Sjasminsøstrene
CorinaBomann
Sjasminsøstrene
OversattavMiriamClaireLane
CorinaBomann
Originalenstittel: DieJasminsschwestern OversattavMiriamClaireLane
©byUllsteinBuchverlageGmbH,Berlin.Publishedin2014byUllstein TaschenbuchVerlag
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2017
ISBN978-82-02-53139-3 1.utgave,1.opplag2017
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:Shutterstock Sats:Type-itAS,Trondheim2017 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Satti9,87/14,4pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Prolog
Januar
«Komigjen,da!»UtålmodigstrøkMelanieenhårlokk,som haddeløsnetfrafletten,bortfraansiktet.Nåhaddehunventetvedbagasjebåndetienhalvtime.Denenekoffertenetter denandregledforbi,bareikkehennesegen.
Etterhvertbegyntehunåblireddforatdenvarblitt borte.Klærnevardetikkesåfarligmed.Påjobbognårhun varutepåreise,pleidehunalltidåklesegenkeltogpraktisk. Ijeans,gensere,skjorterogrøffeboots,ogtopper,shortsog flipp-flopperdersomdetvarvarmt.Nålåaltsammenien svettbyltsomopptokomtrentsyttiprosentavplassenikoffertenhennes.Kameraethaddehunheldigvisalltidmedseg ihåndbagasjen.
Hunpleideikkeåseettersuvenirer,mendennegangen haddehuntattmedsegnoenminnersomdetvilleværeveldigtriståmiste:enkulerundbuddhaavjadesomhunhadde kjøptavengateselgeriSaigon,eteldgammeltbildepårispapiravutsiktenmotetfjell,ogtonydeligevindspill,detene tilsegselv,detandretilbestemorenogoldemoren.
Menhunvarspesieltstoltavdethunhaddemedtil Robert,forloveden.Hunhaddeklartåfåtakitoeldgamle dragemyntersomhunhaddehørtskullebringelykke.Myntenevarfra1654,oghunhaddekjøptdemavengateselger.
Hunhaddeslåtttilpåhandelenutenåtenkesegsærlig om,oghaddederettertilbrakttimevismedålurepåomde
kanskjekunneværestjåletfraetellerannetsted.Etteratvertinnenpåpensjonatethaddeforsikrethenneomatdetikke varsjeldenslikemynterdukketoppigamlehus,ogatalt sikkerthaddegåttredeligforseg,haddehunpakketdemi bagasjenogfåttdemgjennomtollenutenproblemer.
Dahellerikkenestekollipåbåndetvarhenneskoffert, tokhunmobiltelefonenoppavlommenogskruddedenpå. LikeetterblinketentekstmeldingfraRobertpåskjermen.
Denvarsendtkl.07.05,sannsynligvislikeetterathansto opp.
Melaniesmilte.Hverganghunkomhjemfraenreise, sendtehanhenneenlitenmelding.
«Hei,minsøteglobetrotter,jegkandessverreikkehente deg,mentenkerpådeglikevel.Jegmåimøte,menikveld skalvikoseossskikkelig.Jeggledermegsånntilendeligå fåleggearmenerundtdegigjen.Kyssogklem,Robert.»
Hvahaddehantenktutdennegangen,tro?Nårhun haddeværtlengeborte,pleidehanalltidåplanleggeeteller annet.Enturiteateret,kino,ellerbareenkjempekoselig kveldhjemmemedstearinlysogsjampanje.
Melaniesvarte:
«Hallo,kjæregressenkemann,jegharlandettrygtogventerbarepåkoffertenmin.Kanduikkeprøveåtrylleden fremformeg?Jegharmyeåfortelleogvisefrem,oglengter etteråsedeg.Tusenkyss,Melanie.»
Melaniehaddejobbetsommotefotografifemår.Detvar enhektiskjobb,mendenbraktehennetilnoenavverdens vakrestesteder.FargerikesarierforanTajMahal,nydelige silkekimonoeridengamlekeiserbyenKyoto,selskapskjoleriVenezia,vågalekreasjoneriNewYorkogeventyrlige
smykkeriKairofyltebildemappenehennesogsideneiflere moteblader.Ienalderavtjuenihaddehunalleredesetthalve verden.
Daetstortmotebyråfornoenmånedersidentilbødhenne etfotooppdragiVietnam,haddehunværtheltfrasegav begeistring.Fordetførstefordidetvarlangtmellomdenne typenjobber,fordetandrefordihunhaddeenspesielltilknytningtillandet,sidenoldemorenHannavarderfra.Hun haddelengedrømtomåfåselandetforfedrenehennesstammetfra,menhittilhaddehunaldrihattmuligheten.
AllerhelstvillehunhareistditsammenmedRobert,men selvomhanikkehaddemåttetjobbe,villeikkebyråetha sattprispådetdersomhuntilbraktedagenemedromantiske turer.Timeplanenvartettpakket.Byråetvilleholdeutgiftene sålavesommulig.
Hunhaddebaresåvidthattenhalvdagtilåsetemplenei HoChiMinh-byen,dettidligereSaigon,ogtilåkjøpeetpar ting.Oghunhaddetattbilder;kvinnermeddetypiskerishattene,barniveikantenfordypetilek,boderpåmarkedet somsolgtekrydderialleregnbuensfargeroggamlemennpå benkerutenforhusenesine,somtyggetbetelnøttogavogtil smiltesåenkunnesederødfargedetennenederes.
Påflyettilbakevardetentankesomikkevilleslippetaket.
DersomdelabryllupsreisentilVietnam,kunnehunfåsjansentilåbliordentligkjentmedlandetogsamtidigvisedettil Robert.Sidendeikkeskullegiftesegføriaugust,haddede ikkelagtnoenkonkreteplanerforturenennå.Kanskjehun villeklareåoverbeviseham.
Der,endelig,koffertenmin!tenkteMelanieogløftetden avbåndet.
Iventehallenvardettetttrengsel.Foranskrankenetilde
forskjelligeflyselskapenestofolkilangekøer.Noenfordrev tidenmedåtitteidemangebutikkene.Melanievargladda hunendeligkomutavterminalbygget.
Berlinønskethennevelkommenmedlavtskydekkeoglav temperatur.Defargegladereklameskilteneklarteikkeheltå piffeoppdengråjanuardagen.Melaniehutretogtrakkjakkentettererundtseg.SåfintdethaddeværtvedSørkinahavet!
Huntrengteheldigvisikkeåventelengepåbussen,men denvartilgjengjeldstappfull.Folkpressetseginn,ogMelaniebletilsluttståendeinneklemtmellomtoforretningsmenn.
Hungledetsegtiletvarmtbadogtilåslappeavlitt. Robertkomvanligvisikkehjemførrundtfem,såhunville benytteanledningentilåbesøkemoren.Morendrevenliten hattebutikkiInvalidenstrasse.Håndverkethaddehunlært avHanna,sompå50-tallethaddevaktstoroppsiktblantfiffeniParismedkreasjonenesine.Hunpleidestoltåfortelle atselvdenungeengelskedronningElisabethhaddehandlet hoshenne.
