Død for deg

Død for deg

Tidligere utgivelser på norsk: Lycke (2016) Liv (2017) Louise (2020) Jenter uten navn (2021)

Dette er fiksjon. Jeg vil understreke at samtlige hendelser og karakterer er funnet opp og skapt av min egen fantasi. Likheter med reelle hendelser og sammenhenger er dermed rene tilfeldigheter. Jeg har likevel tatt meg friheten å bruke noen virkelige steder og enkelte offentlige personer for å gjøre historien så troverdig som mulig. Jeg har gjort dette med respekt, og håper at jeg har lyktes med det. Flere steder i boka stemmer overens med virkeligheten, men jeg har forandret visse detaljer. I noen tilfeller har jeg benyttet meg av forfatterens frihet til å tilpasse politimessige arbeidsrutiner, for å kunne fortelle denne fiktive historien.

Mikaela Bley

Død for deg Oversatt av Cecilie Winger

Mikaela Bley Originalens tittel: Död för dig Oversatt av: Cecilie Winger © Opprinnelig utgave (kontraktsbestemmes) Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 Utgitt etter avtale med Lennart Sane Agency AB ISBN 978-82-02-74766-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Pér Wickholm Omslagsfoto: (Forsiden) Alexander Krivitskiy/Unsplash (Baksiden) Albrecht Fietz/Pixabay Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Vi er det vi utgir oss for å være og må derfor være svært nøye med hva vi utgir oss for å være.»

– kurt vonnegut, moder natt

PROLOG

sorgen kniper hardt i hver eneste nerve. Helst vil hun bare sovne og våkne opp til en annen virkelighet.

De isblå øynene betrakter henne mistenksomt fra den andre siden av bordet. Nok en gang ber han henne gå igjennom handlingsforløpet, som om han ikke er fornøyd med de tidligere versjonene hun har meddelt ham. Enten forventer han at hun skal tabbe seg ut, eller så er hun bare paranoid.

«Kroppen lå under vannoverflaten,» sier hun med sammenbitte tenner. «Jeg prøvde å hjelpe henne opp … Men det var ingen puls. Det var for sent.»

Scenariet har hun repetert utallige ganger i hodet. Ved det minste feilsteg kommer syndfloden til å skylle over henne og dem alle sammen. Ingen vil komme levende ut av dette – hvis hun ikke holder seg til sin egen sannhet.

Den eneste sannheten.

De er alle ofre.

Hvis de noen gang i fremtiden får vite hva hun var tvunget til å gjøre for dem, så vil de tilgi henne.

En nervøs latter bobler opp fra ingensteds, på en uberegnelig måte. En tørr, knirkende lyd som hun overhodet ikke kjenner igjen som sin egen.

7

«Jeg skjønner at dette er tøft for deg,» sier The Killer.

Hun kniper munnen sammen og fnyser av ham. Han kan umulig sette seg inn i hennes situasjon – hva vet vel han om hvordan det føles å drepe noen?

DEL 1

TORSDAG 13. august

GUSTAV

lysets hastighet er hans eneste begrensning, minner han seg selv om, før han møter sitt eget blikk på de gullinnrammede omslagene fra ymse finansblekker. Hele karrieren hans er samlet i disse bildene, alle suksessene.

De danske analytikerne i skrukkete, billige dresser gransker ham sløvt fra den andre siden av mahognibordet mens han går gjennom vekstkalkylene.

Gustav kaster et blikk på klokka på armen. «Hvor er Rasmussen?» spør han skarpt.

Han kan ikke skjule irritasjonen lenger. I over en måned har han ventet på dette møtet, og så har ikke Rasmussen engang vett nok til å dukke opp selv. Det er respektløst. Hva skal han med disse grønnskollingene som ikke har mandat til å fatte en eneste investeringsbeslutning?

GameOn er tross alt et av de mest kvalifiserte vekstselskapene på gamingmarkedet, og Gustav kan mer om spillbransjen enn noen andre i hele føkkings Europa.

For et år siden ville han ha bedt dem dra til helvete.

Han trenger en dobbel espresso, eller noe enda sterkere.

I samme sekund som han reiser seg, banker det på døra.

«Ja?» sier han og vender opprørt hodet mot døra, der en rødmende Filippa kikker inn.

13

«Jeg … jeg ber veldig om unnskyldning for at jeg forstyrrer, men du har en telefon som jeg tror du må besvare.»

I drøye to år har Filippa jobbet som assistenten hans, og fortsatt blir hun nervøs av å være i nærheten av ham. Hver gang hun snakker med ham, blusser kinnene opp som to store tomater. Under jobbintervjuet skjønte han øyeblikkelig at hun ikke var rett person for jobben, men da hun satt der fullstendig forgrått med den blonde pasjen og de fyldige leppene og fortalte at hun nettopp hadde mistet moren sin – da hadde han ikke hatt hjerte til å nekte henne jobben. At Filippa fortsatt er her skyldes ene og alene at hun alltid gjør som han sier, uten å stille noen unødvendige spørsmål.

«Hvem er det?» spør han kort.

«Svensk politi.»

Han spenner blikket i henne, hun har faen ikke vett til å være litt diskré engang. En oppringning fra politiet kommer neppe til å hjelpe ham med å sette punktum for denne investeringsrunden.

«De sa at det er viktig.»

Gustav sukker og snur seg mot danskene.

«Jeg beklager altså, men dere får unnskylde meg, jeg må ta denne telefonen. Den nye spilleloven er temmelig utfordrende …» Han drar ut stolen. «Men vi er kanskje ferdige her uansett. Hils Rasmussen og si at vi avslutter muligheten til saminvesteringer i neste uke.»

Dette er høyt spill, men det er ikke mange alternativer igjen. Finansieringen må løses.

«Filippa, følger du herrene ut, er du snill?»

