Clive Cussler Spøkelsesskipet

Spøkelsesskipet

Clive Cussler og Graham Brown

Spøkelsesskipet Oversatt av Tore Aurstad, MNO

Clive Cussler Originalens tittel: Ghost Ship Oversatt av Tore Aurstad Copyright © 2014 by Sandecker, RLLLP Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc., 551 Fifth Avenue, Suite 1613, New York, NY10176-0187 USA ISBN 978-82-02-52571-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Sitatet fra «Jungelloven» er hentet fra «Den andre Jungelboken», oversatt av Christian Heyerdahl, Transit forlag, 2011.

Omslagsdesign: Rune Kårstad Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 9,5/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog – Forsvinningen

Durban, Sør-Afrika, 25. juli, 1909 De kjørte gjennom tomme intet, slik virket det i alle fall på avdelingssjef Robert Swan ved Durban politikammer.

Det var en natt uten måneskinn, og himmelen var mørk som blekk. Swan satt i førerhuset til en lastebil som dundret bortover en støvete landevei ute på slettelandet nord for Durban.

Den store Packardens frontlykter kastet gule, blafrende lysstråler som vippet opp og ned, uten egentlig å lyse opp veien foran dem noe særlig. Der Swan satt og stirret ut i mørket, så han sjelden mer enn knappe førti meter med dype hjulspor foran seg.

«Hvor langt er det til denne gården?» sa han til en tynn, senete mann ved navn Morris, som satt inneklemt ved siden av sjåføren.

Morris så på klokka, lente seg mot sjåføren og kastet et blikk på lastebilens kilometerteller. Etter noen indre beregninger kikket han ned på kartet i fanget. «Vi burde være framme snart, sjef. Neppe mer enn ti minutter igjen, anslår jeg.»

Avdelingssjefen nikket og støttet seg mot dørkarmen mens den humpete turen fortsatte. Packarden var kjent som en Tretonner, siste modell fra Amerika og en av Durban politikammers første motoriserte vogner. Den var blitt levert fra fabrikken med spesialbygd førerhus og frontrute. Den nyetablerte bilparkens driftige vedlikeholdsarbeidere hadde selv konstruert en ramme over lasteplanet og strukket lerret over den, men ingen hadde tenkt på at lastebilen skulle være det minste bekvem å sitte i.

Mens bilen skumpet og krenget bortover langs de dype hjul5

sporene, avgjorde Swan at han mye heller ville ha sittet på hesteryggen. Men det den store motorkjerra manglet i komfort, tok den igjen i transportkapasitet. Foruten Swan, Morris og sjåføren satt det åtte konstabler baki.

Swan lente seg mot dørkarmen og så seg bakover. Fire par frontlykter fulgte etter. Tre biler og enda en Packard. Alt i alt hadde Swan med seg nærmere fjerdeparten av Durbans politistyrke.

«Er det sikkert at vi har bruk for alle disse karene?» spurte Morris.

Det var kanskje litt i meste laget, tenkte Swan. Men på den annen side, de forbryterne de var etter – en gjeng kjent som Klaar River-banden – var heller ikke få. Mellom tretti og førti, ifølge ryktene, avhengig av hvem man skulle tro på.

Banden hadde begynt som vanlige landeveisrøvere, ranet og utpresset folk som forsøkte å tjene til livets opphold på ærlig vis ute på slettelandet, men i løpet av det siste halve året var de blitt mer brutale og listige. Om bønder nektet å betale beskyttelsespenger, ble gården brent til grunnen. Gruvearbeidere og veifarende forsvant sporløst. Sannheten kom for en dag da flere bandemedlemmer ble tatt på fersk gjerning i å rane en bank. De ble innbrakt til avhør i Durban, bare for å bli befridd i et dristig overfall som kostet tre politimenn livet mens fire andre ble skadet.

Der gikk grensen, mente Swan. «Jeg gir blanke i om aksjonen går korrekt for seg eller ei,» forklarte han. «Jeg trenger vel ikke minne dere på det som skjedde for to dager siden?»

Morris ristet på hodet, og Swan banket med hånden mot skilleveggen mellom førerhuset og lasteplanet. En luke ble skjøvet opp, og et røslig mannsansikt kom til syne og fylte nesten hele ruta.

«Er karene klare?» spurte Swan.

«Vi er klare, sjef.»

«Bra,» sa Swan. «Husk, ingen pågripelser i kveld.»

Mannen signaliserte med et nikk at han forsto, men det som ble sagt, framkalte et sideblikk fra Morris.

«Har du problemer med det?» bjeffet Swan.

6

«Nei, sjef,» sa Morris og så på kartet igjen. «Det er bare det at … vi er snart framme. Bare over bakketoppen der.»

Swan rettet blikket framover igjen og trakk pusten dypt, stålsatte seg. Nesten med én gang kjente han røyklukt. Eimen var distinkt, som fra et bål.

Packarden passerte bakketoppen sekunder senere, og den kullsvarte natten ble flerret opp av hissige, oransje flammer på jordet nedenfor. Hele gårdshuset sto i full fyr. Ildtunger kveilet seg rundt det og strakte seg mot himmelen.

«Pokker,» bannet Swan.

Kjøretøyene suste ned bakken og i hver sin retning. Mennene stormet fram og la seg i posisjon rundt huset.

Ingenting skjedde. Ingen skjøt mot dem.

Morris ledet et lag nærmere. De nærmet seg mot vindretningen og smatt inn i den eneste delen av låven som ikke sto i brann. Flere hester ble reddet ut, men alle bandemedlemmene de fant, var livløse. Noen halvt oppbrent, andre skutt til døde.

Det fantes ikke noe håp om å slokke flammene. Det gamle treverket og oljemalingen freste og brant som bensin. Heten var så sterk at Swans folk snart ble tvunget til retrett for ikke å bli stekt levende.

«Hva har skjedd her?» spurte Swan sin nestkommanderende.

«Ser ut til at det har vært et internt oppgjør,» sa Morris.

Swan overveide det. Før arrestasjonene i Durban hadde det svirret ryker om at banden var i ferd med å gå i oppløsning.

«Hvor mange døde?»

«Vi har funnet fem hittil. Noen av karene mener de så to til der inne, men de klarte ikke å ta seg fram til dem.»

I det samme hørtes flere skudd.

Swan og Morris søkte dekning bak Packarden. Politimenn som hadde søkt dekning, begynte å skyte vilkårlig tilbake mot infernoet.

Ilden fortsatte, stakkato og i en eiendommelig rytme, men Swan så ingen tegn på at noen i nærheten ble truffet.

«Stopp ilden!» ropte han. «Men hold hodet lavt!»

«Men de skyter mot oss!» ropte en av mennene.

7

Swan ristet på hodet mens skuddene fortsatte å smelle rundt ham. «Det er bare ammunisjon som eksploderer i brannen.»

Instruksen ble formidlet videre, ropt ut fra en mann til neste.

