Clive Cussler Gravene

Gravene

Clive Cussler med Thomas Perry

Gravene Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen

Clive Cussler med Thomas Perry Originalens tittel: The Tombs Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen Copyright © 2012 by Sandecker, RLLLP. All rights reserved.

Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10118 USA Tidligere utgitt av Cappelen Damm AS i 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55258-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Herstad-Kårnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Pannonia, 453 e.Kr. Barbarenes leir var enorm, en stor by som beveget seg fra sted til sted etter innfall fra dens udiskutable enehersker, kongen. Men i det svake lyset fra en gryende morgen hersket det nå kaos. Hundrevis av krigere og deres skrikende kvinner og uregjerlige avkom virret omkring. Hundrevis av hester, kyr, sauer og geiter breket, rautet, vrinsket og bidrog til larmen, slik at morgenen var en eneste kakofoni av lyder. Stanken fra husdyrene konkurrerte med røyken fra tusen branner som flammet opp samtidig.

Priskos’ tjener hadde halt ham ut av sengen, viss på at de kom til å miste livet i denne plutselige oppstanden blant den barbariske horden. Priskos hastet bortover den ujevne bakken og prøvde å unngå å slenge ankelen borti et vognhjul eller å tråkke i et hull. Han fulgte etter Ellak, og forsøkte forgjeves å holde tritt med ham i et par lette sandaler som var laget for å spasere på de jevne fortauene i Konstantinopel.

Ellak var en slåsskjempe, en etterkommer av berømte krigere, som hadde overlevd til nå ved hjelp av rå styrke og spenst.

Idet Priskos fikk øye på kongens svære telt av dyreskinn, som reiste seg like høyt som en villa og var stort nok til å romme flere hundre mennesker, kunne han høre jamringen og skrikingen og visste hva som måtte ha skjedd i løpet av natten. Han saktnet farten nok til å holde seg oppreist 5

og bevare sin romerske verdighet. Han var diplomat, og, ved uteblivelse, mannen som måtte nedtegne historien om denne skjellsettende dagen. Ellak, den høybårne kongens sønn, hadde hentet ham fordi Priskos var en lærd mann og kanskje hadde kunnskap som kunne redde kongens liv.

Men den høylytte jamringen kunne tyde på at de kom for sent.

Priskos skjulte frykten. Barbarene var i veien for ham, løp omkring og pisket hverandre opp til raseri. De kunne lukte frykt, på samme måten som en hund. De var trent opp til å drepe fra fødselen av, og var erfarne drapsmenn som hadde erobret seg vei fra det fjerne Østen og til Europa i ren villskap. Da de hørte roping, hadde de brast ut av teltene sine og troppet opp med sverd og dolk like naturlig som med hender og føtter. Hvis noen av dem skulle merke frykten i ham – en utlending – ville de ikke nøle med å rive ham i stykker.

Ellak ledet ham inn i kongens telt. Priskos var nesten et hode høyere enn de fleste barbarene, som hadde kommet østfra, var kortvokste og tettbygde, med brede skuldre og tykke armer og bein, og brunbarket hud. Priskos kunne se over hodene på noen av mennene som blokkerte det indre kammeret. Det var der kongen måtte være. Krigerne som stod nærmest kammeret, hadde allerede trukket sine korte dolker og kuttet dype flenger i kinnbeina, slik at blodet skulle renne som tårer.

Priskos banet seg vei ved å gå sidelengs og smette inn mellom de halvgale vaktene. Nå kunne han se den høybårne kongens unge brud, Ildiko, som en sammenkrøpet bylt på de fargerike teppene innerst i hjørnet, så langt unna ektemannen som hun kunne komme. Hun gråt, men ingen trøstet henne. Priskos kunne ikke se at noen la merke til henne engang.

Da en av vaktene snudde seg mot frendene sine for at de skulle se på når han skamferte ansiktet sitt med et kort sverd, smatt Priskos bak ham og inn i kammeret. Han kastet et blikk ned på liket av den høybårne kongen og forstod 6

hvorfor den unge bruden virket så sjokkert. Denne store barbaren, Flagellum Dei – Guds svøpe, lå nå utstrakt på det myke silkeleiet, med munnen åpen som en snorkende fyllik. Blodet rant fra nesen og munnen, og dannet en blodpøl rundt hodet hans.

Priskos gikk bort til hjørnet og trakk Ildiko fram fra skjulestedet sitt. Han skjøv det blonde lange håret bak øret hennes og hvisket: «Dette går bra. Han er borte nå, og du har ingenting her å gjøre. Kom.» Det var bare trøstesnakk, bare en vennlig stemme for å trøste henne, uten å si stort.

Ildiko var hunerkongens syvende hustru, og til tross for sin kvinnelige skjønnhet, var hun bare barnet, brakt hit fra den germanske stammen for å giftes bort til erobreren.

Hun forstod Priskos’ latin like godt som sitt eget gotiske språk, men han var ikke sikker hvilke språk vaktene snakket, så han sa lite. Han hjalp henne ut i det gryende dagslyset og den friske luften. Hun så like blek og svak ut som et spøkelse. Han håpet på å få henne unna menneskemengden før krigerne fattet mistanke om at kongens død kunne være hennes feil. En ignorant var ofte overtroisk, og selv om en person døde av et lynnedslag, kunne noen ha manet det frem.

Han fikk øye på noen fra hennes eget følge, gruppen av tjenere og kvinnelige slektninger som hadde blitt med henne til bryllupet. De holdt seg på god avstand, og betraktet utviklingen med engstelse. Han overlot henne til sine egne og de drog henne raskt med seg vekk fra den stadig større menneskemengden.

Priskos stod og så etter dem for å forsikre seg om at hun ikke ble stoppet, da sterke hender grep fatt i begge armene hans. Han dreide på hodet for å se hvem som holdt ham fast, men gjenkjente knapt noen av dem, selv om han hadde sett dem hver gang han hadde gått for å møte kongen. Begge to hadde ferske sørgekutt på kinnbeina, så blodet dekket halve ansiktet. De hadde forandret sinnelag siden Priskos satt sammen med dem kvelden før. Da hadde de ledd og drukket for å feire sin herskers bryllup. De to 7

mennene halte ham inn i kongens telt, der krigerne vek til side og slapp dem inn i det innerste kammeret.

Inne i kammeret lå den døde kroppen urørt. Bøyd over den stod Ardarik, gepidenes konge, og Onegesius, Attilas mest trofaste venn. Ardarik knelte og plukket opp vinmuggen kongen hadde drukket av før han døde. «Dette er vinen Ildico skjenket ham i går kveld,» sa han. Onegesius plukket opp vinbegeret som lå ved siden av kongen.