Plutseligbegyntedetåsummeiveskenhennes.Hvemvar detsomringtehennepådennetiden?Robert?Nei,hansatt sikkertimøtenå.Moren?Nei,detvilleværeuvanlig.SannsynligvisvardetCharlottefrabyrået,somlurtepåomhun haddekommetsegtrygthjemigjen.
Agentenhennespåmotebyråetvarenlivligkvinnei midtenavtrettiårene,medenegenevnetilådrailandmotebransjensbestefotooppdrag.Melaniesåhenneforsegder hunhørtepåringelydenmenshunsjekketdeflerfargede neglenesine,forsååskravleiveisåsnartdetpepitelefonsvareren.
Ettersomhunikkehaddelysttilåmistebalansenogfalle overforretningsfolkenedersombussenrykkettiliensving, lotMelaniedetringeogkikketutpåfasadeneiReinickendorf.Dadepasserteenbrudebutikkmedklærsommest avaltlignetpastellfargedebomullsdotter,smiltehunforseg selv.VilleRoberthagiftetsegmedhenneomhunvarkledd inoesånt?Heltsikkert,menegentligvarikkedenpompøse stilenhelthenne.
Hunsåforsegenenkel,tettsittendekjole,kanskjenoe historiskinspirert.Påoldemorensmotemuseumvardeten nydeligkjole.Denkunneriktignokikkebrukeslenger,men denkunnetjenesommodell.IstedetforslørvilleMelanie hasjasminblomsterihåret.Robertkomsikkerttilåsynes detvarkjempefint.
Igjenringtemobilen.Herregud,Charlotte,skalsiduer pågåendeidag!tenkteMelanie,ogsidendetfortsattvarlike trangtpåbussen,lothundetbareringe.Samtidigbestemte hunsegforåringetilbakesåsnarthunkomhjem.Detkunne joværenoeviktig.
Enhalvtimesenerevardeendeligfremmevedriktigstopp. Hunløftetkoffertenut,gladforåslippeunnatrengselen,og begynteågåbortovergaten.Bygårdendereslåinærheten avenbarnehage.Pålangavstandkunnehunhørehvinene frabarna,somlekteutendørstiltrossforkulden.
Nårviengangfåregnebarn,saRobertavogtilpåspøk, såkandusendedemhit.MenMelanievarikkesikkerpå omhunønsketsegbarnallerede.Hunvarselvfølgeligiriktigalder,menforhennevilledetåfåbarninnebæreathun måttetapausefrajobbenenstund.Ogdethaddehunikke lysttilennå.
Leilighetenønskethennesomalltidvelkommenmedsine
varmefargerogensvakduftavroserfraenvakkerbuketti rosaoghvittpåtelefonbordet.
MedetsmillaMelaniefrasegnøkkelenpådetlillebordetveddøren.Detrødelysetpåtelefonsvarerenblinket.
Hunluktetkortpårosene,trykketpåPlay-knappenog barveskeninnpåsoverommet.Lydenpåsvarerenvarhøy noktilathunkunnehøremeldingeneiheleleiligheten.
«Duhartrenyemeldinger,»forkynteapparatetmed monotonstemme,ogsåbraketdetløs.
«Hei,deterCharlotte.Jegvetatdufortsattsitterpåflyet, menværsåsnillåringemegnårduertilbake,ok?Jeghar etoppdragsomdukommertilåhakjempelystpå!Jegsier bare:toukeriKaribia!Såringmeg!»
Pip!
«KjærefruSommer,duerdenheldigevinnerenav… Hallo?Hallo?»Tuut,tuut,tuut…
Pip!
«PolitioverbetjentWernerher.Værsåsnillåtakontakt umiddelbart,pånummer…»
Denforvirredeselgerenhaddeforetøyeblikksidenfått hennetilåtrekkepåsmilebåndet,mennåstivnethuntil.
Haddepolitietlagtigjenbeskjedpåsvarerenhennes? Hjertetbegynteåhamre.Hunskyndtesegåfinnefrem mobilenfrajakkelommen.Beggeoppringningenekomfra detnummeretpolitimannennettopphaddelestopp.
Hunringtetilbakemeddetsamme.Tankenebegynteå snurrerundtihodethennessomenkarusell.Haddedet skjeddnoemedRobert?Ellermedmoren?
Etterfemringfikkhunendeligsvar.
«Hei,detteerSommer.Derehadderingtmeg?»
Politimannensvartebekreftendeogfortaltehvorhan
haddefåtttakinummerethennes.Ogbareetåndedrag seneregikkMelaniesverdenitusenknas.
«HerrMichaelisvarinvolvertienbilulykkepåmotorveien iretningOranienburgihalvåtte-tidenimorges,»fortalte politioverbetjenten.
«Hva?»spurteMelanieforvirret.Hunhaddehørtordene klartogtydelig,menhunvaruteavstandtilåbegripeinnholdet.SkulleRoberthaværtutsattforenulykke?Menhan varjosåflinktilåkjørebil!Oghanhaddegodkontrollpå Volvoensin!
«Hankjørteavveien,sannsynligvisfordidetvarglatti veibanenimorges.Volvoengikkgjennomautovernetogrulletrundt,»fortsattepolitimannen,utenågåinnpåspørsmålethennes.
Melanieristetpåhodet.Hunkjenteatknærnegaetter,og sanknedpåsengekanten.Glatteveibaner,autovern…Nei, detkunnebareikkeværesant!
«ErdusikkerpåatdetvirkeligvarRobertMichaelis?» spurtehun.Detvarjomuligatenellerannenhaddestjålet bilenogatpapirenetilfeldigvishaddeliggetihanskerommet.
«Viidentifisertehampåbakgrunnavlegitimasjonenhan haddepåseg.Dessutenhaddehanmedsegmobilen.»
«Hvordangårdetmedham?Leverhan?»spurteMelanie paniskdahunhørteordet«identifiserte».
«Såvidtjegvet,blehansendttilakuttmottaketpåCharité-sykehuset.Omduvil,kanjeggidegnummeretdit.»
Melanietakketjatiltilbudet,ognotertemekanisknedtallene.Sålahunpå,utenåventeforåhøreompolitimannen haddenoemeråsi.
Roberthaddeværtutsattforenulykke.Klokkenhalv åtte!Hunfantfremtekstmeldingen.Kl.07.05.Tjuefem
minuttersenerehaddedethendt.Haddehansettpåmobilen fordihanventetpåsvarfrahenne?Hunhaddejogjentatt gangpågangathanikkeskullefiklemedmobilennårhan sattbakrattet!
Melaniestakktelefonenilommen,grepveskensinog stormetmotdøren.Hunvilleikkeringe.Hunvillesnakke medlegensomhaddeansvaretforham.Hunvillefortelle hamathanmåttepassegodtpåmannenhunelsket.
FremmevedakuttmottaketpåCharitéparkertehundenblå ToyotaensinmellomtodigreSUV-erpågjesteparkeringen ogløpmotinngangen.Underveishaddehunflereganger måttetkjempemottårene.Detkunnebareikkeværesant!
