Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo
www bazarforlag com
Originaltittel: Den osynlige mannen från Salem
© by Christoffer Carlsson, 2013
Utgitt etter avtale med Pontas Literar y & Film Agency Første gang utgitt av Piratförlaget, Sverige
© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2015 Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen, MNO
Omslagsdesign: Nix Oxby Omslagsfoto: © Sabine Jacobs
Forfatterfoto: © 2013 Fotograf Anna-Lena Ahlström
Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri
Satt med: Minion 10,8/14,24 pt
Tr ykk og innbinding: TBB, Slovakia
Tr ykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,6
ISBN 978-82-8087-629-4
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
Strange highs and strange lows, Strangelove, That’s how my love goes
DE P E C H E MODE
Jeg streifer utenfor din dør, akkurat slik jeg gjorde før. Men det er ikke din dør, nei, du er ikke her. Har ikke vært her på lenge. Jeg vet det, for jeg følger deg. Det er bare meg her. Og jeg er egentlig ikke her, jeg heller. Du kjenner meg ikke. Ingen kjenner meg, ikke nå lenger. Det er ingen som vet hvem jeg er.
Du føler at noe er galt, at noe er i ferd med å skje. Du husker tiden som følger i denne teksten, men velger å fortrenge den. Ikke sant? Jeg vet det, for jeg er akkurat som deg. De få gangene fortiden dukker opp i hverdagen din, gjenkjenner du det. Du gjenkjenner det, men du er usikker på hva som var sant og ikke, siden tiden gjør alt grumsete.
Jeg skriver dette for å fortelle deg at alt du tror er sant, og overhodet ikke som du tror. Jeg gjør dette for å fortelle alt.
ISverige må dø. Ordene står skrevet på tunnelveggen med tykke, svarte versaler, og det lyder musikk fra en butikk i nærheten, noen som synger don’t make me bring you back to the star t, og utenfor tunnelen skinner solen varm og hvit, men her inne er det kjølig, stille. En kvinne med ørepropper og hestehale jogger forbi. Jeg følger henne med blikket til hun blir borte.
Et barn kommer løpende fra et eller annet sted, med en ballong i hånden. Ballongen flagrer r ykkete og hissig i snoren, til den treffer noe spisst i tunneltaket og eksploderer med et smell. Gutten blir skremt og beg ynner å gråte, kanskje av den høye lyden, men antagelig ikke. Han ser seg rundt etter noen, men det er ingen der.
Jeg er i Salem, på besøk for første gang på lenge. Sommeren er på hell. Jeg reiser meg fra benken i tunnelen og går forbi barnet, ut av mørket og inn i det sterke solskinnet.
II
Da jeg våkner er det mørkt, og det er sånn jeg skjønner at noe har skjedd. Det glimter til i øyekroken. På den andre siden av gata slår et sterkt og blinkende blått lys mot husveggen. Jeg reiser meg fra senga og går bort til kjøkkenkroken, drikker et glass vann og legger en kapsel med Sobril på tungen. Jeg har drømt om Viktor og Sam.
Med det tomme glasset i hånden går jeg bort til balkongen og åpner døra. Vinden er varm, men fuktig, får meg til å grøsse, og jeg ser på verden som venter der nede. En ambulanse og to politibiler står parkert i en halvsirkel utenfor inngangen. Noen trekker et blått og hvitt sperrebånd mellom to lyktestolper. Jeg hører dempede stemmer, spraking fra en politiradio, og ser den stumme blinkingen fra politibilenes blålys. Og bortenfor dem: bruset av en million mennesker, lyden av en storby i midlertidig hvile.
Jeg går inn og tar på meg et par olabukser, knepper igjen skjorta og drar hånden gjennom håret. I trappegangen: en vifte som surrer et sted bak veggen, den diskré raslingen av klær, en mumlende dempet stemme. Noen starter den gamle heisen, og den beg ynner å bevege seg med en mekanisk knaking, får heissjakten til å vibrere.
