T a k k f o r
a l l e m i n n e n e
Cecelia Ahern
T a k k fo r
a l l e m i n n e n e
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Bazar Forlag AS
Stortingsgata 22
Postboks 2023 Vika
0125 Oslo www.bazarforlag.com
Originaltittel: Thanks for the memories © Cecelia Ahern 2008
© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2009 Oversatt fra engelsk av Bente Rannveig Hansen
Omslagsdesign: Nic Oxby
Forfatterfoto: John Ryan
Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri
Satt med: Adobe Garamond 11,1/14,5 pt Trykk og innbinding: TBB Slovakia
ISBN 978-82-8087-277-7
Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel
Takk til de vidunderlige menneskene mine for all kjærlighet, rettledning og støtte; David, Mimmie, Pappa, Georgina, Nicky, Rocco, Jay, Breda og Neil. Til Marianne for hennes Midas-touch og støyende visjoner. Takk til Lynne Drew, Amanda Ridout, Claire Bord, Moira Reilly, Tony Purdue, Fiona McIntosh og teamet på HarperCollins. Som alltid en kjempestor takk til Vicki Satlow med sin utrolige HV, og til Pat Lynch. Jeg vil også takke alle mine venner, som har støttet meg og delt eventyrene med meg. En spesiell takk til Sarah, den frommeste av de fromme. Takk til Mark Monahan ved Trinity College, Karen Breen ved Irish Blood Transfusion Service og Bernice ved Viking Splash Tours.
Dedisert, med kjærlighet, til mine besteforeldre, Olive & Raphael Kelly og Julia & Con Ahern. Takk for minnene.
LUKK ØYNENE OG STIRR INN I MØRKET.
Min fars råd når jeg som liten jente ikke fikk sove. Han mener neppe at jeg skal gjøre det samme nå, men ikke desto mindre går jeg hardt inn for oppgaven. Jeg stirrer inn i det totale mørket som strekker seg langt forbi de lukkede øyenlokkene mine. Selv om jeg ligger urørlig på bakken, har jeg følelsen av å befinne meg så høyt oppe som det er mulig å komme, og at jeg klamrer meg til en stjerne på nattehimmelen mens beina mine dingler over den kalde, svarte intetheten. Jeg tar et siste blikk på fingrene mine omkring lyset, og slipper.
Jeg faller, flyter og faller igjen, hele tiden mens jeg venter på mitt livs nedslag.
Jeg vet nå, slik jeg visste da jeg var en liten jente som kjempet imot søvnen, at fargene ligger bak de lukkede øynenes slør. De håner meg, utfordrer meg til å åpne øynene og la søvnen fare. Glimt av rødt, gult og hvitt gjør mørket spraglete. Jeg nekter å åpne øynene. Jeg kjemper imot og kniper dem enda hardere igjen for å stenge ute lysglimtene, rene forstyrrelser som holder oss våkne, men også et tegn på at det finnes liv bortenfor.
I meg, derimot, finnes det ikke noe liv. Iallfall ikke som jeg kan føle, her jeg ligger nederst i trappen. Hjertet mitt banker fortere nå, slåsskjempen som står alene igjen i ringen mens en rød hanske bokser seierrikt i luften, nekter å gi opp. Det er
den eneste delen av meg som bryr seg, den eneste delen som noensinne har brydd seg. Det kjemper for å pumpe det helbredende blodet rundt, for å erstatte det jeg er i ferd med å miste. Men blodet forlater kroppen min like fort som det kommer, og danner en dyp, svart dam rundt den slappe kroppen min.
Stress, stress, stress. Vi stresser i ett sett, tar oss aldri nok tid, skulle alltid ha vært et annet sted. Vi skulle ha gått herfra for fem minutter siden, vi burde ha vært der i går. Telefonen ringer igjen og jeg erkjenner ironien. Jeg kunne ha tatt meg tid til å løfte av røret nå.
Nå, ikke da.
Jeg kunne ha brukt all verdens tid på hvert eneste skritt. Men vi maser i ett sett. Alle, bortsett fra hjertet mitt. Det saktner farten nå. Ikke at det gjør meg noe særlig. Jeg legger en hånd på magen. Hvis barnet mitt er borte – og jeg antar at det er slik – så vil jeg være med bort. Men … hvor? Hvor som helst. Det – et hjerteløst ord. Han eller hun er så liten; hvem det var ment å skulle bli, er et ubesvart spørsmål. Men der borte skal jeg ta vare på det.
