Altenmanner
DavidSzalay
Altenmanner
OversattavJohnErikBøeLindgren
DavidSzalay
Originalenstittel: Allthatmanis
OversattavJohnErikBøeLindgren,MNO
Copyright©DavidSzalay2016
Norskutgave:©CAPPELENDAMMAS,Oslo2017
ISBN978-82-02-53373-1
1.utgave,1.opplag2017
Omslagsdesign:JesperEgemar Omslagsfoto:JoMichael Sats:Type-itAS,Trondheim2017
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Satti10/12pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoluxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Altharsintid, deterentidforaltsomskjerunderhimmelen.
Seventeen,Ifellinlove
Berlin-Hauptbahnhof.
DeterhertogenefraPolenkommerinn,ogdetounge engelskmenneneernyligankommetfraKraków.Deser grusommeut,detotenåringene,utkjørteetterenslitsom togreise,tynneogskitneettertidagerpåinterrail.Denene, Simon,stirrersløvtframforseg.Hanerenpengutt,med høyekinnbenogetalvorlig,uttrykksløst,nervøstansikt. Pubenpåstasjonenerstøyendeogrøykfullklokkensjuom morgenen,oghanlytterirriterttilmennenevednabobordet –deneneervisstamerikaner,denandretyskeroglitteldre, ogsiersmilende:«Deremistetbarefirehundretusensoldater.Vimistetseks millioner.»
Amerikanerensiernoesomblirborteilarmen.
«Russernemistettolvmillioner–vi drepte seksmillioner.»
Simontennerenpolsksigarett,serordet Spiegelei påen laminertmeny,leggerpengerpåbordet,venterpåatkelnerenskaltadem–euro,fine,modernepenger.Hanliker skrifttypendesignerneharbrukt,enkle,ujålete.
«BareiLeningraddødeenmillion.En million !» Folkdrikkerøl.
Utenforbegynnersmåregnetåfukteområdetrundtstasjonen.
Detbleendiskusjonmedkelneren–omdetvarmulig åfåtokopperogbareén Kaffeekännchen.Detvarikke mulig.Demåttedele,Simonogvennenhans,somnåstår vedmynttelefonen–mobilenevirkerikkeher–delvisgjemt underdensotedeplasthetten,ietforsøkpååfåkontakt medOtto.
Kelneren,isinflekkete,signalrødevest,haddeværtfrekk motdem,syntesSimon.Mensmørblidmotandre–Simons matteblikkfølgerhamderhanbevegersegomkring,bevegerseggjennomrøykenogbråket–motavislesendemenn idress,somhander,somkikkeroppmedetbrått,stramt smil,kikkerpåklokkenmenskelnerenlosseravbrettet.
Enstemmebegynneråspyutinformasjonomtogene. Engjennomtrengendestemmeskjærerinnfraetellerannet stedutenfor,dervindenfyllerstasjonen.Stemmenersom enlydkransomskrusavogpå.
Simonerblittvanttildenenklemelodienførhvertstemmeavbrudd avdennestemmenogdensekko.
Ogdenenklemelodien,nårdenkommer,harbegyntå virkesomenforlengelseavutmattelsenhans,somomden varinniham,noesubjektivt.
Kelnerenbukkerbokstaveligtaltfordendresskledde mannen.
Livetpåstasjonenskvulperogvirvlersomenskittenelv. Folk.Folkbevegerseggjennomstasjonensomenskittenelv.
Ogsådetspørsmåletigjen–Hvagjørjegher?
HanservennenFerdinandleggepårøret.
DeharprøvdåkommeikontaktmedOttoifleredager –hanerenFerdinandtraffiLondonfornoenukersiden, enungtyskersom,troligberuset,troligutenåregnemedat detvillekommetilåbliaktuelt,saathvishannoengang komtilBerlin,villehanværevelkommentilåbohosham. Ferdinandkommertilbaketilbordetmedetbekymret uttrykkiansiktet.
«Fremdelesikkenoesvar,»sierhan.
Simonrøykerutenåsinoe.HanhåperegentligatOtto aldriskalsvare.Hanharikkeværtsåivrigetteråbohos ham.HantraffhamikkeiLondon,ogdethanharhørtom ham,harhanikkelikt.
Hansier:«Hvaskalvigjøreda?»
«Jegvetikke,»siervennenhans.«Baredratilleiligheten?»HanharOttosadresse–Ottoventerdemfaktisken gangiapril,såpassbleavtaltiLondon,tentativt,gjennom meldingerpåFacebook.
DereisertoholdeplasservideremedS-Bahnogbruker langtidpååfinneleiligheten,ognårdetilsluttfinnerden –plutselig,ienskittenlitensidegate–erdetingender, bortsettfraenpolitimannigrønnuniform.Hanstårpåen avsatsdertrappensvinger,énetasjenedenfordørentilleiligheten,idetsvakelysetfraetvindu.
Deerusikrepåhvorforpolitimannenerder
ErOttoblittmyrdet?
ognøler.
«Tag,»siermannen.Stemmenhansavsløreralt:Ingener blittmyrdet.
DesieratdeseretterOtto,ogpolitimannen,somåpenbartvethvemOttoer,sierathanikkeerder.Deteringen der,sierhan.
Deventer.
