Christoffer Carlsson Den fallende detektiven

Den fallende detektiven

Christoffer Carlsson

Den fallende detektiven Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Bazar Forlag AS Ankerveien 209 1359 Eiksmarka www.bazarforlag.com

Originaltittel: Den fallande detektiven Copyright © Christoffer Carlsson 2014 Utgitt etter avtale med Ahlander Agency Første gang utgitt av Piratförlaget, Sverige © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, 2016 Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen Omslagsdesign: Eric Thunfors Forfatterfoto: © 2013 Fotograf Anna-Lena Ahlström Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,8/14,67 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovenia Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-691-1

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Mela, alltid

ey told me that you had gone totally insane, and that your methods were unsound.

WILLARD:

KURTZ: WILLARD:

Are my methods unsound?

I don’t see any method at all, sir.

APOCALyPSE NOW

Det var den vinteren stormen raste.

En forsker døde, en diktafon gikk fra hånd til hånd gjennom Stockholm, og overalt hvor den havnet, skapte den problemer. En demonstrasjon utartet, og to som en gang hadde vært venner, møttes ved huskene der de pleide å leke da de var barn.

På bunnen av Mälaren lå det en mobiltelefon, som ikke hadde noen som helst betydning for det som skjedde, utover det at den var blitt kastet i vannet av den skyldige. I en sykeseng lå en mann for døden, og hans siste ord var Semosund og Esther. Hva nå det betydde. Den saken skulle ikke bli oppklart før det var for sent. Og hele tiden tikket klokka mot nullpunktet, den tjueførste desember.

Det var en merkelig og komplisert historie, alle var enige om det i ettertid. Eller var den virkelig det? Kanskje den egentlig var svært enkel, til og med banal, for det var også vinteren da én forrådte en annen, og det var nok det som var begynnelsen på slutten.

Det hele foregikk, så vidt vi vet, omtrent slik:

I Who comes around on a special night?

12/12

Bare én ting er sikkert: Byen er redd. Nå har den vist sitt sanne ansikt, det er jeg sikker på. Det kan høres i byens puls hvis man går inntil og tør å legge øret mot den, hvis man virkelig lytter til hvordan den tikker. Den er anspent og nervøs, uforutsigbar. En lyspære som har begynt å blinke, i ferd med å slukne for godt. Men det er det ingen som tenker på. Ingen som ser.

I stedet ringer en enslig kirkeklokke. Det er midnatt, og snøen faller lett og sakte. De kalde gatelyktene får snøfnuggene til å glitre som sølv og bli gjennomsiktige. Fra en klubb i nærheten pulserer en tung bass, noen som synger oh, I wish it would be Christmas every day, og det skriker i bilbremser et stykke lenger borte. Føreren legger seg på hornet.

Og i det erne: sirener. Det er en sånn natt.

Et av smugene i Döbelnsgatan er lite og trangt. Hvis man strekker ut armene, kan man nesten ta på de slitte teglsteinsveggene på begge sider, så smalt er det. Og mørkt. Fasadene vokser seg høye i byens sentrum, og det er lenge siden sist solen nådde den slitte asfalten.

Det lille smuget fører inn til en større bakgård. Langs veggene står det tett i tett med mørkegrønne plastdunker fulle av søppel.

Det har lagt seg et tynt lag av snø over dem. Når man løer blikket, kan man skimte en bit av himmelen der oppe, rammet inn av husveggene.

13

En kvinne i lyseblå kjeledress reiser møysommelig et stort, hvitt telttak over en del av bakgården. Under telttaket ligger en mann på ryggen. Han er kledd i oppkneppet tykk frakk, strikkeskjerf, mørkegrå olabukser og svarte støvler. Han er opplyst av fire sterke, hvite lyskastere. I nærheten ligger en slitt Fjällräven-ryggsekk åpen. Eiendeler ligger spredt ut fra sekkens åpning, en bok, en kortholder, et par tykke sokker, et nøkkelknippe, litt kontanter. Han har hatt hansker på, men har tatt dem av. De stikker opp fra frakkelommene.

Mannen er mellom tretti og førti år gammel, mørkhåret med kortklippet og pent gredd frisyre, noen dager gammel skjeggstubb og firskårne ansiktstrekk. Øynene hans er lukket, så man kan ikke se øyenfargen, og det er kanskje like greit, foreløpig.

Jeg venter et stykke unna teltet, med hendene i frakkelommene, og tramper med beina som om jeg var utålmodig. Egentlig er jeg mest kald. Høyt oppe i et av vinduene mot bakgården lyser en rød julestjerne. Den er på størrelse med et bildekk, og bak den skimter jeg et ansikt. En gutt.