Priskos sa: «Han har hatt en sykdom som ga ham neseblod i ukevis. Kanskje det ble verre mens han sov, og han druknet i sitt eget blod? Det er slik det ser ut, ikke sant?»

Ardarik snøftet av forakt. «Ingen dør av neseblod. Han har kjempet og slåss i hele sitt liv. Han har blitt såret mange ganger, og har aldri blødd i hjel. Det var gift.»

«Tror du det?» spurte Priskos, og sperret øynene opp i sjokk.

«Det gjør jeg,» sa Ardarik. «Og jeg har tenkt på deg.

Keiser Theodosius sendte deg til oss for fire år siden, sammen med ambassadør Maximinus. Tolken din, Vigilas, ble tatt i å planlegge et attentat mot Attila. I stedet for å drepe dere alle sammen, sendte Attila deg tilbake til din keiser i Konstantinopel. Kanskje det var en tabbe. Og kanskje Vigilas ikke var den eneste som kom for å drepe kongen.»

Onegesius helte vin i Attilas beger, og holdt det fram.

«Bevis at du ikke forgiftet ham. Drikk dette.»

Priskos sa: «Jeg vet ikke om den er forgiftet eller ei. Hvis vinen er forgiftet, beviser ikke dette at jeg var den som gjorde det. Jeg var i hvert fall ikke her sammen med den høybårne kongen og hans brud på deres bryllupsnatt. Det eneste dette kan utrette, er å drepe meg også.»

«Din frykt dømmer deg.» Onegesius’ ledige hånd beveget seg mot hjaltet på sverdet hans.

Priskos tok imot vinbegeret. «Hvis jeg dør, så husk at jeg er en uskyldig mann.» Han løftet begeret til munnen og tømte det.

De andre ventet og betraktet Priskos nøye. Ellak tok et skritt mot ham. «Nå, Priskos?»

8

«Jeg kjenner ingenting. Det smaker som vin.»

«Bittert? Surt?»

«Som all annen vin – søt som frukt, men med noen få dråper eddik.»

Ardarik luktet på begeret, tok noen dråper av vinen på fingeren sin og smakte på den med tungen. Han nikket til Onegesius, slapp vinbegeret på teppet ved siden av liket av kongen, og gikk ut. Han ropte til vaktene: «Det var ingen gift. Han døde av sykdom.»

Priskos fulgte Ardarik ut av kammeret og banet seg vei gjennom den myldrende mengden av krigere. Med sine pinefulle, blodstenkte ansikter var de et skremmende syn.

Dette var menn som aldri hadde gjort annet i livet enn å drepe. De kjempet, åt, og til og med sov enkelte ganger, på hesteryggen. De hadde i løpet av tre generasjoner erobret stammer fra gressteppene bortenfor Volga til Gallia. Denne morgenen var deres høyeste leder blitt tatt fra dem. Hvem visste hva deres sorg og sinne kunne få dem til å gjøre med en fremmed fra et annet land?

Priskos gikk raskt og med bøyd hode, unngikk å møte blikket til krigerne som strømmet mot den høybårne kongens telt. Han gikk tilbake til sin egen forlegning og satte opp et alter for å be for Attilas sjel. Attila hadde tross alt lyttet til Priskos og de andre romerne da de snakket om kristendommen. Og en gang hadde han møtt pave Leo i Mantova og kommet til enighet med ham. Noe av troen kan ha slått rot i sinnet hans. Uansett var det best å sørge ham så åpenlyst som mulig. Priskos kastet opp, drakk en god del vann, før han kastet opp igjen, og fant ut at det roet nervene hans.

Sent på dagen forlot han sitt eget vesle telt og gikk mot sentrum av leiren. Han så at kongens telt var blitt tatt ned.

Ikke langt unna var et stort åpent område blitt ryddet. Det som hadde blitt reist der, var litt av et syn. Han nærmet seg det med forundring og rørte ved det.

Et stort telt av bare hvit silke var blitt reist. Det beveget seg og blafret i vinden mens han gikk mot åpningen og tit9

tet inn. Midt i teltet stod en likbåre, der kongen lå på likstrå, med kostbare klær i lilla og rødt, som det høvet seg en krigerkonge, og med våpen av beste kvalitet, prydet av gull og edelsteiner.

Rundt likbåren red de ville rytterne, kongens beste krigere, mange av dem konger over sine egne stammer og folk. De red rundt og rundt i ring og sang om hans erobringer og seire, og med kutt i ansiktene slik at blodet rant nedover kinnene som tårer. De sang at han var den største høvdingen, en mann som fortjente ikke bare de bleke tårene fra kvinner, men de røde tårene fra krigerne. Mens de red i ring, la Priskos merke til at blodet gjennomvætet skjegget og dryppet ned på klærne og hestenes man.

Priskos knelte i retning av kongens døde kropp og lot pannen berøre jorden, slik at krigerne skulle se at han viste kongen respekt på sin egen måte, og gikk så tilbake til sitt eget telt. Han ble der i de tre neste dagene, skrev om Attilas liv som hersker og konge, og hans død på bryllupsnatten.

Folk kom til Priskos og fortalte om den voldsomme sorgen de var vitne til, og om rivaliseringen mellom Ellak, den eldste sønnen, og Dengizik, den nest eldste, samt naget til Ernak, den tredje sønnen, som de to eldste ikke lot til å ta med i beregningen. Andre igjen fortalte ham om Ardariks forakt over at de tre sønnene ikke kunne stå samlet til faren deres var blitt lagt i bakken.

Priskos gikk til det hvite teltet neste dag og fant at kongen var blitt klargjort for begravelsen i det sterke lyset av ett hundre flammende lykter. Attilas etterkommere hadde plassert ham i tre kister, den ene utenpå den andre. Den ytterste og største var laget av jern. Kisten som var plassert inni den, var av ekte sølv. Den tredje var av ekte gull.

Kistene var fylt med de kostbare våpnene til de mange kongene som Attila hadde beseiret. Han hadde absorbert ett hundre asiatiske stammer, slått alanerne, østgoterne, armenerne, burgunderne, hadde feid over Balkan, Trakia, Skytia og Gallia. Han hadde senket Mantova, Milano, Verona og tatt det meste av Nord-Italia. Han hadde seiret 10

over legioner i både den vestre hovedstaden Roma og den østre, Konstantinopel.

I de tre kistene fantes det også haugevis av glitrende juveler og skinnende gull, som ble reflektert i flammelyset fra lyktene og rent tok pusten fra en, og kistene selv var også kostbarheter. Priskos kunne ikke la være å tenke på at den innerste kisten sannsynligvis var blitt laget av Østromerrikets årlige tributt til Attila, som bestod av to tusen ett hundre pund i gull. Men de fargerike lysglimtene innefra den unngikk ham heller ikke – det kjølige grønne fra smaragder, det blodrøde fra rubiner, det dypblå fra safirer.

