Døden
–livetsfølgesvenn
Dødeneretproblemfordelevende.Dødemenneskerhar ingenproblemer.BlantdemangeskapningerpåJorden somdør,erdetbaremenneskenesomoppleverdøden sometproblem. franorbertelias’ dedøendesensomhet(1982)
IBarndommensdød...
IIDennæredøden.....
IIIDensistefiende.....
IVDødenihistoriensbakspeil.............
VDødenireligionerognorsketradisjoner...
VIKunstenådø.......
VIIDenomstridtedøden.
VIIISorgenslandskap....
IXMinneneogglemselen
IXGlimtavdødeniskjønnlitteraturen.......
XIPlutseligerdetmintur
Forvarsel
Egerberreeingneiste avdenstoreeld. Ogsomegkveiktestimyrkret, skalegsloknaeinkveld.
OlavH.Hauge:Fradiktet «Idagogimorgon»1
Jegkanaldrihuskeåhaopplevdvårensåvakkersomiår. Skjæreparetharbygdreiridensammefuruasomifjor, traveltopptattframorgentilkveld.Bokfinkenogrødstrupenharhvermorgenønsketmegvelkommentilen nydag,oggrågåsflokkeneharhastetnordoveribølgende V-tegn,milettermil.Ikkegidere!Hestehovenharsmilt seggjennomstøvoggammeltløviveiskråningene.Foret livsmot!Detharværtmyesolfrahøyhimmel,ogMjøsa harskiftetfrahvitvinterhamtildypblåsommerskrud.
Bjørketrærneutenforkontorvinduetmittgjemmeralleredegreineneidrektigbladverk,ogjordenevåknerirrgrønneimorgenlyset.Jo,jegharopplevddettefør,mange ganger.Menaldrisåsterktsomiår.
Erdetfordijegsanseraltannerledesnånårjegnærmermegde70?Medenærligereerkjennelseavatdette kanskjeerdensistevårenjegopplever.Iminaldermåen
tadenmulighetenmedibetraktning.Jeggjordealdridet før.
Imangeårignorertejegdøden.Detvarsåmyeannetå beskjeftigesegmed.Uteavsyne,uteavsinn.Nåkanjeg ikkelengerlatesomomlivetvarerevig.Jegerkommettil avgangsklassenilivetsskole,densomforhåpentligvishar lærtossnoe,mentilsluttgjørkålpåallesineelever.Jeg merkerattidaraseravsted,fortereogfortere,mensjeg bevegermegsaktereogsaktere.Ogplutseligerdetmin tur.
Statistisksettskaljegsom70-årigmanniNorgeennå ha15årigjenåleve.Mendødenharaldritatthensyn tilstatistikk.Denkankommeinatt,imorgen,omettår, omtjueår.«Intetervissereenndøden,ogintetmeruvisst enndødenstime,»sieretgammeltord.Motdødenfinnes ingenforsikring,ingenvaksine,ingenpiller.Jegkanhellerikketenkedenvekk.Nårdødenbankerpå,spørden ikkeomdetpasser,omvierferdigemedmiddagenog oppvasken,kryssordeneogDagsrevyen,innkjøpeneog telefonsamtalene.Denkommersomentyv,ogdenstjeler alt.
Jegharingenerfaringmedhvadetvilsiådø.Detskjer bareengang,ingenangrefrist,ingenreprise.Sågjørjeg somjegalltidhargjortnårjegvilletenkegjennomting. Jegskriver.Hvorfor?Foråkommenærtinntil,forågi kaosetform,foråforstå.Menkanmanforstådødenved åskriveomden?Deandresdødkanskje,menikkemin egen.Viljegblibedreistandtilåforsonemegmedmin egendødelighet?Neppe.Viljegkunneintegreredødeni livetannerledesennfør?Kanskje.Dahørerjegenannen stemme:Duskriverogsåforåutsettedøden.Akkurat
somSheherasadi Tusenogennatt reddetlivetvedhver kveldåfortellekongenenuavsluttethistorie,innbillerjeg megatmittskriveprosjektharholdtdødenpåavstand. Jegharhattenoppgaveåfullføre.Mendeterogsåen halvsannhet.Forskrivingenharværtverdifullisegselv, sliksamværmedfamilieogvenner,tureriskogogmark, detålyttetilmusikkellerleseeigodboker.Deterikke prosjekter,menlivetselvsomformålsløstutfoldersegi ossogomkringoss.Somgjørtilværelsenmeningsfullog livetverdtåleve.
