Anna Grue
De voksnes rekker Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO
Anna Grue Originalens tittel: De voksnes rækker Oversatt av Benedicta Windt-Val Copyright © Anna Grue, 2017 Published by agreement with Copenhagen Literary Agency ApS, Copenhagen Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-59287-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: henriettemork.dk Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Jesper. Amager, amore!
fest
Onsdag 22. april 1964
Helle Møller hadde vært enkel å ha med å gjøre allerede som spedbarn – det hadde foreldrene fortalt henne så ofte at hun nesten følte at hun husket det selv. Hun hadde spist med god appetitt, sovet natten igjennom, og ikke hatt noen av de problemene med fordøyelsen eller ørene som så mange andre småbarn slet med. Og Helle hadde fortsatt å oppføre seg som et rent dydsmønster i årene som fulgte. Hun var flink på skolen, gjorde leksene sine, hjalp til hjemme uten å mukke, kunne gå en hel dag uten å få den minste lille flekk på kjolen, og innkasserte det ene dyktighetsmerket etter det andre til den alltid nystrøkne blåmeisuniformen sin. Gjennom hele barndommen hadde det glatte, lysebrune håret hennes vært samlet i to pertentlige fletter som ble holdt på plass av to like pertentlige sløyfer, hun pusset tennene morgen og kveld uten å bli bedt om det, redde opp sengen sin og gikk tur med hunden, akkurat som hun hadde lovet da de fikk den. I tillegg var hun en omsorgsfull storesøster og populær i klassen. Jo, gjennom hele barndommen hadde Helle nesten vært for god til å være sann. Men i de siste månedene var det som om det sikre fotfestet hun hadde hatt i tilværelsen, hadde begynt å svikte. I takt med at den spinkle kroppen begynte å bli rundere både foran og bak, forandret også personligheten seg. Interessen for speideren var totalt forsvunnet, og den tidligere så glade og lydhøre jenta var plutselig blitt vrangvillig og treg og slepte føttene etter seg når hun beveget seg rundt i huset. Hun svarte med enstavelsesord, var irritabel og nærtagende, av og til nesten uforskammet. Men så kunne humøret hennes plutselig slå om 9
fra det ene øyeblikket til det neste, så hun ble overstadig munter eller klengete som et lite barn. Det var helt uforutsigelig, for henne selv også. Leksene måtte hun minnes på gjentatte ganger, det ble vanskeligere og vanskeligere å få henne ut av sengen om morgenen, og mesteparten av tiden forsøkte hun å unngå å være sammen med familien. Hun kunne plutselig finne på å glefse til de to småbrødrene, hun fant ustanselig på nye temaer hun kunne krangle med foreldrene sine om, og etter middagen om kvelden gikk hun fra bordet så fort hun så sitt snitt til det. Hvis Helle selv fikk lov til å bestemme, tilbrakte hun mesteparten av fritiden bak en lukket dør, alene eller sammen med bestevenninnen Susanne. Det er puberteten, sa legefaren hennes, og moren nikket nølende mens hun betraktet datteren med en bekymret mine. Skjønt datter … det var nå faktisk ikke helt korrekt, tenkte Helle da hun hadde låst seg inne på badet for nok en gang å fingranske den kvisen som var i ferd med å vokse frem midt på haken. Vita var slett ikke den ordentlige moren hennes. Den biologiske moren til Helle og Jan døde da de var små – Jan var bare tre år og Helle syv da moren en dag falt om på kjøkkenet. En medfødt aneurisme hadde bristet i Gerda Møllers hjerne, og bare noen få timer etter var de to barna morløse. Helle var