Clive Cussler Himmeløyet

Himmeløyet

Clive Cussler Med Russell Blake

Himmeløyet Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen

Clive Cussler med Russell Blake Originalens tittel: The Eye of Heaven Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen Copyright © 2014 by Sandecker, RLLLP. All rights reserved.

Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10118 USA Tidligere utgitt av Cappelen Damm AS i 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55260-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Herstad-Kårnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Atlanterhavet, et eller annet sted utenfor Labrador, 1085 e. Kr. Lynet flerret over den stormfulle himmelen, og lyste opp de værbitte ansiktene til mennene som lå på de lange årene i vikinglangskipet og kjempet mot den uforsonlige sjøen. Kapteinen stod og svaiet og gynget i takt med de ubarmhjertige dønningene, mens han holdt øye med veggen av bølger som slo mot akterspeilet.

Rene skjære klipper av svart vann ble drevet av den iskalde vinden og truet med å kantre den hardføre farkosten når som helst. Regnet pisket de bistre ansiktene til mannskapet, idet de strevde med oppdraget sitt; bare med deres iherdige innsats kunne skip og mannskap berges. Kapteinen betraktet dem med et fast blikk, og rynket den furete pannen mot regnflommen som rev og slet i huden hans, vannet som rant nedover det lysende hvite arret – en krigsskade som strakte seg fra den venstre øyekroken og ned til det blonde skjegget. Han hadde vokst opp på sjøen og tilhørte en forherdet rase eventyrere og plyndrere, så naturens utemmede voldsomhet var ikke noe nytt for ham. Talløse netter hadde han kastet forbannelser over den forræderske Nordsjøen, men selv for ham var dette en storm som man bare opplevde én gang i løpet av livet.

Trefartøyet var nå langt utenfor kurs, drevet nordover idet det fulgte sjøgangen. Dersom det hadde fortsatt sin opprinnelige kurs, ville en av monsterbølgene ha brutt over 5

baugen og kantret skipet, og brakt med seg den visse død.

Det beste kapteinen kunne gjøre fra sin post akterut, var å styre båten med vinden og ri stormen av.

Et lynglimt flerret gjennom det mørke skylaget og lyste opp himmelen et kort øyeblikk, før det trakk seg tilbake til det dystre mørket. Saltvannet dryppet fra bjørneskinnskappen hans mens de kraftige armmusklene bulte under anstrengelsene. Et nytt lynglimt lyste opp nattehimmelen. Den glødende profilen til en utskåret drage ble reflektert av lyset like bak kapteinens hode, gjennombløtt av sjøsprøyten fra det rasende havet.

En høy mann med lærhud og en uregjerlig, rød hårmanke reiste seg blant de utslitte roerne, og karret seg frem, plantet føttene trygt på eikeplankene selv under disse mistrøstige forholdene.

«Tor viser oss sin vrede i natt, eller hva, Vidar?» ropte kapteinen til kameraten sin over den ulende vinden.

«Ja, det skal være visst, kaptein. Men jeg tror det verste er over. Dønningene virker mindre enn for noen få timer siden.»

«Jeg håper du har rett. Armene mine verker som om jeg har vært i en brytekamp med en bjørn i hele kveld.»

«Jeg skjønner hva du mener. Du har jo truffet kona mi.»

De to gamle sjøulkene vekslet humørløse smil, før kameraten stilte seg ved siden av kapteinen og tok over rorpinnen.

«Det nytter ikke å prøve å sove i dette marerittet. Hvordan klarer mennene seg?» spurte kapteinen.

«Så godt som man kan forvente. De er kalde og slitne.»

Vidar sa ikke «redde». Det lå ikke i disse krigernes natur å innrømme frykt.

«De har tilbrakt nok tid med å tømme i seg øl og nyte de innfødtes gjestfrihet. Dette vil gi dem noe å tenke over, hvis de er blitt litt for slappe i det siste.»

«Aye, kaptein. Dette setter dem virkelig på prøve …»

Et øredøvende brak fikk dekket til å riste under dem. De 6

to mennene stirret mot det gnistrende fyrverkeriet med øyne som var preget av en livslang kamp, både mot sjøen og på slagmarken.

Kapteinen fikk et glimt av en formasjon idet den steg opp bak ham, og snudde seg fort. De ble stående tause mens akterspeilet brøt seg gjennom en massiv bølge, og sjøsprøyten var den eneste lyden som hørtes. Idet bølgen brøt og vannet fosset nedover skipssiden, forsvant det svarte monsteret i mørket.

«Kan du tenke deg hva som hadde skjedd dersom vi hadde truffet den forfra?» spurte Vidar lavmælt.

«Eller midtskips. Da hadde vi vært på vei til Valhall, alle sammen.»

Blikkene deres ble trukket mot masten, som nå var splintret og ubrukelig, idet halve toppen var revet vekk som en tørr kvist, sammen med en stor del av seilet – et offer for stormen, som hadde kommet overraskende på dem. Det hadde vært en dyrekjøpt feilberegning. Han burde ha firt det vevde ullstoffet før vinden fikk tak og rev det løst. Men han hadde forsøkt å oppnå størst mulig fart. Mennenes armer var sterke, men etter nesten et døgn med konstant roing, selv på skift, var de i fred med å slippe opp for krefter.

Sigrun var et av de mest imponerende langskipene noen sinne sjøsatt, og var blitt bygd for å romme et mannskap på nitti menn, med plass til opptil åtti roere, to menn til hver av skipets førti årer, og en demonterbar mast på femten meter. Hun kunne rose seg av en lengde på trettifem meter og et spant på tre-fire meter, en kjøl tilvirket av én massiv eik, og tilhugde steiner som ballast. Sigrun kunne oppnå en fart på nærmere fjorten knop med seil i rolige farvann, men under en vinterstorm på denne størrelsen, og midt ute i NordAtlanteren, var det ikke farten som var viktig, men å holde seg flytende.

Sigrun var et typisk vikingskip, et langskip med finslipt, buet skrog, men med en høyere reling for sjøreiser over det åpne havet – og akterende og baug utsmykket med identiske 7

dragehoder. Skip som Sigrun hadde gode resultater å vise til, og hadde navigert noen av de farligste havene på planeten, og deres sjødyktighet og fart var legendarisk. Men selv det mest utholdende sjøfartøy hadde sine begrensninger, og stormen hadde presset Sigrun og mannskapet hennes til det ytterste, langt forbi alt de hadde vært igjennom før, i løpet av alle sine år sammen.

