Dødstimen av Jaran Damman

Jaran Dammann

Dødstimen kriminalroman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-56733-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Anders Bergersen | Superultraplus design Sats: Type-it as, Trondheim 2017 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på Ensolux Cream 70/1,8.

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

PROLOG Flyvatnet er idyllisk plassert i Vestre Slidre. På kalde ettermiddager flyter tåken over vannspeilet som vektløs bomull, rundt tjernet ligger sletter med gult gress og røsslyng og enkelte belter med lave trær, krokete og forkrøplete av fjellvindene.

Det er ingen ting i idyllen som forteller noe om dramaet som utspant seg her på 1700-tallet, da stortyven Hulabaken ble banket opp, før han ble trukket ut i vannet og druknet av rasende bønder.

Hva som er reelle hendelser og hva som senere er lagt til historiene om Hulabaken, er vanskelig å si. De fleste historikere er enige om at sagnet har opphav i virkelige hendelser. Stedene som er beskrevet finnes, likeledes flere av naturfenomenene som omtales, blant annet den hule steinen han skal ha gjemt seg i, og de mange uutforskede grottene i området.

Hulabaken kommer sannsynligvis fra en gård i nærheten av Vågå. Det er få fortellinger om ham fra de første årene, kjent blir han først da han reiser rundt som landstryker og stjeler fra gårder og støler i Valdres. I en årrekke skal Hulabaken ha livnært seg som tyv, tatt verdigjenstander, og gjemt skattene i huler i Bukonofjellet. Flere ganger var bøndene på sporet av ham, men den fjellvante landstrykeren 5

kom seg unna hver gang. Mange av fortellingene om ham er krydret med trolldom og magi, evnen til å unnslippe fikk mange til å tro at han hadde overnaturlige evner. Da forfølgerne endelig lyktes i å ta landstrykeren, hadde det gått flere år og raseriet hadde steget i takt med de mislykkede forsøkene. Etter å ha presset Hulabaken til å fortelle hvor han hadde hulen sin, ble han lynsjet da de ikke fant skattene på stedet han hadde anvist.

Før han døde, skal stortyven ha lyst bann over dem som var med på å ta livet hans, og deres slektninger. Fortsatt lever mange av etterkommerne. Historiene om tragediene som skal ha rammet dem, er mange, flere skal ha blitt offer for uforklarlige ulykker, fått sinnssykdom eller møtt økonomisk ruin.

Selv i dag er det mange i Valdres som ikke vil snakke om Hulabaken, da de tror forbannelsen i så fall vil ramme dem selv.

del i

Uten fremtid

Kapittel 1 Valdres, lørdag 8. juli Nattehimmelen over Valdres-fjellene var lett og gjennomsiktig. De tynne skyene var strukket ut i lange, gråblå striper, høyt oppe seilte et par svarte måker på urørlige vinger.

Claus sto i skogkanten, de buskete brynene var trukket sammen. Musikken fra festplassen hadde stoppet, nå var det en lyd fra skogen som hadde fått uteliggeren til å legge hodet på skakke i konsentrasjon. Kunne det være en rev? Tre, fire etterfølgende støt, som en hund som prøvde å bjeffe, men manglet luft.

En stund ble han stående og lytte med blikket mot blåbærlyngen, så ristet han på hodet så det store skjegget svingte foran brystet. Mørke flekker var preget inn i huden etter frostskader, han virket betydelig eldre enn sine trettiåtte år.

Musikken kom i gang igjen, dype basslag brummet på ny ut fra samfunnshuset og inn i sommernatten. Det var langt over midnatt, men lyst nok til å skimte menneskene som sjanglet halvfulle rundt på gressplassen.

Claus sto tålmodig og ventet mens festen gradvis løste seg opp. Anlegget ble skrudd ned, først et hakk, etter en halvtime forsvant musikken helt. Stemmene fra huset ble lavere, innimellom ravet ustødige skygger ned trappen og forsvant bortover veien.

9

Raskt beveget han seg ut av skogen, over den fuktige plenen og mot et hagebord. Asjetter, flasker og veltede glass sto utover en krøllete, hvit duk. Claus grep en rødvinsflaske dekket av små duggdråper og satte den mot munnen. I fire store slurker tømte han slanten, mens han stirret mot huset.