ikke selv helt klar over om hun husket det eller ikke. Hun hadde vært på skolen da moren døde, men faren hadde hentet henne midt i en regnetime. Hun kom aldri til å glemme hvor forbløffet hun hadde vært da hun så en voksen mann gråte, og hun husket fortsatt hvordan hun hadde sittet ved bordet samme kveld og flyttet en halvspist frikadelle rundt og rundt på tallerkenen uten å være i stand til å få ned en bit til. Resten av de fryktelige dagene like etter morens død sto litt mer uklart for henne. Begravelsen husket hun bare noen løsrevne brokker fra. Morens søster, tante Margit, som hadde knuget Jan og sine egne tvillinggutter inntil seg på skift, mens Helle hadde sittet stiv og avvisende på den andre siden av faren. Mormor, som midt i en salme begynte å gråte så voldsomt at hun måtte løpe ut og kaste opp. Prestens trøstende hånd, iskald mot kinnet til Helle. Hun hadde også noen vage erindringer om tiden etterpå. Helle hadde stjålet en av jerseyblusene til moren fra skitten10
tøykurven og holdt den gjemt bakerst i en skuff i månedsvis. Når savnet hadde vært som verst, hadde det hjulpet å lukke øynene og begrave nesen i den uvaskede, lysebrune blusen, trekke pusten dypt inn og … ah! Det hadde nesten vært som å få moren tilbake i noen sekunder. Helle hadde fremdeles det stjålne klesplagget liggende i bunnen av en eske med gamle brev og postkort, men duften av moren var for lengst forsvunnet. De voksne hadde fortalt at det var tante Margit som hadde tatt seg av husholdningen i månedene etter søsterens død, men Helles hukommelse var litt uklar på det punktet. Derimot hadde hun en klar erindring om det øyeblikket da hun første gang hadde sett farens nye husholderske, Vita, holde sitt inntog i familien en gang ut på vårparten, da moren hadde ligget i graven et par–tre måneder. Den italienske kvinnen hadde virket svært fremmedartet med den pussige sirkusaksenten sin, men Helle hadde likt henne fra første stund. De elegante klærne, den milde stemmen, selv de forskjelligfargede øynene – et brunt og et blått – hadde pirret Helles nysgjerrighet, selv om det hadde tatt sin tid før hun for alvor våget å slappe av og tro på at Vita var kommet for å bli. Kanskje skjedde det ikke for alvor før faren proklamerte at han hadde tenkt å gifte seg med husholdersken sin, og at Vita ville adoptere Jan og Helle, på samme måte som han selv ville påta seg farskapet til den lille gutten til Vita, Mads. Fra da av hadde de voksne forventet at barna skulle kalle Vita mor, og Helle hadde vent seg til det etter hvert. Hun lot hånden synke. Hun måtte ikke plukke på kvisene; det sa både foreldrene hennes og Susanne, som attpåtil kunne underbygge påstanden med en artikkel fra et ukeblad. Man kunne risikere betennelse og arr og alt mulig. Det var bare så fristende. Hvorfor måtte nå den kvisen komme akkurat nå, bare to dager før den store dagen? Helle åpnet baderomsskapet og tok frem den lyseblå pudderdåsen med de elegante gullbokstavene. Bare bitte lite grann, tenkte hun. Bare til å dekke det verste med. Dupp, dupp, dupp. Men straks etter kunne hun konstatere at det så helt sprøtt ut. Pudderet var en nyanse mørkere enn huden hennes, som fortsatt var vinterblek. Nå hadde 11