«Er det ingen som kan få slått av den jævla heisen?» hveser en eller annen.
Heisen skjuler lyden av skrittene mine mens jeg går ned vindeltrappa som snor seg rundt sjakten. Jeg stopper ved tredje etasje og lytter. Under meg, i andre etasje, har det skjedd noe. Det er ikke første gang det gjør det.
For noen år siden kjøpte en idealistisk forening den store leiligheten, ved hjelp av en donasjon fra en som hadde mer penger enn han hadde behov for. Foreningen gjorde om leiligheten til herberge for vanskeligstilte og avvikere, og døpte det Chapmansgården. De har besøk minst én gang i uka, som regel av slitne byråkrater fra sosialtjenesten, men også ganske ofte av politiet. Herberget blir drevet av en tidligere sosialarbeider, Matilda eller Martina, jeg husker ikke navnet. Hun er gammel, men setter seg mer i respekt enn de fleste politifolk.
Da jeg lener meg over rekkverket, ser jeg at den tunge tredøra til herberget står åpen. Lyset er tent der inne. Den irriterte mannsstemmen blir beroliget av en mildere stemme, en kvinne. Heisen passerer meg på vei ned, og jeg følger etter den, går ned til andre etasje i skjul av heisen. De to politifolkene som står der stivner til da de får øye på meg. De er unge, mye yngre enn meg. Heisen stopper i nederste etasje, og det blir plutselig veldig stille.
«Forsiktig med hvor du går», sier kvinnen.
«Sett opp båndet», sier han og holder fram rullen med det blå og hvite sperrebåndet, og det får henne til å stirre på ham.
«Sett det opp selv, så skal jeg ta meg av ham.»
Hun har tatt av seg capsen sin, og holder den i hånden, har håret oppsatt i en stram hestehale som får ansiktet hennes til å se utstrukket ut. Mannen har firskåren kjeve og vennlige øyne, men jeg tror de er ganske opprørte begge to, for de ser på armbåndsurene sine hele tiden. På epålettene har de enslige kroner i gull, ingen striper. Assistenter.
Han går mot trappa med rullen i hånden. Jeg prøver å smile.
«Nå er det sånn at det har skjedd noe her», sier hun. «Jeg vil gjerne at du blir i huset.»
«Jeg skal ikke gå ut.»
«Hva gjør du her nede da?»
Jeg ser på vinduet i trappegangen, det er stort, og jeg kan se huset på den andre siden av gata. Det blå lyset skyller fortsatt over det.
«Jeg våknet.»
«Våknet du av blålysene?»
Jeg nikker, usikker på hva hun tenker. Hun ser forundret ut. Jeg kjenner en stram lukt, og først nå legger jeg merke til hvor blek hun er, øynene er rødsprengte. Hun har nettopp kastet opp. Hun legger hodet lett, nesten umerkelig på skakke og r ynker øyenbr ynene.
«Har vi truffet hverandre før?»
«Jeg tror ikke det.»
«Er du sikker?»
«Jeg er i politiet», prøver jeg, «men ikke … nei, jeg tror ikke vi har truffet hverandre.»
Hun ser lenge på meg, før hun tar opp notisblokka fra br ystlomma og blar fram til noe, klikker med pennen, noterer. Bak r yggen min rasler kollegaen hennes famlende med sperrebåndet på en måte som gjør meg irritert. Jeg betrakter døra bak kvinnen. Den viser ingen tegn til å ha blitt brutt opp.
«Jeg hadde ingen opplysninger om at det bor en politimann her.
Hva heter du?»
«Leo», sier jeg. «Leo Junker. Hva er det som har skjedd?»
«Hvilket avsnitt jobber du på, Leo?» fortsetter hun, med en tone som røper at hun er langt fra overbevist om at jeg snakker sant.
«IU.»
«IU?»
«Internutred …»
«Jeg vet hva det står for. Kan jeg få se legitimasjonen din?»
