Clive Cussler Kongeriket

Clive Cussler

Clive Cussler med Grant Blackwood

Kongeriket

Clive Cussler med Grant Blackwood Originalens tittel: The Kingdom Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen Copyright © 2009 by Sandecker, RLLLP. All rights reserved.

By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10118 USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-55257-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Et glemt land Kan jeg virkelig være den siste skiltvakten av de opprinnelige ett hundre og førti? Denne dystre tanken kvernet i Dhakals hode.

Inntrengernes hovedstyrke hadde inntatt landet hans fra øst for åtte uker siden under et brutalt stormangrep. Kavaleri og fotsoldater kom veltende ned fra fjellskråningene og strømmet inn i dalene, der de raserte landsbyene og slaktet alle som kom i deres vei.

Etter armeene fulgte elitegrupper med soldater som bare hadde ett eneste oppdrag: Å lokalisere den hellige Theurangen og bringe den til kongen sin. Skiltvakten, hvis plikt var å beskytte den hellige relikvien, hadde forutsett dette, og derfor fjernet relikvien fra helligdommen og flyktet med den.

Dhakal lot hesten gå over i trav, svingte av fra stien gjennom en åpning blant trærne og stanset i en liten skyggefull lysning. Han slapp seg ned fra salen og lot hesten vandre videre til en bekk i nærheten for å drikke vann. Han gikk bak hesten for å forsikre seg om at alle lærremmene som holdt det kubeformede skrinet fast til dyrets rumpe, satt som de skulle. Som alltid var lasten hans forsvarlig festet og trygg.

Skrinet var et underverk, og så solid bygd at det kunne tåle fall fra store høyder mot stein eller gjentatte slag uten å vise tegn til sprekker. Låsene var mange, skjulte og av sinnrikt design for at skrinet skulle være så å si umulig å åpne.

Av de ti skiltvaktene i Dhakals kader var det ingen som 5

hadde ressurser eller evner til å åpne dette unike skrinet, og ingen av dem visste heller hvorvidt innholdet var ekte eller et substitutt. Denne æren, eller kanskje snarere forbannelsen, hadde bare blitt Dhakal til del. Hvordan han var blitt utvalgt til dette oppdraget, hadde han ikke fått vite. Like fullt var det bare han som visste at dette skrinet inneholdt den ærverdige Theurangen. Og hvis han hadde hellet med seg, ville han snart finne et trygt gjemmested for den.

I nærmere ni uker nå hadde han vært på flukt etter at han hadde flyktet fra hovedstaden sammen med sin kader bare timer før invasjonen. I to dager red de sørover mens den svarte røyken steg opp fra hjemmene deres og åkrene, og fylte himmelen bak dem. På den tredje dagen delte gruppen seg, og hver enkelt red i sin forutbestemte retning, der de fleste la kursen vekk fra inntrengernes frontlinje, men noen også tilbake mot den. Disse brave mennene var nå enten døde eller de led i møte med fienden som, etter å ha ranet til seg den enkelte skiltvakts narrelast, gikk løs på dem for å få vite hvordan skrinene kunne åpnes. Slik det var planlagt, var dette et svar som ingen av dem kunne avgi.

For Dhakal sin del, hadde ordren hans brakt ham mot øst, inn i soloppgangen og i en retning han hadde holdt i de siste sekstien dagene. Terrenget han nå befant seg i, var svært annerledes enn det karrige fjellandet han hadde vokst opp i.

Her fantes det også fjell, men de var dekket av tykk skog og skilt av daler og vannlommer. Det gjorde livet på flukt enklere, men det hadde også saktnet farten og sinket ham. Terrenget var et tveegget sverd: Et dyktig utført bakholdsangrep kunne felle ham før han fikk sjansen til å rømme.

Hittil hadde det vært nære på flere ganger, men treningserfaringen hans hadde hjulpet ham hver eneste gang. Fem ganger hadde han sett forfølgerne ri forbi bare noen meter fra skjulestedet hans, og to ganger hadde han kjempet et regulært slag med lag fra fiendens kavaleri. Selv om de var flere enn ham og han var utslitt, hadde han drept mennene, begravd likene og alt utstyret, og spredt hestene.

I løpet av de siste tre dagene hadde han verken sett eller 6

hørt tegn til forfølgerne sine. Ikke hadde han kommet over mange lokale folk heller; og de han hadde møtt, hadde ikke lagt spesielt merke til ham. Ansiktet og fremtoningen hans liknet deres. Instinktet hans sa ham at han skulle ri videre, at han ikke hadde skapt nok avstand mellom seg selv og …

Fra den andre siden av elven, kanskje femti meter unna, knaket det i en kvist innimellom trærne. Andre ville ikke ha lagt noe videre vekt på dette, men Dhakal gjenkjente lyden av en hest som presser seg gjennom et tett kratt. Hans egen hest hadde sluttet å drikke, løftet hodet og lyttet intenst.

Fra stien kom en ny lyd, lyden av en hestehov mot grusen. Dhakal trakk buen fra sliren på ryggen og en pil fra pilkoggeret før han huket seg ned i det knehøye gresset. Delvis skjult av hestens bein, tittet Dhakal fra under dyrets mage på jakt etter tegn til bevegelse. Han oppdaget ingenting. Han vendte hodet til høyre. Gjennom trærne kunne han så vidt skimte den smale stien. Han holdt øye med den, og ventet.

Så lød skrapingen fra hestehoven på nytt.

Dhakal gjorde klar en pil og trakk litt i buen, med muskler og sanser i spenn.

En liten stund senere dukket en hest opp på stien i en langsom, kort galopp. Hesten stoppet. Dhakal kunne bare se rytterens bein og de svarte hanskene som hvilte på salknappen, der han holdt tøylene i et løst grep. Den ene hånden beveget seg, rykket litt i tøylene. Under ham vrinsket hesten og trampet med den ene hoven.