Der, ikke her.
Jeg skal si til det: Beklager, lille venn, beklager at jeg spolerte sjansene dine, sjansene mine – våre sjanser til et liv sammen. Men lukk øynene og stirr inn i mørket nå, slik mamma gjør, så skal vi finne en vei sammen.
Det høres en lyd i rommet, og jeg blir oppmerksom på et nærvær.
«Å herregud, Joyce, herregud. Kan du høre meg, kjære? Å herregud. Å herregud. Å nei, vær så snill, kjære Gud, ikke min Joyce, ikke ta henne fra meg. Hold ut, kjære deg. Jeg er her. Pappa er her.»
Jeg vil ikke holde ut, og jeg vil gjerne fortelle ham det. Jeg hører meg selv stønne, en dyreliknende klynking, og det sjok-
kerer meg, gjør meg redd. Jeg har en plan, vil jeg si til ham. Jeg vil reise, for bare da kan jeg være sammen med barnet mitt.
Da, ikke nå.
Han har hindret meg i å falle, men jeg har ennå ikke landet.
I stedet hjelper han meg med å balansere på ingenting, henge i løse luften mens jeg tvinges til å ta avgjørelsen. Mest av alt vil jeg fortsette å falle, men han ringer etter ambulanse og griper fatt i hånden min med en slik voldsomhet at man skulle tro det var han som klamret seg fast for bare livet. Som om jeg er det eneste han har. Han stryker håret vekk fra pannen min og gråter høylytt. Jeg har aldri hørt ham gråte før. Ikke engang da mamma døde. Han klamrer seg til hånden min med en styrke som jeg ikke ante at den gamle kroppen hans hadde, og jeg husker at jeg er det eneste han har, og at han enda en gang, akkurat som før, er hele min verden. Blodet fortsetter å pumpe gjennom meg. Stress, stress, stress. Vi stresser i ett kjør. Kanskje jeg stresser igjen. Kanskje er det ikke min tur til å reise.
Jeg kjenner de ru, gamle hendene klemme rundt mine, og det intense og velkjente ved dem tvinger meg til å åpne øynene. De fylles av lys, og jeg får et glimt av ansiktet hans, et uttrykk jeg håper jeg aldri mer får se. Han klamrer seg til det lille barnet sitt. Jeg vet at jeg har mistet mitt eget; jeg kan ikke la ham miste sitt. I samme øyeblikk som jeg tar denne avgjørelsen, velter sorgen innover meg. Jeg har landet nå; mitt livs nedslag. Og likevel fortsetter hjertet mitt å pumpe.
Det virker fremdeles, selv om det er knust.
E n m å n e d t i d l i g e r e ]
[ E n ]
«BLODOVERFØRING,»
kunngjør dr. Fields fra podiet i et auditorium på avdeling for kunst ved Trinity College, «går ut på å overføre blod eller blodbaserte produkter fra én person inn i kretsløpet til en annen. Blodoverføringer kan behandle medisinske tilstander, som for eksempel massivt blodtap som følge av traume, kirurgi, sjokk eller ved svikt i mekanismen som produserer røde blodlegemer.
Her er faktaene. Tre tusen blodposer trengs i Irland hver eneste uke. Bare tre prosent av den irske befolkningen er givere og forsyner nesten fire millioner irer med blod. En av fire vil på et eller annet tidspunkt trenge en blodoverføring. Se dere omkring i auditoriet nå.»
Fem hundre hoder snur seg til venstre, til høyre og så tilbake. Tvungen fnising bryter stillheten.
Dr. Fields hever stemmen over bråket. «Minst ett hundre og femti av alle som sitter her, kommer til å trenge en blodoverføring en eller annen gang i livet.»
Det stopper munnen på dem. En hånd rekkes i været.
«Ja?»
«Hvor mye blod trenger en pasient?»
«Hvor lang er en hyssing, din dust?» kommer det hånlig fra et sted bak ham, og en sammenkrøllet papirball flyr gjennom luften og treffer hodet på den nysgjerrige unge mannen.