HvorformåttedetskjeakkuratmedRobert?Hangjorde aldrinoenfortred,varalltidgreioghyggelig…Mendet spiltesannsynligvisingenrolleienulykke.Detkunneskje hvemsomhelst,uansettomenvarenengelellerendrittsekk.
Glassdørenegikkoppmedenvislendelyd,ogsykehusluktensloimothenne.Sykepleiereniresepsjonenkikketlitt grettentpåhenne.Enmannpåbårebleakkuratfraktet gjennomensvingdøravtoportører.Avdetgråblondehåret kunneMelaniestraksseatdetikkevarRobert.
«Unnskyld,jegheterMelanieSommer,jegerRobert Michaelis’forlovede.Politietringteogfortaltemegathan varblittsendthit.»
«Værsåsnillåsettedegetøyeblikk,såskaljegsjekke,» sasykepleierenogtokopptelefonrøret.
Mådusjekkedet?Akuttpasienteneblirdatrilletrettforbi
degogregistrert!holdtMelaniepååutbryte.Menhunsa ingenting,ogførstnålahunmerketildeandresomventet ogsomikkesåuttilåbrysegomhvasomforegikkrundt dem.Enkvinnehaddelagtdentykkejakkensinunderhodet ogsov.Eneldremannholdtavisenoppforanansiktet,en ungkvinnetastethastigiveipåmobilensin.
Melaniehaddeikkelysttilåsettesegblantdemogble ståendevedskranken.
Minuttenegikk.Sykepleierenbletydeligvissattoverfra detenestedettildetneste.VisstedeingentingomRobert?
Kanskjedelikevelhaddetattfeil?Haddenoenstjåletmobilenhans?Legitimasjonen?Menpolitimannenhaddesagtat detikkevartvilomidentitetenhans…
«FruSommer?»
Sykepleierensstemmerevhenneutavtankene.
«HerrMichaelisliggerpåoperasjonsbordetforøyeblikket,ogdetkantaenstundførjegfårvitenoemer.Vildu ventehersålenge,ellerforetrekkerduåreisehjemimens?»
Haddedureisthjemomforlovedendinlåogkjempetfor livet,kanskje?haddeMelanienærsagt,menkreftenestrakk ikketil.Hunhaddeenekkelfølelseimagen,ogbenaskalv. Hanvarilive,menhunføltepåsegatlivethanshangien tynntråd.
«Jegblirher,»hørtehunsegselvsiførhuntrasketborttil deandresomventet.Plutseligføltehunsegveldigvarm,tok avsegjakkenogbrettetdensammenifanget.Detvarsom omhunhaddegliddinnienboble,somstengtetidenogde andremenneskeneutebakentynnhinne.Huntenkteikke pååringenoen.Hunvilleforalldelikkeskremmemoren.
Istedetlothuntankenevandregjennomsykehusgangene, selvomhunikkevarkjentder,ogdahunkomtiloperasjons-
salenderlegenejobbetpåRobert,bahunhamomåkomme tilbake.Ikkelamegblialeneigjenher,værsåsnill…
Etteråhasittetderenstundogsettflerepasienterbli braktinn,blehunovermannetavenubeskriveligtretthet. Hallo,jetlag,tenktehunoglukketøynene.Kanskjedeter likegreitomjegsoverlitt.
Deretterføltesdetsomomalttrakksegtilbake.Smertene imagen,stemmene,ogtilogmedsirenenpåensykebilsom komsusende.Altblestille,ogsåvardetsomomhunkunne hørehavetbruse…
Melaniedyppetfingertuppeneiskumsprøytensomskylte inn.Medetlavtsusgledvannetoversanden,vasketrundt håndenhennesogtrakksegtilbakeigjen.
Dennemorgenenvarhavetrolig.Bølgenebrøtdoventog barmedseglitttangogetparskjellinnpåstranden.Etsvakrosatåkeslørstogodttildenroligestemningen.Klippene ragetoppavhavflatensommørkevoktere.
Melanietrakkinndenvarmeluftensomluktetavsjøog smilteforsegselv.Dettevarvirkeligetparadis.
«Melanie?»Denrolige,mørkestemmensomalltidminnet henneommidnattsblåfløyel,revhenneutavtankene.Hun snuddesegogsåhamståder,barenoenfåskrittbakhenne.
Denhøyvokste,veltrentekroppenvarkleddikakibukser ogenhvitskjorte.Skjeggetgademarkertetrekkeneetrøft utseende.Morgenbrisenhadderufsetlittidemørkekrøllene.
Medpålehusetogdenblekemorgenhimmelenibakgrunnensåhanutsomenmodell,klartilåforføreverdenskvinnerfrasideneietdameblad.
Melaniesmilte,vendtehavetryggenogløpmotham.De
kysset,såsaRobert:«Vimåkommeosspåfergen.Denfår ikkeleggefrautenoss,vel?»
Dadekomtilkaien,såMelaniemangeandresomogså skullemedfergen.Detvarstortrengsel.
«Ikkeværredd,jegerhosdeg,»saRobert,somholdt henneihåndenogtrakkhenneetterseggjennomfolkemengden.«Viskalikkekommebortfrahverandre.»
Likeetterkomfergentilsyne.Skipetlatilmedlangsiden motkaien,enmatroskastetutentrosse.Ingenpassasjerer gikkfraborde,istedetvardetsomomdetplutseliggikket rykkgjennomfolkemengden.
Melaniekunneikkesehvasomhaddeforårsaketdet,men folkfikkpanikk,noenprøvdeåkommesegborttilfergen, andresåuttilåhaombestemtsegogvilletilbake.
Hunbletrukketmed,såhardtathunvarreddforåmiste taketiRobert.
«Holdmegfast!»roptehun,menselvomhanhaddeet godtgreprundthåndenhennes,blederevetfrahverandre. TiltrossforatMelanieegentligvilleværemedfergen,ble huntrukketmedavdemsomtrengtesegmotland.Roberts hodeforsvantifolkemengden.
Hunroptepåham,menfikkikkefremenlyd.Hunble trukketstadiglengerinnpåland,mensRobertforsvantom bordifergensammenmedfolkemengden.
Haddehanikkelagtmerketilathunikkelengervarhos ham?Ellerkomhansegrettogslettikketilbake?
PaniskprøvdeMelanieåkjempesegfremmellommenneskene.Dahunendelighaddeklartdet,holdtfergenalleredepååleggefrakai.HunsåRobertpåøverstedekk,han vinkettilhenneogsanoehunikkehørte.Fortviltstrakte hunhåndenutmotham,menhanforsvant.
«FruSommer?»
Melanieskvatttilogvåknetavdrømmendahunkjente enhåndpåskulderensin.Forvirretsåhunopp.Detvarblitt ettermiddag.Solenhaddefortrengtlittavdetregntungegrå, menforsent,fornåvardenalleredeiferdmedågånedbak sykehusbygningene.
