David Szalay Alt en mann er

Alt en mann er

David Szalay

Alt en mann er Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

David Szalay Originalens tittel: All that man is Oversatt av John Erik Bøe Lindgren, MNO Copyright © David Szalay 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-53373-1 1. utgave, 1. opplag 2017

Omslagsdesign: Jesper Egemar Omslagsfoto: Jo Michael Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen.

1 Seventeen, I fell in love

1

Berlin-Hauptbahnhof.

Det er her togene fra Polen kommer inn, og de to unge engelskmennene er nylig ankommet fra Kraków. De ser grusomme ut, de to tenåringene, utkjørte etter en slitsom togreise, tynne og skitne etter ti dager på interrail. Den ene, Simon, stirrer sløvt framfor seg. Han er en pen gutt, med høye kinnben og et alvorlig, uttrykksløst, nervøst ansikt.

Puben på stasjonen er støyende og røykfull klokken sju om morgenen, og han lytter irritert til mennene ved nabobordet – den ene er visst amerikaner, den andre tysker og litt eldre, og sier smilende: «Dere mistet bare fire hundre tusen soldater. Vi mistet seks millioner.»

Amerikaneren sier noe som blir borte i larmen.

«Russerne mistet tolv millioner – vi drepte seks millioner.»

Simon tenner en polsk sigarett, ser ordet Spiegelei på en laminert meny, legger penger på bordet, venter på at kelneren skal ta dem – euro, fine, moderne penger. Han liker skrifttypen designerne har brukt, enkle, ujålete.

«Bare i Leningrad døde en million. En million!»

Folk drikker øl.

Utenfor begynner småregnet å fukte området rundt stasjonen.

Det ble en diskusjon med kelneren – om det var mulig å få to kopper og bare én Kaffeekännchen. Det var ikke mulig. De måtte dele, Simon og vennen hans, som nå står ved mynttelefonen – mobilene virker ikke her – delvis gjemt under den sotede plasthetten, i et forsøk på å få kontakt med Otto.

9

Kelneren, i sin flekkete, signalrøde vest, hadde vært frekk mot dem, syntes Simon. Men smørblid mot andre – Simons matte blikk følger ham der han beveger seg omkring, beveger seg gjennom røyken og bråket – mot avislesende menn i dress, som han der, som kikker opp med et brått, stramt smil, kikker på klokken mens kelneren losser av brettet.

En stemme begynner å spy ut informasjon om togene.

En gjennomtrengende stemme skjærer inn fra et eller annet sted utenfor, der vinden fyller stasjonen. Stemmen er som en lydkran som skrus av og på.

Simon er blitt vant til den enkle melodien før hvert stemmeavbrudd av denne stemmen og dens ekko.

Og den enkle melodien, når den kommer, har begynt å virke som en forlengelse av utmattelsen hans, som om den var inni ham, noe subjektivt.

Kelneren bukker bokstavelig talt for den dresskledde mannen.

Livet på stasjonen skvulper og virvler som en skitten elv.

Folk. Folk beveger seg gjennom stasjonen som en skitten elv.

Og så det spørsmålet igjen – Hva gjør jeg her?

Han ser vennen Ferdinand legge på røret.

De har prøvd å komme i kontakt med Otto i flere dager – han er en Ferdinand traff i London for noen uker siden, en ung tysker som, trolig beruset, trolig uten å regne med at det ville komme til å bli aktuelt, sa at hvis han noen gang kom til Berlin, ville han være velkommen til å bo hos ham.

Ferdinand kommer tilbake til bordet med et bekymret uttrykk i ansiktet.

«Fremdeles ikke noe svar,» sier han.

Simon røyker uten å si noe. Han håper egentlig at Otto aldri skal svare. Han har ikke vært så ivrig etter å bo hos ham. Han traff ham ikke i London, og det han har hørt om ham, har han ikke likt.

10

Han sier: «Hva skal vi gjøre da?»

«Jeg vet ikke,» sier vennen hans. «Bare dra til leiligheten?» Han har Ottos adresse – Otto venter dem faktisk en gang i april, såpass ble avtalt i London, tentativt, gjennom meldinger på Facebook.

De reiser to holdeplasser videre med S-Bahn og bruker lang tid på å finne leiligheten, og når de til slutt finner den – plutselig, i en skitten liten sidegate – er det ingen der, bortsett fra en politimann i grønn uniform. Han står på en avsats der trappen svinger, én etasje nedenfor døren til leiligheten, i det svake lyset fra et vindu.

De er usikre på hvorfor politimannen er der Er Otto blitt myrdet? og nøler.

«Tag,» sier mannen. Stemmen hans avslører alt: Ingen er blitt myrdet.

De sier at de ser etter Otto, og politimannen, som åpenbart vet hvem Otto er, sier at han ikke er der. Det er ingen der, sier han.

De venter.

De venter i over en time. Ferdinand tar noen turer til en telefonkiosk ute på gaten for å høre med folk som kanskje vet hvor Otto er, mens Simon sitter på det flislagte gulvet i det enorme inngangspartiet og prøver å komme videre i The Ambassadors, en lefsete Penguin Classics-utgave som bor i en av glidelåslommene i ryggsekken hans. De slitne øynene finner disse ordene – Lev alt du kan; det er en tabbe å ikke gjøre det. Det spiller ikke så stor rolle nøyaktig hva du bedriver, så lenge du har livet ditt. Hvis du ikke har hatt det, hva har du så hatt? Jeg er for gammel – i alle fall for gammel for det jeg ser. Det man mister, mister man; det er på det rene. Men vi har illusjonen om frihet; gjør derfor ikke som jeg i dag, og lev uten minnet om denne illusjonen. Jeg var enten – på riktig tids11

punkt – for dum eller for intelligent til å ha den, og nå er jeg i en tilstand av reaksjon mot tabben. Gjør hva du vil så lenge du ikke begår den. For det var en tabbe. Lev, lev!

