Corina Bomann Sjasminsøstrene

Sjasminsøstrene

Corina Bomann

Sjasminsøstrene Oversatt av Miriam Claire Lane

Corina Bomann Originalens tittel: Die Jasminsschwestern Oversatt av Miriam Claire Lane © by Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin. Published in 2014 by Ullstein Taschenbuch Verlag Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017

ISBN 978-82-02-53139-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,87/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog Januar

«Kom igjen, da!» Utålmodig strøk Melanie en hårlokk, som hadde løsnet fra fletten, bort fra ansiktet. Nå hadde hun ventet ved bagasjebåndet i en halvtime. Den ene kofferten etter den andre gled forbi, bare ikke hennes egen.

Etter hvert begynte hun å bli redd for at den var blitt borte. Klærne var det ikke så farlig med. På jobb og når hun var ute på reise, pleide hun alltid å kle seg enkelt og praktisk.

I jeans, gensere, skjorter og røffe boots, og topper, shorts og flipp-flopper dersom det var varmt. Nå lå alt sammen i en svett bylt som opptok omtrent sytti prosent av plassen i kofferten hennes. Kameraet hadde hun heldigvis alltid med seg i håndbagasjen.

Hun pleide ikke å se etter suvenirer, men denne gangen hadde hun tatt med seg noen minner som det ville være veldig trist å miste: en kulerund buddha av jade som hun hadde kjøpt av en gateselger i Saigon, et eldgammelt bilde på rispapir av utsikten mot et fjell, og to nydelige vindspill, det ene til seg selv, det andre til bestemoren og oldemoren.

Men hun var spesielt stolt av det hun hadde med til Robert, forloveden. Hun hadde klart å få tak i to eldgamle dragemynter som hun hadde hørt skulle bringe lykke. Myntene var fra 1654, og hun hadde kjøpt dem av en gateselger.

Hun hadde slått til på handelen uten å tenke seg særlig om, og hadde deretter tilbrakt timevis med å lure på om de 5

kanskje kunne være stjålet fra et eller annet sted. Etter at vertinnen på pensjonatet hadde forsikret henne om at det ikke var sjelden slike mynter dukket opp i gamle hus, og at alt sikkert hadde gått redelig for seg, hadde hun pakket dem i bagasjen og fått dem gjennom tollen uten problemer.

Da heller ikke neste kolli på båndet var hennes koffert, tok hun mobiltelefonen opp av lommen og skrudde den på.

Like etter blinket en tekstmelding fra Robert på skjermen.

Den var sendt kl. 07.05, sannsynligvis like etter at han sto opp.

Melanie smilte. Hver gang hun kom hjem fra en reise, sendte han henne en liten melding.

«Hei, min søte globetrotter, jeg kan dessverre ikke hente deg, men tenker på deg likevel. Jeg må i møte, men i kveld skal vi kose oss skikkelig. Jeg gleder meg sånn til endelig å få legge armene rundt deg igjen. Kyss og klem, Robert.»

Hva hadde han tenkt ut denne gangen, tro? Når hun hadde vært lenge borte, pleide han alltid å planlegge et eller annet. En tur i teateret, kino, eller bare en kjempekoselig kveld hjemme med stearinlys og sjampanje.

Melanie svarte: «Hallo, kjære gressenkemann, jeg har landet trygt og venter bare på kofferten min. Kan du ikke prøve å trylle den frem for meg? Jeg har mye å fortelle og vise frem, og lengter etter å se deg. Tusen kyss, Melanie.»

Melanie hadde jobbet som motefotograf i fem år. Det var en hektisk jobb, men den brakte henne til noen av verdens vakreste steder. Fargerike sarier foran Taj Mahal, nydelige silkekimonoer i den gamle keiserbyen Kyoto, selskapskjoler i Venezia, vågale kreasjoner i New York og eventyrlige 6

smykker i Kairo fylte bildemappene hennes og sidene i flere moteblader. I en alder av tjueni hadde hun allerede sett halve verden.

Da et stort motebyrå for noen måneder siden tilbød henne et fotooppdrag i Vietnam, hadde hun vært helt fra seg av begeistring. For det første fordi det var langt mellom denne typen jobber, for det andre fordi hun hadde en spesiell tilknytning til landet, siden oldemoren Hanna var derfra. Hun hadde lenge drømt om å få se landet forfedrene hennes stammet fra, men hittil hadde hun aldri hatt muligheten.

Aller helst ville hun ha reist dit sammen med Robert, men selv om han ikke hadde måttet jobbe, ville ikke byrået ha satt pris på det dersom hun tilbrakte dagene med romantiske turer. Timeplanen var tettpakket. Byrået ville holde utgiftene så lave som mulig.

Hun hadde bare så vidt hatt en halv dag til å se templene i Ho Chi Minh-byen, det tidligere Saigon, og til å kjøpe et par ting. Og hun hadde tatt bilder; kvinner med de typiske rishattene, barn i veikanten fordypet i lek, boder på markedet som solgte krydder i alle regnbuens farger og gamle menn på benker utenfor husene sine, som tygget betelnøtt og av og til smilte så en kunne se de rødfargede tennene deres.

På flyet tilbake var det en tanke som ikke ville slippe taket.

Dersom de la bryllupsreisen til Vietnam, kunne hun få sjansen til å bli ordentlig kjent med landet og samtidig vise det til Robert. Siden de ikke skulle gifte seg før i august, hadde de ikke lagt noen konkrete planer for turen ennå. Kanskje hun ville klare å overbevise ham.

Der, endelig, kofferten min! tenkte Melanie og løftet den av båndet.

I ventehallen var det tett trengsel. Foran skrankene til de 7

forskjellige flyselskapene sto folk i lange køer. Noen fordrev tiden med å titte i de mange butikkene. Melanie var glad da hun endelig kom ut av terminalbygget.

Berlin ønsket henne velkommen med lavt skydekke og lav temperatur. De fargeglade reklameskiltene klarte ikke helt å piffe opp den grå januardagen. Melanie hutret og trakk jakken tettere rundt seg. Så fint det hadde vært ved Sørkinahavet!

Hun trengte heldigvis ikke å vente lenge på bussen, men den var til gjengjeld stappfull. Folk presset seg inn, og Melanie ble til slutt stående inneklemt mellom to forretningsmenn.

Hun gledet seg til et varmt bad og til å slappe av litt.

Robert kom vanligvis ikke hjem før rundt fem, så hun ville benytte anledningen til å besøke moren. Moren drev en liten hattebutikk i Invalidenstrasse. Håndverket hadde hun lært av Hanna, som på 50-tallet hadde vakt stor oppsikt blant fiffen i Paris med kreasjonene sine. Hun pleide stolt å fortelle at selv den unge engelske dronning Elisabeth hadde handlet hos henne.