Der var fargesprakende granater, indigoblå lapis, gyllent rav, grønn jade, og alt sammen kjempet om øynenes oppmerksomhet.

Da mørket senket seg, begynte en gruppe på tusen ryttere fra Attilas personlige tropp av livvakter å samle seg.

De plasserte lokkene på kistene, løftet dem opp på en enorm vogn med åtte hjul, som var sterk nok til å bære den tunge børen, og red av sted, uten fakler til å lyse opp veien gjennom mørket.

Flere uker senere forberedte Priskos seg på den lange reisen tilbake for å rapportere til keiser Markian. Reisen fra dette gudsforlatte landet til palassene i Konstantinopel ville ta en hel måned, og likevel hadde han gladelig krøpet dit på hender og knær, om han måtte. Tidlig samme kveld var det på nytt oppstyr i leiren, med mennesker som pekte mot det fjerne og ropte ut på sine mange tungemål, slik at han måtte gå og undersøke saken.

Eliterytterne fra gravfølget var på vei tilbake til hunernes store leir. De kom galopperende, og støvet var synlig tvers over den store sletten lenge før de selv kom til syne.

Ardarik, Onegesius og de tre sønnene til Attila – Ellak, Dengizik og Ernak – og en stor hærskare av krigere samlet seg i utkanten av leiren for å ta imot dem. Da de tusen rytterne kom frem, steg de av hestene sine og bukket for samlingen med høvdinger. Høvdingene bukket tilbake, 11

i ærbødighet. Ellak, Attilas eldste sønn, steg fram til lederen av gravfølget, en mann ved navn Mozhu. Han la hånden på Mozhus skulder og sa: «Fortell.»

Mozhu sa: «Vi brakte den høybårne kongen til et sted der elven svinger, langt unna, der reisende sjelden passerer. Vi gravde en grav som var like dyp som to menn i høyden, med en skrånende inngang, og bar kistene ned til bunnen. Så dekket vi til graven og den skrånende inngangen.

Vi red våre tusen hester over området mange ganger, inntil det var umulig å finne det nøyaktige stedet hvor kistene er begravd. Så ledet vi elven dit, slik at den vil flomme høyt over den høybårne kongens grav for alltid.»

Ellak omfavnet Mozhu. Så steg han opp på en oksekjerre og holdt en takketale for de tusen mennene som hadde stått ved hans fars side i kamp og beskyttet hans kropp i døden. Før han hoppet ned igjen, ropte han ut: «Drep dem nå.»

De tusen mennene forsvant i den store hærskaren av krigere som omringet dem. For Priskos så det ut som om de tusen forsvant som svømmere som ble dratt under vann i en elv – ett hode forsvant her, og et par hoder der. De sank under vekten av hele armeen. Han så ingen av gravfølget motsette seg eller prøve å stige til hest for å flykte.

Han visste ikke om det var fordi henrettelsen kom overraskende på dem, eller om de hadde visst om hva som ventet dem på forhånd, at alle som visste hvor Attila var gravlagt, måtte dø.

Etterpå ble de døde kroppene dekket til med jord der de hadde falt. Deres ledere snakket om rytternes lojalitet, ære og mot. For Priskos virket det som om hunerne simpelthen anså massakren som en naturlig og uunngåelig del av deres store leders død.

Priskos forlot den store leiren ved daggry neste morgen, med sitt tog av ett hundre og femti esler som var lastet med utstyr og, unnagjemt, noen få kostbare gjenstander – nedtegnelsene om hans oppdrag hos barbarene, hans personlige bøker, noen få suvenirer fra hans barbariske venner.

12

Han tok også med seg den unge brudeenken, Ildiko, som han hadde lovt å returnere til foreldrene i de germanske territoriene når en fri passasje kunne ordnes.

Da de befant seg en dagsreise fra barbarenes leir, gikk han ved siden av Ildikos esel og snakket med henne. «Ser du, barn? Jeg sa jo at det var helt trygt. Når barbarene først ble overbevist om at det ikke fantes noen gift, kunne du og jeg neppe være skyldige.»

«Jeg hørte at du ble tvunget til å drikke vinen. Hvorfor lever du ennå?»

«Giften må gis over tid før den forårsaker blødning og forhindrer at blodet levrer seg. Jeg har gitt den til Attila i mange uker. Det måtte bygges opp nok gift i kroppen hans slik at den siste dosen skulle få ham til å blø i hjel. Men tenk på noe hyggeligere. Du kommer snart til å bli svært rik.»

«Du kan beholde alt gullet,» sa hun. «Jeg gjorde det for folket mitt, som han drepte. Bare få meg hjem.»

«Keiseren vil ønske å sende deg hjem med en belønning.

Det du og jeg gjorde, har sannsynligvis reddet riket fra å gå i oppløsning.»

«Jeg bryr meg ikke om riket.»

Han gikk videre, tankefull. Han hadde utført alt som planlagt – samlet den søte kløveren selv, tålmodig ventet til den mugnet, og så brukt den for å lage en gift som ikke kunne spores og forårsake en død som så ut som en sykdom. Mens han gikk, satte han sammen delene til sin rapport om sin tid med hunerne. Han ville beskrive alt – oppdraget han hadde hatt sammen med Maximinus for fire år siden, da Vigilas fikk skylden for mordplanene, barbarenes aksjoner, personligheten til deres høyeste leder.

Han ville selvsagt utelate detaljene omkring den høybårne kongens død. Ethvert triks som ikke ble forklart, kunne brukes om igjen. Det vestromerske riket og Roma ville snart oversvømmes av fiender. Dets legioner kunne ikke fortsette å holde stand mot bølgene av barbarer som skyllet inn over dem, hver nye gruppe større og villere 13

enn den forrige. Det var simpelthen snakk om overtall. De mer subtile metodene til det østre riket, derimot, utjevnet denne forskjellen – keiseren hadde tross alt bare sendt ut én mann for å gjøre slutt på truslene fra hunerne. Det østromerske rike ville leve i tusen år til.

Ildiko var virkelig en vakker ung kvinne, tenkte han.

Den slanke, grasiøse skikkelsen, den melkehvite huden og det gylne håret var svært tiltrekkende. Å beholde henne for seg selv ville på en måte gjøre hans stille triumf over den store Attila komplett. Men nei, tenkte han. Det var nøyaktig noe slikt en emissær fra Roma ville gjøre.

Kapittel 2

Utenfor Grand Isle, Louisiana 2012 e.Kr. Remi Fargo lå og fløt i det varme vannet i Mexicogolfen, og beveget knapt på svømmeføttene mens hun arbeidet.

