DET TA P T E SY
M BOL
Dan Brown DET TA P T E SYMBOL
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A
0154 Oslo
www bazarforlag com
Originaltittel: The Lost Symbol
Copyright © Dan Brown 2009
© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2009
Denne utgaven 2010
Oversatt fra engelsk av Kjell Olaf Jensen
Første gang utgitt av Doubleday, New York All rights reserved
Utgitt etter avtale med Sanford J. Greenburger Associates Inc. og Ann-Christine Danielsson Agency
ISBN 978-82-8087-353-8
Omslagsdesign: Michael J. Windsor
Tilrettelegging av design: Nic Oxby
Omslagsfoto: Murat Taner /Getty Images
Forfatterfoto: Dan Courter
Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri
Satt med: Minion
Trykk og innbinding: Norhaven AS, Viborg, Danmark
Trykt på 60 g Snowbright, bulk 2,0
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Til Blythe
Takk
Min inderlige takk til tre kjære venner, som jeg har hatt den store luksus å få arbeide sammen med: redaktøren min, Jason Kaufman, agenten min, Heide Lange, og rådgiveren min, Michael Rudell. I tillegg vil jeg gjerne få uttrykke min enorme takknemlighet overfor forlaget Doubleday, overfor alle mine forlag over hele verden og naturligvis overfor mine lesere. Det ville ikke ha vært mulig å skrive denne romanen uten generøs hjelp fra utallige enkeltpersoner som har gitt av sine kunnskaper og sin ekspertise. Jeg forsikrer dere alle om at jeg har satt stor pris på det.
Å leve i verden uten å bli klar over verdens mening er som å vandre omkring i et stort bibliotek uten å røre bøkene.
Den hemmelige lære fra alle tider
Fakta
I 1991 ble det låst inn et dokument i CIA-direktørens safe. Dokumentet er der fortsatt. I den kryptiske teksten finner vi henvisninger til en eldgammel portal og til en ukjent, underjordisk plassering. Dokumentet inneholder også setningen «Det ligger begravd et sted der ute».
Alle organisasjoner i denne romanen eksisterer. Blant dem er frimurerne, Det usynlige kollegium, Sikkerhetsavdelingen, SMSC og Institutt for noetikk, Institute of Noetic Sciences.
Alle ritualer, vitenskapsgrener, monumenter og all ornamentering som omtales i denne romanen, er virkelige.
Prolog
Tempelhuset
kl. 20.33
Helt siden tidenes morgen hadde hemmeligheten alltid vært hvordan man dør.
Den 34 år gamle, innvidde personen stirret ned på menneskekraniet han holdt i håndflatene. Kraniet var hult som en bolle og fylt med blodrød vin.
Drikk den, sa han til seg selv. Du har ingenting å frykte. I overensstemmelse med tradisjonen hadde han påbegynt denne reisen prydet med den rituelle drakten til en middelaldersk kjetter som blir ført til galgen. Den løstsittende skjorten åpnet seg gapende over det bleke brystet, venstre buksebein var brettet opp til kneet, og det høyre ermet var brettet opp til albuen. Rundt halsen hadde han en tung løkke – en «kabeltrosse», som brødrene kalte den. Men i kveld var han, i likhet med brødrene som bevitnet seremonien, kledd som en mester.
Forsamlingen som lukket seg rundt ham, besto av brødre som alle var pyntet i fulle regalier: lammeskinn, forklær, brede belter og hvite hansker. Rundt halsen hadde de seremonismykker som glitret som spøkelsesøyne i det dempede lyset. Mange av disse mennene innehadde mektige posisjoner i livet; likevel visste den innvidde at deres verdslige rang ikke hadde noen betydning innenfor disse veggene. Her var alle menn like, edsvorne brødre som var forent med et mystisk bånd.
Mens den innvidde lot blikket gli over den avskrekkende forsamlingen, lurte han på om noen i verden utenfor noensinne ville tro at denne samlingen av menn skulle møtes på ett sted … for ikke å snakke om dette stedet. Rommet så ut som en helligdom fra oldtidens verden.
DAN B ROWN
Sannheten var imidlertid enda underligere.
Jeg er bare noen kvartaler fra Det hvite hus.
Det kolossale byggverket i 1733 Sixteenth Street NW i Washington
D.C. var en kopi av et førkristent tempel, kong Mausolos’ tempel, det opprinnelige mausoleet – et sted man ble ført til etter at man var død. Utenfor hovedinngangen holdt to 17 tonns sfinkser vakt ved bronsedørene. Det indre var en snirklete labyrint av rituelle kamre, haller, forseglede hvelv, biblioteker og til og med en hul vegg som rommet levningene av to menneskelegemer. Den innvidde var blitt fortalt at hvert eneste rom i bygningen rommet en hemmelighet, men han visste likevel at intet rom inneholdt dypere hemmeligheter enn det kjempemessige kammeret hvor han nå knelte med håndflatene omhyggelig lukket rundt en hodeskalle.
Tempelrommet.
Rommet var fullstendig kvadratisk. Og enormt. Opp til taket var det forbløffende 30 meter. Det ble holdt oppe av monolittiske, grønne granittsøyler. De trinnvis hevede seteradene i mørkt russisk valnøttre med håndsydd svinelær gikk rundt hele rommet. Langs vestveggen dominerte en ti meter høy trone, midt imot var et orgel med skjulte piper. Veggene var kaleidoskoper av urgamle symboler – egyptiske, hebraiske, astronomiske, alkymistiske og andre av ukjent opprinnelse.
I kveld var Tempelrommet opplyst av en serie omhyggelig plasserte vokslys. Deres svake glød fikk bare hjelp av en strime bleke månestråler som sivet ned gjennom det vide, runde takvinduet og kastet lys over det mest forbløffende innslaget i rommet: et enormt alter, hugget ut av én eneste blokk svart, polert belgisk marmor. Alteret sto nøyaktig midt i det kvadratiske rommet.
Hemmeligheten er hvordan man dør, minnet den innvidde seg selv om.
«Tiden er inne,» hvisket en stemme.
Den innvidde lot blikket gli oppover langs den distingverte skikkelsen som sto foran ham i hvit kjortel. Den høyt ærede stormester. Mannen i slutten av 50-årene var et amerikansk ikon – høyt elsket, robust og umåtelig rik. Håret, som en gang hadde vært mørkt, hadde begynt å gråne, og det berømte ansiktet gjenspeilte et helt liv med makt samt et frodig intellekt.
«Avlegg eden,» sa Den høyt ærede stormester med en stemme så myk som fallende snø. «Fullfør reisen.»
Den innviddes reise hadde, som alle slike reiser, begynt med første grad. Den kvelden hadde Den høyt ærede stormester, i et ritual som lignet dette, trædd en fløyelshette over hodet hans, slik at han ikke så noe.
Deretter presset han en seremonidolk mot det nakne brystet hans og spurte: «Erklærer du i fullt alvor, ved din ære og upåvirket av noen kremmeraktige eller andre uverdige motiver, at du av egen, fri vilje trer frem som kandidat til dette broderskapets mysterier og privilegier?»
«Ja,» hadde den innvidde løyet.
«Så la da dette være et stikk i din samvittighet,» hadde mesteren advart ham, «samt en øyeblikkelig død dersom du noensinne røper de hemmelighetene du vil få del i.»
Den gangen hadde ikke den innvidde følt noen frykt. De kommer aldri til å få rede på den virkelige hensikten med min tilstedeværelse.
Men i kveld følte han en illevarslende høytidelighet i Tempelrommet, og i tankene begynte han å gjennomgå alle de fryktelige advarslene han hadde fått på reisen – trusler om forferdelige konsekvenser dersom han noensinne fortalte noen om de eldgamle hemmelighetene han nå skulle få kjennskap til: Strupen skåret over fra øre til øre … tungen revet ut med roten … tarmene røsket ut og brent … spredt for himmelens fire vinder … hjertet plukket ut og gitt til dyrene på marken …
«Broder,» sa den gråøyde mesteren og la venstre hånd på den innviddes skulder, «avlegg den endelige eden.»
Den innvidde stålsatte seg for siste trinn av reisen. Han flyttet vekten av den muskuløse kroppen fra det ene beinet til det andre og rettet atter oppmerksomheten mot hodeskallen som hvilte i håndflatene hans. Den blodrøde vinen virket nesten svart i det svake skinnet fra vokslysene. Det var blitt dødsstille i rommet, og han følte at alle vitnene holdt øye med ham. De ventet på at han skulle avlegge den endelige eden og slutte seg til eliterekkene deres.
I kveld, tenkte han, skjer det noe innenfor disse veggene som aldri før har inntruffet i dette broderskapets historie. Ikke én gang på mange hundre år.
Han visste at det kom til å bli gnisten, og at det kom til å gi ham ufat-
DAN B ROWN
telig makt. Med nye krefter trakk han pusten og uttalte høyt de samme ordene som utallige menn hadde fremsagt før ham i land over hele verden.
«Måtte den vinen jeg nå drikker, bli en dødelig gift for meg … dersom jeg noensinne med viten og vilje bryter min ed.»
Ordene ga gjenlyd i det hule rommet.
Så ble alt stille.