Etbildefrabarndommenharidetsistedukketoppi fleredrømmer.Jegeraleneogpåveiheimetterkorøvelse påskolen.Determørkhøstkveld,ogdetregner.Etterå hatattavfrahovedveien,erdetendaendrøykilometerå gå.Jegharlommelykt,menbatterietsyngerpåsisteverset.Jegermørkredd,ogspesieltdensistestrekningener skummel.Dererdetfleresomharsettenhodeløshund løpendeoverveien.Jegerimidlertidmerreddfordet somkommerbakfra,detjegfornemmersomtungpust ogsubbendeskritt.Etpargangerharutysketværtlike bakmeg.Jegtvingermegtilikkeåløpe,menkjennerredselenklemmeomstrupen.Rettsomdetersnurjegmeg bråttoglyser.Nei,gudskjelov,ingenting.Jegfortsetterå gåmedraskeskritt,inntilangstenigjenmelderseg.Nåer detfremmedeendanærmere,jeghørerdettydeligere,og jegkjennerstankenfradenråtnepusten.Livreddkaster jegmegrundt,forbareåkonstatereathellerikkenåer detnoeder.Straksjegskimterutelampaheime,begynner jegåløpe.Endelig,jegerreddet,ogsådennegangen!
Nårjegvåknerkjennesdetsometstingibrystet,en svimmelhet,enbesksmakimunnen.Erdetinnbilning
ellerforvarsel?Hvornærerhan?Ogutelampaheime, hvorerden?
Åtenkepådødenersomåstirrepåsola,erdetblitt sagt.Detersmertefullt,ogviforsøkeråunngådet.Like fullterbådesolaogdødenrealitetervimåforholdeoss til.Ikkeheletida,foridetkanogsåliggeenbenektelse. Viinnbillerossatnårviholderdødenpåstrakarmog stirrerdenihvitøyet,såskaldenihvertfallikkekomme snikendeuanmeldt.Mennårhøstmørketfallerpåogvi erpåveiheimover,kanviengangiblantsnuossoglyse påden.Dennebokaeretsliktforsøk.
Lillehammer,den28.mai2017
I
Barndommensdød
SlikvarBalderdød.Utenåkunnesietordtilfarvel.Og hanhaddeikkeværttilstede.Intetord,ingenbeskjed, intetkjærtegn.Baredøden.Ogdødensnakkerikke.
Hanbøyetsegnedoverbrorenshodeogkyssetdendøde pådetkortehåretitinningen.Oghanhvisket: «Nufikkdukysset,Balder.»
Detvarstilleirommetogingenhørteham.Fordøden hørerikke.
AgnarMykle(1915–1994): Fra LassorundtfruLuna (1954)
Endødbror
Sombarnvarjegofteplagetavlungebetennelse,særligom vintrene.Engangvardetspesieltalvorlig.Distriktslegen, doktorHognestad,bletilkalt,ogpappahentethammed hestogslede.Jeglåsomiørske,menhuskerennåvagt stetoskopet,denkaldemetallslangensomsnusteoverrygg ogbrystpåjaktettersykdommenskilde.Ogsåluktenav sigaretterogmedisiner,doktorlukten.
