Cecelia Ahern Gaven

Gav e n

Cecelia Ahern

Gav e n Oversatt av Guro Dimmen

Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: The Gift Copyright © Cecelia Ahern 2008 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2010 Denne utgaven, 2011 Oversatt fra engelsk av Guro Dimmen

Omslagsdesign: Mary Schuck Omslagsfoto © by Rebecca Tabor Armstrong/Getty Images Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: Mella Travers Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Adobe Garamond Trykk og innbinding: Nørhaven, Viborg, Danmark Trykt på: 60 g Holmen Book Cream, bulk 2,0 ISBN 978-82-8087-374-3

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

All kjærlighet til min familie for deres vennskap, inspirasjon og kjærlighet; Mim, Dad, Georgina, Nicky, Rocco og Jay. David, takk.

Stor takk til alle mine venner fordi de gjør livet til en glede; til Yo Yo og Leoni for Rantaramas.

Takk til Ahoy McCoy fordi du deler av dine båtkunnskaper.

Takk til HarperCollins-teamet for all støtte og tillit, som jeg finner uendelig oppmuntrende og motiverende.

Takk til Amanda Ridout og mine redaktører Lynne Drew og Claire Bord.

Takk, Fiona McIntosh og Moira Reilly.

Takk, Marianne Gunn O’Connor for at du er du.

Takk, Pat Lynch og Vicki Satlow.

Takk til alle dere som leser bøkene mine, jeg er dere evig takknemlig for deres støtte.

Rocco og Jay; De største gavene, begge, på samme tid.

Kapitler

1. En hærskare av hemmeligheter . . . . . . .

11

2. En morgen av halve smil . . . . . . . . . . .

15

3. Kalkungutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21

4. Skotitteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

5. Trettende etasje . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39

6. En avtale forsegles . . . . . . . . . . . . . . . .

53

7. Ved nærmere ettertanke . . . . . . . . . . . .

56

8. Pudding og pai . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68

9. Kalkungutten 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83

10. Morgenen etter . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85

11. Sjongløren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 12. Turbo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117 14. Kalkungutten 3 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 15. Hjem, kjære hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 16. Vekkeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 17. Hump i natten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144 18. Innvilget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 19. Lou møter Lou . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166

20. Kalkungutten 4 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 21. Øyeblikkets mann . . . . . . . . . . . . . . . . 185 22. Den tiden av året … . . . . . . . . . . . . . . . 201 23. Surprise! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 24. Sjelen innhenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 25. Den beste dagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 26. Det hele startet med en mus . . . . . . . . . 253 27. Julaften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 28. For gamle dagers skyld . . . . . . . . . . . . . 274 29. Kalkungutten 5 . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282

1.

En hærskare av hemmeligheter

O

M DU SKULLE KOMME TIL Å SPASERE forbi de julepyntede

fasadene i et boligfelt i en forstad tidlig første juledag, kan du ikke unngå å legge merke til hvordan husene i all sin glitrende prakt minner om de innpakkede gavene under juletreet der inne. For alle skjuler de en hemmelighet. Og fristelsen til å klemme på de innpakkede gavene kan minne om behovet for å kikke gjennom en sprekk i gardinet og få et glimt av familiens julemorgenaktiviteter. Dette er et øyeblikk som vanligvis beskyttes fra nysgjerrige blikk, og for verden utenfor kan det se ut som om hjemmene står skulder ved skulder som malte tinnsoldater i den trygge og samtidig uhyggelige stillheten som bare oppstår denne morgenen hvert år. De står der med brystet skutt frem og magen holdt inn og er stolte og beskyttende overfor alt som finnes der inne.

Julemorgener er skattekister av skjulte hemmeligheter.

Kransen på døren minner mest om en finger mot leppen, og de nedtrukne persiennene om lukkede øyne. Og så, på et eller annet tidspunkt, dukker det opp en varm glød bak de nedtrukne persiennene og de fortrukne gardinene, en liten antydning til liv der inne. Som stjerner som dukker opp én etter én på nattehimmelen, og som bitte små klumper av gull som avdukes når sanden siles i en bekk, slås lysene på bak persien11

nene og gardinene i morgengryets skumring. Akkurat som himmelen fylles av stjerner og akkurat som millionærer skapes, slik våkner rom etter rom og hus etter hus i gaten.