Swan trosset sin egen ordre og reiste seg og myste over panseret på lastebilen.

Nå hadde branninfernoet rukket å omslutte hele våningshuset. De gjenværende bjelkene liknet skjelettet til en kjempe i et gigantisk nordisk gravbål. Flammene kveilet seg rundt og gjennom bjelkene, brant med en merkelig intensitet, lysende hvite og oransje med sporadiske glimt av grønt og blått. Det så ut som om selve helvetet hadde steget opp og fortært banden og skjulestedet innenfra.

Rett for øynene på Swan gikk det av en kjempemessig eksplosjon dypt inne i konstruksjonen, og bygningen ble blåst til en brennende ruin. Trykket fra smellet kastet Swan bakover, og han landet hardt på ryggen mens vrakrester skramlet mot sidene på Packarden.

Like etter begynte brennende konfetti å falle da tusenvis av små papirbiter flagret nedover og tegnet streker av røyk og aske mot den svarte himmelen. Etter som fragmentene streifet bakken, antente de små branner i det tørre gresset.

Da Swans folk så det, gikk de straks til aksjon og trampet på glørne så det ikke skulle oppstå en gressbrann rundt dem.

Swan la merke til flere papirbiter som landet rett ved. Han rullet seg rundt, grep en og glattet den ut med hånden. Til sin forbauselse så han tall, bokstaver og kong Georges myndige ansikt som stirret mot ham.

«Tiere,» sa Morris oppglødd. «Tipundsedler. Tusenvis av dem.»

Da det gikk opp for mennene, mangedoblet de anstrengelsene; de sprang rundt og samlet de forkullede papirrestene med en glødende iver de sjelden utviste når det gjaldt innsamling av spormateriale. Noen av sedlene var buntet sammen og ikke altfor stygt brent. Andre var som løv i en peis, krøllete og svartsvidd til det ugjenkjennelige.

«Det gir uttrykket penger som brenner mellom fingrene ens en helt ny mening,» sa Morris.

Swan humret uten egentlig å høre etter. Tankene var et annet 8

sted. Han betraktet brannen, telte likene, tenkte grundig gjennom hele saken slik en avdelingssjef i politiet skal.

Det var noe som ikke stemte her, overhodet ikke.

Først trodde han det skyldtes kveldens antiklimaks. Banden han skulle gå til aksjon mot, hadde selv gjort jobben for ham.

Det var til å leve med. Han hadde vært borti sånt før. Forbrytere kjempet ofte om byttet, særlig når de var en løst sammensatt flokk, så å si uten leder, som det ble sagt om denne banden.

Nei, tenkte Swan, dette var mistenkelig på et mer grunnleggende plan.

Morris hadde visst oppfattet det. «Hva er i veien?»

«Det gir ingen mening,» svarte Swan.

«Hva da?»

«Ikke noe av det,» sa Swan. «Det dristige bankranet midt på lyse dagen. Toktet for å befri mennene. Skuddvekslingen i gaten.»

Morris stirret tomt på ham. «Jeg er ikke helt med.»

«Se deg omkring,» sa Swan. «Skal man dømme etter mengden med svidde sedler som regner over oss, satt disse bandittene på en liten formue.»

«Jo da,» bekreftet Morris. «Men hva med det?»

«Hvorfor rane en tungt befestet bank midt på blanke dagen hvis man allerede er stinn av penger? Hvorfor risikere en skuddveksling i Durban for å befri kameratene sine bare for å plaffe dem ned her?»

Morris betraktet Swan lenge før han nikket istemmende.

«Jeg har ingen anelse,» sa han. «Men du har rett. Det gir absolutt ingen mening.»

Brannen vedvarte til langt ut på morgenkvisten og slokket først da våningshuset var brent til grunnen. Operasjonen endte uten tap for politiet, og ingen hørte fra Klaar River-banden igjen.

De fleste var glad til, men Swan var i tvil så lenge han levde.

I årevis etterpå diskuterte han og Morris den kveldens hendelser, også lenge etter at de hadde pensjonert seg. Tross mange teorier og gjetninger om hva som egentlig hadde foregått, var det noe de aldri ville få svar på.

Kapittel 1

270 kilometer vest-sørvest for Durban, 27. juli, 1909 SS Waratah stanget gjennom bølgene under overfarten fra Durban til Cape Town, rullet merkbart med de voksende dønningene. Svart røyk fra kullfyrte kjeler sto ut av den ene skorsteinen og ble feid av sted med motvinden.

Femtien år gamle Gavin Brèvard satt alene i hovedsalongen på det fem hundre fot lange dampskipet og kjente hvordan fartøyet krenget tungt mot styrbord. Han så koppen og skålen skli mot bordkanten, først langsomt, så fortere etter som skipets helning økte. I siste sekund grep han koppen og hindret den i å skli over kanten og falle i gulvet.

SS Waratah hellet fortsatt sterkt til siden, og det tok hele to minutter før skipet rettet seg opp. Brèvard begynte å bli bekymret for det fartøyet han hadde bestilt overfart på.

I et tidligere liv hadde han tilbrakt ti år til sjøs om bord på ulike dampskip. De andre fartøyene hadde ligget mer stødig i vannet, kjølen hadde hatt lettere for å rette seg opp. Dette skipet føltes topptungt. Det fikk ham til å lure på om noe var galt.

«Mer te, sir?»

Fordypet i tanker la Brèvard knapt merke til Blue Anchor Lines uniformerte servitør.

Han holdt fram koppen han hadde berget. «Merci.»

Servitøren skjenket i påfyll og gikk videre. Idet han forsvant, kom en ny skikkelse inn i salongen, en bredskuldret mann på rundt tretti, med rødlig hår og rødmusset ansikt. Han holdt kurs rett mot Brèvard og satte seg i stolen overfor ham.

«Johannes,» hilste Brèvard. «Hyggelig å se at du ikke er sengeliggende på lugaren som alle andre.»

10

Johannes var litt grønn i fjeset, men han lot til å holde koken. «Hva var det du ville?»

Brèvard nippet til teen. «Jeg har tenkt. Og kommet fram til en viktig konklusjon.»

«Som er?»

«At vi er langt fra trygge.»

Johannes sukket og vendte blikket bort. Brèvard forsto.

Johannes så på ham som en engstelig type. Plaget av frykt.

Men Brèvard prøvde bare å være forsiktig. I årevis hadde han levd et liv på flukt, under trussel om fengsel og død. Han måtte ligge fem skritt foran bare for å holde seg i live. Som resultat gikk han alltid rundt i en hyperoppmerksom tilstand.

«Selvfølgelig er vi trygge,» svarte Johannes. «Vi har byttet identitet. Vi har ikke etterlatt noen spor. De andre er døde, alle som én, og låven er brent til grunnen. Det er bare familien vår som fortsatt finnes.»

Brèvard tok en ny slurk. «Tenk om vi har oversett noe?»