hun en skittenbrun kladeis midt på haken, og det var bare marginalt bedre enn den ildrøde kvisen. Æsj, altså. «Helle?» Fars stemme lød utenfor døren. «Er du snart ferdig?» Hun renset stemmen. «Ja ja.» Hun trakk i snoren, skylte av fingrene i full fart, og kastet et siste blikk i speilet. Så åpnet hun døren og sto ansikt til ansikt med far. Han hadde en sammenbrettet avis i hånden. «Du har vært der inne i over en halv time,» påpekte han. «Det er andre enn deg som har behov for å bruke toalettet.» «Ja ja ja.» Hun smøg seg forbi ham og gikk rett inn på rommet sitt. Men hun smelte ikke med døren. Akkurat det var det forbud mot i familien Møller. Forrige gang Helle ble så ilter at hun gjorde det, ble hun idømt en hel ukes oppvask som straff. Det fristet ikke til gjentagelse. Helle elsket rommet sitt. Året før hadde far malt veggene i en sart, lysegul farge, og mor hadde sydd trekk og puter til skuffesengen. Reolsystemet som dekket hele den ene veggen, var fremdeles fylt med pene, tapetserte pappesker, men innholdet var ikke helt det samme lenger. Hønseringer og glansbilder hadde gått i arv til Jan og Mads, dukkestell og papirdukker til den lille kusinen hennes, Pernille, og speidertingene hadde en av de små pasientene til far fått. Nå var eskene fylt med mer voksne ting – samlekort med idoler, reklameservietter, litt smykker og hårpynt, utklipp fra dameblader og den slags. En nyere eske, der lokket ble holdt fast av et innviklet snorsystem, var viet Beatles-klubben. Helle lot blikket gli videre til veggen over sengen. Der hadde mor hengt opp en bløt sponplate dekket med rødt lerretsstoff, og på denne oppslagstavlen befant rommets hovedattraksjon seg – en myriade av Beatles-bilder, store og små om hverandre. De fleste hadde hun byttet til seg i klassen – det var noen av skolekameratene som ennå ikke hadde sett lyset fra Liverpool, og som foretrakk portretter av Grethe og Jørgen Ingmann, Elvis eller Cliff Richard – men de bildene Helle satte mest pris på, hadde hun fra Vi Unge, som brakte idolbilder i farger hver måned. Oppslagstavlens sentrum ble prydet av forsiden av feb12
ruarnummeret av dette bladet, der de fire Beatles-medlemmene smilte om kapp. På nattbordet lå et par dyrebare singelplater – den øverste, Love Me Do, i lilla-hvitt omslag. Helle hadde fått den til jul, tante Conny hadde kjøpt den i London. Dessverre fikk hun ikke hørt platen så ofte som hun gjerne ville. Grammofonen sto nede i stuen, og Helles far var alt annet enn begeistret for de fire langhårede piggtrådmusikerne og prestasjonene deres. Helle sendte et slengkyss i retning av Ringo Starrs portrett og satte seg ved det nyreformede skrivebordet. Geografiboken og en kladdebok lå oppslått, blyanten var spisset. Likevel var det ikke skolearbeidet hun kastet seg over. Bordet hadde opprinnelig vært toalettbordet til moren hennes – den ordentlige moren hennes, altså. Mellom små skuffer og hyller var det montert et ovalt, fasettslipt speil på det loddrette bakstykket, og som vanlig var det dette som tiltrakk seg Helles oppmerksomhet. Den brune pudderkladeisen var ikke så tydelig her som i det skarpe lyset på badet, konstaterte hun tilfreds. Kanskje hun rett og slett skulle holde seg i de mørke krokene så lenge kvisen var der. Helle åpnet skuffen under bordplaten og tok frem en børste. Fjernet hårbøylen og gredde den kortklipte panneluggen for minst tiende gang den dagen, helt til den lå akkurat sånn som hun ville ha den. Hun var glad for at hun endelig hadde fått lov til å si adjø til flettene. Hun så mye stiligere ut nå, tenkte hun og ristet forsiktig på hodet så de løse lokkene danset viltert rundt ørene. En banking på døren rev Helle ut av tankene. Hun skyndte seg å legge børsten ned i skuffen og grep blyanten mens hun ropte: «Ja?» Mor stakk hodet inn. «Nå, er du i gang med leksene?» «Ja.» «Vi skal snart spise.» «Ja ja ja.» «Jeg tenkte … Kanskje vi kunne snakke litt sammen etterpå. Du og jeg og far.» «Om hva da?» «Om det som skal skje på fredag, lille frøken nesevis.» Mor lo. «Det er en del ting vi må bli enige om, vet du.» 13