«Har han stått der lenge?»

Kvinnen i blå kjeledress, Victoria Mauritzon, snur seg der hun sitter på huk og er i ferd med å åpne vesken sin.

«Hvem?»

Siden jeg er opptatt av å holde hendene varme, beholder jeg dem i lommene og nikker mot vinduet.

«Gutten.»

Mauritzon følger blikket mitt.

«Jaså.» Hun myser mot snøen. «Jeg vet ikke.»

Mauritzon går tilbake til arbeidet. Hun tar opp et kamera, justerer på det, og tar deretter sekstiåtte bilder av den døde og verden rundt ham.

Tause blålys slår mot husveggene, og lenger borte blafrer de blå og hvite sperrebåndene. Noen forbipasserende har stoppet opp og betrakter det hele, i håp om å få se noe. Blits fra mobilkameraer glimter til nå og da.

14

Mauritzon har lagt kameraet tilbake i vesken og forsiktig puttet et digitaltermometer inn i øret på den døde.

«Det er ganske ferskt,» sier hun.

«Hvor ferskt?»

«En time, kanskje ikke det engang. Jeg er mindre sikker enn jeg pleier å være. Denne metoden gir bare et grovt overslag, men jeg fikk ikke med meg det andre utstyret.»

«Hvordan døde han?»

«Aner ikke.» Hun tar ut termometeret, leser av og skriver noe på skjemaet. «Men død er han.»

Jeg går forsiktig inn under telttaket og setter meg på huk ved ryggsekken. Mauritzon gir meg et par latekshansker, og jeg tar motvillig hendene opp av lommene. Hanskene gjør huden min blekere, får fingrene til å virke enda mer knoklete enn de er.

Kvalmen vokser i meg, og varmen stiger oppover langs ryggen og blir til kaldsvette. Jeg håper at Mauritzon ikke merker det.

«Han ser pertentlig ut,» sier hun med blikket på den døde. «Ikke akkurat den typen man venter å finne i en bakgård.»

«Kanskje han skulle møte noen.»

Jeg tar opp kortholderen. Den er av svart skinn. Kortene stikker opp av de små lommene: et kredittkort, et ID-kort og et hvitt adgangskort av noe slag, med snirklete blått mønster og STOCKHOLMS UNIVERSITET skrevet med like blå tekst. Jeg drar ut ID-kortet og svelger to ganger for å legge bånd på kvalmen. «omas Markus Heber.» Jeg sammenligner bildet med ansiktet hans. «Det ser ut til å være ham. Født i syttiåtte.»

Jeg noterer personnummeret med en merkelig følelse av at jeg stjeler noe fra den døde, før jeg legger ID-kortet tilbake i kortholderen og snur meg mot de andre gjenstandene som har falt ut av ryggsekken. Nøkkelknippet røper ikke noe mer enn at den døde ikke hadde bil. Tre nøkler, en til hjemmet, en som ikke kan identifiseres umiddelbart, men som antagelig går til arbeidsplassen hans, og en sykkelnøkkel. De tykke sokkene er tørre, men brukt, lukten minner om den man kjenner når man stikker nesen ned i en sko.

15

Boka, e Chalk Circle Man, er skrevet av Fred Vargas. Omslaget er litt slitt, og halvveis i boka er det et eseløre. Jeg åpner siden, og blikket faller på den øverste setningen.

Can’t think of anything to think.

Jeg tenker over setningens betydning før jeg lukker boka, legger den tilbake og reiser meg. Det er min tolvte dag tilbake i tjeneste, den andre med nattevakt.

Spørsmålet er hva faen jeg gjør her.

Voldsavsnittet med ansvar for City og Norrmalm er det avsnittet som i politikretser blir kalt Ormebolet. Berusede personer som slår, sparker, knivstikker og skyter hverandre, narkomane og langere som blir funnet med hull i nakken i kjellere, kvinner som slår i hjel menn og menn som slår i hjel kvinner, våpen- og narkotikapartier som skier eiere, opptøyer, demonstrasjoner, villmannskjøring og kjøretøyer som blir satt i brann. Det er Ormebolet. Og nå dette, en velkledd mann i sin beste alder som dør i en bakgård. Ingen er trygg.

Formelt var jeg ute i kulden til og med årsskiet. Fram til da var aktiv tjeneste utenkelig, særlig etter det som skjedde på slutten av sommeren. Det var muligens en samtale med psykologen som forandret på det.