«Det har ingenting å si,» insisterte Johannes. «Vi er utenfor myndighetenes rekkevidde her. Det finnes ingen radio om bord. Vi kunne like gjerne ha vært på en øy etsteds.»

Det var sant. Så lenge skipet var til havs, kunne de hvile og slappe av. Men før eller siden ville reisen være over.

«Vi er bare trygge til vi anløper Cape Town,» påpekte Brèvard. «Har vi ikke skjult sporene våre så godt som vi tror, risikerer vi å bli tatt imot av rasende politimenn eller Kongens soldater.»

Johannes svarte ikke med det samme. Han funderte, lot informasjonen synke inn. «Hva foreslår du?» spurte han til slutt.

«Vi må sørge for at denne reisen aldri tar slutt.»

«Og hvordan skal vi gjøre det?»

Brèvard snakket i metaforer. Han skjønte at han måtte være mer konkret overfor Johannes. «Hvor mange våpen har vi?»

«Fire pistoler og tre geværer.»

«Hva med sprengstoff?»

«To av kassene er fremdeles fulle,» sa Johannes med et skeptisk blikk. «Men jeg er i tvil om det var klokt å laste dem om bord.»

11

«Det går fint,» insisterte Brèvard. «Vekk de andre, jeg har en plan. Det er på tide at vi tar skjebnen i våre egne hender.»

Kaptein Joshua Ilbery sto på Waratahs bro tross at det var tid for vaktskifte. Været uroet ham. Vinden kom i kast på femti knop, og den blåste i motsatt retning av tidevannet og strømmen. Det medførte at bølgene vokste til skarpe pyramider, uvanlig høye og bratte, lik sandhauger som presses sammen fra begge retninger.

«Stødig nå!» sa Ilbery til rormannen. «Juster kursen når det trengs, vi ønsker ikke å få kastene fra siden.»

«Skal bli,» sa rormannen.

Ilbery løftet kikkerten. Lyset var i ferd med å svinne etter som det led mot kveld, og han håpte vinden ville avta i løpet av natten.

Ilbery sto og betraktet de hvite skumtoppene da døra til broa gikk opp. Til hans overraskelse ble det utløst skudd. Han slapp kikkerten, spant rundt og så rormannen synke sammen på dekk mens han tok seg til magen. Bak ham sto en flokk bevæpnete passasjerer. Én av dem gikk fram og grep roret.

Før Ilbery rakk å si et ord eller gripe etter våpen, smelte en rødmusset passasjer kolben på et Enfield-gevær i magen på ham. Han knakk sammen og falt bakover mot skottet.

Angriperen rettet geværløpet mot hjertet hans. Ilbery la merke til at det var ru hender som holdt i det, snarere hendene til en bonde eller gårdbruker enn en passasjer på første klasse. Han så mannen inn i øynene, men fant ingen nåde der.

Ilbery kunne selvfølgelig ikke være sikker, men han var temmelig overbevist om at denne mannen hadde skutt og drept tidligere.

«Hva skal dette bety?» knurret Ilbery.

En av bandittene tok et skritt mot ham. Han var eldre enn de andre, med anstrøk av grått hår rundt tinningene. Han var kledd i en finere dress og førte seg med en leders uanstrengte eleganse. Ilbery dro kjensel på ham som en i et følge som hadde kommet om bord i Durban. Brèvard, var navnet. Gavin Brèvard.

12

«Jeg vil ha en forklaring,» sa Ilbery.

Brèvard smilte selvtilfreds. «Man skulle tro at det var ganske åpenbart. Vi overtar skipet. Du skal sette en ny kurs ut fra kysten og deretter østover. Vi skal ikke til Cape Town.»

«Du kan ikke mene alvor,» sa Ilbery. «Vi befinner oss midt i opprørt hav. Skipet er vanskelig nok å styre som det er. Å snu nå ville ha vært –» Gavin rettet en pistol mot et punkt midt mellom kapteinens øyne. «Jeg har arbeidet på dampskip før, kaptein. Nok til å vite at dette skipet er topptungt og lite sjødyktig. Men hun kommer ikke til å kantre, så ikke lyv for meg.»

«Hun kommer garantert til å synke til bunns,» sa Ilbery.

«Gi ordren!» forlangte Brèvard, «ellers blåser jeg et hull i skallen din og fører skipet selv.»

Ilberys øyne smalnet til to spalter. «Du kan kanskje navigere, men hva med de øvrige oppgavene om bord? Har du og denne banden til hensikt å bemanne skipet selv?»

Brèvard smilte skjevt. Fra første stund hadde han visst at dette var svakheten hans, det ømme punktet. Han hadde åtte andre med seg, hvorav tre barn. Og om de så hadde vært voksne, kunne ikke ni personer ha holdt fyren gående lenge, for ikke å glemme å vokte passasjerene og besetningen og attpå til føre skipet på samme tid.

Men Brèvard var vant til å manipulere folk. Hele livet hans hadde vært en studie i det å få andre til å lystre, enten de ville det eller ikke, ja, til og med uten at de selv var klar over at de løp hans ærend. Han hadde på forhånd visst at det ville bli nødvendig med et pressmiddel, og de to kassene med sprengstoff var det som skulle til for å vende oddsene i hans favør.

«Før inn fangen!» sa han.

Ilbery fulgte med da døra til broa ble åpnet og en uflidd unggutt kom til syne. Denne førte inn en mann dekket av kullstøv fra topp til tå. Blod rant fra en brukket nese, og han hadde et kutt i pannen.

«Maskinsjef?»

«Lei for det, kaptein,» sa maskinisten. «De lurte oss. De brukte barna som distraksjon. Og så overmannet de oss. Tre av 13

karene er skutt. Men det er så bråkete der nede at ingen hørte noe før det var for sent.»

Kapteinen sperret opp øynene. «Hva har de gjort?» spurte han.

«Dynamitt,» sa maskinisten. «Et dusin kubber festet til dampkjele tre og fire.»

Ilbery vendte seg mot Brèvard. «Er dere gale? Dere kan ikke utplassere sprengstoff i slike omgivelser. Varmen, glørne … En gnist og –» «Så blir vi alle blåst til himmels,» avsluttet Brèvard for ham.

«Ja, jeg er fullt klar over konsekvensene. Saken er den at jeg i land har en løkke som venter meg, en løkke av det slaget man får rundt halsen. Hvis jeg først skal dø, vil jeg heller dø fort og ærerikt enn sakte og smertefullt. Så det er best ikke å utfordre meg. Jeg har tre væpnede karer der nede som passer på at ingen fjerner sprengstoffet, i alle fall ikke før jeg forlater skipet i en havn jeg selv velger. Gjør som jeg sier med det samme, og sett kursen vekk fra kysten.»

«Og så da?» spurte Ilbery.

«Når vi kommer til bestemmelsesstedet, tar vi noen av livbåtene, en haug med forsyninger, alle kontanter og smykker, og så går vi fra borde og forsvinner. Du og besetningen din kan fritt seile tilbake til Cape Town med en enestående historie å fortelle hele verden.»