Mammaogpappablefortaltatsituasjonenvaralvorlig.Itodøgnsvevdejegmellomlivogdød.Jegtenkte selvfølgeligikkepåatjegkunnedø,trorknaptjegtenkte idetheletatt.Jegfløtiendøs,ogdetlillekammer-
setvarfyltavetgulgrønt,sprukketfeberlys.Selvnårjeg lukketøynenevarlysetder,somomdetsivetgjennom øyelokkene.Densårehalsenvarsnørtsammen,ogdet varvanskeligåpuste.Jegfrøsogsvettetomhverandre. Ideverstekulderienekommammamedovnsdørapakket innietullteppeoglaunderryggen.Jeghuskerennåde hardekanteneogdengodevarmensomstrømmetgjennomkroppen.Heldigvissnuddekrisen.Penicillinetreddetmeg.
Dajegvaråtteår,rykketdødennærnokengang,men påenannenmåte.Endagmammaogpappavarhos handelsmannen,fantjegetlitesvart-hvittfotoienkommodeskuffistua.JegletteetternoenHjallis-utklippjeg haddeforlagt,dajegkomoverdet.Bildetvisteenåpen barnekistedrapertmedethvittklede.Denstolikeutenforhusetpåtostoler–ogikistenetlitebarn.Ansiktetvar vendtmotfotografen,øynenevarlukketoghendenefoldet.Forankistenlåblomster,antakeligenkrans.Detmå haværtsenvinterellertidligvår,forpåbakkenvarennå flekkermedsnø,somhvitetøystykkerlagttiltørk.Men hvemvarbarnet?
Damammaogpappakomheim,låfotografietpåkjøkkenbordet.«Hvemerdet?»spurtejeg.Jegmerketmeden ganghvorrarmammableiansiktet,forvirretogalvorlig påsammetid.Pappafikkdettraveltoggikkfortut.Hun tokbildetogbleståendelengeogsepådet.«Deterbrorendin.Vetduikkedet?»«Brorenmin?»Nei,detvisste jegikke.«HanhetJohan.Detvarunderkrigen,26.april 1942.Handødeavlungebetennelse,knapttoårgammel.»
Jegerfremdelesusikkerpåomdettenoengangvar
blittnevnt,elleromjegikkehaddefåttdetmedmeg.Iså fallhaddejegikketattinnovermegatjeghaddeenbror somdødefemårførjegblefødt.Nåbledetveldignært. Mammagråtikke,menhunvarsåunderligiansiktet,og jegmerketathunkjempetmedåsvelgenoesomvilleopp. Jegserennåformeghåndahennessomholdtbildet,den skalv.«Ja,ja»,sahun,«vileggerdetvekk».
Såtusletvihvertilvårt,ogjegskjønteatdettebildet aldrimerskullehentesfram.
Jegkanikkehuskeatverkenmammaellerpappa senerenoengangsnakketomsittdødebarn.Ogjeg spurtealdri.Hellerikkeivoksenalder.Varjegreddforå rivebandasjenavetsårsomikkevargrodd?Ellerskyldtesdetenbluferdighetoverfordetstorealvoretjeghadde opplevdimammasansikt?Senerefikkjegviteatpappa haddemisteteihalvsøsteritæring(tuberkulose)førhan blefødt.Hunblefemmånedergammel.Enmarsdagi 1915,pappavarda15år,kullseiltehansfarogdruknet.
Hanvar52årgammelogblealdrifunnet.Femårsenere dødepappasyngstesøster,Anna,avdifteri.Hunblesyv år.Enfarogtosøstrehaddepappamistet–ogseneresin eldstesønn.Vardetnoerartathangikkutdajegkom medfotografietavdetdødebarnet?Hansnakketaldri noengangverkenomfaren,detosøstreneellersønnen. Ogjegspurteikke.
Johandødeiapril,vårmåneden,dalysetvendertilbake.DikterenpåAulestadvalgtesegapril.Denlillebrorenminfikkaldrinoevalg.Dødenvalgteforham.
