Deforsvunne
CarolineEriksson Deforsvunne
OversattavHeidiGrinde
CarolineEriksson
Originalenstittel: Deförsvunna OversattavHeidiGrinde
Copyright©CarolineEriksson,2015
FirstpublishedbyForumBokförlag,Stockholm,Sweden
PublishedintheNorwegianlanguagebyarrangementwithBonnierRights, Stockholm,Sweden
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2017
ISBN978-82-02-50837-1
1.utgave,1.opplag2017
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:Shutterstock Sats:Type-it
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Satti10/12.3pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilmormorogmorfar
Forsomrenepåhytta
Forpannekakerogkjøttkaker
Forhelhjertetstøttetilskrivedrømmenmin
Ogforaltdetandre
Denlillestålbåtenkløyverdengrønnsvartevannflatenmed knivskarppresisjon.Solenstårlavt,sensommerkveldener påhell.Jegsitteribaugenoglukkerøynenemotvanndråpenesomslåroppiansiktet,kjempermotkvalmensom bølgerikroppenitaktmedbåtensbevegelser.Hvishan barevillesenkefartenlitt,tenkerjeg.OgsomomAlex kunnelesetankenemine,gjørhannettoppdet.Langsomt snurjegmegmotham.Hansitteraktermeddenenehåndenpåstyrehåndtakettilpåhengsmotoren.Heleskikkelsen utstrålermaskulinitetogkontroll.Glattbarbertskalle,kraftighakeparti,enkonsentrertrynkeoverneseroten.Vipleier ikkeåsiommennatdeervakre,menAlexervakker.Det harjegalltidsyntes.Detsynesjegfremdeles.
Utenforvarselslårhanmotorenheltav.Medengyngendebevegelsesynkerbåtentilbakeivannet.Smilla,som sitterpåtoftenmellomoss,gyngermed.Jegbøyermegfram ogfårtakihenne,holderrundtryggenhennestilhunhar fåttbalansenigjen.Instinktivtgriperhuntakihåndenmin meddesmåfingrenesine,ogenbølgeavvarmevelleropp inneimeg.Nå,daluftenikkelengererfyltavknatringenframotoren,erbarestillhetenigjen.Smillastynnelinhårkruserseginakken,bareåtte–ticentimeterfraansiktet mitt.Jegskaltilålenemegframogbegravenesenidemyke hårstråenedaAlexstrekkersegetterårene.
«Vilduprøve?»
Smillaslipperøyeblikkeligtaketimegogreisersegivrig. «Kom,da,»smilerAlex,«såskalpappavisedeghvordan manror.»
Hanrekkerhåndenutmothenneogstøtterhennedefå skritteneborttilakterenden.Velfremmesetterhunsegpå fangethansogklapperhamfornøydpåknærne.Alexviser hvordanhunskalholdeårene,såleggerhansineegnehenderoverhennesogbegynneråromedlangsommebevegelser.Smillabegynneråle,lykkeligogklukkende,slikbare hunkan.Jegstirrerpådetveslesmilehulletidetvenstrekinnethennestilblikketblirtåkete.Dasnurjegmegmotsjøen istedenogfortapermegisynetavdenvidstraktevannflaten.
Alexsieratinnsjøen«harsikkertetnavnietellerannet offentligregister»,menheromkringkalleringendennoe annetennMaran.Ogdeterikkedetenestehansier.Han fortellerhistorierogså,deneneverreenndenandre,om innsjøenoghvadenettersigendekanværeistandtil.Skrøneromatvannetharværtforheksetiårtier,ogatondskapenerslikatdenkansiveinnimennesker,forvrenge tankenederesogfådemtilågjøreforferdeligeting.Både voksneogbarnharforsvunnetsporløstidissetraktene, bloderblittutgytt.Ifølgesagnene,altså.
