Dødsengelen

Dødsengelen

Jaran Dammann

Dødsengelen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74793-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Marius Renberg / Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Hell is empty.

All the devils are here. william shakespeare: the tempest

Kapittel 1

Holmenkollen, 1995 En singelgang med små, runde steiner i rød granitt og marmor ledet opp til den majestetiske villaen. På hver side av alleen sto gamle bjørketrær hvor hvert lite vindpust kunne høres som rasling i bladene.

Huset, som var eid av menigheten Kjærlighetens Bud, var en av de enorme redervillaene som ble oppført tidlig på nittenhundretallet.

Nederst på tomten, som hadde stier og hvitmalte hvilebenker, var det et stort, avlangt hus som tidligere hadde fungert som tjenerbolig, men som nå huset deler av menigheten.

Den forrige eieren av eiendommen hadde vært sønn av en profilert finansmann. Hovedhuset hadde blitt satt i stand og modernisert av ham, med nye gulv og renoverte bad.

Nå var villaen bygget om for andre gang på fem år.

I første etasje var det en soveavdeling med stuer, kjøkken og bad. I tillegg var et av de store rommene gjort om til forsamlingssal for fellesmøter. I andreetasjen var det flere seksjoner med plass til dem som var innlemmet i den innerste sirkelen, spesielle medlemmer, utvalgt av pastor Dan Ege. Dan Ege, eller Den ene, som navnet hans ofte ble gjort om til, var menighetens leder. Han hadde det største rom7

met med egen balkong og et bad. På rommene nærmest bodde til enhver tid fem–seks kvinner som hadde valgt å vise sin hengivenhet for lederen ved å flytte opp til andreetasjen. Flere var gift og hadde barn, men også mennene deres var hengivne overfor pastoren. Alle i menigheten visste at Dan Ege var opphøyet, og at de som sto ham nærmest, var valgt like mye av Gud som av pastoren selv.

Flere aviser hadde dekket det da Kjærlighetens Bud kjøpte en av de største eiendommene på Oslos beste vestkant, og flere av naboene hadde prøvd å stoppe det. Men salget var fullt lovlig og finansieringen på plass. Økonomien til menigheten hadde tatt seg kraftig opp de siste årene. Spesielt etter etableringen av egen kabel-TV-kanal, og en nærradio som sendte fem dager i uken, hadde donasjonene økt. Det var heller ikke uvanlig at eldre som gikk bort, testamenterte hele formuen sin til dem.

Pastoren sto midt i den tomme forsamlingssalen og kikket opp mot den brede trappen som gikk i bue opp til galleriet som omkranset hallen.

På veggen var det et stort maleri av en svart engel med djevelhorn fra Johannes’ åpenbaring. Bildet var så stort at det måtte henge i trappeoppgangen for å få plass. Det fungerte godt som kontrast til de andre illustrasjonene av Jesus, Maria og klassisk bibelhistorie.

Dan Ege gikk mellom stolradene som var plassert foran en scene med et mikrofonstativ. I den andre enden av rommet snudde han seg mot stedet der han selv skulle stå og preke senere om ettermiddagen. Hvor gjerne skulle han ikke ha stått der bak og hørt seg selv forkynne! Han visste det var en opplevelse som påvirket tilhørerne, det hadde han fått tilbakemeldinger om etter både allmøter og TVopptredener.

Den ene hadde den evnen. Evnen til å bevege.

8

Pastoren rettet ryggen.

Han var trettifem år, høy og tynn, gikk i dress og hadde håret strøket tilbake. Med de lange armene og den korte overkroppen kunne han minne om en ung og pen Leif Juster. En sammenlikning han selv hatet.

Et blikk på håndleddet viste at det var en halvtime til salen ble fylt opp av forventningsfulle disipler, så det var på tide at han trakk seg tilbake og begynte de siste forberedelsene til prekenen.

På vei mot den brede trappen rettet han på noen stoler mens han igjen kikket mot bildet av den fallende engelen. * «Kan jeg sitte foran med mamma?»

«Nei, sitt med meg.» Conrad Semle kastet et raskt blikk på datteren før han hengte jakken på stolryggen. Plassen han hadde funnet, var nesten bakerst i lokalet. Her kunne han holde oversikt over scenen uten å komme for tett innpå pastor Ege. «Jeg har lyst til å sitte sammen med mamma, kan jeg ikke få lov?»

«Jeg sa nei.» Conrad la trykk på det siste ordet for at hun skulle skjønne at det ikke var rom for diskusjon.

Datteren var fem år, hun hadde tykt, rødlig hår, som var samlet i en hestehale med et hvitt bånd. Da hun var to år gammel, fikk hun kallenavnet Flamme på grunn av håret, som gnistret i sollyset. I dag var det det alle kalte henne.

Etter at Kjerstin hadde blitt med i den innerste sirkelen i Kjærlighetens Bud og flyttet inn i andre etasje med pastor Ege, hadde Flamme stadig mast om å få være mer sammen med moren. Datteren savnet den daglige kontakten med henne.

9

«Hvorfor kan jeg ikke det, jeg vil treffe mamma og –» «Jeg sa nei!» Han grep henne i overarmen og klemte til så hun skar en grimase.

«Du sitter her!» Han dro henne ned på stolen, og datteren kom med noen såre klynk.

«Og så er du stille, skjønner du? Du sier ikke et ord før prekenen er ferdig.» Han ga den tynne overarmen hennes et ekstra klyp, før han slapp taket.

Rundt dem var lokalet i ferd med å fylle seg opp, og oppe på scenen ble mikrofoner rigget til og testet. Inn fra en sidedør kom Ege, dresskledd og smilende. Tre damer fulgte like bak, den ene var Kjerstin.

Conrad stirret mot gulvet da hun fant en plass på første rad. Ved siden av ham hørtes de lydløse hikstene fra Flamme, som strøk overarmen der han hadde kløpet henne.

«Kom.» Han bøyde seg til siden og løftet datteren opp på fanget.

«Solen vil blekne, og flaggermusene vil flomme ut fra hulene sine i tusentall og formørke den allerede svarte himmelen.» Ege beveget hendene ut til hver side i noe som skulle likne flygende skapninger.

Stemmen fylte hele rommet; røsten var dyp til å komme fra den spinkle kroppen. En stund ble han stående med armene spredt. Conrad tenkte ofte på følehornene til en kneler når de tynne armene var foldet ut i full lengde.

«Kvinner og menn vil ynke seg i frykt, for antikrist går blant menneskene.» Pastoren skar en grimase og falt ned på knærne, som om han kollapset.

Rader med hvite ansikter stirret mot scenen, hvor pastoren satt med bøyd hode.

«Antikrist vil spre frykt og pinsler. Men da … Når alt 10

håp synes å være ute … Da vil himmelen revne.» Med en brå bevegelse kom han seg opp mens den ene hånden skar gjennom luften.

«Jesus viser seg i all sin prakt.» Hodet ble lent bakover og armene spredt til siden som et kors. Det lød flere hallelujarop fra benkeradene.

«Jesus vil dømme levende og døde. Og de som ikke tror, hva vil skje med dem?»

Dan Ege kikket ut over salen.

«Hva sier Bibelen vil skje med dem som ikke har Herrens segl i pannen?»

Hendene hans ble holdt åpne foran kroppen. «Hva kommer til å skje?»

Det kom mumling fra benkeradene.

«Stakkars de som ikke tror.» Dan Ege hevet stemmen.

«Stakkars de som ikke tror,» gjentok han, før han slo ut med hånden. «De er fortapt. De dømmes til evig pinsel.

Men vi, vi som kjenner veien, vi skal til Herren.»

Mannen ved siden av Conrad ropte ut et amen mens håndflatene var vendt mot taket og munnen var åpen.

«Vær beredt!» skrek plutselig Ege så det sprakte i høyttalerne. «Vær beredt, mine venner! For tegnene er her.

Dommedag nærmer seg.»

Nye hallelujarop runget under taket.

«Følger dere meg, skal jeg vise dere veien til Herren. Han bor i meg, Herren snakker gjennom meg.»

Pastoren satte seg ned på scenekanten, lente seg frem og tok hånden til Kjerstin. Conrad tvang seg til å sitte rolig mens det sprengte i brystet. Ansiktet til kvinnen han hadde giftet seg med ti år tidligere, lyste opp. Øynene hennes var låst fast på pastoren, hodet var lagt til side så håret hang over skulderen. Fra bakerste benk kunne Conrad se hvordan hun skjøv skuldrene bakover 11

idet Dan la hånden bak nakken hennes og kysset henne på munnen.