SenereharjegofteundretpåhvemJohanvillehablitt, hvishanhaddefåttleve?Villevitohalignethverandre oghattnoefelles?Kunnevihasnakketombøkervi
haddelestellermusikkvilikte?Hvilketyrkevillehanha valgt?Villehanhaovertattsmåbruketheimeogdrevet detvidere?Villehanhagiftetsegogfåttbarn?Kanskje haddehanfremdelesværtilive?Davillehanhavært75 årgammel.
KnaptfiremånederetteratJohandøde,bleennybror født.HanbleogsåkaltJohan,somomforeldrenemine villeatnoeavdetdødebarnetskullelevevidere,omikke annetsåinavnet.
Ingensomleveroppogblirvoksen,nårnoengang opptiletbarnsomdør.LilleJohangjordealdrinoegalt, saaldristyggeord,protesterteikkemotugresslukingog steinplukking,lesteikkeforbudtecowboyhefter,drakk segaldrifull.Ingenavosssomkometterkunneblisom ham.Ikkeatforeldrenemineantydetdettenoengang. Mendemåkanskjehatenktdet?
Detjegikkevisstedajegsåbildetavmindødebror,var atdetåfotograferedødemenneskervarforholdsvisvanligivårtlandfrasluttenav1800-talletogframtilandre verdenskrig(postmortem-bilder).Akkuratsomdetå portretteredødevarkjentimalerkunstenfra1600-tallet.
Nårdetgjaldtsmåbarn,vardetteoftedenenestemulighetenmanhaddetilåforevigeetkjærtfamiliemedlem. DetfinnesbaredetteenebildetavJohan.
FornoenårsidenlestejegRolandBarthes’bok Det lyserommet.Tankeromfotografiet (1980).2 Hansmor varnettoppdød.Nåsitterhanogblargjennometstort antallfotografierihåpomåfinnesannhetenomhenne hanelsketoveralt.MenBartheser«fullstendigklarover detuunngåeligefaktum,someretavsorgensgrusomstekjennetegn»,athan«aldrimervillekunnegjenkalle
hennestrekk(fådemheltogholdentfremformeg)».
Hankjennerhennedelvisigjen,mensavnerhennesvesen. «Detvarikkehenne,oglikevelingenannen.»Fotografiet visernoesomharvært,menaldrimerkanfinnes.Plut-
seligkommerhanoveretbildeavhenneogbroren,hun varfemårgammel,hansyv.Barthesskriver:
Jegbetraktetdenlillejentaoggjenfanttilsluttminmor. Klarheteniansiktethennes,denbarnsligemåtenhun holdthendenesinepå,plassenhunsnilthaddeinntatt utenverkenåfremhevesegellergjemmesegunna,ogtil sistansiktsuttrykkethennes,somskiltehenne,liksom DetgodefraDetonde,(…)
ÅbetraktedettefotografietgaBarthes«enfølelsesom varlikesikkersomerindringen».
MammaogpappahaddebaredetenebildetavJohan. KanskjekjentededensammefølelsensomRolanBarthes,mendemangletspråkfordet. Detvarikkehan,og likevelingenannen.
Søvnenogdøden
NårjegidagtenkertilbakepåminbarndompåsmåbruketpåHitra,serjegatdødenvartilstedeihverdageni langtstørregradenndetungeridagopplever.Ienutkant avutkantenlevdevipå1950-talletnestenietnaturalhushold.Pappavarfisker,ogallfiskematvarselvfisket.Når høneneblegamle,tokpappademmedtilhoggestabben, oglikeettervardeethodekortere.Jeghuskerennåhvordandetumlethodeløsebortoverveiennoenmeter,før
beinasviktetdem.Såhavnetdeigryta,dergulefettperlerkransetoverflaten.Lambleslaktet,ogdetsammeble grisentiljul.Denskrekuhyggelignårdenbleleidmed enhesjestrengrundttrynetfrabingentileksekusjonsstedetutenforfjøset.Vistolettforskremtebakhusnovada slakterengadennådestøtet,førstdadenvarstukketog låstillepåsleden,vågetviossfram.Denhviteogennå varmekroppenlåmedhalvåpneøyne,somomdenville følgemedpåhvasomforegikk.Påsnøenvardetrøde stjerneravblod,uhyggeligdetogså.Dajegblestørre, måttejegholdebøttanårblodetbletappet,mensmamma rørteogrørteslikatdetikkeskullelevreseg.Detskulle blitilblodkakeogblodpølse.Såvardetåskjæreopp bukenogtautinnvollene,deretterleggeenstriesekkover kroppenoghellekokendevannpå,slikatdetbleenklere åskrapevekkbusta.Tilsluttvardetpartering,førdenen gangsågodlyntegrisenbletilmatijulaogutovervinteren.