Foranhennestosykepleierenfraekspedisjonen.Førstnå gikkdetoppforhenneathunikkevarpåflyplassen,slikhun førsthaddetrodd,menpåventerommetpåakuttmottaket. Hvorlengehaddehunsovet?
Sykepleierensåbekymretpåhenne.«Eraltiordenmed deg?»
Melanienikket.
«HerrMichaelisvarferdigpåoperasjonssalenforenliten stundsiden,nåliggerhanpåintensiven.DoktorPaulsen, somerbehandlendelege,vilgjernesnakkemeddeg.»
Ordenegikkgjennomhennesometstøt.«Daleverhan, altså?Hvordangårdetmedham?»
«DubørsnakkemeddoktorPaulsen,hankanforklare degaltidetalj…»Sykepleierennikketoppmuntrendeog pektemotdøren.
«Takk.»Melaniereistesegfraplassensin,revmedseg jakkenogløpavsted.
Bakdelukkededørenesykepleierenførtehenneforbi hørtehunforskjelligepipelyder,ogmidtoppipipingenprustetogtikketdetfraulikemaskiner.Bakenavdissedørene liggerRobert,tenktehunmedett.Hunkjentehalsensnøre segsammenogmageknipetkommetilbake.
SykepleierenvisteMelanieinnpåetlegekontorogba henneventeder.Etparminuttersenerekomlegeninn,en høymanniblåoperasjonsklær.
«FruSommer?»Hanraktehennehånden,somluktetav såpeogdesinfeksjonsmiddel.Hårethaddebegyntågrånei tinningene,debruneøynenesåvennligpåhenne.«Doktor Paulsen.DetvarjegsomtokimotogopererteherrMichaelis.»
Melanienikket,menhunfikksegikketilåsvare«Hyggeligåhilsepådeg».Heldigvissåikkelegenuttilåforvente detheller.
«Hvordan…hvordangårdetmedham?»spurteMelanie medhamrendehjertemenslegentokplassbakskrivebordet.
«Detervanskeligåsi,forøyeblikket.Hanlever,mentilstandenermegetalvorlig.»DoktorPaulsentokoppRoberts pasientjournal.«Hankominnvedåttetiden,medflerfoldige bruknebenogbruddpåhjerneskallen.Røntgenbildeneviste atskadenehaddeforårsaketenblødningihjernen,ogforå stoppedenmåttevioperere.»
Klokkenåtte.Omtrentpådentidendahunhaddeståttpå bussen,inneklemtmellomandrepassasjerer.
Melanievargladforathunsatt.«Han…hanharfått hodeskader?»
«Ja,blantannet.Pågrunnavblødningenhaddedetbygget segoppetstortindretrykkihodet,ogforåforhindreytterligereskaderpåhjernenmåttevioperereforåavhjelpedet.»
Melanielukketøynene.Hunklarteikkeheltåseforsegen såalvorlighodeskade,menbruddpåhjerneskallenogblødninghørtesfrykteligut.«Hvordangårdetmedhamnå?»
«Sålangterhanstabil,menpådettestadietkantilstanden endresegfratimetiltime.Vigjøraltsomstårivårmaktfor athanskalblifriskigjen.»
TilåbegynnemedklarteikkeMelanieåsvare.Detdoktor Paulsenhaddefortalthenne,hørtesutsomomdetvarhen-
tetfraenellerannensykehusseriepåtv,somhunvanligvis villehaskruddav.
Plutseligføltesdetsomomenvektpåmangetonnhadde lagtsegpåskuldreneogbrystethennes.Samtidigføltehun segheltnummeninnvendig.
«Fårjegseham?»
DoktorPaulsennikket.«Ja,menbareveldigkort.Han overvåkespåintensivavdelingen.Oghanliggerikoma.Så dukanikkeengangsnakkemedham.»
OrdenetraffMelaniesometslag.«Koma?Ikunstig koma,menerdu?»
«Komaenopptrådteheltspontant.Deterslikkroppen reagererpåskadene.»
«Nårvilhanvåkne,da?»Melanielettedesperatiminnet etterdethunvissteomkomaer,somhunhaddesnappetopp etellerannetsted.Menhunfantingenting.
«Sannsynligvisnårkroppenerklar.Forøyeblikkethjelper komaenham.Denstøtterorganismenihelbredelsesprosessen,sågodtdetlarseggjøre.»
«Og…kommerhantilåfåvarigeskader?»spurteMelanieusikkertogangretmeddetsamme.Bareværgladforat hanfortsattlever!
«Detvetviikkeennå,deterrettogslettfortidlig.Jegforeslåratdukommerinnomigjenellerringerimorgenelleri overmorgen.Kanskjevetvimerda.Ogdersomdetblirnoen endring,skalviselvfølgeligmeldefratildeg.»
NærmestbedøvetforlotMelaniesykehusetnoenminutter senere.Hunmerketikkeatkuldensloimothennedahun gikkmotparkeringsplassen.Hunhørteikkedehardfrosne snørestenesomknasteunderstøvlettene.BildetavRoberts urørligekroppkoblettildeforskjelligeapparatenevarsom
brentinnpånetthinnenhennes,oglegensordvardeteneste hunklarteåtenkepåforøyeblikket.Robertvarhardtskadd oglåikoma.Ingenvissteforhvorlenge.Ogdetvarveldig usikkertomhannoengangvilleblifriskigjen.
Dendummedrømmen…Fergen,hvavardetnådensymboliserte?Prøvdedrømmenåfortellehenneathunhadde mistetRobert?Athanvarpåveitildethinsidige?Nei,det fikkhanikkelovtil!Hankunneikkedra,ikkenå,aldri!
Hunrakkakkuratåkommesegborttilbilenførknærne gaetterunderhenne.Redselenfikkhalsentilåsnøreseg sammen.Hunsattesegiførersetet,lahendenepårattet,og såkomendeligtårenehunhaddelengtetetter…
Kapittel1
April
Minelskede,
Itremånederharduværtborte.Detvilsi,duerselvfølgelighosmeg,jegserkroppendinpåsykehuset,koblettil apparatenesomholderdegilivemensdusover.Menjeg hørerikkestemmendin,kjennerikkeberøringendin,og duserikkepåmeg.
Hvorerdu?Roterdurundtienlabyrintutenåfinne utgangen,kanskje?Ja,detersånnjegserformegkomaen. Detersomomduerfangetietnettavirrganger.Kanskjeleterduetterutgangen,ellerkanskjeduharakseptert skjebnenoglevervidereiennisje,forsvaktilåfortsette.
Selvfølerjegmegsvakereforhverdag,ogvetikkehvor lengejegvilklareåholdeut.
Kanduhørestemmenmin?Prøverduåfølgeden?Iså fallskaljegfortsetteåropepådeghverenestedag.Jegforsøkeråikkegiopphåpetomatduskalfinnekrefternok tilåkommetilbaketilmeg.
Duhuskersikkertatvihartenktågifteosstilsommeren,ikkesant?Dethuskerdunok.Deterfiremånedertil. Rikeligmedtid,ikkesant?Noktidtilåfinneveien.Jeg skalprøveåholdeut.