På julemorgener senker det seg en ro utenfor. Tomheten i gatene inngir frykt og trygghet, og tross årstidens kulde, er det varmt. Det finnes flere grunner til at denne dagen hvert år og for hver husholdning simpelthen bør tilbringes inne. Utenfor er det mørkt, men inne finnes det en verden av skarpe, avsindige farger og et hysteri av revnende papir og flygende sløyfer i alle slags farger. Luften fylles av julemusikk og festlige dufter av kanel og krydder og alt som er fint, og utrop av løssluppen glede, av klemmer og takk, eksploderer som serpentiner der inne. Disse juledagene er innedager, og ikke en eneste synder oppholder seg ute – selv de har tak over hodet.

Bare de som er på vei fra ett hjem til et annet kan ses på veiene. Biler kommer kjørende, og gaver lastes ut. Hilsninger bæres ut i den kalde luften fra åpne dører og fungerer som en teaser på det som befinner seg der inne. Og så, mens du står der sammen med dem og suger alt til deg og tar til deg invitasjonen – rede til når som helst å passere over dørstokken, en fremmed, men med følelsen av å være en velkommen gjest – lukker ytterdøren seg og tar med seg resten av dagen, som en påminnelse om at dette øyeblikket ikke er noe du kan ta.

Og i akkurat dette nabolaget av lekehus driver en ensom sjel rundt i gatene. Denne sjelen ser ikke helt skjønnheten i husenes hemmelige verden. Denne sjelen er på krigsstien og vil bare røske av sløyfen og rive av papiret og avduke det som finnes innenfor dør nummer tjuefire.

Det spiller ingen rolle for oss hva beboerne i tjuefire driver med, men om du absolutt må vite det, sitter en ti måneder gammel baby og kikker forundret opp på den store, grønne, blinkende, tornete gjenstanden i hjørnet av rommet. Babyen strekker seg etter en skinnende rød kule som på komisk vis 12

speiler en velkjent lubben hånd og en tannløs munn. Samtidig ruller en toåring seg rundt i innpakningspapiret, bader seg i glitteret som en flodhest i møkk. Og ved siden av dem fester Han et nytt diamantsmykke rundt Hennes hals, mens hun gisper, løfter hånden mot brystet og rister på hodet i vantro – akkurat slik hun har sett kvinner gjøre det i svart-hvittfilmer.

Ingenting av dette er viktig for vår historie, selv om det betyr en hel del for personen som står i hagen utenfor nummer tjuefire og kikker gjennom sprekken i de fortrukne gardinene i stuen. Fjorten år gammel og med en kniv i hjertet vet han ikke akkurat hva som skjer, men fantasien er nørt opp under av morens gråt tidligere på dagen, og han kan gjette seg til ting.

Derfor løfter han nå armene over hodet, fører dem et stykke bakover og hiver av all kraft gjenstanden han har i hendene.

Han tar et skritt tilbake og betrakter med bitter glede en åtte kilos frossen kalkun brase gjennom stuevinduet i nummer tjuefire. Nok en gang fungerer de fortrukne gardinene som en barriere mellom ham og dem, og stagger fuglens ferd gjennom luften. Uten noe liv igjen i kroppen som kan hindre den – og kråsen – faller den raskt mot tregulvet og sendes spinnende og skrensende bort til sitt endelige hvilested under juletreet. Hans gave til dem.

Mennesker holder på sine hemmeligheter, akkurat som hus.

Noen ganger bebor hemmelighetene dem, andre ganger bebor de hemmelighetene. Og de legger armene om dem og trekker dem inntil seg, slynger tungen om sannheten. Men nest etter tiden er det sannheten som seirer, som løfter seg over alt annet.

Og den snor og bukter seg der inne, blir større og større helt til den oppsvulmede tungen ikke lenger er i stand til å holde på løgnen, og ordene må spyttes ut, og sannheten blir sendt ut i luften og inn i verden. Sannhet og tid jobber alltid side om side.