Enklagende,uhyggeliglydglirovervannetogbryterinn itankenemine.Jegsnurmegidenretningenlydenkommerfra,skimterfraøyekrokenatAlexogSmillagjørdet samme.Dahørerjegdenigjen.Enlav,knistrendelydsom stigertilethest,haukendeskrik.Noeflaksertil,enmørk skyggeovervannflatenetstykkeunna.Inesteøyeblikker denborte,tilsynelatendeoppsluktavsjøen.Utenetplask, utenenkrusning.AlexleggerdenenearmenrundtSmilla ogpekermeddenandre.
«Enlom,»forklarerhan.«Jegharhørtfolksiatdeter enfuglfraurtiden.Detervelpågrunnavskriket.Mange synesdeterskremmende.»
Hansnursegmotmeg,menjegserpåSmillaogmøter ikkeblikkethans.Smillastirrerlengeogkonsentrertpåstedetderlommenforsvant.TilsluttsnurhunsegmotAlex ogspørbekymretomikkefuglensnartskalkommeoppog
puste.Hanbristerilatter,strykerhenneoverhåretogsier atlommenkanholdesegundervannimangeminutter,hun behøverikkeværeredd.Dessuten,leggerhantil,dukker densjeldenoppigjenpåsammestedsomdenforsvant.
Alexgriperåreneigjenogrorselvdetsistestykket.Igjen sitterSmillamidtibåtenmedryggentilmeg,ogjegstuderer profilenhennesskråttbakfra,kinnetsomrundersegmykt dahunfortsetteråsaumfarevannflatenmedblikket.Fuglen.Hunkanikkeslippetankenpåfuglen,påhvordener nåoghvordandenskalklaresegsålengeundervann.Jeg løfterhåndenforåstrykeberoligendeoverdensmalejenteryggen,menakkuratdaflytterSmillasegogvrirpåhodet såjegikkeseransiktethenneslenger.Alexsmilertilhenne, ogjegskjønnerathunsmilertilbake.Tillitsfullt.Fortrøstningsfullt.Nårpappaharsagtatfuglengreierseg,sågjør dendet.
Nåerdetbareettitallsmeterigjentiløya.Denlilleøya midtiMaran.Deterditvierpåvei.Jegstirrernedivannet, forsøkeråtrengegjennomvannflatenmedblikket.Tilslutt skimterjegbunnenundeross,gjengroddogbølgende.Det blirgrunnereoggrunnere.Sjøgressetflyteroppogklistrer segtilbåtensomlange,grønnslimetefingre.Langsbåtsidenvokserhøyesivsombøyersegoverhodenevåre.Davi støtermotland,reiserAlexsegoppogklatrerforbibåde Smillaogmeg.Båtenrullerunderskrittenehans.Jeggriper hardtomripaoglukkerøynenetildenroersegigjen.
Alexslårtauetrundtnærmestetrestammeogfortøyer båtengodt.Sårekkerhanuthånden,ogSmillasmygerav segredningsvestenogtrengersegforbimeg.Ifartentråkker hunmegpåfotenogkjøreralbueninnidethøyrebrystet mitt.Jegklynkerhøyt,menlikevelmerkerhuningenting. Ellerhunmerkerdet,menbryrsegikkeomdet.Huner såivrigetteråkommetilpappaatingentingannetbetyr noe.AlexerSmillasstorekjærlighet,ingensomserdeto sammen,kanværeitvilomdet.Davigikkfrahyttaned tilbryggaforlittsiden,gikkhunselvfølgeligvedsidenav
Alex,ellerretteresagthinketoghoppet.DeskråsolstrålenebrøtgjennombladverketvedsidenavdensmaleskogstienogblandetsegmedSmillaslykkeligeprat.Snartskulle degåilandpåenødeøy,pappaoghun.Akkuratsom ordentligesjørøvere.Smillavarsjørøverprinsesse,ogpappa kunnevære–sjørøverkonge,kanskje?Smillaloogtrakki Alex’hånd,kunneikkekommefortnoknedtilvannet.Selv gikkjegnoenskrittbakenfor.