Han tar fram en penn fra samme lomme i sekken hvor romanen lå, og med den tegner han en vertikal strek ved siden av teksten. Ved siden av den vertikale streken, i margen, skriver han: HOVEDTEMA. Ferdinand kommer tilbake fra gaten, fuktig av lekent regn.

«Hva skal vi gjøre?» spør han.

S-Bahn igjen.

Regnet har gitt seg. De ser ting fra togvinduene. En bevart rest av Muren, full av psykedelisk graffiti. En verden de ikke husker. De er for unge. Sollys der ute på den åpne sletten, skinner gjennom stedene Muren sto før. Gjennom vinduene i S-Bahn, gjennom et nettverk av skitt, treffer det Simons mysende øyne.

Hva gjør jeg her?

Hva gjør jeg her?

Toget dunker over skjøter.

Hva gjør jeg Toget saktner farten her? og triller inn på en stasjon, i friluft – Warschauer Straße.

Forblåst perrong, omgitt av goldt land.

Det golde landet.

April er den …

De er forelsket i Eliot og hans melodiøse pessimisme. De har stor respekt for Joyce. Han er den de vil være, et monument som ham. Dette er forfatterne hvis verker gjorde dem til venner. Og Shakespeares tragedier. Og Den fremmede.

Og Vladimir og Estragons byrde, som de liker å se på som sin egen. Vente på Otto.

Warschauer Straße. Toget beveger seg gjennom lystig ugress. Vårregn angriper de flassende reklameskiltene, fra veibroene strømmer lyden av usynlig trafikk.

12

I Kreuzberg setter de seg slitne ned for å spise lunsj.

Kreuzberg er en stor skuffelse. Det skulle liksom være hipster-området, den alternative bydelen. Særlig Ferdinand er skuffet. Simon putter mat i den velformede munnen sin. Han har ikke hatt noen forventninger til Kreuzberg.

Området interesserer ham ikke, og han synes vennen er naiv – selv om han ikke sier det høyt – som trodde det ville være interessant.

Mens de spiser, blir det en liten diskusjon omkring hvor mye dyrere alt er enn i Polen (de var i Warszawa, Kraków, Auschwitz), men de høyere prisene i Berlin kan rettferdiggjøres av høyere kvalitet, føler de. Maten, for eksempel. De spiser begjærlig.

Av en eller annen grunn begynner de å snakke om folk på skolen. De går siste året på videregående, tar A-leveleksamen til sommeren, håper å begynne på Oxford til høsten. (Det er derfor Simon pløyer seg møysommelig gjennom Henry James, på leting etter stoff som kan brukes til «Internasjonale tema».)

Så de snakker om forskjellige folk – for det meste om hvor teite de er – og så nevner Ferdinand Karen Fielding.

Han aner ikke, når han slenger ut navnet som en triviell gjenstand, at vennen hans ofte drømmer om Karen Fielding – drømmer der de kanskje snakker sammen, eller veksler blikk, eller der hendene deres streifer hverandre, og når han våkner, er det som om han fremdeles kan merke berøringen fra hånden hennes og kjenne et øyeblikks svimlende glede.

Han skriver drømmene ned i dagboken, så ærlig som mulig, i tillegg til side opp og side ned om hva drømmene kan bety og om selve drømmeprosessen.

I våken tilstand har han og Karen Fielding knapt snakket med hverandre, og hun vet ingenting om følelsene hans – hvis hun da ikke har lagt merke til hvordan han følger henne med blikket når hun går med brettet gjennom spisesalen eller tramper tilbake etter lacrosse i gjørmete utstyr.

Praktisk talt det eneste han vet om henne, er at familien hennes bor i Didcot – han overhørte henne fortelle det til 13

en annen – og fra det øyeblikket fikk ordet «Didcot» et eget liv i tankene hans, med sin helt egne og mystiske dragning. I likhet med navnet hennes virker det nesten for sterkt å skrive ned, men en kveld på et ungdomsherberge i Warszawa, mens Ferdinand dusjet, skrev han, og det fikk hjertet hans til å banke: Det virker meningsløst å reise omkring i Europa når det eneste stedet jeg ønsker å være, er i beskjedne, småbyaktige, engelske Pennen svevde.

Så gjorde han det, han skrev ordet.

Didcot.

Navnet hennes, som er enda mer kraftfullt, har han aldri samlet mot til å nedtegne.

Nå, når Ferdinand uttaler det, nikker Simon bare og tar mer sukker i kaffen.

Han lengter etter å snakke om henne.

Mer enn noe annet vil han bruke hele ettermiddagen på å snakke om henne, eller bare høre navnet hennes bli sagt høyt gang på gang, de fire stavelsene som for ham later til å romme alt det er verdt å leve for i hele verden. I stedet begynner han å snakke, ikke for første gang, om hvor umulig det er å oppnå enhver form for tilfredsstillelse som turist.

Ferdinand senker blikket og hører, mens han rører i kaffen, på sin venns deprimerende utlegning av emnet.