«Pappa.» Stemmen til datteren dro ham ut av transen, pusten hennes var varm mot øret. Foran på scenen hadde pastoren gått videre. Et nytt ansikt lyste opp idet han lot fingrene stryke over kinnet til den heldige kvinnen.

«Pappa,» sa stemmen ved øret igjen. «Har mamma fått ny kjæreste?»

Kapittel 2

Søndag 15. september Ove Vitorp flyttet fingeren foran brystet mens han talte elevene som slet seg opp en bratt skrent med sildrende vann, våt mose og blanke steiner.

«Fire – fem – seks …»

For å komme opp den bratte skråningen måtte ungdommene bruke røtter og busker for ikke å skli. Den siste lille veggen var i tillegg så bratt at de måtte samarbeide for å komme opp. Etter litt diskusjon hadde en elev tatt av seg sekken og bøyd seg ned så de andre kunne tråkke på skulderen hans for å komme opp. Nå lå den første som hadde nådd toppen, på magen på knausen og strakte armen ned for å hjelpe nestemann. «… sju – åtte.»

Ove gransket terrenget, snudde seg og kikket i den retningen de akkurat hadde gått, men landskapet lå øde.

En person manglet.

Da de startet ved bussen, var det fire jenter og fem gutter. Og nå … Han rynket brynene mens han talte for tredje gang og samtidig prøvde å huske navnene på alle. Det var fortsatt fire jenter, da måtte det være en gutt som manglet.

Hvem kunne … Amund. Selvfølgelig var det Amund. Gutten i slutten av tenårene hadde litt for godt selvbilde, sannsynligvis hadde han vokst opp med altfor slakke tøyler.

13

«Så noen hvor det ble av Amund?» Ropet fikk gruppen foran ham til å stoppe. Et par stykker kikket usikkert på hverandre, som om de delte en hemmelighet de ikke ville innlemme læreren i.

«Han valgte en annen vei,» kom det omsider fra en av guttene.

«Men for faen, en annen vei?»

Ove kjente at hodebunnen trakk seg sammen, han kunne høre sine egne hjerteslag som lave dunk bak trommehinnen. En stund ble han stående og kjempe imot sinnet som bygget seg opp i kroppen. Jeg er lærer, tenkte han. Noen ganger hjalp den setningen ham til å beholde fatningen.

Men ikke alltid, det hadde vært noen episoder hvor sinnet overtok styringen av kroppen.

«Ja, han mente det var unødvendig å klatre, så han valgte å følge bekken. Han trodde den måtte lede opp til vannet vi skulle til.»

«Men i … i …. Vi er på tur som en gruppe, og han velger å gå for seg selv uten å gi beskjed? Det er faen meg ikke greit, den jævla idioten ødelegger for –» Ove stoppet brått da han oppdaget ansiktene til elevene. Sinnet hans måtte ikke gå ut over dem.

«Det er ikke greit.» sa han roligere. «Jeg håper dere andre skjønner det.»

De fant igjen Amund da Langebergsvatnet kunne skimtes mellom trærne. Han satt flirende på en stein med ryggen mot et tre. En hånd kom opp til hilsen, før det lange håret ble fjernet fra pannen med et kast med hodet.

Ove langet ut for å komme først ned til ham. Gutten kikket opp med et spørrende blikk da læreren tårnet seg over ham, og før han rakk å reagere, hadde nevene til Ove grepet tak i kragen hans.

«Hva faen tror du at du gjør?»

14

Gutten ble røsket opp på føttene, gliset hans var erstattet med stramme lepper over en halvåpen munn.

«Jeg … jeg tenkte …»

«Nei, det var det du ikke gjorde. Du tenkte ikke.» Ove ristet ham så hodet skaket frem og tilbake, før hendene til Amund grep tak rundt underarmene til læreren og rykket løs grepet.

«Ro deg ned, jeg gikk bare en annen vei. Jeg var smart, jeg slapp strabasene deres.» Det kom en liten latter.

De andre elevene hadde kommet opp rundt dem. Ove senket armene. Gutten foran læreren var slank, atletisk og minst et halvt hode høyere enn ham.

«Du må holde deg sammen med gruppen,» mumlet han.

«Opererer du alene på fjellet, utsetter du deg selv og andre for fare.»

«Ok, greit.» Amund smilte igjen, før han la armen rundt skulderen på læreren. «Vi er et team. Du och jag, Ove,» sa han og lo da den andre rykket seg løs med en stram grimase.

Tjernet foran gruppen var stille og blankt, med kveldståken som et slør mellom siv og steiner. Ni personer med store sekker, anorakker og panner glinsende av svette sto samlet i en slak skråning med mose, fururabber og busker som hadde vokst flatt utover landskapet.

«Dette ser ut til å være en fin leirplass.» Ove løsnet magebeltet og lot oppakningen gli ned på gressbakken. Allværsjakken hadde et mørkt felt der sekken hadde ligget mot ryggen.

Elevene hadde slitt seg gjennom skog, over myke myrområder og til slutt opp den bratte knausen. Veivalget var bevisst, de skulle knytte seg sammen, overvinne utfordringer og føle gleden ved å slå leir. Det ga ekstra glede når 15

man da fikk fyr på bålet og kunne kose seg foran varmen utover kvelden. Dette var minner de ville ta med seg resten av livet.

«Endelig, jeg hadde nesten gitt opp at vi skulle komme frem.» Utbruddet kom fra Elias, en gutt med lyst, halvlangt hår og bleke fregner over nesen. Han satte seg ned uten å løsne oppakningen og rullet over på siden med et stønn.

«Er det ikke et fint område?» Ove gjorde en håndbevegelse mot naturen. Fortsatt kjente han på irritasjonen overfor Amund, men han tvang seg til å konsentrere seg om de andre elevene. «Jeg hadde så lyst til å vise dere landskapet innenfor Vaset. Det er fantastiske fiskevann, urørte fjell og et område fylt med historier og sagn.»

Rundt ham var elevene i ferd med å frigjøre seg fra sekkene. De hadde gått i flere timer, nå skulle teltene opp og bålet tennes.

En hardfør lønn hadde klort seg fast på det karrige underlaget ved stranden, og kraftige røtter forsvant ned i vannet. De takkete bladene subbet nesten vannspeilet.

Nederst var fargen lysegul, videre oppover gikk den over i oransje, mens de øverste grenene som strakte seg mot den hvitflekkete himmelen, var blodrøde.

Bli kjent-turen ble alltid arrangert en av de første ukene etter skolestart, og gikk over tre netter. Normalt ble ekspedisjonen lagt til Vegglifjell eller et skogområde i nærheten av skolen, men de siste årene hadde de begynt å utforske andre turområder. Denne gangen hadde Ove Vitorp tatt med sin gruppe til fjellene nord for Fagernes, hvor han var kjent fra tidligere.

Ungdommene var delt i grupper uavhengig av linjene de gikk på. Hensikten var å bli kjent på tvers og løse opp de skillelinjene som ofte kunne oppstå gjennom skoleåret.

16

De ni elevene var fordelt på tre firemannstelt, læreren hadde sitt eget. Nå gikk de i gang med å finne områder uten steiner og røtter mens de diskuterte den strabasiøse turen opp til vannet. Ove løsnet lissene på fjellskoene, trakk glidelåsen på jakken halvveis ned og begynte å rusle langs strandkanten mens han innimellom bøyde seg ned og plukket opp grener og kvist som kunne brukes til bålet.

Solen hadde sunket inn i et lavt skybelte som lå over åskammen; om noen timer ville det være mørkt.

«Bra jobb med teltene.» Fangsten ble sluppet i en ring med steiner. «Om alle tar en tur og leter etter ved, har vi nok til å holde liv i flammene utover kvelden.»

Han reiste seg og strakte seg etter sekken, som fortsatt lå ferdigpakket inntil en lyngrabbe. «Dere klarer dere litt alene? Det er en ting jeg ønsker å undersøke.»

Et par gutter som var i ferd med å banke ned plugger, kikket overrasket på læreren.

«Hvor skal du?»

«Bare en liten runde, dette er et nostalgisk område for meg,» Ove smilte. «Jeg kjenner hver tue, hver skrent og hvert tre.»

Han begynte å gå langs vannet, men stoppet og snudde seg.

«Jeg er tilbake før det blir mørkt. Prøv å få fyr på bålet og grill noen pølser så lenge.»

