Chimera

CHIMERA

Gert Nygårdshaug

CHIMERA Øko-thriller

© CAPPELEN DAMM AS 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-59993-5 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Sats: Type-it As, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tidligere utgivelser: IMPULSER, dikt (1966) PAXION, dikt (1971) ET BILDE ET VERKTØY, dikt (1974) GATEVINDEN, dikt (1980) SOLFIOLINEN, noveller (1981) BASTIONEN, roman (1982) ALKYMISTEN, noveller (1983) DVERGHESTEN, roman (1984) HONNINGKRUKKEN, krimroman (1985) NULLPLUSS, roman (1986) JEGERDUKKEN, krimroman (1987) GIPSYBLINK, dikt (1988) MENGELE ZOO, roman (1989) DØDENS CODEX, krimroman (1990) SØTHJERTE, roman (1991) DET NIENDE PRINSIPP, krimroman (1992) CASSANDRAS FINGER, krimroman (1993) GIPSYMANN, dikt (1994) HIMMELBLOMSTTREET, roman (1994) KISTE NUMMER FEM, krimroman (1996) PROST GOTVINS GEOMETRI, roman (1998) DEN BALSAMERTE ULVEN, krimroman (2000) FARIVIS RUVIS, barnebok (2001) LILJER FRA JERUSALEM, krimroman (2001) AFRODITES BASSENG, roman (2003) ALLE ORKANERS MOR, krimroman (2004) RØDSONEN, krimroman (2006) FORTELLERNES MARKED, roman (2008) SAMLEDE EVENTYR, barnebok (2009) KLOKKEMAKEREN, roman (2009) PERGAMENTET, (2013) NØKKELMAKEREN, (2014) BUDBRINGEREN, (2015) ECLIPSE I MAI, (2015)

Tilegnet Regnskogfondet, det danske Nephentes og ikke minst: Miljøkrigeren Kurt Oddekalv, som tør rope der andre knapt hvisker.

«Den største testen av menneskets samvittighet, vil være villigheten til å ofre noe for fremtidige generasjoner, hvis takk ikke vil bli hørt.»

Gaylord Nelson, grunnlegger av Earth Day.

Innhold 0 I II III IV V VI VII VIII IX X

Forhistorien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vannvokteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nelson . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sommerfuglene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bosetningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Isolasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Chimera . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Elven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lab. 3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mørkets hjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Leopardene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 19 41 79 115 155 191 227 275 321 381

0

Forhistorien

Jeg traff doktor Istvan Carval Xtolec på en reise til Yucatán, Mexico i 2005. En fullblods maya med aner tilbake til los indios sublevados. Han var høyt utdannet og professor i marinbiologi og virologi. Han skulle – ved gjentatte besøk og mange samtaler – introdusere meg for fagområder jeg visste lite om, men som etter hvert skulle komme til å interessere meg sterkt. Foruten spansk og yucatec snakket han tre språk flytende: engelsk, fransk og portugisisk. Ved Princeton i USA hadde han studert molekylærbiologi og virologi der han tok sin første doktorgrad på Ebola-viruset, nærmere bestemt ved å påvise ved røntgenkrystallografi det spydformede proteinet som det dødelige viruset bruker for å hekte seg fast i celler og trenge seg inn i dem; dette førte ham i sin tur til Kongo, til Virunga nasjonalpark der han oppholdt seg i to år. Senere tok han også en doktorgrad i marinbiologi.

Istvan Carval Xtolec er pr. i dag æresdoktor ved Universidad Autónoma de Yucatán, Birzeit-universitetet i Ramallah, Palestina og Nelson Mandela Metropolitan University i Port Elizabeth, Syd-Afrika. Ved siden av dette har han inngående kunnskap om sin egen kulturs opprinnelse og har bidratt til dekryptering av mayaruner samt en nøyaktig oppdatering og nytolkning av mayakalenderen. Han bar dessuten bestandig et fargerikt pannebånd 14

som viste gamle mayategn, blant annet en jaguar. Jeg spurte om betydningen av dette – samt nytolkningen og oppdateringen av mayakalenderen – men fikk bare vage svar.

Imidlertid skjedde det noe ved mitt siste besøk hos den hyggelige professoren. Han ønsket å vise meg noen mayaruiner som lå gjemt i et skogområde, deriblant en stele vakkert dekorert med maya-glyfer. Tegnene var vakre, det var ansikter, dyr, prikker, streker, buer, men helt nederst, som en avslutning, noe som kunne forestille en uhyggelig skapning med tre hoder; det minnet om det greske fabeldyret chimera, kimæren. Jeg undret på hva disse glyfene fortalte, om han kunne oversette for meg. Han nikket alvorlig og vendte seg et øyeblikk bort. Så rensket han stemmen og oversatte: «Gudene ga mennesket vannet som de kunne stige opp fra.

Og i det rene vannet vokter jaguaren sitt speilbilde til den ser sin egen død i vannets Femte sols sloknende lys. Da er jaguarens tidsalder forbi og ingenting mer skal bli slik det var.»

Pekefingeren hans stanset ved det trehodede vesenet og akkurat da merket jeg en uforklarlig kulde. Denne kulden skulle ikke slippe meg før denne romanen var ferdig, der jaguarene – eller leopardene som dyrets nære slektning på et annet kontinent heter – også kom til å spille en viss rolle.