13

Denne historien handler om mennesker, hemmeligheter og tid. Om mennesker som, i likhet med gaver, skjuler hemmeligheter. De gjemmer seg bak flere lag, helt til den rette pakker dem opp og får øye på det som finnes inni dem. Noen ganger må du gi deg selv hen for å oppdage hvem du er. Noen ganger må ting avsløres før man kommer inn til kjernen.

Dette er historien om et menneske som finner ut av hvem han er. Om et menneske som avsløres og eksponeres for dem som betyr noe. Og det blir tydelig hva det er som betyr noe.

Før det er for sent.

2.

En morgen av halve smil

P

RAPHAEL O’REILLY beveget seg langsomt og metodisk rundt på det trange personalkjøkkenet på Gardastasjonen i Howth, samtidig som han gjennomgikk morgenens hendelser i hodet. Han var kjent for andre som Raphie, uttalt Rei-fi, og i en alder av femtini hadde han bare ett år igjen før han skulle pensjoneres. Han hadde aldri trodd at han skulle se slik frem til den dagen, ikke før hendelsene den morgenen hadde grepet ham i skuldrene og snudd ham rundt som i en snøkule og tvunget ham til å se all sin forutinntatthet drysse ned på bakken. Nå kunne han høre sine solide overbevisninger knirke under støvlene for hvert skritt han tok. Selv med tanke på alle de morgenene han hadde hatt i sin førti år lange karriere, hadde denne vært helt spesiell.

Han helte to toppede skjeer pulverkaffe i kruset formet som en NYPD utrykningsbil. En av guttene ved stasjonen hadde tatt det med tilbake fra New York og gitt det til ham i julegave.

Han hadde latt som om han ikke kunne utstå synet av kruset, men syntes i all hemmelighet at det var fortrøstningsfullt. Han hadde holdt det i hendene under morgenens julerituale og foretatt en tidsreise på femti år, tilbake til den julen da han hadde fått en lekepolitibil av foreldrene. Det var en gave han hadde satt stor pris på, helt til han en kveld hadde glemt den OLITIBETJENT

15

igjen ute, og regnet hadde forårsaket tilstrekkelig med rustskader til at han hadde måttet pensjonere mennene før tiden.

Nå holdt han i kruset og vurderte å skyve den bortover benken og lage sirenelyder før han krasjet inn i sukkerposen, som – hvis ingen kunne bevitne det – ville tippe over og søle sukker ut over bilen.

I stedet forsikret han seg om at han var alene på kjøkkenet før han øste en halv teskje opp i kruset. Han følte seg litt tryggere nå, og hostet for å dekke over den knitrende lyden fra sukkerposen idet han kjørte skjeen lynraskt ned i sukkeret og helte en toppet teskje i koppen. Han hadde kommet seg unna med to skjeer nå og ble overmodig. Nok en gang strakte han seg mot posen.

«Slipp våpenet, sir,» ropte en kvinne med autoritær røst fra døråpningen.

Raphie ble overrumplet av dette plutselige nærværet og skvatt slik at sukkeret drysset ned fra skjeen og ut over benken.

Nå var det snakk om en alvorlig påkjørsel med krus og sukkerpose involvert. På tide å ringe etter forsterkninger.

«Tatt på fersken, Raphie,» sa hans kollega Jessica. Hun gikk bort til benken og nappet skjeen ut av hånden hans.

Så løftet hun et annet krus ut av skapet – et Jessica Rabbitkrus, også en julegave – og sendte det bortover benken mot ham. Porselens-Jessicaens yppige bryster berørte bilen, og gutten i Raphie tenkte på hvor glade mennene inni den måtte være.

«Jeg tar også litt kaffe,» sa hun og avbrøt tankene han hadde om at mennene hans kunne leke bake kake søte med Jessica Rabbit.

«Er du snill,» korrigerte han henne.

«Er du snill,» hermet hun og himlet med øynene.