Innen danskene rekker å svare, forlater han styrerommet og går gjennom den avlange korridoren, bort til hjørnerommet sitt. Døra smeller igjen bak ham og han retter på bildet av Michael Jordan så det henger ordentlig. Don’t 14

let them drag you down by rumors, just go with what you believe in, tenker han og synker ned i stolen bak skrivebordet. Lettet over å slippe å krype for de der tullingene som ikke skjønner verdien av ham og det han har bygd opp, til tross for at han er den eneste i Norden som har lyktes i å starte opp et spillfirma med to tomme hender, og som nå er vurdert til fire milliarder på børsen. Gustav Jovanovic skal ikke måtte krype for noen. Rasmussen og risikokapitalistgjengen hans burde faktisk kaste pengene sine etter ham, og danse i gatene over at de i det hele tatt har fått muligheten til å investere i den nye spill-softwaren hans.

Han kaster et blikk på fotoveggen med de ulike idrettsmennene som har vært forbildene hans fra barnsben av, løsner på slipset og lener hodet bakover. Lukker øynene og trekker pusten dypt noen ganger, før han retter seg opp og tar opp telefonen fra skrivebordet.

«Ja, hallo.»

«Snakker jeg med Gustav Jovanovic?» spør en kvinne på bredt skånsk.

«Det stemmer …» sier han, samtidig som han reiser seg og går bort til glassveggen. Sola blender ham, og det lyner for øynene.

Fra femtende etasje kan han se ut over sundet og hele veien til Malmö. Under ham fyller lunsjgjestene uterestaurantene i Nyhavn.

«Mitt navn er Maria Strand og jeg jobber i Malmöpolitiet. Jeg og min kollega står utenfor huset ditt i Gustavsgatan. Hvor er du?»

«På kontoret i København. Hvorfor lurer du på det?

Har det skjedd noe?»

«Vet du hvor din kone Caroline er?»

«Hva?» Gustav vinkler ned lamellene på gardinet. «Hva handler dette om?»

15

«Vi fikk inn en bekymringsmelding om kona di og de to døtrene deres, Astrid og Wilma. Når snakket du med henne sist?»

Hjertet banker hardt.

«I går kveld. En bekymringsmelding? Fra hvem?» Han ser på klokka, som viser litt over elleve.

«Så du har ikke snakket med kona eller barna i dag?»

«Nei, jeg har hatt møter back to back … Går det bra med dem?»

«Vi vet ikke ennå, så derfor ser vi gjerne at du kommer hjem så fort som mulig og låser opp, slik at vi kan gjennomsøke huset.»

«Unnskyld, nå henger jeg ikke med?»

«Vi må komme oss inn i huset så fort som mulig for å se om de er skadde og derfor ikke kan åpne eller gi lyd fra seg. Finnes det noen i nærheten som har nøkler?»

«Moren min har et sett, jeg kan ringe henne. Hun bor i Västra hamnen, men jeg vet ikke om hun er hjemme.»

«Bra. Kan du spore telefonen til din kone?»

«Nei, dessverre. Vi har ikke sånn app.»

Gustav prøver å huske hvilke planer hun og jentene hadde for dagen.

«Det må ha skjedd en slags misforståelse her,» sier han.

«Ifølge en venninne av kona di skulle hun ha truffet Caroline og døtrene for to timer siden,» fortsetter politikvinnen. «Men Caroline dukket aldri opp, og nå svarer hun verken på mobilen eller åpner når vi ringer på døra.»

«Hun har vel bare dratt et eller annet sted, kanskje glemt at de skulle treffes?»

«Vi kan se at håndveska hennes ligger på kjøkkenet og at bilen står i garasjen. Det bekymret venninnen til Caroline og nå også oss, med tanke på helsetilstanden hennes.

Hvor lang tid tar det for deg å komme hit?»

16

«Jeg kan være hjemme i løpet av tretti minutter, men …»

«Bra. Da ses vi snart.»

Samtalen brytes, og Gustav stirrer på telefonen. Det tar noen sekunder før han er i stand til å røre seg. Han smeller igjen dataen og retter på dressjakken.

Før han går kaster han et blikk på fotografiet på skrivebordet. Bildet er fra i fjor sommer, da familien besøkte farmor og slektninger hjemme i Bosnia. Wilma fylte fem år og hadde fest nede på Neum Beach. De runde ansiktene er klissete av sjokoladeis som har dryppet ned på de hvite blondekjolene. Bak jentene står Carro og ler i en svart trekantbikini.

Hun avskyr det bildet, syns at hun ser blek og kvapsete ut, men det gjør ham glad. Det er levende. Ekte.

Han tar seg til brystet og presser fingrene hardt mot mellomgulvet for å dempe trykket. Alt kommer til å ordne seg, tenker han, dobbeltsjekker at nøkler og lommebok ligger i lomma og tar mobilen. Den andre mobilen må han ha glemt hjemme før han dro til kontoret. Han banner stille for seg selv og går med raske skritt ut i resepsjonen.

«Jeg må til Malmö og ordne opp i en sak. Avlys lunsjmøtet. Og du, hvis revisoren ringer, så hils henne og si at jeg skriver igjen neste uke. Hun kommer til å skjønne hva jeg mener.»

«Ok,» sier Filippa. «Men du, hva gjør vi med …»

«Bare løs det,» sier han og trykker på heisknappen.

«Avtal et nytt møte med Rasmussen også. Og du, sørg for at han er med da.»

I den tomme heisen på vei ned til garasjen går han gjennom samtalelisten. Flere tapte anrop fra Ida og politiet, men ingen fra Carro.

Han finner frem nummeret til moren og ringer. Etter ti 17

signaler gir han opp og legger på. En kvalmende bølge av uro veller over ham. Moren svarer alltid når han ringer.

Han går inn på alarm-appen. Akkurat som han visste er overvåkningskameraene hjemme slått av, og han ringer til Carro. Det ene ringesignalet føyer seg til det neste, før han kobles til telefonsvareren.

Hei, du har kommet til Caroline Hjorthufvud Jovanovic.

Jeg kan dessverre ikke svare akkurat nå …

Han avslutter og ringer opp enda en gang.

Telefonsvareren igjen.

«Hei … det er meg. Hvor er du? Politiet er hjemme hos oss. Ring meg så fort du kan. Kyss.»

Han tørker bort svetten i nakken, klikker for å ringe opp enda en gang og avventer pipet.

