De sultne og de mette

Timur Vermes

De sultne og de mette Oversatt av Astrid Nordang

Timur Vermes Originalens tittel: Die Hungrigen und die Satten Oversatt av Astrid Nordang © 2018 by Timur Vermes Originally published in Germany under the title DIE HUNGRIGEN UND DIE SATTEN by Eichborn – A Division of Bastei Lübbe AG © 2018 by Bastei Lübbe AG, Köln Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62727-0 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Bembo og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Jeg hater virkeligheten. Dessverre er det det eneste stedet der man kan få seg en ordentlig biff. Woody Allen

I

1

F

lyktningen forsøker å gå utstudert normalt, noe som ikke er lett, da han kjenner seg alt annet enn normal. Om ganglaget blir mer naturlig av den grunn, er vanskelig å si. Han vet bare at det ikke fungerer fordi han blir nervøs av de andres blikk. Så han trekker hodet litt til seg, men det blir heller ikke riktig, det merker han straks på reaksjonene – nå ser han antakelig ut som en pukkelrygget stork. Da heller skyte brystet fram, heve hodet og smile. Det var bedre. Han må bare passe på at han ikke begynner å hilse nådig som den gamle britiske dronningen. Skulle han ha gjort det før? Det var egentlig ikke mulig. Det er jo ikke akkurat noe han har gått og tenkt på i evigheter. Heller ikke nå er han helt sikker på om det var riktig. Det er uansett for sent å gjøre noe med det. Han begynner å slappe av, fliret blir til et ordentlig smil. Han glir inn i den nye rollen. Det er bare logisk at de ser sånn på ham. Hvordan skulle det kunne være annerledes? Når hver bidige dag er til forveksling lik den foregående, da blir selv den minste lille forandring spennende. Det er imidlertid interessant å se hvordan denne nye sikkerheten i atferden hans påkaller andre reaksjoner enn før. Det er mindre fnising, og han opplever stadig oftere et oppmuntrende nikk eller en anerkjennelse. To barn løper etter ham på samme måte som de av og til løper etter en bil. Det er tilløp til flere, men så 9

kommer det faktisk en bil, og barna forsvinner helt i støvskyen. Flyktningen begynner å leke med den nye situasjonen. En jente betrakter ham, og han besvarer blikket hennes med noen dansetrinn. Hun ler. Det kjennes godt. Det var riktig. Det var verdt det. Så da burde han vel ha gjort det før. Flyktningen runder hjørnet og får øye på Mahmoud. Mahmoud sitter på bakken og ser på en gruppe jenter. Flyktningen stikker hendene nedi bukselommene og stiller seg ved siden av Mahmoud. Mahmoud blir sittende uten å røre på seg. «Det hjelper ikke uansett,» sier flyktningen til ham. «Det vet man ikke,» svarer Mahmoud uten å se opp. «Det vet man. Du ser på feil måte.» «Jeg ser vel på samme måte som alle andre.» «Nettopp,» sier han. «Alle ser bort på Nayla, alle ser som deg. Hvordan skal de da legge merke til at du er noe spesielt?» «Fordi det ikke handler om Nayla.» «Men om hvem? Om Elani?» «Kanskje. Kanskje ikke.» «Da er det jo enda tåpeligere.» «Hvordan kan du vite det?» «For Elani ser det ut som om det er Nayla du ser på. Og da tror Elani også at du er som alle de andre.» Mahmoud legger hodet bakover og vender blikket opp, til han kan se på flyktningen: «Har du kanskje en bedre plan?» «Hvorfor går du ikke bare over, kul som faen, så Nayla lurer på hvordan hun best skal kunne avvise deg? Og så, når du står ved siden av henne og Nayla skal til å åpne munnen – da snur du deg plutselig mot Elani.» Mahmoud lar hodet falle forover igjen. Han tenker litt over forslaget, før han sier: «Det er din greie. Du er en pratmaker. Jeg er mer en sånn glaner. Kraften min ligger i blikket. Hvor har du fått tak i de skoa?» Mahmoud har ikke sett ned en eneste gang. Kanskje ligger kraften hans faktisk i blikket. 10