«Veldig godt spørsmål.» Hun myser ut i mørket, ute av
stand til å se studentene gjennom lyset fra projektoren. «Hvem var det som spurte?»
«Mr. Dover,» roper en eller annen i den andre enden av rommet.
«Jeg er sikker på at Mr. Dover kan svare for seg selv. Hva er fornavnet ditt?»
«Ben,» svarer han i et nedslått tonefall.
Det bryter ut latter. Dr. Fields sukker.
«Takk for spørsmålet ditt, Ben – og til dere andre: Det finnes ikke noe sånt som et tåpelig spørsmål. Dette er nøyaktig hva Blod for livet-aksjonen handler om. Det handler om å stille alle de spørsmålene man ønsker og lære alt man trenger å vite om blodoverføringer før dere gir blod, kanskje i dag, kanskje i morgen, eventuelt de gjenværende dagene her på campus eller regelmessig i framtiden.»
Døren går opp, og lyset flommer inn i det mørklagte auditoriet. Justin Hitchcock kommer inn med ansiktet i konsentrerte folder som framheves av det hvite lyset fra projektoren. Under den ene armen har han en bunke mapper som er i ferd med å gli ut. Han løfter et kne og dytter dem på plass. I den høyre hånden har han en overfylt stresskoffert og en ta-medkaffe som han balanserer farefullt. Sakte senker han beinet ned til gulvet igjen, som om han utfører en t ’ai chi-bevegelse, og et lettet smil brer seg i ansiktet hans idet likevekten er gjenopprettet. Noen fniser, og nok en gang er balansen truet.
Skjerp deg, Justin. Slutt å stirre på koppen, få overblikk over situasjonen. Kvinne på podiet, fem hundre ungdommer. Og alle stirrer på deg. Si noe. Noe intelligent.
«Jeg er forvirret,» erklærer han ut i mørket. Bakenfor det fornemmer han en livsform av et eller annet slag. Det lyder spredt fnising, og han kjenner alles øyne på seg idet han går tilbake til døren for å sjekke nummeret.
Ikke søl ut kaffen. Ikke søl ut den fordømte kaffen.
Han åpner døren, og en strime av lys finner veien inn igjen. Den treffer noen av studentene, og de skygger for øynene med hendene.
Fnising, fnising, ingenting slår en mann som ikke vet hvor han skal gjøre av seg.
Nedlesset som han er, klarer han å holde døren åpen med den ene foten. Han sjekker nummeret på utsiden av døren og deretter på arket han har under armen, arket han er i ferd med å miste, med mindre han øyeblikkelig forhindrer det. Han strekker ut en hånd og griper etter det. Feil hånd. Begeret med kaffe går i gulvet. Sekundet etter flagrer arket samme vei.
Faen heller! Her er de igjen, fnising, fnising. Ingenting slår en mann som ikke vet hvor han skal gjøre av seg og som attpåtil søler ut kaffen sin og mister papirene sine.
«Trenger du hjelp?» Foreleseren kommer ned fra podiet.
Justin tar et skritt inn i rommet, og det blir mørkt igjen.
«Altså, det står her … vel, det stod der» – han nikker mot det gjennombløtte arket som ligger på gulvet – «at jeg har en forelesning her nå.»
«Påmelding for internasjonale studenter finner sted i eksamenssalen.»
Han rynker brynene. «Nei, jeg –»
«Unnskyld.» Hun kommer nærmere. «Jeg syntes jeg hørte en amerikansk aksent.» Hun plukker opp kaffebegeret og kaster det i papirkurven. På veggen bak står det på et ark: «Ikke drikkebegere».
«Ah … å … beklager det der.»
«Eldre studenter holder til i rommet ved siden av.» Hviskende tilføyer hun: «Tro meg, her vil du nødig være.»
Justin kremter og strammer seg opp, skyver bunken med mapper tettere innunder armen. «Sant å si holder jeg forelesninger i kunst- og arkitekturhistorie.»
«Du er foreleser?»