Den innvidde strevet med å holde hendene stødige da han løftet kraniet til munnen. Han kjente at leppene rørte ved det tørre beinet. Han lukket øynene, hevet kraniet mot munnen og drakk vinen i lange, dype slurker. Da den siste dråpen var borte, senket han hodeskallen igjen.
Et øyeblikk syntes han at han kjente lungene snøre seg sammen, og hjertet begynte å hamre vilt. Herregud, de vet det! Så gikk følelsen over, like fort som den var kommet.
En behagelig varme begynte å strømme gjennom kroppen hans. Den innvidde pustet ut og smilte for seg selv mens han stirret opp på den intetanende, gråøyde mannen som hadde vært tåpelig nok til å slippe ham inn i dette broderskapets mest hemmelighetsfulle rekker.
Snart kommer du til å miste alt det du har kjært.
Kapittel 1
OTIS-ELEVATOREN SOM KLATRET OPPOVER i Eiffeltårnets sørlige bein, var overfylt av turister. Inne i den stappfulle heisen stirret en strengt utseende forretningsmann i nypresset dress ned på gutten som sto ved siden av ham: «Du ser blek ut, gutt. Du burde ha holdt deg på bakken.»
«Det går bra med meg,» svarte gutten, som kjempet for å beherske angsten. «Jeg går av på neste nivå.» Jeg får ikke puste.
Mannen bøyde seg nærmere: «Jeg trodde du hadde kommet over dette nå.» Han strøk hånden hengivent over barnets kinn.
Gutten skammet seg over å skuffe faren, men han kunne knapt høre noe på grunn av kimingen i ørene. Jeg får ikke puste. Jeg må ut av denne kassa!
Heisføreren sa noe beroligende om de leddelte støtdemperne og den sveisede jernkonstruksjonen. Langt under dem strakte Paris-gatene seg i alle retninger.
Nesten fremme, sa gutten til seg selv. Han strakte hals og så opp på plattformen hvor de skulle av. Bare hold ut.
Mens heisen skrådde bratt oppover mot den øvre utkikksplattformen, begynte sjakten å smalne. De massive bjelkene trakk seg sammen til en tett, loddrett tunnel.
«Pappa, jeg tror ikke …»
Plutselig lød det et skarpt smell over dem. Heiskabinen rykket til og skjente hjelpeløst over på siden. Avslitte kabler begynte å piske rundt kabinen som rasende slanger. Gutten strakte seg etter faren.
«Pappa!»
De stirret stivt på hverandre i et skremmende sekund.
DAN B ROWN
Så falt bunnen ut.
Robert Langdon rettet seg brått i det myke skinnsetet og skvatt ut av den halvt bevisste, våkne drømmen. Han satt helt alene i den digre kabinen på et privat Falcon 2000EX jetfly som ristet og skalv i turbulensen. I bakgrunnen summet de to Pratt & Whitney-motorene jevnt.
«Herr Langdon?» sprakte det i høyttaleren over ham. «Vi skal straks lande.»
Langdon rettet ryggen og stakk forelesningsnotatene i skinnvesken.
Han hadde kommet halvveis gjennom frimurernes symbolbruk da tankene drev av gårde. Han hadde en mistanke om at drømmen om den avdøde faren var blitt utløst av invitasjonen fra hans mangeårige mentor, Peter Solomon.
Den andre mannen jeg aldri vil skuffe.
Den 58 år gamle filantropen, historikeren og vitenskapsmannen hadde tatt Langdon under sine vinger nesten 30 år tidligere; på mange måter fylte han tomrommet som oppsto da faren døde. Til tross for familiedynastiet og mannens enorme rikdom hadde Langdon funnet ydmykhet og varme i Solomons milde, grå øyne.
Utenfor vinduet hadde solen gått ned, men Langdon skjelnet likevel den slanke silhuetten av verdens største obelisk der den avtegnet seg mot horisonten som viseren på et eldgammelt solur. Den 167 meter høye obelisken med marmorsider preget nasjonens hjerte. Hele veien rundt det slanke tårnet strålte det omhyggelige mønsteret av gater og monumenter utover.
Selv fra luften utsondret Washington D.C. en nesten mystisk makt. Langdon elsket denne byen, og idet flyet tok bakken, kjente han spenningen stige ved tanken på det som lå foran ham. Flyet takset bort til en privat terminalbygning ett eller annet sted på den vidstrakte Dulles International Airport. Så stanset det.
Langdon samlet sakene sine, takket flyverne, forlot flyets luksuriøse indre og gikk ut på trappen som var blitt foldet ut. Den kalde januarluften føltes befriende.
Pust, Robert, tenkte han. Han satte pris på store, åpne omgivelser.
Et hvitt tåketeppe kom krypende over oppstillingsplassen, og Langdon fikk en følelse av å tre ut i en sump da han gikk ned på den tåkelagte betongen.
«Hei! Hei!» ropte en klingende britisk stemme fra den andre siden av oppstillingsplassen. «Professor Langdon?»
Langdon så opp og fikk øye på en middelaldrende kvinne med navneskilt og skriveplate. Hun skyndte seg mot ham og vinket fornøyd da han kom nærmere. Det krøllete, lyse håret stakk frem under en fiks strikkelue.
«Velkommen til Washington, sir!»
Langdon smilte: «Takk.»
«Jeg heter Pam og kommer fra passasjeravdelingen.» Kvinnen snakket med en jubel som virket nesten foruroligende. «Hvis du vil bli med meg, sir. Bilen venter.»
Langdon fulgte henne over oppstillingsplassen og bort til VIP-terminalen, som var omgitt av glitrende, private jetfly. En drosjeholdeplass for de rike og berømte.
«Jeg vil nødig gjøre deg brydd, professor,» sa kvinnen og hørtes fårete ut, «men du er den Robert Langdon som skriver bøker om symboler og religion, ikke sant?»
Langdon nølte litt, så nikket han.
«Det var det jeg trodde!» sa hun og strålte som en sol. «Lesesirkelen min har lest boken din om det hellige feminine og Kirken! For en herlig skandale den skapte! Du liker virkelig å slippe reven inn i hønsehuset!»
Langdon smilte: «Skandalen var egentlig ikke tilsiktet.»
Det virket som om kvinnen merket at Langdon ikke var i humør til å diskutere arbeidet sitt. «Beklager. Bare hør som jeg skravler i vei. Jeg vet at du antagelig er lei av å bli gjenkjent – men det er din egen skyld.»
Hun viste spøkefullt til klærne hans. «Uniformen din røpet deg.»
Uniformen min? Langdon kikket ned på antrekket. Han gikk med den vanlige koksgrå, høyhalsede genseren, en Harris tweedjakke, kakibukser og akademiske geiteskinnsmokasiner – standardantrekket i auditoriet, på forelesningsturneene, på forfatterportretter og i selskaper.
Kvinnen lo. «Den høyhalsede genseren du går med, er så gammeldags. Du ville virke mye smartere med slips!»
Ikke tale om, tenkte Langdon. De små renneløkkene.
Det hadde vært obligatorisk med slips seks dager i uken da Langdon
DAN B ROWN
gikk på Phillips Exeter Academy. Til tross for rektors romantiske påstand om at slipsets opprinnelse gikk helt tilbake til det fascaliaet av silke som romerske talere hadde på seg for å holde stemmebåndene varme, visste Langdon at det franske cravate i virkeligheten kom fra en skruppelløs bande kroatiske leiesoldater som knyttet på seg halstørklær før de gikk til kamp. Helt til denne dag hadde moderne kontorkrigere utstyrt seg med dette eldgamle kampplagget i håp om å skremme sine fiender i de daglige bataljene på styrerommene.
«Takk for rådet,» humret Langdon. «Jeg skal vurdere slips for fremtiden.»
Gudskjelov steg en profesjonelt utseende mann i mørk dress ut av en stilig Lincoln Town Car som sto parkert like utenfor terminalen. Han holdt fingeren i været. «Herr Langdon? Jeg er Charles, fra Beltway Limousine.» Han åpnet passasjerdøren. «God aften, sir. Velkommen til Washington.»
Langdon betalte Pam tips som takk for vennligheten, så kløv han inn i Lincolnens elegante indre. Sjåføren viste ham temperaturkontrollen, vannflasken og kurven med varme muffins. Noen sekunder senere fór Langdon av gårde langs en privat innkjørsel. Slik er det altså den andre halvparten lever.
Mens sjåføren ga full gass bortover Windsock Drive, slo han opp i passasjerfortegnelsen og tok en rask telefon. «Beltway Limousine her,» sa han kort og fyndig. «Jeg ble bedt om å bekrefte når passasjeren har landet.» Han ventet litt. «Ja, sir. Gjesten din, herr Langdon, er ankommet, og jeg setter ham av ved Capitol-bygningen klokken 19.00. Ingen årsak, sir.» Han la på.
Langdon måtte smile. Med alle midler. Peter Solomons sans for detaljer var et av mannens fremste fortrinn. Dermed kunne han bruke sin betydelige makt med tilsynelatende letthet. Noen milliarder dollar i banken skader heller ikke.
Langdon satte seg til rette i det elegante skinnsetet og lukket øynene idet støyen fra flyplassen forsvant bak ham. Den føderale Capitol-bygningen lå en halv time unna, og han satte pris på å få denne tiden for seg selv for å samle tankene. I dag hadde alt skjedd så raskt at Langdon først nå for alvor begynte å tenke på den utrolige kvelden han hadde foran seg.