«Man sparer litt når man ikke røyker selv,» sier flyktningen og holder opp røykpakken foran Mahmoud. Mahmoud tar en røyk, og sier: «Men man sparer mer hvis man bommer.» Han legger røyken bak øret og snur seg, fremdeles på huk, mot flyktningen, lik en bilmekaniker som tar skadene i øyesyn. «De ser bra ut,» sier han anerkjennende, «de ser til og med ekte ut. Hadde jeg ikke visst at man ikke får tak i ekte på disse kanter, ville jeg trodd …» «Selvfølgelig får man tak i ekte på disse kanter.» Flyktningen med de brede skuldrene stapper røykpakken oppunder det venstre ermet på T-skjorta igjen. Det gjør verken pakken eller sigarettene mer attraktive, men man ser ved første øyekast at han har sigaretter. Og sigaretter er essensielt i enhver leir, også for ikke-røykere. Med dem kan du knytte kontakter, gjøre folk en tjeneste uten å lage noe nummer av det. Alle kan få bruk for sigaretter, om ikke til seg selv, så til foreldre eller søsken, eller til en venn som Mahmoud. Mahmoud klapper utålmodig på beinet til flyktningen. Han rister så lenge i ham at flyktningen omsider løfter beinet, så skomekanikeren får studert sålen. «Kul farge. Hvor har du fått tak i dem?» spør Mahmoud nedenfra og opp. «Hos Mbeke? Da er de ikke ekte.» «Stemmer.» «Nettopp.» «Hvordan da – nettopp?» «Ikke ekte.» «Niks. Ikke fra Mbeke.» «Hvor ellers? Ndugu har trukket seg ut av skobusinessen, så vidt jeg vet.» «Da er de vel ikke fra Ndugu heller.» «Da er de i hvert fall ikke ekte.» «Så er det vel fake shoes, da.» Flyktningen ler. Mahmoud retter seg opp: «Si det, da!» «Hva om de er fra Zalando?» «Zalando selger ikke sko.» 11

«Kan vel hende han gjør et unntak for meg.» Mahmoud måler ham opp og ned. Ingen vet hva Zalando egentlig heter. Det eneste man vet er at han jobber i organisasjonen, og at han er tysk. Og ber du om en tjeneste, får du bestandig det samme svaret: «Hvorfor spør du meg? Er jeg kanskje Zalando?» En idiotisk ting å si når ingen kjenner det egentlige navnet hans. Kanskje han faktisk er den berømte Zalando. «Da lar du vel være å si det, da,» sier Mahmoud. Han tar fram sigaretten bak øret og holder den opp for flyktningen med et spørrende ansiktsuttrykk. Flyktningen tar lighteren opp av bukselomma. Den som vil gjøre lykke med sigaretter må også kunne tenne sigaretten. Ellers begynner folk å lete etter noen som har fyr, og da blir det helt umulig å få til en brukbar samtale. Da hører de ikke lenger etter, glemmer halvparten eller får ikke med seg noe i det hele tatt. Side om side går han og Mahmoud tause bortover den støvete gata. Mahmoud ser på smarttelefonen sin. «I Berlin spiser de poteter og syltelabber nå.» «Hvem vil til Berlin?» «Ikke jeg.» «Ikke jeg heller.» «Det er deilig her!» roper Mahmoud. «Helt herlig!» svarer flyktningen og slår ut med armene. «De vakreste steinene i verden finner du her. Sola koster ingenting. Hva får du i Berlin, som du ikke får her?» «Blondiner,» sier Mahmoud og røyker. «Og hva så? Hvem vil ha blondiner?» «Jeg. For å teste dem.» «Men Mahmoud, da!» Flyktningen stiller seg foran Mahmoud og tar ham varsomt om skuldrene mens han ser utfordrende på ham. «Blondiner er djevelens verk. Det bringer ulykke å slippe en blondine inn i huset. De gjør deg syk. Jorda di legges øde. Hør på din gamle far nå. En blondine vil ganne deg så alle geitene dine sulter i hjel.» 12

