene. Skjelvende sto han opp, klokken var ikke riktig halv to. Han slukte tre Xanax. Slik endte hans første aften i frihet.
2
Den 14. desember 1900 introduserte Max Planck begrepet energikvanter i en rapport til Berlins Akademi, med tittelen Zur Theorie des Gesetzes der Energieverteilung in Normalspektrum. Den skulle komme til å spille en avgjørende rolle for fysikkens utvikling i ettertid. Mellom 1900 og 1920 forsøkte man med en rekke mer eller mindre sinnrike modeller å passe dette nye konseptet inn i rammen av tidligere teorier, hovedsakelig på tilskyndelse fra Einstein og Bohr. Først på begynnelsen av 20-årene så det ut til at denne rammen endelig var forkastet. Når Niels Bohr betraktes som kvantemekanikkens virkelige far, så er det ikke bare på grunn av hans personlige oppdagelser. Framfor alt skyldes det det spesielle miljøet han klarte å skape omkring seg, preget av kreativitet, intellektuell ildhu, åndsfrihet og vennskap. Det Fysiske Institutt i København, som Bohr grunnla i 1919, skulle komme til å ta imot alle yngre europeiske forskere av betydning. Heisenberg, Pauli, Born; alle fikk de sin opplæring her. Bohr, som var litt eldre enn dem, tok seg tid til i timevis å diskutere detaljer i hypotesene deres, med en enestående blanding av filosofisk klarsyn, velvilje og prinsippfasthet. Han var nøyaktig, grensende til det maniske, og tolererte ingen omtrentlighet i tolkningen av eksperimentene. På den annen side forekom ingen ny idé ham i utgangspunktet å være vanvittig, liksom intet klassisk konsept var uangripelig. Han yndet å invitere studentene til bondehuset sitt i Tisvilde. Der mottok han også vitenskapsmenn fra andre 15
disipliner, såvel som politikere og kunstnere, og der sprang samtalen fritt fra fysikk til filosofi, fra historie til kunst, fra religion til dagligliv. Noe liknende hadde ikke skjedd siden de tidligste greske tenkernes tid. Det var i en slik enestående sammenheng, i tiden fra 1925 til 1927, at de vesentligste forutsetninger for Københavnermodellen ble utviklet, den som kom til å omstøte nesten alle tidligere kategorier som rom, årsakssammenhenger og tid. Djerzinski var ikke kommet i nærheten av å gjenskape noe slikt rundt seg selv. Miljøet i den forskningsenheten han ledet var verken mer eller mindre enn et kontormiljø. Forskere innen molekylær biologi er for det meste ærlige teknikere uten genialitet, som leser Le Nouvel Observateur og drømmer om å dra på ferie til Grønland, og langt fra en slags mikroskopets Rimbaud, slik en sentimental offentlighet ynder å forestille seg dem. Den molekylærbiologiske forskning fordrer ingen kreativitet, ingen oppfinnsomhet; i virkeligheten er den nærmest en ren rutinevirksomhet som ikke krever annet enn en rimelig grad av annenrangs intellektuelle evner. Folk doktorerer og forsvarer avhandlinger, selv om to års studier etter artium er mer enn nok til å håndtere apparatene. «Vil man begripe noe av den genetiske koden,» pleide Desplechin, direktør for biologiavdelingen ved CNRS1, å si, «eller finne prinsippene for proteinenes syntese, ja, da må man nok stå på litt. For øvrig er det verdt å merke seg at det var Gamov, en fysiker, som først fikk snusen i det der. Men å tyde DNA, pøh … Man tyder og man tyder. Man lager et molekyl, man lager et annet. Man koder dataene inn i computeren, og computeren regner ut undersekvensene. Man sender en faks til Colorado. De lager genet B27, her lager vi C33. Det er som å lage mat. En gang imellom skjer det litt ubetydelig utvikling av apparaturen, og det er som regel nok til å få en Nobelpris. Hobbyvirksomhet. En vits.» 1 Conseil National de Recherche Scientifique = Nasjonalt Vitenskapelig Forskningsråd. (O.a.)