Hun fylte opp dykkerposen med forrevne potteskår, som nesten lå nedgravd i sanden. Hun regnet med at den opprinnelige leirpotten, slik den hadde vært for mer enn tusen år siden, var omtrent ti tommer vid og fire tommer dyp, og mente at hun sannsynligvis hadde fått samlet alle skårene. Hun ville ikke risikere å skrape opp den glatte finishen på potten ved å putte andre ting i nylonposen. Hun så opp mot skyggen av båtskroget, et fantom som befant seg tjuefem meter over henne, like under vannets sølvaktige overflate. Hun pustet ut, og boblene steg opp fra munnstykket hennes, som skinnende bobler mot det skimrende lyset.

Remi fanget ektemannen Sams blikk, pekte på dykkerposen og gav ham tommelen opp. Han løftet noe som så ut som et hjortegevir som en hilsen, og nikket. Remi sparket dovent ut, og den slanke kroppen beveget seg oppover og inn i en stim av blanke små ansjos, som virvlet omkring henne som en snøstorm. De forlot henne, og hun fortsatte opp mot båten.

Hun brøt overflaten og fikk øyeblikkelig øye på den andre båten i det fjerne. Hun dukket under igjen, svømte til den andre siden av dykkerbåten og ventet på Sam. Hun 15

så pusteboblene hans under seg, og deretter hodet hans og dykkermasken.

Hun tok ut munnstykket og pustet inn luften et øyeblikk. «De er her igjen.»

Sam dukket under overflaten og kom opp akter, mens han holdt seg så nær skroget at han gikk i ett med båtens silhuett. «Det er dem, ja – den samme dykkerbåten, et svart og grått skrog.» Han kikket igjen. «De samme fem – nei, seks personene.»

«Det er tredje dagen på rad nå,» sa hun.

«De tror sannsynligvis at vi har funnet Atlantis.»

«Du kan alltids spøke med det, men det kan være sant.

Ikke når det gjelder Atlantis, men de vet ikke hva vi gjør her. Dette er kysten av Louisiana. Vi kan dykke etter gamle spanske skatteskip som ble blåst hit i en storm. Eller et sivilt krigsskip som sank under blokaden.»

«Eller en Chevrolet fra 2003 som noen kjørte utfor en brygge. Vi befinner oss på tjuefem meters dyp. De er antakeligvis bare her ute og drikker øl og gnir hverandre inn med solkrem.»

Remi lot seg gli bort til Sam og holdt seg fast til skulderen hans så hun kunne se den andre båten. «Takk for din manglende nysgjerrighet, herr Spøkefugl. De følger etter oss og følger med på hva vi gjør. Så du det? En linse som glimtet i sola.»

«Det må være paparazziene som knipser et bilde av meg.»

«Bare fortsett å tulle, du. Men husk at det kan være like farlig hvis noen tror at vi har funnet noe verdifullt, som hvis vi virkelig finner noe verdifullt. Tyvene teller ikke pengene dine før de slår til.»

«Ok,» sa han. «De har holdt seg på avstand i tre dager. Hvis de kommer nærmere, skal vi ta en prat med dem. I mellomtiden må vi få kartlagt den sunkne landsbyen. De siste par ukene har vært interessante, men jeg har ikke lyst til å bruke resten av livet på å berge arkeologien.»

16

Sam og Remi Fargo hevdet alltid at deres rykte som skattejegere kom av at de tiltrakk seg oppmerksomheten til noen få fantasifulle journalister i agurktiden, da det var dødtid for avisene. De delte en sterk interesse for historie og en trang til å reise ut og se disse historiske stedene selv. Denne våren hadde de sagt seg villige til å hjelpe staten Louisiana. En arkeolog ved navn Ray Holbert hadde vært på stranden og sett etter oljesøl langs kysten etter en brann på en oljeboringsplattform, da han hadde funnet noen potteskår som var blitt skylt opp på stranden. De var helt klart av indiansk opprinnelse og temmelig gamle. Han hadde bedt om støtte fra oljekompaniet for å redde det som så ut til å være en sunken landsby. Da Sam og Remi hørte om prosjektet, hadde de tilbudt seg å hjelpe til og betale utgiftene sine selv.

Remi sa: «Kom med meg. Jeg tror jeg har funnet en grue til. Ta med deg kameraet.»

Sam heiste seg opp over relingen for å nå undervannskameraet, og de dykket under igjen. Remi gikk helt opp i arbeidet sitt. Hun ledet ham til gruen og lot ham undersøke den mens hun tok over kameraet og fotograferte funnstedet fra alle tenkelige vinkler for å dokumentere potteskårenes stilling omkring det. Han betraktet den grasiøse skikkelsen hennes – i våtdrakten så hun nærmest ut som sin egen skygge – og la merke til at noen rødbrune hårstrå hadde glidd ut av hetten på våtdrakten, og svevde over pannen hennes som en fin vifte. Han fanget blikket hennes, de grønne øynene hennes stirret på ham gjennom glasset på masken, så han rev blikket til seg og kikket i stedet på ringen av forkullede steiner som hun hadde avdekket under sanden. De fylte forsiktig opp dykkerposene, for å frakte mer leirgods opp til katalogisering og kartlegging av funnstedet.

Plutselig hørte både Sam og Remi den buldrende lyden av propeller. Den ble sterkere, og idet de så opp, fikk de øye på undersiden av et svart skrog som styrte mot den forankrede dykkerbåten, så bølgene stod til begge sider.

17

De kunne se propellene og det lange spiralsporet av vannbobler etter den.

De så dykkerbåtens skrog gynge, og ankerkjettingen stramme seg og hale i ankeret som de hadde senket i sanden, før den igjen ble slakk idet den andre båten saktnet farten og ble liggende å drive under en meter fra deres båt.

Etter et minutt eller to satte det svarte skroget fart igjen og beveget seg vekk i høy hastighet, hoppet og spratt over bølgene.

Sam pekte oppover, og de svømte opp til overflaten.

Remi klatret opp stigen, og Sam fulgte etter. Idet de tok av seg dykkerutstyret, sa Remi: «Nå? Det var litt nærmere, ikke sant? Jeg er glad vi ikke kom opp til overflaten da de kom fossende.»

Hun kunne se at Sams kjevemuskler arbeidet. «Jeg tror de kom bortom for å sjekke hva vi hadde brakt opp fra bunnen.»

«Jeg håper de så ordentlig etter,» sa hun. «Jeg vil ikke bli tygd i hjel av propeller på grunn av noen få potteskår og en mødding med tusen år gamle kamskjell.»