Deventerioverentime.Ferdinandtarnoenturertilen telefonkioskutepågatenforåhøremedfolksomkanskje vethvorOttoer,mensSimonsitterpådetflislagtegulveti detenormeinngangspartietogprøveråkommeviderei The Ambassadors,enlefsetePenguinClassics-utgavesombori enavglidelåslommeneiryggsekkenhans.Deslitneøynene finnerdisseordene–
Levaltdukan;deterentabbeåikkegjøredet.Detspiller ikkesåstorrollenøyaktighvadubedriver,sålengeduhar livetditt.Hvisduikkeharhattdet,hvahardusåhatt?Jeg erforgammel–iallefallforgammelfordetjegser.Det manmister,misterman;deterpådetrene.Menviharillusjonenomfrihet;gjørderforikkesomjegidag,oglevuten minnetomdenneillusjonen.Jegvarenten–påriktigtids-
punkt–fordumellerforintelligenttilåhaden,ognåer jegientilstandavreaksjonmottabben.Gjørhvaduvilså lengeduikkebegården.Fordet var entabbe.Lev,lev!
Hantarframenpennfrasammelommeisekkenhvor romanenlå,ogmeddentegnerhanenvertikalstrekved sidenavteksten.Vedsidenavdenvertikalestreken,imargen,skriverhan:HOVEDTEMA.
Ferdinandkommertilbakefragaten,fuktigavlekent regn.
«Hvaskalvigjøre?»spørhan.
S-Bahnigjen.
Regnethargittseg.Desertingfratogvinduene.En bevartrestavMuren,fullavpsykedeliskgraffiti.Enverden deikkehusker.Deerforunge.Sollysderutepådenåpne sletten,skinnergjennomstedeneMurenstofør.Gjennom vindueneiS-Bahn,gjennometnettverkavskitt,trefferdet Simonsmysendeøyne.
Hvagjørjegher?
Hvagjørjegher?
Togetdunkeroverskjøter.
Hvagjørjeg
Togetsaktnerfarten her?
ogtrillerinnpåenstasjon,ifriluft–WarschauerStraße. Forblåstperrong,omgittavgoldtland. Detgoldelandet.
Aprilerden…
DeerforelsketiEliotoghansmelodiøsepessimisme.De harstorrespektforJoyce.Hanerdendevilvære,etmonumentsomham.Detteerforfatternehvisverkergjordedem tilvenner.OgShakespearestragedier.Og Denfremmede. OgVladimirogEstragonsbyrde,somdelikeråsepåsom sinegen.VentepåOtto.
WarschauerStraße.Togetbevegerseggjennomlystig ugress.Vårregnangriperdeflassendereklameskiltene,fra veibroenestrømmerlydenavusynligtrafikk.
IKreuzbergsetterdesegslitnenedforåspiselunsj. Kreuzbergerenstorskuffelse.Detskulleliksomvære hipster-området,denalternativebydelen.SærligFerdinand erskuffet.Simonputtermatidenvelformedemunnen sin.HanharikkehattnoenforventningertilKreuzberg. Områdetinteressererhamikke,oghansynesvennenernaiv –selvomhanikkesierdethøyt–somtroddedetvillevære interessant.
Mensdespiser,blirdetenlitendiskusjonomkringhvor myedyrerealterenniPolen(devariWarszawa,Kraków, Auschwitz),mendehøyerepriseneiBerlinkanrettferdiggjøresavhøyerekvalitet,følerde.Maten,foreksempel.De spiserbegjærlig.
Avenellerannengrunnbegynnerdeåsnakkeomfolk påskolen.Degårsisteåretpåvideregående,tarA-leveleksamentilsommeren,håperåbegynnepåOxfordtilhøsten.(DeterderforSimonpløyersegmøysommeliggjennom HenryJames,påletingetterstoffsomkanbrukestil«Internasjonaletema».)
Sådesnakkeromforskjelligefolk–fordetmesteom hvorteitedeer–ogsånevnerFerdinandKarenFielding.
Hananerikke,nårhanslengerutnavnetsomentriviell gjenstand,atvennenhansoftedrømmeromKarenFielding –drømmerderdekanskjesnakkersammen,ellerveksler blikk,ellerderhendenederesstreiferhverandre,ognårhan våkner,erdetsomomhanfremdeleskanmerkeberøringen frahåndenhennesogkjenneetøyeblikkssvimlendeglede. Hanskriverdrømmenenedidagboken,såærligsommulig, itilleggtilsideoppogsidenedomhvadrømmenekanbety ogomselvedrømmeprosessen.
IvåkentilstandharhanogKarenFieldingknaptsnakketmedhverandre,oghunvetingentingomfølelsenehans –hvishundaikkeharlagtmerketilhvordanhanfølger hennemedblikketnårhungårmedbrettetgjennomspisesalenellertrampertilbakeetterlacrosseigjørmeteutstyr. Praktisktaltdetenestehanvetomhenne,eratfamilien hennesboriDidcot–hanoverhørtehennefortelledettil
enannen–ogfradetøyeblikketfikkordet«Didcot»et egetlivitankenehans,medsinheltegneogmystiskedragning.Ilikhetmednavnethennesvirkerdetnestenforsterkt åskrivened,menenkveldpåetungdomsherbergeiWarszawa,mensFerdinanddusjet,skrevhan,ogdetfikkhjertethanstilåbanke: Detvirkermeningsløståreiseomkring iEuropanårdetenestestedetjegønskeråvære,eri beskjedne,småbyaktige,engelske Pennensvevde.
Sågjordehandet,hanskrevordet. Didcot.
Navnethennes,somerendamerkraftfullt,harhanaldri samletmottilånedtegne.
Nå,nårFerdinanduttalerdet,nikkerSimonbareogtar mersukkerikaffen.
Hanlengteretteråsnakkeomhenne.
Merennnoeannetvilhanbrukeheleettermiddagenpå åsnakkeomhenne,ellerbarehørenavnethennesblisagt høytgangpågang,defirestavelsenesomforhamlater tilårommealtdeterverdtåleveforiheleverden.Istedetbegynnerhanåsnakke,ikkeforførstegang,omhvor umuligdeteråoppnåenhverformfortilfredsstillelsesom turist.