16
Om ettermiddagen den 1. juli var det kvelende varmt. Det var en av disse ettermiddagene som ender med forferdelse, og der tordenværet til slutt bryter løs og sprer nakne kropper i alle retninger. Desplechins kontor vendte ut mot Quai Anatole-France. På den motsatte bredden av Seinen, på Quai des Tuileries, flanerte de homoseksuelle i solskinnet, pratet med hverandre i grupper på to eller flere og delte håndklær med hverandre. Nesten alle hadde G-streng-truser på seg. Musklene deres var fuktet med solbadolje og glinset i sollyset, og rumpeballene deres var skinnende og velformet. Mens de pratet, var det noen som gned seg på kjønnsorganet gjennom G-strengens nylon, eller lot en finger gli over det og avsløre kjønnshårene og begynnelsen på fallos. Ved vinduet hadde Desplechin plassert en kikkert. Ryktene påsto at han også var homoseksuell, men i virkeligheten hadde han i noen år framfor alt vært en monden alkoholiker. En ettermiddag som denne hadde han to ganger forsøkt å masturbere. Han holdt øyet klistret mot kikkerten, og nistirret på en ungdom som hadde latt G-strengen falle og viste fram en pikk som hadde begynt på en betagende oppstigning i atmosfæren. Men hans eget organ forble hengende, slapt og rynket og tørt. Han hadde gitt opp. Djerzinski ankom presis klokken seksten. Desplechin hadde bedt om å få et møte med ham. Djerzinski var ikke til å bli klok på. Det var riktignok vanlig at en forsker tok et sabbatsår for å arbeide i et annet team, i Norge, Japan; kort sagt i et av disse dystre landene der førtiåringer begår selvmord i hopetall. Atter andre – det skjedde særlig ofte under «Mitterand-æraen», da pengegriskheten hadde antatt uhyre proporsjoner – ga seg på leting etter investeringskapital, og startet et selskap for å markedsføre et eller annet molekyl. Noen av dem hadde for øvrig på kort tid bygd seg opp en pen formue ved skamløst å utnytte de kunnskapene de hadde skaffet seg gjennom års uinteressert forskning. Men at Djerzinski skulle gå ledig, uten noe prosjekt, uten mål, uten den ringeste begrunnelse, det 17
syntes ufattelig. I en alder av førti år var han forskningssjef. Femten vitenskapsmenn arbeidet under hans ledelse; selv var han bare underlagt Desplechin, og da egentlig bare i teorien. Teamet hans oppnådde fremragende resultater; det ble ansett som et av de fremste i Europa. Hva var det da som var galt? Desplechin tvang stemmen til å være energisk: «Har De noen planer?» Tretti sekunders stillhet fulgte, deretter svarte Djerzinski nøkternt: «Tenke meg om.» Dette bar galt av sted. Idet han tvang seg til å lyde lystig, repliserte han: «På det personlige plan, da?» Da han festet blikket på de skarpe trekkene og de triste øynene som stirret tilbake på ham, følte han seg plutselig svært skamfull. På det personlige plan, liksom? Det var han selv som hadde hentet Djerzinski fra universitetet i Orsay for femten år siden. Det hadde vist seg å være et fremragende valg. Han var en nøyaktig forsker, omhyggelig og oppfinnsom; resultatene hopet seg opp i anselige mengder. Hvis CNRS hadde oppnådd en solid posisjon innen molekylærbiologisk forskning i Europa, hadde man for en stor del ham å takke for det. Han hadde mer enn oppfylt sin del av avtalen. «Selvfølgelig vil De fortsatt ha adgang til databasene,» avsluttet Desplechin. «Vi skal la Deres passord til alle resultatene på serveren og til senterets Internet-link forbli aktive. På ubegrenset tid. Hvis De har bruk for noe annet, står jeg til Deres disposisjon.» Etter at den andre var gått, gikk han påny til vinduet. Han var litt svett. En mørklett ungdom som så ut som en nordafrikaner, tok av seg shortsen på elvebredden overfor ham. Det fantes reelle problemer innen biologisk grunnforskning. Biologene tenkte og handlet som om molekylene var atskilte grunnmaterier som man måtte gå veien om elektromagnetiske tiltrekninger og frastøtinger for å holde orden på, og han var overbevist om at ingen av dem hadde hørt tale om EPR-paradokset eller om Aspects eksperimenter, og at heller ingen av dem hadde giddet å informere seg om fysikkens framskritt etter århundrets be18