Han løftet hånden mot elevene og snudde seg. Ti minutter senere kunne de se ham på åsryggen på den andre siden av vannet, som en mørk kontur mot landskapet.

En time senere snodde flammene seg rundt kvister og ved som lysende fingre. Tett røyk steg opp fra bålet. De øverste stokkene var ikke helt tørre, noe som hadde gjort opptenningen litt vanskelig. Det hadde først tatt fyr da de hadde 17

skåret never fra den nærmeste bjørken og dynket resten av treverket i tennvæske. Nå satt ungdommene i en halvsirkel rundt varmen mens mørket sakte gjorde dem blinde for alt annet enn lyset foran dem.

«Er det noen som blir med og tar et bad?» Amund kikket på de andre.

«Du er sprø,» konstaterte Birgit. «Eller så prøver du å skryte på deg et villmarksimage. Det kan ikke være mer enn noen få grader i vannet.»

«Jeg er seriøs.» Amund trakk genseren over hodet.

«Anyone? Det er varmt rundt bålet, og de som blir med, skal få noe annet å varme seg på også.» Han trakk ut en flat flaske fra sidelommen på turbuksen. «Whisky.»

«Ta den bort.» Birgit viftet med hendene. «Oppdager Ove at du har med alkohol, er det utvisning.»

«Vi får drikke i smug.» Han skrudde av korken og tok en slurk. «Eller kanskje du heller vil at jeg skal varme deg?»

Han strøk det lange, bølgete håret bakover. «Er du med, Birgit?»

Birgit lo lavt, lyden minnet om klukkingen fra en liten bekk. «Skulle gjerne det, men har dessverre ikke badetøy.»

«Ikke jeg heller, og det gjør det ekstra deilig.» Han trakk av seg bukse og truse og sto et øyeblikk naken foran de andre, før han løp ned til vannkanten og kastet seg ut i det mørke tjernet. Et par av jentene satte hendene for munnen og hylte entusiastisk etter ham.

«Du er sprø,» sa Birgit igjen da Amund hadde fått på seg klærne og dumpet ned ved siden av henne på tømmerstokken.

«Takk, og det er det du liker så godt, er det ikke?» Han trakk henne inntil seg og merket hvordan kroppen hennes lente seg mot ham.

18

«Kanskje … Kanskje ikke.»

«Ikke noe kanskje ikke. Sånn er det,» sa han, klemte skulderen hennes og slapp taket.

Mørket hadde blitt tettere, og flammene gjorde ansiktene rundt bålet gylne. Et par stykker hadde funnet frem en pølsepakke, andre var i gang med å spikke grillspyd.

Det hadde gått enda et kvarter da en av guttene løftet en brent pølse ut av flammene og kikket på de andre.

«Hvor er Liam?»

Praten stoppet gradvis.

«Han gikk til teltet for en halvtime siden, kanskje han har lagt seg?»

En av jentene lente seg frem og senket stemmen. Det mørke håret falt ned foran den ene siden av ansiktet, flammene fra bålet kastet flakkende skygger over huden hennes.

«Liam har holdt seg for seg selv hele tiden. Jeg prøvde å snakke med ham på veien, men fikk nesten ikke svar.»

«Vi er alle forskjellige.» En overvektig jente med grønne striper i håret og ring i øyenbrynet reiste seg. Hun tente en lommelykt. «Jeg sjekker teltet og hører om alt er ok.» Skikkelsen hennes forsvant i mørket. Noen minutter etter var hun tilbake og ble stående stille utenfor ringen.

«Var han der?»

Hun ristet på håret. «Nei, og det er ikke bare han som er borte. Sekken hans er også vekk.»

Usikre kom alle seg på beina mens lysstråler fra flere lommelykter sveipet over terrenget.

«Kanskje han er på do?»

«Med full oppakning?»

Mørket hadde blitt ubehagelig, det var ikke lenger mulig å se forskjell på mennesker og busker. En jente plasserte hendene på siden av munnen: «Liam! Liam!»

19

«Vi må få tak i Ove, han har sikkert telefon.» Birgit sto tett inntil Amund.

«Skulle ikke han være tilbake før det ble mørkt?» De stirret mot landskapet – uten å se annet enn svarte konturer mot en himmel hvor noen få stjerner var synlige bak det svake lysskimmeret som hang igjen over åsen.

«Er det noen som har med seg mobil, så vi kan ringe ham?»

«Nei, det fikk vi jo ikke lov til. Det er mobilforbud på turene.» Svein fiklet med en lommelykt foran magen.

«Jeg vet det, men jeg tenkte kanskje noen hadde lurt med seg en …»

Ungdommene flyttet seg frem og tilbake i skinnet fra bålet, planløst som en flokk kveg i en innhegning. Innimellom tok noen et par skritt mot mørket, før de stoppet. Det var som om lyssirkelen holdt dem fast.

«Burde noen gå ned til et hus og si fra?» Svein kikket på Amund, som sto tett inntil Birgit.

Rundt elevene suste og pustet den mørke skogen.

«Er det nødvendig?» Blikket hans flakket mot mørket mens hånden strøk armen til Birgit. «Ove er nok snart tilbake, og Liam har tatt sekken sin, det er ingenting som tyder på at det har skjedd noe …»

Et skjærende skrik fra baksiden av åsen fikk ham til å rykke til. De store øynene hans glødet i skinnet fra bålet.

Kapittel 3

En fjellvåk sirklet over åskammen. Fuglen jaktet normalt om dagen, men det hadde vært lite mat den siste uken, og flere smågnagere våget seg ut først i skumringen.

Den ene takkete vingen ble hevet ørlite og fikk fuglen til å bryte ut av sirkelen. Den gled sidelengs, høyt over et fjellvann, hvor kveldståken var i ferd med å skjule vannspeilet bak et lett slør. En bevegelse i strandkanten hadde fanget rovfuglens oppmerksomhet.

Bak fjellvåken lå skyene stablet oppå hverandre som snøskavler, blåsvarte på oversiden og svakt oransje på undersiden. I sprekkene mellom dem lyste de første stjernene.

Et langt, klagende skrik lød over det golde fjellandskapet da fuglen oppdaget at bevegelsen ikke kom fra et byttedyr, men noe som hang mellom trærne og innimellom rykket til så trærne svaiet.

Etter en ny runde over vannet fortsatte glideflukten mot skogen og den gamle furua med brukken topp og visne grener, hvor den hadde hatt rede tidligere på våren. Det var der den tilbrakte natten.

Det hadde blitt for mørkt til å jakte; fjellvåken hadde ikke de store, lysømfintlige øynene til kattuglen, som regjerte området om natten.

21

Ove Vitorp hang bevisstløs mellom trærne. Hodet var strukket bakover av tyngdekraften, og innimellom strammet musklene seg i spasmer så grenene over hodet gynget frem og tilbake. Det kalde ropet til en rovfugl blandet seg med suset fra skogen bak åsryggen.

Det kom en rykning i ansiktet. Musklene i kinnet beveget seg så leppene ble strammet, før de igjen ble slappe.

Litt sikkel hadde rent ut av den ene munnviken og dryppet ned på bakken. En ny rykning vistes i fjeset, denne gangen rundt pannen og øynene. Øyelokkene ble presset sammen, før de gled halvveis opp.

Blikket til læreren var sløvt og ufokusert. Høyt oppe beveget en svart kontur seg under skyene. Han registrerte det bare som en svart, utydelig flekk før den gled ut av synsfeltet.

Han prøvde å konsentrere seg, men det sprengte i hodet.

Som om hjernen var for stor og ville ut av hodeskallen.

Langt borte, som i en drøm han ikke klarte å gripe tak i, dukket bildet av et telt opp. Øynene ble presset hardt sammen, før han åpnet dem igjen og prøvde å heve hodet, men noe strammet over halsen. Skumringen og utsikten mot skyene gjorde det vanskelig å skjønne hvor han var. I stedet begynte han å repetere hvem han var, kanskje kunne det fortelle ham noe.

Han var lærer og het Ove. Det var det første han klarte å plassere, og han prøvde å holde fast ved den tanken, mens kroppen rykket og vred seg.

«Jeg heter Ove, jeg er lærer på idrettsskolen,» mumlet han, før han plutselig husket elever med oppakninger, og leirplassen ved Langebergsvatnet.

Gradvis kom det tilbake til ham, som om en tett tåke 22

hadde lettet litt så det var mulig å se konturene av et landskap.

Han var lærer, og de hadde vært på den årlige bli kjentturen, ikke i området rundt skolen som de pleide, men i Valdres hvor han hadde vokst opp. Mens elevene hadde ordnet med leirplassen, hadde han gått til et avtalt møte ved Rundtjern.