Det skal selvfølgelig ikke underslås eller på noen måte benektes at professor Istvan er den personen som har bidratt til og korrigert store deler av den kunnskapen som i det følgende blir behandlet. Jeg måtte imidlertid love at henvisninger til hans person i litterær sammenheng måtte 15

anonymiseres. Derfor er selvfølgelig ikke Istvan Carval Xtolec hans riktige navn. Inspirert av ham og hans utømmelige viten, kom jeg i mål med dette prosjektet.

Yucatán, Lier, Bequia 2005/2011 Gert Nygårdshaug

Stasjonssjef: Gauthier de Payens, 68, Frankrike.

Botanikere: Wang Chen Hu, 44, Kina Tom Bombadil, 37, Sør-Afrika Heinz Schlendrian, 53,Tyskland Lisa Carlson, 29, Sverige Zoologer: Karl Iver Lyngvin, 36, Norge Shomo Nuggee, 34, USA Curdin Freeman, 52, Canada Aina Leptonen, 39, Finland Entomologer: Zoe Wildt, 29, Australia Alabdul Andriwatti, 58, Indonesia Julia Cervalo, 62, Brasil

Ornitologer: Pieter van Damm, 48, Nederland llmera Ketoubo, 33, Kenya Biokjemikere/laboratorium: Lev Yankin, 67, Russland Ambrosi Coppi, 46, Italia Lia Huan Duc, 37, Vietnam Andre ansatte: Michel Condateur, 41, kokk, Frankrike Bruna Coppi, 37, kokk, Italia Poupette Tessier, 26, sekretær, Belgia Arndt Linden, 42, teknisk, Østerrike Spyro Kanelakis, 55, teknisk, Hellas Pilatus O‘Boa, 31, pleier/tolk, Kongo

I

Vannvokteren

1 Synet du så da du gikk nedover gaten og stanset opp, skulle denne natten følge deg inn i søvnen, den tunge rus-søvnen der gjerne et enkelt bilde hamres fast og ikke løser seg opp før du våkner; dette var bildet av to barn, en mager gutt og en liten jente som ligger på kne ved siden av en død hund, ikke i sorg over et kjæledyr som var blitt påkjørt, men ivrig hakkende i skrotten med en kniv for å få løs kjøttstykker som de kunne ta med seg hjem for å koke; du stanset opp et øyeblikk i den støvete gaten og tørket svetten, det var bare du som så, ingen andre lot til å bry seg om de utmagrede barna, de var vant med dette, men ikke du, du snur deg bort og går videre, ned mot havnekvarteret der du har et ærende, det samme ærende som du har hatt nesten hver dag de tre ukene du har oppholdt deg der i den lille byen ved et av hovedløpene i Nigerdeltaet.

Byen heter Patani-aw-Uli. Du går inn i et smug der duften av råtten kål, ekskrementer og urin gjør at du vil holde for nesen, men unnlater det; en hvit mann som holder seg for nesen blir latterliggjort, ledd åpenlyst av, isteden nikker du og hilser til alle du møter; så smetter du raskt inn døren til en kneipe som ligger helt nede ved elvebredden, tørker på nytt svetten og smiler til den overvektige innehaversken som står bak serveringsdisken og som kjenner deg igjen, men ikke smiler tilbake, du får en lunken flaske av det lokale ølet Maxa i 20

hånden og setter deg ved bordet i kroken under en håpløs fiskemontasje som består av en utstoppet, lakkert malle, litt råttent garn og noen støvete garnblåser av blått glass, du tørker vekk fettflekker og smuler fra den sigarettsvidde voksduken med kluten du alltid har med deg i baklommen.

Klokken er elleve.

Det er ingen andre gjester i kneipen.

Det går fem minutter, så kommer han du venter på: En overvektig, tungpustet nigerianer, kledd i havnepolitiets grønne khaki-uniform med en båtlue som så vidt balanserer på det svartkrusede hodehåret, skjorten halvåpen foran slik at et tungt, glinsende gullkors i solid lenke rundt halsen blir godt synlig, mannen har et kraftig, bredt ansikt som slett ikke virker strengt, snarere godmodig; han blir et øyeblikk stående ved disken og snakke med innehaversken, de snakker yoruba, kan du høre, men skjønner bare noen få ord; så vender han seg mot deg og smiler med en overplombert tanngard som også glinser i gull, kommer mot bordet og setter seg.

Du sier ingenting, nikker bare sakte og holder blikket hans.

«M/S Torunga,» sier han og trekker frem en stor, brun konvolutt fra innsiden av skjortebrystet og legger på bordet, beskyttet av den digre håndflaten hans.

«Very good,» svarer du. «Sikker dokumentasjon?»

«Sure, boss. Åtte fotografier som ikke kan lyve.»

«Japansk rederi?»

«Satymoto.»

«Det kjenner jeg til,» svarer du.

Du heiser deg litt opp fra stolen, åpner lommetasken du har spent rundt livet, trekker frem en sammenrullet bunke dollarsedler som du raskt og diskré overfører til politimannens høyre neve som like kvikt putter pen21

gene i sin brystlomme samtidig som han skyver den brune konvolutten mot deg.