Jessica var helt fersk. Hun hadde kommet til stasjonen for bare et halvt år siden, og Raphie hadde allerede fått varme 16

følelser for henne. Han var svak for den tjueseks år gamle, én meter og sekstifem centimeter høye atletiske blondinen, som alltid lot til å være forberedt på og i stand til alt, uansett oppgave. Han følte også at hun brakte en hardt tiltrengt feminin energi til det maskuline miljøet ved stasjonen. Mange av de andre mennene var enige, men ikke av helt samme årsaker som Raphie. Han så på henne som datteren han aldri hadde fått.

Eller som han hadde hatt, men mistet. Han ristet av seg tanken og så på at Jessica tørket bort sukkeret han hadde sølt på benken.

Trass energien lå det noe kamuflert i øynene hennes, som var mandelformede og så mørkebrune at de nesten virket svarte. Det var som om hun nylig hadde lagt på et nytt lag jord der, og at ugresset, eller hva det nå var som gikk i oppløsning under, snart ville dukke frem. Øynene hennes skjulte et mysterium han ikke hadde noen lyst til å utforske, men han innså at uansett hva det var, drev det henne videre når det oppsto situasjoner som ville fått de fleste fornuftige mennesker til å velge motsatt vei.

«En halv skje kommer neppe til å ta livet av meg,» la han grettent til etter å ha smakt på kaffen og innsett at en skje til ville ha gjort den perfekt.

«Hvis det å stoppe den Porschen i forrige uke nesten tok livet av deg, da vil en halv skje sukker garantert gjøre det.

Prøver du å få enda et hjerteinfarkt, eller?»

Raphie rødmet. «Det var en hjertebilyd, Jessica, det er alt, og demp deg litt,» hveste han.

«Du burde hvile,» sa hun litt lavere.

«Legen sa at jeg er helt normal.»

«Da burde legen få sjekket hodet sitt. Du har aldri vært helt normal.»

«Du har bare kjent meg et halvår,» mumlet han og ga henne kruset.

17

«Det lengste halve året i mitt liv,» fleipet hun. «Okei, da, ta det brune,» sa hun, plutselig overfalt av dårlig samvittighet.

Hun stakk skjeen ned i den brune sukkerposen og tømte en toppet skje i kaffen hans.

«Brunt brød, brun ris, brunt ditt, brunt datt. Jeg husker da livet mitt var fylt av sterke, klare farger.»

«Vedder på at du husker da du kunne se føttene dine når du så ned også,» sa hun uten å tenke seg om et sekund.

Hun slet for å få alt sukkeret i kruset hans til å gå i oppløsning og beveget skjeen så voldsomt at det dukket opp en portal av spinnende væske i midten. Raphie stirret på virvelstrømmen og lurte på hvor han ville havne om han stupte ned i den.

«Hvis du dør når du drikker dette, så ikke skyld på meg,» sa hun og ga ham kruset.

«Hvis jeg gjør det, kommer jeg til å hjemsøke deg til du dør.»

Hun smilte, men det nådde ikke øynene hennes. Det ble borte et eller annet sted mellom leppene og neseryggen.

Han så portalen i koppen forsvinne, og muligheten til å hoppe over i en annen verden gå opp i damp. Ja, det hadde vært litt av en morgen. Ikke akkurat en morgen som fikk en til å smile. Eller kanskje likevel. En morgen for halvsmil? Han var ikke sikker.

Raphie ga Jessica den dampende kaffen – svart, uten sukker, akkurat slik hun likte den – og så lente de seg mot benken ved siden av hverandre. De blåste på kaffen og holdt føttene på bakken, men tankene var et annet sted.

Raphie studerte Jessica der hun sto med hendene flettet rundt kruset og stirret spent ned i det, som om det var en krystallkule. Han skulle ønske den hadde vært det; han skulle ønske at de hadde kunnet forutse og satt en stopper for mye av det de ble vitne til. Kinnene hennes var bleke, en lyserød 18

kant rundt øynene var det eneste som vitnet om hvilken morgen de hadde hatt.

«Litt av en morgen, hva, kompis?»

De mandelformede øynene ble blanke, men hun stoppet seg selv og hardnet. Hun nikket og svelget kaffen til svar. Han skjønte av hennes dårlig skjulte grimase at hun brant seg, og likevel tok hun enda en slurk – på trass. Ikke engang kaffen gikk fri.