Det rykket i armene da han igjen prøvde å komme løs, men for hver gang han prøvde uten å lykkes, kjentes panikken sterkere. Hendene var låst fast over hodet. Beina kunne ikke røres. Og endelig skjønte han det, han var bundet fast.

Redselen gikk som et elektrisk støt gjennom nervebanene i kroppen, det prikket fra hodebunnen og ut i fingertuppene. Lave hvin hørtes fra svelget da han hev etter pusten.

Igjen prøvde han å løfte hodet og kjente et stramt snøre mot adamseplet. Det var umulig å få nok pust ned gjennom halsen.

Ove prøvde å puste rolig, skjønne hva som hadde skjedd.

Han husket turen over fjellet til Rundtjern, lyden av mose som knustes under føttene, og lukten av våt jord og mugg der han satte opp teltet mellom lave graner, på stedet de hadde avtalt.

Også lyden av skrittene utenfor duken og stemmen som sa navnet hans, hadde han en vag fornemmelse av. En plutselig kvalme fikk det til å trekke seg sammen i mellomgulvet. Han gulpet og spyttet, oppkast rant ned over kinnet.

Han slet med å rense munnhulen, men stoppet brått da en oval kontur kom inn foran nattehimmelen.

«Bra. Du er våken.»

Trærne gynget da læreren igjen prøvde å vri på kroppen.

Stemmen var tonløs, og så metallisk ren for melodi at kul23

degysningene spredte seg rundt i kroppen. Det var som om han først nå skjønte at noen ville ham vondt.

Ansiktet stirret ned på ham, og et svakt smil rørte leppene. Han kjente et grep rundt håndleddet og en skarp kant som skar inn rundt tommelen.

«Hva er det … som skjer?» Han vred seg i tauene og prøvde å presse sammen neven for å skjule fingrene, mens han sparket ut så grenene over hodet svaiet opp og ned.

«Jeg skal kutte av deg fingrene.» Det hørtes ut som stemmen kom fra en datamaskin. Like etter kom en stor avbitertang av typen man bruker til å kutte over sykkellåser med, inn i synsfeltet. «Men først skal du få vite hvem jeg er.»

Ove prøvde å si noe, men halsen var for trang. Han kjente en varm luft mot kinnet da stemmen snakket mot øret hans, og de få ordene fikk ham til å vri seg i panikk.

Like etter kjente han igjen kanten på tangen rundt den ene fingeren.

«Du kommer ikke til å trenge fingrene dit du skal.»

Smerten lynte opp gjennom armen som om noen hadde helt kokende metall over hånden. Snøret over halsen kvelte ham nesten da han rykket opp hodet og skrek.

«Ligg rolig, for helvete!» hveste den andre, la kroppen mot ham og stønnet av anstrengelse, Ove kjente en stram odør av svette, kvalmende som lukten av råtten frukt. Så ble håndtakene på tangen presset sammen.

Det lød et sprøtt knakk da fingerbeinet ga etter.

Kapittel 4

Mandag 16. september Claus satt på en helle i lyngen da han oppdaget mannen som kom sjanglende over fjellplatået.

En kald trekk dro over de glissent bevokste knausene; restene fra natten hang fortsatt igjen i landskapet, som var grått og utydelig, men over ham var himmelen lys.

Uteliggeren trakk knærne opp mot brystet og presset armene rundt leggene. Det lange skjegget hang ned langs kroppen, og barnåler og småkvister hang fast i hårene.

Natten hadde blitt tilbrakt under grenene til en tett gran, etter at han de siste dagene hadde streifet rundt i området på leting etter mat og gjenstander han kunne ta med tilbake til hulen. Ved siden av ham sto en sekk fylt med villepler, røtter, multer, krekling og – det beste av alt – honning fra villbier.

For å tvinge biene vekk fra tilholdsstedet i den gamle roten hadde han tent opp et bål og røyket dem ut. Det hadde resultert i noen stikk, men det var verdt arbeidet.

I sekken lå et glass fylt med flytende honning og bivoks.

Da skikkelsen dukket opp i synsfeltet, hadde Claus sittet og regnet på sin egen alder. Mens mannen snublet fremover noen hundre meter unna, fortsatte han tankerekken.

Problemet var at han husket når han var født, men ikke 25

hvilket år det var nå. Fingrene ble holdt opp mens han regnet seg bakover. Når var den siste gangen han hadde sikkert visst årstallet?

Uteliggeren kom frem til at det måtte være da han lå på sykehuset for å reparere en ødelagt kjeve. Men hvor mange år var det siden det skjedde?

Første vinteren etterpå hadde han tilbrakt i området rundt Fagernes. Stedet han bygget opp, ble senere revet av politiet. Senere hadde han funnet en hule i nærheten av Helin, hvor han hadde bodd en periode, før hyttenaboene klaget, og han igjen ble tvunget til å flytte.

Kunne det være fire år siden han var på sykehuset?

Skikkelsen hadde kommet nærmere, Claus reiste seg halvveis opp for å se bedre. Mannen bar på en sekk som stadig fikk kroppen til å sjangle sidelengs, før vekten dro ham bakover så han falt på ryggen. Kavende med armene til siden frigjorde han seg fra stroppene og reiste seg. Så tok han tak rundt håndtaket på lokket og slepte børen bort til en busk og sparket den innunder grenene, før han rettet ryggen og fortsatte.

Selv uten oppakningen gikk det tungt, personen måtte være sliten. Claus vurderte et kort øyeblikk å gi seg til kjenne og tilby hjelp, men mannen forsvant over kollen uten at han foretok seg noe.

Først da han igjen var alene, rettet han kroppen for å fortsette. Hans egen oppakning var også tung. Han ville gå tilbake til hulen og laste av, før han vendte tilbake for å sjekke sekken som mannen hadde lagt igjen under busken.

Kanskje var det en sovepose der, eller noe annet han kunne få bruk for til vinteren.

«Førti,» sa han plutselig høyt, «jeg har akkurat fylt førti.»

26

* Steinar Petersen trakk den grå lusekoften tettere rundt kroppen og holdt jakken på plass med den ene hånden.

Håret var ugredd, og en rufsete bart hadde grodd frem under nesen.

Det knaste under føttene da rektoren ved Numedal folkehøgskole, eller idrettsskolen, som han likte å kalle den, tråkket på en islagt vanndam. Himmelen var lys bak åsen, men solen hadde enda ikke nådd ned til bunnen av dalen.

I skråningen bak skolen lå den gamle slalåmbakken, som nå var grodd igjen av høye løvtrær. Da de startet Norges første idrettsfolkehøyskole over tretti år tidligere, var fortsatt anlegget i drift. Men det enkle tauet som trakk elevene opp skrenten, fungerte dårlig. Bakken ble mindre og mindre brukt, til trekket ikke lenger var forsvarlig å benytte, og busker og trær overtok lysningen.

Steinar gned håndbaken over øynene; det var på tide å få rehabilitert det gamle anlegget. Ved å rydde skog og sprenge vekk noen knauser i fjellet lenger opp kunne de forlenge nedfarten og gjøre bakken bredere. Dermed kunne de spare seg noen av skoleturene til anleggene i Blefjell og Kongsberg, samtidig som elevene fikk muligheten til å stå alpint om kveldene på skoleområdet.

Det hadde vært flere runder i kommunestyret i Rollag.

Skolen håpet å få støtte til både utbyggingene og et nytt skitrekk, mot at det lille alpinanlegget ble gjort tilgjengelig for beboere i dalen.

Irriterende nok hadde det blitt nei to ganger, i hovedsak fordi Kai-Martin Strede, representanten fra Venstre, absolutt skulle kverulere. Steinar strammet inn overleppen så barten sto ut som en bust. Kai-Martin var nabo til idrettsskolen og mislikte alt den sto for. Idioten hadde sittet i 27

kommunestyret i krøllete dress og med den sedvanlige høystakken av en hårmanke, og lagt ut om miljøkonsekvenser, manglende gjennomføringsplaner og lav samfunnsnytte.

Det endte med at han fikk med seg Høyre og Fremskrittspartiet og blokkerte avgjørelsen. Etterpå hadde han sendt et hånlig smil i retning av rektoren.

Men Steinar var ikke den som ga opp så lett. Han hadde allerede tatt kontakt med personer i næringslivet som kanskje kunne få på plass det finansielle, mot en del av driftsinntektene. Steinar slo knyttneven mot håndflaten. De skulle få i stand bakken. Det gjaldt bare å pakke inn løsningen i rett gavepapir.