En veloverveid bevegelse, innså Dhakal øyeblikkelig. En distraksjon.

Angriperne ville komme fra skogkanten.

Dhakal spente buen helt, tok sikte og lot pilen suse av sted. Pilspissen traff mannens bein i overgangen mellom låret og hoften. Han skrek og tok seg til låret, og falt av hesten. Dhakal visste uvilkårlig at han hadde truffet blink. Pilen hadde truffet en pulsåre; mannen var ute av kampen og kom til å dø i løpet av noen få minutter.

Dhakal satt fremdeles på huk og spant rundt på hælen mens han trakk ut tre piler til fra korgen; to av dem plantet 7

han i bakken foran seg, den tredje spente han i buen. Der, ti meter unna, dukket tre angripere opp med sverdene trukket der de krøp gjennom underskogen mot ham. Dhakal siktet på den første skikkelsen og skjøt. Mannen falt om. I rask rekkefølge trakk han to ganger til, og traff en mann i brystet og den neste i halsen. En fjerde kriger slapp fra seg et krigshyl og stormet mot ham fra en treklynge. Han nådde nesten fram til elvebredden før Dhakals pil felte ham.

Skogen ble stille igjen.

Fire? tenkte Dhakal. De hadde aldri sendt færre enn et dusin menn før.

Som svar på spørsmålet hans hørtes den dundrende lyden av hestehover på stien bak ham. Dhakal spant rundt og så en lang rekke hester som kom galopperende nedover stien forbi sine falne kamerater. Tre hester … fire … sju … Ti hester, og de fortsatte å komme. Overtallet var overveldende. Dhakal steg opp på hesten, satte en pil i buen og snudde seg i salen tidsnok til å se den første hesten komme galopperende gjennom åpningen mellom trærne og inn i lysningen. Dhakal skjøt. Pilen boret seg inn i mannens høyre øye. Kraften tvang ham bakover, over salen, der han ramlet over rumpen på hesten og inn i den neste rytteren hvis hest steilet, rygget og forårsaket kaos. Hestene begynte å dulte borti hverandre.

Angrepet var stanset.

Dhakal satte hælene i hestens flanker. Dyret hoppet fra elvebredden og ned i vannet. Dhakal dreide på hestens hode, lente seg fremover og red raskt nedover elven.

Han skjønte at dette ikke var et tilfeldig bakholdsangrep.

Forfølgerne hans hadde holdt seg skjult og fulgt etter ham en god stund, og hadde nå klart å omringe ham.

Over sprutingen fra hestens hover i det grunne vannet, kunne han høre dem nå: Ryttere som braste gjennom skogen til høyre for ham, og hestehover mot grusen på stien til venstre.

Foran ham svingte elven mot høyre. Trærne og underskogen var tykkere her, og elvebredden overgrodd. Trærne skyg8

get for solen og han befant seg i et halvmørke. Han hørte et rop og så seg tilbake. Fire ryttere hadde tatt opp forfølgelsen. Han kikket til høyre og så de mørke skyggene av hester som gled inn og ut mellom trærne, parallelt med ham. De jaget ham, innså han. Men mot hva?

Svaret kom bare sekunder senere idet skogen plutselig delte seg, og han befant seg i en eng. Elven var med ett blitt fire ganger så stor; fargen på vannet fortalte ham at den også var blitt dypere. Impulsivt dreide han hesten mot venstre, mot sandbanken. Rett foran ham braste fem ryttere ut fra tregrensen, to av dem lå over hestene, med spyd i angrepsposisjon, de tre andre red oppreist, med spente buer. Han la seg over hestens nakke og rykket tøylene mot høyre, tilbake mot vannet. På den motsatte bredden kom en ny rekke med ryttere ut fra skogen, også disse bevæpnet med spyd og buer.

Og for å komplettere bakholdsangrepet, kom en tredje kavalerirekke galopperende nedover elven og mot ham, bakfra.

Som på stikkord satte alle de tre gruppene ned farten og gikk over i trav, før de stoppet. De holdt øye med ham, med spydene klare til kast og pilene spent.

Hvorfor følger de ikke etter meg? undret han.

Og så hørte han det, det øredøvende brølet fra vannet.

En foss.

Jeg er fanget. Har gått i fellen.

Han trakk i tøylene og lot hesten gå inntil den nådde svingen i elven. Han stanset. Her var vannet dypere og rant stritt.

Femti meter foran ham kunne Dhakal se tåken virvle over overflaten og vannet som fosset over steinene ved kanten av vannfallet.

Han snudde seg i salen.

Forfølgerne hans hadde ikke beveget seg, med unntak av en enslig rytter. Mannens rustning fortalte Dhakal at dette var lederen av gruppen. Mannen stoppet seks, sju meter unna og holdt armene i været for å vise at han var ubevæpnet.

Han ropte noe. Dhakal forstod ikke språket, men tonen hans var klar og tydelig: Forsoning. Det er over, sa mannen 9

selvsikkert. Du har kjempet godt, og gjort din plikt. Overgi deg, og du vil bli behandlet rettferdig.

Det var løgn. Han ville bli torturert, og deretter drept.

Han ville kjempe og dø før han lot Theruangen falle i hendene på sine svorne fiender.

Dhakal snudde hesten rundt til han satt ansikt til ansikt med sine forfølgere. Med en overdreven langsomhet trakk han buen fram fra ryggen og kastet den i elven. Han gjorde det samme med pilkoggeret, etterfulgt av hans lange og korte sverd. Og til slutt dolken i beltet.

Fiendens leder gav Dhakal et respektfullt nikk før han snudde seg i salen og brølte noe til sine menn. Langsomt hevet mennene spydene sine og la bort buene, én etter én. Lederen snudde seg mot Dhakal igjen og løftet hånden, som et tegn på at han skulle tre fram.

Dhakal sendte ham et smil og ristet på hodet.