Psykologen er av den typen som bedømmer klientene sine i penger, og jeg hadde for lengst sluttet å være en lukrativ investering.

De timelange øktene ble preget av at jeg vekslet mellom å briste i gråt og å sitte dypt hensunket i taushet og røyke sigaretter, til tross for at det var forbudt. Psykologen så mest ut til å kjede seg, betraktet det solbrune ansiktet sitt i speilet bak ryggen min og dro hånden gjennom det velkjemmede håret.

«Hvordan går det med Sobrilen?» spurte han.

«Bra. Jeg prøver å kutte ned.»

Noe ble tent i øynene hans.

«Bra, Leo.» Han skrev noe i papirene sine. «Bra, det er bra. Et kjempestort framskritt.»

Kort tid etter mente psykologen at jeg ikke lenger hadde behov 16

for hans hjelp, så jeg gjennomgikk en latterlig enkel helsesjekk noen dager senere, og den som undersøkte meg så ingen grunn til at jeg ikke skulle gå tilbake til å tjene rettsvesenet.

Det kan ha kommet av at jeg ikke sa noe om marerittene og de sporadiske hallusinasjonene. Ingenting om de underlige impulsene til av og til å ville slenge et glass i veggen, slå i stykker en stol eller dra til noen i ansiktet. Av en eller annen grunn var det heller ingen som spurte, og hadde de gjort det, ville jeg ikke fortalt sannheten.

Er det noe jeg har lært meg, så er det at det ikke er vanskelig å lyve seg fri i politiet.

Internutredningsavsnittet var utelukket, med tanke på det som hadde skjedd. Men jeg burde i det minste ha fått begynne med skrivebordstjeneste et eller annet sted, kanskje på tyveriavsnittet eller sedelighetsavsnittet. Et eller annet sted langt inne i byråkratiets mest støvete hjørne, der jeg ikke kunne gjøre vesentlig skade.

Men nei.

Jeg måtte selvfølgelig havne i Ormebolet igjen, der jeg en gang ble opplært av Levin. Politidirektoratet har pøst ressurser inn i distriktet, og det er kanskje derfor jeg er her. De økte ressursene hjelper – så vidt vi vet – ikke noe særlig. Storbyens larm kan gjøre folk gale, sies det, og galest blir de som befinner seg ved larmens kilde, byens hjerte. Det er ingen hemmelighet. Alle som en gang har tjent pengene sine i Ormebolet vet det.

Jeg tar av meg latekshanskene. Gutten står der oppe fortsatt, halvveis skjult av den store lysende stjernen. Seks, kanskje sju år, ikke mer, med store øyne og krøllete mørkt hår. Jeg løer hånden og hilser, og blir forundret når gutten uttrykksløst gjør det samme.

«Noen burde snakke med ham.»

«Med hvem?» sier Mauritzon.

«Gutten.»

«De kommer nok til ham, tidsnok.»

Mauritzon har rett. Det er sent, og det er mørkt i de fleste vinduene som vender mot bakgården, men i stadig flere blir lysene tent etter hvert som folk blir vekket av kollegene mine, som har begynt å gå fra dør til dør. Selv tar jeg en Sobril opp fra innerlomma på frakken, den første siden skiet begynte. Den er liten og rund som o-en på et tastatur. Å se den og holde i den gir meg vann i munnen, og jeg kjenner at svettetoktene avtar. Jeg kan allerede forestille meg følelsen av sakte å bli pakket inn i bomull og se hvordan verden antar riktige proporsjoner igjen. Jeg holder pillen i hånden, før jeg diskré legger den tilbake i innerlomma, og umiddelbart angrer på at jeg ikke puttet den i munnen.

«Hvor er mobilen hans?» spør jeg og merker at stemmen min er unaturlig tykk.

«Den dødes? Aner ikke. Kanskje han ligger på den. Jeg må snu ham, jeg vil se på ryggen hans.»

Hun vinker til seg to uniformerte betjenter. De er ti år yngre enn 18

meg, og grøsser, kanskje av kulde. Hun gir dem latekshansker, og så hjelper de til med å snu forsiktig på kroppen sånn at Mauritzon kan granske ryggtavlen og baksiden av beina.

Under kroppen til omas Heber er bakken brunrød. Blodet har fått snøen til å smelte og bli til rødlilla, brunaktig slaps.

«Merkelig at det er så lite blod,» sier jeg.

«Det er kulden,» mumler Mauritzon og undersøker den våte frakkeryggen. «Den gjør at kroppsfunksjonene stopper raskere.»