Men det ble nok ikke denne vinteren.

Han fortsatte mot skolen og dagens første kaffekopp.

De var bare halvveis i september, men temperaturen hadde flere netter sunket til under null. Numedalslågen skapte et kaldt gufs langs hele dalen, fra Rødberg til Kongsvinger.

Foran de parkerte bilene stoppet han igjen og gransket bygningene. Det var en vane han hadde lagt seg til, hver morgen sto han på den samme plassen og tok inn området.

Administrasjonsbygget med auditoriet og lærerværelsene, og det relativt nye aktivitetsbygget med klasserom og gymsal. Og i den andre enden det gamle, rødmalte huset med hvite karmer, som huset elevrommene. Stedet hadde vært asyl i forrige århundre, og det var mange fortellinger om tragediene og alt som hadde skjedd med de sinnssyke.

En eldre dame som skulle ha tatt livet sitt på loftet, gikk igjen i bygget. Steinar hadde selv sett skyggen hennes flere ganger.

Kanskje var det for å kontrollere at alt var i orden, at han stoppet. Eller så var det fordi han likte tanken på at dette var hans skole.

Som rektor hadde han vært med på å forme stedet, til28

rettelegge for de mange spennende linjene og skape en atmosfære som gjorde at elevene trivdes og utviklet seg.

I dag var det unormalt stille.

Med unntak av et par stykker som ikke var i form da de andre dro på bli kjent-turen, var skolen tom for elever.

Enda to netter skulle de være borte.

Steinar skalv da han gikk videre. Den kalde luften nådde inn under plaggene og strøk over huden som en iskald hånd.

Bak ham svingte en bil inn på skoleområdet, to kraftige tut med hornet fikk ham til å vente foran døren. En grå Mazda senket farten og stoppet. Mannen i førersetet var ukjent, men gutten i passasjersetet kjente han igjen. Det var Amund, en av elevene på X-sport-linjen.

Steinar gikk bort til bilen, det måtte ha skjedd noe. Kanskje hadde gutten tråkket over eller skadet beinet så han ikke kunne fortsette.

Amund var ute før bilen sto stille.

«Ove forsvant i går kveld, og han har ikke kommet tilbake.»

«Hva er det du sier? Ove Vitorp?»

«Ja, han skulle gå en tur, men kom ikke tilbake. Like etter oppdaget vi at Liam også hadde forsvunnet.»

«Liam?»

«Ja, han som startet etter de andre. Han kom først sist uke.»

«Men …» Steinar slet med å skjønne rekkevidden av det han ble fortalt. «Begge er borte?»

«Ja, vi lette i går kveld og satt oppe til det lysnet. Da ble vi enige om at jeg skulle komme meg tilbake og varsle. Jeg fikk praiet denne bilen på vei ned fra Vaset. Han lånte meg telefonen sin, men ingen svarte på skolekontoret.»

«Det er ikke så rart, klokken er ikke ni enda.»

29

«Nei. Så da brukte sjåføren hele morgenen på å kjøre meg tilbake.»

Han vinket til sjåføren, som viste tommelen opp gjennom frontruten.

«Så snilt av ham,» sa Steinar distré. «Så Ove og Liam er savnet på fjellet? Har dere varslet politiet?»

Rektoren lette i lommen etter mobiltelefonen. Endelig skjønte han konsekvensen av det han ble fortalt.

Kapittel 5

«Se for deg et speilblankt fjellvann.» Håndflatene til Emil beveget seg frem og tilbake over skrivebordet til politistasjonssjef Georg Bråten. I forbindelse med politireformen var lensmannskontoret han hadde jobbet ved i en årrekke, plutselig blitt en politistasjon. Og tittelen hans var byttet fra lensmann til politistasjonssjef. Og Emil var ikke lenger lensmannsbetjent, men politiførstebetjent. Det var fortsatt vanskelig å venne seg til.

«Inne i buktene er det ringer etter sølvblinkende, rød ørret som har vært oppe og snappet etter fluer,» fortsatte kollegaen og viste med fingertuppene hvordan ørreten bet.

«Du står i vannkanten med et kaffekrus i den ene hånden og en fiskestang i den andre.» Han kikket på Georg, som satt på den andre siden av skrivebordet.

«Sølvblinkende, rød ørret? Har du vurdert å bli poet?»

Georg smilte der han satt med hodet litt bøyd. Vikene i håret hadde krøpet oppover med alderen, og i det siste var det kompensert med et kort skjegg.

«Du skjønner hvor jeg vil,» fortsatte Emil. «Jeg har tilgang til en liten koie oppe ved Trollsjøen, innenfor Bygdin.

Jeg inviterer deg på date i helgen.»

«Date? Dette blir mer og mer på kanten …»

«En fiskedate,» humret Emil. «Med kaffe over bålet, 31

ørret i panna og hyggelige samtaler utover kvelden. Slik vi har gjort mange ganger tidligere.»

Hendene til Georg knyttet og åpnet seg under bordet.

«Det høres virkelig fristende ut, Emil. Men …»

«Beate?»

Politistasjonssjefen skar en grimase; forholdet til Beate Børre hadde vart i halvannet år. De hadde det fint, men det var fortsatt uvant å ha en annen som måtte involveres når han ville gjøre noe.

«Vi har litt … litt planer, men jeg skal høre med henne …»

«Du har lyst?»

«Selvfølgelig, det er ikke mye som går foran en fisketur på fjellet.»

Emil trakk sammen de buskete øyenbrynene så rynkene i pannen gikk i bølgete striper under en hvit lugg. Han hadde passert seksti, men var blitt stående i jobben utover den normale pensjonsalderen politiet opererte med.

«Er det ikke bare å si til henne at du skal bort, dere er da ikke samboere enda?»

«Det er ikke så enkelt. Hun legger ofte litt planer i forkant for hva vi skal gjøre, Beate liker at ting er organisert.

Men jeg skal prøve …»

De ble avbrutt av at det knakket på dørkarmen. Georg rettet automatisk ryggen. Politimester Gro Wiltgren kom inn på kontoret med korte skritt og en gange som fikk kroppen til å vagge litt fra side til side. Hun hadde på seg politiuniform. Håret var klippet kortere enn normalt og gredd til siden i en blanding av sideskill og en skjev pannelugg.

«Wiltgren? Det var overraskende.» Begge mennene reiste seg.

«Jeg skal videre til Lillehammer, men tenkte jeg skulle 32

benytte anledningen til å ta opp et par ting.» Hun snudde seg mot Emil. «Kan jeg få noen ord med Georg alene?»

Georg Bråten grep om skjegget på haken med tommel og pekefinger. Beate hadde ikke likt at han anla det, det fikk ham til å se eldre ut, mente hun, kanskje fordi hårveksten i ansiktet var gråflekkete, mens det på hodet var mørkeblondt.

På nytt tok Georg de stive hårene mellom fingrene mens han gløttet mot vinduet. Var det ikke omtrent nå elgjakten startet? Kanskje det fantes et jaktlag som ønsket en aldrende politistasjonssjef i gruppen? Da han kjørte fra Dokka om morgenen, hadde lyset falt ned mot tretoppene, men underskogen lå fortsatt i skygge. Synet fikk ham til å tenke på de få gangene han hadde vært med på jakt mange år tidligere. Det var noe eget å sitte vakt i mørket mens lyset langsomt trengte inn mellom blader og busker, og de første fuglene begynte å synge over hodet på ham. Jakt og fiske, det kunne kanskje være noe å prioritere fremover?

«Georg?»

Han løftet blikket. Selvfølgelig burde han respondere på det hun hadde fortalt, men informasjonen var så uventet at han ikke klarte å formulere noe godt svar. Han senket hånden og lente den lange, hengslete kroppen tilbake i stolen.

Når han satt litt frem på setet med ryggen buet, virket han mindre enn han egentlig var.

«Det var vel en opplysning og ikke noe diskusjonstema?» sa han omsider.

Wiltgren gjorde et skrått nikk med hodet. «Jo, for så vidt. Men jeg vil gjerne høre hva du tenker om endringen.

Det er ikke vanlig at en lensmann, unnskyld, politistasjonssjef, er så involvert i etterforskning og daglige gjøremål som det du er. Jeg ønsker at ting spesialiseres litt mer. Spis33

ses, så vi får ut det beste på hvert område. Om du skjønner hva jeg mener?»