gynnelse – deres forestillinger om atomer var stort sett de samme som Demokrits. De samlet på tunge og bekreftende data, med det eneste mål å finne umiddelbare anvendelsesområder for industrien, og uten noensinne å registrere at selve idégrunnlaget de bygget på var underminert. Djerzinski og han selv, som begge opprinnelig var utdannet fysikere, var sannsynligvis de eneste på CNRS som hadde innsett det: så snart man virkelig nærmet seg livets atomfundamenter, ville grunnvollene for den nåværende biologien ryke i stumper og stykker. Desplechin funderte over disse spørsmålene mens kvelden senket seg over Seinen. Han var ute av stand til å forestille seg hvilken retning Djerzinskis tankevirksomhet kunne ta; han følte seg ikke engang i stand til å diskutere det med ham. Han nærmet seg de seksti; intellektuelt følte han seg totalt utbrent. De homoseksuelle var forsvunnet, og nå var bredden folketom. Han kunne ikke huske sin siste ereksjon. Han ventet på tordenværet.
3
Ved nitiden om kvelden brøt uværet løs. Djerzinski lyttet til regnet mens han tyllet i seg billig armagnac i små slurker. Han hadde nettopp fylt førti: Var han blitt offer for førtiårskrisen? Med den forbedringen som er skjedd i levevilkårene, er våre dagers førtiåringer i fin form. De er fysisk sett på topp, og de første tegnene på at det har begynt å gå den gale veien – både når det gjelder utseende og visse organers ytelsesevne – og at den lange nedturen mot døden er begynt, blir først synlige henimot førtifem, ja, til og med femti års alder. For øvrig er denne famøse «førtiårskrisen» ofte forbundet med seksuelle fenomener, med en rastløs og frenetisk jakt på kroppen til svært unge piker. I Djerzinskis tilfelle var slike spekulasjoner utelukket: Pikken hans ble brukt til å pisse med, og det var alt. Neste dag sto han opp rett før klokken sju, tok Werner Heisenbergs vitenskapelige selvbiografi Delen og det hele ut av bokhyllen, og bega seg til fots til Champ-de-Mars. Den tidlige morgentimen var klar og kjølig. Han hadde hatt denne boken siden han var sytten år gammel. Under en platan i Victor Cousin-alleen leste han påny den delen i første kapittel, der Heisenberg forteller om sine skoleår og beskriver omstendighetene omkring sitt første møte med atomteoriene: Jeg tror det må ha vært våren 1920. Utfallet av første verdenskrig hadde sådd uro og forvirring blant vårt lands ungdom. Den eldre generasjon var dypt skuffet over nederlaget, og hadde gitt fra seg tøylene, mens ung20
dommen fant sammen i grupper og større og mindre foreninger for å lete etter en utvei, eller i det minste noen retningslinjer, siden alt det gamle hadde spilt fallitt. Således befant jeg meg en vakker dag underveis med en flokk bestående av mellom ti og tyve kamerater. Husker jeg rett, var vi på vandring over åsene som stiger opp fra vestbredden av innsjøen Starnberg. Hver gang det var en åpning i rekken av lysende grønne bøketrær, kunne vi se sjøen nede til venstre; den så ut til å strekke seg helt til foten av fjellene i bakgrunnen av landskapet. Besynderlig nok var det i løpet av denne fotturen jeg opplevde min første diskusjon om atomfysikk, en diskusjon som senere i livet kom til å få stor betydning for min karriere. Ved ellevetiden begynte temperaturen å stige igjen. Da han kom hjem, kledde Michel av seg alt og la seg. I de neste tre ukene beveget han seg svært lite. Tenk på en fisk som av og til stikker hodet opp over vannet for å snappe luft, og i noen sekunder opplever en helt annen, lett og luftig verden – paradisisk. Det er klart at den senere blir nødt til å vende tilbake til sitt algeunivers, der