Iskaldt bedrag
Dan Brown Iskaldt bedrag
Oversatt av Kjell OlafJensen og
Peter A.Lorentzen
Bazar Forlag AS
Stortingsgaten 22
Postboks 2023 Vika 0125 Oslo
www.bazarforlag.com
Originaltittel: Deception Point
Copyright © Dan Brown 2001
© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2006
Oversatt fra engelsk av Kjell Olaf Jensen og Peter A. Lorentzen
Denne utgave, 2008
Første gang utgitt av: Pocket Books. All rights reserved. Utgitt etter avtale med Sanford J. Greenburger Associates, Inc. og Ann-Christine Danielsson Agency
Omslagsdesign: © Henry Steadman
Tilrettelegging av design: Paul Nicolas Oxby
Omslagsfoto: Harald Sund / Getty Images, Kevin Schafer / Corbis/Scanpix, Douglas Kirkland / Corbis/Scanpix
Forfatterfoto: © Philip Scalia
Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri
Satt med: Minion 11,5/15
Trykk og innbinding: Bookwell
Trykt på: EnsoCreamy 60 g, bulk 2,0
ISBN 978-82-8087-245-6
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesse organisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.
Takk
En varm takk til Jason Kaufman for hans strålende veiledning og innsiktsfulle redigeringsevner; Blythe Brown for hennes utrettelige forskningsarbeid og kreative forslag; Bill Scott-Kerr for hans begeistring for arbeidet mitt og for å ha navigert det på ekspertvis tvers over Atlanteren; min gode venn Jake Elwell ved Wieser & Wieser; National Security Archive; NASA Public Affairs Office; Stan Planton, som fortsatt er en kilde til informasjon om alt; National Security Agency; glasiolog Martin O. Jeffries og de glimrende hodene til Brett Trotter, Thomas D. Nadeau og Jim Barrington. Takk også til Connie og Dick Brown, U.S. Intelligence Policy Documentation Project, Suzanne O’Neill, Margie Wachtel, Morey Stetner, Owen King, Alison McKinnell, Mary og Stephen Gorman, dr. Karl Singer, dr. Michael I. Latz ved Scripps Institute of Oceanography, April i Micron Electronics, Esther Sung, National Air and Space Museum, dr. Gene Allmendinger, den uforlignelige Heide Lange i Sanford J. Greenburger Associates og John Pike i Federation of American Scientists.
FORFATTERENS BEMERKNING
Delta Force, NRO og Space Frontier Foundation er virkelige organisasjoner. All teknologi som beskrives i denne romanen, finnes.
Hvis denne oppdagelsen blir bekreftet, vil den helt sikkert gi oss et av de mest forbløffende glimtene ut i universet vårt som vitenskapen noensinne har fremskaffet. Følgene er så vidtrekkende og inngir så sterk ærefrykt som det overhodet er mulig å forestille seg. Men selv om den gir løfter om svar på noen av våre eldste spørsmål, stiller den også andre spørsmål som er enda mer grunnleggende.
President Bill Clinton under en pressekonferanse etter en oppdagelse kjent som ALH84001, 7. august 1996.
Prolog
Døden kunne komme i utallige former på dette gudsforlatte stedet. Geolog Charles Brophy hadde holdt ut tilværelsen i dette ville, storslagne terrenget i årevis, men likevel kunne ingenting forberede ham på en skjebne så barbarisk og unaturlig som den som snart skulle ramme ham.
Mens Brophys fire huskyer trakk sleden lastet med geologisk måleutstyr over tundraen, senket hundene plutselig farten og kikket opp mot himmelen.
«Hva er det, jenter?» spurte Brophy og steg av sleden.
Fra de stadig tettere stormskyene fløy et torotors transporthelikopter ned i en lav bue og sneiet de isdekte toppene med militær presisjon.
Det var da pussig, tenkte han. Det var aldri helikoptre å se så langt nord. Maskinen landet femti meter unna og virvlet opp en sviende føyke av kornet snø. Hundene klynket og så vaktsomme ut.
Da helikopterdørene gled opp, steg to menn ned i snøen. De var kledd i hvite kamuflasjedrakter og bevæpnet med geværer, og beveget seg mot Brophy med hastig besluttsomhet.
«Dr. Brophy?» ropte den ene av dem.
Geologen var forbløffet. «Hvordan vet dere hva jeg heter? Hvem er dere?»
«Vennligst finn frem radioen din.»
«Unnskyld?»
«Bare gjør som jeg sier.»
Forvirret trakk Brophy radioen opp av lommen i parkasen.
«Du må sende en nødmelding. Senk radiofrekvensen til 100 kilohertz.»
100 kilohertz? Brophy skjønte ingenting. Ingen kan motta noe så lavt. «Har det skjedd en ulykke?»
Den andre mannen hevet geværet og rettet det mot Brophys hode. «Vi har ikke tid til forklaringer. Bare gjør det.»
Med skjelvende hender justerte Brophy sendefrekvensen.
Den første av mennene rakte ham en meldingsblankett hvor det var skrevet et par linjer. «Send denne meldingen. Nå.»
Brophy stirret på blanketten. «Dette skjønner jeg ikke. Disse opplysningene er feilaktige. Jeg har ikke –»
Mannen presset geværmunningen hardt mot tinningen hans.
Brophys stemme skalv mens han sendte den bisarre meldingen.
«Bra,» sa den første av mennene. «Få med hundene og kom deg inn i helikopteret.»
Med geværet rettet mot seg manøvrerte Brophy de motstrebende hundene og sleden opp en rampe og inn i lasterommet.
Så snart de var på plass, tok helikopteret av og dreide vestover.
«Hvem faen er dere?» ville Brophy vite. Han begynte å svette i parkasen. Og hva skulle den meldingen bety?
Mennene sa ingenting.
Mens helikopteret vant høyde, pisket vinden inn gjennom den åpne døren. Brophys fire huskyer, som fremdeles var spent for sleden, klynket nå.
«Dere kan i det minste lukke døren,» forlangte Brophy. «Ser dere ikke at bikkjene er redde?»
Mennene viste ingen tegn til reaksjon.
Idet helikopteret nådde 4000 fot, krenget det brått ut over et
område med bresprekker og dype kløfter. Plutselig reiste mennene seg. Uten et ord grep de den tungt lastede sleden og skjøv den ut gjennom døråpningen. Brophy stirret skrekkslagen på hundene som kjempet forgjeves mot den enorme vekten. Et øyeblikk senere ble de revet hylende ut av helikopteret.
Brophy var allerede på bena og brølte da mennene grep tak i ham. De halte ham bort til døråpningen. Nummen av redsel langet Brophy ut med knyttnevene i et forsøk på å holde unna de kraftige hendene som skjøv ham mot åpningen.
Det nyttet ikke. Sekunder senere styrtet han mot avgrunnen.
Kapittel 1
Toulos Restaurant, like ved Capitol Hill, brauter politisk ukorrekt med gjøkalv og hestecarpaccio på menyen, hvilket gjør den til et ironisk valg som in-sted for de typiske maktfrokostene i Washington. Det var en travel morgen på Toulos – en kakofoni av klirrende bestikk, espressomaskiner og mobiltelefonsamtaler.
Hovmesteren snek seg til en slurk av morgenens Bloody Mary idet kvinnen kom inn. Han snudde seg med et rutinert smil.
«God morgen,» sa han. «Kan jeg hjelpe Dem?»
Kvinnen var tiltrekkende, i midten av trettiårene, iført grå flanellsbukser med press, konservative, lave sko og en elfenbenshvit Laura Ashley-bluse. Hun var rakrygget, med haken så vidt hevet – ikke arrogant, bare sterk. Kvinnens hår var lysebrunt og formet i Washingtons mest populære frisyre – «ankerkvinne» – frodige lokker, buet inn ved skuldrene, langt nok til å være sexy, men kort nok til å minne om at hun sannsynligvis var smartere enn deg.
«Jeg er litt sent ute,» sa kvinnen liketil. «Jeg har et frokostmøte med senator Sexton.»