Omdukan,såværsåsnillågimegethintomhvajeg skalgjøreforåhjelpedegut.Jegsoverriktignokdårligfor
tiden,menkanskjedufinneretsmutthullienavdrømmenemine.
Værsåsnillåkommetilbaketilmeg,jegsavnerdegså sårt.
Jegelskerdeg,dinMel
Villaenvardensamme.Derød-hvitemurenemedetlitetårn somtronetpåtoppen,reistesegiethavavgrønt.Påtrærne haddedeførstelysegrønnebladenesprungetut,markene varguleavutalligesmørblomster.
Melaniekjørtesaktereforåfåetglimtavdentilgrensende innsjøen,dernestenentredjedelavvannflatenvardekket avvannliljer.Ensvanesvømtemajestetiskbortovervannet.Kveldsskyenelignetrosabomullsdottersomspeiletseg ioverflaten.
ForførstegangpåfleremånederbleMelaniefyltav varme.Sålengedetvarsidenhunsisthaddeværther!Hun tenktetilbakepåubekymredeferiedageroghelger,julefeiringerihallen,ogpåstormnetterderallehaddeholdtseg våknetiltordenskrallenehadderulletforbi.
Morenhaddesannsynligvishattrettiatetoppholdhos bestemorenogoldemorenvillegjørehennegodt.Melanie haddeførstvegretseg,mensåhaddehuninnsettatdetville værebraåfålittavstandtilting.
Desistemånedenehaddeværtethelvete.Melaniehadde sittetvedRobertssykesengnestenhverdag,ihåpomatnoe skulleskje.Menforlovedenvarfortsattdyptnedeikomaen. Ifølgelegenevardetikkeuvanlig,menforhverdagsom gikk,minskethåpetMelaniehaddeomnoengangåkunne seRobertinniøyneneigjenogfortellehamathunelsket ham.
Dahunhadderundetinnsjøen,kjørtehunoppgrusveien ogforbiskiltetmedordene«Blumenseemotemuseum»på. Bestemorenogoldemorenhenneshaddeåpnetmotemuseet forrundtfemtenårsiden.Pådentidenhaddebeggekommet tilbakefraVietnam,derdehaddebyggetoppettekstilverksted.Devarpåjaktetterennyutfordring,ogdapassetdet fintatvillaBlumensee,iutkantenavensmåbyiBrandenburg,trengtenyeeiere.
Ettermurensfallhaddehusetståttvanskjøttet,detpassetegentligikkefortoeldre,ensligekvinner.MenHanna ogMariehaddegittblaffeniallebetenkeligheter,oghadde hellerikkebryddsegomatnaboenepåstedettilåbegynne medikkehaddetattdempåalvor.
Bestemorenogoldemorenhenneshaddevistdemalle sammen.Desistefemårenehaddemuseetgåttmedoverskudd,ogantalletbesøkendeøktestadig!
Melanieparkertepåparkeringsplassenvedhovedhuset, tokreiseveskenfrabaksetetogstegutavbilen.Grusen knasteunderføttene,oghunkunnekjenneduftenavde førstevårblomstene.Tettesjasminbuskerskilteforhagenfra denbakredelen,somikkevartilgjengeligforbesøkende.
Nåvarmuseetstengt,ogdetvarhelttomtpåplassen.Bare engressklipperbrummetidetfjerne.
Melaniegikkopptrappentilinngangsdørenogringte på.OldemorenHannahaddefåttrestaurertdengamleringeklokken.Dennydelige,gammeldagseringelydenkunne høresheltut.
Menshunventet,betraktethundetgamlespringvanneti rondellen.Vannvardyrt,ogderforvarspringvannetbare idriftiåpningstiden.Defargesprakendeblomsterrabattene langsveienesåvelstelteut.
Såhørtehunskrittsomgjalletgjennomhallen.Etøyeblikksenerekomengrasiøsskikkelsetilsyneivinduetved sidenavdøren,såbledørenåpnet.
Melaniesbestemor,MarieBahrenboom,varfortsatten skjønnhet,tiltrossforsinesyttisjuår.Detsølvmelertehåret varsattoppienelegantknute.Somalltidetterarbeidstidvar hunkleddienáodài,entradisjonelldrakthunhaddelagt sinelskpåunderoppholdetiVietnam.Hunhaddedusinvis avdem.Dennevaravplommeblåsilkepyntetmedsølvbroderier.
Mariesmilteoggahenneenklem.«Komher,vennenmin! Deterflottatduskalværehosossnoendager.Detkommer sikkerttilågjøredeggodt.»
«Jeghåperdet,»svarteMelanie.Hunhaddegodeminner herfra,menhunvarogsåfulltklaroveratgrublerieneville dukkeoppigjensåsnarthunbleoverlatttilsegselvpårommetsittogkveldenfaltpå.«Desisteukeneharvært…forferdelige.»
Hunskammetsegoverathunikkehaddeklartåsitterolig ogtålmodigvedRobertssykeseng.Dethaddeværtvanskeligåvennesegtilåsehamslik.Selvomhunelsketham,var sykebesøkeneenbelastning.Ettertremånederhaddekroppensagtstopp.Hunhaddehattflerepanikkanfall,oglegen henneshaddeværtbekymretforathunkunnekommetilå utvikleendepresjon.Medtungthjertehaddehunværttvungettilåtrekkeinødbremsen.
Marie,somsåuttilålesetankenehennes,strøkhenne ømtoverhåret.Detvarikkesvartsombestemorens,men brunt,fordideneuropeiskeinnflytelsenpåfamilienhadde begyntågjøreseggjeldende.MenMelaniesøynehaddelikeveldensammemandelformensomøynenetilalledeandre
kvinneneifamilien.Denvietnamesiskearven,somRobert pleideåkalledet.
«Hvordangårdetmedhamnå?»spurteMariedahun haddebetraktetMelanieetøyeblikk.
«Fortsattuforandret.Hansover.Sålangtseraltuttilå væreunderkontroll,men…»
Melanielukketøyneneetsekundogprøvdeåristeavseg bildene.Denflotte,sterkemannenhunegentligskullegifte segmedtilsommeren,varavmagret.Hjelpeløslåhander isengen,bevegetavelektriskemadrasserogovervåketav utalligemonitorer.
Melanieåpnetøyneneigjenoganstrengtesegforåholde tårenetilbake,såfrigjordehunsegforsiktigfrabestemorens armer.«Hvorergrand-mère?»
Sombarnhaddehunventsegtilåkalleoldemorengrandmère,foråskilleHannafraMarie.Hunvaroppvokstmed trespråk:Hannahaddelærthennevietnamesisk,Marie fransk,ogElenahaddepassetpåathunmedalledefremmedeordeneikkeglemtetysken.Nårallefirevarsammen, noededessverrehaddeværtsåaltforsjeldendensistetiden, foregikksamtalenpåensaligblandingavdetrespråkene, altetterhvasomfaltdeminn.
«Mamanerisalongensin.Benaklarerdessverreikkehelt åholdefølgemedhenneidag,såjegplassertehennevedvinduet.»