fiskene eter hverandre, men i noen sekunder har den opplevd en annen verden. En perfekt verden – vår verden. Om kvelden den 15. juli ringte han til Bruno. Mot en bakgrunn av cool jazz hørte han halvbrorens stemme framføre en utstudert kryptisk beskjed. Bruno var nemlig i hvert fall offer for førtiårskrisen. Han gikk med lærfrakk og lot skjegget gro. For å vise at han hadde livserfaring, uttrykte han seg som en rollefigur i en annenrangs detektivserie, røkte cigarillos og trente brystmusklene. Men Michel trodde for sin del slett ikke på denne forklaringen om «førtiårskrise». En mann som er offer for førtiårskrisen ber bare om å få leve, leve litt mer; alt han ber om er en liten utsettelse. I hans tilfelle var sannheten at han var møkk lei alt sammen, og ganske enkelt ikke så noen grunn til å fortsette. Den samme kvelden fant han fram et fotografi som var 21
tatt på folkeskolen i Charny, og ga seg til å gråte. Et barn satt ved pulten sin og hadde en åpen skolebok i hånden. Han så på tilskueren og smilte, glad og trygg. Utrolig nok var det han som var barnet. Barnet gjorde sin plikt og leste leksene sine med tillitsfullt alvor. Det gikk ut i verden, oppdaget verden, og verden skremte det ikke; det var rede til å innta sin plass i samfunnet. Alt dette kunne leses i barnets øyne. Det hadde på seg et skoleforkle med en liten krage. I dagevis oppbevarte Michel fotografiet innen rekkevidde, lent mot nattbordlampen. Tiden er et banalt mysterium og alt er i orden, forsøkte han å si seg selv. Lyset i øynene slukker, og gleden og tilliten blir borte. Utstrakt på Bultexmadrassen trente han uten hell på forgjengelighet. På barnets panne fantes et rundt lite merke, et arr etter vannkopper, og dette arret hadde holdt seg gjennom alle år. Hvor skulle han finne sannheten? Middagsheten fylte værelset.
4
Martin Ceccaldi kom til verden i en landsby i det indre av Korsika i 1882, og alt tydet på at han skulle få et liv som jordbruker på landet; et liv med begrenset aksjonsradius, liksom hans forfedre i så mange generasjoner man kunne huske. Det var et liv som forlengst er forsvunnet på våre breddegrader, og derfor ikke interessant for oss å gå i dybden med. Men siden det i perioder har framkalt en ubegripelig nostalgi hos visse radikale økologer, skal jeg likevel gi en sammenfattet beskrivelse av det. Man har natur og frisk luft, man dyrker noen jordstykker (hvis antall og størrelse er nøye fastlagt i henhold til strenge arveregler), fra tid til annen skyter man et villsvin, man knuller i øst og vest, særlig sin hustru, som så føder barn. Disse aler man opp til å innta sin plass i det samme økosystemet. Så blir man syk, og dermed er det slutt. Martin Ceccaldis enestående skjebne er i virkeligheten absolutt symptomatisk for den betydning folkeskolen fikk for integrasjonen i det franske samfunn under hele den 3. republikk. Læreren hans forsto snart at det dreide seg om en elev utenom det vanlige, begavet med abstraksjonsevne og en formal kreativitet som ville få problemer med å komme til uttrykk i hans opprinnelige miljø. Han var helt på det rene med at hans oppgave ikke begrenset seg til å gi hver av elevene en viss ballast av elementære kunnskaper, men at det også var opp til ham å oppdage dem som representerte en elite, og som kunne kalles til en plass blant republikkens ledere. Det lyktes ham å overbevise Martins 23