Helle følte seg med ett dum og utakknemlig. Likevel klarte hun ikke å prestere noe bedre enn et skuldertrekk. «Derfor ville det være fint om du kunne gjøre deg ferdig med leksene før maten,» fortsatte mor. «Har du mye igjen?» «En geografioppgave. Og så noe som skal leses, men det trenger jeg ikke å gjøre nå.» «Hvorfor ikke det?» «Det er bare en novelle, og den er kort. Jeg leser den i kveld, før jeg legger meg.» Mor nølte, men lot det passere. «Da sier vi det. Tyve minutter.» Hun lukket døren etter seg. Helle motsto fristelsen til å gjenoppta selvstudiene i speilet og bøyde seg over geografiboken. Det tok henne ikke mange minuttene å gjøre seg ferdig med oppgaven. Riktig nok hadde hun vært litt slapp med skolearbeidet i det siste, men når hun tok seg sammen, gikk det som regel lekende lett. «Pang, pang, pang! » Jan kom stormende inn fra dagligstuen. I hånden holdt han en kort, bøyd gren som skulle forestille en seksløper. Til sin store ergrelse fikk ikke guttene i familien lov til å ha ordentlige leketøysvåpen. Faren deres hadde en teori om at sønnene hans ville utvikle seg til voldelige og skytegale voksne dersom de fikk altfor virkelighetstro plastvåpen i hendene i ung alder. Det var da også far som satte en brå stopper for leken nå. «Hold opp med det der, Jan! Du får ikke lov til å peke på noen med en skyter.» «Det er ikke en skyter, det er bare en gren!» ropte Mads, som fulgte storebroren hakk i hæl. Jan rynket brynene. «Visst er det vel en skyter, din tufs!» «Snakk pent til broren din,» sa far. «Og så får du den der ut av syne.» Niåringen stakk lydig håndvåpenet ned i det nagleprydede revolverhylsteret som hang i cowboybeltet hans. Grenen passet ikke helt i hylsteret, så den sto nesten vannrett ut fra kroppen. «Mads er bare misunnelig fordi han er indianer.» «Jeg vil ikke være indianer,» surmulte Mads. Med det svarte håret og de mørke øynene var han selvskreven som innfødt, 14
men den egentlige grunnen til den påtvungne rollen var nok at han med sine seks og et halvt år var den yngste i barneflokken, og dermed også den som hadde minst han skulle ha sagt. «Og jeg vil også ha et cowboybelte.» «Sett deg nå opp på stolen din, skatten min,» sa mor og begynte å øse opp maten. De to småguttene fikk først, så far, deretter Helle og til slutt hun selv. Rekkefølgen var så inngrodd at ingen satte spørsmålstegn ved den, ikke Helle engang. Dagens rett var hakkebøff og poteter med brun saus. «Det er den helt riktige maten for et par kjekke cowboyer.» Mor skrapte den stekte løken vekk fra guttenes hakkebøffer før hun plasserte dem på tallerkenene. I noen minutter falt det ro over flokken mens den verste sulten ble stillet. Helle kikket bort på mor, som satt med rank rygg og et uforstyrrelig uttrykk i ansiktet mens hun omhyggelig overså familiens hund, en hvit kongepuddel ved navn Bitte. Hunden hadde like fast plass som hele resten av familien – til høyre for mors stol, på omtrent en halv meters avstand. Derfra kunne den følge hver eneste bit med øynene. Bitte tigget ikke, nei, slett ikke – hun ventet høflig i trygg forvissning om at når alle var