«Carro, kom igjen, ring meg. Jeg blir redd. Er jentene sammen med deg? Ring meg … Jeg elsker deg.»

CAROLINE

døra er låst, og nøklene passer ikke.

«Det er meg, det er mamma,» roper hun og springer rundt villaen.

En svak lukt av røyk og eksos stikker i nesa.

Hun plasserer hendene mot glassruten og myser inn gjennom vinduet til stuen.

Det ser forlatt ut, som om de har reist fra det i all hast.

På bordet står halvfulle whiskyglass, og en tom flaske har rullet inn under serveringsvognen. Det gigantiske maleriet av Muhammad Ali har en stor revne i lerretet. På glassbordet står et askebeger fullt av sneiper.

Gustav syns at alle som røyker er idioter, han ville aldri ha tillatt at noen tente en sigarett inne i huset deres.

Hun rygger noen skritt. Alt ser så annerledes ut.

Teakmøblene på terrassen er møkkete, og det skyter skudd opp mellom kalksteinene. Det går heller ikke å åpne altandørene. Noen må ha byttet ut alle låsene.

Hun forstår ikke.

Det skramler i rutene når hun banker på vinduene.

Febrilsk leter hun med blikket etter noe å slå seg inn med og ser at hagen er overgrodd, trestammene er mosedekte og den store eika har mistet en gigantisk grein, som har landet på orangeriet og knust glasset. Plantene har 19

vokst opp gjennom taket og stritter ut gjennom sprekkene.

Hva er det som skjer? Hun snurrer rundt.

Bassenget er tømt for vann. I bunnen ligger det råtnende løv, og jentenes enhjørning er tom for luft og møkkete av jord.

Trampolinen er borte.

«Gustav!» roper hun, men drønnet fra bølgene sluker all lyd.

Den hvite steinmuren som omringer hagen, har rast sammen flere steder. Store hull gaper mot stranden og hjertet banker i brystet.

Tomme ølbokser ligger slengt på bakken. Parasitter har trengt seg inn. Hjemmet hennes er en rønne som tiltrekker seg avskum. Hva vil folk si om de får se villaen sånn?

Røyklukten er sterkere nå og hun ser opp mot fasaden.

Ildluer slår mot vinduene i andre etasje.

Jentene!

Hun styrter bort mot huset og sklir på den glatte mosen.

Kommer seg kjapt på beina igjen og roper etter hjelp, men det er ikke en sjel i nærheten.

Skynd deg, tenker hun. Tenk. Hva skal hun gjøre? Hun har ingen telefon, ingenting.

Ilden tordner på innsiden av fasaden. Armene skjelver da hun plukker opp en stein og kaster den mot ruten.

Glasssplinter slår mot steinflisene og røyken velter ut. Varmen presser henne bakover.

Wilma roper på henne innenfra huset og hun hører Astrids små host.

«Jeg kommer!» brøler hun. «Jeg kommer.»

Hendene blør da hun bryter av de skarpe glassbitene for å komme seg inn. Røyken svir i øynene og hun presser seg 20

gjennom det lille hullet i glasset. Det er knapt mulig å puste idet hun krabber inn i infernoet.

«Nei!» roper hun. Det er noen som tar tak i henne og drar henne i feil retning. «Slipp meg! Barna mine er der inne!» Hun roper og sparker bakover. Personen røsker henne i håret og sleper henne over glassplintene.

Hun kommer til å miste alt. Absolutt alt.

Caroline våkner gjennomvåt. Det var bare et mareritt, tenker hun.

Bare en drøm.

Det strammer rundt hodet. Et bind dekker øynene. Hendene sitter fast bak på ryggen. Hun kan verken røre dem eller føttene. Noen har bakbundet henne.

Etter noen sekunder begynner hun å skrike, men lyden stoppes av noe stramt inne i munnen. Det kan være en sammenknyttet tøyfille.

Underlaget vibrerer. Det høres ut som en motor. Hun forsøker å snu seg rundt, men det går ikke. Det er ikke plass.

Hun snapper etter pusten.

Hvor er jeg? tenker hun. Hvor er Gustav og jentene?

GUSTAV

alle musklene er i helspenn idet han svinger inn i Gustavsgatan. Tjue minutter blank på hele turen. Han kjører alltid som en tulling, men dette her kunne gått til helvete. Det eneste han husker er at han brente av mot rødt i København.

Resten er blankt.

Han passerer de fete villaene som var helt uoppnåelige da han var liten. Han husker at han ikke kunne fatte hva slags mennesker som bodde her og hvilke perfekte liv de måtte leve.

For trettiende gang ringer han Carro. Signalene gjaller fortsatt, før han settes over til telefonsvareren.

«Carro, for faen. Svar nå!» roper han og legger på.

En politibil blokkerer porten inn til villaen, så Gustav må klemme seg inn mellom to biler som står parkert litt lenger ned i gata, utenfor steinmuren som vender mot hagen deres.

To politifolk i blå uniform kommer gående mot ham på fortauet.

Han trekker pusten dypt og åpner bilbeltet.

Varmen slår imot ham idet han stiger ut av bilen. Det føles som om han skal spy.

«Det er jeg som er Gustav Jovanovic. Har dere hørt 22

noe?» spør han og slår igjen bildøra, retter på dressjakken og kikker nedover gata før han runder bilen og går mot den rødhårede kvinnen og hennes mannlige kollega.

«Maria, det var vi som snakket sammen på telefon tidligere,» sier hun og strekker frem hånden samtidig som hun legger den andre på en gravid mage.

Gustav tar av seg de svarte solbrillene og nikker kort til den fregnete kvinnen med høye kinnben som virker altfor gammel til å være gravid.

«Min kollega Karim,» sier Maria og nikker med hodet mot den unge, spinkle fyren.

«Jeg fikk ikke fatt i moren min, så jeg kom så fort jeg kunne.» Gustav har aldri hatt tillit til svensk politi, de har alltid behandlet ham med mistenksomhet, så dette engasjementet deres overrasker ham. «Det må finnes en enkel forklaring.»