«Den ligger oppe i jakka, i leiligheten min», sier jeg, og blikket hennes beveger seg over skulderen min, som om hun søker blikkkontakt med kollegaen sin. «Vet dere hvem hun er?» prøver jeg. «Den døde.»
«Jeg …», beg ynner hun. «Du vet altså hva som har skjedd?»
Jeg er ingen god obser vatør, men det er sjelden menn besøker herberget. De har andre steder å gå til. Kvinnene har derimot ikke så mange herberger å velge mellom, siden de fleste hjem av denne typen nekter misbrukere og prostituerte. Kvinnene kan være én av delene, men ikke begge. Problemet er at de fleste nettopp er begge
deler. Chapmansgården er et unntak, og det gjør at mange kvinner kommer hit. Gården har en god regel for å slippe inn klienter : Man må ikke bære våpen. Det er en sympatisk holdning.
Så det er antagelig en kvinne. Og etter oppstandelsen å dømme er hun ikke lenger i live.
«Kan jeg …?» sier jeg og tar et skritt mot henne.
«Vi venter på teknikere», hører jeg kollegaen hennes si bak meg.
«Er Martina der inne?»
«Hvem?» sier kvinnen for virret og ser på blokka.
«Hun som driver herberget», sier jeg. «Vi er venner.»
Hun ser skeptisk ut.
«Du mener Matilda?»
«Ja. Nettopp.»
Jeg kipper av meg skoene, løfter dem opp og går forbi henne, inn i herberget.
«Hallo», sier hun skarpt og tar meg hardt i armen. «Du blir her.»
«Jeg vil bare se hvordan det er med vennen min», sier jeg.
«Du vet jo ikke hva hun heter engang.»
«Jeg vet hvordan man beveger seg på et åsted. Jeg vil bare se om alt er i orden med Matilda.»
«Det spiller ingen rolle. Du kommer ikke inn her.»
«To minutter.»
Politikvinnen ser lenge på meg før hun slipper armen min og ser på klokka igjen. Noen banker på ytterdøra nede, hardt og intenst. Hun ser etter kollegaen sin, som har gått oppover i trappa og er ute av syne.
«Vent her», sier hun, og jeg nikker og smiler, prøver å se oppriktig ut.
I Chapmansgården virker verden spøkelsesaktig stille. Taket henger lavt over hodet mitt, på gulvet er det stygg parkett, full av sår. Herberget består av en stor entré, et spiserom med kjøkken, et toalett med dusj, et kontor, og det jeg antar er sovesalen, innerst i lokalene. Lukten minner om en gammel manns garderobeskap. Innenfor døra står det en kur v på gulvet, og ved siden av den
henger det en håndskrevet lapp. VARME KLÆR. Under en hettegenser stikker et par hansker fram, og jeg drar dem ut.
Litt til høyre for den store entreen ligger det et r yddig og rent kjøkken, med et kvadratisk bord av tre og et par pinnestoler. Ved kjøkkenbordet sitter Matilda, den gamle fuglen av en kvinne, med skarp profil og krusete, sølvgrått hår, rett overfor en mann i politiuniform. Det virker som om hun svarer på spørsmål, med dempet og fattet stemme. De kikker opp idet jeg går forbi dem, og jeg nikker til Matilda.
«Er du fra voldsavsnittet?» spør han.
«Ja visst.»
Han kikker på hanskene jeg har i hånden, og jeg senker blikket mot gulvet, der det er tydelige skoavtr ykk. Det er ikke en støvel, snarere en sportssko av et eller annet slag. Jeg setter min egen sko ved siden av avtr ykket, og ser at jeg har like store føtter som den som nettopp har vært her.
«Hvor er de andre kvinnene?»
«Det var bare hun som var her», sier Matilda.
«Kjenner du henne igjen?»
«Hun har vært her f lere ganger i sommer. Jeg tror hun heter Rebecka.»
«Med ck?»
«Jeg vet ikke, men jeg tror det er med cc.»