Kaptein Ilbery støttet seg mot skottet og kjempet seg opp i stående stilling. Han skulte på Brèvard med forakt i blikket.

Mannen hadde overtaket, og begge var klar over det.

«Maskinsjef,» sa han uten å ta blikket fra kapreren. «Grip roret og vend om.»

Maskinisten vaklet bort til roret, skjøv kapreren til side og gjorde som beordret. Roret reagerte, og SS Waratah begynte å snu.

«Klok beslutning,» sa Brèvard.

Ilbery var ikke så sikker på det, men skjønte at han ikke hadde noe valg.

Brèvard, derimot, var fornøyd. Han satte seg i en stol, la geværet over fanget og gransket kapteinen nøye. Etter å ha villedet folk hele livet, fra politimenn til dommere med pud14

ret parykk, hadde Brèvard lært at enkelte var lettere å tyde enn andre. Ærlige mennesker var mer gjennomskuelige enn de fleste.

Et blikk på kapteinen fortalte Brèvard at han hørte hjemme i denne kategorien. En mann med stolthet og vett og en urokkelig pliktfølelse overfor passasjerer og mannskap. Den pliktfølelsen drev ham til å imøtegå Brèvards krav av hensyn til livet til alle om bord. Men det gjorde ham også farlig.

Selv når Ilbery føyde seg, sto han høyreist og rakrygget.

Riktignok presset han hendene mot magen etter slaget, men i øynene brant det en glød man aldri ser hos slagne menn. Og det vitnet om at kapteinen ikke var beredt til å gi slipp på skipet riktig ennå. Før eller siden ville det komme et mottrekk.

Brèvard klandret ikke kapteinen for det. Tvert imot følte han respekt for ham. Allikevel la han seg på minnet at han måtte være beredt.

SS Harlow – 16 kilometer foran Waratah Som sin kollega på Waratah sto Harlows kaptein på broa.

Ti meter høye bølger og vindkast på femti knop gjorde det påkrevd. Han og besetningen måtte stadig korrigere retningen og strevde med å hindre at Harlow kom ut av kurs. De hadde til og med pumpet inn ekstra vann som ballast for å dempe rullingen.

Da førstestyrmannen kom opp på broa igjen etter en inspeksjonsrunde, så kapteinen på ham. «Hvordan ligger vi an, førstestyrmann?»

«Alt i tipp topp stand, kaptein.»

«Utmerket,» sa kapteinen. Han gikk til brovingen og kastet et blikk bakover. Lysene fra et annet fartøy kunne skimtes i horisonten. Det lå flere sjømil akterut og sendte opp mye røyk.

«Hva tenker du om henne?» spurte kapteinen. «Hun har endret kurs, ut fra kysten.»

«Kan være for å styre klar av grunna,» sa førstestyrmannen. «Eller kanskje vinden og strømmene fører henne av gårde.

Noen formening om hvem det er?»

«Usikker,» sa kapteinen. «Det kan være Waratah.»

15

Like etter, med bare noen sekunders mellomrom, lyste et par glimt opp fra fartøyets omtrentlige posisjon. De var først helt hvite og deretter oransje, men på denne avstanden hørtes ingen lyd. Det var som å se fyrverkeri i det fjerne. Da lysene svant hen, var himmelen mørk i horisonten.

Både kapteinen og førstestyrmannen blunket og stirret ut i mørket.

«Hva var det?» sa førstestyrmannen. «En eksplosjon?»

Kapteinen var i tvil. Han grep kikkerten og brukte noen sekunder på å rette den mot posisjonen. Det var ingen tegn til ild å se, men det gikk kaldt nedover ryggraden hans da han skjønte at også lysene fra det mystiske skipet var forsvunnet.

«Kan ha vært lysskjær fra en gressbrann inne på land,» foreslo styrmannen. «Eller kornmo.»

Kapteinen svarte ikke, men fortsatte å stirre i kikkerten, sveipet fram og tilbake. Han håpte førstestyrmannen hadde rett, men hvis lysglimtene hadde kommet fra land eller himmelen, hva hadde da skjedd med lanternene som hadde vært å se for kort tid siden?

Senere, da de la til kai, skulle begge mennene få vite at Waratah var forsinket og savnet. Skipet hadde ikke anløpt Cape Town og heller ikke vendt tilbake til Durban eller fått landkjenning noe annet sted.

I rask rekkefølge sendte både den britiske marinen og Blue Anchor Line ut skip for å søke etter Waratah, men disse vendte tilbake med uforrettet sak. Ingen livbåter ble funnet. Ikke noe vrak. Ingen vrakrester. Ingen lik flytende i vannet.

I årene som fulgte, lette mange sjøfartsorganisasjoner, offentlige myndigheter og skattejegere etter det savnete skipet. De søkte ved hjelp av sonar, magnetometer og satellittbilder. De sendte ned dykkere og ubåter og fjernstyrte farkoster for å undersøke diverse vrak langs kysten. Men det var forgjeves, alt sammen. Over et århundre etter at Waratah forsvant, var det ikke funnet et eneste spor etter skipet.

Kapittel 2

Maputobukta, Mosambik, september 1987 Det var solnedgang da en aldrende femti fots tråler tøffet inn i bukta fra det åpne farvannet i Mosambikkanalen. For Cuoto Zumbana hadde det vært en bra dag. Lasterommet var fylt med fersk fisk, ingen garn hadde revnet eller gått tapt, og den gamle motoren hadde tålt enda en ferd – selv om den fremdeles pøste ut grå røyk.

Tilfreds med livet lukket Zumbana øynene og vendte ansiktet mot sola, lot strålene skylle over de værbitte furene. Det fantes knapt noe mer saliggjørende enn denne herlige følelsen.

Den ga ham en slik ro at mannskapets ivrige rop ikke klarte å rive ham løs med det samme.

«Mashua!» ropte en.

Zumbana åpnet øynene og myste i det sterke lyset. Solstrålene brant på havet som flytende ild. Han skygget for øynene og fikk se hva mennene pekte på, en liten trejolle som duvet i de sene ettermiddagsbølgene. Den lot til å være i drift, og det så ikke ut til å være noen om bord.

«Før oss bort til den,» beordret han. Dersom de fant en liten båt han kunne selge, ville det bare gjøre en god dag enda bedre.

I så fall skulle han til og med dele noe av gevinsten med mannskapet.

Tråleren endret kurs, og den gamle motoren putret litt kraftigere. Snart hadde de minket avstanden til båten.

Zumbana rynket ansiktet. Den lille båten var veldig medtatt og virket provisorisk lappet sammen. Selv på femten meters hold så han at den var svært så råtten.

17

«Noen må ha dumpet den bare for å bli kvitt den,» sa en av mannskapet.

«Kanskje det finnes noen verdisaker om bord,» sa Zumbana. «Ta oss opp på siden av den.»