Hovmesteren følte en uventet sitring i kroppen. Senator Sedgewick Sexton. Senatoren var stamgjest her og for tiden en av landets mest berømte menn. Uken før, på Supertirsdag, hadde han vunnet alle de tolv republikanske primærvalgene suverent, og senatoren var så å si garantert partiets nominasjon
til presidentembetet i De forente stater. Mange mente at senatoren hadde en glimrende sjanse til å stjele Det hvite hus fra den hardt prøvede presidenten neste høst. I den senere tid hadde det virket som om Sextons ansikt prydet ethvert riksdekkende magasin, og valgkampslagordet hans var klistret opp over halve Amerika: «Stans sløsingen, finn løsningen.»
«Senator Sexton sitter på sin faste plass,» sa hovmesteren.
«Og De er?»
«Rachel Sexton. Datteren hans.»
Så tåpelig av meg, tenkte han. Likheten var helt åpenbar. Kvinnen hadde senatorens gjennomtrengende blikk og forfinede holdning – det velpolerte inntrykket av seiglivet fornemhet. Senatorens klassisk gode utseende hadde åpenbart ikke hoppet over en generasjon, skjønt Rachel Sexton så ut til å bære sine nådegaver med en eleganse og ydmykhet som hennes far hadde ett og annet å lære av.
«Hyggelig å ha Dem her, frøken Sexton.»
Idet hovmesteren førte senatorens datter gjennom restaurantavdelingen, følte han seg pinlig berørt over at hun nærmest måtte gå spissrotgang mellom mannlige blikk … enkelte diskré, andre slett ikke. Det var få kvinner som spiste på Toulos, og enda færre som hadde Rachel Sextons utseende.
«Fin kropp,» hvisket en av gjestene. «Har Sexton allerede funnet seg en ny kone?»
«Det er datteren hans, din dust,» kom det fra en annen.
Mannen humret. «Om jeg kjenner Sexton rett, ville han sannsynligvis knulle henne likevel.»
Da Rachel kom frem til farens bord, satt senatoren opptatt i mobiltelefonen sin og snakket høylytt om en av sine siste suksesser. Han kikket opp på Rachel akkurat lenge nok til å kakke på Cartier-uret sitt som en påminnelse om at hun var sent ute.
Jeg har savnet deg også, tenkte Rachel.
Farens fornavn var Thomas, men han hadde for lengst valgt å bruke mellomnavnet sitt i stedet. Rachel hadde en mistanke om at han gjordet det fordi han likte bokstavrimet. Senator Sedgewick Sexton. Senatoren med det sølvfargede håret var et velpleid, veltalende politisk vesen, velsignet med det glatte utseendet til en lege i en såpeopera, hvilket virket ganske passende i betraktning av hans talent for skuespill.
«Rachel!» Faren slo av telefonen og reiste seg for å kysse henne på kinnet.
«Hei, pappa.» Hun gjengjeldte ikke kysset.
«Du ser sliten ut.»
Så er vi i gang igjen, tenkte hun. «Jeg fikk beskjeden din. Hva gjelder det?»
«Kan jeg ikke få invitere min egen datter på frokost?»
Rachel hadde for lengst lært seg at faren sjelden søkte hennes selskap med mindre han hadde en eller annen baktanke.
Sexton nippet til kaffen. «Nå, hvordan har du det?»
«Travelt. Det ser ut til å gå bra med valgkampen din?»
«Å, la oss ikke snakke jobb.» Sexton lente seg frem over bordet og dempet stemmen. «Hvordan er fyren fra utenriksdepartementet som jeg spleiset deg med?»
Rachel sukket og måtte allerede ta seg sammen for ikke å se på klokken. «Jeg har faktisk ikke hatt tid til å ringe ham, pappa. Og jeg skulle ønske du ville slutte å –»
«Du må ta deg tid til det som er viktig her i livet, Rachel. Uten kjærlighet blir alt annet meningsløst.»
Rachel hadde flere kjappe svar på rede hånd, men valgte å tie. Det var ikke vanskelig å innta rollen som den ansvarlige voksne i samvær med faren. «Pappa, du ønsket å treffe meg? Du sa det var viktig.»
«Stemmer.» Faren sendte henne et granskende blikk.
Rachel følte noe av motstandsviljen sin forsvinne i møte med blikket hans, og hun forbannet makten han hadde. Senatorens øyne var en gave – en gave Rachel hadde en mistanke om at ville føre ham til Det hvite hus. Tårer kunne velle opp i øynene hans på kommando, for så å klarne opp og åpne et vindu til en lidenskapelig sjel som knyttet et bånd av tillit til alle og enhver. Alt handler om tillit, pleide faren å si. Senatoren hadde mistet Rachels tillit mange år tidligere, men nasjonens var han raskt i ferd med å vinne.
«Jeg har et forslag til deg,» sa senator Sexton.
«La meg gjette,» svarte Rachel i et forsøk på å komme i posisjon igjen. «En eller annen fremstående, nyskilt mann på jakt etter en ung kone?»
«Ikke innbill deg noe. Du er ikke så ung lenger.»
Rachel fikk den velkjente, synkende fornemmelsen som så ofte ledsaget hennes møter med faren.
«Jeg ønsker å tilby deg en redningsflåte,» sa han.
«Jeg ante ikke at jeg var i ferd med å drukne.»
«Ikke du, nei. Men presidenten. Du burde forlate skipet før det er for sent.»
«Har vi ikke hatt denne samtalen før?»
«Tenk på din egen fremtid, Rachel. Du kan begynne å jobbe for meg.»
«Jeg håper ikke det var derfor du inviterte meg på frokost.»
Senatorens rolige fasade begynte å slå sprekker. «Rachel, det at du arbeider for ham, kaster skygge både over meg og valgkampen min, skjønner du ikke det?»
Rachel sukket. Dette hadde de vært gjennom før. «Jeg jobber ikke for presidenten, pappa. Jeg har ikke engang møtt presidenten. Jeg jobber i Fairfax, for pokker!»
«Politikk dreier seg om oppfatninger, Rachel. Det oppfattes som om du jobber for presidenten.»
Rachel pustet ut og prøvde å bevare roen. «Jeg har jobbet hardt for å få denne jobben, pappa. Jeg har ikke tenkt å slutte.»
Senatoren ble smal i blikket. «Vet du hva? Noen ganger er denne egoistiske holdningen din virkelig –»
«Senator Sexton?» En journalist dukket opp ved bordet.
Sextons mine mildnet øyeblikkelig. Rachel stønnet og tok en croissant fra kurven på bordet.
«Ralph Sneeden,» sa journalisten. «Washington Post. Kan jeg få stille deg et par spørsmål?»
Senatoren smilte og klappet seg lett på munnen med en serviett. «Det skal være meg en fornøyelse, Ralph. Men vær kjapp. Jeg vil nødig at kaffen skal bli kald.»
Journalisten lo som på bestilling. «Selvfølgelig, sir.» Han tok frem en liten opptager og slo den på. «Senator – fjernsynsreklamene dine krever lovgivning som skal sikre kvinner likelønn på arbeidsplassen … samt skattelette for familier i etableringsfasen. Kan du kommentere bakgrunnen for disse kravene?»
«Ja visst. Jeg er rett og slett tilhenger av sterke kvinner og sterke familier.»
Rachel var nær ved å sette croissanten i halsen.
«Og hva familier angår,» fortsatte journalisten, «så snakker du mye om utdanning. Du har foreslått noen svært kontroversielle budsjettkutt for å skaffe mer penger til landets skoler.»
«Barna er vår fremtid.»
Rachel kunne knapt tro at faren var sunket lavt nok til å lire av seg slike floskler.
«Et siste spørsmål, sir,» sa journalisten. «Du har gjort et enormt sprang på meningsmålingene i løpet av de siste ukene. Presidenten må være dypt bekymret. Noen tanker omkring den senere tids suksess?»
«Jeg tror det har med tillit å gjøre. Amerikanere flest begynner å innse at presidenten ikke er til å stole på når det gjelder å fatte de vanskelige beslutningene som landet står overfor. Galopperende offentlige utgifter gjør nasjonen mer forgjeldet for hver dag som går, og folk begynner å innse at det er på tide å stanse sløsingen og finne løsningen.»
Som en eksekusjonsutsettelse fra farens retorikk begynte personsøkeren i Rachels håndveske å pipe. Vanligvis var den skjærende elektroniske lyden en irriterende forstyrrelse, men der og da lød den nærmest melodiøs.