«Gjesteforeleser. Tro det eller ei.» Han blåser håret opp fra pannen. En hårklipp, husk å få deg en hårklipp. Der setter de i gang igjen, fnising, fnising. En foreleser som ikke vet hvor han skal gjøre av seg og som attpåtil søler ut kaffen sin og mister papirene sine, som holder på å miste mappene sine og som trenger en hårklipp. Finnes det noe mer komisk?
«Professor Hitchcock?»
«Det er meg.» Han kjenner at mappene er i ferd med å gli ut fra under armen igjen.
«Å, jeg beklager virkelig,» hvisker hun. «Jeg ante ikke …»
Hun redder en av mappene for ham. «Jeg er dr. Sarah Fields fra det irske blodgiverprogrammet. Fakultetet sa det var i orden at jeg fikk en halvtime med studentene før forelesningen din, selvsagt under forutsetning av at det var greit for deg.»
«Ja ha. Vel, ingen har informert meg om det, men no problemo.» No problemo? Han rister på hodet av seg selv, og setter kurs for døren. Starbucks, her kommer jeg.
«Professor Hitchcock?»
Han stanser ved døren. «Ja.»
«Kunne du tenke deg å holde oss med selskap?»
Nei, det kunne jeg absolutt ikke. Det står en cappucino og en kanelbolle og venter på meg. Nei. Bare si nei.
«Ehm … nn-a.» Na? «Jeg mener ja.»
Fnising, fnising, fnising. Foreleser tatt med buksene nede. Tvunget til å gjøre noe han åpenbart ikke ville, av en tiltrekkende ung kvinne som hevder å være doktor i en ukjent organisasjon for spesielt innvidde.
«Flott. Velkommen skal du være.»
Hun stikker mappen tilbake under armen hans, går opp på podiet igjen og henvender seg til studentene.
«Ok, da fortsetter vi. Vi snakket om mengden blod som trengs. Blir du utsatt for en bilulykke, kan du komme til å trenge så mye som tretti blodposer. Får du blødende magesår,
kreves mellom tre og tretti blodposer. En bypassoperasjon – mellom én og fem blodposer. Det varierer, men med slike kvanta forstår dere sikkert hvorfor vi alltid trenger blodgivere.»
Justin finner seg en plass på forreste rad og lytter skrekkslagen til det foreleseren sier.
«Noen spørsmål?»
Kan du skifte tema?
«Får man betalt for å gi blod?»
Mer latter.
«Ikke her i landet, dessverre.»
«Vet mottakeren av blodet hvem giveren er?»
«Blodgiveren er vanligvis anonym for mottakeren, men produktene i en blodbank kan alltid etterspores individuelt gjennom prosessen med tapping, testing, videreforedling, lagring og distribusjon ut til mottaker.»
«Kan hvem som helst gi blod?»
«Godt spørsmål. Her har jeg en liste over kriteriene for utvelgelse av blodgivere. Vær snille å studere den nøye og ta notater hvis dere føler for det.» Dr. Fields legger arket under projektoren, og en grafisk framstilling av en person med akutt behov for blodoverføring kommer til syne på den hvite frakken hennes. Hun tar et skritt til siden, og snart fyller det lerretet på veggen i stedet.
Folk stønner, og ordet «ekkelt» vandrer over stolradene. Justin kjenner seg ør, og snur seg bort fra lerretet.
«Oops, feil bilde,» sier dr. Fields i en freidig tone og erstatter det med listen hun har forespeilet dem.
Justin saumfarer listen i håp om å finne et punkt om frykt for blod og sprøytestikk som vil utelukke ham som en mulig blodgiver, men forgjeves. Ikke at det spiller noen rolle – det er ikke kjangs i havet for at han kommer til å donere så mye som en dråpe blod.
«Synd, Dover.» En ny papirball kommer flygende gjennom luften og treffer Ben i hodet. «Homser kan ikke gi blod.»
Ben setter to fingrer i luften med en rolig bevegelse.
«Noe så diskriminerende,» roper en jente.
«Den diskusjonen sparer vi til en annen gang,» svarer dr. Fields før hun fortsetter. «Husk at kroppen din erstatter de flytende bestanddelene av blodet ditt innen tjuefire timer.
Ettersom en blodpose rommer en halvliter og vi vet at alle har rundt fem liter blod i kroppen, kan de aller fleste av oss unnvære dette.