Georg la armene på skrivebordet og snudde håndflatene opp. «Jeg skulle gjerne vært med på prosessen før det ble bestemt,» sa han etter en stund.

«Ja, det skjønner jeg.» Wiltgren satt rett i ryggen og beveget føttene rytmisk så lårene dirret lett opp og ned.

Sannsynligvis skulle hun videre i et viktig møte.

«Du får la det synke inn, Georg,» fortsatte hun. «Så diskuterer vi mer en av de første dagene. Nå må jeg komme meg videre.»

Hun reiste seg og gikk mot døren. Hun hadde lagt på seg, og gangen hadde blitt tyngre enn han husket fra noen år tilbake.

«Hvorfor diskutere noe som allerede er bestemt?» sa han lavt da døren hadde lukket seg.

En stund ble han sittende med bøyd hode og granske hendene sine. Klokken var nesten ett om natten da han ga seg med å male andreetasjen i huset sitt på Dokka. Det var fortsatt lyse flekker på huden og inne ved neglebåndet, der han ikke hadde fått av fargen.

Et par år tidligere hadde han mistet boligen sin i en brann, og det hadde vært mye arbeid før det nye bygget var innflyttingsklart. Og fortsatt gjensto det meste av andreetasjen.

For å spare penger ville han ferdigstille rommene i den øverste etasjen selv. Det hadde gått saktere enn planlagt, og så langt var bare to rom helt sluttført.

Ute i gangen kunne han høre Emil og Sebastian prate om helgen. Han visste at de kom til å spørre om besøket fra politimesteren, for det var ikke så ofte hun var på politistasjonen i Fagernes.

Georg reiste seg, tok jakken som lå over en stol, og åpnet 34

døren så brått at Emil, som sto nærmest, skvatt til. Med et nikk i retning av kollegaene gikk han bortover gangen med telefonen klemt mot øret.

Ved resepsjonen snudde han seg mot det lyse, krusete hodet til Solveig bak disken. Hun kikket på ham over den rosa brillekanten. Solveig gjorde ikke så mye ut av seg. Hun hadde jobbet på politistasjonen så lenge Georg hadde vært i Fagernes, og hadde akkurat blitt bestemor. Utover det visste han lite om henne.

«Jeg er tilbake om et par timer,» sa han og dro opp døren til trappen uten å vente på svar.

Georg var på vei oppover Gullsmedvegen da telefonen ringte, han stoppet inntil vinduet på Intersport-butikken med ansiktet mot utstillingsvinduet. Nummeret var ukjent.

«Det er Georg Bråten.»

«Hei, Georg, dette er Steinar fra idrettsskolen. Numedal folkehøgskole.»

«Hei, Steinar. Alt bra?» Georg ble stående og kikke på en sykkel med brede offroaddekk. Han kjente rektoren på skolen vagt fra et par tidligere møter. Politiet hadde vært på folkehøyskolen i forbindelse med en kampanje om ansvarlig bilkjøring for flere år siden.

«Jo da, men det har oppstått en episode. Du husker Ove Vitorp, som er lærer her? Vitorp har bodd i Fagernes tidligere.»

«Så vidt.» Georg snudde ryggen til sykkelen. Været hadde endret seg, den siste timen hadde lave tåkeskyer kommet inn over byen. Den kalde morgenluften var erstattet med varmegrader og yr.

«Har det skjedd noe?»

«Vi vet ikke.» Rektoren nølte. «Jeg har akkurat fått vite at Ove er forsvunnet på fjellet.»

35

«Forsvunnet?» Georg rynket brynene.

«Ja. Vi har en årlig bli kjent-tur. Elevene deles inn i grupper og drar på overnattingsturer. Det er en del av opplegget for at de skal utvikle … Ja, altså, for å komme til saken.

I går kveld ledet Ove en gruppe opp til Langebergsvatnet, det er som du kanskje vet i Valdres, ikke så langt fra Vaset.

Normalt er det turer i området rundt skolen, men … Ja, altså, de skulle sove i telt, men Ove tok sekken og forsvant.

Og det er jo i ditt distrikt, så da ringer jeg deg.»

Georg ble stående og stirre oppover veien. Små duggdråper hang i de gule bladene på trærne, han var våt i skjegget.

«Noen timer før det mørknet, sa han til elevene at han skulle gå en tur og komme tilbake; etter det har ingen sett ham.»

«Har dere ringt LRS?» «Hva?» «Unnskyld. Lokal redningsledelse, operasjonssentralen i Tønsberg?»

Georg begynte å gå langs husveggen, den ledige hånden rotet i lommen etter bilnøklene.

«Ja,» svarte Steinar. «Jeg ble satt over dit, og de kontaktet hovedredningssentralen som er i gang med å organisere et søk med deltakere fra lokale frivillige organisasjoner.

Skolen har også bedt om å få delta i letingen.»

«Fint, da tar det nok ikke lang tid før de finner ham.»

Georg fortsatte oppover veien, mot Briskeby Café. «Takk for informasjonen, Steinar. Dette jo ikke en kriminalsak, men si fra om det er noe mer, så –» «Det er noe mer,» avbrøt læreren. «En elev er også borte.

Og om natten hørtes det flere skrik.»

«Fra et menneske?»

«De tror det.» Rektoren dro på det. «Det er jo mange 36

dyr som skriker, men elevene mente det kom fra et menneske, selv om det var langt unna.»

«Og den andre som forsvant, er en elev?» Georg strøk hånden over skjegget og ble våt mellom fingrene. «De gikk sammen?»

«Det er det som er det rare,» svarte han. «Læreren gikk alene. Først senere på kvelden oppdaget de at gutten også var borte.»

«Jeg skjønner du er bekymret, Steinar. Men de har åpenbart forlatt gruppen frivillig. Det tar nok ikke lang tid før de dukker opp igjen.»

Georg kjøpte en kaffe latte. Med hånden rundt det varme pappkruset ruslet han via campingplassen og videre langs stranden til broen som ledet ut til Vesleøya. Halvveis over stoppet han, snudde ansiktet mot øst, lukket øynene og kjente vinddraget og vanndråpene mot ansiktet.

Ute på den glisne øya kjente han at kaffen ville ut igjen.

Etter å ha undersøkt at det ikke var andre i nærheten, stilte han seg med ansiktet mot en busk og ryggen mot Fagernes og vinden, og kneppet opp. På avstand så det sannsynligvis ut som han sto og kikket ut over Strandefjorden.

Han var i uniform og ville helst ikke bli sett med smekken åpen.

Etterpå fortsatte han rundt øya mens han sugde inn noen siste våte luftdrag, før han kastet det tomme begeret i en søppelkasse og gikk tilbake.

Emil ropte ham inn da han passerte kontoret, og gjorde en bestemt bevegelse mot besøksstolen, hvor Georg satte seg. «Hva ville Wiltgren?»

«Snakke med meg.»

Senioren lente seg bakover i stolen og dro hånden gjennom det grå håret. Emil var politiførstebetjent og kunne 37

være møysommelig og treg i bevegelsene, men gjorde en god jobb som etterforsker.

«Om hva da?»

«Vi får en lærling. En jente.»

«Så bra. Regner med at du mener politistudent? Og selv om hun sikkert er bare halvparten så gammel som oss, bør du vurdere å si dame eller kvinne, og ikke jente …»

«Du skjønner hva jeg mener.» Georg slo ut med hendene. «Ja, kanskje er det bra. Fungerer hun, kan det være et tilskudd. Men jeg tok en telefon til politistasjonen i Hønefoss, hvor hun har vært frem til nå. De sier hun er flink, men sta og egenrådig.»

«Som deg, med andre ord,» smilte Emil.

«Jeg prøvde å si at vi manglet ressurser,» fortsatte Georg, uten å kommentere utsagnet. «Vi har ikke fått noen erstatning etter at Arild forsvant i fjor, så vi er grovt underbemannet. Og en lærling skal ikke defineres som en ressurs.»

«Det heter politistudent, men jeg er enig. Hva svarte hun?»

«Hun penset samtalen over på nærpolitireformen og det hun egentlig var kommet for å ta opp.»

«Og det var?»

«Omorganisering.» Georg la beina over hverandre.

«Kan du si noe mer enn omorganisering?» spurte Emil da Georg ikke fortsatte.

«Jo da, det er en videreføring av politireformen. Vi har jo gått fra å være et lensmannskontor til en politistasjon.

Fagernes politistasjon – Innlandet politidistrikt.»

«Fint skal det være.»

«Ja, men endringen hadde ingen praktisk betydning. Nå starter omorganiseringen lokalt.»