Etterpå rasket han med seg to halvfulle hvitvinsflasker og forsvant tilbake til skogen.

Han hadde satt seg på huk for å helle vinen over i én flaske, da et utydelig stønn fikk ham til å rykke til. Øynene lette i mørket, helt til en bevegelse fikk ham til å fokusere riktig. En krumbøyd person var på vei mot ham, mannen gikk baklengs med bøyd hode. Hendene var surret inn i håret på en livløs jente.

Kapittel 2 «Vær så snill …» Stemmen var lav og utydelig, Agathe kjempet for å holde seg våken. Halsen var strukket, haken pekte mot himmelen, rykkvis trakk han henne frem etter håret. En syrinbusk kom inn i synsfeltet, hun hikstet i seg luft og kjente den søte lukten. Redselen hadde lammet kroppen, hun kjente ikke lenger smerten i hodebunnen.

«Du må … ikke …» Hun klarte ikke å fullføre setningen.

De hadde begynt å krangle utenfor samfunnshuset, men først da han la hendene rundt halsen hennes, fikk hun panikk. Det halvkvalte skriket ble overdøvet av festmusikken. Med kraftløse armer veivet hun for å komme løs, mens verden roterte rundt til alt ble svart.

Da Agathe våknet, var han i ferd med å rive av henne jeansen. Desperat hadde hun skreket og slått, til han igjen tok tak med hendene.

Kanskje var det bra at hun besvimte på nytt, hun hadde ikke noe minne om det som hadde skjedd.

Hodet traff en tue og ble presset mot brystet før han rykket det tilbake. Gjennom trærne kunne hun skimte åsryggen, konturløs og utydelig. Om ikke lenge ville solen stå opp, tanken kjentes som en hard klump i brystet.

Mannen røsket og dro mens han pustet tungt av anstrengelse. De hadde kjent hverandre lenge, likevel klarte hun 11

ikke å tenke på ham som annet enn mannen, etter det som hadde skjedd, var han en fremmed.

Lyden av en bil fikk Agathe til å rykke til, de måtte være i nærheten av en vei, kanskje var det også gående der? Skriket steg i styrke til det hørtes som et godstog hadde trukket i bremsene. Like etter sto han over henne med knyttede never og leppene trukket tilbake.

Agathe presset øynene sammen, våte striper rant over kinnet. Hadde noen hørt henne?

«Hold kjeft!» Sparket traff magen så hun gispet etter luft, før han plasserte støvelen på tinningen hennes. Desperat kjempet hun for å komme løs, mens småstein skar inn i huden da han gradvis la mer vekt på foten. Først da hun lå urørlig, lettet han trykket og fortsatte.

Da han slapp taket, løftet Agathe hodet og stirret forvirret rundt seg. Mannen hadde fortsatt gjennom løvskogen uten å bry seg med henne, ved et bratt overheng stoppet han og stirret ned.

Skulle hun likevel få leve?

Agathe tok tak rundt det nærmeste treet og begynte å trekke seg opp, hver gang hun byttet tak, satt et rødt merke igjen på den hvite stammen.

Bak henne steg landskapet bratt mot et nytt platå, der oppe ville hun være i skjul for mannen. Med humpete, urytmiske skritt beveget hun seg bort til skrenten, kjørte hendene inn mellom jord og røtter og begynte å klore seg oppover mot redningen.

Hun var halvveis da den milde stemmen hans smøg seg rundt kroppen så musklene stivnet.

«Har du tenkt å stikke fra meg, Agathe?»

12

Agathe rykket til, sparket føttene inn i bakken, tok tak i en tørr gren som brakk, men hun klarte likevel å holde taket med den andre neven. Sakte dro hun seg oppover, mens gråten kom i såre, fortvilte støt.

Hun hadde fått overkroppen opp på kanten og skulle til å trekke beina etter seg, da hun kjente fingrene hans rundt ankelen.

Kapittel 3 Claus lå på ryggen og stirret mot himmelen. Da han la seg til, kunne stjernene skimtes som lyse hull i en dypblå fløyelsgardin, nå hadde de smeltet bort med grålysningen.