Nåserjegoppmotdemderdestårvedsidenavhverandre,Smillaharslåttdemyke,småarmenerundtbenet tilAlexoglenersegmotham.Enubryteligenhet.Farog datter.Detoiland,jegsitterigjenibåten.Dennegangen strekkerAlexhåndenutmotmegogheverøyenbrynene spørrende.Jegnøler,ogdetmerkerhan.
«Kom,da.Deterjomeningenatdetteskalværeenfamilieutflukt,elskling.»
Hansmiler.BlikketmittglirmotSmilla,ogøynenevåre møtes.Deternoemeddenlillehakenhennes,måtenhun skyterdenframpå.
«Gå,dere,»sierjeghest.«Jegventerher.»
Alexgjørendaethalvhjertetforsøkpååfåmegmed,men dajegristerpåhodetigjen,trekkerhanpåskuldreneog snursegmotSmilla.Hansperrerøyneneoppoggjørengrimasesomfårøynenehennestilåtindreforventningsfullt.
«Seopp,alleøyboere,herkommerpappasjørøverogsjørøverprinsesseSmilla!»
SamtidigsomAlexroper,løfterhanoppSmilla,slenger henneoverskulderensåhunhyleravlatter,ogbegynnerå løpeoppoverskråningen.Denenesidenavøyaerbrattere enndenandre,ogdeterderviharlagttil.MenAlextariog larsegikkestoppeavenbrattbakke.Jegsynesjegkjenner melkesyrenibenahans.OgdensugendefølelseniSmillas magederhunhengeroppned.Såerdepåtoppenogforsvinnerutavsynsfeltet.
Jegblirsittendeigjenoglyttetilstemmenederessom stadigblirsvakere.Etterenstundbøyerjegmegframog
massererkorsryggenforsiktig,denkjennesstivogøm.Noe drivermegtilåbøyemegendalengerfram,lenemegut overripa.Vanneterblittnestenstilleunderbåten,sjøen harlukketsegforblikketmitt.Jegserikkelengerdetsom erundervannflaten.Detenestesomstirrertilbakepåmeg, ermittegetoppstykkedespeilbilde.Tilsluttlarjegtankene komme,tankenepådetsomhendteigårkveldoginatt.Jeg gårgjennomhvertord,hverbevegelse,ogheletidenstirrerjegstivtpåspeilbildetavmineegneøynederdeflyter omkringnedenformeg.Forhvertfragmentjegføyertilhendelsesforløpet,synesjegatjegseratblikketdernedeivannetblirmørkere.Jegtarmeguvilkårligtilhalsen.Detgår enstund.Noenminutter.Enevighet.
Såglipperjegmedøynene,ogdetkjennessomåvåkne avendvale,somomjegheltharmistetgrepetomtiden. Hvorlengeharjegsittetslik?Jeghutrerogslårarmeneom kroppenforåfålittvarmeiden.Solensynkernedmottretoppeneogøserblodrødestrimeroverhimmelen.Enkjølig kveldsbriskommersveipende,ogjegbegynneråfrysefor alvor.Jegstrekkermegoglytter,menjeghørerikkelenger Alex’rungendestemmeellerSmillaslyselatter.Deteneste jeghørererlommenstristeskrik,lengerbortenå.Jeggrøsser.Burdedeikkesnartværeferdigemedålekesjørøvereog utforskeøyanå?MensåtenkerjegpåhvoropprømtSmilla var.Innserathunikkehartenktåslippetaketieventyret meddetførste.Deharsikkertgåttrundtøya.Kanskjede lekergjemselpådenandresiden.Kanskjedeterderforjeg ikkehørerdemlenger.