«La oss finne ut hvem de er,» sa han. Han startet motoren og gikk mot baugen. Remi tok over rattet og styrte langsomt forover i retning av ankeret, så det kunne dras forover og opp fra sanden. Sam halte opp ankeret og stuet det under fordekket. Remi brakte båten rundt så Sam kunne heise opp den vesle bøyen med det røde og hvite dykkerflagget, og dra inn det lette ankeret, for deretter å stue bort begge deler akterut.

Hun skjøv gassen forover og akselererte mot Grand Isle og havnen.

Sam beveget seg forut og stilte seg ved siden av Remi, hvilte albuene på taket til kabinen mens han løftet kikkerten og skannet horisonten. De kostet bortover langs kysten, med Remis lange rødbrune hår piskende i vinden. Sam sa: «Jeg kan ikke se båten deres. De må ha fortøyd den inne i havnen. Vi kan like godt gjøre det samme.»

Remi styrte mot havnen i full fart, men satte ned farten 18

straks de nådde havnebassenget. Idet de kom rundt moloen, krysset en av båtene fra kystvakten farvannet foran dem i det fjerne.

«Bra timing,» sa Sam. «Ellers måtte du ha blafret med øyenvippene for å slippe unna en fartsbot.»

«Jeg blir aldri bøtelagt, for jeg bryter aldri loven,» sa hun, og blafret med øyenvippene mot ham. «Du kan ta over.»

Hun gikk til siden, og han grep rattet, satte farten ytterligere ned, til gangfart. Remi bøyde seg og gredde gjennom det lange håret med fingrene. Så rettet hun seg opp og kastet et blikk på Sam. «Du ser etter dem fremdeles, ikke sant?»

«Jeg er mest nysgjerrig. Jeg lurer på hvor lenge vi må ha amatørmessige skattejegere, plyndrere og gravrøvere etter oss overalt.»

«Du har vel gitt ett intervju for mye, da. Det var sikkert det med den TV-jenta fra Boston, hun med det lange svarte håret.» Hun smilte til ham. «Jeg skjønner hvorfor du slukte hvert ord hun sa. Hun hadde en slik kulturell aksent at spørsmålene lød veldig intelligente.»

Sam smilte tilbake, men tok ikke agnet.

De fortsatte å lete etter den svarte og grå båten, kikket inn i slippene etter hvert som de passerte dem, men de fikk ikke øye på den. Da de nådde slippen til den leide dykkerbåten, svingte de inn, fortøyde båten og hang fenderne over siden. Mens de spylte av våtdraktene sine og satte flaskene med komprimert luft ut på kaien, for å bli fraktet til Dave Carmodys dykkerbutikk for påfyll, var de fremdeles på utkikk etter den svarte og grå båten.

«Hei, dere!» Ray Holbert vinket til dem mens han kom gående ut på flytebryggen, og fikk den til å gynge på pongtongene. Han var høy og rød i ansiktet, og han sparte ikke på kreftene. Skrittene hans var lange, og faktene store.

«Hei, Ray,» sa Remi.

«Har dere funnet noe?»

Sam løftet på et lokk i akterenden og kunne avsløre flere 19

fylte dykkerposer. «Noen få potteskår til og en grue, noe verktøy av flint, et hjortegevir der noen av takkene er kappet av, trolig for å bruke dem til pilspisser. Vi har nesten kartlagt hele stedet.»

Remi løftet kameraet. «Det finnes her, alt sammen. Du kan laste det ned på datamaskinen og legge det ut på rutenettet og sjøkartet ut fra der hvor møddingen befinner seg.»

«Flott,» sa Ray. «Vi er kommet et stykke på vei. Jeg tror vi kan klare å få identifisert og kartlagt de tre sunkne landsbyene langs denne delen av kysten og få en oversikt før pengene tar slutt.»

«Vi kan hjelpe til litt når det skjer,» sa Sam. «Vi kan forlenge arbeidet en smule.»

«La oss vente og se,» sa Ray. «Kjør etter oss til hytta vår,» sa Remi. «Vi kan gi deg de seneste funnene. Sjøkartene og fotografiene er klare, og gjenstandene og knoklene er merket og vist på rutenettet.

Jeg hadde følt meg mye bedre hvis du hadde mottatt alt sammen.»

«Ok,» sa Holbert. «Vi begynner virkelig å lære disse folkene å kjenne. Vi ante omtrent ingenting fra før. Disse landsbyene lå i nærheten av stranden. Karbondataene viser at de må ha havnet under vann da vannstanden steg omkring år 700. Det ser ut til at de er på omtrent samme størrelse – omtrent fem eller seks familier i små boliger med gruer. De levde av fangsten fra havet, men jaktet også på hjortedyr på land. De første funnstedene har vært fantastiske.»

«Du forteller oss at det er på tide å bevege seg videre, ikke sant?» sa Remi.

«Etter i morgen ønsker jeg å flytte alle noen få kilometer vestover. Det finnes et tjuetall potensielle funnsteder, og hvert dykkerteam har bare undersøkt ett funn. Jeg vil at hvert team skal foreta en forundersøkelse av et nytt sted langs kysten utenfor Caminada Headland. På den måten får vi en bedre idé om hva vi må få unnagjort før vi begyn20

ner å miste de frivillige etter sommeren. Vi kan sannsynligvis eliminere de fleste funnstedene når vi har tatt en titt under vann.»

I løpet av ti minutter var de fremme ved den vesle strandhytta som Sam og Remi hadde leid på sørsiden av Grand Isle. Det var et enetasjes bygg på stylter, med hvitmalt veggpanel og en stor veranda der de kunne sitte på slutten av dagen og nyte brisen fra Mexicogolfen. Sam og Remi likte å være anonyme når de var ute og reiste, og det var ingenting ved denne hytta som antydet at paret som leide den, var mangemillionærer. Den hadde et lavt tak over verandaen, et par store vinduer med et nesten uhindret utsyn over havet, to soverom og et lite baderom. De hadde gjort om det ene soverommet til arbeidsrom og lager for gjenstandene de hadde hentet opp fra den sunkne Paleo-indianske landsbyen.

Ray Holbert ble med dem inn, og Sam viste ham alle gjenstandene mens Remi tok en dusj. Sam rakte ham rutenettet med oversikt over hvor alle gjenstandene var blitt funnet. Det var også flere minnebrikker fulle av fotografier som Remi hadde tatt for å forsikre seg om at det fantes en dokumentasjon av hver eneste gjenstand i relasjon til de andre. Selve gjenstandene ble oppbevart i plastbokser.

Holbert kikket på kartet over landsbyen og gjenstandene. «Det store antallet hjortegevir og knokler antyder at det stigende vannet forandret landskapet ganske mye. Det fantes sannsynligvis skogkledde åser der den gangen. Nå finnes det bare elvedelta og flate sletter.»