Hun rynker øyenbrynene. «Der har vi noe.»

En tydelig ri i ryggen, på høyde med hjertet.

«Etter en kniv?»

«Ser sånn ut.» Hun snur seg mot de to betjentene. «Legg ham forsiktig tilbake.»

«Og tilkall Gabriel Birck,» sier jeg.

«Har ikke han fri?» spør en av betjentene.

«Jo, formelt har han det.»

«Kan det ikke vente til i morgen, da?»

Jeg ser fra den døde Heber til betjenten. Kvalmen kommer tilbake og pulsen stiger. Angsten kommer snikende, skapninger som kommer opp fra underverdenen og strekker seg etter meg.

«Hva tror du selv?» får jeg sagt. «Vi trenger en etterforskningsleder.»

Betjenten ser på kollegaen sin.

«Gjør det du,» sier han.

«Han ba deg gjøre det.»

«Bare gjør det,» freser jeg og føler at veggene rundt oss kommer nærmere, veggene som er i ferd med å falle. Falle og knuse meg.

Betjentene sukker og går. Mauritzon konsentrerer seg om den døde. På klubben i nærheten synger noen oh, what a laugh it would have been if daddy had seen mommy kissing Santa Claus that night, og Mauritzon nynner med til melodien.

Kanskje det er klubben og tanken på alkohol som gjør at svettetoktene blusser opp og skyller gjennom meg igjen, trenger ut gjen19

nom porene og gir meg åndenød. Jeg beveger meg bort fra åstedet med raske skritt, gjennom smuget og ut på Döbelnsgatan. Jeg vet ikke hvor godt det synes, men det føles som om jeg sjangler, vakler, og snart gisper jeg etter lu. Puste, jeg får ikke puste.

Det svartner for meg, og et eller annet sted mellom den døde og sperringene støtter jeg meg mot veggen. Teglsteinene er kalde og harde, men støtten er det eneste som hindrer meg i å falle, og så vrenger magen seg, og jeg står tvekroket. Ut av halsen og munnen fosser restene av en halvfordøyd pølse, brød og kaffe, blandet sammen til en illeluktende røre som treffer den frosne snøen med et plask.

Musklene svikter, og jeg faller på kne, kjenner kulden trenge inn gjennom olabuksa og opp i lårene, men det er en avdempet følelse som blir druknet av svetten, skjelvingen, den hese raspingen fra halsen og overbevisningen om at det er slik livet kommer til å ende.

«Drap kan tydeligvis gå innpå herdede folk også,» hører jeg en av betjentene si i det erne.

Fotografenes blitser gnistrer til. Alt er en tykk tåke. Jeg lukker ikke øynene, men de er fulle av tårer etter brekningene. Alt er grumset. Det svir i halsen og velter seg i magen.

Med den ene hånden mot teglsteinsveggen reiser jeg meg, mens jeg roter i innerlomma på frakken med den andre. Det er ikke første gang det skjer. Når tok jeg en sist? Det må ha vært en eller to dager siden. Har det virkelig ikke gått lengre tid enn det? Jeg faller fortsatt, dypere, inn i meg selv.

Det er ikke byen som er redd. Det er ikke Stockholm som er en lyspære i ferd med å slukne. Det er jeg.

Døra er tung og kald, og på brevsprekken står det THyRELL. Jeg fører en skjelvende pekefinger mot dørklokka før jeg bestemmer meg for å banke på i stedet. Det er noe uforutsigbart med barn, og det gjør meg nervøs.

Jeg er ør, men Sobrilen begynner å virke og pakker meg sakte inn i et lett teppe. Jeg er fortsatt mo i knærne, men kaldsvetten tørker og gjør huden stiv. Med det samme jeg har satt knoken mot treverket, hører jeg bevegelser der inne, som om noen ventet på meg. Låsen blir vridd rundt med et klikk og døra går opp, forsiktig.

Det er en tynn liten gutt, huløyd og så blek at jeg først opplever huden hans som nesten gjennomsiktig.

«Jeg er syk,» sier han.

«Ok. Det går bra.»

«Lungebetennelse,» forklarer gutten sakte, som om ordet krever stor anstrengelse.

«Hva heter du?»

«John. Du, da?»

«John. Det er et fint navn. Jeg heter Leo og er politimann. Er moren eller faren din hjemme?»

«Pappa er bortreist.»

Et eller annet sted bak ham blir en dør åpnet, og en søvndrukken kvinne på min alder kommer ut. Hun har på seg en nattkjole med et utvasket trykk av Bob Dylan på.