Ferdinandsenkerblikketoghører,menshanrørerikaffen,påsinvennsdeprimerendeutlegningavemnet.
Hvaerdetturistenvil?Seting?Semeravlivet?Liveter overalt–mantrengerikkeåfarterundtiEuropaforåfinne det…
detenestestedetjegønskeråvære
Ferdinandslutterålatesomomhanhøreretterogbegynneråskriveetpostkort.Bildet:Kraków-katedralen,svart oghakkete.KortetertilenjenteiEnglandsomhanhar enslagsflørtgåendemed,somhanlikerganskegodtnoen ganger–somhanuansettmenerhanbørholdevarm.Han smilerogkjennerpåskjeggstubbenepådenkraftigehaken menshanskriver, Vifårskjeggbeggeto –detlyderbehageligmandig.Nårhanerferdig,leserhanoppdethanhar
skrevetforåfåsinvennsanerkjennelse.Såreiserhanseg foråfinnedoen.
Hanblirborteenstund,ogmensSimonsitteridensolfylterestauranten,serhanpårøykensomstigeroppfratuppenavsigaretten.
Detfårhamnestentilågråte,kanskjepågrunnavutmattelsen.
Hvagjørjegher?
Følelsenavensomheterlikevoldsomsomenstormfront.
Ettertidagersreisesyneshanvennenstortsetterirriterende.Hanstrevdeforåfåtiletsmildavennenlesteopp postkortetogvistehamtegningenhanhaddelagdmed grøntblekkavenskjeggetemann.Ogmåtenhanhadde sprayetsegmedJoop!påførhanlasekkeniskapetpå stasjonen.Hvordanhandemonstrativthaddetrukketopp T-skjortendahansprayetsegmedJoop!foråviseverden håretpåbrystkassen…Idetøyeblikket…Ogdetteskal liksomvære vennen hanersammenmed.Likevoldsomsom enstormfronterfølelsenavensomhetsomkommerover ham.
Menshanserrøykenklatreoppfratuppenavsigaretten. Idensolfylterestauranten.
OmkveldengårdetilleilighetenigjenogtrefferOttossøsterdermedtovennerilær,denenemedansiktetfulltav piercinger–Lutz–ogdenandremyehøyere,medhvalrossbart–Willi.OttossøsteranerikkehvemSimonogFerdinander,mennårdeforklarerdet,foreslårhunatdeskal latesomomdeerhjemmeogventepåOtto–hanmådukke oppførellersiden.Hunogvennenehennesskalstraksgå, sierhun.
Nårdeeralene,laterSimonogFerdinandsomomde erhjemme.Leiligheteneroverraskendestor,ogdevandrer gjennomdenmensdetarsegsmåfriheter,forsynersegav enwhiskysomserdyrutogåpnerskuffer.Ienavskuffene finnerSimonenmerkeligkortstokk.Detmåværetarotkort,tenkerhan.Hansnuretavdem–bildetavenhånd
somholderenslagskjepp. AsderStäbe,stårdet.Stav-ess? Åpenbartetfallossymbol.Ikkeakkuratsubtilt.Sammedet. Tull.Hanlukkerskuffen.
KlokkenerrundttopånattennårOttostormerinnogfinnerdempåstuegulvetisoveposenesine.
Hanslårpålysetogskriker.
SåfårhanøyepåFerdinand,somakkuratharløftet hodetogmyseropppåham,ogroper:«Faen,mann,du kom !»
«Otto…»
«Faen!»
«Jeghåperdetergreit…»begynnerFerdinand.
«Hvafaenerdetdupraterom?»skrikerOtto.
«Jeghåperdetergreitatvikom…»
«Trorduatdetikkeergreit?»roperOtto.
«Jegvetikke…»
«Jegharventetpådere.»Detstårnoenandreder,bak Ottosskulder,titteroverden.
«Du,viprøvdeåringedeg…»
«Yah?»
«Duvarikkeher.»
«Jegvarikkeher!»forklarerOtto,fremdelesropende. «Ogdusvarteikkepåmobilen…»
«Jegharmistetden!»
«Å.»
«Ja,jegharmistetden,»sierOtto,medettmedlav,ynkeligstemme.«Jegharmistetden.»
Nårhanharsattsegnedienavsofaene,begynnerhan årulleenrev,noesomskufferSimon,somhaddehåpetat hanumiddelbartvilleslåavlysetoglademsove.
Ottogårmedentåpelighatt,ogjakkeermeneslutter lengeførhåndleddene.Adamsepletbevegersegoppogned menshanrullerreven.Detvisersegathanogvennenehans jobberheleukenmedåserveredrinkeretstedutenforBerlin.Menshanrullerreven,takkerFerdinandhamomogom igjenforatdefårboder.
«Du,tusentakk,altså,»sierFerdinandogsettersegopp isoveposen.
«Hei,faen,bareglemdet,»sierOttomedoverlegenlikegyldighet,frasofaen,fremdelesiførthatt.
«Hva,eh,medpolitimannen?»spørFerdinand.
DetvirkerikkesomomOttooppfatterspørsmålet. «Hva?»
«Politimannen.Ikkesant.»Ferdinandnikkermotreven somtarformiOttosfang.
Ottovifterdetbort.«Å,faentaham!»Såleggerhantil: «Hanbryrsegikke.»
«Hvagjordehanher,egentlig?»
«Farenmin,»sierOtto.«Deterbullshit.»
«Farendin?»
«Ja,deternoedritt.»Ottogjørsegferdigmedreven,leggerpåspyttmedtuppenavlillefingerenogsier:«Hanjobberforstaten.Ikkesant.»
«Forstaten?»sierSimonmistenksomtogbrytertaushetenforførstegang.
Ottooverhørerhamogtennerreven.