foreldre om at hans skjebne nødvendigvis lå utenfor Korsika, og i 1894 begynte den unge gutten som kostskoleelev på gymnaset Thiers i Marseille, utstyrt med et stipendium. (Det var denne skolen som Marcel Pagnol beskrev så godt i sine barndomserindringer, som på grunn av den realistiske framstillingen av en epokes idealer, gjennom skildringen av utviklingen til en begavet ung mann fra et lite privilegert miljø, gjennom hele livet forble Martin Ceccaldis favorittlesning.) Han levde så absolutt opp til sin gamle lærers forhåpninger, og i 1902 ble han tatt opp på Polyteknisk Skole. I 1911 fikk han den oppgaven som skulle komme til å bestemme resten av hans liv: å skape et effektivt nett av vannledninger for hele Algerie. Det brukte han tjuefem år av sitt liv på, mens han regnet ut akvaduktenes krumning og rørenes diameter. I 1923 giftet han seg med Geneviève July, en kontordame med fjerne røtter i Languedoc, hvis familie hadde levd i Algerie i to generasjoner. I 1928 fikk de datteren Janine. Skildringen av et menneskeliv er akkurat så lang eller så kort som man selv vil. Den metafysiske eller tragiske varianten, som til syvende og sist begrenser seg til de klassiske datoene for fødsel og død på en gravsten, er naturligvis å foretrekke på grunn av sin ekstreme knapphet. I Martin Ceccaldis tilfelle passer det imidlertid bedre å trekke fram en historisk og sosial dimensjon, og legge mindre vekt på individuell personskildring enn på beskrivelsen av en samfunnsutvikling som han selv var et symptom på. Fordi de til dels blir båret oppe av den historiske utviklingen de selv har valgt å være en del av, har symptomatiske individer i regelen et enkelt og lykkelig liv, som vanligvis kan skildres på en eller to sider. Janine Ceccaldi tilhørte imidlertid den kinkige kategorien som kalles forløpere. Selv om de er absolutt veltilpasset sin samtids livsstil, er de også opptatt av å stile høyere enn den, og lovpriser nye atferdsmønstre eller vil utbre ennå ukjent atferd. Derfor er det nødvendig å bruke litt mer tid på å beskrive forløperne, så meget mer som deres liv ofte er både mer smertefullt og mer forvir24
ret. Imidlertid spiller de ofte rollen som de som setter fart på historiens utvikling – som regel setter de fart på en historisk oppløsningsfase, uten noensinne å være i stand til å skape noe nytt – med andre ord de revolusjonæres og profetenes rolle. Det viste seg snart at Martin og Geneviève Ceccaldis datter hadde intellektuelle evner utenom det vanlige, i minst like høy grad som sin far, parret med en svært uavhengig karakter. Hun mistet jomfrudommen da hun var tretten (noe som var uvanlig på den tiden og i det miljøet), før hun viet årene under 2. verdenskrig (heller rolige i Algerie) til å gå på dans som fant sted hver weekend, først i Constantine og senere i Alger. Samtidig fortsatte hun uopphørlig, semester etter semester, å få imponerende karakterer på skolen, og da hun i 1945 forlot sine foreldre for å begynne å studere medisin i Paris, var hun således utstyrt både med en preseteristartium og en solid seksuell erfaring. De første etterkrigsårene var besværlige og voldsomme; noen industriproduksjon fantes nesten ikke, og matrasjoneringen ble ikke avskaffet før i 1948. Imidlertid fantes det blant de mer velhavende deler av befolkningen allerede spede tegn på et masseforbruk av sex som underholdning, importert fra USA, noe som skulle spre seg til hele befolkningen i løpet av de kommende årtier. Janine Ceccaldi var student ved medisinske fakultet i Paris, og fikk altså oppleve den «eksistensialistiske» perioden på nært hold; hun fikk til og med danse be-bop med Jean-Paul Sartre på Tabou. Hun var ikke særlig imponert av filosofens arbeider, men til gjengjeld ble hun slått av privatpersonens heslighet, grensende til det defekte, og tildragelsen fikk ingen følger. Selv var hun svært vakker, en utpreget middelhavstype, og hun hadde en lang rekke eventyr før hun i 1952 møtte Serge Clément, som var nesten ferdig med å spesialisere seg som kirurg. «Vil De ha en beskrivelse av min far?» yndet Bruno mange år senere å si: «Ta en ape og forsyn ham med en mobiltelefon, og De har en idé om hvordan fyren ser ut.» 25