Lange timer passerte, og idet daggryets første lysglimmer kjempet seg gjennom de tunge grå skyene, begynte sjøen å roe seg. Kapteinen ropte ut ordrer om at de utslitte roerne skulle hvile på årene, nå da den verste faren var over – og så fikk han øye på en ny fare: is. Femti meter forut ruvet et isberg opp i tåken, på størrelse med et lite fjell. Han snudde seg mot mennene som bemannet roret og ropte ut en advarsel.

«Is! Forover!»

Skipet hadde en grunn dypgang, men likevel kunne de kvernende bølgene skyve dem for nær ismassen som stakk opp av vannet, der isen ville knuse treverket i skroget og senke langskipet, og det iskalde vannet ta livet av alle mann i løpet av minutter. Forstavnen svingte langsomt på seg, siden roret var tungt å manøvrere mot havstrømmen. En ny bølge kom rullende og skjøv dem nærmere – altfor nært etter kapteinens mening.

«Legg dere på årene. Ro, for pokker, ro, ellers er det ute med oss!»

Skipet gled lydløst forbi det truende isberget, som et spøkelse. Kapteinens blikk vandret over den frosne monolitten, en øy av øde landskap midt ute på havet. Han bad nok en stille bønn til gudene. Hvis skipet befant seg blant isen, måtte stormen ha blåst dem lenger nord enn han hadde fryktet, og den overskyete himmelen kunne gjøre det umulig å finne en kurs ved hjelp av de primitive midlene han hadde til sin rådighet.

«Hent en av ravnene fra lasterommet,» beordret han.

Vidar gav kommandoen videre til det nærmeste besetningsmedlemmet, som pilte av sted. Stormen hadde nesten 8

gitt seg, og det var på tide å benytte en av vikingenes hemmelige våpen: fugler.

To menn røsket opp en dekksluke og klatret inn i det forreste lasterommet. Et øyeblikk senere dukket de opp igjen, bærende på et røft tilvirket bur av tre, som rommet en stor, urolig svart skikkelse. Den høyeste av de to mennene bar buret bort til kapteinens post akterut, og satte det ned på dekket. Med et siste blikk utover sjøen, satte kaptein seg ned på huk og stirret på ravnen.

«Vel, min venn, tiden er kommet. Jeg håper du flyr godt og i riktig retning. Nå må du ikke skuffe meg. Vår overlevelse avhenger av dine instinkter. La dem vise deg vei.»

Han rettet seg opp og gav sjømannen et kort nikk. «Slipp den løs og ønsk den lykke på reisen.»

Sjømannen løftet buret opp mens Vidar nærmet seg, og, etter å ha fomlet litt med lærreimen som holdt den vesle døren stengt, åpnet han døren og strakte hånden sin inn. Ravnen skvatt til, men den hadde mistet kamplysten, og Vidar hadde ingen problemer med å få tak i den med sine kalde hender. Han trakk fuglen ut av buret, og så, mens han bad en stille bønn, kastet han den opp i luften.

Ravnen sirklet skipet, spredte vingene sine ut og fløy deretter mot land.

«Fort! Styr baugen rundt. Følg etter ravnen.»

Sjøfarernes blikk fulgte den svarte fuglen idet den forsvant i det fjerne, og de justerte raskt forstavnens fryktinnjagende dragehode etter fuglens flukt.

«Hvor mange flere har vi, Vidar?» spurte kapteinen.

«Bare én. Vi mistet de andre to under stormen. De ble rammet av sjokk.»

«Jeg vet hvordan de følte seg. Denne stormen kommer vi til å snakke om rundt bålet til vi blir gamle og grå.»

«Det er sikkert og visst. Men vi klarte oss. Og nå vet vi hvor landkjenningen ligger.»

«Det spørs bare hvor langt unna den ligger.»

«Ja. Og hvor gjestmildt det er der.»

«Sannsynligvis ikke varme strender og villige jomfruer, 9

vil jeg tro, med tanke på all isen og den synkende temperaturen.»

«Jeg frykter at du har rett.»

Mennene ble tause, falt i egne tanker. De var på en foreløpig ukjent kurs. Når de hadde funnet land, og skylaget delte seg, kunne de benytte solen til å finne veien hjem.

«Befal resten av mennene til årene, Vidar. Vi må få opp farten mens det ennå er lyst. Jeg vil ikke tilbringe en natt til ute på det åpne havet, med isberg som bare venter på å renne oss i senk.»

Vidar snudde seg mot mennene som hvilte på årene, eller som slumret der de kunne finne seg en plass på dekket. «Det er på tide å gjøre seg fortjent til maten. Til årene, vikinger, til årene!»

Sent på ettermiddagen kunne de skimte snødekte fjell i det fjerne, kanskje en halv dagsreise fremover med nåværende fart. Det velgjørende synet ga ny styrke til de utslitte mennene, som doblet anstrengelsene sine nå da målet deres befant seg innenfor rekkevidde. Vidar bemannet rorpinnen, og kapteinen stirret mot land fra roret og holdt et skarpt øye med farvannet. Idet skipet nærmet seg land, ble sjøen fylt med mindre biter av flytende is, i tillegg til ett og annet massivt isberg.

«Hva tror du?» spurte kapteinen, med ansiktet blekt og gustent, etter to dagers uavbrutt stress.

«Det er land, ja. Jeg synes vi skal finne en trygg havn og legge til for natten, og deretter tenke ut en plan når vi er uthvilt.»

«Mennene har helt klart ikke flere krefter igjen. Vi kan improvisere en reparasjon av masten. Det kommer til å bli en lang sjøreise hjem hvis vi blir nødt til å ro hele veien.»

Vidar nikket. «Det gjør det.»

«Se der – en fjord. Hvis vi følger den innover land, bør vi klare å finne en passende flekk der vi kan slå leir,» sa kapteinen og pekte med en krokete finger mot åpningen langs kystlinjen. «Med litt flaks kan vi til og med finne en åpen elv.»

10

«Det kan hende,» nikket Vidar, og myste for å se bedre.

«Hvis vi finner en elv, betyr det ferskvann. Og sannsynligvis dyr.»