Blod for livet-aksjonen handler like mye om utdannelse som om selve det å gi blod. Det er viktig å være klar over at en eller annens liv, det være seg en kvinnes, en manns eller et barns, kan avhenge av deg akkurat nå.»
Det blir helt stille i auditoriet.
[ T o ]
«PROFESSOR HITCHCOCK.» Dr. Fields nærmer seg Justin, som står og ordner papirene sine på podiet mens studentene tar seg en fem minutters pause.
«Du kan kalle meg Justin, doktor.»
«Og du kan kalle meg Sarah.» Hun strekker fram hånden.
«Veldig hyggelig å treffe deg, Sarah.»
«Jeg ville bare forsikre meg om at vi ses senere?»
«Senere?»
«Ja, senere. Nærmere bestemt etter forelesningen din,» smiler hun.
Flørter hun? Det er så lenge siden, hvordan skal jeg kunne vite det? Snakk, Justin, snakk.
«Flott. Et stevnemøte høres … flott ut.»
Hun presser leppene mot hverandre i et forsøk på å skjule et smil. «Ok, jeg møter deg ved hovedinngangen klokken seks og følger deg.»
«Følger meg hvor?»
«Bort til blodbussen. Det er ved siden av rugbybanen, men jeg foretrekker å følge deg selv.»
«Blodbussen …» Han blir overmannet av frykt. «Ah, jeg tror nok ikke –»
«Så går vi ut og tar en drink etterpå?»
«Vet du hva? Jeg har så vidt kommet meg etter en forkjø-
lelse, så jeg tror nok ikke at jeg oppfyller kriteriene for å bli blodgiver.» Han slår ut med hendene og trekker på skuldrene.
«Går du på antibiotika?»
«Nei, men det er jammen en god idé, Sarah. Kanskje jeg burde det …» Han gnir seg på halsen.
«Å, jeg tror det går bra.» Hun smiler bredt.
«Nei, du skjønner, jeg har pådratt meg en rekke temmelig smittsomme sykdommer i det siste. Malaria, kopper, hele pakka. Jeg har vært i et veldig tropisk område.» Han ser for seg listen over kriteriene.
«Sier du det.» Hun hever et øyebryn, og selv om han prøver så godt han kan, klarer han ikke holde tilbake et smil. «Hvor lenge er det siden du reiste fra Statene?»
Tenk deg godt om, det kan være et lurespørsmål. «Jeg flyttet til London for tre måneder siden,» svarer han omsider oppriktig.
«Oi, flaks for deg. Hadde det vært to måneder, ville du vært uaktuell som blodgiver.»
«Nei, vent, la meg tenke …» Han klør seg på haken og tenker tilsynelatende hardt mens han vilkårlig mumler navnene på de siste månedene. «Kanskje er det ikke mer enn to måneder siden. Hvis jeg regner bakover fra da jeg kom …» Han blir taus mens han teller på fingrene og stirrer ut i luften med en konsentrert mine.
«Er du redd, professor Hitchcock?» spør hun med et smil.
«Redd? Nei!» Han gjør et kast med hodet og fnyser. «Men nevnte jeg at jeg har malaria?» Han sukker idet det går opp for ham at hun ikke tar ham alvorlig. «Vel, jeg har gått tom for ideer.»
«Da ses vi utenfor inngangen klokken seks. Ja, og så må du ikke glemme å spise på forhånd.»
«Ingen fare. Jeg kommer til å være skrubbsulten før stevnemøtet med en gigantisk mordsprøyte,» mumler han etter henne da hun går.
Studentene er i ferd med å fylle salen igjen. Endelig er det hans tur.
Ok, mine små fnisevenner. Hevnens time er kommet.
Han setter i gang før de siste har funnet plassene sine.
«Kunst,» erklærer han ut i forelesningssalen, og hører lyden av penner og notatbøker som blir trukket opp av vesker; nytt utstyr til semesterstart. Gullende rent og uplettet. Synd at det samme ikke kunne sies om studentene. «Produkter av den menneskelige kreativitet.» Han gjør ingen opphold, gir dem ikke tid til å innhente forspranget. Sant å si er det tid for å ha det litt moro med dem. Han snakker fortere.