ferdige med å spise, ville en bit hakkebøff på magisk vis lande på gulvet. «Nå, har det vært en god dag på skolen?» spurte far med blikket rettet mot Jan. Han visste at det var det eneste stedet han kunne håpe på å få et noenlunde brukbart svar. Helle svarte sjelden på direkte henvendelser som krevde mer enn et «ja» eller et «nei», og Mads skulle ikke begynne på skolen før etter sommerferien, så han hadde ikke mye å bidra med på det punktet. «Vi hadde trafikkurs,» opplyste Jan. «Det kom en politimann og lærte oss hvordan vi skal krysse gaten, og hva man må passe på når det kommer en lastebil.» «Du verden,» sa mor. «Så nå vet du alt om hvordan du skal ferdes i trafikken.» «Jeg kunne alt sammen fra før av. Men han kommer igjen før sommerferien,» fortsatte Jan. «Da skal vi lære å sykle trygt.» «Det var da en god idé.» Far grep etter servietten. 15
Han tygger altså på en forferdelig irriterende måte, tenkte Helle. Og når han runder munnen til en O for å tørke seg med servietten i munnvikene, ser han virkelig dum ut. Hun hadde lyst til å slå ham. «Det er viktig at man er i stand til å passe på seg selv,» sa far med høytidelig mine. «Det nytter bare ikke i det hele tatt,» sa Helle. Alle så på henne. Det var de første ordene som kom ut av munnen på henne etter at familien hadde satt seg til bords. «Hva mener du?» spurte far. «Det er jo ikke fotgjengerne og syklistene som er problemet.» Hun stirret ham trassig rett inn i øynene. «Det er dere bilister. Dere kjører altfor fort.» «Vi har da fartsgrenser,» sa mor. «Åtti kilometer i timen er altfor mye, særlig i byen,» sa Helle. «Folk aner ikke hvor lang bremselengden er når man kjører så fort. Vi har om det i regning … Bare i dag står det om tre trafikkulykker i avisen.» «Hvordan vet du det? Frøkenen har kanskje til og med begynt å lese avisen?» spurte far ertende. «Ja, det har jeg faktisk,» svarte Helle selvsikkert. «Herr Hansen ba oss om å telle trafikkofre i en hel uke, og vi begynte mandag i denne uken. I går var det en mann som ble drept i en fotgjengerovergang, og et barn på fire år ble kjørt i hjel da hun løp ut i veien. Og så var det et barn på ett og et halvt år som fikk ampit… ampes…» «Amputert?» foreslo far. «Ja.» Helle så alvorlig på mor. «En liten jente mistet foten sin fordi en eller annen kjørte på henne. I Gladsaxe.» «Huff, det var da forferdelig. Men hvis et barn plutselig styrter ut i veien rett foran bilen, kan man da hverken …» «Jeg er faktisk enig med Helle,» avbrøt far. Helle så forbløffet på ham. Her hadde hun trodd at hun kunne irritere ham med en bredside mot bilistene, og så holdt han med henne? «Det er virkelig altfor galt at folk kjører så fort. Fartsgrensene gjelder jo bare rundt påske og jul og sånn. Det eneste riktige ville være å lage strengere regler og la dem gjelde hele året.» «I radioen sa de at dødstallene har gått opp i stedet for ned etter at fartsbegrensningene ble innført i enogseksti,» protes16
terte mor. «I fjor ble over åtte hundre mennesker drept i trafikken.» «Men det er jo fordi det er kommet flere biler,» sa far. «Ikke fordi folk blir tvunget til å kjøre litt langsommere i påskeferien.» «Jeg skjønner ikke hva dere skal med alle de bilene engang!» utbrøt Helle, som ennå ikke hadde oppgitt å få i stand en krangel. «Bare se på dere to. Dere har en bil hver. Hvorfor i all verden er det nødvendig?» «Å.» Mor vekslet et blikk med far og smilte litt trett. «Det er så mange grunner til det, cara.» Hun så på