«Carolines venninne Ida har informert oss om din kones diabetes og at barna er hos henne,» sier Maria. «Det er derfor vi må komme oss inn i huset så fort som mulig.»

Det høres ut som om hun har gurglet grisefett, den tjukke Malmö-dialekten avslører at hun er vokst opp her i Parkenes by. Han kan vedde på at faren hennes var politimann, de har sikkert vært snuter i flere generasjoner og sett hvordan Malmö har forandret seg.

«Har dere sjekket sykehusene?»

«Vi utelukker ikke noe,» sier Karim. «Har du legitimasjon?»

«Selvsagt.» Gustav haler lommeboka ut av innerlomma og viser førerkortet.

Karim kikker raskt på det.

«Takk. Har dere flere biler enn din og den hvite Land Roveren i garasjen?» spør Karim og går mot inngangsdøra.

23

«Nei,» svarer Gustav og følger etter dem mot villaen.

«Kan de ha gått noe sted?» Maria skynder seg over grusgangen.

Barnevognen og lastesykkelen står utenfor villaen.

«Nei, Carro har alvorlig bekkenløsning, hun går nesten ikke i det hele tatt …»

«Har du ringt til slekt og venner, folk som kona kunne tenkes å være hos?» spør Karim, som prater andregenerasjonssvensk à la kebab. Sikkert syrer. Men i motsetning til Gustav fikk han ikke et navn som kunne hjelpe ham med å smelte inn i det svenske fellesskapet.

«Jeg har ikke rukket det, jeg kjørte hit så fort jeg kunne …» Gustav vil si noe mer, men vet ikke hvor han skal begynne.

«Hvem er de nærmeste vennene hennes?» fortsetter Karim.

«Det er Ida.» «Er det noen andre venner hun kan være hos?»

Gustav funderer. «Carro er sosial, men hun har ikke så mange nære venner.» Han tier da han ser Ida på trappen utenfor inngangsdøra.

«Gustav.» Ida reiser seg og retter på det tettsittende jeansskjørtet. Luggen henger ned over øynene. «Hva kan ha skjedd?» Hun ser på ham med engstelse i blikket.

«Carro skulle ha truffet meg klokka ni på Espresso House, men hun kom aldri. Jeg ventet i over en time og du vet jo at Carro aldri er sein og hun svarte ikke engang på mobilen … Jeg ble driturolig og ringte politiet.»

«Ro deg ned nå,» freser han og tar doble skritt opp mot døra.

«Jeg klarer ikke,» snøfter Ida. «Hun ringte meg i går kveld og hørtes veldig opprørt ut, men ville ikke si hva det handlet om. Tenk om det har skjedd noe alvorlig?»

24

Uten å svare tar han opp nøklene fra lomma. Hånden skjelver idet han vrir om låsen.

«Carro!» roper han og går inn, legger nøkkelen på det runde bordet i gangen samtidig som han noterer seg Carros nøkler på det grønne porselensfatet. Av gammel vane plukker han opp knippet og legger det i lomma.

«Politi her, er det noen hjemme?» roper Maria og beveger seg inn i villaen. «Hallo!»

Helt musestille. Ikke en lyd.

Gustav drar av seg dressjakken, slenger den over en lenestol og knepper opp den øverste knappen i skjorta.

I speilet ser han hvordan Karim først iakttar ham, og deretter noterer seg overvåkningskameraene i det seks meter høye taket. Gustav banner for seg selv, løsner mansjettknappene og legger dem på porselensfatet.

«Jeg sjekker andre etasje,» sier Ida og forsvinner raskt opp trappen.

Sola lyser intenst inn gjennom de store vinduspartiene mot havet, og det er om mulig enda varmere inne enn ute.

«Foreldrene hennes, hvor bor de?» spør Karim.

«I Stockholm. De har ikke noe særlig kontakt.»

«Er det en kjeller her?» Maria åpner skapdørene i gangen.

Gustav peker mot døra ved siden av. «Der er trappen ned.»

På krokene henger jentenes jeansjakker og capser, men skoene i rosa sukkertøyfarge står ikke der de pleier.

Han går rett inn i stuen, åpner altandørene og kikker ut mot hagen.

På terrassen er det også tomt.

En svak bris kruser vannflaten i bassenget og får fart på den oppblåste enhjørningen som glir bort mot stigen.

25

Han grøsser.

Fra stranden høres latter og rop fra badende barn, men i hagen er det fullstendig stille. Jentenes sparkesykler ligger henkastet på kalksteinene.

«Astrid, Wilma!» brøler han og løper bort mot bassengannekset. Slår opp dørene og kikker under og bak møblene. Jentene pleier å gjemme seg der inne, men de er ikke der.

Orangeriet er også tomt. Syrinbusken likeså. Porten mot stranden er låst.

Alternativene blir færre og færre.

Etter noen minutter går han inn igjen og fortsetter til biblioteket. Sveiper blikket hastig over rommet før han går videre inn i spisestuen.

«Når traff du kona sist, sa du?» Karim befinner seg plutselig rett bak Gustav, som om han punktmarkerer ham.

«I går morges før jeg dro på jobb.» Gustav stanser opp og stirrer på Karims Rolex, som må være real fake. «Men som jeg sa tidligere, vi snakket sammen i går kveld. Jeg husker ikke hva klokka var, men jeg ringte og sa god natt til jentene, så jeg antar at den var rundt åtte.»

«Hørtes hun rar ut, eller sa hun noe spesielt?»

«Nei.» Gustav tenker seg om. «Yngstedatteren min, Astrid, fortalte at hun hadde klart å svømme fra kant til kant i bassenget. Hun var så stolt og kry. Hele sommeren har hun strevd med å lære seg å svømme, så jeg sa at hun skulle få en overraskelse når jeg kom hjem i dag.» Noe brenner i brystet.

«Så du sov altså ikke her hjemme i natt?»

«Nei, jeg jobber jo i København,» sier Gustav og fortsetter inn på kjøkkenet. «Firmaet mitt er inne i en ekspansjonsfase som innebærer veldig mye jobb for min del. Av 26

og til blir det seine kvelder, og da kan jeg like gjerne kubbe i sofaen på kontoret, og begynne å jobbe tidlig.»