«Flaks. Geitene mine har for lengst sultet i hjel. Da har jeg krav på en blondine.» «Du har vel aldri hatt geiter.» «Desto mer urettferdig! Da har jeg vel krav på to blondiner.» Flyktningen ler. Mahmoud også. «Nå? Hvor har du fått tak i de skoa?» «Jeg har kjøpt dem.» «Nye?» «Nye.» «Og hvor fikk du cashen fra?» «Du kunne hatt den samme cashen.» «Jo da. Men jeg kvitter meg ikke med den. I hvert fall ikke på noe så tullete som sko.» «På hva da? En menneskesmugler?» «Det kan du vedde ræva di på. Men det måtte være en stjernesmugler.» «Hør på han, da,» spotter flyktningen, «til og med på en stjernesmugler.» «Se der! Enda en med reiseplaner.» Det kommer fra Miki. Miki står i baren sin ved leirmotorveien. Den er snekret sammen av plank og sponplater, mens noe bølgeblikk og et gammelt Mercedes-panser sørger for skygge. I begynnelsen var planen å male alt i samme farge. Men ting kommer gjerne imellom, du får besøk, og så regner det, og innimellom hjelper ikke bestekompisen din til fordi du tilfeldigvis har vært bortpå dama hans – og vips har det gått fem år, og så er det ikke stort annet å gjøre enn å vente på at baren skal rase sammen, så du endelig kan få satt opp en ny. Men den er dessverre litt for solid til det. Baren er ikke så liten at Miki får drive den i fred, ingen får det. Men den er liten nok til at bandene ser litt gjennom fingrene med den. Men uten bandebeskyttelse får han ikke alltid strøm til kjøleskapet. «Gjett om jeg skal reise!» Mahmoud blir stående. «Det er 13

nemlig ikke alle som har dette dritthølet som sine drømmers mål.» «Det skal du ikke være så sikker på,» sier Miki. «Kjenn på den, du!» Han henter fram noe under disken og kaster en isbit over til dem over på den andre siden av gata. «Skal det være noe kaldt å drikke før den store reisen?» Flyktningen prøver å fange opp isbiten, men Mahmoud snapper den først og stikker den i munnen. «Takk, men jeg har allerede.» «Kom igjen,» sier flyktningen, «jeg spanderer.» Han presser Mahmoud bort til Mikis disk. «To. Import. Og en til deg selv, også.» «Takk, min herre,» sier Miki høflig og plasserer tre flasker på disken, den ene setter han foran seg selv. Det overrasker Mahmoud ikke så rent lite. «Først nye sko, så importøl. Er det noe jeg har gått glipp av?» «Det vet jeg ikke ennå,» sier flyktningen. «Bare drikk, du. Kanskje jeg har tatt feil.» «Sikkert ikke,» forsikrer Mahmoud. «Øl er aldri feil,» kunngjør Miki og tar en stor slurk. Det er virkelig varmt. «Har kanskje prisen på menneskesmuglere falt?» maser Mahmoud. «Ikke for den smugleren du skal ha,» repliserer flyktningen og lener seg fram mot Miki. «Mahmoud sparer nemlig til en stjernesmugler.» Miki gjør store øyne. «Stemmer,» sier Mahmoud, «sann mine ord. Denne karen har ikke tenkt å reise i en hvilken som helst trang, mørk lastebil.» «Men i hva da?» Miki lener seg mot kjøleskapet. Han tar ølglasset ned fra hylla og begynner å pusse det, som om det snart skulle komme noen som drikker øl av glass. «Denne karen legger seg behagelig til i skyggen inntil smugleren kommer. I en hvit Mercedes. Med kremfargede seter. Så 14