21

«Har du åpnet, John?» spør hun, og legger hendene på skuldrene hans. «Hva gjelder det?»

«Det har …» Jeg nøler. «Jeg er politi. Det har skjedd noe nede i bakgården, og jeg tror John kan ha sett det. Jeg vil gjerne snakke med ham.»

«Kan jeg få se legitimasjonen din?»

Jeg viser henne den.

«Må dere snakke med ham nå?»

«Ja. Hvis det er greit?»

John snurper sammen munnen, som om han overveier fordelene og ulempene ved å slippe en fremmed mann inn i hjemmet sitt.

Til slutt går han til side.

«Du må ta av deg skoene,» sier han.

«Selvfølgelig. Hvor gammel er du, John?»

«Han er seks år,» sier kvinnen.

Hun presenterer seg som Amanda. Hånden hennes er varm.

Den lille entreen er kort og smal, og fører inn til en større stue. På veien dit passerer jeg et kjøkken og den halvåpne døra til foreldrenes soverom. Jeg stiller meg ved den store julestjernen som lyser på vindusposten, klar og rød.

«Hva er det han har sett?» spør hun.

«Da du så meg der nede, John, da vi vinket til hverandre. Da sto du her ved dette vinduet, ikke sant?»

«Ja.» «Hva er det han har sett?»

Amanda går bort og kikker ned i bakgården, gisper og slår hånden for munnen.

«Herregud.»

Hun spør John om det går bra med ham. Om han virkelig orker å snakke med meg.

«Jeg orker.»

«Ok. Jeg skal …» Hun samler seg. «Jeg tror jeg skal lage litt te. Vil du ha, John?»

Han trekker på skuldrene. Hun går av sted, ustøtt.

22

Jeg setter hendene mot lårene og bøyer meg fram for å prøve å se verden der nede slik han må ha sett den. Her oppe fra har man god oversikt over bakgården, der Mauritzon nå er i ferd med å ta skoene av den døde. Det er flere personer som beveger seg rundt den døde nå, og etter Mauritzons kroppsspråk å dømme, blir hun ikke i bedre humør av det.

«Du lukter,» sier gutten.

«Gjør jeg det?»

«Du lukter oppkast.»

«Det er jakka. Som politimann treffer man mange som kaster opp, og noen ganger rekker man ikke å komme seg unna.»

«Men øynene dine.» Gutten myser mistenksomt. «De er røde.»

«Jeg har ikke sovet på lenge.»

John vurderer sannhetsgehalten i dette, før han tilsynelatende lar det fare.

«Det ligger noen der nede.»

«Ja.» Jeg reiser meg igjen. «Ja, sånn er det.»

«Han er død, ikke sant?»

«Ja.» Jeg ser meg om etter noe å sitte på, og finner en stor lenestol i skinn ved siden av et lavt glassbord. Jeg setter meg på et av de brede armlenene, og i samme øyeblikk hoster John, voldsomt og hest.

Lungene surkler som et dårlig avløp, og gutten skjærer grimaser av smerten, blir rød i ansiktet.

Det virker som om Amanda har glemt hvorfor hun gikk ut på kjøkkenet, eller har ombestemt seg på veien. Hun kommer tilbake med et glass vann, plasserer det på bordet og setter seg i sofaen, legger et pledd over beina.

«Jeg vil gjerne være med.»

«Selvfølgelig.» Jeg ser mot vinduet. «Du så meg der nede, John.

Ikke sant?»

«Ja.» «Hvor lenge sto du der?»

Gutten legger armene i kors.

23

«En stund. Ikke så lenge.»

«Kan du fortelle meg hva du så da du kom bort til vinduet? Hva som skjedde der nede da?»

«Det skjedde ingenting.»

«Var det ingen der?»

Han rister på hodet.

«Men det kom noen senere.»

«Når da?»

John hoster igjen, men ikke så kraig denne gangen.

«Du spør om klokka, men den kan jeg ikke ennå.»

«Det stemmer. Jeg spør om klokka.» Jeg nøler. «Men det er ingen fare. Hvem var det som kom inn i bakgården?»

«En mann. Han som ligger der ute nå.»

«Hvordan vet du at det var ham?»

«Fordi jeg tror det.»

Jeg kveler et sukk. Barn.

«Var han alene?»

«Ja.» «Hva skjedde så?» spør jeg.

«Jeg vet ikke riktig. Jeg måtte på do, og da jeg kom tilbake, lå han der han ligger nå.»

«Var han alene da også?»