«Skapelsen av vakre og viktige ting.» Han traver fram og tilbake mens han snakker.
«Unnskyld, kunne du gjenta det du –»
«Nei,» avbryter han. «Ingeniørkunst,» sier han så, «den praktiske anvendelsen av vitenskap innenfor handel eller industri.»
Total stillhet nå.
«Kreativitet og praktiske utfordringer. Frukten av denne sammenslutningen er arkitektur.»
Fortere, Justin, fortere!
«Arkitektur-er-omformingen-av-ideer-til-en-fysisk-virkelighet. En-gjenstands-komplekse-og-omhyggelig-designede-struktur-særlig-med-henblikk-på-en-spesifikk-periode. For-å-forståarkitektur-må-vi-studere-forholdet-mellom-teknologi-vitenskap-og-samfunn.»
«Unnskyld, kunne du –»
«Nei.» Men han setter ned tempoet en smule. «Vi studerer hvordan arkitekturen opp gjennom århundrene er blitt formet av samfunnet, hvordan den fortsetter å bli formet, men også hvordan den i sin tur former samfunnet.»
Han gjør et opphold, ser seg rundt på de unge ansiktene som stirrer opp på ham, bevisstheten deres er tomme kar som bare venter på å bli fylt. Så mye å lære, så liten tid å gjøre det
på, og uten tilstrekkelig lidenskap til virkelig å forstå det. Det er jobben hans, å gi dem lidenskap. Å dele erfaringer fra reisene hans, kunnskapen om alle de store mesterverkene fra århundrer tilbake. Han skal ta dem med fra det innestengte auditoriet på det prestisjefylte colleget i Dublin til rommene i Louvre, høre ekkoet av fottrinnene deres der han følger dem gjennom katedralen i St. Denis, til St. Germain-des-Prés og St. Pierre de Montmartre. De vil lære å kjenne ikke bare datoer og statistikker, men lukten av Picassos maling, følelsen av barokk marmor, lyden av klokkene i Notre-Dame. Alt dette vil de få oppleve her i dette rommet. Han skal hente det hit til dem.
De stirrer på deg, Justin. Si noe.
Han kremter. «I løpet av denne forelesningsrekken skal dere lære å analysere kunstverk samt å forstå deres historiske betydning. På bakgrunn av dette vil dere være i stand til å utvikle en bevissthet om miljøet samtidig som det gir dere en dypere forståelse for andre nasjoners kultur og idealer. Dere skal igjennom et bredt spekter: maleriets, skulpturens og arkitekturens historie fra det gamle Hellas til vår tid; tidlig irsk kunst; de italienske renessansemalerne; de store gotiske katedralene i Europa; storslåttheten i den georgianske arkitekturen og det tjuende århundrets kunstneriske prestasjoner.»
Han lar stillheten senke seg.
Plager det dem å høre hva som venter dem de neste fire årene? Eller banker hjertene deres vilt av spenning, slik hans gjør, bare ved tanken på alt som ligger foran dem? Selv etter alle disse årene føler han den samme begeistringen for bygningene, maleriene og skulpturene i verden. Under forelesningene sine må han ofte holde igjen, senke tempoet, minne seg selv om at han ikke må fortelle dem alt på én gang.
Igjen ser han ut over ansiktene i rommet, og får en åpenbaring.
Du har dem! De bare venter på å få høre mer! Du har dem i din hule hånd!
En eller annen slipper en fis, og hele rommet eksploderer av latter.
Han sukker, boblen brister, og han fortsetter å snakke i et uengasjert tonefall. «Jeg heter Justin Hitchcock og er gjesteforeleser på kurset deres. I forelesningene mine, som er spredt ut over semesteret, vil dere bli introdusert for europeisk malerkunst så som den italienske renessansen og den franske impresjonismen. Dette omfatter kritisk analyse av malerier, betydningen av ikonografi og de ulike tekniske metodene som kunstnere har benyttet seg av, fra Book of Kells til våre dager. Dere vil også få en innføring i europeisk arkitektur fra de greske templene til i dag, og så videre, og så videre. La meg få to frivillige til å dele ut disse, takk.»