«Begge deler er velkomne gjester i vårt minkende matlager.»

«Vi bør følge fjorden og se hvor langt inn den går,» sa kapteinen. «Jeg kan ikke se noen annen mulighet, og det blir snart mørkt igjen.»

«Alt er bedre enn å være ute i denne vinden. Klippene kommer i hvert fall til å gi oss litt ly.»

«Styr mot fjorden.»

Vidar så barskt på roerne. «Kom igjen, gutter. Ro. Vi er nesten fremme.»

Den eneste lyden som hørtes, var knirkingen fra årene, mens mennene jobbet og slet. Det fantes ingen andre tegn til liv, ingen bevis for at de ikke var de eneste levende vesenene på jorden. Det var ingenting som antydet at de ikke var blitt blåst til en iskald skjærsild i en eller annen fjerntliggende underverden.

«Stødig, karer. Stødig …» ropte Vidar ut idet de tråklet seg mellom isflakene og nærmet seg de blåhvite klippene på hver side av fjorden. Han lente seg mot kapteinen. «Kan du se hva som ligger der borte i det fjerne? Det ser ut som en smal kanal.»

«Ja, jeg ser den. Det ligger antagelig en annen bukt bortenfor den. Uansett må vi fortsette forover inntil vi kan finne et sted å slå leir for natten. Det finnes trolig ikke en eneste plass å legge til langs denne ugjestmilde kysten.»

Skipet lirket seg inn gjennom åpningen i kyststripen, og befant seg plutselig blant stadig tykkere isflak. Veggene i den forrevne elvegjelen raget høyt opp mot himmelen og blokkerte det svake solskinnet fra solnedgangen. Idet de fortsatte videre, ble omgivelsene mørkere, men heldigvis hadde de lagt det verste været bak seg ved kanalmunningen, slik at vannet var rolig.

Kapteinen pekte mot et punkt forover.

«Der! Ved bunnen av isbreen. Det kan bli trangt, men det 11

ser ut som vi kan trekke skipet i hvert fall delvis på land, og i sikkerhet for natten. Så kan vi ta en tur ved daggry og se hva som venter oss innover land.»

Vidar myste mot den smale og flate splinten av is og nikket. Han lente seg mot roret og svingte fartøyets baug mot det skrånende skaret. Det vesle dagslyset som fantes skimret over isflakene og vannoverflaten, og mennene brukte sine siste krefter til å ro langskipet de siste meterne av innløpet.

Den krumme baugen skrapte mot skaren med et rykk, og mannskapet hoppet ut for å trekke fartøyet lenger opp på land, slik at det ikke skulle drive av sted med tidevannet, før de brukte stridsøksene sine til å feste fortøyningene til isen.

De klarte å få halvparten av det store fartøyet opp av vannet – et bevis på vikingskipets design og lette konstruksjon.

Kapteinen gav tegn til at de kunne ta kvelden; de hadde gjort sitt beste, og, i den siste rest av den raskt svinnende skumringen, var det bedre å spare på kreftene og slå leir på dekk for natten.

Kapteinen stirret opp mot himmelen og lappeteppet av stjerner, og sendte en stille bønn til gudene om at de måtte hjelpe ham med å lede sine menn i sikkerhet. I morgen ville de sette i gang en leteaksjon, bevæpne seg med sine langbuer og, hvis de hadde flaks, fange vilt som de kunne spise mens de reparerte den ødelagte masten. Selv om det ikke var umulig å bruke årene til å frakte dem østover til hjemlandet, ville selv et delvis fungerende seil øke sjansen for at de kunne levere sin uvurderlige last.

Kapteinens siste tanke før han sovnet, var at han måtte klare å komme seg tilbake, uansett hva som ventet dem.

Han hadde sverget en hemmelig ed til ekspedisjonens leder, som hadde dødd i et land langt hjemmefra.

Daggryet avslørte en urovekkende, blygrå himmel. Vidar snudde på seg, og kappen knaste, idet et tynt isbelegg brast på skinnets overflate. Han tvang øynene opp og oppdaget at hele skipet var blitt hvitt – et snøfall ved midnatt hadde dekket hele fartøyet. Kapteinen beveget på seg flere meter 12

bortenfor, og reiste seg. Blikket hans vandret over det sovende mannskapet, før det stanset på det som hadde vært vann, og som nå var frosset til is. En illevarslende horisont av stormskyer hang truende over havet. Han så på mens det mørke skylaget nærmet seg, og beveget seg mot plassen der Vidar strevde for å sette seg opp, med lemmer som var stive av kulde.

«Jeg er redd en ny storm er på vei. Be mennene folde ut det som er igjen av seilet,» beordret kapteinen, «for å bruke det som ly. Disse skyene forteller meg at vi ikke har unnsluppet stormen enda.»

Vidar nikket og snudde seg mot mannskapet. «Karer!

Opp med dere. Løsne seilet og spre det utover dekket som ly. Og få opp farten hvis dere vil unngå å drukne i sludd!»

Det trøtte mannskapet tvang seg opp og i arbeid, og da den iskalde flommen falt, hadde de laget et provisorisk telt og satt sammenkrøpet under det. Den første bølgen med hagl slo mot ullstoffet, og mennene var takknemlige for kapteinens raske reaksjon idet været rev og slett i fartøyet som en rasende demon.

Snøstormen fortsatte å rase helt frem til middag. Til slutt avtok hamringen, og den eneste lyden de hørte, var den tunge pusten fra mennene, som varmet opp innhegningen idet den iskalde vinden løyet.

Da kapteinen løftet på seilet og karret seg ut i den nå vindstille luften, var landskapet blendende hvitt så langt han kunne se, og skipet lå begravd helt opp til relingen. Han vurderte alternativene deres, som stadig ble færre og dystrere. De var fanget, skipet ble hindret i å komme seg videre og det fantes lite som gav ham håp om deres sjanser for overlevelse.

Vidar stakk hodet ut ved siden av ham, og så, langsomt, trakk mannskapet seilet til side, og mennene ble stående samlet for å ta inn det store, øde arktiske landskapet. Kapteinen tok inn omgivelsene og akslet sitt skinn.

«Greit. Vi har lagt det verste bak oss. Vi får dele oss inn i to grupper, og så får vi ta dette stedet i øyesyn mens det 13

ennå er oppholdsvær. Rapporter tilbake før mørket senker seg. Jeg vil vite hva vi står overfor.»