«Nei. Det sto en ved siden av og holdt på med ryggsekken hans.»

«Kan du beskrive hvordan han så ut?»

John tenker seg om.

«Svarte klær.»

«Var han høy eller lav?»

John mønstrer meg nedenfra og opp.

«Omtrent som deg.»

«Hvilken hårfarge hadde han, så du det?»

«Nei. Han hadde lue på seg.»

«Hadde han en sånn lue man drar ned over ansiktet?»

Spørsmålet får gutten til å le, en klukkende, dyp og behagelig 24

lyd som får det til å knyte seg varmt i magen min. Latteren går over i hoste, og John blir rød i ansiktet igjen.

«Drikk vann, lille venn,» sier Amanda.

Jeg rekker ham glasset. Han tar en slurk og skjærer grimaser som om det gjør vondt.

«Nei,» sier han. «Nei, sånn har man ikke luer.»

«Da du kom tilbake, sto det altså noen der nede ved mannen og rotet i ryggsekken hans?»

«Ja.» «Fant han noe?»

«Jeg så ikke hva det var.»

«Men han fant noe?»

«Ja. Og så forsvant han.»

«I hvilken retning?» Jeg peker ut gjennom vinduet og får gutten til å følge fingeren med blikket. «Den veien, eller den veien?»

«Den første.»

Tilbake mot sentrum.

«Og så,» fortsetter gutten, «forsvant den andre også.»

«Den andre? Karen som ligger der ute?»

«Nei. Den som gjemte seg.»

«Var det en person til der nede som gjemte seg?» Jeg holder opp hånden og strekker ut tommelen. «Først var det han som ligger der ute.»

Gutten nikker. Jeg holder opp pekefingeren.

«Så var det han som sto med ryggsekken.»

John nikker igjen. Jeg strekker ut langfingeren.

«Og så var det en til.»

«Ja.» John ser fornøyd ut, som om han har lyktes med den vanskelige oppgaven å få en voksen til å forstå noe. «Akkurat.»

«Var det en gutt eller jente, denne siste?»

«Jeg vet ikke.»

«Hvordan var håret, var det langt eller kort?»

«Det så jeg ikke.»

«Hvor var det vedkommende gjemte seg?»

25

«Bak en av de grønne kassene. Da han som hadde holdt på med ryggsekken hadde gått, kom den andre fram og forsvant.»

«Hvordan beveget den personen seg? Raskt eller langsomt?»

«Ganske raskt.»

«Smidig? Jeg mener,» fortsetter jeg til den uforstående gutten, «virket han klønete? Gikk han rett eller skjevt, sjanglet eller snublet han, eller noe sånt?»

John rister på hodet.

«Han bare gikk.»

«Så det var kanskje en gutt likevel?»

«Nei, jeg vet ikke. Jeg så jo ikke det. Det er du som sier ’han’.»

Gutten har rett, og jeg sier ikke mer. I stedet går jeg bort til vinduet. De sterke lyskasterne som lyser opp den døde er blendende.

Mauritzon gir ham noe som ligner pedikyr.

«Sto du der alene hele tiden?»

«Ja.» «Du sto ikke opp?» spør jeg Amanda.

«Nei.» Hun ser ut som om jeg skulle ha fornærmet henne.

«Jeg mente det ikke sånn.» Hun svarer ikke, og jeg snur meg mot gutten. «Det er bra, John. Takk for hjelpen. Du har fortalt meg viktige ting, ting som kan hjelpe oss.»

«Han er død,» sier gutten igjen. «Han som ligger der nede.»

«Det stemmer. Det kan vi i hvert fall være helt sikre på.»

Julestjernen gjør at bakgrunnen smelter bort, får snøen som faller ute i desembernatta til å bli en uskarp, gråsvart sørpe.

«Skal du gå nå?» spør gutten.

«Jeg tror det.»

«God Lucia, da.» Blikket hans glir mot entreen. «Ikke glem skoene.»

Nede ved den døde har mye forandret seg, og likevel ingenting.

Han har ikke sko på lenger, og frakken er også ernet. På avstand er det nesten ikke mulig å se liket, siden det blir skjult av alle som beveger seg rundt det. Utenfor, langt borte ved sperringene, venter det som kunne vært en sivilbil, men som tilhører Expressen eller Aonbladet. Betjentene er ikke å se lenger. Kanskje de henter seg inn igjen etter å ha ringt Gabriel Birck. Det har blitt enda kaldere, eller det føles i hvert fall sånn. Men slike forandringer er kanskje uvesentlige, for den døde er fortsatt like død, snøen faller like uavbrutt som før, og enkelte netter er sånt det eneste som betyr noe.