«Min første juledag på vakt spilte jeg sjakk med politibetjenten gjennom hele skiftet.»

Endelig sa hun noe. «Heldiggris.»

«Ja,» sa han og nikket, tenkte tilbake. «Jeg så ikke sånn på det da, men … Jeg hadde selvfølgelig håpet på masse action.»

Førti år senere hadde han fått ønsket innfridd, og nå angret han seg. Ville mest av alt levere tilbake gaven. Få refundert tiden.

«Vant du?»

Han våknet fra dvalen. «Hva da?»

«Sjakken.»

«Nei,» sa han og flirte. «Lot politibetjenten vinne.»

Hun fnøs. «Jeg ville aldri ha latt deg vinne.»

«Tviler ikke ett sekund.»

Raphie gjettet på at kaffen nå hadde fått riktig temperatur og tok endelig en slurk. Han grep seg til halsen og lot som om han døde, men skjønte straks at forsøket på å løfte stemningen var usmakelig.

Jessica hevet bare det ene øyenbrynet og tok en ny slurk.

Han lo, og så ble det stille igjen.

«Dette takler du,» forsikret han henne.

Hun nikket og svarte kort, som om hun allerede visste det: «Jepp. Har du tenkt å ringe Mary?»

Han nikket. «Snart. Hun er hos søsteren sin.» En juleløgn.

En hvit løgn til en hvit jul. «Har du tenkt å ringe noen?»

19

Hun nikket, men snudde seg bort, ga ikke mer, ga aldri mer. «Eh … sa du det til henne?»

«Nei. Nei.» «Kommer du til å si det til noen?»

Han så fjernt fremfor seg igjen. «Jeg vet ikke. Kommer du til å si det til noen?»

Hun trakk på skuldrene, og blikket hennes var like uutgrunnelig som alltid. Hun nikket ned hallen mot venteværelset.

«Kalkungutten venter fremdeles der inne.»

Raphie sukket. «Så bortkastet.» Det var ikke godt å vite om han refererte til guttens liv eller sin egen tid. «Han er en som ville hatt godt av å høre historien.»

Jessica stoppet opp idet hun skulle til å ta en slurk, og festet de nesten svarte, mandelformede øynene på ham over kanten av kruset. Stemmen hennes var klippefast, og så blottet for enhver tvil at han skjønte at hun mente det.

«Fortell ham historien,» sa hun bestemt. «Om vi aldri forteller det til noen andre i våre liv, la oss i det minste fortelle det til ham.»

3.

Kalkungutten

R

APHIE SPANKULERTE INN i forhørsrommet som om det var

hans egen stue, som om han hadde tenkt å legge seg ned på sofaen med føttene høyt. Det var overhodet ikke noe truende ved hans atferd. Tross høyden på nærmere én nitti, fylte han ikke det rommet kroppen hans tok. Hodet var som alltid bøyd i ettertanke, og øyenbrynene hans forsterket vinkelen ved å henge litt ned over de peanøttstore øynene. Den øverste delen av ryggen lutet litt fremover, som om han bar på et skall, hans tilfluktssted. På magen hadde han et enda større skall. Han holdt et plastbeger i den ene hånden og det halvfulle NYPDkruset med kaffe i den andre.

Kalkungutten kikket bort på Raphies krus. «Kul. Særlig.»

«Det samme kan jeg si om det å kaste en kalkun gjennom et vindu.»

Gutten gliste av dette og begynte å tygge på enden av snøret i hettegenseren sin.

«Hvorfor gjorde du det?»

«Faren min er en dust.»

«Jeg skjønte at det ikke var en julegave til årets beste far.

Men hvorfor kastet du en kalkun?»

Han trakk på skuldrene. «Mamma ba meg om å ta den ut av fryseren,» sa han, som om det forklarte noe.

21

«Og hvordan kom den seg fra fryseren til gulvet i din fars hus?»

«Jeg bar den mesteparten av veien, og så fløy den resten.»

Han gliste igjen.

«Når hadde dere tenkt å spise middag?»

«Klokken tre.»

«Jeg mente: Hvilken dag? Det tar minst tjuefire timer å tine en kalkun på to og en halv kilo. Deres veide sju og en halv.