Jeg ankommer under et hemmelighetens slør, tenkte han og moret seg ved tanken.
15 kilometer fra Capitol-bygningen forberedte en enslig skikkelse seg ivrig på Robert Langdons ankomst.
Kapittel 2
HAN SOM KALTE SEG MAL’AKH, presset nålespissen mot det glattrakede hodet og sukket av nytelse mens det spisse redskapet stakk seg ut og inn av huden hans. Summingen fra det elektriske apparatet var vanedannende, og det samme var stinget fra nålen som gled dypt inn i underhuden og la fra seg fargestoffet sitt.
Jeg er et mesterverk.
Tatoveringens mål hadde aldri vært skjønnhet. Målet var forandring. Helt fra de arr-dekorerte nubiske prestene 2000 år før Kristus, via de tatoverte hjelperne ved Cybele-dyrkelsen i oldtidens Roma til de moderne maorienes moko-arr har mennesker tatovert seg for å by frem kroppen som en delvis offergave. De har utholdt forskjønnelsens fysiske smerte og dukket frem igjen som forandrede vesener.
Til tross for den illevarslende formaningen i 3 Mos 19.28, hvor vi får forbud mot å merke kroppen vår, er tatovering blitt et overgangsritual for millioner av mennesker i moderne tid – alt fra velstelte tenåringer via forherdede narkomane til husmødre i forstedene.
Det å tatovere huden er en omdannende makterklæring, en meddelelse til verden: Jeg har herredømmet over min egen kropp. Den berusende følelsen av kontroll som skriver seg fra fysisk forandring, har gjort millioner avhengige av kroppsforandrende praksis – kosmetisk kirurgi, boring av hull i kroppen, kroppsbygging og steroider, til og med bulimi og kjønnsskifte. Menneskeånden higer etter herredømme over sitt kjødelige skall.
Mal’akhs bestefarsklokke slo ett eneste slag, og han så opp: 18.30. Han la fra seg redskapen, slo Kiryu-silkeslåbroken rundt sin nakne, 1,88 meter høye kropp og strenet bortover korridoren. Luften inne i det storslåtte herskapshuset anget tungt av hudfargemidler og røyken fra
bivokslysene som han brukte til å sterilisere nålene med. Den ruvende, unge mannen gikk bortover i korridoren forbi uvurderlige italienske antikviteter – et stikk av Piranesi, en Savonarola-stol og en Bugarinioljelampe i sølv.
Idet han passerte, kastet han et blikk ut gjennom et panoramavindu.
Han beundret den klassiske storbysilhuetten i det fjerne. Den føderale Capitol-bygningens lysende kuppel strålte av høytidelig makt mot den mørke vinterhimmelen.
Det er der det ligger skjult, tenkte han. Det ligger begravd et sted der ute.
Få mennesker visste at det eksisterte – og enda færre kjente til den fryktinngytende makten det hadde, eller den listige måten det var blitt skjult på. Den dag i dag var det fortsatt landets største hemmelighet. De få som faktisk kjente sannheten, holdt den skjult bak et slør av symboler, legender og allegori.
Nå har de åpnet dørene sine for meg, tenkte Mal’akh.
For tre uker siden, i et mørkt ritual med USAs mest innflytelsesrike menn som vitner, hadde Mal’akh tatt skrittet opp til 33. grad, det høyeste nivået innen verdens eldste gjenlevende broderskap. Til tross for hans nye rang hadde ikke brødrene fortalt ham noe som helst. Det kommer de heller ikke til å gjøre, visste han. Det var ikke slik det fungerte. Det var sirkler inni sirklene, brorskap inni broderskapene. Selv om Mal’akh ventet i mange år, ville han kanskje aldri vinne deres fulle tillit.
Heldigvis trengte han den ikke for å få tilgang til deres dypeste hemmelighet.
Innvielsen min tjente hensikten.
Nå gikk han mot soveværelset, full av nye krefter på grunn av det som foresto. Overalt i hjemmet hans sendte høyttalere ut de selsomme tonene i et sjeldent opptak av en kastrattenor som sang «Lux Aeterna» fra Verdis Requiem – en påminnelse om et tidligere liv. Mal’akh trykket på en fjernkontroll for å spole seg frem til den tordnende «Dies Irae». Mot en bakgrunn av dundrende pauker og parallelle kvinter stormet han opp marmortrappen på senesterke bein med slåbroken bølgende bak seg.
Den tomme magen rumlet i protest mens han sprang. I to dager hadde Mal’akh fastet og bare drukket vann. Slik hadde han forberedt
DAN B ROWN
kroppen på gammeldags vis. Du skal få tilfredsstilt sulten innen daggry, minnet han seg selv på. Sammen med smerten.
Mal’akh trådte ærbødig inn i soverommets helligdom og låste døren bak seg. På vei bort til påkledningsområdet stanset han; han følte seg tiltrukket av det enorme, forgylte speilet. Han klarte ikke å la være, men snudde seg og sto ansikt til ansikt med sitt eget speilbilde. Langsomt, som om han pakket opp en uvurderlig gave, åpnet han slåbroken og avdekket sin nakne skikkelse. Synet innga ærefrykt.
Jeg er et mesterverk.
Den massive kroppen var nybarbert og glatt. Han senket blikket, først til føttene, hvor skjellene og klørne til en hauk var tatovert inn. Ovenfor var de muskuløse beina tatovert som utskårne søyler – venstre bein med spiraler og det høyre med loddrette rifler. Boas og Jakin. Lysken og buken dannet en dekorert bue, og over den var den mektige brystkassen smykket med en tohodet føniks – begge hodene var i profil, slik at det synlige øyet ble dannet av en av Mal’akhs brystvorter. Skuldrene, halsen, ansiktet og det glattbarberte hodet var fullstendig dekket av en intrikat billedvev av eldgamle symboler og okkulte tegn.
Jeg er en kunstgjenstand – et ikon i utvikling.
Ett eneste levende menneske hadde sett Mal’akh naken, 18 timer før. «Gode Gud, du er en demon!» hadde mannen ropt ut i redsel. «Hvis det er slik du oppfatter meg,» hadde Mal’akh svart. I likhet med de gamle skjønte han at engler og demoner var identiske, arketyper som kunne byttes om. Det hele var et spørsmål om polaritet: Den skytsengelen som overvant din fiende i kamp, ble oppfattet som en ødeleggende demon av fienden.
Nå vendte Mal’akh ansiktet ned og fikk et skrått bilde av issen. Der, inni den kroneaktige glorien, lyste en liten sirkel av blek hud uten tatovering. Dette omhyggelig bevarte lerretet var den eneste biten av jomfruelig hud Mal’akh hadde igjen. Dette hemmelige rommet hadde ventet tålmodig, og i natt skulle det bli fylt. Selv om Mal’akh ennå ikke var i besittelse av det han trengte for å fullføre mesterverket, visste han at øyeblikket nærmet seg raskt.
Oppstemt som han var av speilbildet, kjente han allerede makten vokse. Han slo slåbroken rundt seg og gikk bort til vinduet. Nok en
gang stirret han ut på den mystiske byen som lå foran ham. Det ligger begravd et sted der ute.
Så konsentrerte han seg nok en gang om oppgaven som lå foran ham. Han gikk bort til toalettbordet og la omhyggelig et grunnstrøk av sminke på ansiktet, hodebunnen og halsen, helt til tatoveringene var borte. Deretter tok han på seg spesialklærne og andre gjenstander han hadde forberedt omhyggelig med tanke på denne kvelden. Da han var ferdig, sjekket han resultatet i speilet. Fornøyd strøk han en myk håndflate over den glatte hodebunnen og smilte.
Det er der ute, tenkte han. Og i natt skal én mann hjelpe meg å finne det.
Da Mal’akh forlot hjemmet sitt, var han forberedt på den begivenheten som snart skulle ryste den føderale Capitol-bygningen. Han hadde strukket seg enormt langt for å få på plass alle brikkene til i natt.
Og nå var endelig den siste brikken kommet i spill.
Kapittel 3
ROBERT LANGDON VAR TRAVELT OPPTATT med å gjennomgå notatkortene sine da summingen fra Lincolnens dekk skiftet toneleie på veien under ham. Langdon kikket opp og ble forbauset da han så hvor de var.
Memorial Bridge allerede?
Han la fra seg notatene og så ut på det stille vannet i Potomac som gled forbi under ham. En tett tåke svevet over vannflaten. Foggy Bottom, en bydel som virkelig fortjente navnet sitt, hadde alltid fortonet seg som et sært sted å bygge nasjonens hovedstad. Av alle steder i den nye verden hadde forfedrene valgt å legge hjørnesteinen til sitt utopiske samfunn i en vasstrukken elvesump.
Langdon kikket til venstre, over Tidal Basin mot den grasiøse silhuetten til Jefferson Memorial – USAs Pantheon, som mange kalte det. Rett foran bilen hevet Lincoln Memorial seg med sine strenge linjer og rette vinkler som minnet om det gamle Parthenon-tempelet i Athen. Men det var lenger unna at Langdon så byens sentrale element, det samme smale tårnet som han hadde sett fra luften. Den arkitektoniske inspirasjonen bak var mye, mye eldre enn romerne og grekerne.