Rormannen gjorde som beordret, og tråleren senket farten og stanset ved siden av den slitte farkosten. Idet de støtte mot den, hoppet en annen over bord. Zumbana slengte et tau ned til ham, og snart var de to båtene bundet sammen og lå og drev.

Fra der Zumbana sto, så han tomme kjeler og hauger med filler, i alle fall ingenting av verdi. Men da besetningsmedlemmet dro til side et møllspist teppe, ble alle tanker på penger jagd vekk.

Under det gamle teppet lå det en ung kvinne og to unggutter. De var åpenbart døde, med ansiktet dekket av sår etter solsteken. Likene var stive. Klærne var opprevne, og en blodtrukken fille var surret rundt kvinnens skulder. En nærmere undersøkelse avslørte sårskorper på håndledd og ankler, som om de tre hadde hatt på seg håndjern og fotlenker.

Zumbana gjorde korsets tegn.

«Vi bør la dem ligge,» sa en av mannskapet.

«Det er et ondt tegn,» tilføyde en annen.

«Nei,» svarte Zumbana. «Vi må respektere de døde. Særlig dem som er blitt revet bort i så ung alder.»

Mennene glodde mistenksomt på ham, men gjorde som de fikk beskjed om. Med båten på slep satte de igjen kurs mot land. Den gamle båten, som var avrundet både i baug og akter, gled over vannet bak dem.

Zumbana gikk akterut, der han kunne holde øye med den vesle farkosten. Blikket gled fra båten til horisonten bak. Han undret seg over dem om bord. Hvem var de? Hvor hadde de kommet fra? Hva slags fare hadde de flyktet fra bare for å dø på åpent hav? Så unge, tenkte han der han betraktet de tre likene. Så skjøre.

Båten i seg selv var også et mysterium. Det kunne se ut som det engang hadde vært malt et navn på den øverste planken på siden av båten, men det var uleselig nå. Han var urolig for 18

om båten ville holde inn til havn. I motsetning til de døde virket den eldgammel. I alle fall eldre enn de tre likene om bord.

Faktisk så det ut som om den tilhørte en helt annen tidsalder.

Kapittel 3

Det indiske hav, mars 2014 En blått lynglimt forgreinet seg over horisonten. I et par sekunder lyste det opp tussmørket der havet og uværsskyene møttes.

Kurt Austin stirret ut i mørket fra akterut i en Sikorsky Jayhawk mens det store helikopteret brøytet seg gjennom strimer av øsende regn. Fartøyet ristet av turbulens, og under dem rullet ti meter høye dønninger med skumhvite topper i den hylende vinden.

Da lynglimtet forsvant, så Kurt sitt eget speilbilde i glasset.

Rundt førti, med sølvgrått hår og ganske kjekk under rette lysforhold, med sitt markerte kjeveparti og et par gjennomtrengende blå øyne. Men i likhet med en bil som har tilbrakt sine dager ute på veien og ikke i garasjen, var kilometerne lett synlige.

Linjene rundt øynene var risset litt dypere enn hos de fleste.

En samling bleke arr etter knyttneveslagsmål, bilkollisjoner og andre hendelser preget pannen og kjeven. Dette var ansiktet til en mann som virket beredt på alt, bestemt og urokkelig, selv da helikopteret nærmet seg maksimal rekkevidde.

Han trykte på sambandsbryteren og kastet et blikk på kameraten Joe Zavala, som satt framme i annenpilotens sete. «Ser du noe?»

«Ingenting,» svarte Joe. Kurt og Joe arbeidet for NUMA, National Underwater Marine Agency, en amerikansk offentlig organisasjon som var viet studier av og bevaring av havene. Men for øyeblikket inngikk de i et provisorisk redningslag som var tilkalt for å assistere flere fartøyer som var i havsnød i et kraftig uvær.

20

Mens helikopteret fortsatte videre, sprakte det i radioen av statisk støy og maskingeværkjapp ordveksling mellom den sørafrikanske kystvakten og den lille gruppen med redningsfarkoster.

«Sapphire to, hva er posisjonen?»

«Sapphire to har kontakt med Endless Road. Skipet later til å være i drift, men tar ikke inn vann. Fire av mannskapet er observert. Manøvrerer i posisjon for redning med kurv.»

«Oppfattet, Sapphire to. Sapphire tre, hva er status?»

«På vei inn for landing med overlevende. To later til å være nedkjølt, den tredje er stabil.»

Stormen hadde feid inn fra sørøst og vokst i styrke etter som den nærmet seg Kapp det gode håp. Den rammet flere lasteskip, deriblant et tusen fots containerskip, før den dreide nordover med kurs for en gruppe yachter og andre lystbåter i en vennskapelig seilas fra Durban til Australia.

Stormens raseri og brå ankomst hadde satt den sørafrikanske kystvakten på en stor prøve. De hadde tilkalt all mulig assistanse og bedt om bistand fra en av den britiske marinens fregatter, to amerikanske forsyningsskip og NUMAs forskningsfartøy Condor.

Hundre og ti kilometer øst for Condor nærmet Kurt, Joe og Jayhawkens pilot seg den oppgitte posisjonen. Men de hadde ennå ikke sett noe som helst.

«Vi burde ha vært så å si over skipet,» sa Kurt.

«Det kan ha sunket,» svarte piloten.

Kurt ville ikke tenke den tanken. Ved et skjebnens lune kjente han nemlig familien om bord i den yachten de forsøkte å berge. I alle fall én av dem.

«Hvor mye drivstoff har vi igjen?»

«Vi må snu om ti minutter.»

Altså hadde de bare nok drivstoff igjen til å komme seg tilbake til Condor. Hvis ikke de snudde da, risikerte de å styrte i vannet før de kom fram, og selv måtte reddes.

«Drøy så lenge du kan,» sa Kurt.

«Motvinden tar nesten knekken på oss.»

«Men da får vi medvind på tilbakeveien,» insisterte Kurt.

«Fortsett!»

21

Piloten tidde, og Kurt vendte blikket mot havet igjen.

«Jeg har noe!» ropte Joe og la hånden mot hodetelefonen.

«Det er svakt, men jeg tror det er nødsignalet deres. Sving mot høyre til null sju null.»

Helikopteret krenget over i en sving, og noen minutter senere fikk Kurt øye på skroget til en hundre og seksti fots yacht som hadde fått slagside. Den holdt seg fortsatt flytende, men baugen var under vann og ble overskylt av bølger.

«Ta oss ned!» beordret Kurt.

Han åpnet lastedøra, skjøv den helt opp og låste den på plass. Vind og regn pisket inn i kabinen.

En vinsj og hundre og tjue meter med kabel gjorde dem i stand til å heise overlevende om bord, men de hadde ingen kurv, så Kurt måtte selv ned og hente dem. Han festet tauet til selen han hadde tatt på seg på forhånd, og akte seg bort til kanten, der han lot beina henge ut av helikopteret.

«Ingen i sikte,» sa piloten.

«Det kan hende de har klamret seg til skipssiden,» svarte Kurt. «Ta oss rundt.»