Dermed var et nytt år i gang. Han var ikke hjemme i Chicago nå; han hadde fulgt etter ekskona og datteren og bosatt seg i London, og nå pendlet han til Dublin og gjesteforelesningene. Riktignok var det et annet land, men studentene utviste den samme umodne mangelen på forståelse for hans lidenskaper, snudde ryggen til den vidunderlige kunnskapen som lå like foran dem.
Nå spiller det ingen rolle hva du sier, kompis, den prompen er det eneste de kommer til å huske fra denne timen.
[ T r e ]
«HVA ER DET EGENTLIG med prompevitser, Bea?»
«Næmen, er det deg, pappa?»
«Er det en måte å si hei på?»
«Å, sorry. Så utrolig hyggelig å høre fra deg. Herlighet, det er jo hele tre timer siden du sist ringte.»
«Ja da, du trenger ikke overdrive. Nå, er din kjære mor kommet hjem etter enda en dag i sitt nye liv?»
«Ja, hun er hjemme.»
«Og hun har med seg den fantastiske Laurence, formoder jeg?» Han klarer ikke å holde sarkasmen tilbake og forakter seg selv for det, men ettersom han ikke vil trekke den tilbake eller be om unnskyldning, gjør han som han pleier – han drar den enda lenger og gjør allting verre.
«Jeg skjønner at dette er traumatisk for deg, pappa. Jeg, derimot, tar det nye livet, med foreldre som skiller seg og flytting fra Chicago til London, på strak arm.»
«Du har to hjem i stedet for ett, og får dobbelt opp med presanger, det kan da ikke være så ille?» murrer han. «Dessuten var det din idé.»
«Det var min idé å gå på ballettskole i London, ikke at du skulle avslutte ekteskapet ditt!»
«Oi, da har jeg misforstått hele greia. Min feil. Synes du vi skal reise tilbake til Chicago og flytte sammen igjen?»
«Næh.» Han hører at hun smiler og forstår at det er greit.
«Mente du at jeg skulle bli værende i Chicago mens du er på den andre siden av kloden?»
«Du er jo fremdeles i et annet land,» sier hun med en latter.
«Det var jobben som tok meg med til Irland. Jeg er tilbake i London om noen dager. For å være ærlig, Bea, er det ikke noe sted jeg heller vil være,» forsikrer han henne.
«Jeg vurderer å flytte sammen med Peter,» sier hun en anelse for henslengt.
«Men hva er det med prompevitser, egentlig?» spør han igjen, og ignorerer henne. «Jeg mener, hvordan kan lyden av en liten utblåsning være mer interessant enn de største mesterverkene som noen gang er skapt?»
«Jeg skjønner at du ikke vil snakke om at Peter og jeg flytter sammen?»
«Du er bare et barn. Dere kan flytte inn i dukkehuset, jeg har nemlig tatt vare på det. Jeg kan sette det i stuen. Det kommer til å bli så koselig.»
«Jeg er atten år. Jeg har bodd hjemmefra i to år allerede.»
«Men bare ett år alene. Det andre året lot moren din meg være alene for å passe på deg, husker du vel.»
«Du og mamma var på min alder da dere traff hverandre.»
«Og vi levde ikke lykkelig alle våre dager. Slutt å herme etter oss, skriv heller ditt eget eventyr.»
«Det skulle jeg gjerne, hadde bare den overbeskyttende faren min sluttet å insistere på sin versjon av historien.» Bea sukker og styrer samtalen inn i tryggere farvann igjen. «Hvorfor ler studentene dine av prompevitser, forresten? Jeg trodde seminaret var for hovedfagsstudenter som selv har valgt å fordype seg i det kjedelige faget ditt? Ikke at jeg kan forstå hvorfor noen velger akkurat det. Det er kjedelig nok å høre på at du belærer meg om Peter. Og ham elsker jeg.»
Elsker! Lat som om du ikke hører det, så glemmer hun det hun nettopp sa.
«Kanskje ville du forstå det bedre dersom du hadde hørt etter hva jeg sa. I tillegg til hovedfagsstudentene har jeg sagt ja til å undervise førsteårsstudenter dette året, noe jeg muligens kan komme til å angre på. Når det er sagt, planlegger jeg en utstilling på Gallery, over nederlandske sekstenhundretallsmalere. Du skulle tatt deg en tur.»
