David Kinney og Robert K. Wittman Djevelens dagbok

Djevelens dagbok

Robert K. Wittman og David Kinney

Djevelens dagbok Jakten på Alfred Rosenberg og Det tredje rikets stjålne hemmeligheter

Oversatt av Linda M. Vikaune

Robert K. Wittman og David Kinney Originalens tittel: The Devil’s Diary. Alfred Rosenberg and the Stolen Secrets of the Third Reich Oversatt av Linda Marie Vikaune © 2016 by Robert K. Wittman and David Kinney Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-44631-4 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsfoto: Keystone / Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016 Satt i 11,5/14,2 pkt. Bembo og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til familiene våre

Det må flere generasjoner til før store filosofiske forandringer kan bringes til pulserende liv. Og selv det som i dag er våre dødsmarker, vil en dag blomstre igjen.

Alfred Rosenberg Med små skritt kan du snuble inn i massemordere, det er det verste. Det skal bare veldig små skritt til.

Robert Kempner

Innhold

Prolog: Hvelvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13

MISTET OG FUNNET: 1949–2013

1 Korsfareren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 «Alt er borte» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 «Å stirre inn i dypet av en mørk sjel» . . . . . . . . . . . . . . .

23 39 57

LIV ELLER DØD: 1918–1939

4 «Skjebnens stebarn» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5 «Den mest forhatte avisen i landet!» . . . . . . . . . . . . . . . .

6 Mørket faller på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 «Rosenbergs vei» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8 Dagboken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 «Smarte trekk og heldige omstendigheter» . . . . . . . . . . .

10 «Tiden er ikke moden for meg» . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 Eksil i Toscana . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12 «Jeg hadde vunnet det gamle partiets hjerte» . . . . . . . . . .

13 Flukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77 88 114 134 157 174 183 203 219 236

KRIG: 1939–1946

14 «Byrden av det som skal komme» . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15 Sin egen lykkes smed . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

16 Tyver i Paris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 «Rosenberg, ditt store øyeblikk har nå kommet». . . . . . .

18 «Spesielle oppgaver» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19 «Vår tragiske, unike skjebne» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20 Nazister som naboer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 Kaosministeriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22 «En ruin» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23 «Lojal mot Ham til siste slutt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

247 262 271 295 316 337 345 354 375 394

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forfatterne takker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Appendiks A: Det tredje rikets tidslinje . . . . . . . . . . . . . . . .

Appendiks B: Persongalleri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

435 439 441 445

DJEVELENS DAGBOK

«Lenge leve det evige Tyskland!» Lokale nazister ønsker Alfred Rosenberg (i midten, med hevet hånd) velkommen til Heiligenstadt i Thüringen i 1935. (ullstein bild/ullstein bild via Getty Images)

Prolog: Hvelvet

S

chloss Banz lå på en fjellknaus høyt over et stykke bølgende bayersk landskap så vakkert at det var kjent som Gottesgarten – Guds hage.

Slottet ruvet over landsbyene og gårdene ved den buktende elven nedenfor. Dets utstrakte steinfløyer glødet som gull i solskinnet, og et par elegant smalnende kopperspir steg høyt opp over den barokke kirken. Stedet hadde en tusen år gammel historie: som handelsplass, som befestet borg for å stå imot fiendtlige styrker, som benediktinsk kloster. Det var blitt plyndret og ødelagt i løpet av krigen, og den kongelige Wittelsbach-familien hadde brukt en formue på å bygge det opp igjen. Konger og hertuger, og en gang selveste Keiser Wilhelm II, Tysklands siste keiser, hadde kastet glans over de storslagne hallene. Nå, på våren 1945, var kolossen base for en beryktet spesialtropp som i løpet av krigen hadde stjålet verdisaker fra det okkuperte Europa til fordel for Det tredje riket.

Etter seks utmattende år med krig kom nederlaget ugjenkallelig

14

DJEVELENS DAGBOK

nærmere. Over hele Tyskland hadde nazister begynt å brenne sensitive statlige dokumenter, før papirene kunne bli beslaglagt og brukt mot dem. Men byråkrater som ikke fikk seg til å ødelegge dokumentene sine, skjulte dem i stedet i skoger, i gruver, i festninger og på slott som dette. Over hele landet lå det biblioteker av hemmeligheter og ventet på at de allierte styrkene skulle finne dem: detaljerte interne dokumenter som kastet lys over det forskrudde tyske byråkratiet, over militærets nådeløse krigsstrategi og over nazistenes besatte planer om å rense Europa for dets «uønskede elementer», endelig og en gang for alle.

Den andre uken i april trengte soldatene fra general George S. Pattons 3. US Army og general Alexander Patchs 7. US Army inn i området. Etter at de hadde krysset Rhinen et par uker tidligere, hadde mennene rykket raskt frem over de vestlige delene av det medtatte landet, bare forsinket av ødelagte broer, improviserte veisperringer og små knuter av trassig motstand. De passerte byer lagt i grus av allierte bomber. De passerte huløyde landsbyboere og hus som ikke lenger flagget med nazistenes swastika, men med hvite laken og putevar. Den tyske hæren hadde i praksis gått i oppløsning. Om tre og en halv uke ville Hitler være død.

Ikke lenge etter at amerikanerne ankom regionen, støtte de på en eksentrisk aristokrat som gikk med monokkel og høye, blankpussede støvler. Kurt von Behr hadde tilbrakt krigen i Paris, hvor han plyndret private kunstsamlinger og beslagla vanlige møbler fra titusenvis av jødiske boliger i Frankrike, Belgia og Nederland. Like før frigjøringen av Paris hadde han og hans kone flyktet til Banz med store mengder stjålne verdigjenstander i en konvoi på elleve biler og fire flyttebiler.

Nå ville von Behr gjøre en avtale.

Han dro til byen Lichtenfels ikke langt unna og tok kontakt med en offentlig tjenestemann fra militæret ved navn Samuel Haber. Det virket som om von Behr var blitt vant til å leve som en kongelig under palassets utsøkt malte tak. Hvis Haber ville gi ham tillatelse til

Prolog: Hvelvet

15

å bli værende, ville von Behr vise ham et hemmelig skjulested med viktige nazi-papirer.