Kurt kjente adrenalinet strømme gjennom kroppen, akkurat som da detaljene om det skadde fartøyet hadde kommet inn fra den sørafrikanske kystvaktstasjonen.

«Fartøyet Ethernet melder om at det tar inn store mengder vann, » hadde den sørafrikanske operasjonslederen opplyst dem om. «NUMA Jayhawk, vennligst kom til unnsetning.

Dere er eneste fartøy innen rekkevidde.»

«Bekreft skipets identitet?» hadde Kurt spurt. Han hadde knapt trodd det han hørte.

«Ethernet,» sa operasjonslederen. «Registrert i San Francisco. Sju personer bekreftet om bord. Deriblant Brian Westgate, hans kone og to barn.»

Internettmilliardæren Brian Westgate. Kona hans, Sienna, var en gammel venninne av Kurt. For noen år siden hadde hun vært hans livs store kjærlighet.

Budskapet hadde gått sterkt inn på Kurt, men han var av typen som hentet seg kjapt inn. Han skjøv til side alle tanker om fortiden og all redsel for ikke å nå fram til yachten tidsnok.

I stedet konsentrerte han seg om den forestående oppgaven.

22

«Få på lyskasteren, Joe!» Mens helikopteret kretset rundt det fartøyet som rullet fram og tilbake, og deretter gikk ned mot det, så Kurt bølgene feie over skroget. Det eneste positive var at skipets akterseksjon skjermet den fremre overbygningen.

Joe skrudde på lyskasteren, og regnet ble til piskende streker.

Et øyeblikk var virkningen blendende, men straks Joe fikk rett vinkel, kunne Kurt se skroget tydeligere. Han fikk et glimt av noe oransje.

«Der! Ved broa!»

Piloten så det også. Han manøvrerte helikopteret nærmere mens Joe hektet seg løs og kom inn for å operere vinsjen.

«Kabelen er ikke beregnet på å bære mennesker,» minte han Kurt om.

«Den tåler da en nedsenkbar sonar,» sa Kurt.

«Den fisken veier bare førti kilo.»

«Den holder nok,» sa Kurt. «Slipp meg ut nå!»

Joe nølte, og straks Kurt hadde sett ned og beregnet posisjonen, strakte han seg fram og trykte på utløseren selv. Før Joe rakk å stanse ham, hadde han kastet seg ut av helikopteret.

Med en maske i hånden holdt Kurt føttene rett ned idet han traff vannet på toppen av en bølge og sank under. I en lang stund var han omsluttet av havets underlige, dempete stillhet.

Det var beroligende og fredelig.

Og så steg han opp i en malstrøm.

Dønningene var som rullende fjell, og dråper fra det fossende styrtregnet danset på overflaten i alle retninger.

Kurt vendte seg mot yachten i havsnød, sparket hardt fra i den retningen.

Da han nådde fram til fartøyet midtskips, strakte han seg etter rekka. Før han fikk ordentlig tak, sank båten ned i en bølgedal, og han falt ned langs siden av skroget. Han strevde for å holde seg der til neste dønning. Den bar ham oppover til han var på høyde med dekket. Denne gangen grep han hurtig fatt i rekka og halte seg om bord. Han kravlet over dekket og unngikk så vidt å bli skylt over bord med neste bølge.

Han kom seg fram til broa, der han så at rutene var slått inn.

23

Det oransje glimtet han hadde tatt for å være en redningsvest, var ikke å se noe sted.

«Sienna!» ropte han. Stemmen bar ingensteds i vinden.

Han myste inn. Vann i et par meters høyde skvalpet rundt.

Et øyeblikk trodde han at han så et lik, men strømmen var gått, og i mørket kunne det ha vært hva som helst. Han grep luka og dro den opp, tvang seg inn.

Fartøyet jamret illevarslende der det rullet i stormen. Alt rundt Kurt syntes å være i bevegelse. Han løftet armen og tente den vanntette lommelykta som var festet til den med stropper.

Lysstrålen flakket over vannet og blusset opp idet lyset ble kastet tilbake fra en glassvegg bak broa. I en krok av hjernen husket Kurt å ha lest om yachtens konstruksjon. Alle vegger på det øvre dekket var av akrylglass. Det skulle gi innsiden av fartøyet et mer romslig preg. Hvis det ble behov for privatliv, kunne veggene mørklegges ved å trykke på en bryter.

En ny bølge traff skipet, og det krenget litt mer over. Kurt gled mot glassveggen idet grønt sjøvann begynte å flomme inn gjennom den åpne luka.

Inventar, kart, redningsvester og andre vrakrester drev rundt ham. Kurt reiste seg og fant fotfeste. Han løftet armen opp av vannet. Lyset traff glasset igjen. Et øyeblikk glimtet det til, blendet ham, men da han justerte lysstrålen, fikk han se et ansikt på motsatt side. Et kvinneansikt innrammet av vått, lyst hår. Et barn fløt ved siden av henne, en jente med lyst, bustete hår, ikke mer enn seks eller kanskje sju. Øynene var åpne, men uttrykksløse.

Kurt kastet seg mot dem, bare for å støte rett på en glasskillevegg.

«Sienna!» ropte han.

Det kom ikke noe svar.

Vannet steg hurtigere nå. Det virvlet rundt brystet på Kurt mens han dundret nevene mot glassveggen og deretter forsøkte å smadre den med en stol han fant flytende ved siden av seg.

Veggen sto imot to solide slag. Og da Kurt tok sats for et tredje forsøk, husket skipet lenger over, og vannet nådde ham til halsen.

Yachten var i ferd med å kantre. Han kjente det.

24

Uten forvarsel strammet selen seg hardt rundt ham, og Kurt ble dratt bakover.

«Nei!» ropte han og svelget en munnfull med vann.

Han ble trukket bakover mot en kraftig strøm som flommet inn på broa. Det var som å bli slept oppstrøms i en foss. I et kort øyeblikk så han ansiktene igjen, og så ble masken revet av, og omgivelsene ble uklare og grønne. Det rykket til i kabelen igjen, og han ble dratt så hardt bakover at han skallet i dørkarmen.

Omtåket og knapt ved bevissthet oppfattet Kurt at han ble trukket løs. Men snart stanset han opp. En del av ham oppfattet grunnen: Joe og piloten måtte ha manøvrert helikopteret for å dra ham ut av det synkende fartøyet. De hadde klart å trekke ham et stykke, men kabelen måtte ha røket, kanskje idet han traff skroget.

Han prøvde å svømme, sparket kraftløst fra, men hodet var omtåket, og musklene reagerte knapt. I stedet for å stige ble han dratt dypere ned, trukket ned av dragsuget fra den synkende yachten. Han så den under seg, en grå, uklar masse som gled bort fra lysstrålen.

Det eneste han tenkte på, var å overleve, og han vendte blikket oppover. Der oppe så Kurt en ring av sølvskimrende lys.