Hvis dere hadde tenkt å spise den i dag, burde dere ha tatt den ut av fryseren for tre dager siden.»

«Ja vel, Ratatouille.» Han så på Raphie som om han ikke var riktig vel bevart. «Og hvis jeg hadde fylt den med bananer, ville jeg ha vært i mindre trøbbel da?»

«Grunnen til at jeg nevner dette, er at hvis du hadde tatt den ut da du skulle, ville den ikke ha vært hard nok til å knuse et vindu. For en jury kan det høres ut som om du har planlagt ugjerningen. Og nei, bananer og kalkun er ingen god oppskrift.»

«Jeg planla det ikke!» hylte han, og alderen hans ble tydelig.

Raphie drakk kaffen sin og betraktet den unge tenåringen.

Gutten så på begeret foran seg og rynket på nesen. «Jeg drikker ikke kaffe.»

«Okei.» Raphie løftet plastbegeret fra bordet og tømte innholdet over i sitt eget krus. «Fremdeles varm. Takk. Fortell meg om i morges. Hva foregikk egentlig i hodet ditt, gutten min?»

«Med mindre du er han feite drittsekken jeg kastet en fugl gjennom vinduet til, så er ikke jeg gutten din. Og hva er det dette er, egentlig, terapi eller forhør? Har du tenkt å sikte meg for noe, eller?»

«Vi må først se om faren din har tenkt å anmelde deg.»

«Det kommer han aldri i verden til å gjøre.» Han himlet med øynene. «Det kan han ikke. Jeg er mindreårig. Du burde slippe meg nå, så kaster du ikke bort mer tid.»

22

«Du har allerede kastet bort en anselig del av den selv.»

«Det er første juledag. Jeg tviler på at du har særlig mye annet å ta deg til her.» Han lot blikket gli over Raphies mage.

«Annet enn å spise donut.»

«Ikke vær for sikker på det.»

«Få høre.»

«En teit unge kastet en kalkun gjennom et vindu i morges.»

Han himlet med øynene og så på klokken som tikket av gårde på veggen. «Hvor er foreldrene mine?»

«Tørker opp noe griseri av gulvet.»

«De er ikke foreldrene mine,» spyttet han. «Hun er i alle fall ikke moren min. Hvis hun blir med for å hente meg, nekter jeg å være med dem.» «Å, jeg tviler sterkt på at de kommer til å hente deg.» Raphie stakk hånden i lommen og hentet frem en konfekt. Han pakket den langsomt ut. Papiret knitret i det stille rommet.

«Har du lagt merke til at de med jordbær alltid er de siste som er igjen i esken?» Han smilte før han dyttet den inn i munnen.

«Vedder på at det ikke er noe igjen i boksen når du er i nærheten.»

«Din far og hans partner –» «Som når sant skal sies,» sa kalkungutten og lente seg tett inntil opptaksutstyret, «er ei hore.»

«De kommer kanskje innom for å anmelde deg.»

«Pappa ville aldri gjøre noe sånt.» Han svelget, øynene hans var hovne av frustrasjon.

«Han vurderer det.»

«Nei, det gjør han ikke,» hylte gutten. «Hvis han gjør det, er det sikkert fordi hun presser ham til det. Megge.»

«Det er mer sannsynlig at han vurderer det fordi det snør inn i stuen hans nå.»

«Snør det?» han så ut som en unge igjen, øynene var store og forhåpningsfulle.

23

Raphie sugde på konfekten. «Noen tygger i seg sjokoladen, selv synes jeg det er mye bedre å suge på den.»

«Sug denne.» Kalkungutten tok seg til skrittet.

«Det må du nesten be guttevennen din om å gjøre.»

«Jeg er ikke homofil,» sa han fortørnet. Så lente han seg frem, og barnet vendte tilbake. «Mener du det? Snør det virkelig? Kan du ikke slippe meg ut så jeg får sett det? Eller jeg kan se ut av vinduet.»

Raphie svelget konfekten og lente albuene på bordet. Han snakket med fast røst. «Glasskår fra vinduet landet på den ti måneder gamle babyen.»