Avbrytelsen fikk senatoren til å stirre indignert fremfor seg. Rachel fisket personsøkeren opp av vesken og trykket inn fem knapper i rask rekkefølge for å bekrefte at det faktisk var hun som holdt apparatet. Pipelyden opphørte, og det blinket i displayet. Om 15 sekunder ville hun motta en sikret tekstmelding.
Sneeden smilte skjevt til senatoren. «Din datter er åpenbart en travel kvinne. Det er hyggelig å se at dere fremdeles finner tid til å spise sammen.»
«Som sagt, familien har første prioritet.»
Sneeden nikket, men så hardnet blikket hans. «Tør jeg spørre, sir, hvordan du og din datter klarer å takle interessekonfliktene deres?»
«Konflikter?» Senator Sexton la hodet på skakke med et uttrykk av uskyldig forvirring. «Hvilke konflikter sikter du til?»
Rachel kikket opp, og farens skuespill fikk henne til å skjære en grimase. Hun skjønte nøyaktig hvor dette bar. Fordømte journalister, tenkte hun. Halvparten av dem var politisk lønnet. Spørsmålet var det som journalister kalte en grapefrukt – et spørsmål som skulle virke surt og vanskelig, men som i virkeligheten var en avtalt tjeneste for senatoren – en løs og enkel
ball som faren med letthet kunne slå rett ut av banen, samtidig som han fikk klargjort ett og annet.
«Jo, altså …» Journalisten kremtet, som om spørsmålet gjorde ham ille berørt. «Konflikten består i at din datter jobber for motstanderen din.»
Senator Sexton brøt ut i støyende latter som øyeblikkelig ufarliggjorde spørsmålet. «Ralph, for det første er ikke presidenten og jeg motstandere. Vi er rett og slett to patrioter som har forskjellig oppfatning om hvordan landet vi elsker, bør styres.»
Journalisten strålte. Han hadde sitatet han trengte. «Og for det andre?»
«For det andre er ikke datteren min ansatt av presidenten, hun er ansatt av etterretningsvesenet. Hun utarbeider etterretningsrapporter og sender dem til Det hvite hus. Det er en ganske underordnet stilling.» Han tidde og kikket bort på Rachel. «Hvordan er det, vennen min – jeg er ikke sikker på om du engang har møtt presidenten?»
Rachel sendte ham et ulmende blikk.
Personsøkeren pep igjen og fikk Rachel til å konsentrere seg om den innkommende meldingen.
– MLD NRODIR UMDLB –
Hun tydet stenografien med det samme, og rynket pannen. Meldingen var uventet og nesten garantert dårlig nytt. Den ga henne i det minste en anledning til å komme seg av sted.
«Mine herrer,» sa hun. «Jeg er fryktelig lei for det, men jeg må gå nå. Jeg må på jobben.»
«Miss Sexton,» kom det kjapt fra journalisten, «før du går, lurte jeg på om du kunne kommentere ryktene om at du arrangerte dette frokostmøtet for å diskutere om du kan forlate din nåværende stilling og i stedet bli medarbeider i din fars valgkamp?»
Rachel følte seg som om noen hadde kastet varm kaffe i ansiktet på henne. Hun var totalt uforberedt på spørsmålet. Hun kikket bort på faren, og gliset hans fortalte henne at spørsmålet var plantet på forhånd. Hun hadde lyst til å kaste seg over bordet og kjøre en gaffel i ham.
Journalisten holdt opptageren helt opp i ansiktet på henne. «Miss Sexton?»
Rachel stirret journalisten rett inn i øynene. «Ralph, eller hvem faen du måtte være, ha dette helt klart for deg: Jeg har ikke tenkt å slutte i jobben min for å jobbe for senator Sexton, og hvis du skriver noe annet, vil du trenge et skohorn for å få opptageren din ut av ræva!»
Journalisten gjorde store øyne. Han slo av opptageren og skjulte et smil. «Mange takk, begge to.» Så forsvant han.
Rachel angret umiddelbart på utbruddet. Hun hadde arvet sin fars temperament, og det hatet hun ham for. Elegant, Rachel. Kjempeelegant.
Faren stirret misbilligende på henne. «Du burde legge vekt på å oppføre deg litt mer avbalansert.»
Rachel begynte å samle sakene sine. «Dette møtet er slutt.»
Senatoren var øyensynlig ferdig med henne uansett. Han trakk frem mobiltelefonen for å ringe. «Ha det, vennen. Stikk innom kontoret en dag, hva? Og se å bli gift, for guds skyld. Du er trettitre år gammel.»
«Trettifire,» glefset hun. «Sekretæren din sendte meg et kort.»
Han humret beskjemmet. «Trettifire. Nærmest for en gammel jomfru å regne. Er du klar over at innen jeg var trettifire, hadde jeg allerede –»
«Giftet deg med mamma og feid over naboen?» Ordene lød høyere enn Rachel hadde ment, og stemmen hennes ble liksom hengende i en ubehagelig stillhet i rommet. Gjester ved sidebordene kikket bort på dem.
Senator Sextons blikk frøs til to spiddende iskrystaller. «Nå skal du passe deg litt, unge dame.»
Rachel gikk mot døren. Nei, det er du som skal passe deg, senator.
Kapittel 2
De tre mennene satt tause i ThermaTech-stormteltet. Utenfor røsket en iskald vind i duken og truet med å rive teltet løs fra festene. Ingen av mennene brydde seg om det; de hadde alle opplevd situasjoner som var langt mer truende enn denne.
Teltet deres var kritthvitt, slått opp i et lite søkk i landskapet, ute av syne. Alt de hadde av kommunikasjonsutstyr, transportmidler og våpen var hypermoderne. Gruppens leder hadde kodenavnet Delta En. Han var muskuløs og smidig, og øynene hans var like kalde og harde som landskapet han var stasjonert i.
Det militære presisjonsuret på Delta Ens håndledd ga fra seg et skarpt pip. I samme øyeblikk pep det fra urene til de andre to. Ytterligere tretti minutter var gått.
Tiden var inne. Igjen.
Som på refleks forlot Delta En sine to partnere og bega seg ut i mørket og den hylende vinden. Han speidet langs den månelyse horisonten med en infrarød kikkert. Det lå tusen meter unna – et enormt og usannsynlig byggverk som hevet seg over det golde landskapet. Han og teamet hans hadde holdt øye med det i ti dager nå, helt siden det ble satt opp. Delta En var ikke i tvil om at informasjonen som fantes der inne, ville forandre verden. Liv var allerede gått tapt for å beskytte den.
For øyeblikket virket alt rolig på utsiden.
Det avgjørende var imidlertid hva som foregikk på innsiden.
Delta En krøp inn i teltet igjen og henvendte seg til sine to medsoldater. «På tide med nok en overflygning.»
Begge mennene nikket. Den høyeste av dem, Delta To, åpnet en bærbar datamaskin og slo den på. Han plasserte seg foran skjermen, la hånden på en mekanisk styrepinne og ga den et kjapt rykk. Tusen meter unna, på et skjulested dypt inne i byggverket, mottok en overvåkningsrobot på størrelse med en mygg signalet hans og våknet til liv.
Kapittel 3
Rachel Sexton kokte fortsatt av sinne da hun kjørte den hvite Integraen sin opp Leesburgh Highway. De bladløse lønnetrærne i Falls Church-åsene tegnet seg nakent mot den klare marshimmelen, men det fredelige landskapet bidro knapt til å dempe raseriet hennes. Farens nylige fremgang på meningsmålingene burde ha gitt ham et minimum av selvsikker eleganse, men det virket snarere som om den nørte opp under selvhøytideligheten hans.
Mannens svik var ekstra smertefullt fordi han var det eneste nære familiemedlem Rachel hadde igjen etter at moren hennes gikk bort tre år tidligere. Det hadde vært et fryktelig tap for Rachel, og de emosjonelle arrene plaget henne fremdeles. Rachels eneste trøst var vissheten om at døden, med ironisk barmhjertighet, hadde fridd moren fra den dype fortvilelsen over et mistrøstig ekteskap med senatoren.
Rachels personsøker pep igjen og tvang oppmerksomheten hennes tilbake til veien hun kjørte på. Meldingen som dukket opp, var den samme som tidligere.
– MLD NRODIR UMDLB –
Meld deg for NRO-direktøren umiddelbart. Hun sukket. Jeg er på vei, for pokker!