hopper smugleren ut av bilen. Han har en sånn uniform som de gutta utenfor dyre hoteller har, og åpner en parasoll. Så løper han rundt bilen, åpner døren for meg og sier: ’Vær så god, stig på, bwana Mahmoud!’» «Han løper rundt bilen for å åpne døren for deg?» Miki holder glasset prøvende opp mot sola. «Så står det skrevet, I vantro. Og så stiger jeg inn, og vi kjører over grensen. Han kjører rolig og avslappet, spør om jeg liker utsikten. ’Jeg kan også kjøre gjennom et annet område, om De ønsker det, bwana Mahmoud’, sier han, men jeg svarer: ’Næh, det er greit. Det viktigste er at vi ikke kommer for tidlig.’» «Det må selvfølgelig ikke skje,» spotter Miki. «Ja, du kan spøke og skjemte, du, fordi du intet aner. Du vet nemlig ikke en dritt om Tyskland. Men jeg vet, og det sier jeg dere, tyskerne liker ikke at man kommer for tidlig.» «At man kommer for sent, mener du,» retter flyktningen. «Og heller ikke for tidlig.» «For noe vås!» «Det samme sier menneskesmugleren, men jeg sier: ’Det er ikke vås. Det er nemlig ubehagelig for den nye Merkel om jeg med ett skulle stå der, og han ennå ikke har rukket å gjøre i stand rommet mitt.’ Så jeg sier til ham: ’La oss kjøre over grensen en gang til.’ Og han svarer: ’Vi kan kjøre over grensen så mange ganger De vil, bwana Mahmoud. Men den nye Merkel har alt ringt og fortalt at han har tømt to hoteller for Dem. De skulle velge det ene.’ Og da,» sier Mahmoud tilfreds og tar en stor slurk av ølen, før han stiller flasken utstudert avslappet og utstudert presist tilbake på den fuktige ringen den har etterlatt på trebordet, «og da sier jeg: ’Jeg tar det hotellet hvor dassen og rommet er i samme etasje.’» «Høres ut som en god plan,» sier flyktningen. Han tar ølflasken og klinker den mot flaskene til Mahmoud og Miki, og drikker. «Greit,» sier Miki, «problemet er at det ikke stemmer. Er det noen som ikke havner i en trang, mørk lastebil, er det denne 15

karen.» Samtidig peker han på seg selv med tommelen. «For denne karen blir igjen her. I dritthølet. Mens de tar kverken på deg, min gode mann, og hiver liket ditt ute i ørkenen. I en kremfarget håndkjerre.» «Brønnpisser,» sier Mahmoud. «Men det aller beste er at jeg allerede er der du ønsker deg. Her er dassen nemlig i samme etasje som rommet overalt. En sånn etasje finner du ikke noe sted i hele Europa. Femti kvadratkilometer. Det er verdens største suite!» «Ha, ha, ha!» sier Mahmoud. Han ser verken på Miki eller på flyktningen, men skuer over teltene og inn i den endeløse, blå himmelen. Flyktningen merker at Mahmoud ikke vil møte blikket deres. Det er mulig fantasien hans var noe overdrevet, men vakker var den, og ansiktsuttrykkene deres får Mahmoud til å innse hvor rett Miki har. Det har gått så altfor lang tid siden det øyeblikket da Tyskland åpnet dørene. Dengang da de ennå hadde en kvinne som Merkel. Den som tok sjansen da, hadde trukket det store vinnerloddet. Men det kommer ikke til å skje igjen. De har vært her i halvannet år nå, og mer tid vil legge seg oppå denne tiden. Flyktningen snur seg og stiller seg opp ved siden av Mahmoud, med ryggen mot bardisken. Han ser over gata. Det er ettermiddag, og de raskeste, mest robuste barna kommer tilbake fra kvistinnsamlingen. Første gang flyktningen la merke til dem i leiren, var de ferdige alt ved middagstider. Men veien blir stadig lengre når millioner av mennesker trenger bensin, tre, kvist, gjødsel, et eller annet. Millioner, og de blir selvfølgelig bare flere for hver dag som går. Det er et enkelt regnestykke: Nye folk kommer til, men ingen slipper ut. Tidligere fordelte tilsiget seg på nye destinasjoner; herfra dro man til Marokko, Libya, Egypt, og noen også tilbake til sine opprinnelsesland. Men det var før. Før Europa stengte grensene litt etter litt. En sandfarget hund kommer nærmere. Det er ikke så mye hund igjen, det er i bunn og grunn ikke stort mer enn en pelskledd skrott på fire bein som peser. Den saumfarer veikanten 16