«Det er nesten synd å fortsette videre,» sa Remi. Hun hadde dusjet og skiftet til Grand Isles kveldsantrekk – et par shorts og en løstsittende kortermet poloskjorte, samt et par flipp-flopper. «Men jeg kommer ikke til å savne skyggen vår.»

«Hva mener du med det?» spurte Holbert.

«Det er sikkert vår egen skyld,» sa Sam. «Det er en annen dykkerbåt som har fulgt etter oss. De har holdt øye 21

med alt vi gjør, og stirret på oss med kikkert. I dag var de bare en meter fra båten vår, som om de ville se hva vi hadde hentet opp.»

«Det var rart,» sa Holbert. «Dette er første gang jeg hører om noe sånt.»

«Vel, som jeg sa, angår dette kanskje bare oss. Det er prisen for å ha navnet sitt i avisene,» sa Sam. Han kikket på Remi. «Eller snarere Remis bilde. Nok om det. Jeg skal hjelpe deg med å laste disse sakene i bilen før jeg tar meg en dusj.»

Etter tjue minutter var Holberts hvite pickup truck ferdig lastet, og snart satt de på stedets fiskerestaurant, spiste østers, grillet scampi med remuladesaus og fersk rød snapper og drakk avkjølt Chardonnay fra Kistler vingård i California. Etter måltidet sa Sam: «Hva synes dere? Skal vi dele en flaske vin til?»

«Nei, takk,» sa Ray. «Ikke for meg heller,» sa Remi. «Hvis vi bare har i morgen på oss i denne landsbyen, har jeg lyst til å starte tidlig.

Etter i morgen må vi kanskje svømme rundt de neste dagene uten å finne noe.»

«Det er sant,» sa Sam. De sa god natt til Ray, gikk tilbake til hytta, låste døren og slo av lysene. De lot viften i taket gå på laveste innstilling, og sovnet til lyden av bølgene som slo inn over stranden.

Sam våknet av at de første solstrålene skinte inn gjennom en flik mellom gardinene, og ville liste seg ut av soverommet for ikke å vekke Remi, men i stedet fant han henne ute på verandaen, ferdig kledd og med en kopp kaffe i hånden. Hun hadde ventet ham mens hun nøt utsikten mot Mexicogolfen.

Sam og Remi stoppet på en kafé for å kjøpe croissanter og kaffe, kjørte videre ned til havnen, tuslet bortover kaien til der de hadde fortøyd dykkerbåten, og stanset. «Ser du det?» hvisket hun.

Sam nikket. Han myste, tråkket lydløst ut av skoene sine og over på båtens fordekk. Kabindøren var lukket, 22

men hengelåsen var blitt brutt opp. Han åpnet skyvedøren og tittet inn. «Alt utstyret vårt er ødelagt.»

«Har de tuklet med det?»

«Mer enn det. Ødelagt er mer dekkende.» Sam tok frem mobiltelefonen sin og tastet et nummer. «Hallo, Dave?

Dette er Sam Fargo. Det har oppstått et problem denne morgenen. Vi befinner oss i marinaen, og noen har brutt seg inn i dykkerbåten vi leide av deg. Det ser ut til at de har ødelagt utstyret vårt, kuttet opp gummien på både masker og finner. Jeg vet ikke hva de har gjort med flaskene, men jeg ville ha vært forsiktig med å utsette dem for trykk. Jeg har ikke sjekket motoren enda, eller bensintanken. Hvis du kan skaffe oss nytt utstyr med en gang, rekker vi ennå å dra ut. I mellomtiden ringer jeg til politiet.»

Dave Carmody sa: «Vent litt, Sam. Jeg er der om cirka en halvtime, med alt dere trenger. Og det er bedre at jeg kontakter politiet. Grand Isle er et lite sted, og de kjenner meg. De vet at de må leve med meg i de neste tjue årene.»

«Takk, Dave. Vi venter her.» Sam la mobilen i lommen, klatret ut og satte seg på fordekket. En liten stund ble han sittende urørlig og stirre ut mot det åpne havet.

Remi betraktet ham nøye. «Sam?» «Hva er det?»

«Lov meg at du ikke planlegger noe overilt.»

«Ikke overilt, akkurat.»

«Blir jeg nødt til å ha meg kausjonspenger?»

«Ikke nødvendigvis,» sa han.

«Hmmm,» sa hun og studerte ham. Hun tok frem mobiltelefonen sin og tastet inn et annet nummer. «Delia?» sa hun. «Dette er Remi Fargo. Hvordan står det til? Det er bra. Er Henry opptatt i retten? Tror du jeg kunne få snakke med ham? Flott. Takk skal du ha.»

Mens Remi ventet, vandret hun bakover mot akterenden av båten. «Henry?» sa hun. «Jeg vil bare be deg om en liten tjeneste.» Hun snudde ryggen til Sam, senket stemmen og sa noe Sam ikke oppfattet. «Takk, Henry. Jeg setter pris det hvis du kan gi ham en advarsel. Ha det.»

23

«Hvilken Henry var det?» spurte Sam. «Henry Clay Barlow, advokaten vår.» «Å, den Henry.»

«Han mente at vi ikke trenger kausjon, men han ringer en venn av seg i New Orleans, som vil være forberedt på å hjelpe oss, dersom vi trenger ham. Da kommer han ilende til i helikopter, med en koffert full av penger og en Habeas corpus-stevning. Henry sa at han er glatt som en ål.»

«Henry betrakter nok det som en lovprisning. Hva vil noe sånt koste oss?»

«Det kommer helt an på hva vi gjør.»

«Godt poeng.» Sam hørte en lyd og kikket opp. «Der kommer Dave fra dykkerbutikken.»

Daves lastebil stoppet ved enden av bryggen. Han kom ut på flytebryggen sammen med en uniformert politimann, og hadde med seg en verktøykasse. Politimannen var stor og blond, med brede skuldre og en kulemage, slik at knappene i uniformskjorten truet med å sprette ut. «Hei, Sam,» sa Dave, før han bukket så vidt: «Remi.»

Sam reiste seg. «Det var raskt, Dave.»

«Dette er overkonstabel Ron Le Favre. Han mente at han burde ta en titt på dette før vi flytter på utstyret.» Da Daves blikk falt på båten, ble han forskrekket og pekte.

«Se på døren til kabinen! Det der er importert hardtre, så blankpolert at du kunne ha speilet deg i det!»

Politikonstabelen steg om bord i båten. «Hyggelig å møte dere, begge to.» Han fisket frem et kamera fra utstyrsbeltet sitt og begynte å ta bilder av skadene. Mens han gjorde det, spurte han: «Hva tror du foregår, Mr. Fargo?

Er noe stjålet?»

«Ikke som jeg vet. Det er bare ødelagt.»