Med voksende uro kjørte Rachel til den vanlige avkjørselen, svingte inn på den private veien og stoppet ved den tungt bevæpnede vaktbua. Dette var 14225 Leesburgh Highway, en av landets mest hemmelighetsfulle adresser.
Mens vakten lot en elektronisk søker sveipe over bilen for å sjekke at den ikke inneholdt avlyttingsutstyr, stirret Rachel ut mot det gigantiske bygningskomplekset i det fjerne. Det nitti tusen kvadratmeter store anlegget lå majestetisk plassert på en skogkledd tomt på 272 mål like utenfor D.C., i Fairfax, Virginia. Fasaden var en bastion av speilglass som reflekterte skogen av parabolantenner, kuppelformede mottagere og vanlige antenner på utsiden, og som tilsynelatende fordoblet det allerede imponerende antallet.
To minutter senere hadde Rachel parkert og krysset det velstelte parkanlegget til hovedinngangen, hvor det sto en granittblokk med følgende inskripsjon:
NATIONALRECONNAISSANCEOFFICE (NRO)
De to bevæpnede marinesoldatene som sto på hver sin side av den skuddsikre svingdøren, stirret rett fremfor seg da Rachel passerte mellom dem. Som alltid når hun gikk gjennom denne døren, fikk hun følelsen av å komme inn i buken på en sovende kjempe. Inne i vestibylen hvelvet taket seg høyt over henne, og hun fornemmet svake ekko av dempet samtale rundt seg, som om ordene kom sivende ned fra kontorene i etasjene over. En enorm flismosaikk kunngjorde NROs formål:
Å MULIGGJØREAMERIKANSKINFORMASJONSOVERLEGENHET, IKRIGSOMIFRED.
Her var veggene prydet med svære fotografier – rakettoppskytninger, døping av undervannsbåter, avlyttingsinstallasjoner –bragder som bare kunne feires innenfor disse veggene.
Som alltid følte Rachel at problemene i verden utenfor svant hen bak henne. Hun var på vei inn i skyggenes verden. En verden der problemene kom dundrende inn som godstog og løsningene ble servert med en diskré hvisking.
Mens Rachel nærmet seg den siste kontrollposten, lurte hun på hva slags problem som hadde fått personsøkeren hennes til å pipe to ganger i løpet av den siste halvtimen.
«God morgen, frøken Sexton.» Vakten smilte da hun kom bort til stålporten.
Rachel gjengjeldte smilet idet vakten rakte henne en liten pinne med en bomullsdott i enden.
«Du kjenner prosedyren,» sa han.
Rachel fjernet plastomslaget på den hermetisk forseglede bomullsdotten og plasserte den i munnen som et termometer. Hun holdt den under tungen i to sekunder før hun lente seg frem og lot vakten fjerne den. Han stakk pinnen inn i en spalteformet åpning i en maskin bak seg. Maskinen brukte fire sekunder på å bekrefte DNA-sekvensene i Rachels spytt. Så flimret det i en monitor, og et bilde av Rachel, samt sikkerhetsklareringen hennes, dukket opp på skjermen.
Vakten blunket til henne. «Det ser ut til at du fortsatt er deg selv.» Han trakk den brukte pinnen ut av maskinen og slapp den ned gjennom åpningen i en beholder hvor pinnen øyeblikkelig ble brent opp. «Ha en god dag.» Han trykket på en knapp, og de digre ståldørene åpnet seg.
Mens Rachel gikk mot labyrinten av travle korridorer innenfor, registrerte hun med forbløffelse at hun, selv etter seks år, ble overveldet av det kolossale omfanget av denne virksomheten. NRO omfattet ytterligere seks amerikanske installasjo-
ner, sysselsatte mer enn ti tusen agenter og hadde et driftsbudsjett på over ti milliarder dollar i året.
I all hemmelighet bygget og vedlikeholdt NRO et forbløffende arsenal av det aller siste innen etterretningsteknologi: verdensomspennende elektronisk avlytting; spionsatellitter, lydløse, innebygde relékretskort i telekommunikasjonsprodukter – til og med et globalt marinerekognoseringssystem som ble kalt Classic Wizard, et hemmelig nettverk av 1456 hydrofoner montert på havbunnen rundt om i verden, som kunne overvåke skipstrafikk hvor som helst på kloden.
Teknologi utviklet av NRO hjalp ikke bare USA med å vinne militære konflikter, men leverte også i fredstid en endeløs strøm av data til organisasjoner som CIA, NSA og forsvarsdepartementet, data som ble brukt til å forhindre terrorisme, påvise miljøkriminalitet og gi politiske beslutningstagere de nødvendige data for å ta veloverveide avgjørelser i en rekke forskjellige sammenhenger.
Rachel arbeidet her som «gister». Gisting, eller datareduksjon, innebar at man analyserte omfattende rapporter og kokte dem ned til konsise sammendrag på én side. Rachel hadde vist seg å være et naturtalent på området. Alle de årene med å trenge gjennom fars tåkeprat, tenkte hun.
Rachel satt nå i NROs fremste gisterstilling – etterretningskontakt for Det hvite hus. Hun var ansvarlig for å gjennomgå NROs daglige etterretningsrapporter og bestemme hvilke historier som var relevante for presidenten, koke disse rapportene ned til ensides sammendrag og deretter sende det kortfattede materialet til presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver. I NRO-sjargong besto Rachel Sextons jobb i å «produsere det ferdige produktet og betjene selve kunden.»
Til tross for at jobben var vanskelig og krevde lange arbeidsdager, utgjorde stillingen en hedersbevisning for henne og satte
henne i stand til å hevde sin uavhengighet fra faren. Senator Sexton hadde utallige ganger tilbudt seg å forsørge Rachel dersom hun ville slutte i stillingen, men Rachel hadde ingen planer om å bli økonomisk avhengig av en mann som Sedgewick Sexton. Moren hennes var et vitnesbyrd om hva som kunne skje når en slik mann fikk for mange kort på hånden.
Lyden av Rachels personsøker ga gjenlyd i marmorkorridoren.
Igjen? Hun brydde seg ikke engang om å lese beskjeden.
Mens hun lurte på hva som kunne være på ferde, steg hun inn i heisen, passerte sin egen etasje og dro direkte til toppen.
Kapittel 4
Å kalle direktøren i NRO en alminnelig mann var i seg selv en overdrivelse. NRO-direktør William Pickering var liten av vekst, med blek hud, et forglemmelig ansikt, skallet hode og brungrønne øyne som, til tross for at de hadde gransket landets dypeste hemmeligheter, fortonet seg som to grunne dammer. Allikevel var de som arbeidet for ham, av den oppfatning at han raget høyt over dem. Hans ydmyke personlighet og nøkterne filosofiske betraktninger var legendariske ved NRO. Mannens stillferdige flid kombinert med hans garderobe av enkle, svarte dresser hadde gitt ham tilnavnet «Kvekeren». Han var en genial strateg, forbilledlig effektiv og administrerte sin egen verden med en klarhet uten sidestykke. Mantraet hans var: «Finn sannheten. Handle deretter.»
Da Rachel ankom direktørens kontor, satt han i telefonen. Rachel ble alltid overrasket ved synet av ham: William Pickering så slett ikke ut som en mann med nok makt til å vekke presidenten uansett tidspunkt.
Pickering la på og vinket henne inn. «Vær så god og sitt, agent Sexton.» Det var en rå klarhet i stemmen hans.
«Mange takk, sir.» Rachel satte seg.
Til tross for at folk flest følte ubehag på grunn av William Pickerings direkte væremåte, hadde Rachel alltid likt ham. Han var hennes fars rake motsetning … lite imponerende fysisk, alt annet enn karismatisk, han gjorde sin plikt av uselvisk patriotisme og skydde rampelyset som hennes far var så glad i.
Pickering tok av seg brillene og stirret på henne. «Presidenten ringte meg for en halvtimes tid siden. På grunn av deg.»
Rachel vred seg i stolen. Pickering var kjent for å gå rett på sak. Litt av en innledning, tenkte hun. «Ikke fordi han har problemer med et av sammendragene mine, håper jeg?»
«Tvert imot. Han hevder at Det hvite hus er imponert over arbeidet ditt.»