«Takk, mister H’Embato,» sier du idet du legger en 100nairaseddel på bordet som betaling for ølet og reiser deg for å gå.

«Det kommer inn to nye skip i morgen.» Politimannen, H’Embato, blir sittende.

«OK,» svarer du, «samme tid.»

«Samme tid, men dobbel pris.»

Du nikker bare og hilser med hånden til innehaversken bak disken som fremdeles ikke smiler. På veien tilbake til hotellet, kjøper du med deg et par grillede maiskolber og en pose pouruka, strimlet og fritert svinekjøtt.

2 Du kan være forfatter, kanskje hete Gert Nygårdshaug og i hodet ditt svirrer minner fra samtaler du har hatt med en mayaprofessor, men de vil ikke feste seg; de finner ingen plass eller fornuft. Hotellet du har bodd på de siste ukene er i en klasse som neppe fortjener noen stjerner, men det spiller liten rolle, du er ikke her for å nyte noen luksustilværelse; på rommet legger du maten som skal spises senere på bordet ved vinduet og dekker den til for fluene med et håndkle. Du blir stående ved vasken lenge, lar vannet renne og skyller hendene dine grundig, så ansiktet, deretter hendene på nytt, tørker deg, viften i taket virker ikke, har aldri virket og rommet er varmt; du kikker på ansiktet i speilet, det ser likedan ut som det har gjort de siste ti årene, mener du, det er fordi du har sett det hver dag og ikke merket den lille forandringen som ubønnhørlig har skjedd fra måned til måned, år til år, men aldring 22

blir gjerne usynlig for den som ikke teller år, bare dagenes opplevelser.

Du går bort til kommoden og trekker ut skuffen der du har samlet dokumentasjonen, tar mappen og den lille, svarte notisboken og setter deg ved bordet mens du åpner konvolutten du har fått av H’Embato, sprer de åtte polaroid-fotografiene utover bordet og nikker.

Det ser ut som elektronikk.

Det er elektronikk.

Du sitter med en lupe og gransker hvert bilde grundig; såpass dyktig fotograf har H’Embato vært at på visse bilder kan du tyde logoen og derved merket på harddisker, printere og mobiltelefoner; M/S Torungas containere er proppfulle av kassert elektronisk utstyr fra industriland, tonnevis med avfall som inneholder bly, kadmium, dioksiner, furaner og bromerte flammehemmere, avfall som det ville ha kostet mye å avhende på lovlige deponier i opprinnelseslandene, men som her, oppover langs breddene av Nigerfloden, kan dumpes uten andre kostnader enn frakten.

Du legger bildene inn i mappen der det ligger et hundretalls andre fotografier.

Du har, i løpet av disse tre ukene, samlet inn dokumentasjon fra lasten til seksogtyve større containerskip, de fleste fra Europa, men også fra Canada, USA og Østen, skip som eies av kjente og etablerte rederier, også fra ditt eget hjemland, skip som seiler under lovlige bekvemmelighetsflagg som Kypros, Panama eller Liberia, men er chartret for kortere eller lengre perioder av stråselskaper hvis nettverk kan spores tilbake til cosa nostra, yakusaen, triadene eller bratva-mafiaen; du blir sittende lenge med hånden på den tykke mappen, vifter vekk fluer, så finner du pennen og fører inn dagens rapport i den lille, svarte boken; 23

navn, dato og last, du kikker tilbake på de andre rapportene, navngitte skip fylt med livsfarlige industrikjemikalier av ulik art fra diverse fabrikker; tønner med giftavfall fra sykehus og ikke minst fra olje- og gassbransjen, kvikksølv, beholdere med høytoksisk PCB som det er strengt forbudt å dumpe i de fleste land, men ikke her.

Du lukker boken og øynene.

Går igjen til vasken og heller vann i ansiktet.

Henter en annen, og større skrivebok fra en skuff i kommoden som du legger på bordet ved siden av håndkleet som skjuler dagens lunsj.

Du valgte dette stedet. Et av hovedløpene i Nigerdeltaet. Du fant denne byen fordi den hadde påbudt anløp av alle containerskip, der de skulle klareres for last til videre ferd oppover elven, eventuelt ilegges toll. Du fant en havneinspektør, politimannen H’Embato som for en neve dollar og et moderne polaroidkamera ga deg opplysninger om lasten han undersøkte, om innholdet i containerne som havnepolitiet var pålagt å kontrollere ikke inneholdt luksusartikler som kunne ilegges toll.

De fleste containere inneholdt ingen luksusartikler.

Og gift og kassert elektronikk var tollfritt.

Du sitter fremdeles med rapportboken foran deg, noen svettedråper faller ned på de åpne sidene, du regner: På disse få dagene du har vært her, har det passert mange hundre tusen tonn kjemikalier og industriavfall som ville bli dumpet lenger inne i landet, kanskje så langt oppe som Niger eller Mali; hvor mye ville det bli på ett år? fem år? ti år? Hva med de andre vannveiene på denne kloden som ble utsatt for den samme trafikken?