yngstemann, som hadde begynt å sitte litt urolig på stolen under voksenpraten. «Er du mett, Mads? Du vil ikke ha en potet til?» Gutten ristet på hodet. «Jeg er også ferdig,» kunngjorde Jan. «Kan vi gå ut?» «Dere skal være hjemme igjen kvart over syv, er det klart?» «Ja ja.» Det kom i kor. De to guttene reiste seg, og grenpistolen til Jan skramlet mot stolryggen. «Hva heter det?» spurte far. «Takk for maten,» svarte talekoret. Et øyeblikk etter hadde de to guttene forsvunnet ut gjennom døren. Ut til de andre westernheltene som hver ettermiddag og kveld herjet på den brede midtrabatten i Italiensvej, der rekken av bunkere var forvandlet til fjerne, blå cowboyfjell, perfekt egnet til bakholdsangrep og skytedueller. I et glimt misunte Helle dem så det ga et stikk i brystkassen, men så tok hun seg sammen. Hun var nesten voksen nå, sa hun til seg selv, og voksne leker ikke. «Nå,» sa far. «Skal vi ta en titt på den bordplanen, frøken?» Mor ryddet av bordet og hentet en skisse. Med mye strev og møye hadde hun klart å finne frem til en plan for hvordan de kunne få plass til treogtyve mennesker i praksisen til far hvis de også tok i bruk forkontoret. Far og onkel Jørgen skulle sette alle møblene ut på venteværelset etter konsultasjonstiden neste ettermiddag. Så kunne mor og tante Margit dekke på om kvelden. «Du sitter selvfølgelig her, mellom far og meg,» forklarte 17
mor og pekte på Helles navn midt på den ene langsiden. «Det er jo du som er hovedpersonen.» «Ute i forkontoret står barnebordet,» supplerte far. «Der hører du jo dessverre ikke til mer.» Han nappet henne i siden for å få henne til å le. Helle rykket seg noen centimeter vekk. «Hvor sitter tante Conny?» «Her.» Far pekte på den fjerneste bordenden. «Kan ikke hun sitte rett overfor meg?» «Der sitter mormor og morfar og farmor. Ikke noe tull nå,» tilføyde han fort da han så at hun skulle til å protestere. «Familien skal naturligv…» «Å, dere er altså så håpløse!» avbrøt Helle. «Nå rekker det,» sa mor. «Du skal ikke avbryte faren din.» «Far avbryter jo alltid alle oss andre.» «Det gjør jeg vel ikke!» protesterte far. «Å,» sa mor med et lite smil. «Det har da visst hendt en gang eller to.» Far rynket brynene og ristet på hodet. Helle vendte tilbake til det aktuelle problemet. «Hvorfor skal vi i det hele tatt snakke om den dumme bordplanen hvis dere allerede har bestemt at det ikke har noen betydning hva jeg mener?» «Nå synes jeg du skal ta det litt med ro,» sa far. Enda et blikk mellom de to voksne. Å, som hun hatet den evinnelige, ordløse kommunikasjonen mellom dem. «Vent litt.» Mor rynket pannen mens hun studerte de knøttsmå blyantbokstavene. «Vi kunne plassere Conny her, ved siden av morfar …» «Og hva med min mor, da?» avbrøt far. «Hvis hun oppdager at svigermor sitter nærmere Helle enn hun selv, så …» «Se her,» sa mor og foretok et par rettelser. «Mormor og morfar flytter én plass den veien, og farmor flytter en plass den andre veien, og så plasserer vi Conny og Jørgen her mellom morfar og farmor, og da …» Hun studerte bordplanen en gang til. «Ja, da går det opp,» erklærte hun stolt og skjøv papiret over mot Helle og far. Helle var tilfreds. Hun kunne holde ut å sitte inneklemt 18