Selvfølgelig hadde ikke Serge Clément noen mobiltelefon på den tiden, men han var riktignok temmelig lodden. Han var i det hele tatt slett ikke pen, men hans person utstrålte en sterk og ukomplisert virilitet som virket forførende på den unge turnuskandidaten. Dessuten hadde han ting på gang. Under en reise til USA var han blitt overbevist om at plastisk kirurgi bød på betraktelige framtidsmuligheter for en lege med ambisjoner. Den progressive utbredelsen av forførelsesmarkedet, side om side med oppløsningen av tradisjonell pardannelse og sannsynligheten for økonomisk oppgang i Vest-Europa: alt tydet på at det måtte finnes storartede muligheter for ekspansjon på dette området, og Serge Clément fikk fortjenesten av å være en av de første i Europa – og i hvert fall den første i Frankrike – som forsto det. Problemet var at han sto ved begynnelsen av sin karriere, og manglet midler. Martin Ceccaldi hadde imidlertid fått et heldig inntrykk av sin framtidige svigersønns pågangsmot, og gikk med på å låne ham penger, slik at han kunne åpne sin første klinikk i den fasjonable pariserforstaden Neuilly i 1953. Hans suksess ble båret fram av skriveriene som i tur og orden dukket opp i de forskjellige damemagasinene – disse var i kraftig utvikling på denne tiden – og var i sannhet voldsom: i 1955 åpnet han enda en klinikk, på høydedraget over Cannes. De to ektefellene utgjorde med andre ord det som i ettertid er blitt kalt «et moderne par», og det var nærmest av vanvare at Janine ble gravid med sin egen manns barn. Imidlertid bestemte hun seg for å beholde barnet; det å være mor var noe en kvinne burde oppleve, mente hun. Dessuten var svangerskapet en ganske behagelig tid, og Bruno ble født i mars 1956. Paret fant snart ut at den kjedsommelige omsorg som kreves for å ale opp et lite barn, ikke lot seg forene med deres forestilling om personlig frihet, og de avgjorde i fellesskap at Bruno i 1958 skulle sendes av sted til sine besteforeldre på morssiden i Alger. På det tidspunktet var Janine igjen blitt gravid, men denne gangen var faren Marc Djerzinski. 26
Drevet av grusom nød og elendighet, på grensen til å sulte, men med håp om å finne arbeid i Frankrike, forlot Lucien Djerzinski i 1919 gruveområdet i Katowice, der han var blitt født tyve år tidligere. Han begynte ved jernbanen, først som anleggsarbeider, senere som vedlikeholdsmann ved skinnegangene, og giftet seg med Marie Le Roux, datter av daglønnere fra Bourgogne, også hun ansatt ved jernbanen. Han ga henne fire barn før han døde under et alliert bombeangrep i 1944. Deres tredje barn, Marc, var fjorten år gammel da faren døde. Han var en intelligent gutt, alvorlig, litt trist. Ved hjelp av en nabo fikk han i 1946 begynne i lære som lystekniker ved Pathé-studioene i Joinville. Han viste seg snart å være svært talentfull: med utgangspunkt i korte instrukser forberedte han glimrende lyssettinger før lysmesteren ankom. Henri Alekan satte stor pris på ham og ville gjøre ham til sin assistent, men i 1951 bestemte han seg for å begynne i ORTF2, som nettopp hadde hatt sine første sendinger. Da han møtte Janine i begynnelsen av 1957, produserte han en fjernsynsreportasje om Saint-Tropez-miljøet. Den var først og fremst fokusert på Brigitte Bardots personlighet (Og Gud skapte Kvinnen, som kom i 1956, hadde virkelig lansert Bardot som myte), men dekket også enkelte andre kunstneriske og litterære miljøer, især det som senere kom til å hete «Sagan-klikken». Janine var fascinert av denne verdenen, som hun tross pengene sine ikke fikk innpass i, og det kan se ut som om hun virkelig var forelsket i Marc. Hun var overbevist om at han hadde to i seg til å bli en stor filmskaper, hvilket sannsynligvis også var tilfellet. Selv med reportasjeformens arbeidsbetingelser og et begrenset lysanlegg, klarte han ved å flytte om på enkelte elementer å skape opprivende scener, på samme tid realistiske, rolige og helt desperate, som kunne få tanken 2 ORTF = Office de Radiodiffusion et Television Française, tilsvarende det norske NRK (O.a.)