Rachel pustet stille ut. «Hva var det da han ville?»
«Ha et møte med deg. Personlig. Umiddelbart.»
Rachels uro ble sterkere. «Et personlig møte? Om hva?»
«Godt spørsmål. Han ville ikke fortelle meg det.»
Nå skjønte Rachel ingenting. Å holde tilbake informasjon for direktøren i NRO var som å ha hemmeligheter om Vatikanet for paven. Den stående vitsen i etterretningskretser var at hvis ikke William Pickering visste om det, så hadde det ikke skjedd. Pickering reiste seg og begynte å trave frem og tilbake foran vinduet. «Han ba meg kontakte deg umiddelbart og sende deg for å møte ham.»
«Nå?»
«Han sørget for transport. Den venter utenfor.»
Rachel rynket pannen. Presidentens anmodning var foruroligende i seg selv, men det var det bekymrede uttrykket i Pickerings ansikt som virkelig gjorde henne urolig. «Du har åpenbart betenkeligheter?»
«Visst pokker har jeg det» Pickering viste et sjeldent tilfelle av følelsesmessig engasjement. «Presidentens valg av tidspunkt virker nesten klønet, så gjennomskuelig er det. Du er datter av mannen som for tiden utfordrer ham på meningsmålingene, og så vil han ha et personlig møte med deg? Jeg synes det er høyst upassende. Din far ville utvilsomt sagt seg enig.»
Rachel visste at Pickering hadde rett, men ikke fordi hun brydde seg en døyt om hva faren måtte mene. «Betviler du presidentens motiver?»
«Min embetsed krever at jeg yter etterretningsmessig støtte til den sittende administrasjonen i Det hvite hus. Ikke at jeg skal bedømme politikken deres.»
Et typisk Pickering-svar, innså Rachel. William Pickering la aldri skjul på at han betraktet politikere som omskiftelige gallionsfigurer som gled flyktig over et sjakkbrett der de virkelige spillerne var folk som Pickering selv – garvede karrieremedarbeidere som hadde vært med lenge nok til å forstå spillet med en viss grad av perspektiv. Pickering pleide ofte å hevde at to hele perioder i Det hvite hus ikke på langt nær var nok til virkelig å forstå kompleksiteten i det globale politiske landskapet.
«Kanskje det er en helt uskyldig anmodning,» foreslo Rachel, i håp om at presidenten holdt seg for god til å prøve seg på et billig valgkampfremstøt. «Kanskje han har behov for å sammenfatte sensitive opplysninger.»
«Jeg vil nødig lyde nedvurderende, agent Sexton, men Det hvite hus har tilgang til nok av høyt kvalifisert personell hvis det trengs. Hvis det dreier seg om en intern sak i Det hvite hus, burde presidenten vite bedre enn å kontakte deg. Og hvis ikke burde han i hvert fall vite bedre enn å be om tilgang til et NROaktivum for så å nekte å fortelle meg hva det dreier seg om.»
Pickering omtalte alltid sine ansatte som aktiva, en talemåte mange opplevde som ubehagelig kald.
«Din far vinner stadig politisk terreng,» sa Pickering. «Raskt. I Det hvite hus begynner man sikkert å bli nervøse.» Han sukket. «Politikk er en halsløs virksomhet. Når presidenten innkaller til et hemmelig møte med utfordrerens datter, skulle jeg tro at han har mer enn bare etterretningssammendrag på hjertet.»
Rachel kjente et vagt grøss. Pickerings antagelser hadde en uhyggelig tilbøyelighet til å være helt riktige. «Og du er redd Det hvite hus er desperat nok til å blande meg inn i det politiske spillet?»
Pickering tidde et øyeblikk. «Du er ikke akkurat tilbakeholden når det gjelder dine følelser for din far, og jeg er ikke i tvil om at presidentens valgkampmedarbeidere er innforstått med konflikten. Det virker for meg som om de ønsker å bruke deg mot ham på en eller annen måte.»
«Hvordan melder jeg meg på?» sa Rachel, og det var bare halvt på spøk.
Pickering var upåvirket. Han sendte henne et strengt blikk. «En liten advarsel, agent Sexton. Hvis du føler at dine personlige uoverensstemmelser med din far vil redusere din vurderingsevne i kontakt med presidenten, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å avslå presidentens anmodning om et møte.»
«Avslå?» Rachel lo nervøst. «Jeg kan selvfølgelig ikke avvise presidenten.»
«Nei,» sa direktøren, «men det kan jeg.»
Noe ved måten han sa det på, minnet Rachel om den andre grunnen til at Pickering ble kalt «Kvekeren». De gamle kvekerne snakket om å «skjelve for Guds ord», og Pickering kunne, til tross for at han var en liten mann, skape politiske jordskjelv om noen trosset ham.
«Mine hensyn i denne saken er enkle nok,» sa Pickering. «Jeg har ansvar for å beskytte folkene som arbeider for meg, og
jeg liker ikke selv den vageste antydning om at en av dem kan bli brukt som brikke i et politisk spill.»
«Hva anbefaler du meg å gjøre?»
Pickering sukket. «Jeg foreslår at du møter ham. Ikke forplikt deg til noe. Så snart presidenten forteller deg hva pokker han har i tankene, skal du ringe meg. Hvis jeg mener han driver rått politisk spill, så tro meg, jeg skal få deg ut av det før han skjønner hva som foregår.»
«Mange takk, sir.» Rachel fornemmet en beskyttende aura hos direktøren som hun ofte savnet hos sin far. «Og du sa at presidenten allerede hadde sendt en bil for å hente meg?»
«Nei, ikke akkurat en bil.» Pickering rynket pannen og pekte ut gjennom vinduet.
Rachel ble usikker og gikk bort for å se hva Pickering pekte på.
Et kortneset MH-60G PaveHawk-helikopter sto med motoren på tomgang nede på plenen. Det var et av de raskeste helikoptrene som noensinne var produsert, og denne maskinen hadde emblemet til Det hvite hus på siden. Piloten sto ved siden av og kikket på klokken.
Rachel snudde seg og stirret vantro på Pickering. «Har Det hvite hus sendt en PaveHawk for å frakte meg 25 kilometer inn til D.C.?»
«Presidenten håper øyensynlig at du skal bli enten imponert eller skremt.» Pickering betraktet henne. «Jeg anbefaler deg å ikke bli noen av delene.»
Rachel nikket. Hun var begge deler.
Fire minutter senere gikk Rachel Sexton ut av NRO-bygningen og steg inn i det ventende helikopteret. Før hun hadde rukket å feste setebeltet, var maskinen i luften og krenget skarpt over Virginias skoger. Rachel kikket ut på trærne som flimret forbi
under henne, og kjente at pulsen økte. Den ville økt raskere om hun hadde visst at dette helikopteret aldri ville nå frem til Det hvite hus.
Kapittel 5
Den iskalde vinden hamret mot duken i ThermaTech-teltet, men Delta En la nesten ikke merke til det. Han og Delta Tre var opptatt av kameraten, som opererte styrepinnen i hånden med kirurgisk presisjon. Skjermen foran dem viste direkte videooverføring fra et kamera på størrelse med et knappenålshode som var montert på mikroboten.
Det ultimate overvåkningsinstrumentet, tenkte Delta En, som fremdeles ble forbløffet hver gang de startet roboten. I den senere tid virket det som om fakta var hinsides fiksjon i mikromekanikkens verden.
Mikro-Elektro-Mekaniske Systemer (MEMS) – mikroboter – var det nyeste verktøyet innen høyteknologisk overvåkning og ble omtalt som «flue på veggen-teknologi».
Bokstavelig talt.
Til tross for at mikroskopiske, fjernstyrte roboter lød som science fiction, hadde slike instrumenter eksistert siden 1990tallet. Tidsskriftet Discovery hadde hatt et hovedoppslag om mikroboter allerede i mai 1997 som omtalte både «flygende» og «svømmende» modeller. Svømmerne – nanoteknologiske ubåter på størrelse med saltkorn – kunne injiseres i det menneskelige blodsystem à la filmen Fantastic Voyage. De ble nå brukt ved avanserte medisinske sentre hvor legene kunne manøvrere dem gjennom arterier, observere direkte videooverføring fra blodårene og lokalisere blodpropper uten engang å løfte en skalpell.