Helt fra han var barn, hadde Claus brukt mye tid på å fundere på ting andre ikke brydde seg om, som avstandene i verdensrommet, meningen med livet og hva som skjedde når man døde og sjelen forlot kroppen. Grublingen hadde spesielt kommet til overflaten etter at han ble hjemløs, kanskje fordi han da var mer alene og fikk bedre tid. Innimellom måtte han ta seg sammen for ikke å falle inn i en apatisk tilstand av melankoli, det var da det var lettest å bruke alkoholen for å flytte fokus.

Men nå var det andre ting som fylte hodet, blikket som stirret opp var ufokusert, vinflasken lå urørt på bakken. Bildet av det han hadde sett ville ikke slippe taket.

Igjen rekonstruerte han det han hadde opplevd. Mannen, for størrelsen på skyggen og hodeformen mot himmelen gjorde at han var sikker på at det var en mann, hadde passert ham stønnende av anstrengelse, trekkende på en livløs skikkelse. Et kort øyeblikk hadde lyset fra himmelen falt over et blekt ansikt. Om jenta var død eller bevisstløs, visste han ikke.

Hvorfor hadde han ikke prøvd å angripe mannen? Claus la hånden over ansiktet og stønnet tungt, kanskje hadde en 14

jente mistet livet på grunn av hans tafatthet. Enda en gang prøvde han å overbevise seg selv om at han var for spinkel til å gjøre noen forskjell, at overfallsmannen også kunne tatt livet av ham, men tanken hjalp ikke. Claus satte seg opp med armene rundt knærne, han måtte få tak i en avis og finne ut om noen var savnet i området.

Et par svaler kom skjenende lavt over landskapet og fortsatte ut over vannflaten. Claus trakk pusten, hånden famlet sidelengs til han kjente det kalde glasset på vinflasken. Med den ledige hånden strøk han skjegget til side for leppene. * Valdresekspressen var tjue minutter etter kjøreplanen. Kjell Øksnes rettet seg i setet og kjente hvordan hele kroppen duvet opp og ned da bussen passerte en dump fra vinterens telehiv. Da de røde lysene fra bilen foran svingte ned mot Valdrestunet, trykket han inn gassen. Om trafikken videre ikke var for tett, kunne han kanskje kjøre inn noen minutter på strekket frem til Fagernes.

I de svingete bakkene etter Hudhølen måtte han likevel sette ned farten litt. Veien var lite oversiktlig og det kom stadig langtransportbiler imot. Rutinert slapp han gassen før en skarp høyresving. På den ene siden gikk fjellveggen loddrett opp. På motsatt side falt terrenget bratt ned mot Begna.

Lysene fra en møtende bil feide over autovernet. Kjell holdt bussen tett mot fjellveggen gjennom svingen, da han registrerte en skygge som kom ovenfra.

I et glimt så han et konturløst ansikt omkranset av flagrende lyst hår, så traff kroppen frontruten med et dunk som fikk passasjerene til å rykke til i forskrekkelse.

Skikkelsen ble kastet vekk fra bussen, armene slang 15

ukontrollert til siden, hodet ble vrengt bakover så munnen åpnet seg som et svart hull i den bleke masken. Instinktivt hugget Kjell inn bremsen og vred rattet til siden, men det var for sent. Bussen gjorde et hopp da forhjulet kjørte over jenta, før den skled på stive hjul over veien og krasjet i den møtende bilen, som snurret rundt. Med et smell traff bussen autovernet, som ble slått flatt. Det store kjøretøyet skrapte videre fremover, til fronten falt ned en halvmeter da hjulene dumpet over kanten.

Der stoppet bussen med tuppen vippende i friluft.

Med hamrende hjerte ble Kjell sittende i førersetet, lammet av sjokk, bak ham skrek passasjerene. Forsiktig lente han seg frem til pannen hvilte mot rattet, livredd for å gjøre noen brå bevegelser. Langt, langt nede tordnet elva gjennom passet.

Så, uten forvarsel, tippet fronten enda et hakk ned. Lyden av metall mot asfalt ble overdøvet av redselsskrikene i bussen da tyngdekraften trakk det store kjøretøyet fremover.

Passasjerene hamret mot rutene for å komme ut. En mann slo laptopen mot glasset så delene sprutet rundt i kupeen, mens en liten jente sto hylende ved siden av.