Amerikaneren ble nysgjerrig. Siden denne typen informasjon var svært verdifull og krigsforbrytelsessakene var nært forestående, hadde allierte styrker fått ordre om å spore opp og redde alt de kunne finne av tyske dokumenter. Pattons hær hadde opprettet en etterretningsstyrke som jobbet med nettopp dette. Bare i april ville disse spesialstyrkene beslaglegge tretti tonn nazi-dokumenter.

Amerikanerne ville vite mer, og bega seg opp fjellet og inn gjennom porten til palasset for å oppsøke von Behr. Nazisten førte dem fem etasjer ned under jorden, og der, skjult bak en falsk betongvegg, fant de en ren gullgruve av hemmeligstemplede nazi-dokumenter.

Arkivet fylte et enormt hvelv. Det som ikke fikk plass der inne, lå strødd rundt omkring i rommet i hauger.

Etter å ha delt hemmeligheten sin, og tydeligvis innsett at dette trekket ikke ville redde ham fra de ubehagelige etterdønningene av Tysklands ydmykende nederlag, forberedte von Behr seg på å forlate scenen med stil. Han iførte seg en av de ekstravagante uniformene sine og trakk seg tilbake til soverommet i residensen sammen med sin kone. Der hevet de to slanke glass med fransk champagne tilsatt cyanid, og skålte for slutten på alt. «Hele episoden», skrev en amerikansk korrespondent, «hadde alle de elementene av melodrama som nazi-ledere ser ut til å være så glade i.»

Soldater fant von Behr og hans kone sammensunket inne i det luksuriøse rommet. Da de undersøkte likene, fikk de øye på den halvtomme flasken som fremdeles sto på bordet.

Paret hadde valgt en årgang med særlig symbolsk betydning: 1918, det året deres elskede fedreland hadde ligget knust igjen etter en annen verdenskrig.

Papirene inne i hvelvet tilhørte Alfred Rosenberg, Hitlers sjefsideolog og et tidlig medlem av Nazi-partiet. Rosenberg var vitne til partiets spede begynnelse i 1919, da forbitrede og sinte tyske nasjonalister fant en leder i Adolf Hitler, den bombastiske vagabon-

16

DJEVELENS DAGBOK

den som hadde deltatt i første verdenskrig. I november 1923, den kvelden Hitler forsøkte å styrte den bayerske regjeringen, marsjerte Rosenberg inn i ølhallen i München ett skritt bak sin store helt.

Han var også i Berlin et tiår senere, da partiet kom til makten og satte i gang med å knuse sine fiender. Han var ute på arenaen, med i kampen, da nazistene gjenskapte hele Tyskland i sitt bilde. Han var der helt til slutten, da krigen snudde og hele den forskrudde visjonen falt sammen.

På våren 1945, da etterforskere begynte å gå gjennom den enorme mengden med dokumenter – deriblant 250 mapper med offisielle og personlige brev – fant de noe oppsiktsvekkende: Rosenbergs dagbok.

Dagboken var skrevet for hånd og fylte fem hundre sider, delvis i en innbundet skrivebok og delvis på løse ark. De tidligste notatene var fra 1934, et år etter at Hitler kom til makten, og fortsatte over ti år, frem til noen måneder før krigen var over. Av de viktigste mennene i Det tredje rikets høyeste stillinger er det bare Rosenberg, propagandaminister Joseph Goebbels og Hans Frank, den brutale guvernør-generalen for det okkuperte Polen, som har etterlatt seg slike dagbøker. De andre, deriblant Hitler selv, tok med seg sine hemmeligheter i graven. Man håpet at Rosenbergs dagbok ville kunne kaste nytt lys over hvordan Det tredje riket fungerte, beskrevet av en mann som hadde befunnet seg i Nazi-partiets aller høyeste sjikt i et kvart århundre.

Rosenberg var aldri like kjent utenfor Tyskland som Goebbels, eller Heinrich Himmler, hjernen bak SS-styrkene, eller Hermann Göring, Hitlers økonomisjef og øverstkommanderende for det tyske luftforsvaret. Rosenberg måtte kjempe og knuffe mot disse gigantene innen nazi-byråkratiet for å oppnå den typen makt han selv syntes han fortjente. Men han hadde Førerens støtte fra første til siste stund. Han og Hitler hadde samme oppfatning når det gjaldt de mest fundamentale spørsmålene, og Rosenberg hadde vært fullkomment lojal. Hitler utnevnte ham til en rekke ledende stillinger innen partiet og regjeringen, noe som gjorde Rosenberg bedre

Prolog: Hvelvet

17

kjent for offentligheten og sikret ham vidtrekkende innflytelse.

Rivalene hans i Berlin avskydde ham, men grasrotmedlemmene i partiet så på Rosenberg som en av Tysklands viktigste skikkelser: Her var en stor tenker som selv Føreren lyttet til.

Rosenbergs fingeravtrykk skulle bli funnet på flere av nazi-Tysklands mest beryktede forbrytelser.

Han organiserte tyveri av kunstverk, arkiver og biblioteker fra Paris til Krakow til Kiev – alt det tyvegodset som de alliertes såkalte «Monumentmenn» senere skulle spore opp i Tysklands slott og saltgruver.

Det var han som i 1920 plantet den giftige ideen i Hitlers sinn om at det lå en verdensomspennende jødisk sammensvergelse bak den kommunistiske revolusjonen i Sovjetunionen, og han gjentok denne påstanden om og om igjen. Rosenberg var den fremste forsvareren av teorien som Hitler brukte for å rettferdiggjøre Tysklands brutale krig mot sovjeterne to tiår senere. Da nazistene forberedte seg på å invadere Sovjetunionen, lovet Rosenberg at krigen ville bli en «rensende biologisk verdensrevolusjon», en som en gang for alle ville utrydde «alle disse raseinfiserende bakteriene fra jødedommen og dens bastarder». I løpet av de første årene av krigen i øst, da tyskerne hadde tvunget Den røde hær tilbake til Moskva, ledet Rosenberg et okkupasjonsstyre som terroriserte de baltiske statene, Hviterussland og Ukraina, og hans ministerium samarbeidet med Himmlers folkemordsstyrker om å massakrere jøder på hele østfronten.