Hvorfor stiller du disse spørsmålene, hvorfor sitter du her på et elendig hotellrom med spindelvev i krokene og kakerlakker rundt føttene, plages av fluer, mygg og varme, 24

hvorfor oppholder du deg i denne stinkende byen der barn spiser kjøtt fra hundekadavre? fordi du er en bekymret innbygger på denne kloden og du har en bok du vil skrive, du vil fortelle, du vil bruke de evnene du har til å avsløre, fremlegge beviser, anklage og prosedere, men vil du bli hørt? og hvem vil lytte? du skyver rapportboken og mappen med fotografier til side og åpner den andre, tykkere boken; de neste timene, til langt utpå ettermiddagen blir du sittende og skrive, side på side fylles med bokstaver, ord og setninger som vætes av svettedråper og skjemmes av fluelik du irritert har dengt ned i papiret.

Dykkeren.

I kveld skal du treffe Dykkeren på baren til russeren.

3 Det var for noen dager siden du traff ham, rent tilfeldig; midt i den støvede hovedgaten kom han gående mot deg, en hvit mann blant alle sorte, med solbriller og cowboyhatt på hodet, kremfargede chinos, en gråblå kortermet viskoseskjorte og et par burgunder docksiders; han strenet rett mot deg og stanset.

«Howdy, man!» Et bredt, vennlig glis da han løftet solbrillene opp i pannen.

Han var amerikaner, fra New Hampshire og arbeidet som dykker for IUMI, International Underwater and Marine Investigation, et selskap sprunget ut av Greenpeace, men som nå ble finansiert av blant andre Smithsonians Environmental Research Center, SERC, og som drev med undersøkelser og forskning av havets økosystemer og de biologiske forandringene i visse kystområder.

Det første møtet ble kort, bare en rask øl på en av knei25

pene i hovedgaten da helikopteret som brakte ham hit skulle returnere til basen ute ved kysten om en knapp time; da han hørte hva jeg drev med, ble han interessert – men så du en snev av tristhet i blikket hans? – og vi avtalte å treffes igjen om noen dager da han hadde fri-weekend; stedet jeg foreslo var baren Trotskij, jeg forklarte hvor den lå og fortalte at den var åpen hele natten.

Det var i kveld, hva kunne Dykkeren berette? Du hadde ingen spesielle forventninger, det ville bli drikking av den gamle russerens rikholdige og varierte vodkautvalg som du allerede var godt kjent med; du lukker skriveboken, legger den i kommoden og spiser de kalde maiskolbene og svinekjøttet skylt ned med slanten fra en kinin/tonic-flaske du har stående.

4 Det er enda et par timer til du skal treffe Dykkeren, Peter O’Bryan hadde han presentert seg som, husker du, du ser frem til dette møtet, til en samtale med en som er opptatt av det samme som deg, som kanskje tenker det samme og som har kunnskaper.

Den lille halve timen mellom lys dag og stappende mørke tilbringer du nede i havneområdet. Smurt godt inn med myggmelk rusler du ned forbi den travle anløpskaien der fraktefartøyer av ulikt slag ligger, og tar inn på en gjørmete veistump som går langs elvebredden. Du husjer vekk en flokk tiggende unger som følger etter deg og napper deg i skjorten og bukselåret, du vil være i fred og finner en vaklevoren benk ved siden av en sammenrast plankehaug som tidligere hadde vært et båthus, nå ligger restene etter fiskerbåtene halvveis nedsunket og råtnende i dynnet ved 26

elvekanten; ingen fisker lenger i den stinkende elven som flyter rolig og bred forbi ut mot havet med dødens cocktail i sin mage, upåvirket av de oppblåste kadavrene den frakter med seg på sin rygg; dyr, men også mennesker.

Nigeria.

Afrikas mest folkerike land med en fjerdedel av kontinentets innbyggere. Tross fattigdom og stor barnedødelighet er befolkningsveksten enorm. Halvparten av befolkningen er under 14 år og innbyggertallet er spådd å fordobles, muligens tredobles i løpet av de neste 10-20 årene; du lukker øynene og forsøker å se for deg fremtiden til disse menneskene.

Du ser ingenting, absolutt ingenting.

Solen kommer ganske snart til å senke seg ned i de gråslørete trekronene du skimter en halv kilometer borte, på andre siden av elven, du bøyer deg ned og plukker opp en neve småstein som du kaster etter rottene som piler rundt i sivet og gjørmen nede ved elvekanten; så reiser du deg og begynner å gå tilbake, du tar en annen vei, skrår innover, vekk fra elven, opp mot bakgatene som fører inn mot hovedgaten.

I gløden fra det raskt svinnende sollyset får du plutselig øye på en plante, en blomst i veikanten, en ubegripelig vakker vekst med lilla-røde og gule kronblader tett i tett oppetter en kraftig stilk, fargene blender deg nesten og du blir stående og betrakte dette mirakelet, fullkommen i formen, en orkidé? en Dendrobium? en innvandrer fra Asia? du bøyer deg ned og stryker forsiktig over kronbladene; denne orkidéen er din favorittplante.

Så reiser du deg brått opp.

Spytter.

Spyttklysen blir hengende i de øverste kronbladene og drypper seg langsomt nedover.