I neste øyeblikk følte han bare simpel undring da den lukket seg som pupillen på et stort, stirrende øye.

Kapittel 4

Med et rykk satte Kurt seg opp i sengen. Han var søkkvåt av svette og gispet etter luft. Hjertet dundret som om han nettopp hadde løpt opp en fjellside. En kort stund satt han helt i ro og stirret ut i mørket, prøvde å riste av seg marerittet og den sterke følelsen som hang igjen som et gjenferd av drømmen.

Prosessen var bestandig den samme. Først orienterte han seg kjapt om hvor han var, og deretter fulgte en kortvarig usikkerhet, som om hjernen ikke riktig forsto hvilken verden som var ekte, og hvilken som var en illusjon.

Utenfor lød et tordenbrak, etterfulgt av et svakt lynglimt og lyden av regn som hamret mot verandaen.

Han befant seg hjemme, på sitt eget soverom, i båthuset sitt ved bredden av Potomac-elven. Det feilslåtte redningsforsøket da han så vidt unngikk å drukne, hadde funnet sted for mange måneder siden, på den andre siden av jordkloden.

«Går det bra med deg?» spurte en beroligende kvinnestemme.

Kurt kjente igjen stemmen. Anna Ericsson, like snill som hun var pen. Naturlig blond, med slående, grønne øyne, de vakreste øyebryn og en perfekt liten oppstoppernese. Av en eller annen grunn ønsket han seg et helt annet sted akkurat nå.

«Nei,» sa Kurt og slengte dyna til side. «Det går langt ifra bra.»

Han steg opp av sengen og gikk bort til vinduet.

«Det var bare et mareritt,» sa hun. «Fortrengte minner som prøver å kjempe seg ut.»

Kurt kjente hodet banke, ikke bare hodepine, men bakerst i skallen, der han hadde fått en brist da Joe trakk ham løs fra 26

den synkende yachten. «De er ikke fortrengt,» sa han. «Men for å være ærlig skulle jeg ønske de var det.»

Hun forble rolig. Var ikke den som reagerte på opphisselsen hans. «Så du dem?» spurte hun.

Utenfor lød et tordenbrak, og regnet slo mot glasskyvedøra med fornyet styrke. Kurt lurte på om det var regnet som hadde utløst marerittet. På den annen side skulle det ikke noe til for å utløse det. Han opplevde det omtrent hver eneste natt.

«Så du dem denne gangen?» spurte hun igjen.

Kurt pustet frustrert ut, avfeide henne med en håndbevegelse og gikk bort til baren i stua. Sekunder senere fulgte Anna etter, kledd i yogabukse og en av T-skjortene hans. Han ble slått av hvor vakker hun var. Selv midt på natten. Selv uten sminke.

Han tente lyset. Det sved i øynene en kort stund, men gjorde det mulig å gripe en halvtom flaske Jack Daniel’s fra brettet.

Han la merke til at han skalv på hånden. Han skjenket seg en dobbel dose.

«Du vet at det betyr noe,» fortsatte hun.

Han helte i seg litt whiskey. «Kan vi ikke ta psykoanalysen i kontortiden?»

Hun skulle egentlig ha vært terapeuten hans. I etterkant av hjernerystelsen hadde han begynt å oppleve skjelvinger og andre symptomer. Først mareritt, deretter hukommelsessvikt og et sinne han så vidt klarte å beherske, og som alle kjente mente var helt ulikt ham.

NUMAs svar hadde vært å sette Anna Ericsson til å være terapeut og rådgiver for ham. Som en trassreaksjon rettet mot alle som forsøkte å hjelpe, hadde Kurt i ukevis spilt rollen som grinebiter. Det hadde ikke vært nok til å jage henne bort, og det hadde endt med at de to hadde innledet et forhold som ikke bare var profesjonelt.

Kurt drakk mer whiskey og krympet seg av smertene. Han fikk øye på et glass med smertestillende ved siden av spritflaskene og grep etter det. Hvor mange netter denne uken hadde han gjentatt den samme rutinen? Fire? Fem? Han prøvde å telle, men kunne virkelig ikke huske. Det var blitt så altfor vanlig.

27

«Har du vært på jobb i det siste?» spurte hun og satte seg på kanten av sofaen.

Kurt ristet på hodet. «Jeg kan ikke jobbe før du har reparert meg, husker du ikke det?»

«Du er ikke ødelagt, Kurt. Men du har det vondt. Uansett hvor mye du ønsker å late som noe annet. Du fikk en alvorlig hjernerystelse, brudd på hodeskallen og et følelsesmessig traume, alt på én gang. I flere måneder har du hatt hvert eneste symptom på traumatisk hjerneskade. Og det gir seg ikke. Dessuten er du et klassisk eksempel på en person med overlevelsesskyld.»

«Jeg har ingenting å føle skyld for,» insisterte han. «Jeg gjorde mitt beste.»

«Jeg vet det,» sa hun. «Alle involverte vet det. Men du tror ikke noe på det.»

Han visste ikke hva han skulle tro. Ikke i det hele tatt.

«Selv Brian Westgate forstår at det var et heltemodig redningsforsøk.»

«Brian Westgate,» mumlet Kurt foraktfullt.

Hun oppfattet tonen i stemmen hans, den som signaliserte en liten økning i agitasjonsnivået, men hun fortsatte allikevel.

«Han ønsker fremdeles å møte deg, vet du. Ta deg i hånden.

Si takk.» Hun holdt inne. «Har du ringt ham tilbake?»

Selvfølgelig hadde han ikke det. «Jeg har vært litt opptatt.»

Hun gransket ham, nikket ørlite. «Det er det som er saken, ikke sant?»

«Hva da?»

«Det var meningen at du skulle gifte deg med Sienna, men så drev du henne bort. Hvis ikke du hadde gjort det, ville hun ikke ha truffet Westgate. Ingen Westgate, ingen yacht. Ingen yacht, ingen storm. Ingen storm, ikke noe havari. Og ikke noe mislykket redningsforsøk. Det er det du bebreider deg selv for.»

Overlevelsesskyld var et komplisert fenomen. Kurt var klar over det. Han hadde venner som hadde vært i Irak og Afghanistan. De hadde handlet heltemodig, mer heltemodig enn han noensinne hadde gjort, men allikevel klandret de seg selv for alt som hadde gått galt.

Han trakk pusten dypt og vendte blikket bort. Det var så 28

mye sannhet i det hun sa at han ikke kunne protestere, men av grunner han ikke var villig til å forklare, hjalp det ikke stort.

Igjen vendte han oppmerksomheten mot glasset med smertestillende tabletter, vred opp lokket og hev et par piller i munnen. Han skylte dem ned med mer whiskey.

Nå som han følte at hodepinen snart ville letne, vendte han seg mot Anna igjen og prøvde å være hyggeligere. «Hva har det å si?» spurte han. «Hvorfor har det så mye å si for deg?»

«Fordi det er jobben min,» sa hun. «Og fordi jeg er dum nok til å velge å bry meg om deg som noe mer enn en pasient.»