Og ikke minst var det Rosenberg som beredte grunnen for Holocaust. Han begynte å publisere sine giftige ideer om jødene i 1919, og spredte partiets hatske budskap både i rollen som redaktør for partiavisen og forfatter av artikler, pamfletter og bøker. Senere ble Rosenberg utpekt til Førerens talerør i ideologiske spørsmål, og overalt hvor han dro i Riket ble han ønsket velkommen med vaiende flagg og jublende folkemasser. Hans teoretiske mesterverk, Det tyvende århundrets myte, solgte over en million eksemplarer og ble ansett som en sentral tekst innen nazistenes ideologi på linje med

18

DJEVELENS DAGBOK

Hitlers Min kamp. I sine tungleste tekster lånte Rosenberg foreldede ideer om rase og verdenshistorie fra andre pseudo-intellektuelle og sveiset dem sammen til et idiosynkratisk politisk trossystem. Partiets ledere på lokal- og distriktsnivå fortalte ham at de holdt tusenvis av taler med hans ord innen rekkevidde på talerstolen. «Her fant de både veiledning og materiale til kampen», skrøt Rosenberg i dagboken sin. Rudolf Höss, kommandanten for dødsleiren Auschwitz, hvor mer enn en million mennesker ble utryddet, sa at særlig tre menns ord hadde forberedt ham mentalt på å utføre sin gjerning: Hitler, Goebbels og Rosenberg.

I Det tredje riket kunne en ideolog se sin filosofi satt ut i praksis, og Rosenbergs ideer hadde dødelige konsekvenser.

«Igjen og igjen blir jeg oppslukt av raseri når jeg tenker på hva disse parasittiske jødiske menneskene har gjort mot Tyskland», skrev han i dagboken i 1936. «Men jeg har i det minste én ting å glede meg over: at jeg har gjort mitt for å avdekke dette forræderiet.»

Rosenbergs ideer legitimerte og rasjonaliserte mord på millioner av mennesker.

I november 1945 ble det opprettet en ekstraordinær internasjonal militærdomstol i Nürnberg for å stille de mest beryktede overlevende nazistene for retten for krigsforbrytelser – deriblant Rosenberg. Aktoratets sak bygget på mengdene av tyske dokumenter som ble beslaglagt av de allierte styrkene mot slutten av krigen.

Hans Fritzsche, som sto tiltalt for krigsforbrytelser for sin rolle som sjef for Propagandaministeriets nyhetsavdeling, fortalte en fengselspsykiater under rettssaken at Rosenberg hadde spilt en viktig rolle for utformingen av Hitlers filosofi i 1920-årene, før nazistene kom til makten. «Etter min mening hadde han en voldsom innflytelse på Hitler i perioden da Hitler fremdeles faktisk tenkte», sa Fritzsche, som ble frifunnet i Nürnberg, men senere dømt til ni års fengsel av en tysk avnazifiseringsdomstol. «Rosenberg er bare viktig fordi ideene hans, som var utelukkende teoretiske, i Hitlers hender ble til virkelighet … Det tragiske er at Rosenbergs fantastiske teorier faktisk ble satt ut i livet.»

Prolog: Hvelvet

Slik sett, hevdet Fritzsche, var det Rosenberg som bar «den største skylden av alle som sitter der ute på tiltalebenken».

Under Nürnbergprosessen uttalte Robert H. Jackson, USAs hovedanklager, at Rosenberg var «herrefolkets intellektuelle yppersteprest». Dommerne fant nazisten skyldig i krigsforbrytelser, og den 16. oktober 1946 endte Rosenborgs liv midt på natten, i en renneløkke.

I løpet av de kommende tiårene ville historikere som prøvde å forstå hvordan og hvorfor århundrets største katastrofe kunne skje, fordype seg i de mange millioner dokumentene som ble reddet av de allierte mot slutten av krigen. Den gjenværende dokumentasjonen var enorm – hemmelige militære dokumenter, detaljerte inventarlister over stjålne verdisaker, private dagbøker, diplomatiske papirer, utskrifter av telefonsamtaler, uhyggelige byråkratiske meldinger som diskuterer massemord. Etter at rettssakene var over i 1949, stengte det amerikanske aktoratet sine kontorer, og de beslaglagte tyske papirene ble fraktet til en tidligere torpedofabrikk ved bredden av elven Potomac i Alexandria i Virginia. Der ble dokumentene klargjort for arkivering i National Archives. Det meste ble kopiert på mikrofilm, før de fleste originalene til slutt ble sendt tilbake til Tyskland.

Men noe skjedde med størstedelen av Rosenbergs hemmelige dagbok. Den kom aldri frem til Washington. Den ble aldri renskrevet, oversatt eller studert i sin helhet av eksperter på Det tredje riket.

Fire år etter at dagboken ble gravd frem fra hvelvet i slottet i Bayern, forsvant den.

MISTET OG FUNNET 1949–2013

Aktor Robert Kempner i Nürnbergs Justizpalast.

(U.S. Holocaust Memorial Museum, med tillatelse fra John W. Mosenthal)

1 Korsfareren

F

ire år etter krigens slutt, i rettssal 600 i Nürnbergs Justizpalast, ventet en aktor på at dommene skulle falle. Dette skulle bli de endelige dommene mot nazistiske krigsforbrytere amerikanerne hadde stilt for retten, og Robert Kempner hadde alt å vinne eller tape på utfallet.

Kempner var en førtini år gammel advokat, stridbar, hardnakket, en utrettelig nettverksbygger med sans for intriger, og hadde gått gjennom livet med haken stikkende ut som om han utfordret motstanderne sine – og de var mange – til å prøve seg. Selv om han ikke stakk seg ut rent fysisk og hårfestet begynte å bli glissent øverst på den middels høye skikkelsen, hadde Kempner en personlighet med en egen evne til å få folk til å ta parti for eller mot ham. Avhengig av hvilken side du havnet på, var han enten karismatisk eller brautende, innbitt eller dogmatisk, en forkjemper for rettferdighetens sak eller en smålig bondetamp.