USAs egyptiske obelisk.
Washington-monumentets monolittiske tårn raget opp rett forut, flombelyst mot himmelen som en majestetisk skipsmast. Fra Langdons skrå vinkel virket obelisken dårlig fundamentert i kveld – den svaiet mot den monotone himmelen som på et ustøtt hav. Langdon følte seg like dårlig fundamentert. Besøket i Washington var helt uventet. Da jeg våknet i dag morges, så jeg frem til en fredelig søndag hjemme – og nå er jeg bare noen minutter fra den føderale Capitol-bygningen.
Klokken kvart på fem samme morgen hadde Langdon stupt ut i
stille vann og begynt dagen slik han alltid gjorde, med å svømme 50 vendinger i det folketomme Harvard-bassenget. Fysikken var ikke helt som den hadde vært i studietiden, da han spilte vannpolo i toppligaen, men han var fortsatt slank og spenstig, høyst respektabelt for en mann i 40-årene. Den eneste forskjellen var anstrengelsene som skulle til for å holde seg slik.
Da Langdon kom hjem ved sekstiden, begynte han på morgenritualet med å håndmale kaffebønner fra Sumatra og nyte den eksotiske duften som fylte kjøkkenet. Denne morgenen ble han imidlertid forbauset over å se den blinkende, røde lampen på telefonsvareren. Hvem er det som ringer klokken seks en søndag morgen? Han trykket på knappen og hørte på meldingen:
«God morgen, professor Langdon. Jeg beklager virkelig at jeg ringer så tidlig på morgenen.» Den høflige stemmen nølte tydelig. Den hadde en snev av sørstatsaksent. «Mitt navn er Anthony Jelbart, og jeg er Peter Solomons sjefsassistent. Herr Solomon sa at du står tidlig opp – han forsøkte å få tak i deg på kort varsel nå i dag morges. Kan du være så snill å ringe Peter direkte, straks du får denne meldingen? Du har antagelig det nye privatnummeret hans – hvis ikke, er det 202-329-5746.»
Langdon merket at han plutselig var bekymret for sin gamle venn.
Peter Solomon var ulastelig veloppdragen og høflig, slett ikke den som ville ringe ved daggry en søndag morgen hvis det ikke var noe svært alvorlig i veien.
Han forlot den halvferdige kaffen og skyndte seg inn på kontoret for å ringe tilbake.
Jeg håper alt er i orden med ham.
Peter Solomon hadde vært en venn, mentor og – selv om han bare var tolv år eldre enn Langdon – farsfigur for ham helt siden de traff hverandre første gang ved Princeton-universitetet. Som annetårsstudent måtte Langdon være til stede ved en gjesteforelesning av den kjente, unge historikeren og filantropen en kveld. Solomon snakket med en lidenskap som smittet. Han hadde fremlagt en blendende visjon av semiotikkens og arketypenes historie – hos Langdon utløste det noe som senere skulle bli en livslang, lidenskapelig interesse for symboler. Det var imidlertid ikke Peter Solomons glitrende fremføring, men ydmykheten i de vennlige, grå øynene som ga Langdon mot til å
DAN B ROWN
skrive et takkebrev. Den unge studenten hadde aldri drømt om at Peter Solomon, en av USAs rikeste og mest spennende, unge intellektuelle, noensinne skulle svare. Men det gjorde Solomon. Det ble begynnelsen på et virkelig givende vennskap.
Peter Solomon var en fremtredende akademiker med rolige manerer som sto i kontrast til den betydelige makten han hadde arvet. Han kom fra den ultrarike Solomon-familien – dens navn sto på skyskrapere og universiteter over hele landet. Akkurat som med Rothschildene i Europa hadde Solomon-navnet alltid båret i seg den mystikken som omga kongelighet og suksess i USA. Peter hadde tatt opp arven i ung alder etter farens død, og som 58-åring hadde han innehatt en rekke maktposisjoner. Nå ledet han Smithsonian Institution. Det hendte at Langdon ertet Peter med at den eneste flekken på hans prektige herkomst var eksamenspapirene fra et annenrangs universitet: Yale.
Da Langdon gikk inn på kontoret, ble han forbauset over å oppdage at han også hadde fått en faks fra Peter:
P e t e r S o l o m o n
SEKRETARIATET
THE SMITHSONIAN INSTITUTION
God morgen, Robert.
Jeg må snakke med deg straks.
Vær så snill å ringe meg nå på morgenen, så fort du kan. Nummeret er 202-329-5746.
Peter.
Langdon slo nummeret med én gang. Så satte han seg ved skrivebordet i eiketre med håndlagede utskjæringer og ventet på å komme frem.
«Peter Solomons kontor,» svarte assistentens velkjente stemme. «Du snakker med Anthony. Hva kan jeg stå til tjeneste med?»
«Hallo, det er Robert Langdon. Du la igjen en beskjed til meg for en stund siden …»
«Ja visst, professor Langdon!» Den unge mannen virket lettet. «Takk for at du ringer tilbake så fort. Herr Solomon vil gjerne snakke med deg. Jeg skal si fra til ham at du er på tråden. Kan jeg sette deg på venting?»
«Naturligvis.»
Mens Langdon ventet på at Solomon skulle ta telefonen, stirret han ned på navnet hans øverst på brevhodet fra Smithsonian. Han måtte smile. Ikke mange slappfisker i Solomon-klanen. Peters stamtavle flommet over av navn på rike næringslivsmagnater, innflytelsesrike politikere og en rekke fremtredende vitenskapsfolk – noen av dem hadde til og med vært medlemmer av Royal Society i London. Solomons eneste gjenlevende familiemedlem, den yngre søsteren Katherine, hadde tydeligvis arvet vitenskapsgenet. Nå var hun nemlig en ledende skikkelse innen et nytt fag helt i forskningsfronten. Noetisk vitenskap eller noetikk het det.
Fullstendig gresk for meg, tenkte Langdon. Han moret seg ved minnet om Katherine som uten hell hadde forsøkt å forklare noetikken for ham i et selskap hjemme hos broren året før. Langdon hadde lyttet omhyggelig, så hadde han svart: «Det høres mer ut som magi enn vitenskap.»
Katherine blunket spøkefullt: «De ligger nærmere hverandre enn du tror, Robert.»
Nå var Solomons assistent på tråden igjen: «Jeg beklager – herr Solomon forsøker å komme seg ut av et telefonmøte. Det er litt kaotisk her i dag.»
«Det gjør ikke noe. Jeg kan gjerne ringe senere.»
«Han ba meg faktisk om å informere deg om grunnen til at han har kontaktet deg, hvis du ikke har noe imot det?»
«Nei, selvfølgelig ikke.»
Assistenten trakk pusten dypt: «Som du antagelig vet, professor, arrangerer styret for Smithsonian en privat gallaaften her i Washington hvert år for å takke våre mest generøse sponsorer. Mange medlemmer av USAs kulturelite er til stede.»
Langdon visste at det var for få nuller på bankkontoen hans til at han ble regnet med blant kultureliten, men nå lurte han på om Solomon kanskje ville invitere ham likevel.
DAN B ROWN
«I år skal det som vanlig holdes en hovedtale før middagen,» fortsatte assistenten. «Vi har vært så heldige å kunne sikre oss National Statuary Hall til denne talen.»
Det fineste lokalet i hele District of Columbia, tenkte Langdon. Han husket en politisk forelesning han hadde vært til stede ved i den dramatiske, halvsirkelformede salen. Det var vanskelig å glemme 500 klappseter som var plassert i en fullkommen bue, omgitt av 38 statuer i full legemsstørrelse i et rom som en gang i tiden hadde vært møtesalen i landets opprinnelige Representantenes Hus.
«Problemet er dette,» sa mannen. «Taleren vår har nettopp gitt oss beskjed om at han er blitt syk og ikke kan holde talen sin.» Han tok en ubehjelpelig pause. «Det vil si at vi er på desperat jakt etter en taler som kan erstatte ham. Og herr Solomon håper at du kan tenke deg å overta.»
Langdon trakk pusten raskt to ganger. «Jeg?» Dette var overhodet ikke hva han hadde ventet. «Jeg er sikker på at Peter vil kunne finne en langt bedre erstatning.»
«Du er herr Solomons førstevalg, professor, og nå er du altfor beskjeden. Instituttets gjester vil bli begeistret over å få høre på deg, og herr Solomon tenkte at du kunne holde den samme forelesningen som du holdt i Bookspan-programmet i fjernsynet for noen år siden? Dermed vil du ikke trenge å forberede noe som helst. Han sa at forelesningen din gjaldt symbolikken i arkitekturen i den føderale Capitolbygningen – det høres helt perfekt ut for anledningen.»
Langdon var ikke så sikker. «Hvis jeg husker riktig, gjaldt den forelesningen snarere bygningens frimurerhistorie enn …»
«Nettopp! Som du vet, er herr Solomon frimurer, i likhet med mange av hans venner og kolleger som også vil være til stede. Jeg er sikker på at de ville sette pris på å få høre deg snakke om dette temaet.»