SimonmislikteOttomeddetsamme.Hanskulleønske Ferdinandvilleslutteåtakkeham.Selvsierhannesten ingenting,ognårOtto,etteråharøyktdenførstereven, oppfordrerhamtilårulleenny,tarhanimotsakeneutenet ord.Ottosierheletidenathanmåbrukemer«shit».Han ogFerdinandsnakkerhysterisksammenomfolkdekjenneriLondon.SeneresierOttoatSimonmårulleendaen rev,ogmaseratteromathanmåbrukemer«shit».Deer ganskesteineallesammen.NoenharslåttpåTVogfunnet noesommuligenserpornografisk–noennaknekvinneri enkornåker,serdetuttil.Simonignorererdet.Deandreler avdet.SimonleggerplutseligmerketilatOttosvennhar gått.Simonkanikkehuskeathangikk.Hanharenubehageligfølelseavåhainnbiltsegham,atdetaldrivarnoen andreder.Deandreleravkvinneneikornåkeren,Ottostirrerintenstpåskjermenmedblankeøyne,tungenhalvveis ute,trollbundet.
SelvfølerSimonsegveldigskjelven.Hanreiserseguten åsinoeoggårforåfinnebadet.Derinneglemmerhan hvorhanerogblirståendelengeogstirrepåsjampoflaskeneogenopptrekkbarplastfroskpådenflislagtekanten avbadekaret,densuskyldige,grønneansikt.Duringenfra avtrekksviftenhøresmerogmerutsomhulking.
Nårhansettersegnedpåstuegulvetigjen,omkringtjue minuttersenere,spørOtto:«Hvormyeshiterdetigjen?»
«Ingenting,»sierSimon.Stuen–somerbeigeogkremfargetogfullavorientalskkunst–virkerukjent,somom hanserdenforførstegang.
«Hardubruktopp alt ?»
Ferdinandklarerikkeålaværeåfniseogbegynnerå messe:«Beklager,beklager…»
«Hardubruktoppalt?»gjentarOtto,fremdelesmed vantroistemmen.
Ferdinandfniserogbeklager.
«Ja,»sierSimon.Hanharitilleggsviddhullidetlyse, skinnendeteppet,menhanbestemmersegforikkeånevne detnå.
«Faen,»sierOtto.Også,somomdetkanskjevaren spøk:«Harduvirkeligbruktoppalt?»
«Virkelig.»
«Jegbeklagersåmye,»sierFerdinand,bråttmedetsvært alvorliguttrykkiansiktet.
Ottosukker.«Okay,»sierhan.Menhanharikkehelt kommetoverdet.«Faen,»sierhannoensekundersenere, «dubrukteoppalt…»
Simonkryperlangsomtnedisoveposenogsnursegbort fradem.Desnakkerfremdelesnårhansovner.
DagenettertarhanogFerdinandenturtilPotsdam.Det virkersomomdetteerdetenesteSimonvilgjøremensde eriBerlin–seSanssouci-slottet.
FraPotsdamstasjon,enoverdådigutsmykketgrønnmalt port.Deretterenavenymedsmåtræroglystslottetøverst
påenterrasserthøyde.Vedfotenavhøydenspruterenfontenehøytoppiluften,ogparkenerfullavhvitestatueri stein–mennsomforulemperkvinnerellersomslåsseller sommysernobeltmotnoelangtborte,hveravdemstivnet ienstillingpregetavmørktraseri,stivnetblanttausehekkerellervedsidenavutsmykkedebassengersblankeoverflater.
Simonvandrergjennomdettelandskapet–delange gangstienemedtrærpåbeggesider,fontenenederstiene krysser,fasadenederdeender–medenslagsopprømthet.
Deteretstedsomservererte,desettersegpåhagemøbleneavmetall,oghansnakkeromhvordanhelelandskapetuttrykkermenneskehjernensnaturligeorden,påsamme måtesommusikkentilJ.S.Bach.
Ferdinandspiserkakeogklageroverkviserpåryggen,at delagerflekkerpåskjorten.
Simonharlignendeproblemer,mensierikkenoe.(Han erdessutennøyepååskjulekroppensinforvennen.)Istedetleggerhanned TheAmbassadors ogfortellerFerdinand omFredrikVilhelm,Fredrikdenstoresfar,oghansbesettelsemedvaktenesine–atallemåtteværesværthøye,at hanvarvoldsomtopptattavdetaljeneiuniformenederes ogathanlikteåsedemmarsjerenårhanføltesegdårlig. HistorienfårFerdinandtilåle.«Deterfantastisk,»sierhan ogbrukerfingerenforåfåmedsegsisterestavkremfra asjetten.Simondrikkerfornøydoppteenogtaroppboken igjen.Detersenettermiddag–dehaddevanskelighetermed åfinnefram.Skyggenefrastatuenestrekkersegutoverde jevneplenene.
«Hvaskalvigjøreikveld?»sierFerdinand. Simontrekkerlettpåskuldreneutenåseoppfraboken. Ottossøster,somvarileilighetendadevåknet,hadde foreslåttatdekunneblimedhenneogvennenehennesLutz ogWilliutpåbyen.Ferdinandnevnerdennemuligheten. Simonerattertydeliguinteressert.Tankenpååtilbringe kveldenmedOttossøsterogvennenehennesfyllerham mednoesomikkeeruliktredsel,enslagsdirrendepanikk.
«Deernoenfjols,erdeikke?»sierhan,fremdeleslesende. HanogFerdinandharbruktmyeavdagenpååleavLutz ogWilli–skinnklærne,piercingene,Lutz’skingrendelatter, Willisgretnebart.
«DevirkerOK,»sierFerdinandtankefullt.Itidagerhar hanikkehattselskapavandreennSimon.«OgOttossøstererfin.»