Han rykket tøylene hardt mot høyre og vred hesten rundt før han satte hælene hardt i flankene dens. Hesten steilet, bøyde forbeina oppunder seg og begynte å traske mot vannspruten som steg over det dype vannfallet.

På grensen mot ødemarken i Xiang-provinsen, Qing- imperiet i Kina, 1677 Giuseppe fikk øye på støvskyen mot horisonten i øst før broren gjorde det. Halvannen kilometer bred og innestengt av fjellsidene i en trang dal, var den virvlende brune veggen av sand og støv på vei direkte mot dem.

Uten å ta blikket fra det han så, banket Giuseppe sin eldre bror lett på skulderen. Francesco Lana de Terzi av Brescia fra Lombardia i Italia snudde seg fra sin knelende stilling, hvor han hadde studert en bunke med plantegninger, og så i retningen som Giuseppe pekte ut.

Den yngre Landa de Terzi hvisket nervøst: «Er det en storm?»

«En slags,» svarte Francesco. «Men ikke slik du mener.»

10

Støvskyen var ikke en ny vindpiskende sandstorm, av det slaget de var blitt så vant til i løpet av de siste seks månedene, men snarere hundrevis av dundrende hestehover. Og på hestene satt hundrevis av livsfarlige elitesoldater.

Francesco gav Giuseppe et beroligende klapp på skulderen. «Vær ikke bekymret, bror. Jeg har ventet på dette – dog ikke så tidlig, det må jeg innrømme.»

«Er det ham?» kvekket Giuseppe. «Kommer han? Det har du ikke fortalt meg.»

«Jeg ville ikke skremme deg. Men vær ikke redd, vi har fremdeles tid.»

Francesco løftet hånden for å skygge mot solen før han studerte skyen som nærmet seg. Avstander var vanskelige å beregne her ute, det hadde han erfart. Qing-imperiets utbredelse strakte seg langt bak horisonten. I løpet av disse to årene som de hadde tilbrakt i dette landet, hadde Francesco og broren hans opplevd voldsomme variasjoner i terrenget – alt fra jungler og skoger til ørkener – men dette stedet, dette landområdet som lot til å ha et titalls forskjellige uttalelser og stavelser, var det mest gudsforlatte av alle.

Et landskap som for meste bestod av fjell, enten runde åser eller spisse fjelltopper, og var som et stort lerret malt i bare to fargenyanser: brunt og grått. Selv vannet i elvene som strømmet gjennom dalene, var grått og trist. Det var som om Gud hadde forbannet dette stedet i én sveip med sin mektige hånd. På dager da skydekket løste seg opp, lot den klare blå himmelen bare til å framheve det askegrå landskapet.

Og så vinden, tenkte Francesco og grøsset. Den tilsynelatende endeløse vinden kom feiende inn mellom steinene og brakte med seg virvler av støv langsmed bakken som virket så livaktige at lokalbefolkningen ofte oppfattet fenomenet som spøkelser, ånder som var kommet for å stjele sjelen deres. For seks måneder siden ville Francesco, som var vitenskapsmann av både natur og yrke, ha snøftet av en slik overtro. Nå var han ikke lenger like sikker. Han hadde hørt altfor mange merkelige lyder om natten.

Bare noen få dager til, tenkte han fortrøstningsfullt, og vi 11

kommer til å ha de ressursene vi trenger. Men var det egentlig bare snakk om tid? Han var i ferd med å inngå en avtale med djevelen. Det faktum at han gjorde dette for et godt formål, var noe han håpet at Gud ville huske på når dommens dag opprant.

I noen få sekunder til studerte han veggen av støv som nærmet seg, før han senket hånden og snudde seg mot Giuseppe. «De er fremdeles mer enn tre mil unna,» estimerte han. «Vi har en time på oss, minst. Kom igjen, la oss bli ferdige.»

Francesco snudde seg igjen og ropte noe til en av mennene; en tettbygd, kraftig skikkelse i en grovvevd svart tunika og bukser. Hao, Francescos fremste forbindelse og oversetter, kom løpende.

«Ja, sire!» sa han, med tung aksent, men på fullt forståelig italiensk.

Francesco sukket. Selv om han for lengst hadde gitt opp forsøket på å få Hao til å bruke fornavnet hans, hadde han i hvert fall håpet at mannen nå ville slutte å være så formell.

«Be mennene om å avslutte raskest mulig. Vår gjest ankommer snart.»

Hao kastet et blikk mot horisonten og fikk se det Giuseppe hadde pekt ut noen få minutter tidligere. Han sperret opp øynene. Så nikket han høflig og sa: «Det skal bli gjort, sire!», før han snudde seg og begynte å bjeffe ut ordrer til et titalls lokale arbeidsmenn som trasket omkring i rydningen på fjelltoppen. Han skyndte seg av sted for å hjelpe til.

Rydningen, som målte ett hundre skritt i et kvadrat, var egentlig taket over det indre gårdsrommet til en gompa. På begge sider av rydningen fulgte veggene med tårn og vakttårn åsryggen ned til dalbunnen, som ryggvirvelen til en øgle.

Selv om Francesco hadde latt seg fortelle at en gompa først og fremst var et befestet lærested, virket det som om beboerne i denne spesielle befestningen praktiserte kun én profesjon: soldatyrket. Og for det var han takknemlig. Tatt i betraktning de mange overfall, tokter og trefninger som fant 12

sted på slettene under dem, var det tydelig at han og hans menn levde i dette rikets ytterste grensepost. Det var ikke tilfeldig at de var blitt fraktet hit for å fullføre arbeidet på maskinen, eller det som deres velgjører hadde gitt tilnavnet Den store drage.