«Nei takk.»
«Vel, kanskje hovedfagsstudentene mine vil vise seg å verdsette ekspertisen min selv om du ikke gjør det.»
«Vet du hva? Det er godt mulig at studentene dine lo av en prompevits, men jeg skal vedde på at minst en fjerdedel av dem gav blod.»
«Det var bare fordi de ble lovet en gratis sjokolade etterpå,»
fnyser Justin mens han roter rundt i den glisne minibaren. «Er du sint på meg for at jeg ikke gav blod?»
«Jeg synes du var en drittsekk som sviktet den dama.»
«Ikke bruk ordet ’drittsekk’, Bea. Og hvem har sagt at jeg sviktet henne?»
«Onkel Al.»
«Onkel Al er en drittsekk. Og en annen ting, lille venn. Vet du hva den godeste doktoren sa i dag om det å gi blod?» Han strever med folien på en boks Pringles.
«Hva da?» Bea gjesper.
«At mottakeren aldri får vite hvem giveren er. Skjønner du?
Giveren er anonym. Så hva er vitsen med å redde livet til en eller annen hvis vedkommende aldri får vite at det var deg?»
«Pappa!»
«Hva? Kom igjen, Bea. Kan du med hånden på hjertet si at du ikke gjerne ville hatt en blomsterbukett for å ha reddet et menneskeliv?»
Bea protesterer, men han bare fortsetter.
«Eller en liten kurv med de muffinsene du liker så godt, hva heter de igjen, kokos –»
«Kanel,» sier hun, og kan ikke holde tilbake en liten latter.
«En liten kurv med kanelmuffins på trappen med en liten lapp stukket nedi der det står: ’Tusen takk for at du reddet livet mitt, Bea. Om du noensinne trenger hjelp, en som kan hente klær på renseriet, en som kan levere avisen og en kaffekopp på døren din hver eneste morgen, bil med egen sjåfør til din disposisjon, billetter til første rad i operaen … ’ Eller hva som helst.»
Han gir opp folien og tar i stedet opp en opptrekker som han bruker til å stikke hull i toppen med. «Nesten som de kinesiske greiene; du vet, når noen redder livet ditt og du står i gjeld til dem for alltid. Det kunne vært fint å ha noen som fulgte etter deg hele dagen, som passer på at det ikke kommer et piano flaksende ut av et vindu og treffer deg i hodet, sånne ting.»
Bea forsøker å være rolig. «Jeg håper det var en spøk.»
«Ja da, selvfølgelig.» Justin gjør en grimase. «Vedkommende ville jo blitt drept av pianoet selv, og det ville være urettferdig.»
Omsider lykkes det ham å rive folien av Pringles-boksen, og han slenger fra seg opptrekkeren. Den treffer et glass som står på minibaren så det knuses.
«Hva var det?»
«Jeg rydder,» lyver han. «Du synes jeg er selvopptatt, ikke sant?»
«Pappa, du ga opp livet ditt, sa opp en kremjobb og en hyggelig leilighet, og flyttet flere hundre mil til et annet land bare for å være i nærheten av meg. Selvfølgelig synes jeg ikke du er selvopptatt.»
Justin smiler og putter en Pringle i munnen.
«Men hvis du mente de muffins-greiene alvorlig, så er du i høyeste grad selvopptatt. Og hvis det hadde vært en Blod for livet-aksjon på skolen min, ville jeg ha meldt meg frivillig. Når
det er sagt, er det ennå ikke for sent å gjøre det godt igjen overfor den dama.»
«Nå føler jeg et visst press her. Jeg har planer om å gå til frisør i morgen, ikke få blodårene mine stukket opp.»
«Hvis du ikke vil gi blod, så la være. Jeg gir blaffen. Men hvis du bestemmer deg for å gjøre det, så husk at en liten sprøytespiss ikke kommer til å ta livet av deg. Faktisk kan det
være at det motsatte skjer, at du redder et liv, og hvem vet, kanskje vedkommende følger etter deg resten av livet, setter muffins utenfor døren din og passer på at ingen pianoer treffer deg i hodet. Det hadde vært fint, ikke sant?»