«Og etternavnet hennes?»
Hun rister på hodet.
«Jeg vet som sagt ikke engang hvordan hun staver fornavnet.»
Jeg fortsetter bortover gangen og inn i sovesalen. Veggene er bleke, dekket med bilder. Et vindu står på gløtt, lar augustnatta trenge inn og gjøre salen unaturlig kald. Den består av åtte senger som står langs rommets langsider. Sengeteppene er ikke like, noen er blomstrete som veggene i en syttitallsleilighet, andre er ensfargede i sterke nyanser av blått, grønt eller oransje, andre igjen har stygge og intetsigende mønstre. Hver seng er merket med et tall, slur vete skrevet på treverket. I seng nummer sju, innerst i salen, ligger en kropp på siden med r yggen mot meg, kledd i lyse olabukser og
strikkegenser. Jeg kan se uflidd, mørkt hår. Jeg legger skoene mine på en av sengene og tar på meg hanskene.
Folk skyter, stikker, slår, sparker, drukner, etser, kveler og kjører over hverandre, og resultatet pendler mellom å være diskré og effektivt som et kirurgisk inngrep, og sølete som en henrettelse i middelalderen. Denne gangen har livet opphørt brått og pyntelig, nesten umerkelig.
Hadde det ikke vært for den rødbrune blomsten som pr yder tinningen hennes, kunne hun sovet. Hun er ung, mellom tjue og tjuefem, kunne vært fem år eldre enn det, men et hardt liv setter sine spor i ansiktet til et menneske. Jeg lener meg over henne for å få et bedre bilde av inngangshullet. Det er litt større enn hodet på en tegnestift, og de små utslagene av blod og svart slam fra våpenet har truffet pannen hennes. Noen har stått bak r yggen hennes med en finkalibret pistol.
Jeg studerer lommene hennes. De ser tomme ut. Klærne hennes virker urørte, under strikkegenseren kan jeg se en flik av en topp, men ingenting tyder på at kroppen hennes har blitt undersøkt, at noen har lett etter noe. Jeg legger hendene forsiktig mot kroppen og kjenner over siden, skuldrene og r yggen i håp om å finne noe som ikke burde være der. Da jeg ruller opp ermet på genseren, ser jeg resultatet av injeksjonsmisbruk i armkroken, men det ser penere ut enn det pleier, som om hun har latt det gå sport i å skyte så presist som mulig.
Bak meg hører jeg skrittene til Matilda. Hun stopper midt i døråpningen, som om hun er redd for å komme inn.
«Vinduet», sier jeg. «Er det alltid åpent?»
«Nei. Vi pleier å ha det stengt. Det var stengt da jeg kom.»
«Solgte hun?»
«Jeg tror det. Hun kom hit for en times tid siden. De fleste kvinnene kommer ikke før om en stund.»
«Hadde hun noe med seg? Klær, veske?»
«Ingenting annet enn det hun har på seg.»
«Er det hennes egne klær?»
«Jeg tror det.» Hun snufser. «De kommer i hvert fall ikke fra oss.»
«Hadde hun sko på seg?»
«Ved siden av senga.»
Svarte Converse med hvite lisser som er altfor tykke for skoene. Hun har kjøpt dem senere og byttet ut originallissene. De er ujevne og sprukne. Hun har oppbevart kapsler i dem. Jeg holder opp én av skoene og studerer sålen, intetsigende og mørkegrå, før jeg setter den forsiktig tilbake. Jeg tar fram mobilen og retter den mot ansiktet hennes, tar et bilde, og i et glimt gjør telefonens lille blits huden hennes smertelig hvit.
«Hvordan virket hun da hun kom i kveld?»
«Høy og sliten, som alle de andre som kommer hit. Hun sa at hun hadde hatt en dårlig kveld og bare ville sove.»
«Var du her da det skjedde?» spør jeg.
«Jeg sto og vasket opp, med r yggen mot døra, jeg verken så eller hørte noe. Jeg gjør alltid det på denne tiden, det er den eneste tiden på døgnet man rekker det.»