Nå gjenlød rydningen av de overlappende smellene fra klubber mot treverk mens Haos arbeidere skyndte seg å kjøre de siste pålene ned i den steinete bakken. Over hele rydningen steg skyer av brunt støv til værs, bare for å bli fanget opp av vinden og feid ut i tomme luften. Etter en ti minutters tid ble det stille. Hao karret seg tilbake til der Francesco og Giuseppe stod.

«Vi er ferdige, sire.»

Francesco tok et par skritt tilbake og beundret konstruksjonen. Han var fornøyd. Å konstruere den på papiret var nå én ting; å se den komme til liv var noe helt annet.

Tolv meter høyt, konstruert av snøhvit silke og buede bambusstenger utvendig, som var blitt malt blodrøde, opptok teltet tre fjerdedeler av lysningen og så ut som et slott bygd av skyer.

«Vel utført,» sa Francesco til Hao. «Giuseppe?»

«Storslagent,» mumlet den yngre Lana de Terzi.

Francesco nikket og sa lavmælt: «La oss nå håpe at det som befinner seg innenfor, imponerer enda mer.»

Selv om gompaens høytliggende vakttårn allerede hadde sett at gjestene nærmet seg før Giuseppe gjorde det, lød ikke varselhornene før følget var noen få minutter unna. Dette, i tillegg til rytternes retning å nærme seg fra og tidlige ankomst, var en taktisk beslutning, gjettet Francesco. De fleste av fiendens utposter lå mot vest. Ved å komme inn østfra ville støvskyen være skjult av fjellet der gompaen befant seg. På denne måten ville omstreifende bander ikke få tid eller mulighet til å avskjære de tilreisende. Francesco kjente velgjøreren deres godt og mistenkte ham for å holde et øye med gompaen på avstand, i påvente av at vindretningen skulle snu og fiendtlige patruljer skulle bevege seg videre.

13

Sjefen deres var en slu mann, tenkte Francesco for seg selv.

Slu og farlig.

Mindre enn ti minutter senere hørte Francesco knasingen fra beslåtte lærstøvler på grusstien som slynget seg i en spiral under rydningen. Det virvlende støvet steg over steinene som avmerket grensen til rydningen. Så ble det med ett stille. Selv om Francesco hadde ventet på det, fikk det som skjedde nå ham likevel til å skvette.

Etter én enkelt bjeffende kommando fra en usynlig munn, marsjerte en kadre på tjuefem vaktsoldater inn i rydningen, og hvert enkelt fottramp ble understreket med et rytmisk grynt. Med stramme ansikter, øynene fiksert på horisonten og spydene foran seg i en horisontal stilling, spredte vaktene seg ut over rydningen og begynte å gjete de skremte arbeiderne til utkanten av lysningen og ute av syne bak teltet. Da det var gjort, tok de oppstilling langsmed rydningens ytterkant med jevne intervaller, vendte ansiktene utover og holdt spydene diagonalt foran kroppen.

Igjen ble det ytret en kommando fra stien under, etterfulgt av flere soldaters sandaler som knaste over grusen. En diamantformet formasjon av kongelige livvakter i røde og svarte bambusrustninger marsjerte inn i rydningen og rett mot stedet der Francesco og Giuseppe stod. Falanksen stoppet brått, og soldatene gikk sidelengs til venstre og høyre og åpnet en menneskeport, som en enslig mann kom skridende gjennom.

Kangxi-keiseren, herskeren av Qing-dynastiet og regenten av Himmelens mandat, stod og raget over sine høyeste soldater med et ansiktsuttrykk som fikk soldatenes dystre oppsyn til å fremstå som sprudlende.

Kangxi-keiseren tok tre lange steg mot Francesco og stanset. Med smale øyne gransket han italienerens fjes i flere sekunder, før han snakket. Francesco skulle til å rope på Hao for å få en oversettelse, men mannen var allerede der ved siden av ham og hvisket ham inn i øret: «Keiseren sier: ‘Er du overrasket over å se meg?’»

14

«Overrasket, ja, men gledelig overrasket, Deres Majestet.»

Spørsmålet var ingen tilfeldig forespørsel, visste Francesco. Kangxi-keiseren var paranoid inntil det ekstreme; hvis Francesco ikke hadde virket overrasket nok over keiserens tidlige ankomst, ville han øyeblikkelig ha fått mistanken kastet på seg for å være en spion.

«Hva er denne konstruksjonen som jeg ser foran meg?» spurte Kangxi-keiseren.

«Det er et telt, Deres Majestet, som jeg har tegnet. Det skal ikke bare beskytte Den store drage, men også skjule den for nysgjerrige blikk.»

Kangxi-keiseren nikket høflig. «Du kan gi plantegningene til min personlige sekretær.» Ved å løfte på en finger kommanderte han sekretæren til å stige fram.

Francesco sa: «Selvfølgelig, Deres Majestet.»

«Har slavene som jeg skaffet deg, utført adekvat arbeid?»

Francesco krympet seg innvendig over keiserens spørsmål, men sa ingenting. I løpet av det siste halvåret hadde han og Giuseppe arbeidet og levd med disse mennene under vanskelige forhold. De var blitt venner nå. Det var imidlertid ikke noe å snakke høyt om. En slik følelsesmessig tilknytning var noe som keiseren ikke ville nøle med å benytte seg av til sin fordel.

«De har utført et godt arbeid, Deres Majestet. Dessverre døde fire av dem i forrige uke da …»

«Slik er verden, mennesker dør. Hvis de døde mens de tjente sin konge, vil deres forfedre ta imot dem med stolthet.»

«Min formann og oversetter, Hao, har vært spesielt uvurderlig.»

Kangxi-keiseren kastet et blikk på Hao, og deretter på Francesco. «Mannens familie vil bli løslatt fra fengselet.»

Keiseren løftet fingeren igjen, og den personlige sekretæren noterte seg det på et stykke pergament han bar på.

Francesco pustet dypt, og smilte. «Takk for Deres vennlighet, Deres Majestet.»

15

«Si meg: Når vil Den store drage være klar?»