Kempner hadde tilbrakt nærmere tjue år i krig mot Hitler og

24

DJEVELENS DAGBOK

nazistene, og nå disse fire siste i denne byen ødelagt av Førerens stormannsgalskap og de alliertes bomber. Hans kamp var både en unik personlig historie og samtidig en universell fortelling: hans kamp for sitt eget liv, hans rolle i den verdensomspennende kampen som preget hans tid. Tidlig på 1930-tallet, da Kempner var en ung politiadjutant i Berlin, argumenterte han for at Hitler og hans tilhengere burde bli arrestert for høyforræderi før de kunne styrte republikken og faktisk sette sine fryktelige planer ut i livet.

Bare noen dager etter at partiet kom til makten i 1933, mistet Kempner – som var jøde, liberal og en svoren motstander – sin stilling som statstjenestemann. Etter et kort opphold i fangenskap, og etter et Gestapo-avhør i 1935, flyktet han til Italia, deretter Frankrike og til slutt til USA, hvor han fortsatte arbeidet mot Hitler. Ved hjelp av en samling interne tyske dokumenter og et nettverk av informanter hjalp Kempner det amerikanske justisdepartementet å dømme nazi-propagandister i USA, og videresendte informasjon om Det tredje riket til Krigsdepartementet, til det hemmelige Office of Strategic Services og J. Edgar Hoovers FBI. Så tok begivenhetene en vri som var et Hollywood-manus verdig, da han vendte tilbake til sitt opprinnelige hjemland for å hjelpe til med å dømme de samme mennene som hadde kostet ham jobben, lagt ham for hat på grunn av hans jødiske blod, fratatt ham hans tyske statsborgerskap og tvunget ham til å flykte for sitt liv.

Etter at Göring, Rosenberg og de andre store navnene fra det falne Riket ble stilt for retten for krigsforbrytelser i den berømte internasjonale rettssaken, ble Kempner værende i Nürnberg for å ta del i ytterligere tolv rettssaker mot 177 av nazistenes kollaboratører: leger som utførte grufulle eksperimenter på fanger i konsentrasjonsleirer, SS-sjefer som tvang fanger til å jobbe seg i hjel, forretningsmenn som tjente på tvungen arbeidskraft, ledere for drapsavdelinger som massakrerte sivile over hele Øst-Europa under krigen.

Korsfareren

25

Kempner ledet selv den siste og lengste rettssaken, Sak 11, også kalt Ministerieprosessen fordi de fleste av de tiltalte hadde hatt ledende stillinger i regjeringskontorene i Wilhelmsstrasse i Berlin. Den mest prominente skikkelsen på tiltalebenken, statssekretær Ernst von Weizsäcker fra Utenriksministeriet, hadde ryddet veien for invasjonen av Tsjekkoslovakia, og det ble bevist at han personlig hadde godkjent transporten av over seks tusen jøder fra Frankrike til dødsleiren i Auschwitz. Den mest beryktede av dem var Gottlob Berger, en høytstående SS-offiser som opprettet en drapsstyrke kjent for sin brutalitet. «Bedre å skyte to polakker for mye enn to for lite», skrev han en gang om denne enheten. De mest urovekkende av alle de siktede i saken var bankierene, som ikke bare finansierte byggingen av konsentrasjonsleirene, men også samlet sammen flere tonn med gullplomber, smykker og briller tatt fra utryddelsesleirenes ofre.

Rettssaken hadde pågått siden slutten av 1947, og nå, 2. april 1949, var den endelig kommet til veis ende. De tre amerikanske dommerne kom inn i rettssalen, steg opp på dommerbenken og begynte å lese høyt fra dommen. Den talte åtte hundre sider; det tok tre dager å lese alt. På den andre siden av rommet, voktet av rakrygget militærpoliti i glinsende sølvhjelmer, lyttet nazistene gjennom hodetelefoner mens tolker oversatte dommene til tysk. Da alt var over, hadde nitten av de tjueen tiltalte blitt funnet skyldige – fem av dem etter en ny tiltale som startet med Nürnbergprosessen: forbrytelser mot freden. Weizsäcker ble dømt til sju år i fengsel, Berger tjuefem, og de tre bankierene ble dømt til fengselsstraffer på mellom fem og ti år.

For aktoratet var dette en stor seier. Etter at de hadde pløyd seg gjennom nazi-dokumentene og avhørt hundrevis av vitner over fire år, hadde de dømt de verste forbryterne og sendt dem i fengsel. De hadde vist verden at skylden for Holocaust strakte seg vidt og dypt gjennom den tyske regjeringen. De hadde, som Kempner senere sa, malt «hele den kriminelle fresken» av Det tredje riket og befestet Nürnbergs plass i historien som «en festning av tillit til internasjo-

26

DJEVELENS DAGBOK

nal lov». De hadde styrket argumentet for en streng rettsforfølgelse av krigsforbrytere.

Dommene var kulminasjonen av Kempners lange kamp mot Nazi-partiet.

Eller, de skulle i hvert fall ha vært det.

I løpet av bare et par år skulle alle løftene fra Nürnberg begynne å smuldre opp.

Dommene hadde alltid hatt sine motstandere i Tyskland og USA. Kritikerne mente at motivet for rettssakene ikke var jakten på rettferdighet, men hevn, og Kempner, en brysk personlighet og særdeles aggressiv forhørsleder, ble et symbol på det de så på som en stor urett. Et eksempel på dette var aktors skarpe utspørring av tidligere nazi-diplomat Friedrich Gaus. Kempner truet med å overlevere vitnet til russerne, som muligens ville stille ham for retten for krigsforbrytelser. En av hans amerikanske aktor-kolleger kalte Kempners taktikk «tåpelig», og fryktet at han kom til å «gjøre martyrer av de småkjeltringene som sto for retten i Nürnberg». Et annet vitne som ble kryssforhørt av Kempner kalte ham «en svært Gestapo-aktig mann».

I 1948 ble Kempner trukket inn i en bitter, offentlig debatt med en protestantisk biskop, Theophil Wurm, om hele prosessens integritet. Wurm skrev et åpent protestbrev til Kempner; Kempner svarte med å antyde at de som stilte spørsmål ved Nürnbergprosessene var å anse som «fiender av det tyske folk». Etter hvert som denne uenigheten utfoldet seg i pressen, ble Kempner hudflettet i tyske aviser. Han ble fremstilt som en selvrettferdig eksil-jøde som var fast bestemt på å få hevn.