«Hvem var det som ringte og varslet?» spør jeg med mobilen i hendene.

Jeg stoler ikke på hukommelsen min lenger, og må lage et sammendrag av samtalen med gutten, men jeg har ikke noe annet enn mobilen å skrive på. En av de uniformerte betjentene har en notisblokk i hånden, og et halvspist ost- og skinkerundstykke i den andre.

Han heter Fredrik Markström, er en ung betjent fra Norrland og har skuldre som en vektløer.

«Jo,» sier han og blar to ark tilbake. «Det var en anonym samtale fra en mobiltelefon. Vedkommende hørtes rar ut i stemmen, som om han eller hun forvrengte den. Mer vet vi ikke. Jeg har bestilt en kopi av samtalen, som skal sendes til deg. Vakthavende prøvde å ta navnet, men varsleren hadde tydeligvis brutt forbindelsen. De bestemte seg viselig for å sende noen likevel.»

«Og det var deg?»

27

«Jeg og Hall,» sier Markström og tar en ny bit av rundstykket. Åsa Hall kommer fra Göteborg, og er i det meste Fredrik Markströms rake motsetning: pratsom, kortvokst og munter.

«Hvem kom etter dere?»

«Larsson og Leiy.»

«Larsson og Leiy?»

«Ja.» «Hva faen gjorde de i city?»

Markström tar enda en bit.

«Aner ikke. De sa de var i nærheten.»

Larsson og Leiy er ordensbetjenter ute i Huddinge, og av den typen som sjelden får representere etaten på informasjons- og rekrutteringsdager. Den ene har høydeskrekk og den andre er skuddredd, brister som mildt sagt er upassende for politifolk. Dessuten er de like sensasjonslystne som avisjournalister.

Da Markström og Hall kom til stedet, handlet de i tråd med instruksen. Larsson og Leiy fikk i oppgave å snakke med eventuelle vitner. Ingen av dem er å se, og jeg vet ikke om det er positivt eller ikke.

I stedet går jeg til containerne som dekker veggene i bakgården.

Det lukter surt. Jeg setter meg på kne foran dem, slik at kulden fra bakken igjen trenger opp gjennom olabuksa og stiger opp i lårene, men denne gangen er følelsene lett neddempet og kulden mildere, mer utholdelig.

Bak en av containerne er det spor i det tynne snødekket. Noen har stått der, tatt noen skritt fram og tilbake. Skoavtrykkene er tydelige. Støvler. Slitte, sånne man bruker hvis man ikke har råd til å kjøpe nye hvert år.

«Victoria,» sier jeg lavt, og får Mauritzon til å kikke opp fra den døde. «Jeg tror det har stått noen her.»

Hun noterer i blokka hun har i brystlomma på kjeledressen.

Jeg går ut på gata og bortover langs kvartalet, forbi sperringen, og tenner en sigarett. Klubbmusikken pulserer, nå er det en gammel sang i nytt arrangement, av den typen man kan danse til. Jeg hus28

ker melodien fra tenårene, og et kort øyeblikk skulle jeg ønske jeg var femten år yngre, at jeg fortsatt holdt på med utdannelsen, at framtiden føltes litt mer uskrevet.

Mobilen vibrerer i innerlomma på frakken, det er en tekstmelding fra Sam. sover du? nei, jeg har vakt. har du en fin kveld?

Jeg grubler over svaret, tar et trekk. den er ok, bestemmer jeg meg for. drap i vasastan, fortsetter jeg, men så ombestemmer jeg meg, erner det og tilføyer: hva med deg? jeg savner deg, lyder svaret, og det får meg til å ønske at jeg befant meg et annet sted. i morgen? ja, i morgen blir bra.

Jeg lurer på hva det betyr. Sam avlyser eller utsetter nesten alltid avtalen når vi skal møtes.

En velkledd mann med like velkjemmet hår og den åpne frakken flagrende etter seg, kommer gående gjennom snøen. Han løer hånden taust og ser på sigaretten mellom fingrene mine, med en avsmak som i takt med skrittene går over i lengsel.

«God Lucia,» sier jeg.

«Kan jeg få resten?» spør han.

Jeg gir Gabriel Birck den halvrøykte sigaretten, og han suger livet ut av den.

«Jeg visste ikke at du røyker.»

«Det er mye du ikke vet. Hvem er etterforskningsleder?»