Jeg skal innrømme at det ville være lett. Langdon hadde tatt vare på notatene til hver eneste forelesning han noensinne hadde holdt. «Jeg går ut fra at jeg kan tenke over det. Hvilken dato er arrangementet?»
Assistenten kremtet. Han virket plutselig ille til mote. «Vel, det er faktisk i kveld, sir.»
Langdon lo høyt: «I kveld?»
«Det er derfor det er så hektisk her nå på morgenkvisten. Smithso-
nian befinner seg i en meget pinlig knipe …» Nå snakket assistenten hurtigere. «Herr Solomon er villig til å sende et privat jetfly til Boston for å hente deg. Det er bare en times flytur, og du vil være hjemme igjen før midnatt. Du kjenner vel den private terminalen ved Loganflyplassen utenfor Boston?»
«Ja,» vedgikk Langdon motvillig. Det er ikke rart at Peter bestandig får det slik han vil.
«Praktfullt! Kunne du være villig til å gå om bord i flyet der, la oss si … klokken fem?»
«Du gir meg ikke noe særlig valg, gjør du vel?» humret Langdon. «Jeg ønsker bare å gjøre her Solomon fornøyd, sir.»
Peter virker sånn på folk. Langdon tenkte over det en god stund, men han så ingen utvei. «Ja vel. Si til ham at jeg kan stille opp.»
«Fremragende!» utbrøt assistenten, som nå lød inderlig lettet. Han ga Langdon flyets registreringsnummer og forskjellige andre opplysninger.
Da Langdon til slutt la på røret, lurte han på om det noensinne var noen som hadde sagt nei til Peter Solomon.
Han vendte tilbake til kaffelagingen og sopte noen flere bønner opp i kvernen. Litt ekstra koffein, tenkte han. Det kommer til å bli en lang dag.
Kapittel 4
USAS FØDERALE CAPITOL-BYGNING har en majestetisk beliggenhet i østenden av National Mall, på et høytliggende platå som byplanleggeren Pierre L’Enfant beskrev som «en pidestall som venter på et monument». Capitol-bygningens enorme grunnflate er over 225 meter i lengderetningen og 105 meter bred. Bygningen, som har en samlet gulvflate på 65 mål, rommer forbløffende nok hele 541 rom. Den nyklassisistiske arkitekturen er omhyggelig beregnet på å vekke minner om storheten i oldtidens Roma. De romerske idealene var inspirasjonskilden da USAs grunnleggere fastsatte den nye republikkens lovverk og kultur.
Den nye sikkerhetskontrollen for turister som skal inn i Capitolbygningen, ligger langt inne i det nylig ferdigstilte, underjordiske besøkssenteret, under et praktfullt takvindu som rammer inn Capitolkuppelen. Den nyansatte sikkerhetsvakten Alfonso Nuñez gransket omhyggelig den mannlige besøkende som nærmet seg kontrollposten hans. Mannen var glattbarbert på hodet og hadde ventet i vestibylen, hvor han fullførte en telefonsamtale, før han gikk inn i bygningen. Han hadde den høyre armen i fatle og haltet litt når han gikk. Han hadde på seg en slitt frakk fra et militært overskuddslager – sammen med det glattrakede hodet fikk den Nuñez til å gjette på det militære. Folk som hadde tjenestegjort i USAs væpnede styrker, var blant de vanligste besøkende i Washington.
«God aften, sir,» sa Nuñez i overensstemmelse med sikkerhetsinstruksen, som tilsa at han skulle sette i gang en samtale med enhver mannlig besøkende som kom inn i bygningen alene.
«Hei,» sa den besøkende og så seg omkring ved den nesten folketomme inngangen. «Stille kveld.»
«Kamper i rugbyligaen,» svarte Nuñez. «Alle ser på Redskins i kveld.» Han skulle ønske at han også kunne se på, men det var hans første måned i jobben, og han hadde trukket det korteste strået. «Legg metallgjenstandene på bordet der, er du snill.»
Mens den besøkende famlet i lommene på den lange frakken med den friske hånden for å tømme dem, så Nuñez nøye på ham. Hans menneskelige instinkt hadde et spesielt rom for skadede og handikappede, men det var et instinkt Nuñez var lært opp til å se bort fra.
Han ventet mens den besøkende tok det vanlige utvalget av småpenger, nøkler og et par mobiltelefoner opp av lommene. «Forstuing?» spurte han og så på mannens skadede hånd, som så ut til å være tullet inn i en rekke tykke, elastiske kompressbandasjer.
Den skallete mannen nikket. «Gled på isen. En uke siden. Gjør fortsatt pokker så vondt.»
«Leit å høre. Gå igjennom, er du snill.»
Den besøkende haltet gjennom detektoren, og maskinen summet i protest.
Den besøkende rynket pannen. «Jeg var redd for det. Jeg har en ring under bandasjene. Fingeren var for hoven til å få den av, så legene bare bandasjerte over den.»
«Det går fint,» sa Nuñez. «Jeg bruker den manuelle søkeren.»
Nuñez førte metalldetektorstaven over den besøkendes inntullede hånd. Som han hadde regnet med, var det eneste metallet han fant, en stor klump på mannens skadede ringfinger. Nuñez tok seg god tid og gned metalldetektoren mot hver eneste tomme av mannens fatle og finger. Han visste at hans overordnede antagelig holdt øye med ham på monitoren i bygningens sikkerhetssenter. Den var koblet til et lukket nettverk, og Nuñez hadde bruk for jobben. Alltid best å være forsiktig. Han lot omhyggelig staven gli oppover på innsiden av fatlen.
Den besøkende rykket til i smerte.
«Beklager.»
«Det er greit,» sa mannen. «Nå for tiden kan man ikke være for forsiktig.»
«Det er jammen sant.» Nuñez likte denne karen. Pussig nok ble dette tillagt stor vekt. Det menneskelige instinktet var USAs fremste forsvarsverk mot terror. Det var bevist at menneskelig intuisjon var en
DAN B ROWN
mer presis faredetektor enn all verdens elektronisk utstyr – fryktens gave, som en av sikkerhetshåndbøkene kalte det.
I dette tilfellet registrerte ikke Nuñez’ instinkter noe som skremte ham. Den eneste pussigheten han la merke til, nå da de sto så nær hverandre, var at den barskt utseende fyren lot til å ha brukt en eller annen form for selvbruningskrem eller dekksminke i ansiktet. Vel, vel. Alle avskyr å være bleke om vinteren.
«Det er greit,» sa Nuñez. Han var ferdig med undersøkelsen og satte fra seg staven.
«Takk.» Mannen begynte å plukke opp tingene sine fra brettet.
Mens han holdt på med det, la Nuñez merke til at det var en tatovering på hver av de to fingrene som stakk frem fra bandasjen. Pekefingertuppen hadde et bilde av en krone, mens det var en stjerne på tuppen av tommelen. Alle går visst med tatoveringer nå for tiden, tenkte Nuñez, skjønt fingertuppene virket som et smertefullt sted å ha dem. «Gjør de tatoveringene vondt?»
Mannen kikket ned på fingertuppene og lo lavt: «Mindre enn man skulle tro.»
«Heldig for deg,» sa Nuñez. «Mine gjør veldig vondt. Jeg fikk en havfrue på ryggen da jeg var på rekruttskolen.»
«En havfrue?» Den skallete mannen smålo.
«Akkurat,» sa Nuñez og følte seg dum. «Av de feiltagelsene vi gjør i ungdommen.»
«Jeg hører hva du sier,» sa den skallete mannen. «Jeg gjorde også en stor feiltagelse da jeg var ung. Nå våkner jeg med henne hver morgen.»
Begge lo idet mannen gikk.
Barnemat, tenkte Mal’akh da han passerte Nuñez og tok rulletrappen opp til Capitol-bygningen. Det var lettere å komme inn enn han hadde tenkt seg. Den sammensunkne holdningen og stoppen på magen hadde dekket over den virkelige kroppsbygningen hans, og sminken i ansiktet og på hendene hadde skjult tatoveringene som dekket kroppen. Det virkelig geniale var imidlertid fatlen, som gjemte den kraftfulle gjenstanden han fraktet inn i bygningen.
En gave til den eneste mannen på jorden som kan hjelpe meg med å oppnå det jeg er ute etter.
Kapittel 5
VERDENS STØRSTE OG TEKNOLOGISK mest avanserte museum er samtidig en av verdens best bevarte hemmeligheter. Det huser flere gjenstander enn Eremitasjen, Vatikanmuseet og New York Metropolitan – til sammen. Men til tross for de strålende samlingene blir bare få medlemmer av offentligheten noensinne invitert innenfor de tungt bevoktede veggene.
Museet, som ligger i 4210 Silver Hill Road, like utenfor Washington D.C., er en diger, siksakformet bygning som består av fem moduler som alle er forbundet med hverandre. Hver av modulene er større enn en fotballbane. Det blålige metalleksteriøret gir knapt noen antydning om hva som befinner seg innenfor: en fremmed verden på 54 000 kvadratmeter med en «dødsone», en «våtmodul» og 20 kilometer med oppbevaringsskap.
I kveld følte forskeren Katherine Solomon seg urolig da hun stanset den hvite Volvoen sin utenfor den sikrede hovedporten til bygningen.