«Tomt i underetasjen,» sier Maria, som er tilbake fra kjelleren. «Pleier hun å dra sin vei uten å si noe? Reise bort eller noe sånt?»

Maria sender Karim et blikk Gustav ikke liker.

«Ikke uten sin Chanel,» sier han og åpner Carros håndveske som ligger på kjøkkenøya. Han roter rundt blant våtservietter, rosinpakker og en masse tull. Helt nederst finner han lommeboka. Ett etter ett plukker han ut medlemskort, bankkort og kredittkort og konstaterer at alle fortsatt er der. Til og med sertifikatet, men mobilen er ikke der.

Gustav løfter veska, tømmer ut alt innholdet ut på marmorplaten og hiver etter pusten.

«Hun klarer seg bare noen døgn uten insulin …» sier han tomt. «Kanskje enda kortere tid nå som hun er gravid …» Han prøver å huske hva jordmoren hadde sagt, men det er blankt. «Egentlig må hun ta flere doser om dagen.»

«Og det kan være seksten timer siden noen sist hadde kontakt med Caroline,» sier Maria.

«De er ikke i andreetasje,» konstaterer Ida oppgitt idet hun kommer inn på kjøkkenet. Ansiktsfargen hennes blekner da hun ser innholdet fra veska på kjøkkenøya.

«Medisinen hennes!» Ida stryker panneluggen bakover, puster høyt og veiver med hånden som om den var en vifte.

«Hva skjer hvis hun ikke tar den?» spør Karim og gransker innholdet på kjøkkenøya.

«Hun og barnet kan bli dårlige, hun kan dø,» svarer Gustav og masserer nakken.

«Kan hun ha hatt med seg noen andre sprøyter?»

27

Gustav rister på hodet. «Jeg vet ikke. Jeg håper det …

De må være her et sted!» Gustav stoler ikke på at Ida og politiet har lett overalt, og løper opp i andreetasje.

«Sjekk garasjen,» roper han halvveis opp i trappen.

Han åpner døra til barnas soverom, men det er ingen der. Sengene er redd, rommet er ryddig, men jentenes favorittkosedyr er borte.

«Carro? Er du hjemme?» roper han og løper bort til soverommet deres. Lar øynene vandre over det tomme rommet og den, som vanlig, perfekt oppredde sengen.

Hvor kan han ha lagt den andre telefonen? Han må finne den, tenker han, og ser noe som blinker på hodeputen.

«Hva faen er det der?» sier han uhørlig, før han skjønner at det er Carros giftering.

I løpet av hele ekteskapet deres har han aldri sett henne ta av seg ringen. Han løfter på putene for å se om forlovelsesringen også ligger der et sted.

«Leter du etter noe?»

Gustav snur seg brått og møter Karims blikk. «Nei,» svarer han, retter på en pute og stikker fort ringen i lomma, før han går ut av soverommet.

«Jeg skjønner ingenting …» sier han til Karim som befinner seg tett bak ham.

«Ingenting som er borte? Ting til en kort reise?»

«Kosedyrene til jentene er ikke her. Astrids kanin og Wilmas Hello Kitty-dukke. De har alltid med seg dem. Og skoene er borte. Tøyskoene til jentene.»

Gustav åpner dørene til klesskapet før han fortsetter inn i arbeidsrommet. På vei tilbake stanser han opp, går bort til skrivebordet og drar ut en skuff. Øverst ligger jentenes og Carolines pass. Han sukker av lettelse idet han rekker dem til Karim.

Men den andre telefonen hans er ikke der.

28

De går ned trappen og han prøver å tenke, men det står helt stille.

«Ingenting?» spør Ida når de kommer inn på kjøkkenet.

Gustav rister på hodet.

«Hva faen er det som skjer?» Ida stirrer på Gustav.

«Hun ville aldri forsvinne på denne måten!»

«Ro deg ned,» sier han og kaster et hastig blikk på henne.

«Jobber hun?» spør Maria.

«Ja, eller, hun er skuespiller, men nå er hun mellom filmer, kan man vel si, så for tiden er hun hjemme, og det er fortsatt sommerferie for barna, så …»

«Hvor er telefonen?» Ida avbryter dem. «Caroline ville aldri gått en meter uten den,» fortsetter hun og skjærer en av de pussige grimasene sine.

«Prøv å ringe igjen,» sier Maria.

Gustav lener seg mot kjøkkenøya og haler opp mobilen.

«Hysj nå!» sier han og ber Siri ringe opp Carro.

Det tar noen sekunder før han hører en fjern surrelyd.

Han følger lyden inn i stuen. Det høres ut som om den kommer fra sofaen. Han skynder seg bort dit. Der ligger den, gjemt mellom putene, og vibrerer. Før Gustav rekker å se på displayet, rykker Maria den ut av hånden hans.

«Hva gjør du?»

«Jeg tror dessverre at vi må ta hånd om denne.» Maria smalner øynene, og hun har en fiendtlig skarphet i stemmen.

Gustav ser spørrende på henne.

«Vi blir nok nødt til å stille deg noen flere spørsmål.

Karim!» roper hun. «Tilkall forsterkninger.»

CAROLINE

motoren er avslått. Nå nettopp lød det som om en dør slo igjen. Nå og da syns hun at hun hører biler kjøre forbi.

I det ene sekundet våger hun knapt å puste og i det neste velter skrekken over henne og hun prøver å rive seg løs, men tauene strammer rundt håndleddene og anklene.

Bagasjerommet er for lite til at hun kan snu seg. Det må være en liten bil hun er stengt inne i, i en SUV eller kombi ville hun hatt mer plass.

Jeg må ut, tenker hun og kjemper med gråten.

Trange rom er det verste hun vet. Da hun var liten, pleide storebroren å låse henne inne i klesskapet. Av og til satt hun i mørket i flere timer før noen fant henne.

Hun kryper sammen og kjenner at beina er bare og at hun verken har sko eller sandaler på føttene. På kroppen har hun noe av silke, er det en nattkjole? Hun prøver å presse frem minnet om hva som skjedde, men har ingen anelse om hvordan hun havnet her.