Vidar snudde seg rolig mot mennene sine, med et besluttsomt uttrykk i ansiktet. «Tretti av de beste bueskytterne blant dere. Samle sammen buer og sverd, og ta med dere en dags proviant. Vi forlater stedet straks dere er klare.»

Mannskapet kappløp, fylt av en ny giv nå når de endelig hadde fått muligheten til å komme seg bort fra skipet, og det oppstod en del godlynt krangling over hvem som var den beste bueskytteren og dermed fortjente pliktene. Etter å ha samlet sammen utstyret sitt, vasset vikingene gjennom nysnøen, i en langsom rekke av rufsete skikkelser som beveget seg mot isbreen, på leting etter en rute å klatre opp fra vannkanten. Til slutt ropte Vidar ut og pekte mot en smal åpning i isen, der en spiss stein stakk ut fra den bratte fjellveggen. Kolonnen ble omdirigert mot det lovende området, før de forsvant ut av syne, én etter én.

Skumringen hadde mørklagt himmelen da kapteinen så Vidars velkjente røde skjegg nærme seg over isen, på vei tilbake fra åpningen, og med en hale av traskende bueskyttere etter seg. Idet Vidar kom frem, gav han kapteinen et kort nikk, og de to mennene beveget seg akterut på skipet, der de kunne snakke fortrolig sammen.

«Vi gikk i timevis. Det finnes ikke noe annet enn is. Jeg har ikke sett en fugl engang.»

«Det kan da ikke være endeløst. Hva med omgivelsene?»

«Det finnes fjell i det fjerne på hver side. Jeg tror vår eneste sjanse er å forsøke å komme oss til dem i morgen.

Der det finnes land, finnes det også liv, og, hvis vi er heldige, noe vi kan jakte på og ta med oss tilbake.»

Kapteinen grunnet over skipskameratens ord.

«Ja vel. Ved dagslys i morgen danner vi to grupper. Førti menn i hver. Du leder den ene gruppen, og jeg den andre. Vi deler oss og krysser isen i hver vår retning. Da er det større sjanse for at i hvert fall en av oss finner mat. Vi etterlater resten av mennene ved skipet.»

Morgenen etter la mennene i vei, en lang rekke av brave 14

krigere med ingen andre fiender å beseire enn kulden og hungeren. Da de var kommet opp på isbreen, la kapteinen en sterk hånd på Vidars skulder og omfavnet ham.

«Lykke til. Jeg håper du får en stor fangst i løpet av dagen.»

«Lykke til, du også. Når vi har jaktet på alt vi klarer å bære, vender vi tilbake til skipet.»

Kapteinen nikket og så Vidar inn i øynene. De to mennene visste godt at deres fremtid var usikker, uten garanti for at det som ventet dem, var noe annet enn nød og sult.

Men de var vikinger, og de kom til å kjempe seg videre inntil siste mann falt. Kapteinen tok sikte på en fjelltopp i det fjerne og pekte, og stemmen hans var avmålt og sterk.

«Fremad, karer! Elver med klart vann og feit elg er ivrige på å gjøre oss bekjentskap. La oss ikke tvinge dem til å vente.» Og med det tok han det første lange steget mot fjellene i det fjerne, beveget seg grasiøst som en villkatt og ledet slik han alltid hadde gjort, med selvtilliten til en som var født til oppgaven.

Kapittel 1

Cartagena, Spania, nåtid Bermudez lå og gynget dovent med de svake dønningene i det asurblå havet, og rykket i ankerkjettingen som en overbegeistret hund i bånd. Den nitti fot store ekspedisjonsbåten var med sitt stålskrog mer stabil enn de fleste fartøyer av samme størrelse, og hun minnet mer om en kommersiell fisketråler enn et maritimt arkeologiskip. De små røde og hvite dykkerflaggene lå og duppet trettifem meter fra båtens reling.

Bobler steg opp til overflaten i nærheten av den store dykkerplattformen akterut, idet Remi Fargo dukket opp fra dypet. Vannet rant i strie strømmer fra den svarte våtdrakten hennes da hun halte seg opp på stigen, som delvis befant seg under vann. Hun skjøv dykkermasken opp i pannen og nøt varmen fra sommersolen mot ansiktet. Så lot slapp hun seg uti vannet igjen, og lirket av seg oppstigningsvesten. Sam Fargo tasset over dekket og klatret ned stigen til dykkerplattformen, der han ble stående og beundre henne en liten stund, før han sendte henne et bredt smil og strakte ut en hånd for å hjelpe henne med svømmeføttene og resten av utstyret.

«Hvem kan denne skjønnheten fra havet være? En havfrue, kanskje? Eller en sirene?» spurte han lekent.

Hun kikket skeptisk opp på ham og dasket til den nakne brystkassen hans. «Begynner du å bli frekk?»

17

Han trakk på skuldrene. «Jeg tenkte at litt smiger ikke kunne skade.»

«Du kommer til å nå langt, unge mann. Du har en lys fremtid foran deg.»

Sam løftet seletøyet med en sterk, litt solbrent arm, og de senete musklene hans spente seg knapt over den tjue kilo tunge riggen. «Fant du noe mer?»

«Niks. Jeg tror vi har fått katalogisert alt.» Flere bobler forstyrret overflaten, og så dukket et nytt hode opp av vannet. «Jeg ser at Dominic har ankommet.»

Den andre dykkeren halte seg opp på plattformen, og kvittet seg med dykkerflasken og utstyret. Han hadde kortklipt, svart hår med litt gråstenk over et smalt ansikt med mørk hud, og nå smilte han til dem og gav dem tommelen opp.

«Jeg tror vi er ferdige, no?» spurte han, men det var mer en konstatering enn et spørsmål. Dominic var kaptein og leder for det spanske dykkerteamet som universitet i Sevilla hadde leid inn for å utforske skipsvraket som befant seg førti meter under dem, så det var hans avgjørelse. Han stilte spørsmålet av ren høflighet overfor sine to amerikanske kollegaer, som var berømte skattejegere. Det var de som hadde oppdaget vraket, og rapportert det inn til det spanske instituttet for maritim historie. Sams og Remis undersøkelser hadde konkludert med at det sannsynligvis var et handelsskip fra det syttende århundre, som hadde sunket under en vinterstorm. Det lå begravd under slam og avleiring på en fjellhylle, der havbunnen under den forsvant i en dyp avgrunn. Skipsvraket hadde riktig nok vist seg å være et handelsfartøy, og en gruppe dykkere og marinarkeologer var blitt sendt av sted, mens Sam og Remi Fargo skulle hjelpe til med å undersøke skipet for å stadfeste den historiske betydningen av det.