27

Du spyttet!

Skrekkslagen rygger du noen skritt tilbake, skremt av denne plutselige handlingen, snur deg, ser ikke lenger på planten og fortsetter å gå oppover mot byen; snart er du i mylderet i hovedgaten der du lar deg drukne i mengden av svarte kropper, kvinner og barn, svette arbeidere på vei hjem fra jobben, gateselgere som rigger opp kveldsbodene; du styrer skrittene dine mot det som har vært din havn, din ankerplass de siste ukene.

5 Navnet, Trotskij, kan så vidt tydes på det delvis knuste neonskiltet over inngangen til baren; russeren, Dimitrij – noe etternavn kjenner du ikke – kom hit etter at han i skuffelse og raseri over kapitalismens og mafiaens overtakelse av hans kjære hjemland rømte så langt bort som mulig, hvilket skulle vise seg å bli Nigeria; slik blir det fortalt, dette har du snappet opp om kveldene og nettene fra de andre bargjestene. Alderen var umulig å gjette, muligens et sted mellom 60 og 80, mannen virket fullstendig blåst av sol, sprit og nerver, huden var strukket stramt over skallen der restene av det lyse håret så ut som det var sydd på, tennene var brunflekkete av nikotin og asfaltkaffe.

Men Dimitrij var en vennlig og raus sjel overfor alle som besøkte baren hans og som oppviste et minimum av folkeskikk, dessuten hadde han et ubegripelig lager av vodkavarianter plassert i en fryser i rommet bak bardisken, med smakstilsetninger som han selv hadde blandet; disse ble frembudt til utvalgte gjester når han var i det spandable hjørnet; du hadde vært så heldig å få smake en god del av disse, blant annet en piri-piri-vodka, 52%, laget på blø28

tet rødpepper, dessuten en uhyggelig variant blandet med skotsk bonnet-chili, der du var nær ved å klappe sammen som en fjortis etter den første drinken.

Bak bardisken, utenfor rekkevidde for gjestene, hang Dimitrijs største helligdom: En ishakke. Han sverget på at dette var ishakken Trotskij ble myrdet med i Mexico en augustdag i 1940, en påstand det er umulig å bevise eller motbevise og som heller ikke opptar tankene dine spesielt mye, heller ikke nå, etter at du i skam har skjendet, spyttet på din favoritt-orkidé, trår døren inn til Dimitrijs bar.

6 Du finner plass i den innerste kroken etter å ha fått en iskald øl i hånden – Dimitrijs øl er alltid kaldt, rett fra Sibir – og blir ikke plaget av horene som svinser omkring, de fleste utmajet som voodoo-prestinner, de vet at hos deg er det ikke napp å få.

På et bord ved ene langveggen sitter fire landarbeidere, gråsvarte, tunge zombier som nettopp har avsluttet dagens fjortentimersøkt, skjortene deres er tråklet sammen av kunstgjødselsekker; ved et annet bord sitter to stamgjester som du så vidt har vekslet ord med et par ganger, men som du ikke føler trang til å bli nærmere kjent med, de drikker nigeriansk Guinness, de er lokale oljebaroner kledd i full afrikansk mundur, de levde av å smugle billig, nigeriansk diesel til Benin der de solgte den for det femdobbelte; de utførte alltid utstuderte gester med hendene slik at alle i nærheten kunne se Rolex-urene de bar rundt håndleddene.

Du vinker til deg en av jentene som serverer.

Bestiller en porsjon eba.

29

Maten kommer på bordet, en ball med dampet gari, kassavamel, servert med en knallsterk saus og to kjøttstykker seige som knebrusk, men du spiser med velbehag; da du har skrapt tallerkenen ren, dukker han du venter på opp i døren, Dykkeren, han ser seg omkring, får øye på deg og smiler, du gjør plass til ham i hjørnet der du sitter.

«Heavy,» sier han og ser rundt seg.

Den første halve timen snakker dere om løst og fast, drikker øl; etter hvert forteller du uten entusiasme om ditt siktemål for oppholdet her, samling av dokumentasjon, beviser som – kanskje – kan bli til en hardtslående roman, en skikkelig vekker; Dykkeren nikker mens han vifter bort horene, han nikker flere ganger, men virker ikke lykkelig; da du blir stille og får kveldens fjerde øl forteller Peter O’Bryan at han er av irsk opprinnelse, hans oldefar utvandret og slo seg opp på fiske på den amerikanske nordøst-kysten, havet hadde vært levebrød for familien opp gjennom årene, men selv hadde han allerede som tenåring bestemt seg for at det som befant seg under havoverflaten var verdt et grundigere studium, derfor var dykking blitt hans levebrød, først innen marinen i det legendariske Navy Seals-korpset, men han gikk ganske snart over i sivil virksomhet da hans fredelige sinnelag ikke var forenlig med antiterrorfilosofien til den militære ledelsen i Coronado, California, og at korpsets valgspråk ’My amount is little, but my support is sincere’ utmerket godt – og langt bedre – lot seg tilpasse sivile marine aktiviteter, som eksempelvis å følge livet i havets raskt økende ferd mot død og utslettelse.

«Hvor raskt?» spør du etter å ha latt Dykkerens siste setning synke inn i deg.