overfor alle de eldgamle besteforeldrene og kjedelige onkel Jørgen en hel ettermiddag, så lenge hun bare hadde tante Conny innenfor rekkevidde. «Hva med Margit?» spurte far da han hadde sett litt på bordplanen igjen. «Sitter ikke hun plutselig veldig langt borte?» «Hun har selv bedt om å få sitte litt i utkanten,» forklarte mor. «I tilfelle Pernille skulle trenge hjelp inne ved barnebordet.» Kusine Pernille var bare fire år. Helle hadde en sterk mistanke om at tante Margits yngste ikke var planlagt – tvillingene hadde begynt på skolen, og moren deres var over førti da den lille attpåklatten meldte sin ankomst. Men det var det visst ingen som tenkte over lenger. Pernille var hele familiens kjæledegge – selv Helle måtte innrømme at hun var søt. «Ja, men da, så …» Far reiste seg, og Helle visste at han for lengst hadde begynt å lengte etter kveldshyggen – inn i lenestolen med føttene på marokkopuffen og pipen i munnen. «Hjelper du meg med oppvasken, cara ?» Mor brettet sammen bordplanen og la den bort på skjenken. «Jeg hadde tenkt meg en tur bort til Susanne.» «Det tror jeg ikke det blir tid til, vennen min. Du må prøve kjolen også, så jeg kan få gjort de aller siste rettelsene i kveld.» «Ja ja.» Helle sukket og skrapte med stolbena mot gulvet da hun reiste seg. Mor stanset midt i en bevegelse. «Du kan gjerne dempe det der litt.» «Dempe hva da?» «Alle nesevishetene dine. Jeg har brukt timer på å sy den kjolen. Det minste du kan gjøre, er vel å …» «Jeg har ikke bedt deg om å sy noen kjole,» avbrøt Helle. «Jeg hadde blitt minst like glad for en kjole fra en forretning, sånn som Susanne og Tina skal ha.» «Din blir mye finere enn deres,» sa mor uforstyrrelig. «Bare vent og se.» Hun hadde faktisk litt rett. Helle måtte innrømme det da hun sto foran det høye speilet på soverommet en halv time senere og betraktet seg selv i konfirmasjonskjolen. Den var 19
svært moderne i snittet, nesten rett opp og ned, med et smalt stoffbelte i midjen og båtformet utskjæring. Stoffet var engelsk broderi, fôret med tynn, hvit silke. Det eneste bruddet på de rene, enkle linjene var en splitt midt bak, samlet øverst med en liten, brodert margeritt. «Nå?» sa mor med et stolt uttrykk. «Hva sier du?» «Jooo …» Helles blikk var blitt fanget av den brune pudderflekken på haken. Det var som om den ble fremhevet av den hvite kjolen. «Jeg blir nødt til å sy brystinnsnittet litt dypere,» sa mor og brettet inn noe av stoffet på siden av Helles høyre bryst. «Det er da utrolig som du vokser for tiden. Stå stille litt, er du snill.» Hun satte i en knappenål mens hun mumlet for seg selv. «Jeg kan ta opp sømmen her og ta inn litt … bare en centimeter eller så …» «Den kunne gjerne vært litt kortere også,» sa Helle. «Lengden er helt perfekt,» påsto mor. «Akkurat midt på kneet. Det er sånn det skal være nå. Vent litt …» Hun lette etter noe på øverste hylle i garderobeskapet sitt og kom tilbake med en lysebrun skoeske i hendene. «Prøv den med skoene til.» «Ja men …» Helle tok imot esken. «Skulle jeg ikke ha på meg de nye ballerinaskoene?» «Dem kan du alltid bruke. Prøv nå disse og se hva du synes.» Svøpt i silkepapir lå et par hvite patentlærsko. Med åpen tå og smal hælrem. Og så hadde de snellehæler ! Helle hadde aldri eid et par høyhælte sko før. Så voksne de så ut! Så voksen hun kom til å se ut! Hun stakk føttene i de fine skoene og snudde seg mot speilet igjen, og dreide seg fra side til side. «Ser du hvordan skoene gir leggene dine fasong?» spurte mor. «Tro meg – det er det som skal til for å få flotte ben – ikke en kortere kjole.» For en gangs skyld hadde Helle glemt alt om å være i opposisjon. Hun klarte ikke å slutte å smile. Så fin hun var! «Takk, mor,» sa hun. «Ingen årsak, cara.»