«Detsyneshunsikkerterirriterende,»svarteMelanie,for hunvissteatHannavarendriftiggammeldamesomikke kunnefordraåsittederuvirksom.Hvorforskulleenellers startemotemuseumienalderavnoenogåtti?
«Foråsidetmildt!Hunvarskikkeligugreiimorges.Hun haterdissegiktanfallene.Mentromeg,senestimorgeneller
iovermorgenløperhunrundtsomenmyndeigjenogkommanderermuseumsvaktenoggartnerenrundtomkring.»
Marieførtehennemedsegforbiutstillingsrommenetil trappen.Melaniefikketkortglimtavklærne,somstoutstilt iglassmontrefyltmedalthvakvinneritidligereårhundrer haddegåttkleddi.Bestemorenogoldemorenhaddeenflott samling,iforskjelligefargerogstilretninger,ogmedtilbehørsomvesker,skooghatter.Detvarnestenikketilåtro hvordanmotenhaddeutvikletsegframiddelalderentilvår tid.
«HvordangårdetegentligmedElenasbutikk?»spurte Marieogvekketbarnebarnetfratankene.«Deteraltfor lengesidensistjegsnakketmedmorendinpåtelefon.»
«Butikkengårbra.Mamanhardesignetennykolleksjon, somhunhartenktåviseundermoteukenijuli.»
«Ogjobbendin?»
«Tja,jeg…deterlengesidensistjegtakketjatiletutenlandsoppdrag.»Melaniebøydehodet.Hunsavnetreisingen ogdetåtabilder.MenavfryktforatRobertplutseligskulle blidårligere,takkethunkonsekventneitiloppdragsom medførteathunmåtteutenlands.Nårhunidetheletattjobbet,vardetinnenlands.Menslikejobbervarsjeldne,forde ungedesignernepleideofteåfåbekjentetilåtabildenefor seg,ellerdegjordedetselv,foråsparepenger.«Menmed littflaksklareragentenminåskaffeetogannetoppdragi Berlin.»
«Robertvillehaønsketatduskullejobbe.Detmådu huskepå.Hanhaddedefinitivtikkesattprispåatdualltid satthjemmepågrunnavham.»
Melaniesukket.«Detersant,mendetervanskeligåkonsentreresegomnoeannetnårjegmåtilbaketilklinikken.
Ogetterpåerjegalltidsåslitenatjegikkeorkeråtenkepå jobb.»
Mariestrøkhennetrøstendeoverarmen.«Dugjøren kjempeinnsats.Dabestefarendindøde,føltejegnoeavdet samme.Medhamvartedetbareitreuker,mendetvarde versteukeneimittliv.»
Melaniesånedogknepmunnensammen.Hunhadde ikkelysttilåsnakkeomdetakkuratnå.Oghunvilleheller ikkehaskrytfordethungjorde.Ellermedfølelse.Detendretjoingenting.Mariesåuttilåhaoppfattetdetogsluttet åsnakke.
Taustgikkdeopptrappenoggjennomgangen,helttilde komfremtilsalongdøren,somstolittpågløtt.
InnredningenderinnevarenkelogrepresentertedeforskjelligestadieneiHannaslivveldiggodt.Hunsåetfint dekorertkinesisklakkskap,somvirketkjempegammeltog somsikkertvillehafåttenhverantikvitetshandlershjertetil åslåraskere.Midtirommetstotungelenestoleriskinn,som sikkertstammetfrakolonitiden.Ensnøhvitorkidéstrakte segiensteinpottefrafemtitallet,sidebordetvaravglassog metallogvirketveldigmoderneblantalledeandremøblene.
IdenåpnebalkongdørenhangvindspilletMelaniehadde hattmedhjemfradensistereisensin.Synetavdetgahenne etstikk.Hennesegetlåfortsatturørtienskuff.Elenahadde foreslåttåhengedetopppåRobertsrompåsykehuset,men Melaniehaddeikkevilletgjøredet.
Hannavirketlitenogskjøridenbrederottingstolenved vinduet,spesieltfordihunvartulletinnietstortteppesom skulleskjermehennemotkulden.
Hannasansiktvarsometkartoverlivethennes,med
mangestiersombarehunkjentetil.Øynene,somskinte mørkesomonyks,haddesettmye.Nåvarhunnittiseks, menvirketikkeendagoveråtti.Utseendethenneshadde ikkeendretsegetterathunfylteåtti.OldemorenvarettydeligeksempelpådetenavMelaniesfotografvennerhadde sagtomåbligammel,nemligatetteretvisstpunktforsvinneralderen.Nårrynkenenårenvissdybde,såblirdeikke dypere.
Hannavarogsåkleddienáodài,menmedbetraktelig merforseggjortebroderier.Nåfortidenforetrakkhunklær frahjemlandet.Fordidevarmerbehagelige,mensikkert ogsåavnostalgi.
«Melanie,dererdu!»utbrøthunogprøvdeåreiseseg. Detvaråpenbartvanskelig,selvomhunellersvirketfriskog rask.
«Bareblisittende,grand-mère,jegkommerborttildeg.» Melaniegikkbortoggahenneenklem,veldigforsiktig,for ikkeåklemmeistykkerdenskjøreskikkelsen.Menhun merketatkroppenikkevillegietter,forknoklenehunkjente underdentynnehudenvarsterke.Oldemorenduftetlett avsjasmin.HunbestilteparfymensinfraParis,ogdetvar mangeårsidenhunhaddebruktnoenannen.
«Detergodtåhadegherigjen.Allerhelstvillejegha løptdegimøte,omdetbareikkehaddeværtforgikten.»Hannagafrasegenlitenlatterogpektepåenavde mørkestolene.«Settdegherogfortellmegdesistenyhetene.»
«Deterikkemyenytt,dessverre.Mamanjobberintenst meddennyekolleksjonensin,ogjegprøveråholdehodet overvannetmedstrøjobber.»
«Sådaharduikkemednoennyebladertilmeg?»
Melaniesmilte.«Jo,selvfølgelig.Etparavdemjegtokbildertilivinter,harnettoppkommetut.Jegkommerinnmed demetterpå,fordeliggerheltpåbunnenavbagen.»
Hannanikkettilfreds.«Tusentakk,daharjegidetminste noeålesemensjegsitterhergiktfast.»HunsåpåMelanie.
«Nestespørsmålvilleselvfølgeligværehvordandetgårmed Robert,menjegregnerikkemedatdetharskjeddnoesiden sistduringte,fordavilleduikkeværther.»
Melanieristetsørgmodigpåhodet.«Nei,ingentinghar endretseg,dessverre.Ogjegbegynneråfrykteatdetikke kommertilåskje,heller.»Hunsukketdypt.«Avogtillurer jegpåhvorlengejegvilholdeutpresset.Detatjegnåsitter herogikkevedsengentilRobert,viservelatkreftenemine begynneråtaslutt,»lahuntil.
«Detviserbareatduavogtiltrengerenpause,»skjøt Marieinn,somimellomtidenhaddesattsegvedsidenav henne.«Deterabsoluttikkenoetegnpåsvakhet.Ingenkan levebareforandre,avogtiltrengerenogsålitttidforseg selv.»