«Hvordan oppdaget du at hun var død?»
«Jeg gikk inn for å se om hun hadde sovnet. Da jeg gikk bort for å lukke vinduet, så jeg at hun …»
Hun fullfører ikke setningen.
Jeg går i en stor bue rundt den døde, bort til vinduet. Det sitter et stykke opp på veggen, krever et skikkelig hopp ned til fortauet i Chapmansgatan. Jeg ser på den døde igjen, og i lyset fra gatelykten utenfor ser jeg noe som glitrer i hånden hennes, som et tynt kjede.
«Hun har noe i hånden», sier jeg til Matilda, som ser undrende ut.
Ute fra gangen hører jeg en stemme jeg drar kjensel på. Jeg betrakter kvinnen en siste gang før jeg tar skoene mine og går etter Matilda ut fra sovesalen, og møter Gabriel Birck. Det er lenge siden jeg har sett ham, men han ser likedan ut – brun i ansiktet og med mørk, kortklipt frisyre. Birck har den typen hår som får en til å ville bytte sjampo, og han er kledd i en diskré, svart dress, som om han nettopp har blitt dratt ut fra en fest.
«Leo», sier han overrasket. «Hva faen gjør du her?»
«Jeg … våknet.»
«Er ikke du suspendert?»
«Tjenestefri.»
«Skiltet, Leo», sier han og snurper munnen sammen til en blek strek. «Hvis du ikke har skiltet ditt, må du gå ut herfra.»
«Det ligger i lommeboka, som ligger i leiligheten min.»
«Hent det.»
«Jeg skulle akkurat til å gå», sier jeg og holder opp skoene mine. Birck betrakter meg taust med grått blikk, og jeg legger hanskene tilbake og går mot døra og ut i trappegangen igjen, forbi kvinnen, som ser overrasket ut idet jeg passerer henne.
«Hvordan i helvete kom han inn her?» er det siste jeg hører inne fra herberget.
I stedet for å gå tilbake til leiligheten min, går jeg ned trappa og rundt heisen i første etasje, ut i den tomme, mørke bakgården. Først da, idet jeg kjenner den kalde bakken mot fotsålene, merker jeg at jeg fortsatt har skoene i hånden. Jeg tar dem på meg og tenner en sigarett. O ver meg danner veggene til det høye huset en ramme rundt himmelen, og jeg står der en liten stund, veksler mellom å røyke og å gnage på tommelneglen. Jeg går over bakgården og låser opp en dør som fører inn i huset, men en annen del av det. Trappehuset her er mindre og eldre, varmere. Jeg går mot ytterdøra og ut i Pontonjärgatan.
Vi befinner oss i en tid da man føler seg utr ygg blant fremmede. Et sted i nærheten pulserer lyden av tung klubbmusikk. Pontonjärsparken ligger foran meg, taus og full av skygger, og på avstand skriker det i bilbremser, og deretter lyden av en motor som går ned i turtall. I T-kr ysset står en mann og en kvinne og krangler, og det siste jeg ser før jeg går, er at en av dem løfter hånden mot den andre. Jeg tenker på at de skader hverandre, tenker på den døde kvinnen i seng nummer sju, på den lille gjenstanden jeg så i hånden hennes, på ordene jeg hadde sett på tunnelveggen tidligere på dagen, at noen mener at Sverige må dø, og jeg tenker at vedkommende som har skrevet det kanskje har rett.
Jeg går ut i Chapmansgatan igjen og tenner en ny sigarett, må gjøre noe med hendene. De tause blålysene flakker over veggen og
forsvinner, igjen og igjen. Flere uniformerte politifolk beveger seg rundt huset nå, i ferd med å sperre av deler av gata, omdirigerer trafikken og dem som kommer gående på fortauene. De vifter intenst og irritert. Sterke, hvite søkelys fra store lyskastere lyser opp asfalten. Et stort telt blir losset fra en bil, i tilfelle regn.