«Temmelig raskt. Vet du hva havvann egentlig er?» De blå øynene blir harde. «Det er nemlig ikke haier, store blekkspruter, hval og sel som behersker verdenshavene, 30

men derimot en vrimmel av knøttsmå skapninger. I bare én liter havvann virrer det rundt flere milliarder virus, en milliard bakterier, fem millioner animalske encellede organismer og en million alger. I én skarve liter, man!»

«Det høres ut som en tykk suppe.»

«Usynlig, men livsnødvendig for alt større liv i havet.»

«Og dette er raskt i ferd med å gå til grunne?»

«Har du nerver til å høre?»

«Det skulle jeg tro.» Du merker en følelse av ubehag.

«OK, men har de ikke en drikk med litt glefs i, dette ølet gjør meg bare oppblåst som ei ku på vårbeite.»

«Vent litt,» svarer du og baner deg vei mot bardisken, der du, etter å ha fått Dimitrij på tomannshånd, vender tilbake til Dykkeren med to breddfulle glass tyktflytende, frostrykende glass mørkerød vodka, hentet fra russerens velfylte fryser.

O’Bryan rykker kraftig til og rygger inn mot veggen da han tar den første slurken. «My God!» «Sekstito prosent,» svarer du. «Kirsebær og piri-piri.»

Noen minutters stillhet mens drinkens kulde i det indre langsomt forvandles til glødende varme som sprer seg helt ned i fotsålene; du studerer Dykkerens ansikt, fregner, rene trekk, kraftig hake, blå, litt tunge øyne med et drag av melankoli? eller sorg? under en stri, rødlig hårlugg.

«Jeg elsker havet.» Peter O’Bryan rensker halsen. «Jeg elsker det yrende, fargerike universet under havflaten med sitt ubegripelige mangfold av livsskapninger i alle størrelser og fasonger. Jeg elsket. Nå ser jeg bare død, forråtnelse og elendighet.» Han tømmer resten av glasset i én slurk, denne gang uten spasmer.

«Du elsket?»

«Ja, for helvete, jeg elsket. For nå dykker jeg i dødens kloakk på utkikk etter håp, etter liv, men finner ingenting.»

31

«Det er altså så ille der ute.» Du ser for deg den fyldige mappen på hotellrommet med over hundre fotografier; avfall, gift.

«På ett år har den døde sonen utenfor Nigerdeltaet utvidet seg med nesten fem kilometer.» O’Bryan har blikket festet i bordplaten. «Det er like før den når dyphavskanten og sprer seg nedover. Vet du hvor mange slike elvemunninger vi har i verden?» Han reiser seg brått opp, slår ut med armene før han synker ned i stolen igjen.

«Mange,» svarer du.

«Amazonas, Mississippi, Ganges, Nilen, Chang Jiang, Indus, Mekong, Eufrat, Zambezi, Kongo, Rio Grande, Orinoco for å nevne noen få, den samme forbannede møkka, det tipper snart over.»

«Tipper over?»

Du reiser deg igjen og går for å hente mer kraftig drikke; ansiktet til amerikaneren er helt annerledes nå enn det ansiktet du møtte på gaten for noen dager siden, kanskje han ikke tåler russerens drikke? tenker du idet du plasserer to nye froststive drinker på bordet, denne gang med grønnfarge.

Peter O’Bryan tåler drikken, for de neste minuttene snakker han rolig, og du lytter.

«Det er i ferd med å tippe over, ja. Havmiljøet på kloden er i dramatisk forandring; kjemien, de livsnødvendige, ørsmå organismene er i ferd med å gå bananas.»

«Dette kan vel repareres?» Du forsøker å finne en positiv utgang på denne samtalen.

«Repareres? Jeg skal fortelle deg at det vi opplever i de havområdene som fremdeles lever, er en invasjon av monstere, og nå snakker jeg eksempelvis om den voldsomme oppblomstringen av maneter, en glutinøs masse av slimete dekapoder, de dukker opp overalt, rundt hele kloden, i 32

enorme mengder. De er rundt Australia, i Mexicogulfen, ved Hawaii, i Svartehavet, i Japanhavet og Kinahavet, utenfor kysten av Namibia, Sør-Afrika og Nigeria. I Middelhavet er flere fiskearter nesten utryddet, da manetene spiser deres føde. Det er tre hovedårsaker til dette, mister: Den globale oppvarmingen, CO2-opptaket, og ikke minst den massive forurensningen av havmiljøet som du selv er vitne til, her i denne fordømte avkroken på kloden; ikke et galt ord om afrikanerne, de er pokker meg uskyldige.»

Han kikker opp mot spindelveven under takbjelkene, løfter glasset og tømmer det til bunns.

Du tenker: Om det virkelig er så ille, hvorfor skriver ikke avisene mer om dette? hvor er nyhetsredaksjonene? du merker at lyset i den halvdunkle baren blinker og kniper et øye sammen, oppdager at det bare er en lyspære som er i ferd med å implodere; bråket rundt deg som kveldene før har virket beroligende, virker plutselig påtrengende og klaustrofobisk, du vet at du tåler Dimitrijs vodka bra, men nå må du hente kluten fra lommen, du drar den raskt over ansiktet.