«Det ser så absolutt ut som vi er ferdige,» sa Remi og drog fingrene gjennom det fuktige håret, som skinte som bronse i solen. Hun trakk ned glidelåsen i våtdrakten og grep ubevisst rundt den vesle gullskarabeen hun bar i en 18

lærreim rundt halsen. Det var en ny lykkeamulett. Dominic hadde overrakt henne gaven med store fakter ved ankomsten deres. Og den hadde virkelig brakt henne lykke – til tross for dybden, hadde dykket vært relativt enkelt: De hadde oppholdt seg en uke i disse idylliske omgivelsene, og bedrevet det de likte aller best. Kapteinen var sjarmerende, og besetningen høflig og effektiv. Hvis bare alle eventyrene deres hadde vært like enkle, tenkte hun, og snudde seg mot Sam. «Hvor kan en jente stelle seg her om bord?»

«Din lugar er klargjort. Champagnen er avkjølt, og sjokoladen ligger på puten,» sa Sam med et lite bukk.

«Kjenner jeg deg rett, har du vel drukket opp champagnen og gomlet i deg godteriet,» ertet hun.

«Jeg er som en åpen bok for deg, ikke sant? Hva avslørte meg?»

«Du har sjokolade på haken.»

Den lave buldringen fra en kraftig dieselmotor nådde dem fra vannet, og de snudde seg og fikk se en stor, hvit privat yacht saktne farten idet den nærmet seg, et par hundre meter fra dem. Remi myste mot baugen, men navnet og hjemmehavnen var skjult av et stort antall dykkertanker i et spesialtilpasset stativ.

«Hvis de kommer nærmere nå, blir vi nødt til å utveksle gaver,» sa Sam, mens de fortsatte å betrakte fartøyet.

«Den er jammen stor,» bemerket Remi.

«Sannsynligvis et hundre og femti fot, minst.»

«Og mange dykkerflasker. Det virker som de tar dykkingen alvorlig.»

Et besetningsmedlem beveget seg frem til baugen på den overdådige farkosten, og et øyeblikk senere ble ankeret kastet, og den lange ankerkjettingen forsvant skramlende i sjøen. Fire-fem kilometer unna reiste den forrevne kystlinjen seg mot sommerhimmelen; litt nærmere lå Isla de Las Palomas, med sin flåte av lystbåter og små yachter, som var ute på dagsturer fra marinaene i nærheten. De kritthvite 19

cruiseskipene presset seg inn i Cartagenas havn, et populært stopp for mange av cruiseskipene som seilte rundt på Middelhavet.

«Synes du ikke det er merkelig, Dominic, at en båt ankrer opp så nærme skipsvraket?» spurte Sam. «Ikke nødvendigvis,» sa Dominic. «Mange av båteierne her ute liker å overnatte i nærheten av hverandre, i tilfelle de trenger hjelp til noe.»

«Vi befinner oss likevel langt utenfor allfarvei, synes du ikke?» sa Remi.

«Kanskje de bare er nysgjerrige på hva som skjer,» resonnerte Sam. «Vi har tross alt ligget ankret opp her ute i en uke, og dykkerflaggene er svært synlige.»

«Det er trolig grunnen. Det ligger i den menneskelige naturen,» sa Dominic, tilsynelatende ubekymret.

Remi løftet hånden for å skygge for solen, og så at skipet slapp ut mer ankerkjetting. «Jeg håper bare ikke at de finner skipsvraket og flytter på noen av artefaktene før myndighetene kommer hit.»

«Du behøver ikke å bekymre deg for det,» forsikret Dominic. «De fleste dykkere vet at de ikke bør svømme inn i skipsvrak som ligger begravd på denne måten. Ingen ønsker å bli sittende fast. Dødsdommen …»

«Du har sikkert rett.» Remi vendte ansiktet mot ettermiddagssolen og lukket øynene, før hun åpnet dem igjen og kikket på Sam. «Var ikke du i ferd med å forføre meg med sjokolade og champagne?»

«Det var snarere en fordekt trussel.»

«Du vet jo at jeg ikke lar meg skremme så lett.»

De la vekk utstyret sitt, og gikk under dekk til lugarene.

Innkvarteringen deres var romslig i forhold til vanlig maritim standard, og panellagt med mørkt hardtre. Mahognien var blitt matt etter mange års slitasje, men den hadde beholdt sin varme glød. Sam slo seg ned ved det vesle, innbygde bordet under en av lugarens to kuøyer, mens Remi forsvant inn i baderommet, og snart rant vannet dampende og innbydende fra dusjen.

20

«Tror du på at båten er harmløs?» ropte Remi fra dusjkabinettet.

«Det er ingen grunn til å tro det motsatte.»

«Det finnes mange svært verdifulle statuer i det skipsvraket,» påpekte Remi. Handelsfartøyet var gått ned med alle mann, og det hadde versert rykter om at det smuglet uvurderlige antikviteter fra Hellas til Storbritannia, hvor det var et stort marked for slike blant de kongelige og overklassen.

Den detaljerte inventarlisten over vraket hadde bekreftet den århundrelange mistanken, og det fantes hittil ukjente greske relikvier i skipets lasterom, som var verdt usigelige millioner dollar. Det var en annerledes skatt enn de sedvanlige gullskattene og juvelene, det var så, men det var like fullt en skatt.

Håpet deres hadde vært å hemmeligholde det bemerkelsesverdige funnet inntil myndighetene hadde sørget for å hente statuene opp fra sjøen, og det fantes alltid en bekymring for at skattejegere som bare var opptatt av penger, kunne trenge seg inn og skade funnstedet mens de forsøkte å stjele fra det, selv om sannsynligheten var lav.