«Finnes det noen her som er sinte på dere?»

«Ikke som jeg vet om. Alle har oppført seg vennlig inntil nå.»

«Har du en teori?»

Sam trakk på skuldrene. Remi stirret på ham, forbauset og frustrert.

24

«Greit. Jeg skal skrive en rapport,» sa Le Favre. «På den måten kan Dave sende dette videre til forsikringsselskapet sitt. Jeg skal bare sjekke om noen har tilbrakt natten om bord i båten sin først. Kanskje de har sett noe.»

«Takk skal du ha, konstabel,» sa Sam. Han begynte å hjelpe Dave Carmody med å bære det ødelagte utstyret til lastebilen, og det nye utstyret ned til båten. Så startet han motoren, og han og Dave lyttet til den, åpnet luken og kikket på belter og slanger. Før Dave drog, sa Sam til ham: «Det er nok noen som er interessert i hva vi dykker etter.

Vi har hatt litt publisitet i det siste, så dette er trolig prisen.

Bare legg sammen kostnadene og før det opp på regningen vår. Jeg vil ikke at du skal benytte deg av forsikringen din, slik at forsikringsselskapet kan øke premien.»

Dave ristet hånden hans. «Takk, Sam. Det var virkelig omtenksomt.»

Så snart Sam og Remi var alene, sa hun: «Ingen teorier, Sam? Ærlig talt! Hva med folkene i den svarte og grå båten, som har fulgt etter oss i dagevis?»

«Jeg sa ikke nei, jeg bare trakk på skuldrene.» «Ønsker du ikke at politiet skal vite om dem på forhånd hvis det skjer noe mer?»

«Vel, hvis disse folkene ble utsatt for et uhell, ville det ha passet svært dårlig at politiet visste at jeg mistenkte dem for å ville skade oss.»

«Jeg forstår,» sa hun. «Dette kan bli en interessant dag.»

Sam forflyttet seg rundt på båten for å få en oversikt over utstyret, før han kastet linen. Remi startet motoren og kjørte langsomt ut av marinaen. Foran dem lå bare dypblå himmel og hav, som møttes i horisonten og så ut som om de strakte seg inn i evigheten.

Sam stilte seg ved siden av henne idet hun svingte rundt moloen og satte opp farten. «Jeg håper å bli ferdig med funnstedet i dag, slik at vi føler at vi har funnet alt som er å finne, før vi forflytter oss til det neste.»

«Bra,» sa hun. «Det høres ut som en fredsommelig ambisjon.»

25

De beveget seg vestover langs den flate, grønne Louisiana-kysten, mot plassen der de hadde dykket. Men idet de nærmet seg, sa Remi: «Det er best du tar en titt der framme.»

Sam tittet over taket på kabinen. Han kunne se at den svarte og grå båten lå ankret opp foran dem i det fjerne.

Det røde og hvite dykkerflagget var på plass, og det var folk i vannet. «Interessant sammentreff,» sa han. «Vårt dykkerutstyr blir ødelagt, og nå finner vi disse folkene her, på nøyaktig samme sted som vi har dykket på.» Sam tok frem kikkerten og stirret i retning av den svarte og grå båten en liten stund. «Det ser ut til at de kommer opp fra vannet. Nå haler de om bord dykkerbøya og flagget.»

«Ja, selvfølgelig,» sa Remi. «Det viser seg at de berømte skattejegerne bare har dykket etter potteskår og hjortegevir, og nå har disse folkene endelig forstått det.» Hun saktnet farten. «La oss vente til de har dratt. Jeg akter ikke å dykke tjuefem meter ned mens de befinner seg i nærheten av båten vår.»

«Kanskje det ikke er grunnen til at de drar. Hvis vi kan se dem, kan de se oss også. La oss prøve en annen taktikk. Hold øye med dem en stund.» Han gikk til kabinen og kom tilbake med sjøkartet. Han holdt det opp slik at Remi kunne se det. «Fortsett langsmed her mot Vermilion Lake. Når vi kommer dit, vil jeg at du legger kursen oppover elven.»

«Det høres litt vagt ut.»

«Jeg vil ikke stå i veien for kreativiteten din. La oss se om du kan riste dem av deg.»

Remi styrte forover, la kursen etter kompasset, og økte gradvis farten, slik at 427 Chevrolet-motoren brølte. Hun fosset forbi den svarte og grå båten på god avstand, og fortsatte i samme høye fart. Etter noen få minutter klappet Sam henne på skulderen, og hun så seg tilbake. Da hun fikk se at den svarte og grå båten kom etter dem for full fart, kastet hun hodet bakover og lo. «De er ikke akkurat diskré. Jeg antar at dette er et race.» Hun gav full gass, 26

fortsatte i toppfart langsmed Caminada Headland og virket henrykt.

Nå og da traff båten en skarp bølge og bykset over den.

Remi bøyde knærne som en skiløper, og klamret seg til rattet samtidig som hun dukket for å unngå sjøspruten som vinden sendte bakover mot dem. Sam stod tett inntil henne og sa: «Du kan sette ned farten litt nå. Hvis de mister oss av syne med en gang, gir de kanskje opp. Vi vil ikke at de skal gi seg så lett.»

«Aye, aye, sir,» sa hun.

Hun fortsatte videre, med forfølgerne så vidt i sikte, inntil Sam sa: «All right. Nå kan du svinge inn mot Vermilion Lake.»

Hun svingte mot høyre og styrte over åpen sjø, før hun la om kursen. Idet hun kom inn i den første trange og svingete kanalen, satte hun ned farten. «Hei, du! Gjør nytte for deg,» sa hun. «Kom deg frem i baugen og sørg for at jeg ikke treffer noe.»

«Med glede,» sa Sam. Han kom seg opp på fordekket og pekte ut retningen for henne. Han så etter hindringer og grunner, og styrte henne unna. Vannet var mørkt og ugjennomsiktig, og kanalen var kantet med siv og trær, dekket av mose og villvin. Etter som de kom lenger inn i landet, vokste vegetasjonen tettere, trærne bøyde seg utover vannet og møttes i store buer over dem. Etter en stund ropte Sam: «La motoren gå på tomgang.»

Remi satte giret i fri, og båten gled nesten lydløst forover et par meter, før motoren stoppet og båten drev inn i en skyggefull krattskog. Bak seg, et eller annet sted i det fjerne, kunne de høre lyden av en båtmotor. Sam og Remi vekslet et nikk, og Remi satte opp farten igjen. De fortsatte i omtrent tjue minutter, og Sam vinket til henne igjen. Hun saktnet farten til gangfart mens Sam kom akter og kikket på sjøkartet.

«Gjør deg klar til å ankre opp.»