Det åpne vinduet i Chapmansgården slår lett i vinden. Jeg ser hoder sveipe forbi der inne, Gabriel Birck, en krimtekniker og Matilda. Under vinduet ligger fortauet, og jeg skulle gjerne undersøkt det nærmere, men det er skjult bak alt oppstyret foran huset.
Jeg ser på mobilen min i stedet. Et nytt døgn begynte for en halvtime siden. I nærheten hører jeg den surrende lyden fra en bar med åpne vinduer, musikken som blir spilt, noen som synger every time I see your face I get all choked up inside, og jeg slukker sigaretten, snur r yggen til Chapmansgatan.
En liten stripe blek asfalt forbinder de to større gatene på Kungsholmen. Jeg vet ikke hva den heter, men den er så kort at man kan sparke en ball fra den ene enden av gata til den andre. I et av husene som ligger presset inn i gata, er det en vinrød dør. Det står bare ett ord på den: BAR, skrevet med lysegul maling. Jeg åpner den og ser et blondt, bustete hode som hviler mot bardisken. Da døra slår igjen etter meg, løfter hodet seg sakte, det bølgete håret faller ned i en midtskill, og Anna kikker opp med halvåpne øyne.
«Endelig», mumler hun og drar hånden gjennom håret. «En gjest.»
«Er du full?»
«Jeg kjeder meg i hjel.»
«Litt reklame på døra ville få mer folk inn hit.»
«Peter vil ikke ha reklame. Han vil bare bli kvitt stedet.»
BAR er eid av en uinteressert entreprenør i trettiårsalderen. Faren hans kjøpte lokalet på begynnelsen av åttitallet, gjorde det om til bar og eide stedet til han døde. Da ble BAR testamentert til Peter, som etter farens ønske ikke fikk lov til å selge stedet før etter fem år. Det var fire og et halvt år siden. Med mindre jorden ikke går under, har Anna altså seks måneder igjen bak disken.
BAR er et slikt sted man bare finner hvis man leter etter det. Alt
her inne er av tre: bardisken, gulvet, taket, de tomme bordene og stolene som står sporadisk spredt rundt omkring. B elysningen er gulaktig og varm, får huden til Anna til å virke brunere enn den er. Forsiktig lager hun et eseløre i den tykke boka, og lukker den, tar fram en flaske absint fra et skap, setter fram to glass og skjenker det jeg antar skal være to centiliter, men som er betydelig mer. Det er ulovlig å selge, men det er mye av det som blir gjort i barene som heller mot å være ulovlig.
«Det er stille her», sier jeg.
«Vil du at jeg skal sette på musikken? Jeg slo den av, den forstyrret meg.»
Jeg vet ikke hva jeg vil. I stedet setter jeg meg på en av barkrakkene og drikker av glasset. Absint er den eneste spriten jeg klarer å drikke. Jeg drikker sjelden, men når jeg først gjør det, foretrekker jeg absint. Jeg fant veien hit på beg ynnelsen av sommeren, på vei hjem, høy. Jeg stoppet for å tenne en sigarett, måtte lene meg mot veggen for å stå støtt. Alt dro mot venstre hele tiden, gjorde det umulig å feste blikket, og da jeg til slutt klarte det – på den vinrøde, tunge døra på den andre siden av gata – så jeg ordet BAR. Jeg var ganske sikker på at det var en hallusinasjon, men sjanglet likevel over gata og beg ynte å banke hardt på døra. Anna åpnet etter en liten stund, med et balltre i hånden.