Hva er det turisten vil? Se ting? Se mer av livet? Livet er overalt – man trenger ikke å farte rundt i Europa for å finne det … det eneste stedet jeg ønsker å være Ferdinand slutter å late som om han hører etter og begynner å skrive et postkort. Bildet: Kraków-katedralen, svart og hakkete. Kortet er til en jente i England som han har en slags flørt gående med, som han liker ganske godt noen ganger – som han uansett mener han bør holde varm. Han smiler og kjenner på skjeggstubbene på den kraftige haken mens han skriver, Vi får skjegg begge to – det lyder behagelig mandig. Når han er ferdig, leser han opp det han har 14

skrevet for å få sin venns anerkjennelse. Så reiser han seg for å finne doen.

Han blir borte en stund, og mens Simon sitter i den solfylte restauranten, ser han på røyken som stiger opp fra tuppen av sigaretten.

Det får ham nesten til å gråte, kanskje på grunn av utmattelsen.

Hva gjør jeg her?

Følelsen av ensomhet er like voldsom som en stormfront.

Etter ti dagers reise synes han vennen stort sett er irriterende. Han strevde for å få til et smil da vennen leste opp postkortet og viste ham tegningen han hadde lagd med grønt blekk av en skjeggete mann. Og måten han hadde sprayet seg med Joop! på før han la sekken i skapet på stasjonen. Hvordan han demonstrativt hadde trukket opp T-skjorten da han sprayet seg med Joop! for å vise verden håret på brystkassen … I det øyeblikket … Og dette skal liksom være vennen han er sammen med. Like voldsom som en stormfront er følelsen av ensomhet som kommer over ham.

Mens han ser røyken klatre opp fra tuppen av sigaretten.

I den solfylte restauranten.

Om kvelden går de til leiligheten igjen og treffer Ottos søster der med to venner i lær, den ene med ansiktet fullt av piercinger – Lutz – og den andre mye høyere, med hvalrossbart – Willi. Ottos søster aner ikke hvem Simon og Ferdinand er, men når de forklarer det, foreslår hun at de skal late som om de er hjemme og vente på Otto – han må dukke opp før eller siden. Hun og vennene hennes skal straks gå, sier hun.

Når de er alene, later Simon og Ferdinand som om de er hjemme. Leiligheten er overraskende stor, og de vandrer gjennom den mens de tar seg små friheter, forsyner seg av en whisky som ser dyr ut og åpner skuffer. I en av skuffene finner Simon en merkelig kortstokk. Det må være tarotkort, tenker han. Han snur et av dem – bildet av en hånd 15

som holder en slags kjepp. As der Stäbe, står det. Stav-ess? Åpenbart et fallossymbol. Ikke akkurat subtilt. Samme det.

Tull. Han lukker skuffen.

Klokken er rundt to på natten når Otto stormer inn og finner dem på stuegulvet i soveposene sine.

Han slår på lyset og skriker.

Så får han øye på Ferdinand, som akkurat har løftet hodet og myser opp på ham, og roper: «Faen, mann, du kom !»

«Otto …»

«Faen!»

«Jeg håper det er greit …» begynner Ferdinand.

«Hva faen er det du prater om?» skriker Otto.

«Jeg håper det er greit at vi kom …»

«Tror du at det ikke er greit?» roper Otto.

«Jeg vet ikke …»

«Jeg har ventet på dere.» Det står noen andre der, bak Ottos skulder, titter over den.

«Du, vi prøvde å ringe deg …»

«Yah?» «Du var ikke her.»

«Jeg var ikke her!» forklarer Otto, fremdeles ropende.

«Og du svarte ikke på mobilen …»

«Jeg har mistet den!» «Å.»

«Ja, jeg har mistet den,» sier Otto, med ett med lav, ynkelig stemme. «Jeg har mistet den.»

Når han har satt seg ned i en av sofaene, begynner han å rulle en rev, noe som skuffer Simon, som hadde håpet at han umiddelbart ville slå av lyset og la dem sove.

Otto går med en tåpelig hatt, og jakkeermene slutter lenge før håndleddene. Adamseplet beveger seg opp og ned mens han ruller reven. Det viser seg at han og vennene hans jobber hele uken med å servere drinker et sted utenfor Berlin. Mens han ruller reven, takker Ferdinand ham om og om igjen for at de får bo der.

16

«Du, tusen takk, altså,» sier Ferdinand og setter seg opp i soveposen.

«Hei, faen, bare glem det,» sier Otto med overlegen likegyldighet, fra sofaen, fremdeles iført hatt.

«Hva, eh, med politimannen?» spør Ferdinand.

Det virker ikke som om Otto oppfatter spørsmålet.

«Hva?» «Politimannen. Ikke sant.» Ferdinand nikker mot reven som tar form i Ottos fang.

Otto vifter det bort. «Å, faen ta ham!» Så legger han til: «Han bryr seg ikke.»

«Hva gjorde han her, egentlig?»

«Faren min,» sier Otto. «Det er bullshit.»

«Faren din?»

«Ja, det er noe dritt.» Otto gjør seg ferdig med reven, legger på spytt med tuppen av lillefingeren og sier: «Han jobber for staten. Ikke sant.»

«For staten?» sier Simon mistenksomt og bryter tausheten for første gang.

Otto overhører ham og tenner reven.