Vakten smilte: «Ingen rugbytilhenger, doktor Solomon?» Han skrudde ned volumet på oppvarmingsshowet til Redskins-kampen.
Katherine tvang frem et anstrengt smil: «Det er søndag kveld.»
«Å ja, det er sant. Møtet ditt.»
«Har han kommet ennå?» spurte hun spent.
Han kikket ned på papirene sine. «Jeg kan ikke se ham i loggboken.»
«Jeg er tidlig ute.» Katherine vinket vennlig og fortsatte bortover den svingete innkjørselen til den vanlige parkeringsplassen sin nederst i det vesle, toetasjes parkeringsanlegget. Hun begynte å samle sammen tingene sine og kastet et raskt blikk på seg selv i bakspeilet, mer av gammel vane enn egentlig forfengelighet.
DAN B ROWN
Katherine Solomon var velsignet med sine forfedres robuste middelhavshud, og selv i en alder av 50 hadde hun en glatt, olivenbrun hudfarge. Hun brukte nesten ikke sminke, og det tette, svarte håret hang løst ned. I likhet med sin eldre bror Peter hadde hun grå øyne og en slank, patrisisk eleganse.
Dere kunne like gjerne ha vært tvillinger, sa folk ofte til dem.
Faren hadde bukket under for kreften da Katherine bare var syv år gammel, og hun husket ikke stort av ham. Broren, som var åtte år eldre enn Katherine og bare 15 da faren døde, hadde begynt på reisen mot posisjonen som Solomon-familiens patriark mye tidligere enn noen hadde drømt om. Men som ventet hadde Peter vokst inn i rollen med all den verdigheten og styrken som ansto seg for familienavnet. Den dag i dag passet han fremdeles på Katherine som om de bare var unger.
Selv om broren nå og da ertet henne for det, og enda det ikke var noen mangel på beilere, hadde Katherine aldri giftet seg. Vitenskapen var blitt livsledsageren hennes, og arbeidet hadde vist seg å være mer tilfredsstillende og spennende enn noen mann kunne håpe å bli. Katherine angret ikke.
Det feltet hun hadde valgt seg ut, noetikken, hadde vært så godt som ukjent første gang hun hørte om det, men de siste årene hadde denne vitenskapen begynt å åpne nye dører for forståelsen av kraften i menneskesinnet.
Vårt ubrukte potensial er virkelig rystende.
Katherines to bøker om noetikk hadde gitt henne en posisjon som ledende på dette dunkle feltet; men de nyeste oppdagelsene hennes ga løfter om å gjøre noetikken til et hovedsamtaleemne over hele verden når de ble offentliggjort.
I kveld var imidlertid vitenskapen det siste hun hadde i tankene. Tidligere på dagen hadde hun fått enkelte virkelig foruroligende opplysninger om broren. Jeg kan fortsatt ikke tro at det er sant. Hun hadde ikke tenkt på annet hele ettermiddagen.
Det lette regnet trommet mot frontruten, og Katherine skyndte seg å samle tingene sine for å gå inn. Hun skulle til å gå ut av bilen da mobiltelefonen hennes begynte å pipe.
Hun sjekket hvem som ringte, og trakk pusten dypt.
Så skjøv hun håret bak ørene og satte seg til rette for å ta telefonen.
Ti kilometer borte gikk Mal’akh gjennom korridorene i den føderale Capitol-bygningen med en mobiltelefon klemt mot øret. Han ventet tålmodig mens det ringte i den andre enden.
Til slutt svarte en kvinnestemme: «Ja?»
«Vi må møtes igjen,» sa Mal’akh.
Det ble en lang pause. «Er alt i orden?»
«Jeg har nye opplysninger,» sa Mal’akh.
«Få høre.»
Mal’akh pustet dypt inn. «Det som broren din tror ligger skjult i Washington D.C. …?»
«Ja?»
«Det kan la seg finne.»
Katherine Solomon virket lamslått. «Mener du å fortelle meg … er det virkelig?»
Mal’akh smilte for seg selv. «Når en legende holder seg gjennom århundrene, hender det … at det er en grunn til det.»
Kapittel 6
«ER DETTE DET NÆRMESTE du kan komme?» Robert Langdon kjente en plutselig bølge av angst da sjåføren parkerte i First Street, nesten en halv kilometer fra Capitol-bygningen.
«Redd for det,» sa sjåføren. «Sikkerhetsdepartementet. Ingen kjøretøyer i nærheten av monumentalbygninger mer. Jeg beklager, sir.»
Langdon så på klokken og skvatt da han fikk se at den allerede var ti på syv. Et område med veiarbeid rundt National Mall hadde forsinket dem, og nå var det bare ti minutter til forelesningen hans skulle begynne.
«Været er i ferd med å slå om,» sa sjåføren idet han spratt ut og åpnet døren for Langdon. «Det er best du skynder deg.» Langdon grep etter lommeboken for å gi tips til sjåføren, men mannen viftet det bort. «Verten din har allerede lagt til rikelig tips.»
Typisk Peter, tenkte Langdon og plukket opp tingene sine. «Ja vel, takk for turen.»
De første få regndråpene begynte å falle da Langdon kom til toppen av den elegant buede plassen som strakte seg ned mot den nye, «underjordiske» inngangen for besøkende.
Besøkssenteret, Capitol Visitor Center, hadde vært et kostbart og omstridt prosjekt. Det underjordiske området ble beskrevet som en undergrunnsby som kunne konkurrere med deler av Disney World. Det rommet angivelig 45 000 kvadratmeter med plass til utstillinger, restauranter og møtelokaler.
Langdon hadde gledet seg til å få se det, selv om han ikke hadde regnet med en fullt så lang spasertur. Himmelen truet med å åpne seg når som helst, og han ga seg til å jogge av gårde; mokasinene ga nesten ingen friksjon mot den våte betongen. Jeg har kledd meg for en forelesning, ikke for en halv kilometers springmarsj i nedoverbakke i regnet!
Da han kom til bunnen av bakken, gispet han etter pusten. Han trengte seg inn gjennom svingdøren og tok en liten pause i foajeen for å få igjen pusten og børste av seg regnet. Samtidig så han opp på det nylig fullførte området foran seg.
Jo da, jeg er imponert.
Capitol Visitor Center var slett ikke slik han hadde forventet. Fordi området lå under bakken, hadde Langdon vært engstelig for å gå igjennom. På grunn av en ulykke i barndommen var han blitt sittende fast på bunnen av en dyp brønn en hel natt, og nå hadde han en nesten lammende aversjon mot lukkede rom. Men dette undergrunnsområdet var … på en måte luftig. Lett. Romslig.
Taket var en stor glassflate med en serie dramatiske lysarmaturer som kastet en dempet glød over interiørets perlehvite flater.
Vanligvis ville Langdon ha tatt seg en hel time her inne for å beundre arkitekturen, men med bare fem minutter igjen før han skulle på scenen, trakk han hodet ned mellom skuldrene og pilte gjennom hovedvestibylen mot sikkerhetskontrollen og rulletrappene. Slapp av, sa han til seg selv. Peter vet at du er underveis. Arrangementet kommer ikke til å begynne uten deg.
Ved sikkerhetskontrollen småpratet en ung latinamerikansk vakt med ham mens han tømte lommene og tok av seg årgangsklokken.
«Mikke Mus?» sa vakten. Det virket som om det moret ham litt.
Langdon nikket; han var vant til denne kommentaren. Samlerutgaven av Mikke Mus-klokken var en gave fra foreldrene på niårsdagen hans. «Jeg går med den for å minne meg selv om at jeg må slå av på tempoet og ikke ta livet fullt så alvorlig.»
«Jeg tror ikke det funker,» sa vakten og smilte. «Det ser ut som om du har det skikkelig travelt.»
Langdon smilte og sendte vesken gjennom røntgenmaskinen. «Hvordan kommer jeg til Statuary Hall?»
Vakten pekte mot rulletrappene: «Det er skiltet.»
«Takk.» Langdon grep vesken fra båndet og skyndte seg videre.
Da han sto i trappen på vei opp, tok han et dypt åndedrag og forsøkte å samle tankene. Han så opp gjennom det regnflekkede glasstaket mot Capitol-kuppelen som raget opp utenfor. Det var en forbløffende byg-
DAN B ROWN
ning. Høyt oppe på taket, nesten 90 meter opp i været, skottet Frihetsstatuen ut i det disige mørket som en spøkelsesvaktpost. Langdon hadde alltid følt det som ironisk at arbeiderne som halte hver eneste del av den seks meter høye bronsestatuen på plass, hadde vært slaver – en Capitol-hemmelighet som sjelden ble tatt med i historiepensum på videregående.
Hele bygningen var faktisk en skattkiste full av underlige hemmeligheter som blant annet omfattet et «morderbadekar» som hadde ansvaret for lungebetennelsesdrapet på visepresident Henry Wilson, en trapp med en permanent blodflekk som et uforholdsmessig stort antall gjester lot til å snuble i, og et avstengt kjellerkammer hvor noen arbeidere fant general John Alexander Logans for lengst avdøde og utstoppede hest i 1930.