Kritikken kom til og med fra den amerikanske senatoren Joseph McCarthy, fra en valgkrets i Wisconsin med et stort antall tyskamerikanere. Senatoren fordømte rettssaken mot Weizsäcker fordi nazisten, ifølge hans ikke navngitte kilder, hadde vært en verdifull hemmelig agent for amerikanerne under krigen. McCarthy sa at Nürnbergprosessene hindret amerikanerne i å hente inn informa-

Korsfareren

27

sjon i Tyskland, og våren 1949 fortalte han Senatets Komité for de væpnede styrker at han ønsket en granskning av den «komplette imbesiliteten» rundt Weizsäckers rettssak.

«Jeg synes denne komiteen burde se hva slags idioter – og jeg bruker ordet i sin rette betydning – som driver militærdomstolen der borte», sa McCarthy.

Da de siste rettssakene var over, hadde amerikanske krigsforbryterdomstoler dømt mer enn tusen nazister til fengselsstraff. De fleste av dem vansmektet i Landsberg fengsel i nærheten av München. Et stort antall vesttyskere nektet fremdeles å godta de allierte domstolene og anså de fengslede nazistene ikke som forbrytere, men derimot som ofre for et illegalt rettssystem. Dette ble et svært omstridt tema etter at Vest-Tyskland valgte sin første forbundskansler i 1949, på et tidspunkt da USA, som var bekymret for Sovjets planer i Europa, arbeidet for å gjenoppbygge sin slagne fiende som en lojal alliert med fornyet militær makt.

Den kalde krigens realiteter klarte raskt å rive ned det aktoratet i Nürnberg hadde oppnådd.

I 1951, etter en gjennomgang av dommene, løslot den amerikanske høykommissæren for Tyskland en tredjedel av de dømte krigsforbryterne og gjorde om alle dødsdommene, bortsett fra fem, til fengselsstraffer. Innen slutten av året var alle nazistene Kempner hadde satt bak lås og slå i Sak 11, løslatt. Selv om de reduserte dommene ble presentert som en oppvisning i barmhjertighet, hørte tyskerne et annet budskap: Amerikanerne innrømmet endelig at rettssakene hadde vært urettferdige. Kempner gikk kraftig ut mot avgjørelsen. «I dag vil jeg komme med en offentlig advarsel om at en for tidlig åpning av Landsbergs porter er å slippe totalitære og undergravende krefter som truer den frie verden løs på samfunnet.»

Advarselen falt for døve ører. Amerikanske ledere ga etter for politisk pragmatikk, og innen 1958 var nesten alle krigsforbryterne blitt satt fri.

28

DJEVELENS DAGBOK

* Kempners kamp var langt fra over. Han hadde tilbrakt fire år fullstendig fordypet i sakspapirer som dokumenterte nazistenes forbrytelser, og han visste at selv etter rettssakene som fant sted under pressens granskende søkelys, ville verden fremdeles ikke kjenne til hele historien.

Opprørt over at Det tredje rikets overlevende forsøkte å forvrenge historien om hva som skjedde i Tyskland under nazistene, tydde han til pressen for å slå tilbake. «Mange politiske skribenter i Tyskland forteller sitt folk, med mer eller mindre uttalt nostalgi, at Tyskland ville klart seg utmerket om ikke Føreren hadde tatt litt av», skrev Kempner i New York Herald Tribune. Han aktet ikke å la dette gå ubemerket hen. Han beklaget seg over de engleaktige fotografiene av Hitler i den høyreorienterte pressen, de militaristiske antydningene om at generalene kunne reddet Tyskland fra ydmykelsen hvis Hitler ikke hadde blandet seg i den praktiske krigføringen, og de nazistiske diplomatenes forsøk på hvitvasking.

Han tok til orde for å publisere, i Tyskland, alle fakta som var kommet frem i Nürnberg. «Det foregår en systematisk forgiftning av den tyske sjelen rett foran øynene våre i den svært unge tyske republikk, og dette er den eneste måten å bekjempe den på.»

Ikke lenge før han skrev disse ordene, hadde Kempner imidlertid gjort noe som stred mot denne åpenhetens ånd. Han hadde tatt viktige, originale, beslaglagte tyske dokumenter med seg hjem etter Nürnberg – og om det fantes noen kopier, var det ingen som lenger visste hvor de var.

I sin stilling som aktor hadde Kempner rett til å be om å få utlevert de dokumentene han ønsket for å forberede sakene sine. Ved flere anledninger ble det stilt spørsmål ved hans behandling av papirene. Den 11. september 1946 skrev sjefen for dokumentavdelingen i et memo at Kempners kontor hadde lånt fem dokumenter og ikke levert dem tilbake. «Jeg kan legge til at dette på ingen måte er første gang denne avdelingen har hatt betydelige problemer med å over-

Korsfareren

29

tale dr. Kempner til å levere tilbake bibliotekets bøker og dokumenter.»

I 1947 ble Kempner beryktet blant det amerikanske aktoratet for sin håndtering av det aller mest berømte overlevende dokumentet vedrørende Holocaust. Ikke lenge etter at Kempner vendte tilbake til Nürnberg for den andre runden med rettssaker, ba han staben sin om å gå gjennom alle dokumentene fra det tyske utenriksdepartementet, som var blitt reddet fra oppbevaringsstedet i Harz-fjellene og fraktet til Berlin. En dag kom en av assistentene hans over et femten siders dokument. Det begynte: «De følgende personer tok del i diskusjonen om den endelige løsningen på det jødiske problemet, som fant sted i Berlin, am Grossen Wannsee nr 56/58 den 20. januar 1942.» Dette var Wannsee-protokollen, som beskrev et møte ledet av Reinhard Heydrich, sjefen for Himmlers Hovedkontor for rikssikkerhet, for å diskutere «evakueringen» av jøder fra Europa.

Et par måneder etter at dokumentet ble oppdaget, kikket en av de amerikanske aktorene, Benjamin Ferencz, opp fra skrivebordet sitt da Charles LaFollette kom stormende inn på kontoret hans. «Jeg skal drepe den drittsekken!» skrek LaFollette. LaFollette var aktor i en av de andre rettssakene sent i Nürnbergprosessen, mot nazistiske dommere og advokater. Han hadde hørt om Wannsee-protokollen, men Kempner nektet å utlevere dokumentet. Det var en viss konkurranse mellom de mange aktorene i Nürnberg, og Kempner ønsket antakelig å avsløre det eksplosive dokumentet i rettssaken han selv forberedte seg på.