Plutselig begynte det å summe i vesken hennes. Hvem var det som ringte henne på denne tiden? Robert? Nei, han satt sikkert i møte nå. Moren? Nei, det ville være uvanlig. Sannsynligvis var det Charlotte fra byrået, som lurte på om hun hadde kommet seg trygt hjem igjen.

Agenten hennes på motebyrået var en livlig kvinne i midten av trettiårene, med en egen evne til å dra i land motebransjens beste fotooppdrag. Melanie så henne for seg der hun hørte på ringelyden mens hun sjekket de flerfargede neglene sine, for så å skravle i vei så snart det pep i telefonsvareren.

8

Ettersom hun ikke hadde lyst til å miste balansen og falle over forretningsfolkene dersom bussen rykket til i en sving, lot Melanie det ringe og kikket ut på fasadene i Reinickendorf. Da de passerte en brudebutikk med klær som mest av alt lignet pastellfargede bomullsdotter, smilte hun for seg selv. Ville Robert ha giftet seg med henne om hun var kledd i noe sånt? Helt sikkert, men egentlig var ikke den pompøse stilen helt henne.

Hun så for seg en enkel, tettsittende kjole, kanskje noe historisk inspirert. På oldemorens motemuseum var det en nydelig kjole. Den kunne riktignok ikke brukes lenger, men den kunne tjene som modell. I stedet for slør ville Melanie ha sjasminblomster i håret. Robert kom sikkert til å synes det var kjempefint.

Igjen ringte mobilen. Herregud, Charlotte, skal si du er pågående i dag! tenkte Melanie, og siden det fortsatt var like trangt på bussen, lot hun det bare ringe. Samtidig bestemte hun seg for å ringe tilbake så snart hun kom hjem. Det kunne jo være noe viktig.

En halvtime senere var de endelig fremme ved riktig stopp.

Hun løftet kofferten ut, glad for å slippe unna trengselen, og begynte å gå bortover gaten. Bygården deres lå i nærheten av en barnehage. På lang avstand kunne hun høre hvinene fra barna, som lekte utendørs til tross for kulden.

Når vi en gang får egne barn, sa Robert av og til på spøk, så kan du sende dem hit. Men Melanie var ikke sikker på om hun ønsket seg barn allerede. Hun var selvfølgelig i riktig alder, men for henne ville det å få barn innebære at hun måtte ta pause fra jobben en stund. Og det hadde hun ikke lyst til ennå.

Leiligheten ønsket henne som alltid velkommen med sine 9

varme farger og en svak duft av roser fra en vakker bukett i rosa og hvitt på telefonbordet.

Med et smil la Melanie fra seg nøkkelen på det lille bordet ved døren. Det røde lyset på telefonsvareren blinket.

Hun luktet kort på rosene, trykket på Play-knappen og bar vesken inn på soverommet. Lyden på svareren var høy nok til at hun kunne høre meldingene i hele leiligheten.

«Du har tre nye meldinger,» forkynte apparatet med monoton stemme, og så braket det løs.

«Hei, det er Charlotte. Jeg vet at du fortsatt sitter på flyet, men vær så snill å ringe meg når du er tilbake, ok? Jeg har et oppdrag som du kommer til å ha kjempelyst på! Jeg sier bare: to uker i Karibia! Så ring meg!»

Pip! «Kjære fru Sommer, du er den heldige vinneren av …

Hallo? Hallo?» Tuut, tuut, tuut …

Pip! «Politioverbetjent Werner her. Vær så snill å ta kontakt umiddelbart, på nummer …»

Den forvirrede selgeren hadde for et øyeblikk siden fått henne til å trekke på smilebåndet, men nå stivnet hun til.

Hadde politiet lagt igjen beskjed på svareren hennes?

Hjertet begynte å hamre. Hun skyndte seg å finne frem mobilen fra jakkelommen. Begge oppringningene kom fra det nummeret politimannen nettopp hadde lest opp.

Hun ringte tilbake med det samme. Tankene begynte å snurre rundt i hodet hennes som en karusell. Hadde det skjedd noe med Robert? Eller med moren?

Etter fem ring fikk hun endelig svar.

«Hei, dette er Sommer. Dere hadde ringt meg?»

Politimannen svarte bekreftende og fortalte hvor han 10

hadde fått tak i nummeret hennes. Og bare et åndedrag senere gikk Melanies verden i tusen knas.

«Herr Michaelis var involvert i en bilulykke på motorveien i retning Oranienburg i halv åtte-tiden i morges,» fortalte politioverbetjenten.

«Hva?» spurte Melanie forvirret. Hun hadde hørt ordene klart og tydelig, men hun var ute av stand til å begripe innholdet. Skulle Robert ha vært utsatt for en ulykke? Men han var jo så flink til å kjøre bil! Og han hadde god kontroll på Volvoen sin!

«Han kjørte av veien, sannsynligvis fordi det var glatt i veibanen i morges. Volvoen gikk gjennom autovernet og rullet rundt,» fortsatte politimannen, uten å gå inn på spørsmålet hennes.

Melanie ristet på hodet. Hun kjente at knærne ga etter, og sank ned på sengekanten. Glatte veibaner, autovern … Nei, det kunne bare ikke være sant!

«Er du sikker på at det virkelig var Robert Michaelis?» spurte hun. Det var jo mulig at en eller annen hadde stjålet bilen og at papirene tilfeldigvis hadde ligget i hanskerommet.

«Vi identifiserte ham på bakgrunn av legitimasjonen han hadde på seg. Dessuten hadde han med seg mobilen.»

«Hvordan går det med ham? Lever han?» spurte Melanie panisk da hun hørte ordet «identifiserte».

«Så vidt jeg vet, ble han sendt til akuttmottaket på Charité-sykehuset. Om du vil, kan jeg gi deg nummeret dit.»

Melanie takket ja til tilbudet, og noterte mekanisk ned tallene. Så la hun på, uten å vente for å høre om politimannen hadde noe mer å si.

11

Robert hadde vært utsatt for en ulykke. Klokken halv åtte! Hun fant frem tekstmeldingen. Kl. 07.05. Tjuefem minutter senere hadde det hendt. Hadde han sett på mobilen fordi han ventet på svar fra henne? Hun hadde jo gjentatt gang på gang at han ikke skulle fikle med mobilen når han satt bak rattet!

Melanie stakk telefonen i lommen, grep vesken sin og stormet mot døren. Hun ville ikke ringe. Hun ville snakke med legen som hadde ansvaret for ham. Hun ville fortelle ham at han måtte passe godt på mannen hun elsket.

Fremme ved akuttmottaket på Charité parkerte hun den blå Toyotaen sin mellom to digre SUV-er på gjesteparkeringen og løp mot inngangen. Underveis hadde hun flere ganger måttet kjempe mot tårene. Det kunne bare ikke være sant!