Ingen andre legender var imidlertid så gjenstridige som påstandene om 13 forskjellige spøkelser som hjemsøkte denne bygningen. Det ble hyppig meldt at byplanlegger Pierre L’Enfants ånd vandret rundt i korridorene og ville ha regningen sin betalt, 200 år etter forfall. Spøkelset til en arbeider som hadde falt ned fra Capitol-kuppelen under byggingen, ble sett vandrende rundt i gangene med et verktøysett. Og så var det selvfølgelig det mest berømte av alle gjenferdene, som det var blitt meldt om mange ganger i Capitol-kjelleren: en flyktig, svart katt som lusket rundt i den nifse labyrinten av smale ganger og avlukker i bygningens nedre regioner.
Langdon gikk av rulletrappen og så på klokken igjen. Tre minutter. Han skyndte seg bortover den brede korridoren, fulgte skiltene til Statuary Hall og gjennomgikk de innledende bemerkningene sine i hodet. Han måtte vedgå at Peters assistent hadde hatt rett: Temaet for denne forelesningen ville passe som hånd i hanske på et arrangement i Washington D.C. med en fremtredende frimurer som vert.
Det var ingen hemmelighet at hovedstaden hadde en rik frimurerhistorie. Hjørnesteinen til nettopp denne bygningen var blitt lagt ned av George Washington selv, med et fullverdig frimurerritual. Byen var unnfanget og planlagt av frimurermestere – George Washington, Ben Franklin og Pierre L’Enfant, mektige sjeler som utsmykket den nye hovedstaden med frimurernes symbolikk, arkitektur og kunst.
Folk ser naturligvis alskens sprø ideer i disse symbolene.
Mange konspirasjonsteoretikere påsto at frimurerforfedrene hadde skjult mektige hemmeligheter overalt i Washington, sammen med symbolske budskap som lå gjemt i byens gatemønster. Langdon hadde aldri brydd seg noe om det. Feilinformasjonene om frimurerne var så vanlige at selv velutdannede Harvard-studenter lot til å ha forbausende forkvaklede ideer om broderskapet.
Året før hadde en førsteårsstudent kommet stormende inn i Langdons auditorium med vilt blikk og en utskrift fra nettet i hånden. Det var et gatekart over Washington D.C. hvor noen av gatene var merket slik at de dannet forskjellige fasonger: sataniske pentagrammer, frimurernes passer og vinkelhake, et Baphomet-hode. Angivelig var det bevis for at frimurerne som planla Washington D.C., hadde vært engasjert i en eller annen form for mørk, mystisk sammensvergelse.
«Så gøy,» sa Langdon, «men ikke særlig overbevisende. Hvis du trekker tilstrekkelig mange streker som krysser hverandre på et kart, vil du nødvendigvis finne alle slags figurer.»
«Men dette kan da ikke være tilfeldig!» utbrøt gutten.
Tålmodig viste Langdon studenten at man kunne danne nøyaktig de samme figurene på et gatekart over Detroit.
Guttungen virket smertelig skuffet.
«Ikke mist motet,» sa Langdon. «Washington har faktisk enkelte utrolige hemmeligheter. Det er bare det at ingen av dem befinner seg på dette kartet.»
Den unge mannen kviknet til: «Hemmeligheter? Hva slags da?»
«Hver vår har jeg en forelesningsserie med tittelen Okkulte symboler. Der snakker jeg en hel del om Washington D.C. Du bør følge disse forelesningene.»
«Okkulte symboler!» Nå virket førsteårsstudenten opphisset igjen. «Da er det altså djevelsymboler i Washington!»
Langdon smilte. «Beklager, men selv om ordet okkult maner frem bilder av djeveldyrkelse, betyr det faktisk bare ’skjult’ eller ’tildekket’. I tider med religiøs undertrykkelse måtte kunnskaper som var i strid med doktrinen, holdes skjult; de ble ’okkulte’. Fordi Kirken følte seg truet av dette, omdefinerte de alt som var ’okkult’, til å være ondt. Denne fordommen har overlevd siden.»
«Å nå.» Gutten sank sammen.
DAN B ROWN
Ikke desto mindre fikk Langdon den våren øye på den ferske studenten, som satt i første rad da 500 studenter tumlet inn i Sanders Theatre ved Harvard – en stor, gammel forelesningssal med knirkende trebenker.
«God morgen, alle sammen,» ropte han oppe fra det brede podiet. Han slo på en lysbildefremviser, og et bilde dukket opp bak ham. «Mens dere kommer på plass – hvor mange av dere kjenner igjen bygningen på dette bildet?»
«Den føderale Capitol-bygningen!» ropte dusinvis av stemmer i kor. «Washington D.C.!»
«Ja. Det er 4,5 millioner kilo med smijernsarbeider i den kuppelen der. I 1850-årene var det en uovertruffen, arkitektonisk bedrift.»
«Kult!» var det noen som ropte.
Langdon himlet med øynene. Han ønsket at noen kunne forby det ordet. «Ja vel, og hvor mange av dere har vært i Washington?»
Noen spredte hender gikk i været.
«Så få?» Langdon lot som om han var forbauset. «Og hvor mange av dere har vært i Roma, Paris, Madrid eller London?»
Nesten alle hendene i auditoriet føk opp.
Som vanlig. Et av innvielsesritualene når amerikansk universitetsungdom skulle bli voksen, besto i en sommer med en Eurorail-billett før det virkelige livets barske realiteter satte inn. «Det later til at mange flere av dere har vært i Europa enn i deres egen hovedstad. Hvorfor tror dere det er slik?»
«Ingen aldersgrense for å drikke i Europa!» ropte noen bakerst i auditoriet.
Langdon smilte. «Som om aldersgrensen her hindrer noen av dere?»
Alle lo.
Det var den første dagen i semesteret, og studentene brukte mer tid enn vanlig på å komme til ro – de vred seg så det knirket i tresetene.
Langdon elsket å undervise i denne salen, fordi han alltid kunne registrere hvor engasjert studentene var, bare ved å høre hvor urolig de satt.
«Alvorlig talt,» sa han. «Washington D.C. har noe av verdens fineste arkitektur, kunstverker og symbolikk. Hvorfor skal dere dra til en annen verdensdel før dere har vært i deres egen hovedstad?»
«Gamle greier er kulere,» var det en som sa.
«Og med ’gamle greier’,» klargjorde Langdon, «går jeg ut fra at dere mener slott, krypter, templer og slikt?»
Hodene nikket i takt.
«Ja vel. Men hva om jeg fortalte dere at alt det der finnes i Washington D.C.? Slott, krypter, pyramider, templer – alt sammen er der.»
Knirkingen avtok.
«Kjære venner,» sa Langdon. Han dempet stemmen og gikk helt frem på podiet. «I den kommende timen vil dere finne ut at nasjonen vår flommer over av hemmeligheter og skjult historie. Og akkurat som i Europa er de fineste hemmelighetene skjult der alle kan se dem.»
Trebenkene stilnet fullstendig.
Den satt.
Langdon dempet lysene og fikk opp neste lysbilde. «Hvem kan fortelle meg hva det er George Washington gjør her?»
Bildet var av et berømt veggmaleri som viste George Washington iført fulle frimurerregalier. Han sto foran en pussig utseende innretning – en kjempestor trefot av stokker som holdt oppe et system av tau og taljer. I taljene hang en massiv steinblokk. En gruppe velkledde tilskuere sto rundt ham.
«Løfter den store steinblokken der?» var det en som foreslo.
Langdon sa ingenting; han foretrakk at en student skulle komme med rettelsen, om mulig.
«Jeg tror faktisk at Washington senker steinen,» foreslo en annen student. «Han har på seg frimurerdrakt. Jeg har sett bilder av frimurere som legger ned hjørnesteiner før. I seremonien bruker de alltid den trefotgreia der for å senke den første steinen.»
«Glimrende,» sa Langdon. «Veggmaleriet skildrer landsfaderen vår som bruker trefot og talje for å legge ned hjørnesteinen til Capitolbygningen 18. september 1793, mellom klokken 11.15 og 12.30.» Langdon tok en pause og lot blikket gli granskende over klassen. «Kan noen fortelle meg hva denne datoen og dette klokkeslettet betyr?»
Stillhet.
«Hva om jeg fortalte dere at nettopp dette øyeblikket var valgt av tre berømte frimurere – George Washington, Benjamin Franklin og Pierre L’Enfant, hovedarkitekten bak Washington D.C.?»
Mer stillhet.
DAN B ROWN
«Hjørnesteinen ble ganske enkelt lagt ned på den datoen og det klokkeslettet blant annet fordi den lykkebringende Caput Draconis var i Jomfruen.»
Alle så rart på hverandre.
«Vent litt,» var det en som sa. «Mener du … astrologi, lissom?»
«Akkurat. Skjønt en annen astrologi enn den vi kjenner i dag.»
En hånd kom opp: «Mener du at vår nasjons fedre trodde på astrologi?»
Langdon flirte: «Til de grader. Hva ville dere si hvis jeg fortalte dere at Washington D.C. rommer flere astrologiske tegn i arkitekturen sin enn noen annen by i verden – dyrekretstegn, stjernekart, hjørnesteiner lagt ned på nøyaktige, astrologiske datoer og klokkeslett? Over halvparten av grunnlovsfedrene våre var frimurere, menn som trodde fullt og fast at stjernene og skjebnen var knyttet sammen, menn som fulgte nøye med på himmelens innretning når de bestemte strukturen for sin nye verden.»