«Det gjør det så absolutt,» innrømmet Sam. «Jeg er sikker på at det spanske folk ikke ønsker at noen prøver å stikke av med eiendommen deres.» Sam og Remi hadde sagt seg enig i at alt de fant, skulle overlates til myndighetene – en policy som hadde gjort dem populære og til en velkommen ressurs ved mange av de mest interessante ekspedisjonene rundt omkring i verden. De holdt på med dette for fornøyelsens skyld, ikke på grunn av pengene. Sam hadde for lengst skaffet seg sin egen formue ved å selge selskapet sitt til et konglomerat.

«Det så ikke ut til å bekymre Dominic. Og han kjenner dette farvannet godt.» Dusjkranen ble skrudd igjen, og døren slått opp. Remi kom til syne og tullet seg inn i et tykt håndkle, før hun tørket håret sitt med et annet foran speilet i baderommet, mens Sam tastet i vei på den bærbare datamaskinen han hadde foran seg.

«Det er sant.»

21

«Jeg synes at vi skal holde et øye med båten.»

«Aye, aye, skipper.» Sams blikk ble trukket mot døråpningen til badet, der han fikk et glimt av Remi mens hun gredde flokene ut av den rødbrune hårmanken. «Har jeg nevnt at du ser fantastisk ut?»

«Ikke ofte nok. Hvor blir det av champagnen og sjokoladen?»

«Jeg må medgi at jeg overdrev en smule, for å lokke deg under dekk.»

«Det virket. Jeg håper du har planlagt et passende alternativ.»

Sam slo av datamaskinen og la ned skjermen.

«Jeg har noen ideer.»

Kapittel 2

Da Sam og Remi kom opp på hoveddekket, kikket de opp mot det øvre dekket, der mannskapet satt rundt et kortbord fylt med ølflasker. De lo og kastet penger i potten mens de gransket kortene sine og dampet på sigarettene. Ekspedisjonen var over for denne gangen, og nå var det på tide å slappe av, en syssel som spanjolene utmerket seg i.

Remi moret seg over at en av mennene anklaget lederen av dykkerteamet for å jukse. Lederens forutsigbare reaksjon på denne hånen, var raseri og såret stolthet, som så ble dempet av en skål til ære for integriteten hans. Hun snudde seg mot Sam, men han hadde beveget seg akterut, der han stod og stirret mot horisonten. Den lette brisen fra sør tok tak i håret hans og den hvite linskjorten. Remi gikk bort til ham, og sammen så de på at fire dykkere fra den besøkende yachten tok på seg våtdrakter og dykkerutstyr, og deretter hoppet i vannet.

«Tenker du det samme som jeg?»

«At vi kanskje er blitt kompromittert?» spurte Remi.

«Jeg var faktisk mer inne på tanken om at dette er en fin kveld for et rekreasjonsdykk.»

«Jeg kan ikke gå særlig dypt. Da trenger jeg mer tid på overflaten først.»

«Det tror jeg ikke du må heller. Jeg vil bare ta meg en titt for å forsikre meg om at våre mistanker blir gjort til skamme.»

«Det at du er paranoid, er ikke det samme som at de ikke er ute etter deg.»

23

«Nettopp. Så hva tror du?»

«At det er på tide å gå tilbake til lugaren og ikle seg badetøyet? Du kommer til å skylde meg opptil flere velværeopplevelser for dette her, etter det siste dykket.»

«Du vet at jeg hadde dykket sammen med deg hvis jeg kunne. Dekompresjonstabellene lyver ikke.»

«Det betyr bare at du også har begrenset dykketid, Mr. Cousteau,» advarte hun, og fikk et bekymret uttrykk i ansiktet.

«Ja, ma’am. Du har helt rett, ma’am.»

«Sånn skal det være.»

Fem minutter senere var de klare, mens mannskapet fremdeles var like opptatt av festlighetene sine, uten å være klar over at Sam og Remi nærmet seg dykkerplattformen.

«Sikten ligger fremdeles rundt tjue meter?» spurte Sam mens han tok på seg dykkermasken.

«Ja, noe sånt. Kanskje litt bedre.»

«Da burde vi ikke trenge mye tid nede på bunnen. Bare et morsomt, avslappende dykk.»

«I nærheten av vraket, selvfølgelig.»

«Det virker som et naturlig mål, ikke sant?»

«Hva om vi blir oppdaget?»

«Da dykker vi i en bane som plasserer Bermudez’ skrog over oss så lenge som mulig,» forklarte Sam. «Dessuten kommer de ikke til å kikke opp, hvis jeg har rett. Du vet hvordan det er når man dykker ved et skipsvrak. Tunnelsyn.»

Remi nikket. «God plan.»

De firte den tunge rustfrie stålstigen ned fra plattformen og uti vannet, og i stedet for å hoppe i sjøen, klatret de stille nedover stigen inntil de befant seg under vann. Sam gav Remi tommelen opp, og hun gjengjeldte signalet om at hun var klar.

De svømte ned til omtrent tjue meter, og beveget seg slik som planlagt i en omtrentlig kurs mot vraket. Førti meter unna det gjorde Sam tegn til at Remi skulle stoppe, før han svømte videre inn i det stadig mørkere dypet. Ti minutter 24

gikk, og idet hun begynte å bli engstelig, dukket Sam opp igjen og sjekket dykkerinstrumentene sine. Så pekte han opp mot overflaten.

Da de hadde kommet opp til overflaten, spyttet han ut pusteventilen, med den store, hvite yachten bare femti meter unna dem.

«Tatt på fersk gjerning. To av dykkerne befant seg innenfor skroget, og de andre ventet utenfor. Jeg kunne se lyset fra undervannslyktene deres,» rapporterte han. «Og så kom fem menn til ut av vraket. De halte med seg statuer. Så de fire vi så, var bare en liten del av gjengen. Det kan ha vært ti stykker eller flere inni vraket.»

«Hva for noe? Hvordan har de visst om dette?»

«De har tydeligvis kommet godt forberedt.»

«Ja, men hvem er de, og hvem har lekket informasjonen?»

«Alle som vet hvor vraket befinner seg, kunne ha gitt dem koordinatene. Og det er en temmelig lang liste med spanske offentlige tjenestemenn.»

«Det er vel det. Og når det gjelder hvem disse piratene er …?» spurte Remi.

«Det er bare én måte finne ut det på.»

Hun ristet på hodet. «Du har vel ikke tenkt å …»

«Angrep er det beste forsvar.»

«Ville det ikke være bedre å varsle myndighetene?»