med blikket, ransaker grunnen den går på. Den går ingen steder for å snuse, for den ser at det ikke er noe som helst i nærheten som er verdt å snuse på. Dermed blir den stående med hodet vendt mot de tre mennene ved baren. Den har bare ett øye, men i leiren er det mer enn nok. Ingen roper på hunden, på den annen side er det heller ingen som kaster stein på den. Hunden beslutter at det er bryet verdt å logre med halen. Miki gjør en trøtt håndbevegelse. Hunden innstiller logringen og går videre. Ikke så ulikt Europas gest overfor flyktningenes håp. Da menneskene gikk om bord i båter forsøkte Europa å stenge Middelhavet. Og da det gikk opp for Europa at det ikke går an å stenge et helt hav, ja, at man ikke engang kan overvåke en kronglete, ørtentusen kilometer lang kyst, la de grensen til land igjen, men denne gangen til Afrika. De betalte Egypt, Algerie, Tunisia og Marokko for jobben, og også litt til Libya, mindre selvfølgelig, fordi man til dags dato ikke vet hvilken hånd i Libya man skal legge pengene i. Men det var ikke nok for europeerne. Også fordi nordafrikanerne ble smartere, og ofte tenkte høyt om hvordan det ville gå om de ikke lenger var så nøye med å vokte disse grensene. Den taktikken hadde de lært av tyrkerne, hos dem hadde de sett hvor mye respekt og aktelse man kan få om man åpner flyktningkrana. Dermed punget europeerne ut enda mer, og trakk opp den neste grenselinjen sør for Sahara. Det er grunnen til at Mahmouds drøm om stjernesmugleren egentlig ikke er så morsom lenger. Fordi det nå ikke finnes noe annet enn stjernesmuglere igjen. «Jeg skal røpe hemmeligheten for dere,» sier flyktningen uten å se på de to andre. Blikket hans sveiper over leiren, den endeløse leiren. Han har gått til utkanten av leiren flere ganger alt. Det lar seg gjennomføre hvis man har mye tid. Da ser man ingenting på den ene siden, og i dette ingenting finnes det støv og sand og stein og enda mer ingenting mellom ingentingene. På den andre siden ser man telt og teltaktige hytter og hytteaktige telt og 17

påflikkede telt og hullete telt og forlatte telt og overfylte telt, og hvis man ikke har noe å gjøre kan man prøve å bestemme seg for hvor det ser mest trøstesløst ut. Om man ikke klarer å bestemme seg, går man tilbake for å sove, og kommer ganske enkelt tilbake to dager senere. Man kan godt komme tilbake dagen etter også, men ingen med litt vett i behold utsetter seg selv for den øvelsen. «Jeg skal røpe hemmeligheten for dere,» gjentar flyktningen. «Hæ?» spør Miki og lager gnikkelyder mot glasset. «Med skoa.» «Finnes det en skohemmelighet?» Mahmoud peker stumt ned. Miki lener seg åpenbart over den vaklevorne baren, noe flyktningen merker fordi den kantete planken knaker og graver seg inn under skulderbladene hans. Så holder gravingen opp, og Miki sier: «Å hoi! Nye sko!» Det med smuglerne var den største løgnen av dem alle. Det het seg at de ville bekjempe smuglerne. Men regjeringer kan ikke bekjempe smuglere. Det er som med dop, horer og alkohol: Det eneste regjeringer kan påvirke, er prisen. Enhver politimann, ethvert krigsskip de sender av gårde, høyner til sjuende og sist prisen, og det var nøyaktig det som skjedde. Prisene steg, og de fortsetter å stige. Bare et fåtall har råd til å betale markedsprisen, bunnlinjen er at smuglerne nå jobber mindre for mer penger. Og ikke bare det. De trenger ikke å gi fra seg så mye av pengene, da de ikke lenger trenger å gjøre andre delaktige. Tidligere, da det ennå funket med gummibåtene, var det et organisert massemarked med jobber over hele Afrika. Det var alltid noen som måtte fordele informasjon, gi opplysninger om møtesteder, innhente opplysninger om transport, skaffe redningsvester. En båt full av folk, den trenger alskens løpegutter og en ved roret. Selv for en som ikke eide nåla i veggen var det mulig å komme seg over ved å påta seg jobben som styrmann. Det var i hvert fall relativt gode utsikter for alle som deltok, fordi enhver idiot kan styre en gummibåt. Men nå? 18