Hvorfor måtte det skje akkurat med Robert? Han gjorde aldri noen fortred, var alltid grei og hyggelig … Men det spilte sannsynligvis ingen rolle i en ulykke. Det kunne skje hvem som helst, uansett om en var en engel eller en drittsekk.

Glassdørene gikk opp med en vislende lyd, og sykehuslukten slo imot henne. Sykepleieren i resepsjonen kikket litt grettent på henne. En mann på båre ble akkurat fraktet gjennom en svingdør av to portører. Av det gråblonde håret kunne Melanie straks se at det ikke var Robert.

«Unnskyld, jeg heter Melanie Sommer, jeg er Robert Michaelis’ forlovede. Politiet ringte og fortalte meg at han var blitt sendt hit.»

«Vær så snill å sette deg et øyeblikk, så skal jeg sjekke,» sa sykepleieren og tok opp telefonrøret.

Må du sjekke det? Akuttpasientene blir da trillet rett forbi 12

deg og registrert! holdt Melanie på å utbryte. Men hun sa ingenting, og først nå la hun merke til de andre som ventet og som ikke så ut til å bry seg om hva som foregikk rundt dem. En kvinne hadde lagt den tykke jakken sin under hodet og sov. En eldre mann holdt avisen opp foran ansiktet, en ung kvinne tastet hastig i vei på mobilen sin.

Melanie hadde ikke lyst til å sette seg blant dem og ble stående ved skranken.

Minuttene gikk. Sykepleieren ble tydeligvis satt over fra det ene stedet til det neste. Visste de ingenting om Robert?

Kanskje de likevel hadde tatt feil? Hadde noen stjålet mobilen hans? Legitimasjonen? Men politimannen hadde sagt at det ikke var tvil om identiteten hans …

«Fru Sommer?»

Sykepleierens stemme rev henne ut av tankene.

«Herr Michaelis ligger på operasjonsbordet for øyeblikket, og det kan ta en stund før jeg får vite noe mer. Vil du vente her så lenge, eller foretrekker du å reise hjem imens?»

Hadde du reist hjem om forloveden din lå og kjempet for livet, kanskje? hadde Melanie nær sagt, men kreftene strakk ikke til. Hun hadde en ekkel følelse i magen, og bena skalv.

Han var i live, men hun følte på seg at livet hans hang i en tynn tråd.

«Jeg blir her,» hørte hun seg selv si før hun trasket bort til de andre som ventet. Plutselig følte hun seg veldig varm, tok av seg jakken og brettet den sammen i fanget. Det var som om hun hadde glidd inn i en boble, som stengte tiden og de andre menneskene ute bak en tynn hinne. Hun tenkte ikke på å ringe noen. Hun ville for all del ikke skremme moren.

I stedet lot hun tankene vandre gjennom sykehusgangene, selv om hun ikke var kjent der, og da hun kom til operasjons13

salen der legene jobbet på Robert, ba hun ham om å komme tilbake. Ikke la meg bli alene igjen her, vær så snill …

Etter å ha sittet der en stund og sett flere pasienter bli brakt inn, ble hun overmannet av en ubeskrivelig tretthet.

Hallo, jetlag, tenkte hun og lukket øynene. Kanskje det er like greit om jeg sover litt.

Deretter føltes det som om alt trakk seg tilbake. Smertene i magen, stemmene, og til og med sirenen på en sykebil som kom susende. Alt ble stille, og så var det som om hun kunne høre havet bruse …

Melanie dyppet fingertuppene i skumsprøyten som skylte inn. Med et lavt sus gled vannet over sanden, vasket rundt hånden hennes og trakk seg tilbake igjen.

Denne morgenen var havet rolig. Bølgene brøt dovent og bar med seg litt tang og et par skjell inn på stranden. Et svakrosa tåkeslør sto godt til den rolige stemningen. Klippene raget opp av havflaten som mørke voktere.

Melanie trakk inn den varme luften som luktet av sjø og smilte for seg selv. Dette var virkelig et paradis.

«Melanie?» Den rolige, mørke stemmen som alltid minnet henne om midnattsblå fløyel, rev henne ut av tankene. Hun snudde seg og så ham stå der, bare noen få skritt bak henne.

Den høyvokste, veltrente kroppen var kledd i kakibukser og en hvit skjorte. Skjegget ga de markerte trekkene et røft utseende. Morgenbrisen hadde rufset litt i de mørke krøllene.

Med pålehuset og den bleke morgenhimmelen i bakgrunnen så han ut som en modell, klar til å forføre verdens kvinner fra sidene i et dameblad.

Melanie smilte, vendte havet ryggen og løp mot ham. De 14

kysset, så sa Robert: «Vi må komme oss på fergen. Den får ikke legge fra uten oss, vel?»

Da de kom til kaien, så Melanie mange andre som også skulle med fergen. Det var stor trengsel.

«Ikke vær redd, jeg er hos deg,» sa Robert, som holdt henne i hånden og trakk henne etter seg gjennom folkemengden. «Vi skal ikke komme bort fra hverandre.»

Like etter kom fergen til syne. Skipet la til med langsiden mot kaien, en matros kastet ut en trosse. Ingen passasjerer gikk fra borde, i stedet var det som om det plutselig gikk et rykk gjennom folkemengden.

Melanie kunne ikke se hva som hadde forårsaket det, men folk fikk panikk, noen prøvde å komme seg bort til fergen, andre så ut til å ha ombestemt seg og ville tilbake.

Hun ble trukket med, så hardt at hun var redd for å miste taket i Robert.

«Hold meg fast!» ropte hun, men selv om han hadde et godt grep rundt hånden hennes, ble de revet fra hverandre.

Til tross for at Melanie egentlig ville være med fergen, ble hun trukket med av dem som trengte seg mot land. Roberts hode forsvant i folkemengden.

Hun ropte på ham, men fikk ikke frem en lyd. Hun ble trukket stadig lenger inn på land, mens Robert forsvant om bord i fergen sammen med folkemengden.

Hadde han ikke lagt merke til at hun ikke lenger var hos ham? Eller kom han seg rett og slett ikke tilbake?

Panisk prøvde Melanie å kjempe seg frem mellom menneskene. Da hun endelig hadde klart det, holdt fergen allerede på å legge fra kai. Hun så Robert på øverste dekk, han vinket til henne og sa noe hun ikke hørte. Fortvilt strakte hun hånden ut mot ham, men han forsvant.

15

«Fru Sommer?»

Melanie skvatt til og våknet av drømmen da hun kjente en hånd på skulderen sin. Forvirret så hun opp. Det var blitt ettermiddag. Solen hadde fortrengt litt av det regntunge grå, men for sent, for nå var den allerede i ferd med å gå ned bak sykehusbygningene.

Foran henne sto sykepleieren fra ekspedisjonen. Først nå gikk det opp for henne at hun ikke var på flyplassen, slik hun først hadde trodd, men på venterommet på akuttmottaket.