«Nei,» rettet han henne. «Hvorfor har det noe å si om jeg ser dem i drømme? Du spør stadig vekk om det. Hva har det å si for deg?»

Hun nølte og så opp på ham. Øynene uttrykte godhet og frustrasjon på samme tid. «Det har ikke noe å si for meg,» sa hun. «Det har noe å si for deg.»

Kurt så på henne.

«På grunnlag av det du har fortalt meg, virker det som om alle drømmene er like,» påpekte hun. «Bortsett fra at du i halvparten av dem ser en lys, hvit kvinne og ingen av barna hennes, mens du i de andre kun ser vrakrester og tomme redningsvester. Du kan ikke engang vite om denne kvinnen er Sienna. Men uansett, virkelig eller innbilt, nådde du ikke fram til dem. Skipet gikk ned, og dessverre er de borte. Slik er det bare.»

Hun skakket litt på hodet. Et medfølende uttrykk la seg over ansiktet hennes. «For resten av verden spiller det ingen rolle, utfallet blir uansett det samme. Men disse stedfortredende drømmene – disse stedfortredende virkelighetene – må bety noe for deg, ellers ville du ikke ha opplevd dem. Jo før du finner ut av hvorfor, desto før vil du begynne å føle deg bedre.»

Han kunne ikke annet enn se på henne. Hun var nærmere sannheten enn hun ante.

«Jeg skjønner,» var det eneste han fikk fram.

Hun sukket. «Jeg burde ikke ha kommet.» Hun grep joggeskoene og tok dem på. «Jeg burde ikke ha kysset deg, for den saks skyld. Men jeg er glad jeg gjorde det.»

Hun reiste seg og tok kåpen sin fra hengeren ved døra. «Jeg drar hjem,» sa hun. «Kom deg på jobb igjen, Kurt. Det er 29

kanskje godt for deg. Og du bør snakke med Westgate. Han befinner seg faktisk i Washington nå. Han skal komme med en viktig kunngjøring i morgen utenfor Smithsonian. Sannsynligvis er han ikke den drittsekken du tror. Kan hende vil du da kunne legge dette bak deg.»

Hun tok på seg kåpen, åpnet døra og slapp inn lyden av regn i oppkjørselen. Så gikk hun ut og lukket den etter seg.

Sekunder senere brummet motoren i Ford Exploreren hennes til liv, fulgt av lyden av at hun rygget ut og opp bakken til River Road.

Kurt stirret ut i det tomme rommet en stund. I én slurk tømte han glasset og vurderte fram og tilbake om han skulle skjenke seg en ny. Han satte fra seg glasset. Det hjalp uansett ikke stort.

I stedet for å drikke mer gikk han gjennom stua og åpnet verandadøra av glass. Regnet var nådeløst og perlet seg på det nybeisete treverket som kvikksølv i en petriskål. Elven var dekket av dansende dråper, akkurat som havet i drømmen.

Hvorfor spilte det noen rolle?

Han gikk bort til rekkverket. Det at han ble dyvåt i regnet, trakk ut noe av det vonde. Langt borte til venstre så han de røde baklyktene på Annas Ford der hun kjørte av sted.

Hvorfor strevde han stadig mer for å se sannheten hver gang drømmen begynte?

Han visste svaret på den gåten, det hadde slått ham for flere uker siden, men han hadde holdt det for seg selv. Han kunne ikke si det til noen, og i alle fall ikke til terapeuten.

Søkkvåt gikk han inn igjen, fant et håndkle og tørket hendene og ansiktet før han satte seg i skrivebordstolen.

Han slengte håndkleet til side, startet datamaskinen og ventet mens skjermen lyste opp. Etter å ha tastet inn passordet trykket han på et ikon som krevde enda et passord. Det hentet fram en rekke krypterte eposter.

Den seneste var fra en tidligere Mossad-agent som Kurt kjente gjennom en tredjemann. Penger var blitt overført og mottatt, og mannen hadde sagt seg villig til å etterforske et rykte.

E-posten var holdt i en temmelig saklig tone.

30

Kan verken bekrefte eller avkrefte at Sienna Westgate befinner seg i Mashhad eller nærområdene rundt.

Mashhad var en by i det nordlige Iran. Den var antatt å være hovedkvarteret til en ny gruppe ingeniører underlagt det iranske forsvaret. Ingen visste helt hva de drev med, men det ble antatt at iranerne desperat forsøkte å oppgradere sin datasikkerhet og angrepskapasitet. Iranerne var bitre over at USA på en eller annen måte hadde fått plassert et virus kjent som Stuxnet i de kjernefysiske anleggene deres, noe som hadde ført til at tusen kostbare sentrifuger løp løpsk og eksploderte. Så nå var ikke iranerne bare ute etter å beskytte seg, men etter å slå tilbake.

I den forbindelse var det blitt observert utlendinger som reiste til og fra Mashhad, iblant under bevoktning.

Kurt leste resten av e-posten.

Pålitelige kilder har informert meg om at tre vestlige personer, to menn, én kvinne, oppholdt seg i Mashhad en periode.

De var til stede i minst nitten og muligens så mye som tretti døgn. Det er uklart om disse individene var fanger eller innleide eksperter. Kvinnens signalement tilsvarer Mrs. Westgates i størrelse og alder, men ikke hårfarge. Ingen fotografier er tilgjengelig. Vedkommende lot ikke til å være skadet eller å favorisere noen bestemt hånd i sine daglige gjøremål.

Hun ble sett ankomme og forlate det antatte forsvarsbygget i nordre Mashhad under lett bevokting. Ingen tegn på tvang var å spore. Ingenting som tydet på mishandling.

Alle tre ble observert å forlate stedet i et småfly for tjueen dager siden. Ingen opplysninger er avdekket som med noen grad av sikkerhet sier noe om flyets bestemmelsessted eller om passasjerenes nåværende oppholdssted og tilstand.

Kurt lukket mappen.

Hvorfor hadde det noe å si hva han så i drømme? Jo, fordi han, tross alle tegn på det motsatte, var blitt overbevist om at Sienna var i live. Og hvis hun var i live, kunne han bare forestille seg én grunn til at hun ville arbeide for iranerne: barna hennes, Tanner og Elise. Noen måtte holde dem som gisler og bruke dem som pressmiddel.

Han skjønte at det var en drøy slutning, et helt tårn av usikre 31

antakelser. Alle fakta tilsa at det var irrasjonelt og urimelig.

Allikevel følte han det med hele seg.

Kun drømmene sådde en tvil i ham.

Hvis den tomme salongen og den forlatte yachten var virkelige minner, hadde han grunn til å tro, til å håpe, til å stole på instinktene sine.

Men hvis han hadde vært vitne til at Sienna og datteren druknet – og underbevisst forsøkte å erstatte minnene med noe annet, med et ønske om hvordan virkeligheten skulle være – så balanserte han på randen av galskap, et lite steg unna avgrunnen.