Disseslaktedageneibarndommensitterennåetsted ikroppen,enkombinasjonavspenningoguhygge.Jeg huskeratjegtenkte:såkortdetermellomlivogdødfor dyrene.Atdetogsåkunnegjeldemegplagetmegaldri, slikjeghuskerdetidag.Menkanskjeerdetfortrengt.
Ågånedinaustetetteratdetvarblittmørktomkveldenvarenprøvelse.Mendethendtejegmåtte,entenfor åhentegammelsaltetseisomskullevannesutovernatta ellergarnkulersomskullebindesinn.Selvomjeghadde lommelykt,gruddejegmegalltid.Idetjegåpnetdenknirkendenaustdøra,somvarlukketmedenpinne,kjentejeg uhyggen.Jeglysteinnovergulvetførjegdristetmeginn. Varhanher?
OnkelArthur,mindrikkfeldigeogfantasifulleperlevenn,haddenemligfortaltometliksomformangeår sidenvardrevetilandifjæra.Detvarvisstnokenmann, meningenvisstehvemhanvar.Hanvarblittbåretopp inaustetoglagtpåeisengavgamlesildegarn,fordidet varvinterogholkeogingenmulighettilåfåhamopptil våningshusetførdagenetter.Daskullemanogsåtilkalle lensmann.Fordendødesåingentinguttilåhaste.
Nestedag,dadekomnedtilnaustetmedkjelkeog brodder,vardendødeborte.Hvor,vardetingensom visste.Hanhaddesikkertbareværtskinndød,bledet sagt.Menhvorhaddehantattveien?Oghvemvarhan?
Sidenhendtedetathangikkigjen.OnkelArthurhadde selvsettham.Dahanensenkveldkominninaustet, haddedenfremmedereistsegfrasittleie,somomhan plutseligvåknet.Håretvartjafseteogvått,ansiktetblåblektogøyneneblodskutte.Medustøeskrittvaklethan overgolvetoggikkrettgjennomveggen.Arthurhadde kunnetfølgedevåtefotefarenesomendtevednordveggen.Nårdetvartåkeogvestavær,kunnesukkogstønn høresfranaustet.Antakeligfraensomaldrifikkfred.
Determuligdetvardettebildetsomsattiunderbevissthetennårjegiakttokvoksnesomsov.Devarså fjerneogfremmede,hendenelåsomomnoenhadderyddetdemvekk,ogmunnenvaroftehalvåpen.Detvar uhyggelig.Nårdevåknet,vardetsomomdehaddevært dødeogvarblittlevendeigjen.Øynenevarliksomdimme ogforgråtte,håretbusteteogipannendypefurer.Som omnoenhadderispetdemmedenskarpkniv.Dettok ikkelangtidførdeblesegselvigjen,menisøvnens skyggehaddedeværtsomomskapt.
Hvorervinårvisover?Oghvemervida?Noenav dedødeleveridrømmene,deterkanskjedetenestested deslipperinn.Jegkanvåkne,ogietkortøyeblikkhuskerjegaltglassklart,somomaltjegdrømteervirkelig.