Til slutt brast ruten. Tusenvis av små sprekker gjorde den melkehvit, mannen kjørte pannen mot glasset uten å registrere kuttene som fikk blodet til å renne nedover ansiktet.

Etter noen harde nikk datt ruten ut og ble hengende over siden på bussen som en våt papplate. Da bussen tippet videre fremover, grep mannen rundt overarmen til den skrikende jenta mens han kilte føttene fast på siden av bussetet.

Et kort øyeblikk streifet leppene hans det myke kinnet til barnet, før han med en desperat kraftanstrengelse trakk henne over karmen og kastet henne tilbake mot avsatsen.

16

Kapittel 4 Det var første feriedag, og Georg Bråten lå i dyp søvn da telefonen ringte. Irritert rullet lensmannen over på siden og stirret mot nattbordet hvor mobilen vibrerte i takt med tonene. Hodet var tungt, kvelden før hadde han sittet på Bryggeristogo i Heggenes og hørt på visesangeren Halfdan Gimle, mens han drakk iskald Staut.

En stund ble han liggende og håpe at ringingen skulle stoppe. Han trengte virkelig denne ferien, den siste tiden hadde han slitt med stress og brystsmerter. Det var noen år siden sist, den gang jobbet han i Oslo, hvor et brudd med samboeren kombinert med høyt arbeidspress førte til en langtidssykmelding. Med et sukk strakte han seg det siste stykket.

«Ja?» Munnen fortsatte opp i et stort gjesp, bak ham sivet det grå morgenlyset gjennom gardinene.

«Det har skjedd en ulykke.»

Det var noe i skjelvingen i stemmen til Emil, den eldre og kristne kollegaen, som sendte kuldegysninger nedover ryggen, Georg var lys våken og halvveis ute av sengen før setningen var uttalt. Lensmannsbetjenten ville ikke ha ringt tidlig på en fridag om det ikke var noe helt spesielt.

«Hvor?»

«Riksveien, nord for Valdrestunet, to kilometer før Fossen kro.»

17

Lyden av sirener og motordur hørtes i bakgrunnen.

Georg tok tak i buksene og klemte telefonen mot øret. Fra soveromsspeilet stirret en hengslete mann med tynt, lyst hår tilbake mot ham.

«Valdresekspressen har gått utfor stupet.»

De første, gjennomsiktige solstrålene dirret i den kjølige luften. På andre siden av dalen strakte granskogen seg oppover fjellsiden, en enslig rød gård svevde i disen på toppen av fjellet. Georg løftet foten fra gasspedalen og lot bilen trille inn mellom to brannbiler. Tynn røyk steg opp fra juvet, langs kanten lå autovernet flatklemt til midt i svingen, hvor det hadde revnet og stakk ut over avgrunnen som en krokete jernfinger. Han svelget to ganger uten å få bort smaken av syre, nederst i halsgropen dunket hjertet.

Med ryggen mot bilen ble han stående et kort øyeblikk for å få overblikk. Veien var sperret i begge retninger, en rad utrykningskjøretøy sto langs grøften og kastet blått lys på landskapet. Klemt mot fjellsiden sto en Peugeot med ødelagt front, og midt i veien lå en avlang bylt dekket av et teppe. En tynn blodstripe hadde snodd seg ut under pleddet og samlet seg i en liten rød dam på asfalten.

Georg nikket til Emil som kom ham i møte.

«Hva er status? Noen overlevende?» Det prikket i fingertuppene.

Emil slo frustrert ut med hendene. Pannen under det hvite håret var sammentrukket.

«Situasjonen er fortsatt uavklart.»

«Uavklart? Men …» Georg stoppet, han lente seg over 18

kanten og oppdaget bussen, som lå på taket nesten nede ved Begna. For å nå frem måtte man ta seg over den skummende elva, eller klatre.

«Vi venter på klatrere,» bekreftet Emil. «De vil være her om tjue minutter – tidligst.»

Georg ble stående med blikket mot et lite hull i asfalten.

I øyekroken registrerte han at brannsjefen og Arild kom over. Som alltid følte han irritasjon over nærværet til kollegaen, konflikten med Arild var en av hovedgrunnene til at stresset igjen hadde samlet seg i en hard klump bak ribbeina.