«Og i praksis betyr det?»

«Ikke så mye for deg. Oppgavene vil bli fordelt litt 38

annerledes, vi kommer til å dekke et større område … Og det kommer en ny leder.»

«Hva?» «Det kommer en ny led–» «Jeg hørte det, men hva med deg?»

Georg løftet koppen og tok en slurk. «Jeg er tilbudt en ny stilling på lensmannskontoret. Unnskyld, politistasjonen,» sa han omsider og reiste seg.

Kapittel 6

Rollag lå midt i Numedalen med høye fjell på alle kanter.

I løpet av natten hadde skyene sunket ned til åsryggene på begge sider av skolen, og lå nå som et hvitt lokk over dalføret. I bunnen av søkket gikk Numedalslågen i store svinger. Skolen hadde kanoer som kunne brukes i de roligere partiene, og flåter for å rafte i strykene der vannet bruste hvitt over runde steiner.

Rektor Steinar Petersen sto lent mot et av de høye, smale vinduene, med hodet hvilende mot glasset mens han kikket opp mot skylaget utenfor. Han hadde ønsket seg varmere og tørrere vær. Elevene ville sannsynligvis være ute i mange timer, og da hjalp sol og varme alltid på humøret.

Med lange skritt og blikket mot gulvet gikk han over til kateteret foran i auditoriet. Der plasserte han den ene hånden på bordet mens han i hodet formulerte setningene han skulle si. Foran ham satt elevene på lange benkerader og småpratet. De siste timene hadde det vært telefoner til letegrupper, lærere, politistasjonen og transportselskapet som skaffet busser til å hente alle elevene tilbake.

Steinar skjøt ut underleppen og blåste ut i et raskt pust så både barten og den lange luggen blafret. Han hadde blitt eldre, men fortsatt var hårmanken tykk og kroppen sprek.

Rektoren jogget de åtte kilometerne til skolen fra huset på 40

den andre siden av Lågen et par ganger i uken. Den gode fysikken gjorde at han maktet å tenke klart og holde seg samlet når det var kriser – som nå.

Han tok et skritt ut i rommet og fikk med en gang oppmerksomheten til elevene.

På de vanlige samlingene var salen halvfull, og ungdommene var ukonsentrerte og kikket på telefonene eller pratet med sidemannen. Men nå satt de stille med armene i fanget.

«Røde Kors deltar i letingen som blir organisert av hovedredningssentralen.»

Han satte seg på kanten av pulten så det ene beinet dinglet i luften.

«De hadde også håpet å kunne bruke helikopter, men været er for dårlig.» Han kikket raskt mot vinduet.

«Vi håper …» Steinar stoppet og harket. «Vi er overbevist om at de vil bli funnet i god behold. Ove er fjellvant, og de hadde utstyr og telt, men vi kan bidra. Vi skal bidra.

Vi har avtalt med organisatoren på stedet at vi også stiller med mannskap.»

Ubevisst beveget han hodet fra side til side mens han gikk foran benkeradene med hendene på ryggen.

«Vi blir kjørt til området med minibusser. Det er en lang tur, men vi bør være klare til å starte noen timer før det blir mørkt. Ved ankomst blir vi delt inn i grupper og får tildelt ulike områder som skal undersøkes.»

Han ble stående og stirre ut, det var meldt mer regn utpå ettermiddagen.

«Skulle vi ikke finne dem i dag, fortsetter vi utover kvelden. Og om nødvendig blir det en ny runde i morgen. Vi har ordnet innkvartering på en campingplass i nærheten.

Men vi skal finne dem, det lover jeg dere.»

«Har letemannskapene funnet noen spor enda?» Stem41

men kom fra en jente på bakerste rad, med kort, mørkt hår og smalt ansikt.

«Dessverre.»

«Ikke fra noen av dem?»

Han ristet på hodet. Han skjønte ikke hva som kunne ha skjedd. Eleven og læreren hadde gått hver for seg med full oppakning og bare forsvunnet. Kunne de ha avtalt å møtes?

«Gå opp på rommene deres og skift. Ta med regntøy, telefon, lommelykt og drikke. Matpakker deles ut på stedet. Det blir servert suppe til middag.» Han kikket på klokken. «Bussene drar om førtifem minutter. De som var i Oves gruppe, skal få lov til å hvile ut først. Så vidt jeg har skjønt, har ingen av dere sovet i natt.»

«Jeg blir med nå.» Amund strøk det lange håret bakover.

«Sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel.» Munnen ble trukket opp i et lite flir som forsvant brått.

«Jeg blir også med nå.» Birgit rakte hånden halvveis opp før hun svarte. Steinar registrerte at Amund hadde armen rundt skulderen hennes. Et skoleår resulterte alltid i flere nye forhold. Hvor mange barn som var født og giftermål som hadde blitt inngått siden skolen startet, visste han ikke. Men det var mange titall.

«Fint.» Rektoren strammet overleppen rytmisk så barten beveget seg over munnen. «De som trenger det, kan sove ut, resten reiser i bussene sammen med de andre.» * Skrittene til doktor Hasse Person smalt hardt mot linoleumen, den hvite frakken var åpen og blafret på hver side av kroppen som et segl i motvind. Ved siden av ham småløp Pia for å holde følge mens hun innimellom kikket opp på ham. Hasse gikk alltid fort når han var i dårlig humør. Pia 42

var utdannet sykepleier, men hadde de siste årene jobbet som assistenten til Hasse på ulike forskningsprosjekter.

De nådde enden av korridoren og sto omsider utenfor en dør merket Psykiatrispesialist dr. Hasse Person. Kontoret befant seg i fjerde etasje på Karolinska Universitetssjukhuset i Solna, med utsikt ut mot asfaltplassen foran sykehuset.

«GDPR er i ferd med å ødelegge hele prosjektet.» Han trakk av seg legefrakken og slengte den over stolryggen.

Pia stoppet innenfor døren mens brystet hevet og senket seg etter anstrengelsen. Møtet med ledelsen hadde ikke gått som planlagt. Hasse hadde kommet med flere forslag knyttet til hvordan de kunne få tilgang til de testpersonene de ønsket, uten å få gjennomslag.

Pia la hånden over munnen mens hun kikket skrått opp mot et bilde på veggen med en rød sommerstue omkranset av grønt gress og epletrær. Hun kjente igjen feriestedet til Hasse fra noen hemmelige besøk dit flere år tidligere. De hadde jobbet sammen siden nittitallet og hatt et lidenskapelig av og på-forhold, som innimellom hadde hatt pauser da begge hadde fått barn på hver sin kant.

«Vi har vært i kontakt med politiet for å kunne bruke registeret over straffedømte,» oppsummerte hun. «Og vi har snakket med sykehusledelsen for å få tilgang på journaler som kan hjelpe oss videre.»

«Og begge steder stoppes vi av taushetsplikt, GDPRdritt og personvern.» Hasse satte seg hardt ned i stolen.

«Vi leder et jævla viktig prosjekt. For første gang kan man kartlegge hva som skjer i hjernen til en overgriper. Vi står på grensen til å kunne avdekke reaksjonen i hypothalamus hos en pedofil. Tenk deg hvilke muligheter det vil åpne for.»

Pia nikket uten å svare, de hadde begge jobbet med pro43

sjektet i lang tid. Flere titall personer hadde allerede gått gjennom skanneren. Men for å oppdage forskjellene mellom en person med normale seksuelle preferanser og en som tente på barn, trengte de personer med pedofil legning som var villige til å la seg teste.

«Vi må tenke nytt. Er det ikke andre måter vi kan gjøre det på?»

Pia flyttet blikket til Hasse, som satt og tygget på en blyant. Han tok den ut og la den på skrivebordet, enden var ujevn og blank av spytt.

«Har du noen gode forslag, så er tiden inne nå.»

«Problemet er at pedofile naturlig nok ikke står frem.

Kunne vi lokke med full anonymitet og et engangsbeløp?»

Hasse beveget hodet frem og tilbake mens han tenkte over forslaget. «Det kan være en mulighet om ledelsen tillater at vi bruker noen av midlene på den måten, men hvordan skal vi annonsere forslaget? Jeg ser ikke for meg en helsides avisannonse i Expressen med teksten Vi søker pedofile.»

Pia lo. «Vet du, jeg er ikke så sikker. Det kunne kanskje fungert.» Hun gikk bort til Hasse og tok hånden hans. Den var varm og tørr, hun kjente at det kilte i mellomgulvet.