Jeglukkerøyneneogtenkerpåhvordandelektemed hverandrepåkjøkkenetimorges.Alexsåenergiskogsåtålmodig,hankanlekelenge,lenge.Lengeetteratandrepappaervillegåttlei. Komnå,vennenmin,vimåtilbaketil båten,mammaventerpåoss. DetvilleAlexaldrihasagt. Hanerengodfar.Jegåpnerøyneneogkjennerhvordan blikkettrekkesmotdensvartnendevannflaten. Godfar.
Godfar. Godfar.
Jegrettermegoppigjen,menfremdeleshøresikkeenlyd. Ingenstemmer,ingenlatter.Ikkeenganglommen.Slikblir jegsittendeenstundogbarelytte.Så,plutselig,vetjegdet bare.Detblirikkenødvendigåtaenuroligrundepåøya, ikkelete,ikkeropenavnenederesmedøkendedesperasjon. Nei,jegtrengerikkeengangreisemegoggåutavbåtenfor åvitedet.
AlexogSmillakommerikketilbake.Deerborte.
Naturligvisgårjeglikevelilandforålete.Selvomjeg instinktivtvetatdeterforgjeves.DenmørkeblåcollegegenserentilAlexliggersammenbrettetiakterstevnen.Jeg riverdentilmegogreisermegforåtrekkebåteninntil land.Ulystenkryperoppoverryggraden.Jegkommermeg ilandmedenklossetmellomtingmellomskrittoghopp. JegroperpåAlex,såpåSmilla.Ingensvarer.Jegtrekkergenserenoverhodetmedstivearmer.Duftenavmann hengerigjenistoffetogleggersegrundtmeg.Duftenav Alex.
Jegkjenneretkraftigstikkimageregionen,menenser ikkesmerten,begynnerågåoppoverskråningen.Jeghar ikketattmerennnoenfåskrittførbrystetsnørersegsammenogjegbegynneråpustetungt.Deterbrattereennjeg trodde.Kroppenertungogtreg,orkerikkesamarbeide, menjegbitertennenesammenogtvingermegfremoverog oppover.Denenefotensklirpåenleireflekk,ogjegmåta megformedhåndenforikkeåfalleogsklibaklengsnedoverskråningenigjen.
Tilsluttkommerjegmeglikevelopppåtoppen.Jegforsøkeråropeigjen,mendetblirbareenheskraksing.Den sviristrupen,somprotesterermotanstrengelsen,ogbrystkassenkjennestonummerforliten.Selvomjegtarialtjeg makter,orkerikkelungeneåpresseframdenluftenjegtrenger.Detkjennessomåforsøkeåskrikeietmareritt.Magen trekkersegsammenikrampaktigestøt.Jegforberedermeg pååropeigjen,menistedenkrøkerkroppensegsammen, jegbrekkermegkraftigogkasteroppenbrungulsmørje.
Benaskjelver,ogjegvaklerførstsidelengs,førjegfallerned påknærne.
Jegtørkermegrundtmunnenmedgenserermet.Såblir jegsittendeenstund,somomjegerblittslåttavenfiendtlig overmakt.Tankenharknaptformetsegihodetførjegskyverdenframeg. Fiendtlig?Overmakt?Nei! Jegkravlermeg påbenaigjen.Kroppenerfremdelessvak,mendenlystrer megiallfall.Istedenforåforsøkeåropeigjenkonsentrerer jegmegomålablikketglisøkendeoverdendelenavøya somerinnenforsynsfeltet.Deterikkemangeåpneområder.Spredteløvtrærogeinerbuskermedmidjehøytgressog krattinnimellom.Deterikkelettåtasegframher.Særlig ikkeforenfireårgammeljente.JegserikkeAlexogSmilla noensteder.
Jegstavrermegfremover,vethvajegmågjøre,mener usikkerpåhvilkenveijegskalvelge.Etstedergressetbøyd ogsernedtråkketut.Jegbegynnerågåidenretningenog følgedetjeginnbillermegersporetterenmannogenliten jenteilekehumør.Fratidtilannenstanserjegogropernavnetderes.Utenegentligåforventenoesvar.Jegfårenfølelse avatjegreagerermekanisk,utfraetforutbestemtmønster. Jegoppførermegrettogslettslikjegvetatjegburde,jeg gjørdetjegmågjøre.Somomjegspillerenrolle.