«Noen mulighet for å ta seg over elva?» Han snakket mot bakken.

«Elven er nok for stri,» det var brannmannen som svarte.

«Jeg har sendt et par mann rundt for å sjekke, men det er lite sannsynlig.»

«Helikopter?»

«Er på vei, men det blåser, jeg tror det blir vanskelig å sette ned noen.»

Igjen lente Georg seg over kanten, så ristet han på hodet og blåste gjennom nesen. «Vi kan ikke vente, vi må ned og sjekke om det er overlevende.»

«Vi må ned … og da tenker du på?» Arild så på ham med sammentrukne bryn, fingrene hadde tak i den mørke barten.

«Meg.» «Du ?»

«Ja. Jeg tok brattkort i vinter,» la han til da han registrerte overraskelsen til de andre. «Jeg har klatretau og sele i bilen.» Under skjorten kilte en svettedråpe på vei mot bukselinningen.

19

Georg skrittet forsiktig over autovernet og la tyngden prøvende bakover, mens han stampet føttene rytmisk mot fjellveggen for å stoppe dirringen i knærne. Før han slapp taket, tok Emil tak i skuldrene hans, kollegaen hadde dype furer i pannen.

«Gud er med deg, Georg.»

Georg nikket, Emil var nervøs, vanligvis refererte han aldri til troen. Han smilte beroligende til lensmannsbetjenten, kastet et nytt blikk ned på åttetallsknuten foran magen, og sparket fra. Han oppdaget den første kroppen før han var halvveis nede, mannen, som hang over en gren i fjellsiden, måtte ha blitt kastet ut da bussen traff et utspring.

Overkroppen hadde vippet fremover, jakken hang over hodet, Georg fikk tak i en stamme som stakk ut fra fjellet, og strakk seg bort til ham. Rutinert fant han halspulsåren, mannen var død.

Den neste han oppdaget var en liten jente.

Hun kunne ikke være mer enn tre år. Liggende på ryggen på en liten hylle i fjellsiden med den ene armen hengende slapt over kanten. Georg spente fra på fjellet og hoppet bortover, men stoppet før han nådde frem. Hun hadde blod i hele ansiktet, den ene skulderen var slått skjev.

Skjelvende ble han stående lent bakover i selen mens han svelget og stirret på det lille vesenet. Håret var flettet, de røde sløyfene satt fortsatt på plass.

«Alt bra?»

Det var Emil som ropte ovenfra. Georg maktet ikke å svare, forsiktig fortsatte han bort til barnet og la en hånd på det runde kinnet. Det var kaldt og vått. Fingrene hans klemte rundt det tynne håndleddet.

Jenta var død.

20

Kroppen begynte å dirre, Georg slo hendene hardt mot ansiktet og bannet, dette var ikke tidspunktet å få sammenbrudd på.

Idet han trådde utfor fjellhyllen for å fortsette ned mot vraket, gled øynene igjen bort på jentungen. Et nesten umerkelig rykk gikk gjennom den lille kroppen.

Georg hadde opplevd store ulykker før, og selv om alle var forskjellige, var det en ting de fleste hadde til felles.

Stillheten.

Vinden suste rundt ørene, en bie surret forbi og landet på en gul smørblomst i fjellsiden. Men det var likevel stille.

Ingen lyder fortalte om det ufattelige som hadde skjedd.

Ingen gråt. Ingen skrek, selv duringen av motorene over ham var fraværende.

Usikker strakte han armen langs tauet og trakk seg en halvmeter opp mens han nistirret på barnet foran seg. Bevegelsen hadde vært så svak og ubetydelig at han lurte på om han kunne ha sett riktig. Enda en gang gled fingertuppene over den myke huden på halsen, men heller ikke nå kjente han tegn til puls. Hadde han sett feil? Eller var hjerteslagene så svake at han ikke kjente dem?

Forsiktig la han hodet til jenta bakover så munnen åpnet seg, dro tungen frem fra svelget, og dekket nese og munn med leppene sine.

I øyekroken så han brystet hennes heve seg da luften ble blåst inn i lungene.