I motsetning til hva man skulle tro, var det enda enklere å konstruere en flygende mikrobot. Den aerodynamiske teknologien som skulle til for å få en maskin til å fly, hadde vært tilgjengelig siden Kittyhawk, og alt som gjensto, hadde vært spørsmålet om miniatyrisering. De første flygende mikrobotene, som ble designet av NASA som ubemannede utforskningsverktøy for fremtidige marsekspedisjoner, hadde vært et titalls centimeter lange. Nå hadde imidlertid fremskrittene innen nanoteknologi, lette energiabsorberende materialer og mikromekanikk gjort den flygende mikroboten til en realitet.
Det virkelige gjennombruddet kom fra det nye forskningsfeltet kalt bioimitasjon – kopiering av moder Jord. Små øyenstikkere viste seg å være det ideelle forbildet for disse kvikke og effektive flygende mikrobotene. PH2-modellen som Delta To opererte, var bare en centimeter lang – på størrelse med en mygg – og brukte et dobbelt par med gjennomsiktige, hengslede silikonbladvinger som ga en uovertruffen bevegelighet og energieffektivitet i luften.
Mikrobotens energiforsyning hadde markert nok et gjennombrudd. De første prototypene kunne bare lade energicellene ved å sveve rett under en kraftig lyskilde, og det var ikke ideelt for bruk i det skjulte eller i mørke lokaler. De nyere prototypene kunne imidlertid lade seg opp ved ganske enkelt å parkere innenfor noen centimeters radius av et magnetfelt. Til alt hell var magnetfelt så å si allestedsnærværende i det moderne samfunn – stikkontakter, dataskjermer, elektromotorer, høyttalere, mobiltelefoner – det var tilsynelatende ingen mangel på skjulte ladestasjoner. Så snart man klarte å få en mikrobot inn i et lokale, kunne den overføre lyd og bilder nærmest i det uendelige. PH2-modellen som Delta Force brukte, hadde sendt signaler i over en uke uten problemer i det hele tatt.
Som et insekt i en diger låve hang den flygende mikroboten nå lydløst i den stille luften inne i byggverkets gigantiske hovedrom. Med fugleperspektiv på området under seg sirklet mikroboten uten en lyd over de intetanende menneskene som befant seg i rommet. Det var teknikere, vitenskapsfolk og spesialister på en rekke forskjellige fagfelt. Mens PH2-en sirklet omkring, fikk Delta En øye på to kjente fjes i ivrig samtale. De utgjorde et egnet mål. Han ba Delta To bevege seg ned og avlytte dem.
Delta To fingret med fjernkontrollen og slo på robotens lydsensorer, rettet inn parabolforsterkeren og reduserte mikrobotens høyde inntil den befant seg tre meter over hodene på vitenskapsmennene. Overføringen var svak, men tydelig nok.
«Jeg kan fremdeles ikke tro det,» sa den ene av vitenskapsmennene. Begeistringen i stemmen hans hadde ikke avtatt siden han ankom 48 timer tidligere.
Mannen han snakket med, delte tydeligvis entusiasmen. «Hadde du noen gang drømt om at du skulle få være vitne til noe slikt i din levetid?»
«Aldri,» svarte vitenskapsmannen oppglødd. «Det er en fantastisk drøm, alt sammen.»
Delta En hadde hørt nok. Alt gikk åpenbart som forventet der inne. Delta To manøvrerte mikroboten bort fra stemmene og fløy den tilbake til sitt skjulested. Han parkerte det lille instrumentet ubemerket ved siden av sylinderen på en elektrogenerator. Energicellene i PH2-en begynte umiddelbart å lade seg opp til neste oppdrag.
Kapittel 6
Rachel Sexton var oppslukt av morgenens merkverdige hendelser mens PaveHawk-maskinen raste over morgenhimmelen, og først da helikopteret skar ut over Chesapeake Bay, gikk det opp for henne at de beveget seg i helt feil retning. Den umiddelbare forvirringen gikk raskt over i frykt.
«Hei!» ropte hun til piloten. «Hva er det du driver med?»
Stemmen hennes kunne så vidt høres gjennom larmen fra rotorene. «Du skulle frakte meg til Det hvite hus!»
Piloten rystet på hodet. «Beklager, ma’am. Presidenten er ikke i Det hvite hus i formiddag.»
Rachel prøvde å huske om Pickering hadde nevnt Det hvite hus spesielt, eller om det bare var en antagelse fra hennes side. «Hvor er presidenten?»
«Du vil møte ham et annet sted.»
Det var som pokker. «Hvor da?»
«Det er ikke langt igjen nå.»
«Det var ikke det jeg spurte om.»
«Tjuefem kilometer til.»
Rachel skulte olmt på ham. Fyren burde vært politiker. «Vrir du deg unna kuler like lett som du vrir deg unna spørsmål?»
Piloten svarte ikke.
Helikopteret brukte under syv minutter på å krysse Chesapeake Bay. Da de kunne se land igjen, svingte piloten nordover og snittet en smal halvøy hvor Rachel kunne se en rekke rullebaner og militært utseende bygninger. Piloten lot maskinen gli ned mot dem, og i det samme innså Rachel hvor de var. De seks utskytningsrampene og de svartsvidde rakettårnene var en god pekepinn, men til alt overmål var taket på en av bygningene påført ordene WALLOPSISLAND med digre bokstaver.
Wallops Island var en av NASAs eldste utskytningsbaser. Den ble fremdeles brukt til å skyte opp satellitter og testing av eksperimentelle flytyper, og var NASAs base utenfor rampelyset.
Er presidenten på Wallops Island? Det virket absurd.
Helikopterpiloten la seg på en kurs parallelt med tre rullebaner som løp på langs av den smale halvøya. Det virket som om de var på vei mot enden av den midtre rullebanen.
Piloten begynte å senke farten. «Du skal møte presidenten på kontoret hans.»
Rachel snudde seg og lurte på om fyren spøkte. «Har presidenten i De forente stater kontor på Wallops Island?»
Piloten virket helt alvorlig. «De forente staters president har kontor hvor han vil, ma’am.»
Han pekte mot enden av rullebanen. Rachel så den gigantiske konturen glimte i det fjerne, og hjertet hennes var nær ved å stoppe. Selv på 300 meters avstand dro hun kjensel på det lyseblå skroget på den modifiserte 747-maskinen.
«Skal jeg møte ham om bord i …»
«Ja, ma’am. Hans hjem når han ikke er hjemme.»
Rachel stirret ut på det enorme flyet. Militærets kryptiske betegnelse på denne prestisjefylte maskinen var VC-25-A, men resten av verden kjente flyet ved et annet navn: Air Force One.
«Det ser ut til at du skal til det nye i dag,» sa piloten og pekte mot sifrene på flyets halefinne.
Rachel nikket stumt. Få amerikanere var klar over at det faktisk fantes to fly i tjeneste som het Air Force One – et par identiske, spesialkonstruerte 747-200-B, det ene med halenummer 28000 og det andre 29000. Begge flyene hadde marsjhastighet på 950 kilometer i timen, og de var modifisert slik at de kunne fylle drivstoff i luften og dermed hadde nærmest ubegrenset aksjonsradius.
Idet PaveHawken tok bakken på rullebanen ved siden av
presidentens fly, forsto Rachel henvisningene til Air Force
One som den øverstkommanderendes «mobile hjemmebane». Maskinen var et fryktinngytende syn.
Når presidenten fløy til fremmede land for å møte statsoverhoder, anmodet han ofte – av sikkerhetsgrunner – om at møtet skulle finne sted på rullebanen om bord i flyet hans. Selv om dette delvis hadde med sikkerhet å gjøre, var det så avgjort også for å vinne et forhandlingsmessig overtak ved å få motparten til å føle seg liten. Et besøk i Air Force One var i så måte langt mer effektivt enn et besøk i Det hvite hus. De 1,80 meter høye bokstavene proklamerte «UNITEDSTATESOFAMERICA».Et kvinnelig, engelsk kabinettmedlem hadde en gang anklaget president Nixon for å «vifte med manndommen sin foran ansiktet på henne» da han ba henne bli med ham om bord i Air Force One. Senere ga mannskapet flyet kallenavnet «Big Dick».