Ferencz gikk bort til Kempners kontor for å megle. Kempner nektet for at han holdt noe tilbake. Ferencz ga seg ikke. Til slutt, etter ytterligere oppfordringer, åpnet Kempner den nederste skuffen i skrivebordet sitt og spurte uskyldig: «Kan det være dette?»

LaFollette innså umiddelbart hvor viktig dokumentet ville bli for saken hans: Rikets justisministerium hadde sendt en representant til dette avgjørende møtet. Han stormet straks av gårde for å rapportere saken til Telford Taylor, lederen for aktoratet i Nürnberg, og forlangte at han skulle «gi den drittsekken sparken!» Ferencz fulgte

30

DJEVELENS DAGBOK

etter og tok Kempner i forsvar. Han fortalte Taylor at Ministerieprosessen høyst sannsynlig ville kollapse hvis Kempner ble forvist fra Nürnberg, og dessuten hadde Kempner bare holdt dokumentet tilbake ved en forglemmelse.

«Men ingen trodde på det», skrev Ferencz flere år senere i et brev til Kempner. Taylor støttet til slutt aktor for Ministerieprosessen.

Kempner var ikke den eneste i Nürnberg som gjemte unna originale nazi-papirer til eget bruk. Helt fra krigens slutt hadde de beslaglagte dokumentene blitt fraktet til militære dokumentsentraler, fløyet til Paris og London og Washington for å bli undersøkt av etterretningsenheter og tatt med til Nürnberg for å brukes i krigsforbryterrettssakene. Mens papirene føk rundt i Europa, fant suvenirjegere stadig muligheter til å stjele et og annet dokument skrevet på nazistenes brevpapir, med viktige personers signatur under partiets sedvanlige avsluttende hilsning «Heil Hitler!» De som hadde ansvaret for å holde dokumentene i trygg forvaring, var spesielt bekymret for aktoratets ansatte i Nürnberg. De fryktet at de som ba om å få utlevert papirer, var «i større grad drevet av private, journalistiske instinkter enn et ønske om å fremme rettferdighetens sak», som en militæroffiser skrev i et memo. En annen observatør konkluderte med at aktoratets dokumentavdeling i Nürnberg gjorde lite for å holde oversikt over dokumentene som passerte gjennom systemet.

Et nøkkeldokument som forsvant, var et notat skrevet av Hitlers militæradjutant, Friedrich Hossback, som viste at Føreren la planer for å erobre Europa allerede i 1937; aktoratet måtte støtte seg til en attestert kopi under rettssaken. Da en historiker som hadde oppsyn med publiseringen av beslaglagte tyske dokumenter etter krigen spurte Kempner om nettopp dette dokumentet, hevdet han å huske at han hadde sett det og antydet at «en eller annen suvenirjeger kan ha tatt originalen». I september 1946 hadde bestyrerne ved en av de militære dokumentsentralene sluttet å låne ut originale dokumenter til anklagerteamene i Nürnberg, av frykt for at de aldri ville få tilbake de tusen bevisgjenstandene de allerede hadde lånt ut.

Korsfareren

31

Under rettssakene formelig svømte Justispalasset i Nürnberg i papir. En undersøkelse foretatt i april 1948 fant mer enn atten hundre kubikkmeter med «administrative papirer, pressenegativer og -meldinger, et filmbibliotek, båndopptak fra rettssakene, båndopptak av avhør, bibliotekbøker og andre publikasjoner, originale dokumenter, fotostatkopier, kopier av dokumenter, innbundne dokumenter, rettssaksnotater, fangejournaler, avhørsrapporter, sammendrag av avhørsrapporter, referater fra alle rettssalene og advokatenes bevisanalyser».

Det var så mye dokumentasjon der at staben var bekymret for at originale dokumenter skulle havne i søppelbøttene ved et uhell.

Det var, som Kempner senere skrev i sine memoarer, «et forferdelig rot» – og han benyttet seg av dette kaoset.

Han sa han fryktet at potensielt eksplosive dokumenter ikke ville bli arkivert på ordentlig måte, så han tok på seg å sørge for at de ble brukt på best mulig vis. Han vedgikk i sine memoarer at dersom en «interessert og smart» researcher kom og ba ham om viktige dokumenter under en rettssak, kunne han ganske enkelt legge dokumentene på sofaen på kontoret sitt og gå ut gjennom døren mens han sa: «Jeg vil ikke vite noe.»

Etter hans mening var det bedre at et «verdifullt historisk dokument» havnet i hendene på en pålitelig medarbeider som ville rapportere innholdet videre, enn å overlate det til regjeringens byråkrater, som kanskje kunne la det bli destruert.

Alle de beslaglagte tyske originalene skulle etter planen leveres tilbake til de militære dokumentsentralene etter at rettssakene var over, men Kempner ønsket å bruke dokumentene han hadde samlet sammen til å skrive artikler og bøker om nazi-epoken. Den 8. april 1949, et par dager før dommen falt i Ministerieprosessen, sikret han seg et brev fra Fred Niebergall, lederen for aktoratets dokumentavdeling. Det besto av én setning: «Undertegnede gir herved dr. Robert M.W. Kempner tillatelse til å fjerne og beholde materiale av uklassifisert natur som vedrører krigsforbryterrettssakene i Nürnberg, Tyskland, for å bistå hans research, skriving, undervis-

32

DJEVELENS DAGBOK

ning og studier.» Det var et uvanlig memo. Senere uttrykte en advokat som arbeidet innen militær etterretning at han tvilte på at en mann i Niebergalls stilling ville ha skrevet under på det.

Men samme dag sendte Kempner et brev til E.P. Dutton forlag i New York med synopsis for en bok basert på hans egne avhør i Nürnberg og dokumentene fra det tyske utenriksdepartementet, med arbeidstittelen Hitler og hans diplomater. Han hadde forsøkt å selge boken i januar, og en redaktør på Dutton uttrykte interesse og ba om flere detaljer.

Senere skulle det vise seg at denne boken bare var én av mange bokideer Kempner hadde i 1949.