«To dager til vil …»

«Dere har til daggry i morgen.»

Og med det snudde Kangxi-keiseren på hælen og skred inn i falanksen igjen, som lukket seg bak ham, utførte en synkronisert snuoperasjon og marsjerte ut av rydningen, straks etterfulgt av vaktsoldatene fra området rundt. Da klampingen fra fottrinn og den rytmiske gryntingen var i ferd med å svinne hen, sa Giuseppe: «Er han gal? I morgen tidlig? Hvordan skal vi …»

«Vi skal klare det,» svarte Francesco. «Vi har mer enn nok tid.»

«Hvordan da?»

«Vi har bare noen få timers arbeid igjen. Jeg sa to dager til keiseren fordi jeg visste at han kom til å forlange det umulige. På denne måten kan vi gi ham det.»

Giuseppe smilte. «Du er en listig mann, bror. Godt gjort.»

«Kom, la oss legge siste hånd på verket og Den store drage.»

I skinnet fra fakler på påler og under det vaktsomme blikket fra keiserens personlige sekretær, som stod rett innenfor teltåpningen med armene i kors inni tunikaen, arbeidet de natten igjennom sammen med Hao, deres alltid pålitelige formann, som spilte rollen sin perfekt og mante mennene sine til å skynde seg. Francesco og Giuseppe spilte også skuespill, der de gikk gjennom teltet og stilte spørsmål, bøyde seg ned her og der for å inspisere dette og hint …

Barduner av oksesener ble løsnet og knyttet på nytt, og deretter sjekket om de holdt; sidestag av bambus og tverrliggere ble banket med en trehammer for å søke etter tegn til sprekkdannelse; silken ble grundig undersøkt for den minste feil; understellet av rotting ble utsatt for liksom-angrep med spisse pinner for å måle motstandskraften (fant Francesco mangler, beordret han et nytt lag med svart lakk på veggene til bolverket); og til slutt gjorde kunstneren, som Giuseppe hadde leid inn, seg ferdig med maleriet i baugen: snuten på 16

en drage, komplett med øyne av glassperler, flekkende hoggtenner og en utstrakt kløyvd tunge.

Idet solen steg opp over åsene mot øst, gav Francesco mennene ordre om å avslutte arbeidet. Da dette var gjort, gikk han langsomt rundt maskinen fra baug til akter. Med hendene på hoftene og hodet på skakke studerte Francesco skipets overflate i detalj, på jakt etter den minste lille feil.

Han fant ingen. Han gikk tilbake til baugen og gav keiserens personlige sekretær et bestemt nikk.

Mannen dukket under teltklaffen og forsvant.

En time senere lød den nå så velkjente klampingen og gryntingen fra keiserens følge. Lyden lot til å fylle rydningen før den plutselig stilnet. Denne gangen var Kangxi-keiseren kledd i en enkel grå silketunika der han skred inn gjennom teltåpningen, fulgt av sin personlige sekretær og fremste livvakt.

Keiseren bråstoppet og gjorde store øyne.

I løpet av de to årene som Francesco hadde kjent ham, var dette første gang han opplevde at potentaten ble overveldet.

Det rosa og oransje sollyset som skinte mot teltets hvite silkevegger og tak, badet det innvendige med en overjordisk glød. Jordgulvet var blitt dekket av sorte tepper som etterlot de tilstedeværende en følelse av å stå ytterst på kanten av en dyp avgrunn.

Som den vitenskapsmannen han var, hadde Francesco Lana de Terzi sans for det dramatiske.

Kangxi-keiseren steg fram – nølte ubevisst idet han satte foten på det sorte teppet – før han gikk fram til baugen og stirret opp på dragehodet. Så smilte han.

Dette var også nytt for Francesco. Han hadde aldri sett keiseren uten sitt karakteristiske harde ansiktsuttrykk.

Keiseren snudde seg mot Francesco. «Det er fantastisk!» lød Haos oversettelse. «Slipp henne løs!»

«På Deres kommando, Deres Majestet.»

17

Da de vel var kommet utenfor, tok Francescos menn oppstilling rundt teltet. På hans kommando ble teltets barduner kappet. Silkeveggene, som var festet til bardunene i de øverste faldene, slik Francesco hadde designet dem, falt nå rett ned. Samtidig var et titalls menn i ferd med å heise taket bakover fra den andre siden av teltet, så det steg opp og blafret som et stort seil før det ble halt ned og forsvant ute av syne.

Alt var stille utenom vinden som pisket mot gompaens tårnvegger og vinduer.

Midt i rydningen tronet Kangxi-keiserens flygemaskin, Den store drage. Francesco brydde seg ikke om kallenavnet; selv om han naturligvis føyde sin velgjører, så var dette bare en prototype for vitenskapsmannen Francesco, en prototype for hans store drøm: et lufttomt skip som var lettere en luft.

Farkosten var femten meter lang, tre og en halv meter bred og ni meter høy, og luftskipets øvre konstruksjon bestod av fire sfærer av tykk silke inni bur laget av fingertynt bambusvirke og dyresener. Fra baug til akter målte hver sfære tre og en halv meter i diameter, og var utstyrt med et spjeld i buken; hvert av disse spjeldene var forbundet med et vertikalt ovnsrør av kobber som ble holdt på plass i et eget flettverk av bambus og sener. Fra spjeldet strakte ovnsrøret seg opp til en tynn bambusplanke, der en kullbrenner var festet til bunnen, i ly av vinden. Og til slutt, festet med sener til sfærene over, hang den sortlakkerte rotting-gondolen, som var lang nok til å bære ti soldater på rekke, sammen med forsyninger, utstyr og våpen, i tillegg til en pilot og en navigator.

Kangxi-keiseren tok noen lange skritt forover til han stod under den forreste sfæren og ansikt til ansikt med dragens kjeft. Han løftet hendene over hodet som om det var hans egen skapelse han bivånet, tenkte Francesco.