På ny gjentok han prosedyren, før han plasserte fingertuppene mot brystet på den lille kroppen. Igjen og igjen presset han ned mot brystet mens han forgjeves svelget for å få bort klumpen bak adamseplet. «Kom igjen,» hvis21

ket han mot den lille jenta. «Vær så snill, lille deg, kom igjen.»

På ny gikk et svakt rykk gjennom henne, så kom et nesten lydløst hikst. Lamslått så Georg hvordan den blodige, rosa genseren plutselig begynte å bevege seg på egen hånd.

«Hun lever. Jenta lever!» Det skjærende ropet rommet sjokket han følte. Over ham begynte noen å klappe.

«Få ned et tau! Jeg trenger tau!» Stemmen brast på midten.

Et øyeblikk ble Georg stående rådvill. Så vrengte han av seg den tynne regnjakken, åpnet glidelåsen og bandt ermene sammen i en knute. Etterpå gjorde han det samme med flikene i motsatt ende, så presset han seg mot fjellsiden med føttene rundt en busk og løsnet karabinkroken. Han kunne ikke vente på at de fant tau, han måtte bruke sitt eget og håpe at de klarte å få det ned til ham igjen.

Fortvilet registrerte han at bevegelsen under genseren igjen stoppet, hun hadde sluttet å puste. Med skjelvende hender løftet han jenta over i den provisoriske vuggen, festet klatretauet og skrek til Emil at de måtte få henne opp.

«Georg, det er noe jeg må vise deg.»

Georg frigjorde seg fra klatreselen før han fikk armen til Emil rundt skulderen. I det fjerne hørtes duringen fra helikopterets rotorblader, Georg så for seg legen som nå satt bøyd over den lille kroppen på vei til akuttmottaket.

Etter at jenta var heist opp, hadde han fortsatt ned til bunnen av juvet og kunnet konstatere at alle var døde, med ett unntak. Mannen som levde, hang bevisstløs over vin22

duet på bussen med åpen mage. Georg skjønte han ikke kom til å overleve.

Med et fast grep førte Emil ham mot bylten som lå midt i veien.

«Føreren i den møtende bilen?»

Emil ristet på hodet, bøyde seg ned og trakk en flik av teppet til side. Selv om ansiktet var vansiret og dekket av blod, hadde Georg ingen problemer med å gjenkjenne den unge jenta som Agathe Abrahamsen. Georg var på hils med foreldrene uten å kjenne dem godt.

«Føreren som traff bussen er i sjokk, men har bare lettere fysiske skader,» fortsatte Emil. «Han forteller at en skikkelse kom ovenfra og traff bussen i fronten, rett før sammenstøtet. Mye tyder på at ulykken skyldtes at Agathe falt fra klippen over veien.»

Georg nikket. «Eller hoppet,» la han til og stirret opp mot utspringet høyt over hodet.

Fem minutter senere skrittet Georg over politisperringen ved ulykkesstedet og begynte å følge veien tilbake mens han hele tiden gransket den bratte skråningen, i hånden holdt han en rull med politibånd. Etter noen hundre meter stoppet han tvilende. Her var det ikke mer enn tre meter opp til kanten, og i en sprekk i fjellet hadde en selje slått rot. Georg tok rullen mellom tennene, fikk tak over stammen og plasserte den ene foten på et utspring. Etter litt strev kom han seg opp på platået, så fulgte han langsmed stupet tilbake til stedet hvor Agathe måtte ha hoppet.

Femten meter nedenfor blinket fortsatt blålysene. Georg tok tak i et tre og lente seg over kanten. Det kilte i mellomgulvet. Her hadde Agathe stått med bankende hjerte og sett 23

bussen komme oppover, nærmere og nærmere, til hun tok sats og befant seg i fritt fall. Georg trakk seg tilbake og ristet på hodet.

Han hadde håpet å finne et brev eller andre tegn på at det var et selvmord, men stedet var tomt. Han trakk ut en halvmeter av sperrebåndet og knyttet det rundt et tre, så begynte han å gå innover for å markere området.

Han gikk med lange skritt, rullen spant mellom fingrene.

Båndet ble surret rundt et nytt tre, før han fortsatte mot en bjørk med skinnende hvit never. To meter før han var framme, stoppet han brått.

Midt på stammen var det et tydelig avtrykk fra en blodig hånd.