Stillhetenhengertungogillevarslendemellomtrærne. Inntiljegplutselighørerenraslingigressetbarenoenmeter unna.Jegskvetterogknytterneveneinstinktivt.Såfårjeg øyepåetpinnsvinsompileravgårdesåfortdekortebena kanbæredet.Dajegsnurblikketfremoverigjen,serjeg ikkedetminstetegntilatgresseterbøydtilsideellertråkketned.Ingentingsomtyderpåatdethargåttenmannog enlitenjenteherførmeg.Jegsnurmegfortogseriden andreretningen.Fremoverigjen.Tilbeggesider.Menjeg seringenspornoensteder,hverkenetterandremennesker ellerettermineegneskrittsomharførtmeghit.Jegståri ethavavhøytgress.Taustogubevegeligomringerdetmeg påallekanter.
Enbølgeavsvimmelhetslårovermeg;denersåkraftigat jegmåholdemegforøyneneogstrekkeenarmuttilsiden foråholdebalansen.Idetjegtarhåndenvekkfraansiktet ogåpnerøyneneigjen,forsvinnerdesisteskarlagensrøde solstrålenebaktretoppenepådenandresidenavinnsjøen. Jegeralenepåetukjentsted,alenemedstillhetenogmørketsomnåsigerraskerepå.Jegvelgerutenretningpåmåfå ogbanermegveivideregjennomdenugjestmildevegetasjonen.
Enmannogenjentegårilandpåenlitenøy.Dekommerikketilbake.Hvakanhahendt?Deteretvellavmulige forklaringer,sierjegtilmegselv.Dekanhablittsåoppsluktavlekenatdeharglemttiden,ellerganskeenkelt… Jegforsøkerfebrilskåkommepåfleretenkeligehendelsesforløp.Naturlige,tryggeogharmløse.Problemeterbareat ingenavdemkanforklarehvorforAlexogSmillafremdeleserborte,hvorfordeikkesvarernårjegroper.Jegåpner munnenforåropeigjen,mendennegangenblirskriketså hysteriskatjegvikertilbakeforminegenstemme.
Jegvinglervideremensjegheletidenletermedblikket langsbakkenogmellomtrærne.Benarørersegraskere, kroppsbevegelseneblirstadigmerrykkende.Jegbrøyter megplanløstvidere,anerikkelengerhvilkenretningjeggår iellerhvorjegkomfra.Jegersåoppjagetatjegikkegreier åorienteremegordentliglenger.Ingenstederserjegtegntil menneskeligliv.Gråtenstigeroppfrabrystet. Smilla !
Akkuratdafårjegøyepånoe.Jegstanserogkjennerat detgårenskjelvinggjennomhelekroppen.Etparmeter foranmegliggerenstein.Ogetlitestykkefrasteinen–noe annet.Enmørkgjenstand.Selvomjegikkeumiddelbart skjønnerhvadeterjegser,vetjegmedhvercelleikroppenatdetteikkeernoesomhørerhjemmeidennaturlige vegetasjonenpåøya.Detteernoesomtilhøreretmenneske. Langsomtgårjegnærmere,fyltavangstoverhvajegkanskjekommertilåfinne.Førstdajegerlikeved,lettertrykketibrystet,ogjegsettermegpåhukigressetvedden
mørketingen.Deterenenslig,svartstøvel,slitenogoppskrubbet.Tomme,småhullderskolissenengangharvært. Jegharaldrisettdenstøvelenfør.DenharaldritilhørtAlex ellerSmilla,deteriallfallsikkert.Utenatjegheltforstår hvorfor,strekkerjeghåndenutiluftenogkjennerhvordandensakte,mensikkertblirsugdnedmotstøvelen.Det ersomomfingrenestyresavenkraftsomliggerutenfor megselv,enkraftsomstigeroppfrajordenunderføttene mine.