Det var i dette øyeblikket at alvoret i hva han hadde skapt, traff ham. En bølge av sorg og skam skylte over ham. Han hadde riktig nok inngått en avtale med djevelen. Mannen, denne onde monarken, kom til å bruke sin store drage til å drepe andre mennesker, både soldater og sivilister.

18

Bevæpnet med huo yào, eller krutt, en substans som Europa benyttet seg av med bare moderat suksess, og som Kina hadde lært å mestre for lenge siden, ville Kangxi-keiseren være i stand til å la ilden regne over sine fiender ved å bruke musketter, bomber og ildsprutende innretninger. Han kunne gjøre alt dette og samtidig befinne seg utenfor rekkevidde, høyt oppe, og bevege seg fortere enn den raskeste hest.

Sannheten hadde kommet for sent, innså Francesco.

Dødsmaskinen var i hendene på Kangxi-keiseren nå. Det var ikke mulig å forandre på det. Kanskje hvis han ble i stand til å fullføre sitt eget lufttomme skip, kunne Francesco balansere ondskapen som ventet dem. Det ville han naturligvis bare få vite på dommens dag.

Francesco ble rystet over at han hadde falt i staver da han brått oppdaget at Kangxi-keiseren stod foran ham. «Jeg er fornøyd,» opplyste keiseren. «Når du har vist generalene mine hvordan de skal bygge flere av disse, vil du få alt som kreves for å forfølge dine egne mål.»

«Deres Majestet.»

«Er det klart til å fly?»

«Gi meg kommandoen, og den vil bli utført.»

«Den er hermed gitt. Men først en forandring. Som planlagt, mester Lana de Terzi, skal du føre Den store drage ut på sin første flytur. Din bror blir her hos oss.»

«Unnskyld meg, Deres Majestet, men hvorfor det?»

«For å være sikker på at du kommer tilbake, selvfølgelig.

Og for at du ikke skal la deg friste til å overrekke Den store drage til mine fiender.»

«Deres Majestet, jeg ville ikke …»

«Og nå er vi sikre på at du ikke gjør det.»

«Deres Majestet, Giuseppe er min annenflyger og navigatør. Jeg trenger ham …»

«Jeg har øyne og ører overalt, mester Lana de Terzi. Formannen din som du skrøt slik av, er like godt trent som din bror. Hao vil følge deg – sammen med seks av mine vaktsoldater, i tilfelle du trenger … assistanse.»

19

«Jeg må protestere, Deres Majestet …»

«Det må du ikke, mester Lana de Terzi,» svarte Kangxikeiseren kaldt. Advarselen var tydelig.

Francesco pustet dypt inn. «Hvor ønsker du at jeg skal dra på denne prøveflyturen?»

«Ser du fjellene mot sør, de høye som forsvinner opp i himmelen?»

«Det gjør jeg.»

«Du skal reise dit.»

«Det er fiendtlig område, Deres Majestet!»

«Hvordan kan man bedre prøve ut et krigsvåpen?» Francesco åpnet munnen for å protestere, men Kangxi-keiseren fortsatte. «Ved foten av fjellene, langs elven, kommer du til å finne en gyllen blomst – Hao vet hvilken jeg mener. Bring blomsten tilbake til meg før den visner, og du vil bli belønnet.»

«Deres Majestet, de fjellene er …» sytti kilometer unna, tenkte Francesco. Kanskje nitti – «for langt unna for en jomfrutur. Kanskje …»

«Du bringer meg blomsten før den henger med bladene, ellers havner din brors hode på en pæl. Har du forstått?»

«Jeg forstår.»

Francesco snudde seg mot sin yngre bror. Giuseppe hadde overhørt hele ordvekslingen og var blitt askegrå i ansiktet.

Haken hans skalv. «Bror, jeg … jeg er redd.»

«Det er ingen grunn til det. Jeg er tilbake før du vet ordet av det.»

Giuseppe pustet dypt, skjøv haken fram og rettet ryggen.

«Ja. Jeg vet at du har rett. Fartøyet er et underverk, og det finnes ingen som er bedre til å føre det. Hvis vi har hellet med oss, spiser vi middag sammen i kveld.»

«Det er den rette ånd,» sa Francesco.

De omfavnet hverandre i flere sekunder før Francesco gjorde seg lempelig fri. Han snudde seg mot Hao og sa: «Befal mennene å fyre opp. Vi letter om ti minutter.»

Kapittel 1

Sunda-stredet i Sumatra, i dag Sam Fargo lettet på gassen og lot motoren gå på tomgang.

Hurtigbåten saktnet farten og gled forover et stykke før den stanset. Han slo av motoren, og fartøyet begynte å vugge fra side til side.

En kvart sjømil unna baugen steg reisemålet deres opp av vannet, en tett bevokst øy hvis indre var dominert av spisse fjelltopper, dype daler og tett regnskog omgitt av en smal strandlinje som var stykket opp av hundrevis av små grotter og trange innløp.

I baksetet av båten kikket Remi Fargo opp fra boken sin – en virkelighetsflukt med tittelen: The Aztec Codices: An Oral History of Conquest and Genocide – skjøv solbrillene opp i pannen og stirret på ektemannen. «Trøbbel?»

Han snudde seg og så beundrende på henne. «Jeg bare nyter utsikten.» Sam himlet overdrevent med øynene.

Remi smilte. «Vakre ord.» Hun lukket boken og la den på setet ved siden av seg. «Men du er ingen Magnum P.I.» Sam nikket mot boken. «Hvordan er den?»

«Tung å lese, men aztekerne var et fascinerende folk.»

«Mer enn noen ante. Når er du ferdig med den? Den står øverst på listen over bøker jeg skal lese.»

«I morgen eller i overmorgen.»