«Du.» «Jeg? Vi trenger en overbetjent. Hvor er Morelius?»

«Han har fri.»

Birck himler med øynene.

«Få tak i Calander, da. Han har ikke fri, og det vet jeg, for jeg så ham ved pølsekiosken på Sankt Eriksplan for noen timer siden, og han så svært så arbeidsfør ut.»

29

«Han har fullt opp med øksemannen i Tegnérgatan.»

«Faen. Bäckström, da? Han er bedre enn ingenting.»

Jeg rister på hodet.

«Utlånt til Rikskrim.»

«Fy faen, stakkars Rikskrim.»

Birck knuser gloen mot husveggen og skal til å gå, men stopper opp og snuser i luen.

«Har du kastet opp?»

«Nei.» «Du lukter spy.»

«Jeg har ikke kastet opp.»

«I så fall er det noen som har kastet opp på deg.»

«Ikke i dag.»

Det får Birck til å le. Han tar opp et par hansker fra frakkelommene.

«Hvor ligger han?»

«Inne i bakgården.»

«Vi har et vitne,» sier jeg og ser opp mot vinduet der julestjernen fortsatt lyser. «John yrell. Han har sannsynligvis sett gjerningsmannen.»

«Hvordan vet du det?»

«Jeg har snakket med ham.»

«Og hva så han?»

«En hel del, tror jeg, men …»

«Hva?» «Ifølge moren er han seks år.»

«Seks år.» Birck skjærer en grimase. «Strålende.»

Han sitter på huk ved siden av det tause, sluknede ansiktet til omas Heber. Kortholderen ligger på sin plass ved ryggsekken.

Han løer den opp og tar ut ID-kortet.

«En vakker mann.»

«De dør, de også,» sier Mauritzon.

Birck legger ID-kortet tilbake i kortholderen, legger den ned på 30

bakken og reiser seg, orienterer seg rundt på åstedet i noen minutter.

«Heber kommer hit,» sier jeg. «Han stiller seg kanskje her. Kanskje det allerede er en annen person her, bak en av containerne.

Antagelig er det det. Enda en person kommer, den som stikker kniven i Heber. Med tanke på at stikket er i ryggen, kommer han antagelig bakfra. Heber faller, og når han har gjort det, roter gjerningsmannen i sekken hans, finner sannsynligvis det han leter etter, og forlater stedet, antagelig med Hebers mobiltelefon på seg, siden vi ikke finner noen mobil her. Han går mot sentrum. Deretter går vedkommende som sto bak containeren også, ifølge vitnet. Kanskje det er han som sto bak containeren som ringer og varsler. Spørsmålet er hva han gjør her. Enten har han noe med saken å gjøre, eller så er det en tilfeldighet. Kanskje en hjemløs eller en narkoman.»

«Vitnet ditt er en seks år gammel gutt,» sier Birck.

«Men opplysningene hans stemmer med hvordan det ser ut bak en av containerne. Noen har stått der.»

«La oss håpe at det fins flere vitner.» Han ser seg rundt. «Det kan være et ran. Men hvorfor ikke da ta kontantene? Det må ha vært noe annet.»

«Ja. Spørsmålet er hva. Kanskje mobiltelefonen?»

«Men ville Heber hatt den i ryggsekken? Hvor mange er det som har mobilen sin der?»

Markström kommer bort til oss med notisblokka i den ene hånden og et plastkrus med kaffe i den andre. Jeg lurer på om jeg noen gang har sett Markström uten mat eller drikke i hendene. Det tviler jeg på, men på den annen side har jeg ikke kjent Markström særlig lenge. «omas Markus Heber,» sier han og slurper i seg kaffe. «Født i syttiåtte. Alene, ingen barn. Folkeregistrert i Vanadisvägen 5, mindre enn en kilometer herfra. Dømt for vold for elleve år siden, 2002, og for ordensforstyrrelser året før det.»

«Vold og ordensforstyrrelser,» sier Birck og snur seg mot meg.

«Tar du deg av det?»

31

«Ja.» Jeg ser opp mot vinduet igjen. «Jeg gjør vel det.» John er borte, antagelig tvunget i seng av moren. Jeg lurer på om dette har påvirket gutten, om denne natta kommer til å feste seg hos ham. Jeg håper ikke i det. «I morgen.»

«Jeg tar leiligheten hans,» sier Birck.

«Har du nøkkel?»

Birck peker spørrende på nøkkelknippet der det ligger på bakken.

Jeg nøler.

«Vil du ha selskap?»

«Nei. Men man får det jo ikke alltid som man vil.»