Kidnapping har alltid eksistert der som en overhengende trussel. Alt har sin pris, det er sånn hun er opplært til å tenke. Faren hennes har alltid gått ut ifra at alle vil slå kloa i formuen hans, og tviholder i hver eneste krone.

Farfaren var ikke bare rik, han tilhørte den mest formuende skaren av adelsmenn i hele Sverige da han gikk 30

bort. Godset utenfor Uppsala gikk tradisjonen tro i arv til farens storebror. Til tross for at faren hennes hadde kjent til dette opplegget hele livet, gikk det hardt innpå ham.

En stor del av identiteten og stoltheten hans forsvant da han ble tvunget til å forlate de tinder og tårn som hadde preget oppveksten. Isteden ble penger den nye identiteten hans. Han klarte å bygge opp en egen eiendomsportefølje og lot anlegge et mindre slott i Djursholm, med en arkitektur inspirert av et fransk château i nærheten av sommerhuset deres i SainteMaxime.

Men på den tiden tok hun ikke kidnappingspratet helt på alvor. Det var først senere, da firmaet til Gustav ble børsnotert og formuen deres ble offentlig kjent, at trusselbildet skremte henne.

Dessuten har hun alltid følt seg mer utsatt i Malmö.

Byen er så liten at selv om de bor i et av de dyreste områdene, er veien kort til leilighetene som ble bygd i tilknytning til det sosiale millionprogrammet. Strandvillaen er prangende og ligger provoserende synlig til. Nå som Wilma skal begynne på skolen, har Caroline prøvd å få Gustav til å gå med på å flytte, men han nekter å forlate sitt elskede Malmö og villaen han alltid har drømt om.

Flere av deres bekjente har flyttet ut av byen for at barna deres skal få gå på bedre skoler. Hun grøsser når hun tenker på hvor sint Gustav blir så fort hun nevner at hun vil bo i Ljunghusen isteden. Da påstår han at hun like gjerne kan «knulle Jimmie Åkesson på en potetåker i solnedgangen». Det eneste hun vil er jo at datteren deres skal få gå på en skole der flertallet av elevene er i stand til å følge med i timen.

Kjære, kjære Wilma, den førstefødte, det lille hjertet som aldri vil gå glipp av noe, som aldri vil være til besvær og sanser alt som foregår rundt seg. Så snill og følsom i det 31

ene øyeblikket og eksplosiv i det neste. Akkurat som hun selv. Hun vil bare holde om henne og si at hun elsker henne over alt på jord, og at hun lover å bli en bedre mamma.

Tenk om hun aldri får en sjanse til å rette opp feilene sine.

Hun håper at Wilma passer godt på lillesøsteren. Hvirvelvinden Astrid som lever i sin egen fantasiverden og som i motsetning til sin eldre søster fullstendig mangler enhver form for konsekvenstenkning, men som er så full av kjærlighet og boblende latter.

Om noen så mye som rører familien hennes, kommer hun til å drepe vedkommende.

Kvalmen velter over henne og hun prøver å huske når hun sist tok insulin, men hun har ikke engang noen anelse om hvilken dag det er eller hvor lenge hun har vært innestengt. Det eneste hun vet er at uten medisin kan dette ende skikkelig ille.

THE KILLER

sola stikker i øynene da han går ut gjennom porten.

Lunsjkøen til Falafelmästaren i Slottsparken på den andre siden av gata er lang, og lukten av spisskummen får ham ikke til å føle seg bedre. På en benk ved siden av sitter fyllikene og bælmer dagens første øl, og foran dem trener en flokk med menn capoeira med små barn springende rundt beina. Pappapermen så annerledes ut i hans tid.

Kartet på telefonen viser at han skal gå til venstre.

Rättscentrum ligger midt i byen, bare et kvarter å gå fra leiligheten han har kjøpt i Slottsgatan.

Det er lenge siden han var i Malmö og bykjernen har forandret seg siden da. Den skiftende arkitekturen, miksen av bygninger i engelsk stil fra tiden rundt århundreskiftet, moderne, snorrette bygninger og betonggrå hus, vitner om en by som vokser.

Han stikker innom en liten kafé og kjøper en svart kaffe til å ta med. Karen bak disken prøver å friste med et osterundstykke, men han eier ikke appetitt.

På veien passerer han nærbutikker, tatovører, restauranter fra alle verdens hjørner, små forretninger, kids som suser rundt på skateboard og hjemløse i hver en krok. Fattigdom, utenforskap, håpløshet og glede i en og samme gate. Bare på denne korte spaserturen merkes det at 33

Malmö er en storby i miniformat. Her bor det mennesker som har røtter i nesten to hundre land.

Han drikker en slurk av kaffen og fortsetter langs kanalen.

Det er varmt, for varmt. Han burde ikke ha tatt den der siste ølen i går. Ikke den nest siste heller, for den saks skyld. Fyllesjuken dunker i hjertet. Han er definitivt ikke tjue år lenger. Fremfor alt burde han ikke ha tatt med seg hun dama hjem.

Hva faen tenkte han på?

Musklene i kroppen spenner seg, og det eneste han vil er å druse knyttneven i noe hardt. Hvor mye han enn anstrenger seg, kan han ikke slutte å tenke på den myke, varme kroppen hennes, det lange mørke håret, latteren.

Faen. I løpet av de tjue årene han har vært gift har han aldri så mye som rørt en annen kvinne. Han hadde glemt hvor følelsesladd det kunne være. Nå hamrer angsten som en jævla hammer i brystet og det eneste han kan gjøre er å late som det aldri har skjedd. Han vet jo ikke engang hva hun heter, og han kommer aldri til å treffe henne igjen.

Han drikker opp kaffen og slenger papirbegeret i en søppelkurv utenfor Malmö Rättscentrum. Langsomt løfter han blikket og myser opp mot den kjedelige grå bygningen med teglfasade som altså skal bli hans nye arbeidsplass.

Ett år går fort, forsøker han å overbevise seg selv om.