Selv om det var noen år siden sist de hadde hatt et forhold, var gnisten fortsatt der.

«Men jeg har et annet forslag.»

Kapittel 7

Tirsdag 17. september «Vil du egentlig at vi skal bli samboere, Georg?» Beate Børre strøk håret bak øret med en finger som var grå etter malingen hun hadde brukt på veggen. «Innimellom får jeg følelsen av å tvinge deg inn i noe du ikke vil.»

«Hva mener du?» Georg snudde seg med malerkosten i hånden, usikker på hva han skulle svare, kanskje også usikker på hva han egentlig ønsket. «Jeg trodde vi samarbeidet om å få huset ferdig,» mumlet han. «Så vi kunne flytte sammen?»

Beate hadde kommet kvelden før og overnattet. De hadde hatt en fin kveld med TV og pizza fra San Marino i Dokka, og en rolig morgen med kaffe på sengen. Georg hadde gitt beskjed om at han ikke ville være på kontoret før elleve. Han hadde flere dager med avspasering til gode, noe som passet fint under den siste innspurten med huset.

Nå var de i gang med å male det som skulle bli hovedsoverommet i andreetasjen.

«Dette har vært ditt prosjekt hele veien. Jeg tror du skjønner hva jeg tenker på.»

Georg senket malerkosten og plasserte den i en boks ved siden av malerspannet.

«Fargen på veggen? Vi diskuterte jo ulike varianter, og jeg trodde …»

45

Munnen hennes ble vridd i en merkelig grimase, som en blanding av latter og smerte, mens hun så på Georg. «Nei,» sa hun omsider. «Det dreier seg ikke om fargen på veggen.

Det dreier seg om oss. Og min fremtid.»

Georg slo ut med to malingsflekkete hender. Han hadde ingen anelse om hva hun snakket om.

«Hvor lenge har vi vært sammen, Georg?»

Han nølte, svetten rant i tinningen. Han var ikke vant til denne typen samtale med Beate, hun sa som regel ting rett ut.

«Ett år … ett år i dag?» sa han omsider.

«Nei, ta det med ro, det er ikke noe jubileum.» Det kom et lite smil. «Vi har vært sammen halvannet år. Og hvor lenge har vi snakket om å flytte sammen?»

«Eh … noen måneder. Kanskje et år?»

Georg kikket på henne og fikk en bekreftende hodebevegelse tilbake.

Han husket godt det første kafébesøket, etter at han endelig hadde tatt mot til seg og invitert henne ut. Beate hadde kommer i turklær, uten sminke og vært så naturlig og trygg at han raskt glemte sin egen nervøsitet. Det var på et tidspunkt da mange ting i livet var vanskelige, og Georg var i ferd med å gi opp. En kollega gjorde alt for å presse ham ut av stillingen som lensmann, og han slet fortsatt med ettervirkningene etter en skilsmisse.

Beate var ærlig og tok seg selv lite høytidelig. Det hadde ikke alltid gått på skinner i forholdet, men hun var der når ting gikk imot.

Men i det siste hadde han plutselig blitt usikker på det som skulle komme, som en nervøs brudgom. Flere netter hadde han ligget våken og diskutert med seg selv, veid for og imot. Målt hva han fikk ved å flytte sammen med henne, mot hva han mistet. Men redselen for at forholdet 46

skulle ta slutt, var for stor til at han ville ta det opp med henne.

«Du vet at jeg eier et sted i Fagernes, Georg?»

«Selvfølgelig, vi er jo der stadig vekk.» Han tørket bort svetten i ansiktet og gikk et skritt mot henne, men stoppet da han så kroppsspråket hennes. Beate var ikke mottakelig for en forsonende klem akkurat nå.

«Fint. Du skjønner at jeg må selge stedet om vi skal flytte sammen?»

«Ja?» «Og likevel har du ikke nevnt med et ord at jeg kanskje kunne kjøpe meg inn hos deg?» Beate la hodet på skakke, men ikke på den flørtete måten han var vant til.

«Du kommer til å eie et hus og få verdistigning på det.

Likevel har vi snakket om å dele kostnadene. Blir det slutt mellom oss, har du en enebolig, og jeg eier ingenting.»

Hun støttet seg med en hånd mot dørkarmen, Georg trakk pusten for å si at den var malt, og at hun ikke måtte sette merker, men han stoppet.

«Vi skal ikke gjøre det slutt,» sa han i stedet. Og skjønte med en gang hvor dumt det hørtes ut.

«Det er ikke poenget. Jeg har alt å tape på å gå inn i dette.» Hun flyttet armen, og det var grå flekker etter fingrene hennes på gerikten. I lommen begynte telefonen til Georg å ringe.

«Jeg har ikke … Jeg tenkte ikke på det …»

«Det sier en del,» avbrøt hun. «At du ikke tenkte på det.»

Han plukket opp mobilen med tommel og pekefinger.

«Vi ordner dette, Beate,» sa han og løftet hånden og viste henne telefonen, i tilfelle hun ikke hadde fått med seg hvor den kraftige ringetonen kom fra.

Det stemte ikke at han aldri hadde vurdert at hun kunne 47

kjøpe seg inn, men Georg hadde kviet seg for å foreslå det.

Det å eie noe sammen var nesten like forpliktende som et giftermål.

Ute av rommet trykket han på svarknappen, bak ham slapp Beate ut et langt, frustrert sukk.

«Det er ingen spor etter dem.»

Stemmen til rektoren ved folkehøyskolen dirret. Georg stilte seg med ansiktet mot vinduet i det som skulle bli et kombinert arbeidsrom og gjesterom, vegg i vegg med soverommet.

«Hele idrettsskolen er engasjert; vi holdt på langt utover kvelden i går og fortsatte i dag,» fortsatte Steinar. «Kan ikke det lokale politiet delta?»

Vinduet foran Georg manglet gerikter, og i taket var det en glipe over panelet der det måtte monteres taklister. Planen var å fortsette med dette rommet når soverommet var ferdig malt.

«Politiet er med, det er politiet som organiserer leteaksjonen sammen med redningssentralen.»

«Jo … men politistasjonen i Fagernes deltar ikke i selve letingen, den er det frivillige organisasjoner som utfører.»

Georg trakk pusten for å forklare hvordan leteaksjoner foregikk, men holdt inne. «Det er ingen tegn til dem?» sa han i stedet.

«Nei, ingenting. Ikke en lue, ikke et sjokoladepapir.

Ingenting,» gjentok rektoren og sukket så det hørtes tydelig i telefonen. «Noe har skjedd, Georg. Det er helt sikkert.»

«Det er lite som peker mot at dette er en kriminalsak.»

«Hva mener du? De har vært borte i to dager.» Steinar hørtes sint ut.

«Ja,» Georg snudde seg og støttet baksiden av lårene 48

mot vinduskarmen. «Men begge hadde med seg sekker, og de gikk uten å si hvor de skulle.» Han stirret mot taket mens han resonnerte.

«De forlot stedet av egen fri vilje,» fortsatte han. «Og de hadde med utstyr og mat til å overleve. Det er ikke så rart de ikke er funnet, det er et enormt område.»

«Noe har skjedd, jeg føler det på meg. Ove var ikke en som bare forsvant. Du kjente ham også, Georg. Og elevene hørte flere skrik.»

«Det er mange dyreskrik som kan forveksles med mennesker. Rådyr, gaupe og rev, for å ta noe. Og de var to,» fortsatte Georg. «Det er neppe tilfeldig. Jeg tipper de har avtalt å møtes. Kanskje de … kanskje de hadde et hemmelig forhold?» Han kunne høre læreren blåse i den andre enden og så for seg hvordan den rufsete barten til Steinar vibrerte.

«Ove var ikke homofil.»

«Det er ikke alle som står frem med det.»

«Nei, men det ville …» Det ble stille en lang stund. «Det ville overraske meg om det var tilfellet.»

«Er du på skolen i morgen?»

«Det er en del som skal organiseres. Så ja.»

«OK, jeg skal se om jeg får tid til å komme bort en tur, så tar vi en prat.» Georg senket hånden og ble stående og stirre på en ujevn flekk på pekefingeren. Idrettsskolen lå under Sør-Øst politidistrikt, skulle det vise seg at det ble en politisak, ville de delta i avhørene på skolen. Men dette besøket var kun for å roe rektoren.

«Det hadde vært fint. Takk.»

Georg skrudde av telefonen og la hendene på vinduskanten. Sakte lente han seg frem til pannen hvilte mot det kalde glasset, før han rettet ryggen og gikk inn til Beate.

49