«Men hele den greia med at hjørnesteinen til Capitol ble lagt ned mens Caput Draconis var i Jomfruen – hvem bryr seg om det? Kan det ikke være en ren tilfeldighet?»
«En imponerende tilfeldighet, når vi tenker på at hjørnesteinene til alle de tre byggverkene som utgjør Det føderale triangel – Capitol, Det hvite hus og Washington-monumentet – ble lagt ned i hvert sitt år, mens nedleggelsen var omhyggelig planlagt slik at det skulle skje under nøyaktig disse samme astrologiske forholdene.»
Langdons blikk ble møtt av en sal full av oppsperrede øyne. En rekke hoder duppet ned idet studentene begynte å ta notater.
En hånd gikk i været bak i salen: «Hvorfor gjorde de det?»
Langdon humret. «Svaret på det spørsmålet er stoff for et helt semester. Hvis du er nysgjerrig på det, bør du følge mine forelesninger i mystikk. Oppriktig talt, folkens: Jeg tror ikke dere er følelsesmessig rede til å høre svaret.»
«Hva?» ropte han som hadde spurt. «Bare test oss!»
Langdon gjorde et nummer av å vurdere saken, så ristet han på hodet. Han lekte med dem. «Beklager, det kan jeg ikke. Noen av dere er helt ferske studenter. Jeg er redd det kunne få dere til gå helt av skaftet.»
«Si det!» ropte alle sammen.
Langdon trakk på skuldrene. «Kanskje dere burde bli med i frimurerbevegelsen eller Eastern Star-ordenen, og få høre det direkte fra kilden.»
«Vi slipper ikke inn,» hevdet en ung mann. «Frimurerne er som et superhemmelig selskap!»
«Superhemmelig? Virkelig?» Langdon husket den store frimurerringen som hans venn Peter Solomon bar så stolt på høyre hånd. «Hvorfor går da frimurerne med så iøynefallende frimurerringer, slipsnåler og merker? Hvorfor er frimurernes bygninger så tydelig merket?
Hvorfor står tidspunktene for møtene deres i avisene?» Langdon smilte av alle de forvirrede ansiktene. «Kjære venner, frimurerne er ikke noe hemmelig selskap, de er et selskap med hemmeligheter.»
«Det kommer jo ut på ett,» var det noen som mumlet.
«Gjør det?» utfordret Langdon ham. «Ville du betrakte Coca-Cola som et hemmelig selskap?»
«Nei, selvfølgelig ikke,» sa studenten.
«Vel, men hva om du banket på døren til konsernets hovedkvarter og ba om oppskriften på Classic Coke?»
«Den ville de aldri oppgi.»
«Akkurat. For å få rede på Coca-Colas innerste hemmelighet ville du måtte slutte deg til firmaet, arbeide i mange år, bevise at du er tillitverdig og til slutt bli forfremmet til selskapets toppledelse, hvor de kanskje ville gi deg den opplysningen. Men i så fall måtte du sverge på at du ville holde den hemmelig.»
«Det du sier, er altså at frimureriet er akkurat som et næringslivskonsern?»
«Bare i den forstand at de har et strengt hierarki, og at de tar hemmeligholdelsen svært alvorlig.»
«Onkelen min er frimurer.» Det var en ung kvinne som stemte i. «Og tanten min avskyr det, fordi han ikke vil snakke om det med henne. Hun sier at frimureriet er en slags underlig religion.»
«Det er en vanlig feiloppfatning.»
«Er det ikke en religion, da?»
«Bruk lakmustesten på det,» sa Langdon. «Hvem av dere har fulgt professor Witherspoons forelesninger i sammenlignende religionsstudier?»
Flere hender kom opp.
DAN B ROWN
«Fint. Fortell meg hva som er de tre forutsetningene for at en ideologi skal bli betraktet som en religion.»
«FOT,» kom det fra en kvinne. «Forsikring, omvendelse, tro.»
«Riktig,» sa Langdon. «Religionene forsikrer om frelse, de omvender ikke-troende, og de tror på en bestemt teologi.» Han tok en pause. «Frimureriet får imidlertid null treff på disse tre forutsetningene. Frimurerne lover ingen frelse, de forsøker ikke å omvende deg, og de har ingen særegen teologi. I frimurerlosjene er det faktisk forbudt å diskutere religion.»
«Så … frimureriet er altså anti religiøst?»
«Nei, tvert imot. En av forutsetningene for å bli frimurer er at du må tro på en høyere makt. Forskjellen mellom frimurernes åndelighet og en organisert religion er at frimurerne ikke tvinger igjennom en spesifikk definisjon eller et navn på den høyere makten. I stedet for bestemte, teologiske identiteter som Gud, Allah, Buddha eller Jesus bruker de mer allmenne uttrykk som Det Høyeste Vesen eller Verdensarkitekten. På den måten kan frimurere med forskjellig tro samle seg.»
«Det virker litt søkt,» sa en student.
«Eller kanskje forfriskende fordomsfritt?» foreslo Langdon. «I en tid da forskjellige kulturer dreper hverandre for å avgjøre hvem som har den beste definisjonen av Gud, kan vi vel si at frimurernes tradisjonelle toleranse og fordomsfrihet er prisverdig.» Langdon gikk frem og tilbake på podiet. «Dessuten er frimurerbevegelsen åpen for menn av alle raser, med en hvilken som helst hudfarge eller tro, og den utgjør et åndelig broderskap som ikke diskriminerer på noen måte.»
«Diskriminerer den ikke?» Et medlem av Kvinnesenteret ved universitetet reiste seg. «Hvor mange kvinner får lov til å være frimurere, professor Langdon?»
Langdon holdt håndflatene opp som tegn på overgivelse. «Et rimelig godt poeng. Tradisjonelt hadde frimureriet sine røtter i Europas murerlaug, derfor var det en mannsorganisasjon. Men for flere hundre år siden, enkelte sier så tidlig som i 1703, ble det grunnlagt en kvinnelig gren ved navn Eastern Star. De har over én million medlemmer.»
«Ikke desto mindre,» sa kvinnen, «er frimureriet en mektig organisasjon som kvinner blir holdt utenfor.»
Langdon var ikke sikker på hvor mektige frimurerne egentlig fortsatt
var, og han hadde ikke tenkt å gi seg ut på den galeien. Oppfatningene av de moderne frimurerne spente fra at de var en gruppe harmløse, gamle menn som likte å kle seg ut, og helt til en undergrunns-kabbala av maktedderkopper som styrte verden. Sannheten lå utvilsomt et sted midt imellom.
«Professor Langdon,» ropte en ung mann med krøller på bakerste rad. «Hvis frimureriet hverken er et hemmelig selskap eller et firma, og heller ikke en religion, hva er det da?»
«Tja, hvis du spurte en frimurer, ville han komme med følgende definisjon: Frimureriet er et moralsystem, innhyllet i allegorier og illustrert ved symboler.»
«For meg høres det ut som en eufemisme for ’utfrika kultus’.»
«Utfrika, sier du?»
«Ja, for pokker!» sa gutten og reiste seg. «Jeg har hørt hva de driver med inne i disse hemmelige bygningene! Uhyggelige vokslysritualer med likkister og løkker, og så drikker de vin av hodeskaller. Og det er jaggu meg utfrika!»
Langdon så granskende utover forsamlingen. «Er det noen andre som synes det virker utfrika?»
«Ja!» stemte alle sammen i.
Langdon lot som om han sukket sørgmodig: «Det var synd. Hvis dette er for utfrika for dere, skjønner jeg at dere aldri vil slutte dere til min sekt.»
Stillheten la seg over salen. Studenten fra Kvinnesenteret virket nervøs: «Er du med i en sekt?»
Langdon nikket og senket stemmen til en konspiratorisk hvisking: «Ikke si det til noen, men på solguden Ras hedenske dag kneler jeg ved foten av et eldgammelt torturredskap og inntar rituelle symboler på kjøtt og blod.»
Klassen virket skrekkslagen.
Langdon trakk på skuldrene. «Og hvis noen av dere har lyst til å slutte seg til, så kom til Harvard-kapellet på søndag, knel foran krusifikset og ta imot Den hellige nattverd.»
Salen var fortsatt like taus.
Langdon blunket. «Åpne sinnet, kjære venner. Vi føler alle frykt for det vi ikke forstår.»
DAN B ROWN
Kimingen av en klokke begynte å gjalle gjennom korridorene i Capitol-bygningen.
Syv.
Nå løp Robert Langdon. Snakk om dramatisk entré. Mens han løp gjennom hovedkorridoren, fikk han øye på inngangen til National Statuary Hall og satte kursen rett mot den.
Da han nærmet seg døren, slo han av på farten til nonsjalant rusletempo og trakk pusten dypt flere ganger. Han knappet igjen jakken, løftet haken ørlite og rundet hjørnet akkurat idet klokken slo sitt siste slag.
Tiden er inne.
Da professor Robert Langdon skred inn i National Statuary Hall, så han opp og smilte varmt. Et øyeblikk senere fordunstet smilet. Han bråstanset.
Noe var veldig, veldig galt.