Sååpnerjegøyneneogsermegomkring.Daglirbildene vekk,blekner,skrumperinnogblirborte,somEurydike daOrfeussnuddesegogsåpåhenne.
Alledageneiukaharnavn.Dagene,menikkenettene. Erdetfordidethefternoeskremmendevedsøvnenog mørket?Forsøvnenogdødenlignerhverandre.Igresk mytologivardeto,HypnosogThanatos,tvillingbrødre ogbarnavNyx(natten).Hypnosergudeningenklarer segforuten,Thanatoserlivsknuseren.Detarossbegge bortfradenneverden.Denenegiretternoentimerslipp påoss,denandrealdri.Denenelarossvåkneuthvilt,den andreoppløserosstilatomer.
Menhvorforerviikkemerfortroligemeddøden,når vihvernattfortrøstningsfulltmøterdenstvillingbror?Er detfordiingennoengangharvendttilbakeogfortaltom hvasomfinnesbakdetmørkeforhenget?
«Nei,nei,ikkenå!»
Jegvar15åroghaddebegyntpårealskolenvedTrondheimKatedralskole.Skolenhaddeopprettettoettermiddagsklasser,dernoenutvalgteungdommerfradistriktene haddefåttplass.VivartofraHitraiminklasse.Jeg kunnebrukedennemuligheten,fordijegfikkbohosmin ugiftesøsteroghenneslillesønn.Vitredelteenkaldog trekkfullleilighetpåetromogkjøkken,derkjøkkenet ogsåtjentesombadogstuavarsoverom.Daskolenikke
begynteførklokka14.30,vardetjegsomhaddeansvaretforåbringeminlillenevøtilbarnehagen.Derettervar detåsettesegmedleksenetildetvartidforågådetre kilometernetilKatta.
Enformiddagringtedetpådøra,lengeogiltert.Dajeg åpnet,stohusvertenutenfor.Jegskjøntemedengangat detmåtteværenoegaltfatt.Vanligvisvarhanensaktmodigogstillfarendemann,nåvirkethanoppspiltognesten littredd.«Dumåblimed»,sahan.«H.ervisstdød.»
HerrogfruH.varetgammeltekteparsomboddei2. etasje.Jeghaddesettdemikjellerennoengangerdervi hentetvedogkoks,menhaddealdrisnakketmeddem. Hanvarenmagermannmedgrått,pistretehåroggulaktighud.Nårvimøttes,såhanpåmegmedetsnerket blikk,mensaingenting.Hunvareifyldigdamemedet engsteligansiktsuttrykk,somomhunforventetenulykke rundtnestesving.Påhversideavmunnenhaddehunen loddrettrynke,somforåforsikreossomatalleordsom komoverhennesleppervarmedforbeholdogstoiparentes.Menjeghørtehennealdrisinoe.Jegsåhelleraldri atdenoenganghaddebesøk,kanskjedetbarevardeto iheleverden?
«H.liggerpåkjøkkenet»,sahusverten.«Vimåfåham innistua,konaerheltfraseg.Hunogjeggreierdetikke alene,dumåblimed.»Jegtrorikkejeghaddeeneneste klartanke,menfulgtehusvertensomenskremthund. Detvarutenkeligåstillespørsmål,forikkeåsnakkeom åluftebetenkeligheter.