Flere tiår senere, i memoarene sine, ville Kempner forklare sin begrunnelse for at han tok med seg dokumenter fra Nürnberg. «En ting var jeg sikker på. Hvis jeg noen gang ønsket å skrive om noe og måtte ta kontakt med arkiver, ville jeg til tross for hyggelige svar få vite at de ikke var i stand til å finne deler av materialet. Men jeg hadde mine egne dokumenter.»

Det kom ikke i nærheten av å rettferdiggjøre det. Det Kempner egentlig var ute etter, var en viktig fordel fremfor andre skribenter som ville dokumentere nazistenes epoke: eksklusivitet.

Med denne tillatelsen i hånden, fikk Kempner Nürnberg-papirene sine pakket sammen og sendt over Atlanteren til sitt eget hjem utenfor Philadelphia – sammen med alt annet han måtte ha tilegnet seg i løpet av tiden som nazi-anklager. Forsendelsen ankom Lansdowne stasjon på Pennsylvania-linjen den 4. november 1949: tjueni kasser som til sammen veide mer enn tre og et halvt tonn.

Hitler og hans diplomater ble aldri skrevet. Det virker som om Kempner konsentrerte oppmerksomheten om andre ting og prøvde å oppnå rettferdighet for Det tredje rikets forbrytelser på andre måter.

Han åpnet et advokatkontor i Frankfurt, og begynte blant annet å representere nazi-ofre som ville gå rettens vei for å få erstatning.

Han representerte Erich Maria Remarque, hvis bestselgende roman fra første verdenskrig, Intet nytt på vestfronten, ble bannlyst og brent

Korsfareren

33

av nazistene. Han representerte Emil Gumbel, en prominent professor ved universitetet i Heidelberg som ble tvunget ut av sin stilling på grunn av sin pasifistiske holdning. Han representerte jøder og katolikker og medlemmer av motstandsbevegelsen. Det ble etter hvert en lukrativ bedrift.

Ti år etter at Nürnbergprosessene tok slutt, begynte nye rettssaker mot nazistiske krigsforbrytere. En rettssak i Vest-Tyskland i 1958 vekket fornyet oppmerksomhet om grusomhetene tyskerne trodde de hadde lagt bak seg. Ti nazister ble dømt for å ha myrdet mer enn fem tusen litauiske jøder under krigen, en sak som førte til at tyske justisministere – skremt over at så mange forbrytere hadde unnsluppet straff etter krigen – opprettet en sentral enhet for etterforskning av nasjonalsosialistiske forbrytelser i Ludwigsburg.

Samtidig brakte anklagere utenfor Tyskland høyprofilerte saker for retten. I 1961 vendte Kempner tilbake til det internasjonale søkelyset da han fløy til Jerusalem for å vitne i rettssaken mot Adolf Eichmann, mannen som hadde hatt oppsyn med deportasjonen av jøder fra hele Europa. Senere på sekstitallet tok Kempner på seg rollen som advokat for ofrenes slektninger i flere høyprofilerte rettssaker. Han representerte faren til Anne Frank og søsteren til karmelitternonnen Edith Stein i saken mot tre SS-offiserer som sto anklaget for utryddelsen av flere tusen tyske jøder. Han representerte enken etter en pasifistisk journalist som ble myrdet av en av nazistenes stormtropper i 1933. Han uttalte seg på vegne av tretti tusen jøder fra Berlin i rettssaken mot Gestapo-kommandant Otto Bovensiepen, som iscenesatte deportasjonen mot øst.

Kempner utnyttet den fornyede oppmerksomheten om nazistenes forbrytelser ved å skrive en strøm av bøker om denne og andre prominente rettssaker for et tysk publikum. Han utga også utdrag av sine egne avhør fra Nürnberg, og i 1983 sine egne memoarer, Ankläger einer Epoche, eller Aktor for en epoke. Selv om Kempner hadde fått amerikansk statsborgerskap i 1945, ble ikke bøkene hans utgitt på engelsk, og han var og ble bedre kjent i sitt opprinnelige hjemland.

34

DJEVELENS DAGBOK

Fire tiår etter Nürnberg sto han fremdeles på barrikadene. Da Deutsche Bank kjøpte industrikonsernet Flick, lyktes Kempner i å få selskapet til å utbetale mer enn to millioner dollar i erstatning til tretten hundre jøder som hadde vært slavearbeidere i kruttfabrikkene til et av Flicks underselskaper under krigen.

Krigen mot nazistene skulle definere Kempner. Han nektet bestemt å la verden glemme hva forbryterne hadde gjort. Hvis noen fortalte ham at en tidligere nazist ikke virket som et dårlig menneske, ville han åpne arkivet sitt og bevise det motsatte.

«Bokstavelig talt tusenvis av mordere ferdes fremdeles fritt i gatene i Tyskland og resten av verden», fortalte han en journalist en gang. «Hvor mange nazi-forbrytere har unnsluppet sin straff? Døm selv.» Tross alle rettssakene etter krigen var det bare et par tusen tyskere som ble dømt for mord. «Kan du fortelle meg hvordan om lag to tusen mennesker klarte å myrde seks til åtte millioner? Det er matematisk umulig.»

Tretti, førti, femti år etter nazistenes epoke nektet han å la det ligge. Det var en kamp han skulle kjempe resten av sitt liv.

Samtidig som Kempner for frem og tilbake mellom USA og Europa og skjøttet sine internasjonale juridiske oppgaver, førte han et komplisert familieliv. Selv om advokatfirmaet hans lå i Frankfurt hadde han fått amerikansk statsborgerskap, og hans primære hjem lå i Lansdowne i Pennsylvania, en forstad til Philadelphia, hvor han hadde bosatt seg under krigen. Der bodde han sammen med sin kone nummer to, Ruth, en sosialarbeider og skribent; sin aldrende svigermor Marie-Luise Hahn, sin sekretær Margot Lipton og, på 1950-tallet, sønnen André.

Familien Kempner hadde en hemmelighet: Guttens mor var ikke Ruth Kempner, slik de fortalte omverdenen, men Margot Lipton.

Robert Kempner og hans sekretær hadde hatt et forhold i 1938.