Hvor lenge hadde hun sovet?

Sykepleieren så bekymret på henne. «Er alt i orden med deg?»

Melanie nikket.

«Herr Michaelis var ferdig på operasjonssalen for en liten stund siden, nå ligger han på intensiven. Doktor Paulsen, som er behandlende lege, vil gjerne snakke med deg.»

Ordene gikk gjennom henne som et støt. «Da lever han, altså? Hvordan går det med ham?»

«Du bør snakke med doktor Paulsen, han kan forklare deg alt i detalj …» Sykepleieren nikket oppmuntrende og pekte mot døren.

«Takk.» Melanie reiste seg fra plassen sin, rev med seg jakken og løp av sted.

Bak de lukkede dørene sykepleieren førte henne forbi hørte hun forskjellige pipelyder, og midt oppi pipingen prustet og tikket det fra ulike maskiner. Bak en av disse dørene ligger Robert, tenkte hun med ett. Hun kjente halsen snøre seg sammen og mageknipet komme tilbake.

Sykepleieren viste Melanie inn på et legekontor og ba henne vente der. Et par minutter senere kom legen inn, en høy mann i blå operasjonsklær.

16

«Fru Sommer?» Han rakte henne hånden, som luktet av såpe og desinfeksjonsmiddel. Håret hadde begynt å gråne i tinningene, de brune øynene så vennlig på henne. «Doktor Paulsen. Det var jeg som tok imot og opererte herr Michaelis.»

Melanie nikket, men hun fikk seg ikke til å svare «Hyggelig å hilse på deg». Heldigvis så ikke legen ut til å forvente det heller.

«Hvordan … hvordan går det med ham?» spurte Melanie med hamrende hjerte mens legen tok plass bak skrivebordet.

«Det er vanskelig å si, for øyeblikket. Han lever, men tilstanden er meget alvorlig.» Doktor Paulsen tok opp Roberts pasientjournal. «Han kom inn ved åttetiden, med flerfoldige brukne ben og brudd på hjerneskallen. Røntgenbildene viste at skadene hadde forårsaket en blødning i hjernen, og for å stoppe den måtte vi operere.»

Klokken åtte. Omtrent på den tiden da hun hadde stått på bussen, inneklemt mellom andre passasjerer.

Melanie var glad for at hun satt. «Han … han har fått hodeskader?»

«Ja, blant annet. På grunn av blødningen hadde det bygget seg opp et stort indre trykk i hodet, og for å forhindre ytterligere skader på hjernen måtte vi operere for å avhjelpe det.»

Melanie lukket øynene. Hun klarte ikke helt å se for seg en så alvorlig hodeskade, men brudd på hjerneskallen og blødning hørtes fryktelig ut. «Hvordan går det med ham nå?»

«Så langt er han stabil, men på dette stadiet kan tilstanden endre seg fra time til time. Vi gjør alt som står i vår makt for at han skal bli frisk igjen.»

Til å begynne med klarte ikke Melanie å svare. Det doktor Paulsen hadde fortalt henne, hørtes ut som om det var hen17

tet fra en eller annen sykehusserie på tv, som hun vanligvis ville ha skrudd av.

Plutselig føltes det som om en vekt på mange tonn hadde lagt seg på skuldrene og brystet hennes. Samtidig følte hun seg helt nummen innvendig.

«Får jeg se ham?»

Doktor Paulsen nikket. «Ja, men bare veldig kort. Han overvåkes på intensivavdelingen. Og han ligger i koma. Så du kan ikke engang snakke med ham.»

Ordene traff Melanie som et slag. «Koma? I kunstig koma, mener du?»

«Komaen opptrådte helt spontant. Det er slik kroppen reagerer på skadene.»

«Når vil han våkne, da?» Melanie lette desperat i minnet etter det hun visste om komaer, som hun hadde snappet opp et eller annet sted. Men hun fant ingenting.

«Sannsynligvis når kroppen er klar. For øyeblikket hjelper komaen ham. Den støtter organismen i helbredelsesprosessen, så godt det lar seg gjøre.»

«Og … kommer han til å få varige skader?» spurte Melanie usikkert og angret med det samme. Bare vær glad for at han fortsatt lever!

«Det vet vi ikke ennå, det er rett og slett for tidlig. Jeg foreslår at du kommer innom igjen eller ringer i morgen eller i overmorgen. Kanskje vet vi mer da. Og dersom det blir noen endring, skal vi selvfølgelig melde fra til deg.»

Nærmest bedøvet forlot Melanie sykehuset noen minutter senere. Hun merket ikke at kulden slo imot henne da hun gikk mot parkeringsplassen. Hun hørte ikke de hardfrosne snørestene som knaste under støvlettene. Bildet av Roberts urørlige kropp koblet til de forskjellige apparatene var som 18

brent inn på netthinnen hennes, og legens ord var det eneste hun klarte å tenke på for øyeblikket. Robert var hardt skadd og lå i koma. Ingen visste for hvor lenge. Og det var veldig usikkert om han noen gang ville bli frisk igjen.

Den dumme drømmen … Fergen, hva var det nå den symboliserte? Prøvde drømmen å fortelle henne at hun hadde mistet Robert? At han var på vei til det hinsidige? Nei, det fikk han ikke lov til! Han kunne ikke dra, ikke nå, aldri!

Hun rakk akkurat å komme seg bort til bilen før knærne ga etter under henne. Redselen fikk halsen til å snøre seg sammen. Hun satte seg i førersetet, la hendene på rattet, og så kom endelig tårene hun hadde lengtet etter …

Kapittel 1 April

Min elskede, I tre måneder har du vært borte. Det vil si, du er selvfølgelig hos meg, jeg ser kroppen din på sykehuset, koblet til apparatene som holder deg i live mens du sover. Men jeg hører ikke stemmen din, kjenner ikke berøringen din, og du ser ikke på meg.

Hvor er du? Roter du rundt i en labyrint uten å finne utgangen, kanskje? Ja, det er sånn jeg ser for meg komaen.

Det er som om du er fanget i et nett av irrganger. Kanskje leter du etter utgangen, eller kanskje du har akseptert skjebnen og lever videre i en nisje, for svak til å fortsette.

Selv føler jeg meg svakere for hver dag, og vet ikke hvor lenge jeg vil klare å holde ut.

Kan du høre stemmen min? Prøver du å følge den? I så fall skal jeg fortsette å rope på deg hver eneste dag. Jeg forsøker å ikke gi opp håpet om at du skal finne krefter nok til å komme tilbake til meg.

Du husker sikkert at vi har tenkt å gifte oss til sommeren, ikke sant? Det husker du nok. Det er fire måneder til.

Rikelig med tid, ikke sant? Nok tid til å finne veien. Jeg skal prøve å holde ut.