27
hen på Edward Hoppers bilder. Han beveget seg blant berømtheter, men streifet dem bare med et uinteressert blikk, og han filmet Bardot og Sagan med like mye oppmerksomhet som om de hadde vært blekkspruter eller reker. Han snakket ikke med noen, syntes ikke om noen; han var virkelig fascinerende. Janine skilte seg fra sin mann i 1958, kort tid etter at hun hadde sendt Bruno av sted til sine foreldre. Det var en skilsmisse i minnelighet, hvor ingen av partene var bedre eller verre enn den andre. Serge var generøs og overdro sin del av klinikken i Cannes til henne, hvilket burde sikre henne en romslig inntekt. Etter at de hadde flyttet inn i en villa i Sainte-Maxime, gjorde ikke Marc noe som helst for å endre sine enstøingvaner. Hun maste på ham for å få ham til å gjøre noe med sin filmkarriere; han samtykket, men foretok seg ingenting, og nøyde seg med å vente på neste reportasjeoppdrag. Når hun inviterte til middagsselskap, foretrakk han som oftest å spise alene i kjøkkenet, litt før de andre. Deretter gikk han ut for å spasere langs strandkanten. Da hans sønn ble født i 1958, gjorde det ham tydelig urolig. Han sto i flere minutter og så på barnet, som var slående likt ham selv: de samme skarpe ansiktstrekkene med framskutte kinnben, de samme store, grå øynene. Ikke lenge etter begynte Janine å bedra ham. Sannsynligvis led han under det, men det er vanskelig å vite, siden han faktisk snakket mindre og mindre. Han bygde små altere av stein, kvister og skjell, for så å fotografere dem i flatt lys. Reportasjen hans fra Saint-Tropez ble en stor suksess i miljøet, men han nektet å gi Cahiers du cinéma et intervju. Aksjene hans steg ytterligere etter en svært ironisk reportasje han laget våren 1959, om Salut les copains og begynnelsen av yéyébølgen3. Han var overhodet ikke interessert 3 «Yéyé-bølgen»: musikalsk ungdomskult i Frankrike på begynnelsen av 60-årene, etter amerikansk «yeah-yeah». «Salut les copains» var en av de best kjente sangene i genren. (O.a.)
28
i spillefilm, og avslo hele to ganger å samarbeide med Godard. Samtidig begynte Janine å henge sammen med amerikanere som besøkte Rivieraen. I California, USA, var noe helt nytt i gang med å skje. I Esalen, ikke langt fra Big Sur, ble det dannet kollektiver, basert på seksuell frigjøring og bruk av psykedeliske rusgiftstoffer som ble ansett for å være bevissthetsutvidende. Hun ble elskerinnen til Francesco di Meola, en amerikaner av italiensk opprinnelse som hadde kjent Ginsberg og Aldous Huxley, og som hadde vært med på å grunnlegge et av kollektivene i Esalen. I 1960 dro Marc for å produsere en reportasje om det nye kommunistiske samfunnet som var i ferd med å utvikle seg i Folkerepublikken Kina. Han kom tilbake til Saint-Maxime den 23. juni, midt på ettermiddagen. Huset så ut til å være tomt. Men en pike på omlag femten år, splitter naken, satt i skredderstilling på salongteppet. «Gone to the beach … » var svaret hun ga på hans spørsmål, før hun påny sank ned i apati. I Janines soveværelse lå en svær, skjegget fyr, som åpenbart var snyden full, på tvers av sengen og snorket. Marc dro ham i øret, men han fortsatte bare å stønne og ralle. I soveværelset ovenpå hersket en redselsfull stank. Solen skinte inn gjennom vinduet og skapte et voldsomt gjenskinn i de svarte og hvite gulvflisene. Sønnen hans kravlet klosset omkring på gulvet, og iblant skled han i en urindam eller i ekskrementer. Hele tiden glippet han med øynene og klynket. Da han ble klar over at et annet menneske var tilstede, forsøkte han å flykte. Marc tok ham i armene; det lille mennesket skalv mellom hendene hans. Marc gikk ut igjen, og i en butikk i nærheten kjøpte han et babysete til bilen. Han skrev et kort brev til Janine, satte seg i bak rattet igjen, spente ungen fast på setet og kjørte av gårde nordover. På høyde med Valence dreide han av i retning Massif Central. Natten falt på. Mellom svingene kastet han av og til et blikk på sin sønn, som sov søtt i baksetet. Han kjente seg overveldet av en selsom følelse. 29