«Erhun?»
«Erhunikke?»
«Hunerokay,»erklærerSimonogblarom,«antarjeg.» «Hvaskalviellersgjøre?»spørFerdinandmedenslags latter.
«Vetikke.»
«Vikanvelbaretaendrinksammenmeddem,»sierFerdinand.«Dekanikkeværesåille.»
«Hvaerklokka?»
«Påtideådratilbake.»
«Allerede?»sierSimonogsnurpåhodetforåsepåden skyggefulleparken.«Jeglikermegher.»
DetendermedatdetilbringerdeleravkveldenmedOttos søsterogLutzogWilli.Simonvirkerbestemtpåikkeå hyggeseg.Hanbaresitterdermedetdystertuttrykki ansiktetmensdeandresnakkersammen,helttilFerdinand nestenskjemmesoverham–enuengasjert,humørløstype somsuperiseghjemmelagdvin.Deerpåethippieaktigsted iKreuzberg,sitterute,undernoentrærmedblomstersom luktersomsæd.
«Hvaerdetmedvennendin?»spørLutzFerdinand, bøyersegframforåhviskemensdetklirreripiercinger.«Er hanokay?»Lutzerstyggmedsandfargethår.
«Jegvetikke,»sierFerdinand,høytnoktilatSimon kanhøredet,menhanlatersomingenting.«Haneralltid sånn.»
«Hanmåværemorsomåreisesammenmed.» Ferdinandbareler.
Lutzsier:«Hanerbaresjenert,eller?»
«Kanskjedet.»
«Hanersikkertokay.»
«Selvfølgelig,»sierFerdinand.«Hanerveldigintelligent.»
«Sikkert.»
«Ogveldigmorsomnoenganger.»
«Å?»
«Absolutt.»
«Detkanjegikkeforestillemeg,»sierLutz.
Menvennenhans,Willi,ernestenlikefåmæltsomSimon ogsmilerlikelite,ogstoredeleravkveldenhandleromFerdinand,LutzogOttossøster.Desnakker,naturligvis,om stedeneFerdinandogSimonharværtoghvadehargjort der–turistområdenedeharbesøkt,fordetmestekirkelige. DettegjørLutzrasende.«Dendrittenderkanderetanår dereereldre!»innvenderhan.«Deretrengerikkeågjøre det nå !Hvaskalderei kirker ågjøre?Detersåntmangjør nårhåreterblittgrått.Hvorgamleerdereegentlig?»spør han.
Defortellerhamdet–syttenår.
«Dereerfremdelessåunge,»sierLutzmedinnlevelse, selvomhanikkekanværemerenntiåreldre.«Hadetgøy, okay?Okay?»
Hadetgøy.
NattogettilPraha.Detfinnesikkeetenesteledigsete,og detilbringernattenpågulvetutenfortoalettet,derdestadigblirsparketbortiavføtterpåveiforbi.
Engangetterdaggryreiserdesegogseretternoeåspise. Utenforflyterdetbølgendelandskapetforbiinydelig morgenlys.
Furuskoginnhylletidis.
Simontenkerfremdelespåendrømhanhaddeunderet avbruddstykkenemedsøvnpågulvet.Noesomhaddeå gjøremednoeundereninnsjø,noesomvarhans.Han snakketmednoenfraskolen,snakketomKarenFielding. Personenhansnakketmedhaddebruktetmerkeligord,et ordsomkanskjeikkeengangfantes.Ogsåhaddehangått forbiKarenFieldingiensmaldøråpningogsenketblikket, ogdahansåopp,haddehunsmilttilhamoghanhadde våknetogkjentetøyeblikkavubeskriveligglede.
«Duserheltelendigut,»sierFerdinandderhansitter overforhamvedetbordispisevognen.
«Gjørjeg?»
«Jegmener–erduokay?Duserikkefriskut.»
Ferdinand,tenkerhan,anstrengersegforågjøredetgodt igjen.
Detoppstoenkrangeldagenfør,omreiseplanene.
SimonhaddevillettaettidligtogtilPraha.Ferdinand haddeikkeværtenig.HanhaddevilletslåtilpåOttostilbudomåvisedemhvordanmanhaddedetgøyiBerlin.
Simonhaddesomvanligtaustinsistertpååfåviljensin
–ogsåvistedetsegathanvilleinnomLeipzigforåbesøke graventilJ.S.Bach.
Hanhaddemerellermindrenarrethammedpåågåavi Leipzig,følteFerdinand,ogdethaddeværtengrusomopplevelse.Titimerpåstasjonenogdedieselfyltegatenesom omgaden–detnestetogettilPrahagikkikkeførmidtpå natten–bareforåtilbringenoenminutterideniskalde Thomaskirche,somtilogmedSimonhaddeomtaltsom «inderliguinteressant».
Tilslutt,omkringmidnatt,sattedesegneditaushetpå jernbaneperrongenforåvente,dernoenungetyskekristne sangsangersom«LetitBe»og«BlowingintheWind» mensregnetfaltforandehøyelampeneogutepåden mørkeskinnegangen.
DetvirkerikkesomomSimonharmerketkontroversen, eihellervennensforsøkommorgenenpåågjøredetgodt igjen.
Hanserutavvinduet,denlavesolenskinnerpåhans vakreprofil,hendeneskjelverlettetterdengrusommenatten.
«VieriPrahaomcirkaentime,»sierFerdinand.