«Men kan det virkelig være for sent?»

«Er redd for det. Lest Rachel Carson?»

«Du tenker på ’The Silent Spring’? Lenge siden den kom ut.» Du flytter deg urolig på stolen.

«Carsons fugler synger fremdeles, så lenge det varer.

Men under havflaten er det i ferd med å bli stille, veldig, veldig stille. Det er døden, mister, den stille døden, og den kommer snikende mye raskere enn du aner.» Peter O’Bryans ene øyenbryn trakk seg ned.

Han fortsatte mens han roterte det tomme glasset i hånden: «Så har du plasten. Plast er et djevelsk produkt. Det brytes ekstremt sakte ned og forsvinner i bunn og grunn aldri.

33

I stedet blir det til stadig mindre enheter, pellets. Mer enn en milliard tonn plast produseres hvert år og mesteparten av dette havner til slutt i havet. Og da er det det ubehagelige skjer: Mikroskopiske rester av plast fortæres av maritimt liv som tar dødelig skade av dette. Sjekk tannkremtuben din, Colgate tannkrem med super fancy sensationel icy granules. Disse icy granules er i virkeligheten ørsmå biter av polymer, plast, som altså skal skrubbe tennene dine hvite.

De havner i havet.»

At dette møtet, denne samtalen ikke blir slik du hadde tenkt, skjønner du nå, men hva hadde du forventet? en lystig aften, to hvite menn på en bar i et sort land som drikker seg uhemmet fulle mens de slår hverandre på skulderen og hikker håp og tro på en bedre verden? det blir ingen klapp på skulderen denne kvelden, har du skjønt.

Et nytt glass vodka, og Dykkeren fortsetter: «Du vet sikkert at pH-verdien i verdenshavene faller raskt, vi har ikke sett en så hurtig og dramatisk forsurning på 20 millioner år. Og dette, mister, går i første rekke utover skjell, skalldyr og koraller som desimeres i økende grad. Ved for lav pH, dannes ikke nok kalk i havvannet, denne mangelen på kalsiumkarbonat påvirker blant annet pteropodene, havsommerfuglene, som er mat for større havdyr, eksempelvis den arktiske torsken i Barentshavet, og du har vel fått med deg krisen i det franske gourmetkjøkken?» O’Bryan kvekker en tørr latter.

Du svarer ikke. «Østersdøden,» fortsatte han. «Først skjedde det i Middelhavet, fra Korsika til Languedoc, så langs hele Atlanterhavskysten fra Biarritz til Arachon. Varseltrommene går, men det hjelper lite, døden er i ferd med å spre seg hele veien nordover, til de rike østersområdene i Normandie og Bretagne. Vi, i IUMA og SERC har forutsett dette lenge, 34

men hva kan vi gjøre?» Dykkerens øyenbryn er kommet enda mer i ulage.

«Nei, si det.» Giftskipene du har registrert opp Nigerfloden virker med ett ubetydelige.

«Og nå,» fortsetter han, «står østersprodusentene i Normandie på gatehjørnene og deler ut østers mens de roper: ’Ta disse østersene, de kan være de siste du noensinne spiser.’

Triste greier. Liker du østers, mister?»

«Jeg liker østers.»

Det blir ikke sagt noe på en stund, glassene blir fylt på nytt og bråket og mennesketettheten i Dimitrijs populære bar tiltar; det later til at vodkaen gjør sin virkning, for nå begynner Dykkeren å blunke til horene som svermer rundt bordene.

«Jeg er takknemlig for det du forteller meg,» roper du for å overdøve støyen. «Det gir nye dimensjoner til romanen min.» Ordene, den siste setningen virker med ett meningsløs og faller uten bifall til gulvet der den blir trampet på; du har lyst til å gå, komme deg ut i den mørke tropenatten, se opp mot stjernene og trekke pusten dypt, men blir sittende.

Vodkaen i glasset ditt er isblå.

Dykkeren kniper øynene sammen og bøyer seg med diabolsk intensitet mot deg, munnen hans synes med ett ubegripelig stor, men ordene, dystopiene er fremdeles klare og tydelige: «Døden i havet, den dukker opp overalt, ikke bare utenfor denne jævla kloakken som kalles Nigerfloden. Jeg kan fortelle deg at hvert år vokser det opp enorme oksygenfattige områder i havet som skyldes en kombinasjon av gjødsel som vaskes ut fra jordbruket og giftstoffer fra industrien. Dette skjer over hele verden, fra Chesapeake Bay på østkysten av USA, til Østersjøen. Jeg kan nevne et ek35

sempel som vi registrerte i fjor: Et stort område, som øker dramatisk fra år til år, befinner seg utenfor munningen av Mississippi, vår hellige elv, i Mexicogulfen. Her føres gjødsel fra de store landbruksområdene inne i landet ut i havet, der næringen skaper algeoppblomstring og når algene dør, synker de til bunns der forråtnelsen bruker så mye oksygen at livet i store havområder kreperer, rekefiskerne i New Orleans er i ferd med å trekke sin siste trål. Bottoms up, mate!»