Om du kan, så vær så snill å gi meg et hint om hva jeg skal gjøre for å hjelpe deg ut. Jeg sover riktignok dårlig for 20

tiden, men kanskje du finner et smutthull i en av drømmene mine.

Vær så snill å komme tilbake til meg, jeg savner deg så sårt.

Jeg elsker deg, din Mel

Villaen var den samme. De rød-hvite murene med et lite tårn som tronet på toppen, reiste seg i et hav av grønt. På trærne hadde de første lysegrønne bladene sprunget ut, markene var gule av utallige smørblomster.

Melanie kjørte saktere for å få et glimt av den tilgrensende innsjøen, der nesten en tredjedel av vannflaten var dekket av vannliljer. En svane svømte majestetisk bortover vannet. Kveldsskyene lignet rosa bomullsdotter som speilet seg i overflaten.

For første gang på flere måneder ble Melanie fylt av varme. Så lenge det var siden hun sist hadde vært her! Hun tenkte tilbake på ubekymrede feriedager og helger, julefeiringer i hallen, og på stormnetter der alle hadde holdt seg våkne til tordenskrallene hadde rullet forbi.

Moren hadde sannsynligvis hatt rett i at et opphold hos bestemoren og oldemoren ville gjøre henne godt. Melanie hadde først vegret seg, men så hadde hun innsett at det ville være bra å få litt avstand til ting.

De siste månedene hadde vært et helvete. Melanie hadde sittet ved Roberts sykeseng nesten hver dag, i håp om at noe skulle skje. Men forloveden var fortsatt dypt nede i komaen.

Ifølge legene var det ikke uvanlig, men for hver dag som gikk, minsket håpet Melanie hadde om noen gang å kunne se Robert inn i øynene igjen og fortelle ham at hun elsket ham.

21

Da hun hadde rundet innsjøen, kjørte hun opp grusveien og forbi skiltet med ordene «Blumensee motemuseum» på.

Bestemoren og oldemoren hennes hadde åpnet motemuseet for rundt femten år siden. På den tiden hadde begge kommet tilbake fra Vietnam, der de hadde bygget opp et tekstilverksted. De var på jakt etter en ny utfordring, og da passet det fint at villa Blumensee, i utkanten av en småby i Brandenburg, trengte nye eiere.

Etter murens fall hadde huset stått vanskjøttet, det passet egentlig ikke for to eldre, enslige kvinner. Men Hanna og Marie hadde gitt blaffen i alle betenkeligheter, og hadde heller ikke brydd seg om at naboene på stedet til å begynne med ikke hadde tatt dem på alvor.

Bestemoren og oldemoren hennes hadde vist dem alle sammen. De siste fem årene hadde museet gått med overskudd, og antallet besøkende økte stadig!

Melanie parkerte på parkeringsplassen ved hovedhuset, tok reisevesken fra baksetet og steg ut av bilen. Grusen knaste under føttene, og hun kunne kjenne duften av de første vårblomstene. Tette sjasminbusker skilte forhagen fra den bakre delen, som ikke var tilgjengelig for besøkende.

Nå var museet stengt, og det var helt tomt på plassen. Bare en gressklipper brummet i det fjerne.

Melanie gikk opp trappen til inngangsdøren og ringte på. Oldemoren Hanna hadde fått restaurert den gamle ringeklokken. Den nydelige, gammeldagse ringelyden kunne høres helt ut.

Mens hun ventet, betraktet hun det gamle springvannet i rondellen. Vann var dyrt, og derfor var springvannet bare i drift i åpningstiden. De fargesprakende blomsterrabattene langs veiene så velstelte ut.

22

Så hørte hun skritt som gjallet gjennom hallen. Et øyeblikk senere kom en grasiøs skikkelse til syne i vinduet ved siden av døren, så ble døren åpnet.

Melanies bestemor, Marie Bahrenboom, var fortsatt en skjønnhet, til tross for sine syttisju år. Det sølvmelerte håret var satt opp i en elegant knute. Som alltid etter arbeidstid var hun kledd i en áo dài, en tradisjonell drakt hun hadde lagt sin elsk på under oppholdet i Vietnam. Hun hadde dusinvis av dem. Denne var av plommeblå silke pyntet med sølvbroderier.

Marie smilte og ga henne en klem. «Kom her, vennen min!

Det er flott at du skal være hos oss noen dager. Det kommer sikkert til å gjøre deg godt.»

«Jeg håper det,» svarte Melanie. Hun hadde gode minner herfra, men hun var også fullt klar over at grubleriene ville dukke opp igjen så snart hun ble overlatt til seg selv på rommet sitt og kvelden falt på. «De siste ukene har vært … forferdelige.»

Hun skammet seg over at hun ikke hadde klart å sitte rolig og tålmodig ved Roberts sykeseng. Det hadde vært vanskelig å venne seg til å se ham slik. Selv om hun elsket ham, var sykebesøkene en belastning. Etter tre måneder hadde kroppen sagt stopp. Hun hadde hatt flere panikkanfall, og legen hennes hadde vært bekymret for at hun kunne komme til å utvikle en depresjon. Med tungt hjerte hadde hun vært tvunget til å trekke i nødbremsen.

Marie, som så ut til å lese tankene hennes, strøk henne ømt over håret. Det var ikke svart som bestemorens, men brunt, fordi den europeiske innflytelsen på familien hadde begynt å gjøre seg gjeldende. Men Melanies øyne hadde likevel den samme mandelformen som øynene til alle de andre 23

kvinnene i familien. Den vietnamesiske arven, som Robert pleide å kalle det.

«Hvordan går det med ham nå?» spurte Marie da hun hadde betraktet Melanie et øyeblikk.

«Fortsatt uforandret. Han sover. Så langt ser alt ut til å være under kontroll, men …»

Melanie lukket øynene et sekund og prøvde å riste av seg bildene. Den flotte, sterke mannen hun egentlig skulle gifte seg med til sommeren, var avmagret. Hjelpeløs lå han der i sengen, beveget av elektriske madrasser og overvåket av utallige monitorer.

Melanie åpnet øynene igjen og anstrengte seg for å holde tårene tilbake, så frigjorde hun seg forsiktig fra bestemorens armer. «Hvor er grand-mère?»

Som barn hadde hun vent seg til å kalle oldemoren grandmère, for å skille Hanna fra Marie. Hun var oppvokst med tre språk: Hanna hadde lært henne vietnamesisk, Marie fransk, og Elena hadde passet på at hun med alle de fremmede ordene ikke glemte tysken. Når alle fire var sammen, noe de dessverre hadde vært så altfor sjelden den siste tiden, foregikk samtalen på en salig blanding av de tre språkene, alt etter hva som falt dem inn.

«Maman er i salongen sin. Bena klarer dessverre ikke helt å holde følge med henne i dag, så jeg plasserte henne ved vinduet.»