Nå sender man ikke åtti mennesker av gårde i en gummibåt, man sender åtte mennesker opp i et småfly. Eller med et gammelt helikopter. Piloten er faglært. Flyet eller helikopteret må riktignok vedlikeholdes, men også det må gjøres av fagfolk. Nå har menneskesmuglerne bare med fagfolk å gjøre. Og hjelperne som er blitt overflødige fyller opp oppsamlingsleirene stadig mer. «Jeg har kommet til den konklusjonen at det ikke lønner seg å spare lenger,» sier flyktningen. «Du gir opp?» spør Mahmoud. «Det sier jeg ikke. Jeg sier at det er meningsløst å spare.» «God innstilling.» Miki klapper ham på skulderen bakfra. «En øl til?» «Jeg sier det er meningsløst å spare. Det gjør det ikke mer meningsfylt å supe.» «Så hvordan har du tenkt å samle sammen grunkene?» «Har ikke peiling. Men fortell meg det du, hvordan det er mulig!» Mahmoud blir taus. Hva skal han si? Mahmoud klarer ikke å hive i seg så mye øl at han ikke lenger vet at flyktningen har rett. Smuglerprisene stiger, i takt med at utsiktene til å tjene penger i leiren synker. Selv om leiren nå har over to millioner innbyggere. Nok til å fylle en hel by. Men leiren vil aldri kunne bli en by. Fordi det råtne landet som leiren ligger i har nok av ikkefungerende byer fra før av. Det har en regjering som ikke satt ved makten for tre år siden, og antakelig ikke vil gjøre det om fem år heller. Og i mellomtiden vil den stadig bli angrepet av to andre grupperinger som vil kunne regjere like godt, og snart antakelig også vil gjøre det. Den eneste grunnen til at leiren finnes og vokser, er at det finnes noe her som en ikke finner noe annet sted: sikkerhet, selv om den ikke er all verden. Sikkerheten kommer i form av penger fra De forente nasjoner og fra europeerne. Til gjengjeld hjelper den for tiden sittende regjeringen med å beskytte leiren, riktignok av egen19

interesse, sånn at det fortsatt vil finnes penger og utviklingshjelp og leveranser av ikke-angrepsvåpen. De forpakter i grunnen et av verdens mest unyttige områder til en innbringende tariff, noe som fører til at begge opprørsgruppene anstrenger seg desto mer for selv å komme i regjering, for i neste omgang å høste sin andel av flyktningeavlingen. Resultatet er at knapt noen har villet rokke ved leiren på femten år. Den gir sikkerhet nok til å overleve, men ikke for en framtid. Man kan innrette seg i leiren, som Miki. En vakker dag kan man til og med få kjøpt et brukt kjøleskap for en øl, om man ønsker å tro på så mye framtid. Men ingen vil noensinne anlegge en fabrikk her. Ingen vil legge penger i denne teltopphopningen, som kan være helt borte to uker senere. Derfor vil heller ingen her kunne tilby noen en jobb, da det i tiår etter tiår ikke vil være noe annet å hente her enn støv og sand og tørke. Her kan ingen mann tjene noe som helst, og en kvinne bare på den måten kvinner har gjort i tusener av år. Men slik leiren er i dag, kan selv ikke den vakreste kvinne knulle sammen nok til at sparepengene tar igjen smuglerprisene som europeerne har skrudd opp med denne grensesperringen sin. Det gjelder for alle i leiren, inklusive Mahmoud. Kanskje ham i enda større grad, fordi ingen vil knulle ham. «Det er meningsløst å spare,» sier flyktningen nøkternt. «Fordi jeg for hver dag bare fjerner meg mer fra den summen smuglerne forlanger.» «Det må jo ikke være en stjernesmugler,» sier Mahmoud kompromissvillig. «Spiller det noen rolle fra eller til?» «Og hvordan kan nye sko gjøre noe med det?» Miki setter glasset tilbake på hylla. «Du kommer deg jo uansett ingen steder.» «Men de er bedre å gå i.» Det stemmer faktisk. De fleste rundt her går med en eller annen form for strandsandaler, eller tøfler, så snart de ikke lenger er barn. For barn har ikke sko i det hele tatt. 20