«Er du sikker?»

«Er det noe galt med dette stedet?»

27

«Det er en moskitoinfisert sump, der alligatorer og de mer sjeldne og berømte amerikanske krokodillene har vansker med å holde vannmokasinene unna. Og jeg så en hegre falle ned av et tre på grunn av heteslag.»

«Perfekt,» sa Sam. «La oss få på oss våtdraktene. De vil beskytte oss mot myggen. Ta på deg støvler, for vi skal ut å gå. Og vi kan like gjerne ta med oss svømmeføtter også, i tilfelle vi trenger fart.» Sam studerte sjøkartet, og tegnet så et stort rødt kryss over et punkt bortimot to kilometer fra der de befant seg.

«Er ikke det litt vel tydelig?»

«De har måttet jobbe så hardt for å finne dette at de blir nødt til å tro på det.»

Da de var klare, brukte Sam den butte enden på båtshaken til å stake dem inn til land, og brukte den andre enden til å holde båten stødig mens de kom seg ut av den og tok noen få skritt i mudderet. Sam skjøv båten fra land så den kunne drive ut til midten av kanalen.

«Hva nå?» spurte hun.

«Nå skal vi ut på en lang vandring.»

«Så hyggelig, da. Led an.» Hun fulgte etter ham gjennom sivet.

Sam snudde seg av og til for å se på henne. Hun fulgte ham jevnt og trutt, med et lite smil om munnen. Etter omtrent tjue minutters gange, stanset Sam. «Du har skjønt det, ikke sant?»

«Kanskje.»

«Hvorfor bare kanskje?»

«Du antar at de plasserte en GPS-sender i båten vår?»

Han gliste. «Jeg fant den. Jeg lurte på hvorfor de ikke ødela motoren, da jeg innså at det var for at vi ikke skulle bruke for mye tid på å undersøke motorkassen.»

«Da har jeg altså skjønt det. La oss gå tilbake og se om de er ute og følger skattesporet vårt.»

Han sa: «Noen ganger forbauser du meg.»

«Mener du det?» spurte hun. «Fremdeles?»

Han ledet Remi dypere inn i sumpen og deretter inn i 28

en vid høyresving, slik at de avsluttet en stor sirkel. Da de kom tilbake til båten, gikk hun hundre meter oppover elven til neste sving og pekte. Den svarte og grå båten lå ankret opp der, i skjul for dem.

Sam satte seg på en gammel trestamme, trakk på seg svømmeføttene og plasserte dykkermasken over ansiktet.

Remi la hånden sin på armen hans. «Alligatorene var ikke bare tomt snakk, vet du.»

«Ikke fortell dem at jeg er her.» Han vasset ut i det mørke vannet og forsvant. Han dukket opp igjen bak akterspeilet til den svarte og grå båten. Så svømte han frem til baugen, trakk ankeret opp og lot båten drive.

Remi beveget seg raskt langs bredden tilbake til der de hadde forlatt dykkerbåten, mellom noen døde trær helt inntil land. Hun brukte båtshaken til å skyve ifra, halte opp ankeret og kikket oppover kanalen mot Sam, som kom drivende langsomt mot henne i den svarte og grå båten. Hun kunne se at han fiklet med et par ledninger, som han hadde kuttet over med dykkerkniven.

Mens Remi så på, førte Sam de to ledningene sammen slik at det ble liv i motoren, og han begynte å styre båten mot henne. Hun startet motoren på deres egen båt, og ledet an i sakte fart, mens hun prøvde å huske hvor de sunkne trestammene og mudderbankene befant seg. I løpet av noen få minutter var hun ute i Mud Lake, deretter Vermilion Lake, og så ute i selve Golfen. I samme stund dukket Sam opp bak henne, i den svarte og grå båten.

Da de nådde det åpnet havet, langt utenfor Caminada Headland, førte de de to båtene sammen og fortøyde dem.

Remi klatret om bord i den svarte og grå båten. «Smart trekk.»

«Takk skal du ha,» sa han. De begynte å undersøke den fremmede båten, og konsentrerte seg om kabinen. Etter noen få minutter holdt Remi opp en blå perm med et hundretall sider. «Det er et selskap. Har du noen gang hørt om Consolidated Enterprises?»

29

«Nei,» sa Sam. «Det er temmelig vagt, høres ikke ut som noe spesifikt.»

«Jeg antar at de ikke ønsker å utelate noe,» sa hun.

«For øyeblikket er de skattejegere.» Han pekte på den marine metalldetektoren på dekket, som stod klar til bruk.

«Hvorfor bruke den tingesten når du bare kan følge etter folk som finner skatter, ødelegge utstyret deres og overta funnstedet deres?»

Sam så seg omkring i kabinen igjen. «De er seks stykker.»

«To kvinner.» Hun nikket og åpnet permen igjen. «Her har vi det. Det er et ‘feltteam’, komplett med navn og bilder.»

«Ta den med deg,» sa Sam. «Er ikke stjeling å strekke det litt vel langt?»

«Er det ikke å strekke det vel langt når vi strander seks personer i en sump, seks og en halv mil hjemmefra?»

«Du har vel rett i det.» Hun lukket permen og gikk ut på dekk. «Hva skal vi gjøre med båten deres?»

«Hvor er hjemmekontoret deres?»

«New York.»

«Da får vi heller kjøre den tilbake og fortøye den i marinaen,» sa Sam. «Den er sannsynligvis leid, og eies av noen som ikke har råd til å miste den.»

Remi svingte beina over relingen til båten deres. Sam rakte henne masken og svømmeføttene, før han tok av seg våtdrakten og kastet den om bord også. Remi kastet linen som holdt de to båtene sammen. «Vi kappkjører tilbake til Grand Isle.» Hun startet motoren. «Vinneren får dusje først.»

Sam fikk fart på den svarte og grå båten igjen, og fikk en god start. Han gav gass og styrte mot marinaen i høy hastighet. Båtene red på bølgene, smalt ned i bølgedalene og de ankom marinaen bortimot en time senere, nesten samtidig. Da Sam fortøyde den svarte og grå båten til bryggen, hadde han funnet seg en hettegenser og en kaps.

Han gikk ned bryggen og ut på den neste, der Remi for30

tøyde deres båt. Hun kikket opp. «Du ser ut til å være fornøyd med dine lånte fjær.»

Han ristet på hodet. «Jeg bare smiler. Det betyr at jeg er uskyldig og vennlig.»

Hun gjorde seg ferdig med fortøyningen, gikk bort til kabinen og drog litt i den nye hengelåsen. «Jaså? Å være gjennomskuelig er ikke det samme som å være uskyldig.

Skaff meg en lang varm dusj og en bedre middag, så kan vi kanskje snakke om vennlighet.»