«Det synes hun sikkert er irriterende,» svarte Melanie, for hun visste at Hanna var en driftig gammel dame som ikke kunne fordra å sitte der uvirksom. Hvorfor skulle en ellers starte motemuseum i en alder av noen og åtti?

«For å si det mildt! Hun var skikkelig ugrei i morges. Hun hater disse giktanfallene. Men tro meg, senest i morgen eller 24

i overmorgen løper hun rundt som en mynde igjen og kommanderer museumsvakten og gartneren rundt omkring.»

Marie førte henne med seg forbi utstillingsrommene til trappen. Melanie fikk et kort glimt av klærne, som sto utstilt i glassmontre fylt med alt hva kvinner i tidligere århundrer hadde gått kledd i. Bestemoren og oldemoren hadde en flott samling, i forskjellige farger og stilretninger, og med tilbehør som vesker, sko og hatter. Det var nesten ikke til å tro hvordan moten hadde utviklet seg fra middelalderen til vår tid.

«Hvordan går det egentlig med Elenas butikk?» spurte Marie og vekket barnebarnet fra tankene. «Det er altfor lenge siden sist jeg snakket med moren din på telefon.»

«Butikken går bra. Maman har designet en ny kolleksjon, som hun har tenkt å vise under moteuken i juli.»

«Og jobben din?»

«Tja, jeg … det er lenge siden sist jeg takket ja til et utenlandsoppdrag.» Melanie bøyde hodet. Hun savnet reisingen og det å ta bilder. Men av frykt for at Robert plutselig skulle bli dårligere, takket hun konsekvent nei til oppdrag som medførte at hun måtte utenlands. Når hun i det hele tatt jobbet, var det innenlands. Men slike jobber var sjeldne, for de unge designerne pleide ofte å få bekjente til å ta bildene for seg, eller de gjorde det selv, for å spare penger. «Men med litt flaks klarer agenten min å skaffe et og annet oppdrag i Berlin.»

«Robert ville ha ønsket at du skulle jobbe. Det må du huske på. Han hadde definitivt ikke satt pris på at du alltid satt hjemme på grunn av ham.»

Melanie sukket. «Det er sant, men det er vanskelig å konsentrere seg om noe annet når jeg må tilbake til klinikken.

25

Og etterpå er jeg alltid så sliten at jeg ikke orker å tenke på jobb.»

Marie strøk henne trøstende over armen. «Du gjør en kjempeinnsats. Da bestefaren din døde, følte jeg noe av det samme. Med ham varte det bare i tre uker, men det var de verste ukene i mitt liv.»

Melanie så ned og knep munnen sammen. Hun hadde ikke lyst til å snakke om det akkurat nå. Og hun ville heller ikke ha skryt for det hun gjorde. Eller medfølelse. Det endret jo ingenting. Marie så ut til å ha oppfattet det og sluttet å snakke.

Taust gikk de opp trappen og gjennom gangen, helt til de kom frem til salongdøren, som sto litt på gløtt.

Innredningen der inne var enkel og representerte de forskjellige stadiene i Hannas liv veldig godt. Hun så et fint dekorert kinesisk lakkskap, som virket kjempegammelt og som sikkert ville ha fått enhver antikvitetshandlers hjerte til å slå raskere. Midt i rommet sto tunge lenestoler i skinn, som sikkert stammet fra kolonitiden. En snøhvit orkidé strakte seg i en steinpotte fra femtitallet, sidebordet var av glass og metall og virket veldig moderne blant alle de andre møblene.

I den åpne balkongdøren hang vindspillet Melanie hadde hatt med hjem fra den siste reisen sin. Synet av det ga henne et stikk. Hennes eget lå fortsatt urørt i en skuff. Elena hadde foreslått å henge det opp på Roberts rom på sykehuset, men Melanie hadde ikke villet gjøre det.

Hanna virket liten og skjør i den brede rottingstolen ved vinduet, spesielt fordi hun var tullet inn i et stort teppe som skulle skjerme henne mot kulden.

Hannas ansikt var som et kart over livet hennes, med 26

mange stier som bare hun kjente til. Øynene, som skinte mørke som onyks, hadde sett mye. Nå var hun nittiseks, men virket ikke en dag over åtti. Utseendet hennes hadde ikke endret seg etter at hun fylte åtti. Oldemoren var et tydelig eksempel på det en av Melanies fotografvenner hadde sagt om å bli gammel, nemlig at etter et visst punkt forsvinner alderen. Når rynkene når en viss dybde, så blir de ikke dypere.

Hanna var også kledd i en áo dài, men med betraktelig mer forseggjorte broderier. Nå for tiden foretrakk hun klær fra hjemlandet. Fordi de var mer behagelige, men sikkert også av nostalgi.

«Melanie, der er du!» utbrøt hun og prøvde å reise seg.

Det var åpenbart vanskelig, selv om hun ellers virket frisk og rask.

«Bare bli sittende, grand-mère, jeg kommer bort til deg.»

Melanie gikk bort og ga henne en klem, veldig forsiktig, for ikke å klemme i stykker den skjøre skikkelsen. Men hun merket at kroppen ikke ville gi etter, for knoklene hun kjente under den tynne huden var sterke. Oldemoren duftet lett av sjasmin. Hun bestilte parfymen sin fra Paris, og det var mange år siden hun hadde brukt noen annen.

«Det er godt å ha deg her igjen. Aller helst ville jeg ha løpt deg i møte, om det bare ikke hadde vært for gikten.» Hanna ga fra seg en liten latter og pekte på en av de mørke stolene. «Sett deg her og fortell meg de siste nyhetene.»

«Det er ikke mye nytt, dessverre. Maman jobber intenst med den nye kolleksjonen sin, og jeg prøver å holde hodet over vannet med strøjobber.»

«Så da har du ikke med noen nye blader til meg?»

27

Melanie smilte. «Jo, selvfølgelig. Et par av dem jeg tok bilder til i vinter, har nettopp kommet ut. Jeg kommer inn med dem etterpå, for de ligger helt på bunnen av bagen.»

Hanna nikket tilfreds. «Tusen takk, da har jeg i det minste noe å lese mens jeg sitter her giktfast.» Hun så på Melanie.

«Neste spørsmål ville selvfølgelig være hvordan det går med Robert, men jeg regner ikke med at det har skjedd noe siden sist du ringte, for da ville du ikke vært her.»

Melanie ristet sørgmodig på hodet. «Nei, ingenting har endret seg, dessverre. Og jeg begynner å frykte at det ikke kommer til å skje, heller.» Hun sukket dypt. «Av og til lurer jeg på hvor lenge jeg vil holde ut presset. Det at jeg nå sitter her og ikke ved sengen til Robert, viser vel at kreftene mine begynner å ta slutt,» la hun til.

«Det viser bare at du av og til trenger en pause,» skjøt Marie inn, som i mellomtiden hadde satt seg ved siden av henne. «Det er absolutt ikke noe tegn på svakhet. Ingen kan leve bare for andre, av og til trenger en også litt tid for seg selv.»