«Som om man trenger å gå særlig langt her.» «Det koster i hvert fall ingenting å gå.» Flyktningen holder inne. Han sa det egentlig bare på trass, og likevel forekommer det ham at han har funnet ut noe viktig. Om en sammenheng han ikke riktig kan sette ord på ennå. «Og så?» Mahmoud ser forventningsfullt på flyktningen. «Nei, se det sånn: Jeg har ikke råd til en menneskesmugler fordi jeg ikke har nok penger. Men jeg har tid. Jeg har all verdens tid. Jeg har vært her i ett og et halvt år. Hvis jeg bare går ti kilometer om dagen, vil jeg komme meg fem tusen kilometer av gårde.» Mahmoud finner ikke noe godt svar på det. Miki sier heller ikke noe. «Fem tusen kilometer, det er ikke dårlig.» Flyktningen tenker mens han snakker, eller omvendt. Han vet heller ikke helt hvor dette vil ende, men har en følelse av at det ligger enda flere tanker på lur et sted. «Fem tusen kilometer. Gratis. Og da har jeg fremdeles ikke brukt de pengene jeg hadde tenkt å bruke på menneskesmugleren.» «Det er klart, kanskje til og med litt mer,» sier Mahmoud nølende. «Men hva skal du leve av på denne lange marsjen?» «Sant nok, jeg må spise noe, jeg må drikke noe. Men har noen av dere prøvd å regne ut hvor mye jeg kan spise og drikke for sparepengene mine?» «Prisene i Berlin skal være stive,» sier Miki mørkt, uten at det høres ut som han maler fanden på veggen, han låter snarere nysgjerrig. Han vil også vite hvor disse tankene fører. Uten å spørre setter han fram enda en øl til flyktningen. «Hei!» protesterer Mahmoud, «hva med meg?» «Du får tenke ut noe bra, du også, så skal du få en,» sier Miki. «Jeg har med andre ord litt penger, og jeg er fem tusen kilometer unna …» Mahmoud hjelper til: «Hva med grensene?» «Jeg kunne skaffe meg noen førere. De koster ikke så mye.» «Selvfølgelig. De står klare og venter på deg, gir deg spesi21

alpris. Jeg mener, kunne jeg tilby spesialpris ville jeg anbefalt stjernesmuglerne mine. De kommer nemlig tilbake. Spesialpris for stamkunder.» «Nåja,» sier flyktningen, «planen er ikke så nøye utklekket ennå.» «Og så står herr Spesialpris foran europeernes grensestasjon. De sier at du kommer fra et helt utrolig fantastisk land, og ikke aner hvor godt du har det der. Og det var det.» «Greit nok …» «Som nå,» sier Miki, «og dette ga jeg deg en øl for?» «Jeg lovte dere ikke noe mirakel!» Flyktningen forsøker å riste dem av seg, men det er for sent. Det er som når man får en idé og blir avbrutt i det gale øyeblikket. Da forsvinner den. Han forsøker å ta opp tråden, han lukker øynene og håper å kunne gripe fatt i tankestrømmen igjen, på samme måten som med de drømmene man våkner opp fra og kan gå tilbake til, om man bare gjør det på den rette måten. «Jeg har ingen penger, men jeg har mye tid,» gjentar flyktningen, «og jeg har to føtter …» «Ja, det har vi alt vært gjennom.» Og med det er tanken borte for alltid. Rasende griper han ølflasken og tar en stor slurk, før Miki skulle komme på tanken om å fjerne den igjen. Han gjør det noen ganger, derfor bør man ikke komme for sent på kvelden eller beruset til Miki, da kan du risikere å få en sånn nesten full flaske. «Men én ting stemmer,» oppsummerer han, «enten jeg sparer eller ikke, vil jeg aldri kunne ta igjen transportkostnadene.» «Kom igjen,» trøster Mahmoud, «det ser bare sånn ut akkurat nå. Kanskje faller prisene igjen, og da er vi de første til å dra.» «De faller ikke,» sier flyktningen bestemt. «Europa vil ikke ha oss. Ingen vil ha oss. Og jo mindre noen vil ha deg, desto dyrere blir reisen.» Etter det er det ingen av dem som har noe å si. Men for å understreke sin besluttsomhet, for nok en gang å fremheve at 22

den grunnleggende tanken var riktig, spanderer han nye tre øl. Og mens han drikker og grubler videre, tenker han hele tiden at han i det øyeblikket gikk glipp av en helt enestående mulighet.