«Du mener de samme myndighetspersonene som kan ha tipset disse karene? Hvor mye har du lyst til å vedde på at det nytter?»

Remi sukket. «Jeg antar at dette har vært en altfor rolig tur for din smak, så langt. Jeg burde ha visst bedre.»

«Kom igjen. La oss sjekke hvordan den andre halvparten har det.»

«Det er vi som er den andre halvparten.»

«Du vet hva jeg mener.»

«Ja, jeg gjør det. Det er nettopp det jeg var redd for.»

De nærmet seg inntrengernes yacht fra fire-fem meters dybde, og Sam tastet inn en veiviser på GPS-en da de be25

fant seg direkte under den. Han kastet et nytt blikk bak seg, mot skipsvrakets beliggenhet, og pekte opp mot akterspeilet. Remi signaliserte at hun var klar. Sammen svømte de opp til stigen som hang ned fra badeplattformen, og Sam halte seg opp, etterfulgt av Remi.

«Vi etterlater oss utstyret her. Da ser vi bare ut som en av de andre dykkerne. Hvis vi blir oppdaget, vinker vi bare.»

«Jeg vet ikke om det går, Sam. Jeg har kanskje litt mer former enn en gjennomsnittlig teknisk dykker.»

«Og det er bare er en av de mange grunnene til at jeg elsker deg.»

«Jeg behøver i hvert fall ikke bekymre meg om at du stikker av med en annen dykker.» «Å løpe er slitsomt, særlig i svømmeføtter.»

Remi dasket til ham.

Etter et stjålent blikk over det tomme dekksområdet fra spantet, klatret de opp trappen. Yachten hadde fire nivåer over skroget. De kunne høre jazzmusikk ovenfra.

«De har visst et selskap der oppe,» hvisket Remi.

Sam nikket. «Spørsmålet er om vi ønsker å delta.»

«Det fornuftige ville være å opptre forsiktig.»

«Skal vi krasje festen?»

Hun gav ham et bedrevitende blikk. «Hvis jeg sier nei, kommer det til å hindre deg?»

«Godt poeng. La oss snike oss opp og se hvem vi har med å gjøre.»

«Snike? I våtdrakter? På en megastor yacht?»

«Jeg sa ingenting om at planen ikke kunne trenge enkelte finjusteringer,» innrømmet Sam. Hun gliste. «Før an, o store kriger.»

Han heiste seg opp til det øvre dekket og befant seg ansikt til ansikt med tre solbrune unge skjønnheter, som ikke var ikledd stort mer enn et smil og lå utstrakt på sjeselonger omkring et boblebad. En av dem tittet opp og stirret utilslørt på Sam, før hun senket solbrillene for å kunne se bedre.

Fire betraktelig eldre menn satt rundt et stort teakbord, 26

som var dekket opp med et festmåltid og champagne, og der sigarrøyken hang tung i den milde brisen. En femte, og yngre, mann stod ved relingen på babord side, der han holdt øye med Bermudez gjennom en kikkert. Sam betraktet gruppen rundt bordet, og en av mennene reiste seg – en imponerende skikkelse kledd i en fargerik Robert Grahamskjorte, naturhvite Armanibukser i lin og silke, samt Prada mokasiner. Sam smilte og låste blikket hans. Mannens ansikt uttrykte sjokk i noen få sekunder, men han innhentet seg raskt og presterte et smil, like blendende som den kremhvite panamahatten han hadde på hodet, kjekt på skrå.

«Sam og Remi Fargo. For en hyggelig overraskelse! Så vennlig av dere å stikke innom,» sa han, med en britisk overklasseaksent som ikke var til å ta feil av.

Sam merket Remi bak seg. Uten å snu seg, nærmet han seg bordet med et like vennlig smil om munnen og strakte hånden ut for å løfte opp en av champagneflaskene fra kjøleren.

«Jaggu er det ikke Janus Benedict. Du drikker fremdeles Billercart-Salmon 1996, ser jeg,» sa Sam. «Jeg ser ingen grunn til å prøve noe nytt når jeg allerede har funnet en jeg liker. Men hva skylder vi gleden av deres selskap, om jeg tør spørre?»

«Vi er her med det andre skipet, fikk øye på deres og lurte på om dere hadde noe Grey Poupon.» «Å, den famøse Fargo-humoren hevder seg fortsatt. Vel møtt,» svarte Janus, med en elegant høflighet som kompletterte den grånende og blyanttynne mustasjen hans med perfeksjon.

De øvrige tre mennene satt og betraktet dem med en vaktsom fornøyelse, og nøt mellomspillet – det var åpenbart for alle rundt bordet at Janus og ekteparet var gamle motstandere.

Den yngre mannen nærmet seg Janus og mumlet i øret hans: «Janus, hva driver du med? Kast dem på sjøen … nå.

Eller enda bedre …»

Janus stoppet kjeften på ham med en håndbevegelse. Han 27

trakk ham unna og snakket inn i øret hans: «Slutt, Reginald,» hveste han. «Nå holder du opp. Man bør alltid holde fienden tett innpå seg, for bedre å forstå hvordan de tenker.»

«Det er vanvidd.» Reginald beveget hånden mot midjen, der pistolen var skjult av den løstsittende skjorten.

«Reginald! Du er riktig nok broren min, men hvis du foretar en slik opptrapping om bord i min båt, skal jeg gi deg et helvete. Tenk deg om et øyeblikk. Bringer du et våpen inn i spillet, har vi sluppet opp for valgmuligheter. Gi deg nå. Du kan fortsette navlebeskuelsen din og overlate leken til de voksne.» Janus dyttet ham vekk og vendte oppmerksomheten mot de nyankomne. «Velkommen. Tar dere imot et glass champagne? Jeg insisterer. Og Remi, om jeg får lov til å si det, du ser like strålende ut som alltid.»

Remi hadde fjernet hetten på dykkerdrakten og trukket ned glidelåsen i våtdrakten. «Du er en veltalende djevel, Janus.»

«Jeg måtte ha vært laget av stein for å være upåvirket av din skjønnhet, min kjære,» sa Janus, før han satte seg i stolen og knipset med fingrene. En stuert i hvite slacks og en matchende kortermet skjorte med svarte epåletter, materialiserte seg fra salongen på dekket ovenfor.

«Hent to stoler til gjestene mine, og noen skikkelige glass.