Det var ikke hans valg å bli forflyttet, men det fantes heller ikke noen alternativer. At kollegaene mørkla alt er han likevel jævlig takknemlig for, ellers ville karrieren hans vært over.

Ved inngangsdøra står politifolk utrustet med forsterkningsvåpen. Situasjonen i Malmö avviker fra resten av lan34

det. Pistoldrap på offentlige steder er hverdagsmat her, og i nyere tid har flere politistasjoner blitt angrepet. De kriminelle gjengene brer om seg, og altfor mange er bevæpnet.

Han drar hånden raskt gjennom håret, som fortsatt er fuktig etter trettisekundersdusjen, og fester strikken i nakken. T-skjorten er for krøllete, han burde ha pakket den opp i går, men det tok ikke mer enn noen minutter fra han kom inn gjennom døra til den nye leiligheten, til han fikk panikk og gikk ut. Han havnet på den klassiske fiskerestauranten Johan P i nærheten av Lilla torg, der hun dukket opp og fikk ham å miste all fornuft. Hvordan faen kunne han være så jævla tett i skolten, tenker han enda en gang, samtidig som han viker til side for to eldre damer som er på vei ut gjennom glassdørene til Rättscentrum.

Noen minutter før tiden går han bort til vakten i den halvfulle resepsjonen.

«Hei, jeg har en avtale med Gabriella Lind, gruppeleder på Avsnitt for grov vold og drap.»

«Venter hun deg?» Den kvinnelige vekteren stirrer strengt på ham, han kan banne på at hun er den typen som avskyr stockholmere som ham.

«Ja, det håper jeg, det er hun som har rekruttert meg.»

Han tvinger frem et smil og savner allerede kollegene på Rikskrim.

«Jeg skjønner.» Hun kikker raskt på dataskjermen og deretter på ham. «Henrik Hedin?»

«Stemmer det,» sier han og legger legitimasjonen på disken.

«Takk, jeg kjenner deg igjen,» smiler hun kort. «Velkommen. Du kan skrive inn all informasjon om deg selv her på skjermen.»

35

Han gjør som han får beskjed om og dobbeltsjekker adressen på mobilen.

«Supert. Gabriella har fått beskjed om at du er her. Hun kommer ned om en liten stund, du kan sette deg og vente så lenge.»

Han nikker.

Det er sjukt varmt, han kunne ha trengt enda en dusj.

Folk stirrer på ham da han setter seg på en benk borte ved de store vinduene som vender ut mot parkeringsplassen. Han vrir på seg. Det er sikkert og visst at han ofte blir iakttatt, men nå vil han ikke synes. Ikke i dag. Han skal akkurat til å reise seg, da telefonen vibrerer i jeanslomma.

Han drar opp mobilen og svarer.

«Henrik, det er Gabriella på Avsnitt for grov vold og drap, Malmöpolitiet. Jeg er forferdelig lei for det, vi skulle jo spise lunsj og jeg hadde planlagt å vise deg rundt og ønske deg velkommen til Malmö, men jeg trenger deg på et oppdrag nå med en gang.»

«Nå?»

«Ja. Kaplan, den nye partneren din, venter på deg i en sivil bil på parkeringsplassen utenfor inngangsdøra. Hun kan brife deg underveis.»

Henrik snur seg og kikker ut gjennom de store vinduene som vender ut mot parkeringsplassen, og ser den svarte Volvoen et stykke unna.

«Jeg har ikke engang tjenestevåpen, skuddsikker vest eller noe med meg nå …» Han drar i den krøllete T-skjorten.

«Velkommen til Malmö, landets mest underbemannede politiregion. Jeg griper fatt i deg senere.»

Han stirrer på mobilen.

Hun la på.

Motvillig reiser han seg og går mot glassdørene. Det er 36

like greit å gjøre som han har fått beskjed om, i hvert fall denne første dagen. * Munnen er tørr, og han angrer på at han ikke kjøpte seg en cola eller noe annet leskende. Han runder bilen, åpner passasjerdøra og bøyer seg ned.

«Hei, jeg skal tydeligvis være m…» Han møter de brune øynene og det iler til i magen. Kjapt retter han seg opp og banker hånden mot biltaket.

«Helvete.» Han trekker noen dype åndedrag og forsøker å samle seg.

Etter noen sekunder bøyer han seg ned igjen.

«Hva gjør du her?» spør han. «Kaplan?»

«Ja, Leia Kaplan. Jeg jobber her. Hva faen gjør du her?»

Hun ser like sjokkert ut som han.

«Jeg jobber også her. Fra og med i dag.»

Hun kikker på mobilen. «Er det du som er Henrik Hedin?»

«Ja.» «Hva?» sier hun og stirrer ned i fanget. «I går sa du jo at du het noe annet og var her for å trene fotballaget.» Knokene hennes hvitner rundt rattet. «Hvorfor sa du ikke at du er snut?»

«Vel, jeg kan faktisk stille deg det samme spørsmålet, hvorfor sa du ikke at du er politi?»

«Jeg løy i hvert fall ikke, og jeg oppførte meg ikke som et svin heller. Hopp inn. Vi har dårlig tid.»

Hun er irritert, og han skjønner henne. Ikke bare fordi han løy, men også for oppførselen hans tidlig i morges da de våknet nakne, tett sammen under det fuktige lakenet, og han ba henne iskaldt om å gå. Men hvordan i helvete skulle han kunne vite at de skulle jobbe sammen. Det er et 37

helt usannsynlig sammentreff. Faen, tenker han og innser at han som vanlig har klart å føkke opp alt.

Han setter seg inn, tar på seg beltet og tørker hendene på jeansen.

«Det som skjedde i natt har aldri skjedd, ok?» sier Leia og gir gass ut av parkeringsplassen.

«Bra.» Han tar tak i håndtaket og banner stille for seg selv, samtidig som han kikker bort på hendene hennes.

Fingrene er slanke, gylne, og han tenker på hvordan hun rørte ved ham. Ingen ringer eller smykker. Ingenting som avslører noe om henne. Egentlig vet han ikke en dritt om henne, og det er akkurat sånn det skal være. Men det hjelper ikke. Hennes nærvær har samme berusende effekt som i går, da det skyllet over ham i baren på Johan P. «Hvor skal vi?» sier han, vender blikket bort og ser ut gjennom bilruten.