Jeg vet ikke hvor gammel hun er. Hun kan være tjue. Foreldrene hennes eier en slags herregård i Uppland, like nord for Norrtälje. For femten år siden startet faren til Anna et internettselskap i rett tid, og solgte det rett før boblen sprakk. Han investerte pengene i nye selskaper, som han lot vokse. Det er gjennom slike manøvre folk blir rike nå for tiden. Hun veksler mellom å ha et kraftig bekreftelsesbehov og å føle sterk forakt for ham. Hun studerer psykologi og jobber ekstra som bartender på BAR, men jeg ser aldri at hun leser faglitteratur, det eneste hun leser er tykke bøker med diffuse omslag. Det er alt jeg vet om henne. Det er nesten nok til at det kan passere som et vennskap.
Jeg ser meg selv i speilet bak bardisken. Klærne jeg har på meg ser ut som de er lånt. Jeg har gått ned i vekt. Jeg er blek for årstiden,
et tegn på at en person har ønsket å holde seg unna. Anna legger albuene på bardisken og hviler hodet i hendene, betrakter meg med et svalt, blått blikk.
«Du ser dyster ut», sier hun.
«Du har et godt blikk.»
«Jeg har et elendig blikk. Deg, derimot, lyser det av.»
Jeg drikker av absinten.
«En kvinne ble skutt i huset der jeg bor», sier jeg og setter ned glasset. «Det er noe ved det som … forstyrrer meg.»
«Der du bor?»
«I et herberge i første etasje. Hun døde.»
«Noen drepte henne, altså?»
«Hvis det er noen som har en tendens til å dø i denne byen, så er det narkomane og horer.» Jeg ser på glasset foran meg. «Men det er ofte overdose eller selvmord. De få som blir drept, er nesten alltid menn. Dette var en kvinne. Det er uvanlig.» Jeg klør meg på kinnet og hører den raspende lyden. Jeg burde barbere meg. «Det så … enkelt ut. Diskré og rent. Det er enda mer uvanlig, og det er det som plager meg mest.»
I bakgården til huset mitt pleier noen barn, jeg tror de er søsken, å løpe om kapp over gårdsplassen, fra den ene siden til den andre. Høylytt og leende, så det gjaller mellom veggene. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker på det nå, men det er noe med det bildet, hvordan de ser ut og hvordan de lyder, som betyr noe for meg, et bilde av noe som er gått tapt.
«Det er ikke din avdeling», sier Anna. «Etterforskning av dødelig vold. Eller?»
Jeg rister på hodet.
«Hva er din avdeling, da?»
«Har jeg ikke sagt det?»
Hun ler. Munnen til Anna er symmetrisk.
«Du sier ikke så mye når du er her. Men», tilføyer hun, «det er greit. Det passer meg.»
«Jeg jobber med internutredninger.»
Jeg drikker av glasset, merker at jeg har lyst til å røyke igjen.
«Du etterforsker andre politifolk?»
«Ja.»
«Jeg trodde det bare var menn i sekstiårene som fikk den æren. Hvor gammel er du, tretti?»
«Trettitre.»
Hun betrakter bardisken, mørk og ren, r ynker øyenbr ynene og tar fram en klut, beg ynner å gjøre den enda renere.
«Det er uvanlig», sier jeg. «At trettitreåringer jobber på IU. Men det hender.»
«Du må være en dyktig politimann», sier hun og legger kluten tilbake, lener seg mot bardisken.
Anna har på seg en svart skjorte med oppbrettede ermer og knappene åpne over br ystet. Rundt halsen henger et svart smykke i et tynt kjede. Jeg ser fra smykket til glasset, og det blinker til i belysningen. Det er ingen vinduer her.
«Ikke akkurat. Jeg har enkelte mangler.»
«Det har vi alle», sier hun. «Er du virkelig trettitre?»
«Ja.»
«Jeg trodde du var yngre.»
«Du lyver.»
Hun smiler.
«Ja. Ta det som et kompliment.»
Jeg ser meg i speilet igjen, og et lite øyeblikk er det som om speilbildet mitt løser seg opp, blir gjennomsiktig. Jeg har vært sivil for lenge. Jeg er egentlig ikke her.
«Hvorfor ble du politimann?»
«Hvorfor ble du bartender?»