«Og så?» snerret gutten og kastet seg tilbake i stolen. Han begynte å plukke på en hudfille ved neglen.

«Han satt ved siden av juletreet, der kalkunen landet. Han ble heldigvis ikke skadet. Babyen, mener jeg, ikke kalkunen.

Kalkunen pådro seg en del skader. Vi tror ikke den kommer til å greie seg.»

Gutten så lettet og forvirret ut på samme tid.

«Når kommer moren min og henter meg?»

«Hun er på vei.»

«Jenta med de store muggene,» han formet hendene til kopper over brystet, «sa akkurat det samme for to timer siden.

Hva skjedde med ansiktet hennes, egentlig. Har dere kranglet?»

Raphie reiste bust da han hørte hvordan gutten omtalte Jessica, men klarte å bevare roen. Han var ikke verdt det. Var det egentlig verdt å dele historien med ham?

«Kanskje moren din kjører veldig langsomt. Veiene er glatte.»

Kalkungutten tenkte på dette og så litt bekymret ut. Han fortsatte å plukke på huden rundt neglen.

«Kalkunen var for stor,» sa han etter en lang pause. Han knyttet neven, så åpnet han den og la den på bordet. «Hun 24

kjøpte en like stor kalkun som hun pleide å kjøpe når han bodde hos oss. Hun trodde at han skulle komme tilbake.»

«Moren din trodde det om faren din,» sa Raphie, mer bekreftende enn spørrende.

Han nikket. «Da jeg tok den ut av fryseren, ble jeg sinna.

Den var for stor.»

Stillhet igjen.

«Jeg trodde ikke kalkunen kom til å knuse glasset,» sa han litt lavere og så en annen vei. «Hvem skulle tro at en kalkun kan knuse et vindu?»

Han kikket opp på Raphie med slik desperasjon at Raphie, tross alvoret i situasjonen, måtte undertrykke et smil over guttens uflaks.

«Jeg ville bare gi dem en støkk. Jeg visste at alle var der inne og lekte lykkelig familie.»

«Det gjør de definitivt ikke lenger.»

Gutten sa ingenting, men lot til å være mindre tilfreds med dette enn da Raphie hadde kommet inn.

«En kalkun på sju og en halv kilo høres veldig mye ut for bare tre mennesker.»

«Jo, da, men pappa er en feit faen, og sånn er det med den saken.»

Raphie innså at han kastet bort tiden. Han var lei og reiste seg for å gå.

«Pappas familie pleide å komme og spise middag med oss,» oppga gutten frivillig. Han ropte det etter Raphie, som et forsøk på å holde ham i rommet. «Men de kom ikke i år heller.

Og den kalkunen var bare for jævla stor for oss to,» gjentok han og ristet på hodet. Han sluttet å simulere overmot, og tonen ble en annen. «Når kommer moren min?»

Raphie trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke. Antakeligvis når du har fått deg en lærepenge.»

«Men det er første juledag.»

25

«Det er vel en like god dag som alle andre å få seg en lærepenge på.»

«Lærepenger er for unger.»

Raphie smilte.

«Hva, da?» spyttet gutten defensivt.

«Jeg fikk meg en i dag.»

«Ah, jeg glemte å legge til og tilbakestående.»

Raphie gikk mot døren igjen.

«Hva var det du lærte, da?» spurte gutten raskt, og Raphie skjønte av stemmen hans at han ikke ville være alene.

Han stoppet opp, snudde seg, følte seg trist, så trist ut.

«Det må ha vært en ganske fæl lærepenge.»

«Du kommer til å oppdage at de fleste lærepenger er nettopp det.»

Kalkungutten satt sammensunket over bordet. Den åpne hettegenseren hang ned fra den ene skulderen. Små, rosa ører stakk ut fra det fettete håret som hang ned mot skuldrene hans.

Kinnene var dekket av rosa kviser. Øynene var krystallaktig blå. Han var et barn.

Raphie sukket. Han måtte sikkert førtidspensjonere seg om han fortalte denne historien. Han trakk ut stolen og satte seg.

«For ordens skyld,» sa Raphie, «det var du som ba meg fortelle deg dette.»