Lengeførvikomopp,hørtejegkonasklagendeul: «Nei,nei,ikkenå!»Hunsadetomogomigjen,som enbesvergelsesommåttegjentasmangegangerførden
haddenoenvirkning.Daviåpnetdøratilkjøkkenet, lådendødehalvtoverbordetienforvriddstilling.De haddesikkertsittetogspistfrokost,forsmøret,osten ogsirupsboksenstofremdelespåbordetvedsidenavto halvtømtekaffekopper.Ifalletvarknivogmelkeglassfeid pågulvet,ogfilleryavarsparkettilside. «Vimåfåhaminnistuaførhanstivner»,saverten. «Dutarhamibeina,såtarjegoverkroppen.»Konasto idøra,forgrimetavgråtogutstøttesinehulk:«Nei,nei, ikkenå!»Detvarenjamringsomgikkgjennommarg ogbein.Jegtråkketgjennomdenskitnemelkedammen, bøydemegoggreptakrundtanklene.Hanhadderutete filttøflerpåseg,skjeveogslitte.Føttenevarplantetigulvet,somomhanhaddebestemtsegforåblisittendeher. Hanvarmyetyngreennjeghaddeforventet,somom noenholdthamtilbaketilmisforståelsenvaroppklart. Husvertenbøydehambakoverogfestetgrepetunder armene.Jegholdtombeina.Denenetøffelenfaltav, ogdasåjegatstrømpenhaddeethull.Gjennomhullet skimtetjeggråblekhud.Jegkommeraldrinoengangtil åglemmebeina,tøfleneogstrømpenemedhulli.(Ingen børdømedhullistrømpene!)Dajegreistemegopp,så jeghamrettinniansiktet.Munnenvarhalvåpen,gebisset påskjeve,ansiktetubarbert,øynenetommeogstirrende. Somomhanplutselighaddefåttøyepånoeoverraskende,somhanikkevaristandtilåfortelleom.Deter detuhyggeligstesynjegnoengangharsett,ogjegglemmerdetaldri.Jegvar15åroghaddemøttdødenansikt tilansiktforførstegang.
VifikkbuksertH.inntilsofaenistua,derlavietteppe overham.Engangvardennekroppenibevegelse,full
avlivogiarbeid,noengangerkanskjedansendeogsmilende,elskende.Nåvardenstivogkald.Konagråtfremdeles,menmerdempetnå.Somomhunhaddebegyntå vennesegtilatlivetfranåavmåttelevesalene.«Dukan gåigjennå,duharsikkertlekserågjøre»,saverten,som omlivetkunnefortsettesomfør.«Jegskaltilkallelege. Mentakkforatdustilteopp.»
Tilbakeivåregenleilighet,komreaksjonen.Jegskalv overhelekroppen,lekservarikkeåtenkepå,hellerikke mat.Jegføltemegfortumletogkvalm.Detvarsomom dødenhaddesmittetmeg,ogdetbarevarettidsspørsmål førdenigjenvilleslåtil.Menmothvem?
Dettoklangtidførjegblemegselvigjen.Heletidaså jegdendødesansiktformeg,mestuhyggelignårjegom kveldenlukketøyneneforåsove.Datenktejegatdette ogsåkunnehendemeg,ellernoenavminenærmeste. Jegfortalteselvfølgeligomdetjeghaddeopplevdtilmin søsterogmineklassekamerater,menjegrøpetikkehvor uhyggeligdethaddevært.
Mangeårsenerelestejegdensvenskenobelprisvinner PärLagerkvistsselvbiografiskebok Gästhosverkligheten (1925).GuttenAndersopplevdeogsåetdødsfallsom fyltehammedgru.Tankenpåathanselvellernoenandre ifamilienskullerammesgjordehamredd.Hanløputi skogen,kastetsegned,trygletogba:
Atthaninteskulledö,atingenavdemskulledö,säkert ingen!Attfarskulleleva,mor,syskonen–räknadeupp dem–degamlautepålandet,alla,alla!Attsäkert ingenskulledö!Attdetskullevarasåsomdetvar.Att ingentingskulleändras!Helahanslidelseförlivetgick
utpåattdetinteskullehöraupp.Hanutbadsiginga fördelarförövrigt.Baraleva.Såfickdetblihursom helst.
DetteminnetmegomkonatilH.oghennes«nei,nei, ikkenå!».Hunbaogsåomataltmåtteværeslikdet haddevært.Montroomikkedetteerbønnenvialleber islikesituasjoner?Nei,nei,ikkenå!