Det virker som om hun tenker over svaret. Jeg tenker på det lille kjedet jeg skimtet i hånden til den døde kvinnen, lurer på hva det var. En amulett hun trengte for å få sove? Kanskje, men antagelig ikke. Det så ut som om den var plassert der. Jeg tar fram mobilen, klikker fram bildet av kvinnens ansikt og stirrer på det, som om øynene hennes kunne åpne seg når som helst.
«Jeg antar at alle må sysselsette seg med noe mens de prøver å finne ut hva de egentlig vil gjøre», sier hun til slutt.
«Nettopp.» Jeg drikker av glasset, ser på bildet på mobilen, viser det til Anna. «Gjenkjenner du henne?»
Anna ser på bildet.
«Nei, jeg drar ikke kjensel på henne.»
«Hun heter kanskje Rebecca.»
«Med ck eller cc?»
«Hvordan det?»
«Jeg bare lurte.»
«Det er uklart, men for øyeblikket tror jeg det er cc.»
Hun rister på hodet.
«Jeg kjenner henne ikke igjen.»
«Det var verdt et forsøk.»
Jeg forlater Anna idet hun setter den første stolen opp på bordet. Ifølge det tikkende, gamle vegguret er klokka noen minutter på tre, men med tanke på hvordan alt annet føles inne på BAR, er det ingenting som tyder på at det skulle stemme.
«Du kan ringe meg, vet du», sier hun idet jeg står med hånden på døra, og jeg snur meg.
«Jeg har ikke nummeret ditt.»
«Du finner det nok.» Hun setter en stol til på bordet, og lyden av tre mot tre blir skramlende og hard. «Ellers ses vi sikkert snart igjen.»
Belysningen blinker igjen, og jeg tr ykker ned håndtaket og forlater BAR. Hodet mitt duver lett og behagelig.
Stockholmsnatta er rå på en måte den ikke var tidligere. Hvis vegguret bak Anna går riktig, vil det være mørkt i flere timer til, og i øyekroken ser jeg noe som flimrer, en skygge som gjør at jeg stivner og snur meg. Noen følger etter meg, det er jeg overbevist om, men når jeg søker med blikket over gata, er det ingen der, bare et trafikklys som skifter fra rødt til grønt, en bil som svinger ut et par kr yss lenger borte, og suset fra en stor by som vokser med mørket og sluker de ensomme.
Da jeg kommer tilbake til Chapmansgatan, står det flere biler ved sperrebåndene: enda en politibil, biler fra T T, SVT og Aftonbladet, og en sølvgrå blank kassebil med fargede ruter og teksten AUDACIA AB i svart over den sølvgrå lakken. Gata er sperret, og ved sperrebåndene står det folk som blir til svarte silhuetter i motlyset fra de tente frontlyktene til politibilen. Enkelte fotoblitser stikker til. Noen løfter opp et teppe på høyde med kassebilen, og blitsene går over i et intenst, smatrende f limmer. Jeg skimter en båre, en hånd som klemmer rundt håndtaket på den, men ikke noe mer.
Ingen blålys flakker lenger. Dødens signaler er slått av, og det er bare fotografenes blits igjen, et sukk fra dem som står ved sperrebåndene, kanskje av opprørthet, men antagelig av skuffelse. Teppet som blir holdt oppe av to uniformerte politimenn skjuler alt de har kommet for å se. To menn, de som håndterer liket, går inn i den sølvfargede kassebilen, og så kjører den forsiktig ut gjennom sperringen.
Jeg tar bakveien inn i Chapmansgatan 6. Da jeg går forbi andre etasje, står døra åpen, og jeg hører stemmen til Gabriel Birck innenfor. Sperrebåndene henger oppe, og kommer til å gjøre det i flere dager, kanskje lenger. Jeg er stengt ute fra det, fra alt, og går opp til leiligheten min, legger meg i senga som om det bare var et minutt siden jeg våknet.
Underlig, hvordan det liksom går et grøss gjennom rommet like før morgenen kommer.