Han drikker hurtig, også du hever glasset og drikker det tomt, Dykkeren reiser seg ustøtt fra bordet og brøyter seg vei mot bardisken; du vet plutselig at dette er en svært ulykkelig mann.

Han kommer ikke tilbake til bordet.

Klokken har passert midnatt da du reiser deg, du kan høre Peter O’Bryans kraftige røst lenger ute i lokalet, du finner ham på en stol med en lubben ungpike på fanget; da han får øye på deg, slenger han piken fra seg, går tett opp til brystet ditt og planter begge hendene på skuldrene dine, det ene øyenbrynet er oppe ved hårroten, det andre skjuler et øye.

«Friend,» snøvler han. «Jeg ønsker deg lykke til, vi kjemper for det samme. Men hør.» Han er tett inntil ansiktet ditt og munnen hans er stor. «Jeg tror det synger på siste verset for Moder Jord. Men jeg skal fanden meg ikke dø på landjorden når jeg tar farvel med denne elendigheten.

Jeg skal dykke til havets bunn, og finne et riktig vakkert vrak, en fin og prektig seilskute fra den tiden verden var clean and blue, der skal jeg svømme inn i kapteinens lugar og rive av meg dykkerdrakt, maske og flaske; naken, som i mors liv blir det goodbye, Peter O’Bryan, sleep tight!»

Du kunne bare nikke.

Utenfor Trotskij var natten varm, stille og mørk.

36

7 Du går opp den nesten tomme hovedgaten og stanser foran hotellet der du bor, blir en stund stående usikker mens vodkahjernen forsøker å klarne tankene, hva var vitsen? en roman? du går inn døren og ser resepsjonisten sitte sovende og snorkende i stolen som vanlig. Rundt det halvspiste kyllingsmørbrødet han har lagt fra seg på skranken kravler en hær kakerlakker; du går bestemt opp trappen, låser deg inn på rommet og stiller deg ved vasken.

Skyller ansiktet lenge og grundig.

Deretter går du bort til kommodeskuffen og tar frem mappen og den lille svarte notisboken.

Dokumentasjonen.

Deretter den større boken, skriveboken, den påbegynte romanen, tettskrevne sider, ord, ord, ord.

En liten stund nøler du, så putter du alt under skjortebrystet, men før du forlater rommet igjen, finner du en halvfull flaske nigeriansk brandy som du har plassert inntil veggen, under bordet, tar deg en kraftig støyt og stapper flasken i lommen, går ned trappen, forbi resepsjonen og ut i den mørke gaten, den er tom, ingen mennesker.

Du burde ha skjønt det lenge før du traff Dykkeren. Det har ligget der. Du visste det etter ditt siste besøk i Mexico, Yucatán, da du så et trehodet uhyre på en maya-stele. Du visste det godt da du spyttet på den vakre orkidéen, din favorittblomst.

Du finner veien ned til elven, forbi havnekontoret, sjangler, snubler deg frem i mørket mellom de sammensunkne, forlatte fiskerbuene, kjenner at du vasser i gjørme opp til anklene mens pistrende rotter rømmer unna, men du bryr deg ikke, enser ikke den klamme heten som klistrer skjorten din til ryggen, heller ikke den kvalme lukten 37

av råttent treverk, olje og dyrekadavre; du glir flere ganger, faller og kaver i gjørmen, men reiser deg opp igjen og går videre, famler deg frem til den skjeve benken der du satt tidligere i kveld, før Trotskij, før Dykkeren, før orkidéen.

Du setter deg.

Du ser lys ute på elven, båter, skip på vei oppover, nedover og du forsøker å puste rolig, du gnir av deg den verste gjørmen, men vet at denne stanken fra breddene av Niger kommer til å ligge i huden din resten av livet, du vil aldri klare å vaske den bort, det er slik det kommer til å bli, du drar brandyflasken frem fra den klisne lommen og drikker, vender ansiktet oppover, men ser ingen stjerner, ingen stjerner i kveld.

Så reiser du deg.

Fra skjortebrystet trekker du frem mappen, notisboken og skriveboken, du går helt ned til elvebredden, vasser utover, forsøker å holde balansen i det sleipe dynnet, og lykkes; med vann opp til lårene åpner du mappen og kaster ett og ett bilde ut i elven, alt blir borte i mørket, så flerrer du notisboken i to og slenger delene utover, så langt du kan, deretter romanen, river ut side for side, tettskrevne, fulle av ord, ord, ord; til slutt står du med permene i hendene og slipper også dem rolig ned i vannet.

Ingenting mer nå.

Du står der, du kan være forfatteren som aldri vil skrive mer, som ikke lenger finner mening i ord; du står der i mørket, midt på natten i en flod som heter Niger, du er våt og skitten og føler absolutt ingenting, du er ingenting, men vet at det bildet du kommer til å ta med deg inn i alkoholmarerittene denne natten er av to barn, en mager gutt og en liten jente som ligger på kne og hakker løs kjøttstykker fra en død hund.

38

Men sett at du ikke er forfatteren, og at du befinner deg 15-20 år frem i tid.

Sett at du er en ganske annen og at du bærer et våpen, et gevær og at du nå, i dette øyeblikk løfter geværet opp mot skulderen, legger kinnet rolig ned mot kolben og sikter.