Begge to hadde hatt med seg en overveldende mengde lesestoff, og øya som de var på vei til, var hovedårsaken til 21

det. I alle andre henseender kunne denne smale landstripen mellom Sumatra og Java være et tropisk paradis, men i løpet av de siste månedene var den blitt forvandlet til et eneste stort funnsted der det krydde av arkeologer, historikere, antropologer og selvfølgelig en endeløs rekke av indonesiske statsansatte. Hver gang Sam og Remi besøkte øya, måtte de, som alle andre, karre seg over «byen» av tau som ingeniørene hadde strukket ut over funnstedet for at grunnen ikke skulle forsvinne under føttene på dem som forsøkte å bevare funnene.

Det Sam og Remi hadde oppdaget på Pulau Legundi, var med på å skrive historien om aztekerne og den amerikanske borgerkrigen på nytt, og som direktører ikke bare for dette prosjektet, men to andre i tillegg, måtte de holde seg oppdatert med alle dataene som strømmet inn.

Dette var et kjærlighetsarbeid. Selv om deres store lidenskap var skattejakt – en absolutt praktisk, feltintensiv lidenskap, basert like mye på instinkter som på forskning – hadde begge to en vitenskapelig bakgrunn; Sam som Caltech-utdannet ingeniør, og Remi med fagene antropologi og historie fra Boston College.

Sam hadde stort sett opprettholdt familietradisjonen: Faren, som nå var død, hadde vært en av de ledende ingeniørene ved NASA, mens moren, Eunice, som nå var syttien år gammel, bodde i Key West og drev privat næring; hun var både båteier, kaptein og flaskevasker innen snorkling og dypvannsfisking. Remis mor og far var henholdsvis barnelege og forfatter, som nå nøt pensjonisttilværelsen i Maine, der de avlet opp lamaer.

Sam og Remi hadde møttes på Hermosa Beach i en bar som het The Lighthouse. Sam hadde tilfeldigvis stukket innom for å få seg en kald øl og lytte til jazz. Remi og kollegene hennes slappet av etter å ha brukt de siste ukene på å lete etter et sunket skip utenfor Abalone Cove.

Ingen av dem fikk stjerner i øynene når de tenkte på sitt første møte. Det hadde ikke vært kjærlighet ved første blikk, men gnisten var tent; de hadde snakket og ledd sammen til 22

baren stengte, uten å legge merke til tiden. Et halvt år senere giftet de seg der i en beskjeden seremoni.

Med Remi som oppmuntrende part, hadde Sam gjort virkelighet av en idé han hadde tumlet med, en argonlaserskanner som var designet til å identifisere ulike legeringer på lang avstand, både gjennom jord og vann. Med pengene klare stilte skattejegere, universiteter, bedrifter, gruveselskaper og forsvarsdepartementet seg plutselig i kø for å be om lisens, og i løpet av et par år hadde Fargo Group Ltd skapt et solid overskudd. Fire år senere aksepterte de et tilbud om overtakelse som gjorde dem svært velstående og velberget for resten av livet. Men i stedet for å lene seg tilbake, tok de bare en lang ferie, etablerte så Fargo Foundation og la ut på sin første felles skattejakt. Rikdommene som ble funnet, ble gitt til en lang liste av veldedige formål.

Nå stirret ekteparet taust på øya som lå foran dem. Remi mumlet: «Det er fremdeles vanskelig å begripe.»

«Det er det så absolutt,» svarte Sam. Ingenting fra utdanningen eller erfaringen deres kunne ha forberedt dem på hva de hadde funnet på Pulau Legundi.

Det at de de hadde kommet over en skipsklokke utenfor Zanzibar, hadde ført til så mange funn at de ville være gjenstand for oppmerksomhet fra arkeologer, historikere og antropologer i flere generasjoner.

Sam ble vekket opp fra dagdrømmene sine av to støt fra et skipshorn. Han snudde seg mot havnen; en halv sjømil unna var en trettiseks fots båt fra Sumatras havnepatrulje på vei mot dem.

«Sam? Har du glemt å betale for gassen på utleiestedet?» spurte Remi bekymret.

«Nei. Jeg brukte noen falske rupier som jeg hadde liggende.»

«Det kan være problemet.»

De betraktet båten som nærmet seg før den svingte først mot styrbord, deretter babord, slik at den ble liggende parallelt med dem fire meter unna. Fra en høyttaler sa en stemme 23

på engelsk med indonesisk aksent: «Ahoy. Er dere Sam og Remi Fargo?»

Sam løftet armen bekreftende.

«Vennligst hold dere i ro. Vi har en passasjer til dere.»

Sam og Remi vekslet blikk; de ventet ingen.

Patruljebåten sirklet rundt dem én gang for å legge seg nærmere slik at den befant seg en meter fra dem på babord side. Motoren gikk på tomgang en kort stund før den ble slått av.

«De ser i hvert fall vennligsinnede ut,» mumlet Sam til sin kone.

Forrige gang de var blitt kontaktet av et marinefartøy, var på Zanzibar. Der hadde patruljebåten vært utstyrt med 12,7 mm kanoner og bemannet med sjømenn med AK-47rifler.

«Hittil, ja,» svarte Remi.

På båtens akterdekk, mellom to uniformerte politimenn, stod en liten og vever kvinne. Hun var asiatisk, i førtiårene, med et smalt, men kantet fjes og en hårfrisyre som var så kort at hun nesten var snauklippet.

«Tillatelse til å komme om bord?» spurte kvinnen. Hun snakket nesten feilfritt engelsk med bare en antydning til aksent.»

Sam trakk på skuldrene. «Tillatelsen er innvilget.»

De to politimennene tok et par skritt fram, som om de gjorde seg klar til å hjelpe henne om bord, men hun overså dem og hoppet over rekken og ned på ekteparets akterdekk i én flytende bevegelse. Hun landet mykt som en katt og snudde seg mot Sam og Remi, som hadde reist seg og nå stod ved siden av ektemannen. Kvinnen stirret på dem en kort stund med uttrykksløse, sorte øyne før hun rakte fram et visittkort. Der stod det simpelthen: «Zhilan Hsu».