Simon mislikte Otto med det samme. Han skulle ønske Ferdinand ville slutte å takke ham. Selv sier han nesten ingenting, og når Otto, etter å ha røykt den første reven, oppfordrer ham til å rulle en ny, tar han imot sakene uten et ord. Otto sier hele tiden at han må bruke mer «shit». Han og Ferdinand snakker hysterisk sammen om folk de kjenner i London. Senere sier Otto at Simon må rulle enda en rev, og maser atter om at han må bruke mer «shit». De er ganske steine alle sammen. Noen har slått på TV og funnet noe som muligens er pornografisk – noen nakne kvinner i en kornåker, ser det ut til. Simon ignorerer det. De andre ler av det. Simon legger plutselig merke til at Ottos venn har gått. Simon kan ikke huske at han gikk. Han har en ubehagelig følelse av å ha innbilt seg ham, at det aldri var noen andre der. De andre ler av kvinnene i kornåkeren, Otto stirrer intenst på skjermen med blanke øyne, tungen halvveis ute, trollbundet.

17

Selv føler Simon seg veldig skjelven. Han reiser seg uten å si noe og går for å finne badet. Der inne glemmer han hvor han er og blir stående lenge og stirre på sjampoflaskene og en opptrekkbar plastfrosk på den flislagte kanten av badekaret, dens uskyldige, grønne ansikt. Duringen fra avtrekksviften høres mer og mer ut som hulking.

Når han setter seg ned på stuegulvet igjen, omkring tjue minutter senere, spør Otto: «Hvor mye shit er det igjen?»

«Ingenting,» sier Simon. Stuen – som er beige og kremfarget og full av orientalsk kunst – virker ukjent, som om han ser den for første gang.

«Har du brukt opp alt?»

Ferdinand klarer ikke å la være å fnise og begynner å messe: «Beklager, beklager …»

«Har du brukt opp alt?» gjentar Otto, fremdeles med vantro i stemmen.

Ferdinand fniser og beklager.

«Ja,» sier Simon. Han har i tillegg svidd hull i det lyse, skinnende teppet, men han bestemmer seg for ikke å nevne det nå.

«Faen,» sier Otto. Og så, som om det kanskje var en spøk: «Har du virkelig brukt opp alt?»

«Virkelig.»

«Jeg beklager så mye,» sier Ferdinand, brått med et svært alvorlig uttrykk i ansiktet.

Otto sukker. «Okay,» sier han. Men han har ikke helt kommet over det. «Faen,» sier han noen sekunder senere, «du brukte opp alt …»

Simon kryper langsomt ned i soveposen og snur seg bort fra dem. De snakker fremdeles når han sovner.

Dagen etter tar han og Ferdinand en tur til Potsdam. Det virker som om dette er det eneste Simon vil gjøre mens de er i Berlin – se Sanssouci-slottet.

Fra Potsdam stasjon, en overdådig utsmykket grønnmalt port. Deretter en aveny med små trær og lystslottet øverst 18

på en terrassert høyde. Ved foten av høyden spruter en fontene høyt opp i luften, og parken er full av hvite statuer i stein – menn som forulemper kvinner eller som slåss eller som myser nobelt mot noe langt borte, hver av dem stivnet i en stilling preget av mørkt raseri, stivnet blant tause hekker eller ved siden av utsmykkede bassengers blanke overflater.

Simon vandrer gjennom dette landskapet – de lange gangstiene med trær på begge sider, fontenene der stiene krysser, fasadene der de ender – med en slags opprømthet.

Det er et sted som serverer te, de setter seg på hagemøblene av metall, og han snakker om hvordan hele landskapet uttrykker menneskehjernens naturlige orden, på samme måte som musikken til J.S. Bach.

Ferdinand spiser kake og klager over kviser på ryggen, at de lager flekker på skjorten.

Simon har lignende problemer, men sier ikke noe. (Han er dessuten nøye på å skjule kroppen sin for vennen.) I stedet legger han ned The Ambassadors og forteller Ferdinand om Fredrik Vilhelm, Fredrik den stores far, og hans besettelse med vaktene sine – at alle måtte være svært høye, at han var voldsomt opptatt av detaljene i uniformene deres og at han likte å se dem marsjere når han følte seg dårlig.

Historien får Ferdinand til å le. «Det er fantastisk,» sier han og bruker fingeren for å få med seg siste rest av krem fra asjetten. Simon drikker fornøyd opp teen og tar opp boken igjen. Det er sen ettermiddag – de hadde vanskeligheter med å finne fram. Skyggene fra statuene strekker seg utover de jevne plenene.

«Hva skal vi gjøre i kveld?» sier Ferdinand.

Simon trekker lett på skuldrene uten å se opp fra boken.

Ottos søster, som var i leiligheten da de våknet, hadde foreslått at de kunne bli med henne og vennene hennes Lutz og Willi ut på byen. Ferdinand nevner denne muligheten.

Simon er atter tydelig uinteressert. Tanken på å tilbringe kvelden med Ottos søster og vennene hennes fyller ham med noe som ikke er ulikt redsel, en slags dirrende panikk.

19

«De er noen fjols, er de ikke?» sier han, fremdeles lesende.

Han og Ferdinand har brukt mye av dagen på å le av Lutz og Willi – skinnklærne, piercingene, Lutz’ skingrende latter, Willis gretne bart.

«De virker OK,» sier Ferdinand tankefullt. I ti dager har han ikke hatt selskap av andre enn Simon. «Og Ottos søster er fin.»

«Er hun?»

«Er hun ikke?»

«Hun er okay,» erklærer Simon og blar om, «antar jeg.»

«Hva skal vi ellers gjøre?» spør Ferdinand med en slags latter.