Fra den dagen av ble Michel oppdratt av sin bestemor, som levde som pensjonist i Yonne, der hun var født. Kort tid etter dro hans mor til California for å leve i di Meolas kollektiv. Michel fikk ikke se henne igjen før han var femten år gammel. Men han fikk ikke se mye til sin far heller. I 1964 dro denne ut for å lage en reportasje om Tibet, som nå var under kinesisk militærokkupasjon. I et brev til sin mor fortalte han at han hadde det bra, og at han var lidenskapelig begeistret for det han hadde opplevd av tibetansk buddhisme, som Kina forsøkte å utslette med vold. Deretter hørte man ikke mer. En fransk protestnote til den kinesiske regjering ga ikke noe resultat, og selv om liket hans aldri ble funnet, ble han et år senere offisielt erklært død.
5
Det er sommeren 1968, og Michel er ti år gammel. Han har levd alene sammen med bestemoren sin siden han var to. De bor i Charny, i Yonne, rett ved grensen til Loiret. Hver morgen står han tidlig opp for å lage frokost til bestemoren; han har laget en spesiell huskelapp, der han har skrevet opp hvor lang tid teen må trekke, hvor mange brødskiver hun skal ha, osv. Ofte blir han på rommet sitt helt fram til middagsmåltidet. Han leser Jules Verne, Hunden Pif eller De fem, men som oftest dukker han ned i samlingen sin av Hele Universet. Der snakkes det om materienes motstand, om skyformasjoner og bienes dans. Der kan han lese om Taj Mahal, et slott som ble bygd av en konge for veldig lenge siden, som en æresbevisning til hans døde dronning, om Sokrates’ død eller hvordan Euklid oppfant geometrien for tre tusen år siden. Om ettermiddagene sitter han i hagen. I korte bukser og med ryggen mot kirsebærtreet kan han føle den elastiske gressbunnen. Han føler solens varme. Salathodene tar opp i seg solens varme, men også vann; han vet at han må vanne dem når kvelden faller på. Siden han fortsetter å lese i Hele Universet, eller Hundre Spørsmål Om, tar han opp i seg lærdom. Han drar også ofte ut på landet på sykkel. Han tramper i vei av alle krefter og fyller lungene med smaken av evighet. Barnets evighet er en kort evighet, men det vet han ennå ikke. Landskapet passerer revy. 31
I Charny er det bare én matvareforretning igjen, men varebilen til slakteren kommer hver onsdag, og fiskehandleren på fredag; bestemoren hans lager ofte torsk i fløtesaus på lørdagene. Michel opplever sin siste sommer i Charny, men det vet han ennå ikke. Ved årets begynnelse fikk bestemoren hans et anfall. De to døtrene hennes, som bor i en forstad til Paris, holder på å kjøpe et hus til henne ikke så langt fra der de selv bor. Hun er ikke lenger i stand til å leve alene hele året, og ta seg av hagen sin. Michel leker sjelden med gutter på sin egen alder, men han har ikke noe dårlig forhold til dem. Han blir ansett for å være noe for seg selv; han får fremragende karakterer på skolen, og forstår åpenbart allting uten å anstrenge seg. Han har alltid vært best i alle fag, og bestemoren er selvfølgelig stolt av ham. Men det er ingen av kameratene som hater ham, og heller ingen som plager ham. Han lar dem nemlig gjerne skrive av etter ham når de har skriftlige prøver. Han venter med å bla om til han ser at sidemannen også er ferdig med siden. På tross av de fremragende karakterene sitter han på bakerste rekke. Kongerikets stilling er ømfintlig.