«Hva kan vi gjøre for Dem, Ms. Hsu?» spurte Remi.

«Min arbeidsgiver, Charles King, ber om å få gleden av Deres selskap.»

«De må ha oss unnskyldt, men vi kjenner ikke Mr. King.»

«Han venter på dere om bord i sitt privatfly på den private 24

charterterminalen utenfor Palembang. Han ønsker å snakke med dere.»

Selv om Zhilan Hsus engelsk teknisk sett var feilfri, var det en urovekkende stivhet over det, som om hun var en robot.

«Det forstår vi,» sa Sam. Han rakte visittkortet tilbake.

«Hvem er Charles King, og hvorfor ønsker han å treffe oss?»

«Mr. King har tillatt meg å opplyse dere om at det gjelder et bekjentskap av dere, en Mr. Frank Alton.»

Dette fanget Sams og Remis oppmerksomhet. Alton var ikke bare en bekjent, men snarere en nær og gammel venn, en tidligere politimann fra San Diego som var blitt privatetterforsker og som Sam trente judo med. Sam, Remi, Frank og hans kone, Judy, spiste middag sammen én gang i måneden.

«Hva med ham?» spurte Sam. «Mr. King ønsker å snakke med dere om Mr. Alton øyeblikkelig.»

«De er svært hemmelighetsfull, Ms. Hsu,» sa Remi. «Kan De ikke fortelle oss hvorfor?»

«Mr. King ønsker …» «Å snakke med oss øyeblikkelig,» avsluttet Remi.

«Ja, det stemmer.»

Sam kikket på klokken. «Vær vennlig å fortelle Mr. King at vi kan møte ham klokken sju.»

«Det er først om fire timer,» sa Zhilan. «Mr. King …»

«Blir nødt til å vente,» avsluttet Sam. «Vi har forretninger å ta oss av.»

Zhilan Hsus stoiske ansiktsuttrykk skiftet til sinne, men uttrykket forsvant like raskt som det hadde kommet. Hun nikket bare og sa: «Klokken sju. Vennligst vær presis.»

Uten å si noe mer snudde hun seg og hoppet som en gaselle fra dekket og over rekken til patruljebåten. Hun presset seg forbi de to politimennene og forsvant inn i kabinen. En av politimennene løftet så vidt på uniformluen sin. Ti sekunder senere brølte motorene opp, og båten kjørte vekk.

25

«Vel, det der var jo interessant,» sa Sam noen få sekunder senere.

«Hun var litt av et sjarmtroll,» sa Remi. «Fikk du med deg ordvalget hennes?»

Sam nikket. «Mr. King har tillatt meg.» Hvis hun forstår konnotasjonen, kan vi anta at Mr. King kommer til å være like hyggelig.»

«Tror du på henne? Når det gjelder Frank? Judy ville ha ringt oss hvis det hadde skjedd noe.»

Selv om de ofte havnet i farlige situasjoner under en skattejakt, var dagliglivet deres trygt og rolig. Men likevel. Zhilan Hsus uventede visitt og mystiske invitasjon hadde fått varsellampene til å blinke hos begge to. Hvor usannsynlig det enn måtte synes, kunne de ikke se bort fra at dette kunne være en felle.

«La oss undersøke saken,» sa Sam. Han satte seg på huk ved siden av sjåførsetet, trakk fram ryggsekken fra under dashbordet og fisket opp mobiltelefonen av en av lommene. Han tastet inn et nummer, og noen få sekunder senere sa en kvinnestemme: «Ja, Mr. Fargo?»

«Jeg trodde jeg skulle være heldig denne gangen,» sa Sam. Han hadde veddet mot Remi om at han skulle overrumple Selma Wondrash, slik at hun ville kalle en av dem ved fornavn.

«Ikke denne dagen, Mr. Fargo.»

Sjefsetterforskeren deres, Selma, var logistikkens guru og vokteren av deres hellige lønnkammer. Hun var fra Ungarn, og selv om hun hadde bodd i USA i flere tiår, snakket hun fremdeles med en slepen aksent – nok til at stemmen hennes lød litt som Zsa Zsa Gabors.

Selma hadde styrt biblioteket i Kongressens spesialavdeling inntil Sam og Remi hadde lokket henne til seg med et løfte om carte blanche og ubegrensede ressurser. I tillegg til et akvarium, som opptok en stor del av arbeidsplassen, og et eget skap fylt med ulike sorter te, var Selma lidenskapelig opptatt av forskning. Hun var lykkelig når ekteparet gav henne en gammel gåte som måtte løses.

26

«En eller annen dag kommer du til å kalle meg Sam.» «Ikke i dag.»

«Hva er klokken der borte?»

«Den er omtrent elleve.» Selma gikk sjelden til sengs før midnatt og sov vanligvis til fire eller fem på morgenen. Likevel virket hun alltid våken og opplagt. «Hva har dere til meg?»

«Et blindspor, får vi håpe,» svarte Sam, og fortalte om visitten fra Zhilan Hsu. «Charles King fremstår som bebuderen selv.»

«Jeg har hørt om ham. Han er søkkrik.»

«Prøv å grave litt i privatlivet hans.»

«Noe mer?»

«Har du hørt noe nytt om Frank og Judy Alton?»

«Nei, ingenting,» svarte Selma.

«Ring Judy og undersøk om Frank befinner seg i utlandet,» bad Sam. «Gjør det diskré. Hvis det er trøbbel, ønsker vi ikke å skremme Judy.»

«Når møter dere King?» spurte Selma.

«Om fire timer.»

«Greit,» sa Selma lattermildt. «Innen den tid kjenner jeg skjortestørrelsen hans og vet hvilken iskrem han liker best.»