«Frøken Sexton?» En blazerkledd mann fra Secret Service dukket opp ved siden av helikopteret og åpnet døren for henne. «Presidenten venter på deg.»
Rachel steg ut av helikopteret og kikket oppover den bratte trappen mot det svulmende skroget. Inn i den flygende fallosen. Hun hadde hørt at det flygende «ovale kontoret» hadde over 360 kvadratmeter med gulvareal, som omfattet fire separate soverom, køyer til et mannskap på 26, og to bysser som kunne sørge for mat til 50 mennesker.
På vei opp trappen fornemmet Rachel at mannen fra Secret Service nærmest drev henne fortere oppover. Høyt over henne sto flydøren åpen, som et lite, åpent sår i siden på en gigantisk sølvfarget hval. Hun beveget seg mot den mørklagte inngangen og følte selvtilliten svinne.
Rolig, Rachel. Det er bare et fly.
På toppen av trappen grep Secret Service-mannen henne høflig i armen og geleidet henne inn i en overraskende smal
korridor. De tok til høyre, gikk et kort stykke og kom inn i en luksuriøs og romslig kabin. Rachel kjente den umiddelbart igjen fra bilder hun hadde sett.
«Vent her,» sa mannen. Så forsvant han.
Rachel ble stående alene i den berømte fremre kabinen med trepaneler i Air Force One. Dette var rommet han brukte til å holde møter, underholde høytstående embetsfolk og, øyensynlig, til å skremme vettet av førstegangsbesøkende. Rommet fylte hele flyets bredde, i likhet med det tykke, beige teppet. Møblementet var upåklagelig – lenestoler trukket med korduanlær var plassert rundt et lønnetrebord i midten av rommet. Blankpolerte messinglamper flankerte en bred sofa, og krystallet på mahognibaren var håndgravert.
Designerne hos Boeing skulle angivelig ha konstruert denne fremre kabinen for å gi passasjerer «en fornemmelse av orden forent med ro». Ro var imidlertid det siste Rachel Sexton følte der og da. Det eneste hun hadde i tankene, var antallet verdensledere som hadde sittet i dette rommet og fattet beslutninger som formet verden.
Alt ved rommet oste av makt, fra den svake aromaen av god pipetobakk til det allestedsnærværende presidentemblemet.
Ørnen med klørne om pilene og olivengrenene var brodert på putene, siselert på isbøtten, til og med trykket på korkbrikkene på bardisken. Rachel plukket opp en brikke og gransket den.
«Begynt å stjele suvenirer allerede?» sa en dyp stemme bak henne.
Rachel kvapp til, snudde seg brått og slapp brikken i gulvet.
Hun knelte klumset for å plukke den opp igjen. Idet hun grep brikken, snudde hun seg og så De forente staters president stirre ned på seg med et muntert smil.
«Jeg er ikke kongelig, miss Sexton. Det er ikke nødvendig å knele.»
Kapittel 7
Senator Sedgewick Sexton nøt den beskyttede atmosfæren i den lange Lincoln-limousinen sin mens den snodde seg gjennom morgenrushet i Washington på vei til kontoret hans. Gabrielle Ashe, hans 24 år gamle personlige assistent, satt rett overfor ham og leste høyt fra dagsplanen. Sexton hørte knapt etter.
Jeg elsker Washington, tenkte han og beundret assistentens perfekte former under kasjmirgenseren. Makt er det beste afrodisiakum av dem alle … og den trekker kvinner som dette til D.C. i hopetall.
Gabrielle var fra New York, hadde studert ved et av prestisjeuniversitetene og gikk med drømmer om selv å bli senator en vakker dag. Hun kommer til å klare det også, tenkte Sexton. Hun hadde et fantastisk utseende og var skarp som en kniv, men fremfor alt forsto hun spillets regler.
Gabrielle Ashe var svart, men den brune huden hennes var snarere som mørk kanel eller mahogni, den behagelige mellomfargen som Sexton visste at selv ihuga «hvitinger» kunne akseptere uten å føle at de ga fra seg farmen. Overfor kompisene sine beskrev han Gabrielle som en dame med Halle Berrys utseende og Hillary Clintons hjerne og ambisjonsnivå, skjønt han noen ganger følte at selv dette var en beskjeden beskrivelse.
Gabrielle hadde vært et enormt aktivum i valgkampen hans siden han forfremmet henne til sin personlige assistent tre måneder tidligere. Og til alt overmål jobbet hun gratis. Hennes vederlag for 16-timers arbeidsdager var at hun lærte seg grep og knep i praksis sammen med en dreven politiker.
Naturligvis, tenkte Sexton frydefullt, har jeg overtalt henne til å gjøre litt mer enn bare å jobbe. Etter å ha forfremmet Gabrielle
hadde Sexton invitert henne til et «orienteringsmøte» på sitt private kontor en sen kveld. Som forventet ankom den unge assistenten med stjerner i øynene, ivrig etter å gjøre ham til lags. Med en dvelende tålmodighet, som han hadde brukt årtier på å perfeksjonere, utøvde Sexton sin magi … han bygget opp Gabrielles tillit, fridde henne varsomt for alle hemninger, utviste besnærende kontroll, og til sist forførte han henne uten videre på sitt eget kontor.
Sexton nærte ingen særlig tvil om at opplevelsen hadde vært en av de mest tilfredsstillende seksuelle begivenheter i den unge kvinnens liv, men det var likevel åpenbart at Gabrielle angret i ettertid og betraktet det hele som et feiltrinn. Hun var ille til mote og tilbød seg å gå av. Sexton nektet. Gabrielle fortsatte i jobben, men levnet ingen tvil om sine hensikter. Siden den gang hadde forholdet deres vært strengt profesjonelt.
Gabrielles fyldige lepper beveget seg fremdeles. «… vil ikke at du skal virke likegyldig i CNN-debatten i ettermiddag. Vi vet ennå ikke hvem Det hvite hus stiller med som motpart. Du bør gå grundig igjennom notatene jeg har skrevet.» Hun rakte ham en mappe.
Sexton grep mappen og nøt duften av parfymen hennes blandet med lukten av de myke skinnsetene.
«Du hører ikke etter,» sa hun.
«Det gjør jeg så visst.» Han flirte. «Glem denne CNN-debatten. Det verste som kan skje, er at Det hvite hus avspiser meg ved å sende en eller annen ubetydelig valgkampmedarbeider. Det beste som kan skje, er at de sender en av de store gutta, og da spiser jeg ham til lunsj.»
Gabrielle rynket pannen. «Greit. Jeg har lagt ved en liste over de mest sannsynlige vanskelige temaene i notatene dine.»
«Sikkert de samme som alltid.»
«Med ett nytt tillegg. Jeg tror du kan få en del negative reak-
sjoner fra homsemiljøet på grunn av kommentarene dine på Larry King i går kveld.»
Sexton trakk på skuldrene og hørte knapt etter. «Akkurat. Den kjønnsnøytrale ekteskapsgreia.»
Gabrielle sendte ham et misbilligende blikk. «Du gikk faktisk ganske hardt ut mot det.»
Kjønnsnøytrale ekteskap, tenkte Sexton med avsky. Var det opp til meg, skulle ikke soperne engang ha stemmerett. «OK, jeg skal skru det et hakk ned.»
«Bra. Du har tøyd enkelte av disse hete temaene litt langt i det siste. Ikke bli kjepphøy. Offentligheten kan snu på et øyeblikks varsel. Du er i fremgang nå, og det er kraft i fremgangen. Bare heng med. Det er ikke nødvendig å slå ballen ut av banen i dag. Du må bare holde den i spill.»
«Noe nytt fra Det hvite hus?»
Gabrielle virket gledelig overrasket. «Fortsatt stillhet. Nå er det offisielt: Motstanderen din er blitt ’Den usynlige mannen’.»
Sexton kunne nesten ikke fatte hvor heldig han hadde vært i det siste. I flere måneder hadde presidenten jobbet hardt i valgkampen. Men plutselig, en uke tidligere, hadde han låst seg inn på Det ovale kontor, og ingen hadde sett ham eller hørt fra ham siden. Det virket som om presidenten ganske enkelt ikke orket å møte Sextons bølge av støtte fra velgerne.
Gabrielle strøk hånden gjennom det glattfriserte, svarte håret sitt. «Jeg hører at valgkampmedarbeiderne i Det hvite hus er like forvirret som oss. Presidenten kommer ikke med noen forklaring på forsvinningsnummeret sitt, og alle er rasende der borte.»