«Javel?»Fraetellerannetstedharetbildekommetinn iSimonshode,etbildeavmenneskelivetsombobleropp gjennomvann.Boblenestigeristrømmerogskyer,deberørerhverandreogblanderseg,samtidigsomhverogenforblirindividuellderdereiseroppoverfradypetmotlyset, helttildevedoverflatenopphøreråeksisteresomindividuelleenheter.Ivannethaddedeenindividuell,fysiskeksistens–iluftenblirdeendelavluften,endelavetuendelig hele,uatskilleligefraaltannet.Ja,tenkerhanogmysermot detdisige,mykesollyset,mensøynenefyllesavtårer,sliker det–livogdød.
«Hvorsynesduviskalbo?»spørFerdinand. «Jegvetikke.»
«Ungdomsherberge?»
«Okay,»sierSimonmenshanfremdelesbetrakterlandskapet,disensomletter.
Altskjerveldigfort.Mennmeddesperasjoniblikketventerpåperrongennårtogetrullerinn.Deoppvendteansiktenereflekteresivindueneidettogetmistersisterestav fart.Detblirkampomdeengelsketenåringeneallerede påveinedjerntrappen,ognoenminutterseneresitterdei enSkodasomereldreenndemmedenmotorsomhøres utsomenvepsogsomspyrutoverdådigemengderblålig eksos.Dunstenertung,søtlig.Fradeblomstrendetrærne også.Sjåførenkanbarenoenfåordpåtysk,itilleggtilsitt egetmorsmål.«Zimmerfrei,zimmerfrei,»haddehanhevdetpåstasjonen,grepettakibagasjenderesogsattavsted motbilen.
Dekjøreritjueminutterellerså,fordetmesteoppoverbakke(ogdermedsværtlangsomt),innienvårgrønnforstadavsprukkenasfaltogblassehuspåsmåjordstykkerog stoppertilsluttutenforetenetasjeshusmedettreutenfor derstienundererfullavvisneblomster.Deterhersjåføren borsammenmedsinkone,oghunsnakkerlittengelsk.
NårdegårutavSkodaen,blirdemøttavfuglekvitter, oghunerderogså,åpnerdenknirkendeportenmedstor entusiasme,endogenslagsutålmodighet.Hunerantageligrundtførtiogserutsomomhunnettoppharståttopp. Håret–enslagsgyllenbeige–erløstoguryddig,oghun eriførtengulbadekåpeifrottéogblåplastsandaler.Hun gårbortoverfortauetideblåsandalenepådevisneblomstene,gjennomdensplintredeskyggensometterlaterflekker avlyspådenglatteansiktshuden,smilende,ogplassereret parkysspåhvertavdeungebesøkendesansikter.Såskynderhundeminnogviserdemdetsomskalværerommet deres–enenkeltseng,enflekketeskumgummimadrasspå gulvet,etvindufyltavløv.Hunsmilertildemmensdesøvnigbetrakterrommet.«Erdetokay?»sierhun.
Hunberdemsettefrasegtingenesineogblimedogspise frokost,sådefølgeretterhennegjennomengangmeden vaskemaskin,forbinoesomseruttilåværeetekkeltsoverom,oginnpåetkjøkken.
Simontenkerfremdelespådrømmenhanhaddepåtoget
menshanfølgeretterhenneinnpåkjøkkenetsammenmed vennensin.Denfølesnærmereennstedethanbefinnerseg, ennvaskemaskinenhannettopphargåttforbi,enndetsolfyltekjøkkenetderhanblirbedtomåsetteseg.
detenestestedetjegønskeråvære
Hun gjørnoenå,akkuratnå, hun gjørnoemenshan settersegvedetlite,firkantetbordpådetsolfyltekjøkkenet.Ogsmilethunvistehamidrømmenfølesmervirkeligennkvinnensomnåhentertingutavkjøleskapetog forklarerdemhvorfordehargjortrettiåvelgeåbohos henne.
Smilethunvistehamidrømmen.Determuligdetbare varnoehanlatilforegenregning.Ansiktetsmilteegentligikke.Egentlighaddedetetalvorliguttrykk.Blekt,innrammetavmørkthår,medetalvorliguttrykk.Likevelvar deblådukkeøynenefulleavømhet,ogpåenellerannen måtevisstehanathunsmiltetilham.Såvåknethanmens deførstesolstrålenefyltetogetsindre,tiltoghjulenesfebrile lyd.
Hunsierhunikkeeropptattavpenger–deterikkederforhunleierut.Hunbarelikermennesker,sierhun,ogvil hjelpedem.Hunvilgjørealthunkanforåhjelpedem.«Jeg vilhjelpedere,»sierhuntildem.Huninnrømmerathuset ikkeakkuratliggerisentrum,menhunloverdematdet ikkeervanskeligåkommesegdit.Hunskalvisedemhvordan,ogdetgjørhunmensdespiser,leggeretkartutover kjøkkenbordetogviserveientilMetro-stasjonenmedfingeren,selvomdetmesteavveienlatertilågåakkuratder kartetharenbrettogpapireterslittoguleselig.
Dedrikker slivovice avsmåkopperformetsomkongler, ogluftenergråogskarpavsigarettrøyk.Itilleggerhunlitt skjødesløsmedbadekåpennårhunbøyersegoverdetfillete,storekartetoverPrahamedsinedistrikteriforskjelligefarger,ogdeteruklarthvahunharpåunder–omnoe –hvilketFerdinandharmerketsegogsomhanharprøvdå formidletilkameratensinvedhjelpavetslibrigsmilogen bevegelsemedhodet,idetmannenhenneskommerinn,tar
sigarettenutavdenlillemunnensinogsiernoepåtsjekkisk.
Hunforsøkeråviftehambort,serikkeengangoppfra dethunholderpåmed–følgeretellerannetpåkartet,en svingetevei,medenflisetefingertupp–såkommernoesom latertilåværeenkort,hissigdisputt.
Ferdinandsmilerfremdelesslibrig.
Hunstårfremdelesbøydoverkartet.