Melanie så ned. Dere så jo ikke hvordan jeg brøt sammen, tenkte hun.

Sammenbruddet var grunnen til at Elena hadde rådet henne til å unne seg noen dagers ro. Under et sykebesøk hadde Melanies blikk falt på slangen som hjalp Robert å puste. Hun hadde betraktet vanndråpene og tenkt på hvordan det ville være om det var hun selv som lå der med slangen inn gjennom et hull i halsen. Plutselig hadde hun ikke fått puste, hjertet hadde begynt å rase og blodtrykket hadde stupt. Hun hadde prøvd å komme seg til døren mens alt snurret rundt for henne, men uten å lykkes. Så hadde hun falt om, og sykepleieren hadde funnet henne og fått henne ut 28

av rommet. Legen som kom ilende til, hadde rådet henne til å kutte ned på sykebesøkene. Da hun fortalte Elena om det, hadde moren vært helt tydelig.

«Reis til Hanna og Marie for noen dager,» sa hun, med et ansiktsuttrykk som ikke tålte innvendinger. «Jeg tillater ikke at du går til grunne på denne måten.»

«Men han er jo forloveden min,» protesterte Melanie svakt. «Det stemmer. Og om han så deg slik, ville han ha sendt deg av sted med det samme,» hadde Elena svart.

Dermed var beslutningen tatt.

«Nå synes jeg vi skal få oss noe å spise,» sa Hanna da de hadde sittet der en stund i taushet. «Hjelp meg på bena, vennen min.»

«Jeg kan godt bære maten inn hit,» foreslo Marie, men Hanna bare ristet på hodet og strakte ut armene. Melanie hjalp henne opp og støttet henne på vei mot spisestuen. Den lå i den andre enden av gangen. Av måten Hanna klamret seg til armen hennes på, skjønte Melanie hvor tungt det måtte være for henne å gå. Aller helst ville hun ha båret oldemoren, men det hadde nok forårsaket store protester.

Melanie kjente duften av krydder og ris. Selv om Hanna og Marie egentlig hadde tilbrakt mesteparten av livet i Europa, pleide de å lage vietnamesisk mat, og det satte Melanie stor pris på.

Spisestuen var enkelt og elegant innredet. Det eneste som vitnet om de tidligere eiernes banketter, var de høye speilene som reflekterte bildet av gjestene rundt bordet fra begge sider og ga inntrykk av at de satt i en stor sal. Lysekronen som hadde pleid å henge midt i rommet, hadde ikke vært til å redde, og var erstattet av en enklere, men likevel elegant lampe.

29

«Jeg har tenkt på noe som kanskje kan gjøre oppholdet ditt her litt mer spennende,» begynte Hanna da hun hadde satt seg på plassen sin ved kortenden av det store bordet med plass til minst ti personer.

Melanie så spørrende på oldemoren da hun satte seg til venstre for henne.

«Hva tror du om å rydde litt på loftet vårt?» spurte Hanna med et underfundig smil. «Det står mange kasser der oppe som jeg ikke lenger husker innholdet i. Kanskje du kan finne ut av det for meg? Som du ser, så er jeg ikke akkurat god til bens for øyeblikket, og Marie har hendene fulle.»

Melanie ble litt overrasket over spørsmålet. Men hvorfor ikke vase rundt på loftet og rote i gamle kasser? «Ja, gjerne det. Hva tror du befinner seg der oppe, da?»

«For et par år siden satte jeg flere kasser fra Saigon opp der, og siden har jeg ikke rørt dem. De inneholder alt mulig.

Småting, stoffer, klær.»

Melanie husket hva bestemoren ofte hadde fortalt. Da Vietnamkrigen var over, hadde Hanna og Marie reist av sted for å hjelpe. Etter noen innledende vanskeligheter med de kommunistiske styresmaktene, hadde de klart å bygge opp en liten stoffabrikk med tilhørende butikk. Der ansatte de først og fremst vanskeligstilte kvinner, enker etter menn som hadde falt i krigen eller kvinner som var blitt gravide utenfor ekteskap. De hentet prostituerte fra gaten og ga dem jobb på tekstilverkstedet. Selv om navnene deres ikke var å finne i historiebøkene, hadde de likevel gjort mye for å hjelpe folk, og særlig kvinner, i Saigon.

«Har du spesielle planer for tingene på loftet, eller skal jeg bare ta en skikkelig opprydding?» spurte Melanie, for 30

hun kunne ikke forestille seg at Hanna ville gjøre eller hadde gjort noe uten grunn. Tingene hadde stått så lenge på loftet at hun egentlig kunne ha bedt noen om å rydde der oppe for lenge siden.

«Tja, jeg har tenkt ganske lenge på å utvide utstillingen. Vi har fortsatt et ledig rom nede. Det kan jo være at du finner noe vi kan bruke. Alt det andre, som ikke lenger er bra nok til å kunne stilles ut, kan vi kvitte oss med.» Hanna smilte lurt til henne.

«Helt greit. Jeg skal se hva jeg finner der oppe.»

«Flott. Jeg er sikker på at du kommer over noen skatter.»

Og at det vil være godt for deg å se noe annet, for én gangs skyld, var det som om øynene hennes la til. Siden Melanie ikke var så flink med medlidenhet, unnlot Hanna imidlertid å si det høyt, og det var Melanie veldig takknemlig for.

Inne på rommet sitt prøvde Melanie å tenke på andre ting mens hun pakket ut av bagen. Det rosemalte skapet var altfor stort for de få tingene hun hadde med seg.

Da hun rotet rundt etter mobilen, kom hun borti brevpapiret, som var blitt hennes faste følgesvenn. De forseggjorte arkene med blå blomster på hadde hun fått av en venninne for en stund siden, som hadde laget sitt eget papir.

Først hadde hun ikke visst hva hun skulle bruke den lille bunken med ark og håndlagede konvolutter til – når hun var ute på reise sendte hun stort sett e-post eller postkort. Men en måned etter ulykken hadde hun funnet papiret igjen, og da hadde det stått helt klart for henne hva hun skulle gjøre med det.

Ettersom hun ikke kunne snakke med Robert, skrev hun 31

brev til ham. Ikke hver dag, for det var tross alt ikke så mye som skjedde i livet hennes. Hun skrev bare når hun ikke holdt det ut lenger, når smerten og lengselen ble så sterke at hjertet holdt på å slites i stykker.

Da bagen var tom, gikk hun bort til vinduet. Parken lå der så fredfylt i måneskinnet. Trærne strakte seg mørkt mot nattehimmelen. Månen speilet seg i vannet i innsjøen.

Hun ble overveldet av vemod. Med ett kom hun til å tenke på den første ferien hun hadde hatt sammen med Robert.