«Vet ikke.»

«Vi kan vel bare ta en drink sammen med dem,» sier Ferdinand. «De kan ikke være så ille.»

«Hva er klokka?»

«På tide å dra tilbake.»

«Allerede?» sier Simon og snur på hodet for å se på den skyggefulle parken. «Jeg liker meg her.»

Det ender med at de tilbringer deler av kvelden med Ottos søster og Lutz og Willi. Simon virker bestemt på ikke å hygge seg. Han bare sitter der med et dystert uttrykk i ansiktet mens de andre snakker sammen, helt til Ferdinand nesten skjemmes over ham – en uengasjert, humørløs type som super i seg hjemmelagd vin. De er på et hippieaktig sted i Kreuzberg, sitter ute, under noen trær med blomster som lukter som sæd.

«Hva er det med vennen din?» spør Lutz Ferdinand, bøyer seg fram for å hviske mens det klirrer i piercinger. «Er han okay?» Lutz er stygg med sandfarget hår.

«Jeg vet ikke,» sier Ferdinand, høyt nok til at Simon kan høre det, men han later som ingenting. «Han er alltid sånn.»

«Han må være morsom å reise sammen med.»

Ferdinand bare ler.

Lutz sier: «Han er bare sjenert, eller?»

20

«Kanskje det.»

«Han er sikkert okay.»

«Selvfølgelig,» sier Ferdinand. «Han er veldig intelligent.»

«Sikkert.»

«Og veldig morsom noen ganger.» «Å?»

«Absolutt.»

«Det kan jeg ikke forestille meg,» sier Lutz.

Men vennen hans, Willi, er nesten like fåmælt som Simon og smiler like lite, og store deler av kvelden handler om Ferdinand, Lutz og Ottos søster. De snakker, naturligvis, om stedene Ferdinand og Simon har vært og hva de har gjort der – turistområdene de har besøkt, for det meste kirkelige.

Dette gjør Lutz rasende. «Den dritten der kan dere ta når dere er eldre!» innvender han. «Dere trenger ikke å gjøre det nå ! Hva skal dere i kirker å gjøre? Det er sånt man gjør når håret er blitt grått. Hvor gamle er dere egentlig?» spør han.

De forteller ham det – sytten år.

«Dere er fremdeles så unge,» sier Lutz med innlevelse, selv om han ikke kan være mer enn ti år eldre. «Ha det gøy, okay? Okay?»

2

Ha det gøy.

Nattoget til Praha. Det finnes ikke et eneste ledig sete, og de tilbringer natten på gulvet utenfor toalettet, der de stadig blir sparket borti av føtter på vei forbi.

En gang etter daggry reiser de seg og ser etter noe å spise.

Utenfor flyter det bølgende landskapet forbi i nydelig morgenlys.

Furuskog innhyllet i dis.

Simon tenker fremdeles på en drøm han hadde under et av bruddstykkene med søvn på gulvet. Noe som hadde å gjøre med noe under en innsjø, noe som var hans. Han snakket med noen fra skolen, snakket om Karen Fielding.

Personen han snakket med hadde brukt et merkelig ord, et ord som kanskje ikke engang fantes. Og så hadde han gått forbi Karen Fielding i en smal døråpning og senket blikket, og da han så opp, hadde hun smilt til ham og han hadde våknet og kjent et øyeblikk av ubeskrivelig glede.

«Du ser helt elendig ut,» sier Ferdinand der han sitter overfor ham ved et bord i spisevognen.

«Gjør jeg?»

«Jeg mener – er du okay? Du ser ikke frisk ut.»

Ferdinand, tenker han, anstrenger seg for å gjøre det godt igjen.

Det oppsto en krangel dagen før, om reiseplanene.

Simon hadde villet ta et tidlig tog til Praha. Ferdinand hadde ikke vært enig. Han hadde villet slå til på Ottos tilbud om å vise dem hvordan man hadde det gøy i Berlin.

Simon hadde som vanlig taust insistert på å få viljen sin 22

– og så viste det seg at han ville innom Leipzig for å besøke graven til J.S. Bach.

Han hadde mer eller mindre narret ham med på å gå av i Leipzig, følte Ferdinand, og det hadde vært en grusom opplevelse. Ti timer på stasjonen og de dieselfylte gatene som omga den – det neste toget til Praha gikk ikke før midt på natten – bare for å tilbringe noen minutter i den iskalde Thomaskirche, som til og med Simon hadde omtalt som «inderlig uinteressant».

Til slutt, omkring midnatt, satte de seg ned i taushet på jernbaneperrongen for å vente, der noen unge tyske kristne sang sanger som «Let it Be» og «Blowing in the Wind» mens regnet falt foran de høye lampene og ute på den mørke skinnegangen.

Det virker ikke som om Simon har merket kontroversen, ei heller vennens forsøk om morgenen på å gjøre det godt igjen.

Han ser ut av vinduet, den lave solen skinner på hans vakre profil, hendene skjelver lett etter den grusomme natten.

«Vi er i Praha om cirka en time,» sier Ferdinand.

«Ja vel?» Fra et eller annet sted har et bilde kommet inn i Simons hode, et bilde av menneskelivet som bobler opp gjennom vann. Boblene stiger i strømmer og skyer, de berører hverandre og blander seg, samtidig som hver og en forblir individuell der de reiser oppover fra dypet mot lyset, helt til de ved overflaten opphører å eksistere som individuelle enheter. I vannet hadde de en individuell, fysisk eksistens – i luften blir de en del av luften, en del av et uendelig hele, uatskillelige fra alt annet. Ja, tenker han og myser mot det disige, myke sollyset, mens øynene fylles av tårer, slik er det – liv og død.