Mannenhennesblirståendeetøyeblikkogkokeavmisnøye.Sågårhan,oghunsierathanskalpåjobb.Haner tidligereprofesjonellfotballspiller,forklarerhun,någymlærer.
Hunsettersegogtennerennysigarettogleggerhånden påSimonskne.(Detvirkersomomhun,tiltrossfortaushetenhans,harfåttensærligsansforSimon.)«Maannen min,»sierhun,«hanvet iingenting annetennfotball.»Det blirstille.Håndenhenneserfremdelespåkneethans.«Forstårdumeg?»
«Ja,»sierhan.
Spritsåtidligpåmorgenen,etterensågrusomnatt,har gjorthamveldigør.Hanerikkesikkerpåhvasomforegår,hvahunsnakkerom.Altvirkeruvanligtydelig–det solfyltekjøkkenet,bildeneavkattungerpåveggen,fotballkonensblåøyne,denfine,pergamentaktigehuden.Hun holderhamfastmedeturovekkendeblikk.Hanslårøynene nedogblirsittendeogsepådesmale,nakneknærnehennes.
Blikkethennesigjen.
«Hanvet iingenting annetennfotball,»sierhun.Hanser påmunnenhennesmenshunsierdet.«Duforstårmeg.» Dennegangenvirkerdetikkesometspørsmål.Detlyder mersomenordre.
«Ogdereungegutter,»sierhun,smilerlykkeligoggriper brandyflasken,«likerderesport?»
«Detgjørjeg,»sierFerdinand. «Ja?»
«IkkeSimon.»
«Deterikkeriktig,»mumlerSimonirritert. Detvirkerikkesomomhunhørerdet.Hunsnursegmot hamogsier:«Å,ikke?Hvalikerdu?Hvalikerdu?Jegtror jegvethvaduliker!»Hunleggerhåndenpåkneethans igjenogbegynneråle.
«Simonlikerbøker,»sierFerdinand. «Å,dulikerbøker!Deter bra.Jeglikerbøker!Å–»hun leggerenhåndpåhjertet–«jeg elsker bøker.Mannenmin, hanlikerikkebøker.Hanerikkeinteressertikunst.Duer interessertikunst,trorjeg?»
«Hanerinteressertikunst,»bekrefterFerdinand. «Å,deter bra !»Hunsukker,medblikketpåSimon. «Skjønnhet,»sierhun.«Skjønnhet,skjønnhet.Jegleverfor skjønnhet.Se,jegskalvisedeg.»
Huntarhamopprømtmedborttiletmalerisomhenger påveggen.Etflatt,livløstlandskapistygge,gloretefarger. HunsierathunkjøptedetiVenezia.
«Deterfint,»sierhan.
Deblirståendederenstunditaushet.
Menshanstirrerpådetlille,grusommebildet,erhanvar athunstårvedsidenavham,medenvarmogtunghåndpå skulderenhans.
«Vennendin,»sierhuntilFerdinandogtennerenny sigarett,«hanforstår.»Deerpåkjøkkenetigjen.
«Hanerveldigintelligent,»sierFerdinand.
«Hanforstårskjønnhet.»
«Absolutt.»
«Han lever forskjønnhet.Hanersommeg.»Også gjentarhun,menshunskruravkorkenpåbrandyflasken, «mannenmin,hanvetbareomfotball.»
«Detvakrespillet,»spøkerFerdinand.
Hunler,mendetfremkommerikketydeligathunskjønte vitsen.«Likerdufotball?»spørhun.
«Jegeregentligmerenrugby-type,»sierFerdinand.
Hanprøveråforklarehvarugbyer,menshunrøykerog lytterogtidviskommermedspørsmålsomrøperathun ikkeharskjøntnoesomhelst.
«Sådetersomfotball?»spørhunogvifterbortlittrøyk etterflereminuttermeddetaljerteforklaringer.
«Eh.Påenmåte,»sierFerdinand.«Ja.»
«Ogjenter?»spørhun.«Likerderejenter?»
SpørsmåletermindrepinligforFerdinandennforSimon, oghansier,etterenkortpause:«Selvfølgeliglikervijenter.»
Hunlerigjen.«Selvfølgelig!»
HunserpåSimon,somstirreribordet.Hunsier:«Dere kommertilåfinnemassejenteriPraha.»
MensdestårpåKarlsbroen,meddesvertedestatuene,de pekendeturistene,erklærerSimonathelestedeteretsjelløstDisneyland.
ISt.Vitus-katedralen,vandrendeomkringidetrolige lysetogdensvakedunstenavtreolje,serhanenplakatfor oppføringenavMozartsmesseic-mollseneresammeettermiddagsompifferhamlittopp,ognårdeharskaffetbilletter,setterdesegpåterrassenutenforenturistaktigpub overforkatedralensflankeforåvente.
IkkelikthamtarFerdinandensigarett,enPhilipMorris, avSimon.Mensvennenhansfortellerhvordårlighanliker Praha,leggerFerdinandmerketiltoungekvinnersomsitter vedetbordinærheten.Deerkanskjeikkedeskjønnhetene husvertendereshaddelovet–mendeerheltokay.Denene ermerennokay.Hanprøveråhørehvadesier,hørehvilketspråkdesnakker.Deeråpenbartikkeherfra.
«Hvordankanmanvære lykkelig somturist?»sier Simon.«Alltidpåvandring,alltidpåtur,påletingetter ting…»
«Duerigodthumør.»
«Jegerikkei dårlig humør–jegsierbare…»
Detvirkersomomjentaerengelsk.«Hvamed dem ?» sierFerdinandstille.
«Ja?»
Simonskjærerengrimase,etslagssmerteligellerutålmodiguttrykk.