Melaniesåned.Deresåjoikkehvordanjegbrøtsammen, tenktehun.
SammenbruddetvargrunnentilatElenahadderådet hennetilåunnesegnoendagersro.Underetsykebesøk haddeMelaniesblikkfaltpåslangensomhjalpRobertå puste.Hunhaddebetraktetvanndråpeneogtenktpåhvordandetvilleværeomdetvarhunselvsomlådermedslangeninngjennomethullihalsen.Plutselighaddehunikke fåttpuste,hjertethaddebegyntåraseogblodtrykkethadde stupt.Hunhaddeprøvdåkommesegtildørenmensalt snurretrundtforhenne,menutenålykkes.Såhaddehun faltom,ogsykepleierenhaddefunnethenneogfåtthenneut
avrommet.Legensomkomilendetil,hadderådethennetil åkuttenedpåsykebesøkene.DahunfortalteElenaomdet, haddemorenværthelttydelig.
«ReistilHannaogMariefornoendager,»sahun,medet ansiktsuttrykksomikketålteinnvendinger.«Jegtillaterikke atdugårtilgrunnepådennemåten.»
«Menhanerjoforlovedenmin,»protesterteMelanie svakt.«Detstemmer.Ogomhansådegslik,villehanha sendtdegavstedmeddetsamme,»haddeElenasvart. Dermedvarbeslutningentatt.
«Nåsynesjegviskalfåossnoeåspise,»saHannadade haddesittetderenstunditaushet.«Hjelpmegpåbena,vennenmin.»
«Jegkangodtbæremateninnhit,»foresloMarie,men Hannabareristetpåhodetogstrakteutarmene.Melanie hjalphenneoppogstøttethennepåveimotspisestuen.Den låidenandreendenavgangen.AvmåtenHannaklamretseg tilarmenhennespå,skjønteMelaniehvortungtdetmåtte væreforhenneågå.Allerhelstvillehunhabåretoldemoren,mendethaddenokforårsaketstoreprotester.
Melaniekjenteduftenavkrydderogris.SelvomHanna ogMarieegentlighaddetilbraktmestepartenavliveti Europa,pleidedeålagevietnamesiskmat,ogdetsatte Melaniestorprispå.
Spisestuenvarenkeltogelegantinnredet.Detenestesom vitnetomdetidligereeiernesbanketter,vardehøyespeilenesomreflektertebildetavgjestenerundtbordetfrabegge sideroggainntrykkavatdesattienstorsal.Lysekronen somhaddepleidåhengemidtirommet,haddeikkeværttil åredde,ogvarerstattetavenenklere,menlikevelelegant lampe.
«Jeghartenktpånoesomkanskjekangjøreoppholdet dittherlittmerspennende,»begynteHannadahunhadde sattsegpåplassensinvedkortendenavdetstorebordetmed plasstilminsttipersoner.
Melaniesåspørrendepåoldemorendahunsattesegtil venstreforhenne.
«Hvatrorduomåryddelittpåloftetvårt?»spurte Hannamedetunderfundigsmil.«Detstårmangekasser deroppesomjegikkelengerhuskerinnholdeti.Kanskje dukanfinneutavdetformeg?Somduser,såerjegikke akkuratgodtilbensforøyeblikket,ogMarieharhendene fulle.»
Melanieblelittoverrasketoverspørsmålet.Menhvorfor ikkevaserundtpåloftetogroteigamlekasser?«Ja,gjerne det.Hvatrordubefinnersegderoppe,da?»
«ForetparårsidensattejegflerekasserfraSaigonopp der,ogsidenharjegikkerørtdem.Deinneholderaltmulig. Småting,stoffer,klær.»
Melaniehuskethvabestemorenoftehaddefortalt.Da Vietnamkrigenvarover,haddeHannaogMariereistavsted foråhjelpe.Etternoeninnledendevanskelighetermedde kommunistiskestyresmaktene,haddedeklartåbyggeopp enlitenstoffabrikkmedtilhørendebutikk.Deransattede førstogfremstvanskeligstiltekvinner,enkerettermennsom haddefaltikrigenellerkvinnersomvarblittgravideutenfor ekteskap.Dehentetprostituertefragatenoggademjobbpå tekstilverkstedet.Selvomnavnenederesikkevaråfinnei historiebøkene,haddedelikevelgjortmyeforåhjelpefolk, ogsærligkvinner,iSaigon.
«Harduspesielleplanerfortingenepåloftet,ellerskal jegbaretaenskikkeligopprydding?»spurteMelanie,for
hunkunneikkeforestillesegatHannavillegjøreellerhadde gjortnoeutengrunn.Tingenehaddeståttsålengepåloftet athunegentligkunnehabedtnoenomåryddederoppefor lengesiden.
«Tja,jeghartenktganskelengepååutvideutstillingen.Vi harfortsattetledigromnede.Detkanjoværeatdufinner noevikanbruke.Altdetandre,somikkelengererbranok tilåkunnestillesut,kanvikvitteossmed.»Hannasmilte lurttilhenne.
«Heltgreit.Jegskalsehvajegfinnerderoppe.»
«Flott.Jegersikkerpåatdukommerovernoenskatter.» Ogatdetvilværegodtfordegåsenoeannet,foréngangs skyld,vardetsomomøynenehenneslatil.SidenMelanieikkevarsåflinkmedmedlidenhet,unnlotHannaimidlertidåsidethøyt,ogdetvarMelanieveldigtakknemlig for.
InnepårommetsittprøvdeMelanieåtenkepåandreting menshunpakketutavbagen.Detrosemalteskapetvaraltforstortfordefåtingenehunhaddemedseg.
Dahunrotetrundtettermobilen,komhunbortibrevpapiret,somvarblitthennesfastefølgesvenn.Deforseggjorte arkenemedblåblomsterpåhaddehunfåttavenvenninne forenstundsiden,somhaddelagetsittegetpapir.
Førsthaddehunikkevissthvahunskullebrukedenlille bunkenmedarkoghåndlagedekonvoluttertil–nårhunvar utepåreisesendtehunstortsette-postellerpostkort.Men enmånedetterulykkenhaddehunfunnetpapiretigjen,og dahaddedetståttheltklartforhennehvahunskullegjøre meddet.
EttersomhunikkekunnesnakkemedRobert,skrevhun
brevtilham.Ikkehverdag,fordetvartrossaltikke så mye somskjeddeilivethennes.Hunskrevbarenårhunikke holdtdetutlenger,nårsmertenoglengselenblesåsterkeat hjertetholdtpååslitesistykker.
Dabagenvartom,gikkhunborttilvinduet.Parkenlåder såfredfyltimåneskinnet.Trærnestraktesegmørktmotnattehimmelen.Månenspeiletsegivannetiinnsjøen.
Hunbleoverveldetavvemod.Medettkomhuntilå tenkepådenførsteferienhunhaddehattsammenmed Robert.