André vokste opp i den tro at han var ekteparet Kempners adoptivsønn. På skolepapirene hans står Ruth Kempner oppført som guttens mor. Det var enklest sånn. «Enklest for dr. Kempner», sa

Korsfareren

35

Lipton. Verken André eller hans eldre bror Lucian – Kempners sønn fra hans første ekteskap – skulle få vite sannheten før mange år senere. Ikke at de ikke hadde sine mistanker. Under Andrés bryllup i Sverige undret alle seg over at Lipton og brudgommen var så like.

Kempners sønner hadde for stor respekt for sin far til å stille spørsmål. «Jeg bare godtok det faren min sa», forklarte Lucian, «og utover det var det ikke min sak».

Uansett hva han måtte ha visst eller ikke visst, vokste André opp og forgudet sin far. Etter at han flyttet til Sverige sammen med sin kone for å drive en gård i en alder av tjueni, sendte han familien jevnlig brev med omhyggelig håndskrift. «Jeg vil bare takke deg, Far, for at du har vært en vidunderlig pappa for oss alle», skrev han etter at Kempner og Lipton kom på besøk et år. «Det er aldri lett å fortelle deg det når jeg er sammen med deg, men jeg håper du aldri vil undervurdere den kjærlighet og forståelse jeg har for deg og ditt arbeid.»

Fra tidlig på 1970-tallet bodde Kempner i Europa på heltid, og pendlet mellom Frankfurt, Tyskland og Locarno i Sveits. Han ble rammet av hjerteinfarkt i 1975 – det kom ikke lenge etter at en gruppe nynazister protesterte utenfor advokatkontoret hans – og ble for svak til å reise til USA. Ruth Kempner og Lipton, som fremdeles bodde i Pennsylvania, besøkte ham flere uker i strekk. I tillegg fant advokaten støtte og hjelp i en annen hengiven kvinne.

Jane Lester var amerikansk, oppvokst i Brockport i New York, ti mil øst for Niagara Falls. I 1937 ble hun med en klassekamerat til Tyskland, hvor hun underviste i engelsk for elever som håpet å kunne emigrere. Mange år senere innrømmet hun at hun hadde vært naiv. Hun hadde ingen anelse om hva Hitler gjorde med sine motstandere. Under Krystallnatten i 1938, mens nazistene herjet over hele Tyskland og ødela synagoger og jødiske forretninger og boliger, sov hun søtt. Dagen etter kunne hun ikke forstå hvorfor elevene på språkkurset ikke hadde dukket opp. Hun forlot Tyskland, jobbet i et meglerkontor i Buffalo, og deretter fikk hun en kontorjobb i Washington – «en regjeringsjente», som

36

DJEVELENS DAGBOK

hun sa – for Office of Strategic Services, forløperen til dagens CIA. En dag i 1945 leste Lester i Washington Post at det ville bli bruk for oversettere til krigsforbryterprosessene i Nürnberg, og hun dro til Pentagon for å søke om jobb. Ikke lenge etter var hun på vei tilbake til Tyskland.

Hun hadde hørt om Kempner; hun så ham spise på Grand Hotel i Nürnberg, hvor praktisk talt alle som tok del i prosessen bodde.

Hun møtte ham først i 1947, da han rekrutterte ansatte til de senere rettssakene. Hun ble hans assistent og var ofte med under avhør, noe som så ut til å gjøre de anklagede urolige. «De klarte ikke å finne ut hva jeg gjorde», sa hun. «Det hadde gått et rykte om at jeg var psykolog.» Hun hadde også æren av å være den som oversatte Wannseeprotokollen til engelsk for de amerikanske anklagerne.

Etter krigen jobbet hun for amerikansk militær etterretning ved Camp King i Oberursel, utenfor Frankfurt. Men hun jobbet også for Kempner, som trengte hjelp med å oversette korrespondanse og drive kontoret sitt. Det utviklet seg til et partnerskap som skulle vare de neste fire tiårene.

«De siste tjue årene han levde, var jeg aldri atskilt fra Robert Kempner, verken dag eller natt», sa hun. «Jeg var hans sykepleier, hans sjåfør, hans sekretær.» Hun sa det ikke, men hun hadde også vært hans elskerinne.

Kempner og de tre kvinnene i hans liv forble nære venner helt til slutten.

Som Lucian sa flere år senere: «Vi var en eneste stor, lykkelig familie.»

Kempners kone Ruth døde i 1982. Mot slutten av sitt liv bodde Kempner på et hotell utenfor Frankfurt, hvor han og Jane Lester sov på hvert sitt soverom med en åpen dør mellom. På den måten kunne hun være like ved om noe skulle skje med ham i løpet av natten. Robert og Lucian Kempner snakket sammen nesten hver dag, og ettersom faren ikke hørte så godt på tele-

Korsfareren

37

fonen, lyttet Lester sammen med ham og gjentok det han ikke hørte.

Kempner døde den 15. august 1993, nittitre år gammel. Den uken hadde Lipton reist fra Pennsylvania til Tyskland for å være sammen med ham.

«Han døde i armene mine», sa Lester. «Vi satt der, på hver vår side av ham, inne på dødsværelset hans.» Da legen kom og erklærte ham død, «gikk vi inn i en fryktelig tilstand av gru, sorg og vantro».

Kvinnene ringte Lucian, som kjørte opp fra München sammen med sin kone og tok hånd om situasjonen.

Det skulle ikke bli noen enkel oppgave. Kempner hadde brukt store deler av sitt liv på research og skriving og reiser, og han hadde tatt vare på alt. Malerier, møbler, stabler med papirer og tusenvis av bøker fylte boligene han eide i Frankfurt og i Lansdowne i Pennsylvania. Han bevarte utallige mapper med personlige, forretningsmessige og juridiske dokumenter: gamle pass, adressebøker, skrivebøker fra barneskolen, brukte togbilletter, regninger, eldgamle brev, fotografier.

Lester fant Kempners testamente stukket unna i en bag inne på hotellrommet hennes. Det besto av ett ark, håndskrevet med tykk, svart tusj og knapt lesbart. Ifølge dokumentet hadde Kempner etterlatt alt til sine to sønner, Lucian og André.

Men det var en hake.

Robert Kempner sammen med Jane Lester, hans assistent og oversetter, under Ministerieprosessen i Nürnberg i 1948–49. (ullstein bild/ullstein bild via Getty Images)