Og det raskt,» beordret Janus.

«Ja, sir.»

To nye stuerter dukket opp med stoler og champagneglass, som to kaniner av en flosshatt. Remi og Sam tok plass ved bordet. Den ene tjeneren fylte begge glassene med champagne, som glitret som sprudlende gull i det klare solskinnet.

Janus løftet en hånd og henvendte seg til følget sitt. «La meg presentere alle sammen. Pasqual, Andrew, Sergei, dette er Sam og Remi Fargo – noen vil si at de er de mest fremgangsrike skattejegerne på planeten. Og herren der borte, som beundrer det flotte fartøyet deres, er min yngre bror, Reginald.»

28

Mennene nikket til ekteparet.

Sam ristet på hodet. «Vi er neppe skattejegere, Janus. Vi innehar bare en umettelig nysgjerrighet, og befinner oss på det rette sted til riktig tidspunkt.»

«Ja, nettopp – dere har absolutt fru Fortuna på deres side.

Men lykken står den brave bi, sies det jo.» Janus løftet glasset sitt og utbrakte en skål. «For godt vær og god seilas.»

Remi løftet glasset sitt og skålte med ham, og Sam bare smilte.

«Hva bringer deg til spanskekysten, Janus? Det er ikke akkurat din hjemmebane, er det vel?» spurte Sam. «Bare jobb, og ingen fornøyelser, min unge venn.» Janus’ blikk flakket over de tre nymfene som slappet av rundt boblebadet. «Etter legens anvisninger. For å trekke inn den friske sjøluften og nyte solen. Ingen av oss vet hvor lang tid vi har igjen.» Han holdt inne. «Og dere?»

«Vi må ha den samme legen. Han gav oss nesten identiske instruksjoner,» skjøt Remi inn.

«Ja, ja. Store tenkere og deres like.»

Sam bøyde seg frem. «Jeg kunne ikke la være å legge merke til at du har litt av en dykkerklubb om bord i denne båten.»

Janus blunket ikke, men gav ham et blekt smil. «Noen av gjestene mine er rene entusiastene. Det er litt av prisen for å være så gjestfri. Jeg utstyrte båten slik at de skulle ha alt de måtte ønske seg.»

«Jeg ser av de tomme flaskeholderne at de ikke er til stede.»

«Er de ikke det? Det er så vanskelig å ha oversikten over alle om bord i en yacht på denne størrelsen. Men det forundrer meg ikke å høre at de har dratt ut for å dykke. Det er tross alt en av lidenskapene deres. De er svært ivrige, faktisk.»

«Hvor stor er yachten? Førti meter?» spurte Remi.

«Nei, for all del. Den er snarere noen og femti. Jeg har glemt det nøyaktige tallet. Den er bare en av flere jeg eier, vet du. Det koster litt å vedlikeholde en slik båt, og drifte, 29

men hvorfor jobbe og streve om man ikke kan nyte fruktene av det?»

De tilbrakte tjue minutter til med å erte hverandre godmodig, sirkle hverandre inn som gladiatorer i en verbal arena og utfordre hverandre etter tegn på sårbarhet, men Janus var for glatt, og ålte seg unna. Selv om Sam og Remi kjente spillet hans, og Janus visste at de visste, var det ikke stort de kunne gjøre med saken om bord i yachten hans. Da Sam ble lei av ordvekslingen, unnskyldte de seg, takket Janus for gjestfriheten og gikk tilbake til dykkerplattformen.

«Det ligger en eim av råtten fisk her, ikke sant?» bemerket Sam idet de tok på seg utstyret.

«Som råttent haiåtsel.» Remi trakk på seg hetten. «Men jammen er han en glatt ål. Selv smør ville ikke ha smeltet i kjeften hans.»

«Slik har han alltid vært. Husker du sist gang vi møttes?»

Sam og Remi hadde truffet Benedict en gang tidligere, på en ekspedisjon for å finne en tapt spansk gallion utenfor kysten av Normandie – en leteaksjon som til slutt viste seg å bli en suksess, men ikke før de hadde måttet takle mistenkelige feil og mangler ved utstyret, som de mente at Janus’ håndlangere stod bak. Navnet hans dukket jevnlig opp i visse kretser i forbindelse med stjålne artefakter, og det samme gjaldt hovedinntekten hans: våpenhandelen med en afrikansk despot og kartelltilsluttede stråselskaper. Hans forbindelser og finansielle innflytelse var slik at han aldri hadde blitt dømt eller ilagt så mye som en parkeringsbot.

Hans nettverk av banker, forsikringsselskaper og eiendomsutviklingsfirmaer sikret posisjonen hans som et legitimt fast inventar i Storbritannias øvre sosiale lag. Han hadde blitt invitert til flere palasser enn de fleste karrierediplomater, og manøvrerte maktens farefylte farvann med den naturlige elegansen til en barracuda.

«Vi må varsle universitetet og myndighetene, Sam. Vi kan ikke la ham slippe unna med dette. Vi vet begge to at vraket kommer til å bli renplukket før han er ferdig med det,» hvisket Remi.

30

«Ja, jeg er klar over det. Men han har tydeligvis klart å bestikke i det minste noen av de høyere funksjonærene, så jeg frykter at innen de tropper opp for å sikre den hemmelige lasten, vil det spanske folk ha mistet skatten sin.»

Remi justerte dykkervesten sin og snudde seg mot ham.

«Jeg kjenner den tonen. Hva har du tenkt å gjøre?»

«Vi må fremdeles gå gjennom de riktige kanalene, men det vil kreve litt ukonvensjonell tenking for å garantere at han ikke kommer seg unna med noe i mellomtiden.»

«Og du er den rette mannen til å tenke stort … og utenfor boksen?» sa hun, og hevet det ene øyebrynet.

«Jeg liker å tro at jeg betyr noe mer for deg enn et tiltalende ytre.»

«Tja, du er flink til å gi meg ryggmassasje.»

«Aner jeg et underliggende hint her?» spurte Sam, og tittet over kanten av plattformen, på vannet nedenfor.

«Og du lærer fort. Det liker jeg.»

Hun hoppet i sjøen med et plask, og Sam ventet til hodet hennes dukket opp av vannet, før han sluttet seg til henne, mens tankene kvernet: Hvordan kunne de stanse Janus og hans overlegne antall mannskap ute i åpen sjø?