«Limhamn. Trettiåtte år gamle Caroline Hjorthufvud Jovanovic og hennes to barn har forsvunnet.»

«Skuespilleren?»

«Ja … Stemmer.» Uten å slå på blinklyset svinger hun inn i en gate med lave bygårder på begge sider. «Caroline skulle ha truffet venninnen Ida Ståhl klokka ni i dag, men dukket aldri opp.»

Henrik nikker.

«Caroline er gravid i uke tjueen og har diabetes type 1, så hvis hun ikke får insulin, kan både hun og babyen dø.

Kollegaene våre har gjennomsøkt huset. Carolines mobil er der og håndveska med lommebok, medisin og hele sulamitten. Garasjeporten var visstnok ulåst, men bilen står der.»

«Ingen tegn til kamp?»

«Nei.» Leia rister på hodet. Det mørke håret legger seg som en man over skuldrene hennes. Han lurer på hvor 38

gammel hun er. Sikkert ti år yngre enn han selv, litt over tretti, kanskje.

«Siste kontakt?»

«Etter åtte i går kveld.»

Henrik kikker på klokka på dashbordet. «Sytten timer siden. Mannen hennes?»

«Gustav Jovanovic, fyren som har tjent en masse penger på onlinespill.»

«Jeg vet,» sier han og ser for seg den blærete Jovanovic.

Oppvokst i Rosengård og selfmade millionær.

«Gustav holder tydeligvis på å starte opp et nytt firma, og jobber i København. Han sov på kontoret i natt og så familien sist da han snakket med dem på FaceTime i går kveld.»

«Og sykehusene?»

«De er ikke på noen av sykehusene i distriktet. Vi har innledet en forundersøkelse om kidnapping, og saken får særskilt prioritet på grunn av barna, samt at det tidligere har eksistert et trusselbilde mot familien da selskapet til Gustav ble børsnotert og familiens formue vokste voldsomt. For øyeblikket er Caroline og barna meldt savnet, men vi utelukker ikke at hun kan ha forsvunnet av fri vilje, eller at hun selv er gjerningspersonen.»

Henrik sukker dypt. Det verste han vet er å jobbe med barn som har fått hard medfart. Han fikser det knapt nok lenger.

«Vet vi om Gustav eller Caroline har hatt noen befatning med politiet eller psykiatrien tidligere?»

«Gustav ble tatt for noen guttestreker som tenåring, solgte falske Canada Goose-jakker eller noe, men ingenting etter det. Fetteren hans er Asif Nicolic, en kjent gangsterkonge. Han er en av bossene i Familien, en svær bosnisk gjeng som er aktive i Skåne.»

39

«Mm. Jeg vet hva Familien er.»

Han tenker på politifolkene som sto vakt utenfor Rättscentrum, og på at Sverige er det største markedet i Europa for illegale våpen fra Balkan. Familien har i lange tider vært velorganiserte mottagere med godt opparbeidede kanaler.

«Gustav har offisielt tatt avstand fra fetteren og Familien. Isteden har han startet en ungdomsklubb i Rosengård, i det samme huset som han selv vokste opp i, og han bruker masse penger på å prøve å hjelpe barn i utsatte områder med å havne på rett kjøl. Er du godt kjent i Malmö?» Hun kaster et blikk på ham idet hun stanser på rødt lys.

«Nei, ikke ennå,» sier han og smiler raskt.

«Flyttet du faktisk hit i går eller løy du om det også?»

Hun tuter hissig på bilen foran som ikke ser ut til å ha oppfattet at lyset har skiftet.

«Det så du vel på alle flyttekassene.»

«Hvorfor ble du forflyttet?»

«Jeg trengte en pause fra Stockholm,» sier han og trekker på skuldrene.

Hun måler ham ovenfra og ned.

«Ifølge Gabriella er du en av Sveriges beste etterforskere.»

«Jaså. Det vet jeg ikke …»

«Hun sier at ingenting unngår din oppmerksomhet, og at du aldri gir deg.»

«Det siste stemmer nok …»

«Håper bare du ikke er så naiv og selvgod at du tror at du kan komme hit og ta over hele greia. Jeg har truffet altfor mange store karer som deg, som har sett på Malmö som en utfordring, men tro meg, det tar ikke mange ukene før du blir vingeklippet … Faen, se dere for, da,» hveser 40

hun til to tenåringsjenter som går rett ut i veien og tvinger henne til å bråbremse. «Det er håpløst her. Dritten tar ikke slutt, hva vi enn gjør.»

Henrik kjenner igjen frustrasjonen. Å være politi er som å virre rundt i et hamsterhjul.

De fortsetter forbi en idyllisk småbåthavn. Havet ligger stille og Øresundsbroen rammer inn utsikten. I horisonten ser han København.

«Nå er vi i Limhamn, et av Malmös mer privilegerte områder, kan man vel si.» Leia svinger ned blant flere fine villaer i ulike utforminger. «Jeg tror Gustavsgatan omtrent er byens dyreste gate. Det er Zlatans gamle hus i Fridhem og Jovanovics i Limhamn som er de mest omtalte husene i byen.»

Henrik retter seg opp. Sånne områder som dette skremmer ham.

Leia stanser utenfor det største huset i gata, det ligger lengst ned mot stranden med fri havutsikt. Hun dreier rattet mot høyre og rygger inn bak en svart Porsche Panamera som står parkert i gata. Hastig samler hun håret i en knute på det perfekt formede hodet.

«Ikke glan på meg på den måten.»

«Hvordan da?»

«Som om du har sett meg naken.»

Flau vender han bort blikket, stirrer isteden opp på den prangende strandvillaen bak den kritthvite muren og grøsser.

«Jeg kjører praten. Du iakttar.» Leia går ut av bilen og dytter igjen døra med et smell.

Henrik følger etter, nikker mot noen kollegaer utenfor avsperringene og holder pusten da han bøyer seg under politibåndet.