«Hvor synes du vi skal bo?» spør Ferdinand.

«Jeg vet ikke.»

«Ungdomsherberge?»

«Okay,» sier Simon mens han fremdeles betrakter landskapet, disen som letter.

23

Alt skjer veldig fort. Menn med desperasjon i blikket venter på perrongen når toget ruller inn. De oppvendte ansiktene reflekteres i vinduene idet toget mister siste rest av fart. Det blir kamp om de engelske tenåringene allerede på vei ned jerntrappen, og noen minutter senere sitter de i en Skoda som er eldre enn dem med en motor som høres ut som en veps og som spyr ut overdådige mengder blålig eksos. Dunsten er tung, søtlig. Fra de blomstrende trærne også. Sjåføren kan bare noen få ord på tysk, i tillegg til sitt eget morsmål. «Zimmer frei, zimmer frei,» hadde han hevdet på stasjonen, grepet tak i bagasjen deres og satt av sted mot bilen.

De kjører i tjue minutter eller så, for det meste oppoverbakke (og dermed svært langsomt), inn i en vårgrønn forstad av sprukken asfalt og blasse hus på små jordstykker og stopper til slutt utenfor et enetasjes hus med et tre utenfor der stien under er full av visne blomster. Det er her sjåføren bor sammen med sin kone, og hun snakker litt engelsk.

Når de går ut av Skodaen, blir de møtt av fuglekvitter, og hun er der også, åpner den knirkende porten med stor entusiasme, endog en slags utålmodighet. Hun er antagelig rundt førti og ser ut som om hun nettopp har stått opp.

Håret – en slags gyllen beige – er løst og uryddig, og hun er iført en gul badekåpe i frotté og blå plastsandaler. Hun går bortover fortauet i de blå sandalene på de visne blomstene, gjennom den splintrede skyggen som etterlater flekker av lys på den glatte ansiktshuden, smilende, og plasserer et par kyss på hvert av de unge besøkendes ansikter. Så skynder hun dem inn og viser dem det som skal være rommet deres – en enkeltseng, en flekkete skumgummimadrass på gulvet, et vindu fylt av løv. Hun smiler til dem mens de søvnig betrakter rommet. «Er det okay?» sier hun.

Hun ber dem sette fra seg tingene sine og bli med og spise frokost, så de følger etter henne gjennom en gang med en vaskemaskin, forbi noe som ser ut til å være et ekkelt soverom, og inn på et kjøkken.

Simon tenker fremdeles på drømmen han hadde på toget 24

mens han følger etter henne inn på kjøkkenet sammen med vennen sin. Den føles nærmere enn stedet han befinner seg, enn vaskemaskinen han nettopp har gått forbi, enn det solfylte kjøkkenet der han blir bedt om å sette seg. det eneste stedet jeg ønsker å være Hun gjør noe nå, akkurat nå, hun gjør noe mens han setter seg ved et lite, firkantet bord på det solfylte kjøkkenet. Og smilet hun viste ham i drømmen føles mer virkelig enn kvinnen som nå henter ting ut av kjøleskapet og forklarer dem hvorfor de har gjort rett i å velge å bo hos henne.

Smilet hun viste ham i drømmen. Det er mulig det bare var noe han la til for egen regning. Ansiktet smilte egentlig ikke. Egentlig hadde det et alvorlig uttrykk. Blekt, innrammet av mørkt hår, med et alvorlig uttrykk. Likevel var de blå dukkeøynene fulle av ømhet, og på en eller annen måte visste han at hun smilte til ham. Så våknet han mens de første solstrålene fylte togets indre, til toghjulenes febrile lyd.

Hun sier hun ikke er opptatt av penger – det er ikke derfor hun leier ut. Hun bare liker mennesker, sier hun, og vil hjelpe dem. Hun vil gjøre alt hun kan for å hjelpe dem. «Jeg vil hjelpe dere,» sier hun til dem. Hun innrømmer at huset ikke akkurat ligger i sentrum, men hun lover dem at det ikke er vanskelig å komme seg dit. Hun skal vise dem hvordan, og det gjør hun mens de spiser, legger et kart utover kjøkkenbordet og viser veien til Metro-stasjonen med fingeren, selv om det meste av veien later til å gå akkurat der kartet har en brett og papiret er slitt og uleselig.

De drikker slivovice av små kopper formet som kongler, og luften er grå og skarp av sigarettrøyk. I tillegg er hun litt skjødesløs med badekåpen når hun bøyer seg over det fillete, store kartet over Praha med sine distrikter i forskjellige farger, og det er uklart hva hun har på under – om noe – hvilket Ferdinand har merket seg og som han har prøvd å formidle til kameraten sin ved hjelp av et slibrig smil og en bevegelse med hodet, idet mannen hennes kommer inn, tar 25

sigaretten ut av den lille munnen sin og sier noe på tsjekkisk.

Hun forsøker å vifte ham bort, ser ikke engang opp fra det hun holder på med – følger et eller annet på kartet, en svingete vei, med en flisete fingertupp – så kommer noe som later til å være en kort, hissig disputt.

Ferdinand smiler fremdeles slibrig.

Hun står fremdeles bøyd over kartet.

Mannen hennes blir stående et øyeblikk og koke av misnøye. Så går han, og hun sier at han skal på jobb. Han er tidligere profesjonell fotballspiller, forklarer hun, nå gymlærer.