«Å,komigjen!»sierFerdinand.«Deerikkesåille.Deer heltOK.DeerfinereenndemiWarszawa.»
«Vel,deterikkesåvanskelig…»
«Vel,jeg vil,hvisduskjønnerhvajegmener,»lerFerdinand.«Jegberdemblimedoss.»
Simonsukkerutålmodigogtennerennysigarettmedlitt skjelvendehender.HanserpåmensFerdinand,misunnelsesverdiglett,glirborttiljenteneogbegynneråsnakkemed dem.HanpekermotbordetderSimonsitter,ogSimonser rasktenannenvei,kikkeroppmotdetbetryggende,svertede,gotiskemassivetsomerSt.Vitus.Hanserfremdeles pådet,ellerlatersom,nårFerdinandsstemmesier:«Dette ervennenmin,Simon.»
Hansnursegmotsolen,myser.Destårder,meddrinken ihånden.Deneneharsolhattpå.Ferdinandgjørtegntilat deskalsetteseg,hvilketdegjør,nølende.«Jaha,»sierFerdinandogsettersegmedenhøyskrapelydogenslagsoverdrevenvennlighet,«likerderePraha?Hvorlengehardere værther?Vikomførstimorges,såviharikkesettsåmye ennå,ellerhva,Simon?»
Simonristerpåhodet.«Nei,ikkeegentlig.»
«Vivarenturderinne,»sierFerdinand,«Simonliker katedraler.»Jentenesenderhametkortblikk,somomde venterathanskalbekrefteelleravkreftedette,menhan sierikkenoe.«Hardereværtderinne?»spørFerdinandog retterspørsmåletsærligmothennemedsolhatten,somer langtmertiltrekkendeennvenninnen. «Ja,igår,»sierhun.
«Ganskeimponerende,ikkesant?»
Hunler.«Heltokay,»sierhun,somomhunmistenker Ferdinandforåspøke.
«Deervelegentliglikeallesammen,»sierhan.«Vihar værtinnomnestensamtligeidennedelenavEuropa,så dettekanjeguttalemegommedenvisstyngde.»
«Åja?»
«Duskjønnerhvajegmener.»
«Såhvorhardereellersvært?»spørhun.
Ogsåbegynnerdeåsnakke–hvorharderevært,hvahar deresett.
SimonirriterersegoverFerdinandsoppførsel.Hanserpå densomenslagsmaskevennentarpåsegnårhantreffer fremmede,somomdeterenformforiboendefalskhet,og serpåsinegentaushetsomenprotestmotdennefalskheten.Ogogsåmotdetkjedsommeligevedaltsammen–når Solhattenslubnevenninnespørhamomhvaslagsmusikk hanliker,baretrekkerhanpåskuldreneogsierathanikke vet.
Ferdinandfortellerhistorienomdetjapanskeparetdeså –hanilindressogpanamahatt,huniturkiskjolemedglitter–somdansetpåmarkedsplasseniKraków.Såforteller hanhistorienomdahanogSimonblehaltutavtogetpå denpolsk-tyskegrensenogransaketavtyskestatstjenestemennmedbart.«Jegtrordevarsærligmistenksommemot Simon,»sierhanmedetsmilogklareråfådamenetilåle, ogSimonsmilerogså,blekt,utenglede,godtarrollenhan følerblirtvungetpåham.
«Fullransakingutenklær,»sierFerdinand. Solhatthylermedsjokkertlatter.«Hva,seriøst?»
«Nei,»sierSimonutenåsepåhenne.Ogsåerklærer han,spesielthenvendttilFerdinand,somomdevaralene: «Klokkenersnartfem.»
«Erden?»spørFerdinand,somomhanikkeskjønner hvorforSimonfortellerhamdet.
«Ja,»sierSimon.Detblirstille.«Duvet,den…» «Åja,»sierFerdinand.Detserutsomomhantenkerseg littom,mensdeandreventer.SåsnurhansegmotSolhatt. «Du,deterenkonsertklokkenfem.Denskalværeganske bra.Kanikkedereblimed?»
Hunserpåvenninnen,somtrekkerpåskuldrene.«Hvor da?»
«Her!»Hanpekerpåsteinbygningensomruverover dem.«Derinne.DeterMozartellernoesånt.Deter Mozart,ikkesant?»
«Ja,»sierSimonentusiastisk.
«Simonerskikkeligopptattavdegreieneder,»forklarer Ferdinand.
Jenteneserpåhverandreigjen–deutveksleretordløst blikk.
Unnskyldningeneratdeikkeharmyepenger.
Ferdinandsier:«Menvikanjomøtesetterpå?»Hansmilerfremdeles.«Konsertenvarerikkesålenge,trorjeg.Hvor lengevarerden?»spørhanSimon,somomhanvarsekretærenhans.
«Jegvetikke,»sierSimon.«Ikkemerennentime,viljeg tro.»
«Vikanjobaremøteshernårdenerslutt,»foreslårFerdinand.«Omentimestid?»
Deblirenigeomdet,ogFerdinandogSimongår.
«Hunerganskefin,hunmedhatten,ikkesant?»sierFerdinand.
«Hunerheltokay.»
«Hunermerennokay–hunerbra.Hvamedvenninnen?»
«Hvamedhenne?»
Ferdinandlerlykkelig.«Ja,jegskjønnerhvadumener,» sierhan.
Hannynnermuntertforsegselvidetdefinnersegen plassibenkeradene.
«Hvaerdetteigjen?»spørhan.
«Mozartsmesse,»sierSimonutenåsepåham,«i c-moll.»
«Ja,detvardet.»Ogsomomhanønskeråfåmaksimalt utavopplevelsen,folderFerdinandhendeneifangetoglukkerøynene.
Musikkenbegynner.