«Her kunne jeg ha blitt,» sa Melanie mens hun så utover Østersjøen, som knapt kunne skjelnes fra himmelen. Solen var i ferd med å forsvinne bak horisonten, og med den også det siste røde glitteret på sjøen. De var helt alene på denne siden av stranden. Fra et eller annet sted bak dem kunne de høre loungemusikk fra en strandbar, men det hypnotiske suset fra havet var sterkere.

«Tror du ikke det ville bli litt vel ukomfortabelt her på stranden?» spurte Robert uromantisk. «Dessuten er det ganske kaldt.»

«Jeg kjenner ikke kulden,» svarte Melanie og klemte seg inntil ham. Selv på de kaldeste vinterdagene ga han fra seg en deilig varme. «Jeg mener ikke at jeg har lyst til å sitte her på stranden hele natten. Jeg tenkte mer på at det hadde vært fint å bo ved havet.»

Robert kysset henne på hodet. «Det har du rett i. Det hadde vært noe. Men da måtte vi begge ha funnet oss nye jobber.»

«Som journalist kan du vel jobbe nesten hvor som helst?» spurte Melanie. «Og det samme kan jeg som fotograf.»

32

«Ja, men veien inn til byrået hadde vært helt forferdelig.

Og du må jo ofte til flyplassen. Selv til Hamburg er det et godt stykke.»

«Men det betyr ikke at vi ikke kunne ha klart det. Hva om du hadde begynt å jobbe for en lokalavis og jeg stilte ut bildene mine på kunstgalleriet her. Vi hadde nok ikke vasset i penger, men det ville ha vært nok.»

«Hei, er du klar over at vi akkurat holder på å legge planer for fremtiden sammen?» spurte han og smilte bredt.

«Det er jeg fullt klar over.» Melanie så på ham. I det svake kveldslyset kunne hun bare skjelne konturene av ansiktet hans, men hun var fortrolig med hvert eneste trekk: de fint formede øyenbrynene, de myke leppene, den lange nesen og de mørke øynene med tette vipper, som nærmest virket litt feminine. «Og jeg har følelsen av at vi kan ha en fremtid sammen. Eller hva?»

Robert trakk henne inntil seg og kysset henne. «Om det er opp til meg, skal vi ha en hel evighet,» sa han og holdt henne tett inntil seg helt til de var fullstendig omgitt av mørke.

Da minnet bleknet, merket Melanie at kinnene hennes var våte. En liten stund hadde hun faktisk trodd at hun var tilbake der, men nå oppdaget hun at det ikke var havet hun så ut på, men innsjøen. Over vannet fløy noen nattefugler lydløst av sted. Tårene rant fortsatt, og Melanie hadde ingen planer om å prøve å holde dem tilbake. Hun snudde seg, la seg på sengen og klemte puten hardt inntil seg. Tankene vandret til det lille sykehusrommet, der apparatene pep og summet og jobbet for å holde Robert i live. Så kjente hun et hulk stige opp og ønsket det velkommen.

33

Da alt var blitt stille i huset, sto Hanna møysommelig opp av sengen. Tiden da hun kunne sove rolig og lenge, var for lengst over.

Nyheten om at Melanies forlovede hadde vært utsatt for en ulykke, hadde vist henne hvor heldig hun var som fortsatt var i live. Hun nærmet seg hundre år, og mange fikk ikke engang leve halvparten så lenge. Da Robert hadde ligget én måned i koma og tilstanden fortsatt var veldig dårlig, hadde hun ønsket at hun kunne dø i stedet for ham. Men hun hadde våknet dag etter dag, og hadde til slutt innsett at det måtte være en grunn til at det ennå ikke var hennes tur.

Hanna snudde seg mot døren. Hun gikk ut av soverommet og fortsatte haltende bortover gangen, like stille som alltid. De smertestillende tablettene hadde liten effekt, men nå klarte hun i det minste å bevege seg.

På denne tiden av døgnet hadde hun god tid. Marie sov; hun hadde også begynt å kjenne alderen, men ikke like tydelig som Hanna. Hun prøvde ikke å la seg merke med det, men Hanna så godt at rynkene og de grå stripene i datterens hår ikke var de eneste alderdomstegnene. Hoftene hennes verket, og hun ble værsyk og også ganske humørsyk av og til.

Plutselig hørte Hanna et hulk og stoppet opp. Det var Melanie som gråt. Det hadde hun all rett til. Kjæresten hennes var fanget i et mørke ingen kunne forestille seg.

Hanna la hånden på dørklinken. Skulle hun gå inn for å trøste henne? Hun forsto bare så altfor godt sorgen oldebarnet var fylt av, men visste også at Melanie ikke burde gi seg helt hen til smerten.

Det var derfor hun hadde kommet på ideen med loftet.

Hanna hadde egentlig ikke bruk for alt rotet som sto der 34

oppe. Mye av det hadde hun dessuten mest lyst til å glemme.

Men Melanie trengte noe å gjøre. Og kanskje det virkelig var på tide å rydde – både på loftet og i sitt eget hode.

Hun bestemte seg for ikke å gå inn, og haltet i stedet videre.

Foran den lille døren som førte inn til alterrommet, stoppet hun opp. Hun hadde innredet dette rommet, som tidligere måtte ha gjort tjeneste som husfruens omkledningsrom, like etter at hun kom hit. I Hannas hjemland var det skikk og bruk å alltid innrede ett rom i huset til de avdøde, der en kunne minnes dem og der sjelene deres kunne bo.

Hun gikk bort til alteret, hvor hun og Marie alltid satte frem friske blomster, og hilste lavt på forfedrene på vietnamesisk. Så betraktet hun bildene av dem, strøk kjærlig med fingeren over noen, mens hun ærbødig bøyde hodet for andre. Uansett hva forfedrene har gjort mot oss, så fortjener de vår respekt, tenkte hun. Den samme respekten som vi ønsker oss når vi forlater verden.

Da hun hadde tent røkelsespinnene, snudde hun seg og gikk bort til det litt skakke skapet som bare hadde én nøkkel, den nøkkelen hun bar rundt halsen og som hun aldri tok av seg. Dette skapet hadde hun hatt så lenge. Det hadde alltid fulgt med henne fra sted til sted. Hun ignorerte smertene i hendene, trakk frem det lange kjedet med nøkkelen på fra nattkjolen og låste opp døren.

Ut av skapet kom den velkjente lukten av tørkede blomster, papir og morkent stoff. Forsiktig lot hun hendene gli over tingene. Alt dette skulle Melanie få når hun selv en dag forlot denne verden.

Hun låste skapet igjen, så på anene enda en gang og gikk ut. Stille snek hun seg gjennom gangen og bort til døren 35

ved trappen opp til loftet. Smertene fikk trappen til å virke som et uovervinnelig hinder. Men hun hadde hele natten til å komme seg både opp og ned igjen. Og i morgen var det en ny dag.