Hun setter seg og tenner en ny sigarett og legger hånden på Simons kne. (Det virker som om hun, til tross for tausheten hans, har fått en særlig sans for Simon.) «Maannen min,» sier hun, «han vet iingenting annet enn fotball.» Det blir stille. Hånden hennes er fremdeles på kneet hans. «Forstår du meg?»

«Ja,» sier han.

Sprit så tidlig på morgenen, etter en så grusom natt, har gjort ham veldig ør. Han er ikke sikker på hva som foregår, hva hun snakker om. Alt virker uvanlig tydelig – det solfylte kjøkkenet, bildene av kattunger på veggen, fotballkonens blå øyne, den fine, pergamentaktige huden. Hun holder ham fast med et urovekkende blikk. Han slår øynene ned og blir sittende og se på de smale, nakne knærne hennes.

Blikket hennes igjen.

«Han vet iingenting annet enn fotball,» sier hun. Han ser på munnen hennes mens hun sier det. «Du forstår meg.»

Denne gangen virker det ikke som et spørsmål. Det lyder mer som en ordre.

«Og dere unge gutter,» sier hun, smiler lykkelig og griper brandyflasken, «liker dere sport?»

«Det gjør jeg,» sier Ferdinand.

«Ja?» «Ikke Simon.»

26

«Det er ikke riktig,» mumler Simon irritert.

Det virker ikke som om hun hører det. Hun snur seg mot ham og sier: «Å, ikke? Hva liker du? Hva liker du? Jeg tror jeg vet hva du liker!» Hun legger hånden på kneet hans igjen og begynner å le.

«Simon liker bøker,» sier Ferdinand. «Å, du liker bøker! Det er bra. Jeg liker bøker! Å –» hun legger en hånd på hjertet – «jeg elsker bøker. Mannen min, han liker ikke bøker. Han er ikke interessert i kunst. Du er interessert i kunst, tror jeg?»

«Han er interessert i kunst,» bekrefter Ferdinand. «Å, det er bra!» Hun sukker, med blikket på Simon.

«Skjønnhet,» sier hun. «Skjønnhet, skjønnhet. Jeg lever for skjønnhet. Se, jeg skal vise deg.»

Hun tar ham opprømt med bort til et maleri som henger på veggen. Et flatt, livløst landskap i stygge, glorete farger.

Hun sier at hun kjøpte det i Venezia.

«Det er fint,» sier han.

De blir stående der en stund i taushet.

Mens han stirrer på det lille, grusomme bildet, er han var at hun står ved siden av ham, med en varm og tung hånd på skulderen hans.

«Vennen din,» sier hun til Ferdinand og tenner en ny sigarett, «han forstår.» De er på kjøkkenet igjen.

«Han er veldig intelligent,» sier Ferdinand.

«Han forstår skjønnhet.»

«Absolutt.»

«Han lever for skjønnhet. Han er som meg.» Og så gjentar hun, mens hun skrur av korken på brandyflasken, «mannen min, han vet bare om fotball.»

«Det vakre spillet,» spøker Ferdinand.

Hun ler, men det fremkommer ikke tydelig at hun skjønte vitsen. «Liker du fotball?» spør hun.

«Jeg er egentlig mer en rugby-type,» sier Ferdinand.

Han prøver å forklare hva rugby er, mens hun røyker og lytter og tidvis kommer med spørsmål som røper at hun ikke har skjønt noe som helst.

27

«Så det er som fotball?» spør hun og vifter bort litt røyk etter flere minutter med detaljerte forklaringer.

«Eh. På en måte,» sier Ferdinand. «Ja.» «Og jenter?» spør hun. «Liker dere jenter?»

Spørsmålet er mindre pinlig for Ferdinand enn for Simon, og han sier, etter en kort pause: «Selvfølgelig liker vi jenter.»

Hun ler igjen. «Selvfølgelig!»

Hun ser på Simon, som stirrer i bordet. Hun sier: «Dere kommer til å finne masse jenter i Praha.»

Mens de står på Karlsbroen, med de svertede statuene, de pekende turistene, erklærer Simon at hele stedet er et sjelløst Disneyland.

I St. Vitus-katedralen, vandrende omkring i det rolige lyset og den svake dunsten av treolje, ser han en plakat for oppføringen av Mozarts messe i c-moll senere samme ettermiddag som piffer ham litt opp, og når de har skaffet billetter, setter de seg på terrassen utenfor en turistaktig pub overfor katedralens flanke for å vente.

Ikke likt ham tar Ferdinand en sigarett, en Philip Morris, av Simon. Mens vennen hans forteller hvor dårlig han liker Praha, legger Ferdinand merke til to unge kvinner som sitter ved et bord i nærheten. De er kanskje ikke de skjønnhetene husverten deres hadde lovet – men de er helt okay. Den ene er mer enn okay. Han prøver å høre hva de sier, høre hvilket språk de snakker. De er åpenbart ikke herfra.

«Hvordan kan man være lykkelig som turist?» sier Simon. «Alltid på vandring, alltid på tur, på leting etter ting …»

«Du er i godt humør.»

«Jeg er ikke i dårlig humør – jeg sier bare …»

Det virker som om jenta er engelsk. «Hva med dem?» sier Ferdinand stille.

«Ja?» Simon skjærer en grimase, et slags smertelig eller utålmodig uttrykk.