«Har du noen teorier?» spurte Sexton.
Gabrielle stirret på ham over kanten på de akademisk utseende brillene sine. «Jeg fikk faktisk noen interessante opplysninger fra en kilde i Det hvite hus i dag morges.»
Sexton dro kjensel på uttrykket i øynene hennes. Gabrielle Ashe hadde nok en gang klart å skaffe innsideinformasjon. Sexton lurte på om hun hadde stevnemøter i baksetet på bilen til en eller annen presidentrådgiver og sugde ham i bytte mot hemmeligheter om valgkampen. Sexton ga blaffen … så lenge informasjonsstrømmen fortsatte.
«Ifølge ryktene,» sa assistenten hans og dempet stemmen, «begynte presidentens underlige oppførsel i forrige uke, etter et ekstraordinært orienteringsmøte med sjefen for NASA. Presidenten skal ha vært halvt i svime da han kom ut etter møtet. Han ryddet avtaleboken sin umiddelbart og har vært i nær kontakt med NASA siden møtet.»
Sexton likte hva han hørte. «Tror du at NASA kanskje har kommet med flere dårlige nyheter?»
«Det virker som en logisk forklaring,» sa hun forhåpningsfullt, «men det må ha vært ganske kritisk for å få presidenten til å slippe alt han hadde i hendene.»
Sexton tenkte seg om. Hva som enn foregikk i NASA, måtte det være dårlige nyheter. Ellers ville presidenten ha slengt det i fjeset på meg. Sexton var gått ganske hardt ut mot presidenten på grunn av bevilgninger til NASA i det siste. Romfartsorganisasjonens seneste rekke av mislykkede prosjekter og de gigantiske budsjettoverskridelsene hadde gitt NASA den tvilsomme ære av å bli senator Sextons uoffisielle favoritteksempel på offentlig overforbruk og ineffektivitet. Riktignok var det å angripe NASA – et av de fremste symbolene på amerikansk stolthet – ikke måten politikere flest ville prøve å vinne stemmer på, men Sexton hadde et våpen som få andre politikere hadde – Gabrielle Ashe. Og hennes ufeilbarlige instinkter.
Den velinformerte unge kvinnen hadde vekket Sextons oppmerksomhet flere måneder tidligere mens hun jobbet som koordinator på Sextons valgkampkontor i Washington. Fordi
Sexton hadde ligget langt etter i primærvalgene og hans budskap om offentlig overforbruk ble møtt med døve ører, hadde Gabrielle Ashe sendt ham et notat der hun foreslo en radikal, ny vinkling på valgkampen hans. Hun fortalte senatoren at han burde angripe NASAs enorme budsjettoverskridelser og Det hvite hus’ stadige redningsoperasjoner som erkeeksempelet på president Herneys skjødesløse overforbruk.
«NASA koster amerikanerne en formue,» skrev Gabrielle og la ved en liste over pengeforbruk, tabber og redningsoperasjoner. «Velgerne har ingen anelse om dette. De ville bli skrekkslagne. Jeg synes du burde gjøre NASA til en politisk sak.»
Naiviteten hennes fikk Sexton til å stønne. «Ja da. Og når jeg først er i gang, kan jeg gå løs på synging av nasjonalsangen på baseballkamper.»
I ukene som fulgte, fortsatte Gabrielle å sende informasjon om NASA til senatoren. Jo mer Sexton leste, desto bedre forsto han at denne Gabrielle Ashe hadde et poeng. Selv til offentlig institusjon å være, utgjorde NASA et forbløffende pengesluk – dyrt, ineffektivt og, i de senere år, grovt inkompetent.
En ettermiddag satt Sexton i et direktesendt intervju om utdanning. Programlederen presset Sexton for å få svar på hvordan han ville finansiere sin lovede opprustning av offentlige skoler. Sexton bestemte seg for å teste Gabrielles NASAteori i form av et halvt spøkefullt svar. «Penger til utdanning?» sa han. «Tja, kanskje jeg vil halvere romfartsprogrammet. Jeg mener, hvis NASA kan bruke femten milliarder i året i verdensrommet, så burde jeg kunne bruke syv og en halv milliard på barna her på jorden.»
I kontrollrommet gispet Sextons valgkampmedarbeidere av skrekk over den skjødesløse bemerkningen. Hele valgkamper var tross alt gått nedenom på grunn av langt mindre enn et
streifskudd mot NASA. Sentralbordet i radiostasjonen begynte umiddelbart å gløde. Sextons valgkampledere krympet seg; romfartspatriotene mobiliserte for å sette inn dødsstøtet.
Så skjedde det noe uventet.
«Femten milliarder i året?» utbrøt den første innringeren sjokkert. «Du sa milliarder? Mener du å si at min sønns mattetimer er overfylt fordi skoler ikke har råd til nok lærere, samtidig som NASA bruker femten milliarder dollar i året på å ta bilder av romstøv?»
«Vel … ja, det stemmer,» sa Sexton vaktsomt.
«Absurd! Har presidenten myndighet til å gjøre noe med dette?»
«Så absolutt,» svarte Sexton og ble stadig mer selvsikker. «En president kan nedlegge veto mot budsjettforslag fra enhver offentlig institusjon som etter hans eller hennes mening får for mye.»
«I så fall får du min stemme, senator Sexton. Femten milliarder på romforskning mens ungene våre ikke har lærere. Det er uhørt! Lykke til, sir. Jeg håper du vinner.»
Neste innringer var klar. «Jeg har nettopp lest at NASAs internasjonale romstasjon, ISS, har sprengt budsjettet, og at presidenten har tenkt å gi NASA ekstrabevilgninger for å holde prosjektet i gang. Er det sant?»
Sexton kastet seg over muligheten. «Helt sant!» Han forklarte at romstasjonen opprinnelig ble foreslått som et samarbeidsprosjekt der tolv land delte på utgiftene. Etter at byggingen tok til, kom kostnadene fullstendig ut av kontroll, og mange land brøt ut av samarbeidet i avsky. I stedet for å skrinlegge prosjektet bestemte presidenten seg for å dekke utgiftene deres. «Våre kostnader i forbindelse med ISS er steget fra de forespeilte åtte milliardene til svimlende hundre milliarder dollar!» forkynte Sexton.
Innringeren lød rasende. «Hvorfor i helvete setter ikke presidenten en stopper for galskapen?»
Sexton kunne ha kysset fyren. «Det er et veldig godt spørsmål. Dessverre er en tredjedel av byggeelementene allerede i kretsløp, og presidenten brukte deres skattepenger til å frakte dem dit, så å stoppe prosjektet ville være å innrømme at han har gjort en multimilliardtabbe med deres penger.
Innringerne strømmet på. For første gang virket det som om amerikanere flest fikk øynene opp for ideen om at NASA var et alternativ – ikke en fast del av det nasjonale inventaret.
Bortsett fra noen få NASA-entusiaster som kom med gripende utlegninger om menneskets evige streben etter kunnskap, var det ved programmets slutt bred enighet om følgende: Sextons medarbeidere hadde snublet over den hellige gral innen stemmesanking – en ny kampsak, et hittil ubrukt, kontroversielt tema som fikk velgerne til å tenne.
I ukene som fulgte, slo Sexton knockout på sine motstandere i fem avgjørende primærvalg. Han utnevnte Gabrielle Ashe til sin nye, personlige valgkampassistent og lovpriste henne for arbeidet med å gjøre NASA-saken kjent for velgerne. Med en enkel gest hadde Sexton gjort en ung afroamerikansk kvinne til en kommende politisk stjerne, og hans rasistiske og kjønnsdiskriminerende merittliste ble et ikke-tema over natten.
Der de satt sammen i limousinen, innså Sexton at Gabrielle nok en gang hadde vist hva hun dugde til. De nye opplysningene hun var kommet med angående forrige ukes hemmelige møte mellom NASA-sjefen og presidenten, antydet definitivt at det var flere problemer i gjære for NASA – kanskje var det nok et land som trakk seg fra romstasjonsprosjektet.
Da limousinen passerte Washington-monumentet, kunne ikke senator Sexton få seg til å tro annet enn at han måtte være salvet av skjebnen.