«Herkunnejeghablitt,»saMelaniemenshunsåutover Østersjøen,somknaptkunneskjelnesfrahimmelen.Solen variferdmedåforsvinnebakhorisonten,ogmeddenogså detsisterødeglitteretpåsjøen.Devarheltalenepådenne sidenavstranden.Fraetellerannetstedbakdemkunne dehøreloungemusikkfraenstrandbar,mendethypnotiske susetfrahavetvarsterkere.
«Trorduikkedetvilleblilittvelukomfortabelther påstranden?»spurteRoberturomantisk.«Dessutenerdet ganskekaldt.»
«Jegkjennerikkekulden,»svarteMelanieogklemteseg inntilham.Selvpådekaldestevinterdagenegahanfraseg endeiligvarme.«Jegmenerikkeatjegharlysttilåsitteher påstrandenhelenatten.Jegtenktemerpåatdethaddevært fintåbovedhavet.»
Robertkyssethennepåhodet.«Detharduretti.Det haddeværtnoe.Mendamåttevibeggehafunnetossnye jobber.»
«Somjournalistkanduveljobbenestenhvorsomhelst?» spurteMelanie.«Ogdetsammekanjegsomfotograf.»
«Ja,menveieninntilbyråethaddeværtheltforferdelig. Ogdumåjooftetilflyplassen.SelvtilHamburgerdetet godtstykke.»
«Mendetbetyrikkeatviikkekunnehaklartdet.Hvaom duhaddebegyntåjobbeforenlokalavisogjegstilteutbildeneminepåkunstgalleriether.Vihaddenokikkevasseti penger,mendetvillehaværtnok.»
«Hei,erduklaroveratviakkuratholderpååleggeplanerforfremtidensammen?»spurtehanogsmiltebredt.
«Deterjegfulltklarover.»Melaniesåpåham.Idetsvake kveldslysetkunnehunbareskjelnekontureneavansiktet hans,menhunvarfortroligmedhvertenestetrekk:defint formedeøyenbrynene,demykeleppene,denlangenesenog demørkeøynenemedtettevipper,somnærmestvirketlitt feminine.«Ogjegharfølelsenavatvikanhaenfremtid sammen.Ellerhva?»
Roberttrakkhenneinntilsegogkyssethenne.«Omdet eropptilmeg,skalvihaenhelevighet,»sahanogholdt hennetettinntilseghelttildevarfullstendigomgittav mørke.
Daminnetbleknet,merketMelanieatkinnenehennesvar våte.Enlitenstundhaddehunfaktisktroddathunvartilbakeder,mennåoppdagethunatdetikkevarhavethunså utpå,meninnsjøen.Overvannetfløynoennattefuglerlydløstavsted.Tårenerantfortsatt,ogMelaniehaddeingen planeromåprøveåholdedemtilbake.Hunsnuddeseg, lasegpåsengenogklemteputenhardtinntilseg.Tankene vandrettildetlillesykehusrommet,derapparatenepepog summetogjobbetforåholdeRobertilive.Såkjentehunet hulkstigeoppogønsketdetvelkommen.
Daaltvarblittstilleihuset,stoHannamøysommeligopp avsengen.Tidendahunkunnesoveroligoglenge,varfor lengstover.
NyhetenomatMelaniesforlovedehaddeværtutsattfor enulykke,haddevisthennehvorheldighunvarsomfortsattvarilive.Hunnærmetseghundreår,ogmangefikk ikkeenganglevehalvpartensålenge.DaRoberthaddeliggeténmånedikomaogtilstandenfortsattvarveldigdårlig, haddehunønsketathunkunnedøistedetforham.Men hunhaddevåknetdagetterdag,oghaddetilsluttinnsettat detmåtteværeengrunntilatdetennåikkevarhennestur.
Hannasnuddesegmotdøren.Hungikkutavsoverommetogfortsattehaltendebortovergangen,likestillesomalltid.Desmertestillendetablettenehaddeliteneffekt,mennå klartehunidetminsteåbevegeseg.
Pådennetidenavdøgnethaddehungodtid.Mariesov; hunhaddeogsåbegyntåkjennealderen,menikkeliketydeligsomHanna.Hunprøvdeikkeålasegmerkemeddet, menHannasågodtatrynkeneogdegråstripeneidatterenshårikkevardeenestealderdomstegnene.Hoftenehennesverket,oghunbleværsykogogsåganskehumørsykav ogtil.
PlutselighørteHannaethulkogstoppetopp.Detvar Melaniesomgråt.Dethaddehunallretttil.Kjærestenhennesvarfangetietmørkeingenkunneforestilleseg.
Hannalahåndenpådørklinken.Skullehungåinnforå trøstehenne?Hunforstobaresåaltforgodtsorgenoldebarnetvarfyltav,menvissteogsåatMelanieikkeburdegiseg helthentilsmerten.
Detvarderforhunhaddekommetpåideenmedloftet. Hannahaddeegentligikkebrukforaltrotetsomstoder
oppe.Myeavdethaddehundessutenmestlysttilåglemme. MenMelanietrengtenoeågjøre.Ogkanskjedetvirkeligvar påtideårydde–bådepåloftetogisittegethode.
Hunbestemtesegforikkeågåinn,oghaltetistedet videre.
Forandenlilledørensomførteinntilalterrommet,stoppethunopp.Hunhaddeinnredetdetterommet,somtidligeremåttehagjorttjenestesomhusfruensomkledningsrom, likeetterathunkomhit.IHannashjemlandvardetskikk ogbrukåalltidinnredeettromihusettildeavdøde,deren kunneminnesdemogdersjelenedereskunnebo.
Hungikkborttilalteret,hvorhunogMariealltidsatte fremfriskeblomster,oghilstelavtpåforfedrenepåvietnamesisk.Såbetraktethunbildeneavdem,strøkkjærlig medfingerenovernoen,menshunærbødigbøydehodetfor andre.Uansetthvaforfedrenehargjortmotoss,såfortjenerdevårrespekt,tenktehun.Densammerespektensomvi ønskerossnårviforlaterverden.
Dahunhaddetentrøkelsespinnene,snuddehunsegog gikkborttildetlittskakkeskapetsombarehaddeénnøkkel,dennøkkelenhunbarrundthalsenogsomhunaldritok avseg.Detteskapethaddehunhattsålenge.Dethaddealltidfulgtmedhennefrastedtilsted.Hunignorertesmertene ihendene,trakkfremdetlangekjedetmednøkkelenpåfra nattkjolenoglåsteoppdøren.
Utavskapetkomdenvelkjenteluktenavtørkedeblomster,papirogmorkentstoff.Forsiktiglothunhendenegli overtingene.AltdetteskulleMelaniefånårhunselvendag forlotdenneverden.
Hunlåsteskapetigjen,såpåaneneendaengangoggikk ut.Stillesnekhunseggjennomgangenogborttildøren
vedtrappenopptilloftet.Smertenefikktrappentilåvirke sometuovervinnelighinder.Menhunhaddehelenattentil åkommesegbådeoppognedigjen.Ogimorgenvardeten nydag.