28

«Å, kom igjen!» sier Ferdinand. «De er ikke så ille. De er helt OK. De er finere enn dem i Warszawa.»

«Vel, det er ikke så vanskelig …»

«Vel, jeg vil, hvis du skjønner hva jeg mener,» ler Ferdinand. «Jeg ber dem bli med oss.»

Simon sukker utålmodig og tenner en ny sigarett med litt skjelvende hender. Han ser på mens Ferdinand, misunnelsesverdig lett, glir bort til jentene og begynner å snakke med dem. Han peker mot bordet der Simon sitter, og Simon ser raskt en annen vei, kikker opp mot det betryggende, svertede, gotiske massivet som er St. Vitus. Han ser fremdeles på det, eller later som, når Ferdinands stemme sier: «Dette er vennen min, Simon.»

Han snur seg mot solen, myser. De står der, med drinken i hånden. Den ene har solhatt på. Ferdinand gjør tegn til at de skal sette seg, hvilket de gjør, nølende. «Jaha,» sier Ferdinand og setter seg med en høy skrapelyd og en slags overdreven vennlighet, «liker dere Praha? Hvor lenge har dere vært her? Vi kom først i morges, så vi har ikke sett så mye ennå, eller hva, Simon?»

Simon rister på hodet. «Nei, ikke egentlig.»

«Vi var en tur der inne,» sier Ferdinand, «Simon liker katedraler.» Jentene sender ham et kort blikk, som om de venter at han skal bekrefte eller avkrefte dette, men han sier ikke noe. «Har dere vært der inne?» spør Ferdinand og retter spørsmålet særlig mot henne med solhatten, som er langt mer tiltrekkende enn venninnen.

«Ja, i går,» sier hun.

«Ganske imponerende, ikke sant?»

Hun ler. «Helt okay,» sier hun, som om hun mistenker Ferdinand for å spøke.

«De er vel egentlig like alle sammen,» sier han. «Vi har vært innom nesten samtlige i denne delen av Europa, så dette kan jeg uttale meg om med en viss tyngde.» «Å ja?»

«Du skjønner hva jeg mener.»

«Så hvor har dere ellers vært?» spør hun.

29

Og så begynner de å snakke – hvor har dere vært, hva har dere sett.

Simon irriterer seg over Ferdinands oppførsel. Han ser på den som en slags maske vennen tar på seg når han treffer fremmede, som om det er en form for iboende falskhet, og ser på sin egen taushet som en protest mot denne falskheten. Og også mot det kjedsommelige ved alt sammen – når Solhattens lubne venninne spør ham om hva slags musikk han liker, bare trekker han på skuldrene og sier at han ikke vet.

Ferdinand forteller historien om det japanske paret de så – han i lindress og panamahatt, hun i turkis kjole med glitter – som danset på markedsplassen i Kraków. Så forteller han historien om da han og Simon ble halt ut av toget på den polsk-tyske grensen og ransaket av tyske statstjenestemenn med bart. «Jeg tror de var særlig mistenksomme mot Simon,» sier han med et smil og klarer å få damene til å le, og Simon smiler også, blekt, uten glede, godtar rollen han føler blir tvunget på ham.

«Full ransaking uten klær,» sier Ferdinand.

Solhatt hyler med sjokkert latter. «Hva, seriøst?»

«Nei,» sier Simon uten å se på henne. Og så erklærer han, spesielt henvendt til Ferdinand, som om de var alene: «Klokken er snart fem.»

«Er den?» spør Ferdinand, som om han ikke skjønner hvorfor Simon forteller ham det.

«Ja,» sier Simon. Det blir stille. «Du vet, den …» «Å ja,» sier Ferdinand. Det ser ut som om han tenker seg litt om, mens de andre venter. Så snur han seg mot Solhatt.

«Du, det er en konsert klokken fem. Den skal være ganske bra. Kan ikke dere bli med?»

Hun ser på venninnen, som trekker på skuldrene. «Hvor da?»

«Her!» Han peker på steinbygningen som ruver over dem. «Der inne. Det er Mozart eller noe sånt. Det er Mozart, ikke sant?»

«Ja,» sier Simon entusiastisk.

30

«Simon er skikkelig opptatt av de greiene der,» forklarer Ferdinand.

Jentene ser på hverandre igjen – de utveksler et ordløst blikk.

Unnskyldningen er at de ikke har mye penger.

Ferdinand sier: «Men vi kan jo møtes etterpå?» Han smiler fremdeles. «Konserten varer ikke så lenge, tror jeg. Hvor lenge varer den?» spør han Simon, som om han var sekretæren hans.

«Jeg vet ikke,» sier Simon. «Ikke mer enn en time, vil jeg tro.»

«Vi kan jo bare møtes her når den er slutt,» foreslår Ferdinand. «Om en times tid?»

De blir enige om det, og Ferdinand og Simon går.

«Hun er ganske fin, hun med hatten, ikke sant?» sier Ferdinand.

«Hun er helt okay.»

«Hun er mer enn okay – hun er bra. Hva med venninnen?»

«Hva med henne?»

Ferdinand ler lykkelig. «Ja, jeg skjønner hva du mener,» sier han.

Han nynner muntert for seg selv idet de finner seg en plass i benkeradene.

«Hva er dette igjen?» spør han.

«Mozarts messe,» sier Simon uten å se på ham, «i c-moll.»

«Ja, det var det.» Og som om han ønsker å få maksimalt ut av opplevelsen, folder Ferdinand hendene i fanget og lukker øynene.

Musikken begynner.