Medethiksttrekkerjeghåndentilmegogfareroppfra bakken.Hvaerdetforslagsmerkeligetankerogfornemmelsersomsnikerseginnpåmeg?Detmåværeresteneav Alex’spøkelseshistoriersomsitterigjeniunderbevisstheten.HistorienomMaranoginnsjøensondekrefter.Jeggår fortvideremensjegsiertilmegselvatdetbareertull,overnaturligeskrekkhistorierbasertpågammelovertro,ikke noemer.Likevelkanjegikkelaværeåsemegtilbakeover skulderenflereganger.Føttenefeierfortereogforteregjennomgresset,tilsluttsmåløperjeg.
Jegbautermegframmellomtrestammenesomkasterstadiglengreskygger,deknortetegrenenesynesågripeetter megsomlange,ondsinnedearmer.Noefårtakimeg,kvisterskrapersomklørmotissen,ogjegskrikerhøyt,greier ikkeholdeskrikettilbake.Lydenavminegenangstblirfor mye.Tankeneslitersegløsogskjenertilallekanterutenat jeggreieråstansedem,depiskeroppstadigvoldsommere følelsesbølgerinneimeg. Jegkommerikketilåfinnedem.
Jegkommeraldritilåfinnedem.
Menså–isammeøyeblikk–slårdetmeg. Ringe.Siden jegikkefinnerdem,måjegselvfølgeligringe.Detervel detførstemangjørnårmankommervekkfrahverandre. Hvorforharjegikketenktpådetførnå?Jegsaktnerfarten, andpustenstikkerjeghåndenilommenpåcapribuksen. Denertom.Jegfølermedfingrenepåstoffetoverlommen pådenandresiden,menmobiltelefonenliggerikkederheller.Hvorerden?Kanjeghamistetdenetstedpåøya?Eller
bledenliggendeigjenibåten?Minnetstårklarereogklarereformeg,tilslutthuskerjegalt.
Jegfikkikkemedmegtelefonendavidrofrahytta.Turen tiløyavaretspontantinnfall,ogjeghaddeikkeengang tenktåblimed.Likevelgjordejegdet.Brystetkjennestungt igjen,mendennegangenerdetikkefordijegerandpusten.Endaengangserjegmegomkring,leterfortviletetter etaldrisåliteglimtavenrosakjole,enflagrende,lyshårlokk.Menhunerikkeherlenger,jegvetdet,jegfølerdet. Telefonenliggerigjenpåhytta,iveskenmin,antagelig.Det erbareéntingågjøre.
Likevelfølesdetikkeriktig.Hvordankanjegforlateøya utenåhafunnetAlexogSmilla?Hvordankanjegbare overlatedemtilsinskjebne?Tilsinskjebne…Deternoe vedordene,vedselvetanken,somskurrer. Dettestemmer ikke.Noeergalt,noeerveldiggalt. Nei!Jegskyvervekk denondsinnedehviskingeninneimegogsetteroppfartenigjen.Hvisjegbarefårtakitelefonen,kommeralttilå ordneseg.DakanjegringeAlex,hankanringemeg.Hvem vet,kanskjeharhanforsøktåringeallerede?Jeggårenda fortere,enserikkehvorslitenjeger.Jegmåfåtakitelefonen snarestmulig.Spørsmåleterbarehvordanjegskalfinnetilbaketilstedetdervifortøydebåten.
Jegtaretskritttil,ogerpåveinedimørket.Bakkenforsvinnerforanføttene.Isisteøyeblikkgreierjegåstanseog beholdefotfestet,menjegkjenneretsugimagen.Dajeg blirroligigjen,blirjegståendeenlangstundogbetraktedet jegserforanmeg.Deterskråningenderjegkomopp.Skråningensomnå,nårjegkommerfradenneretningen,fremstårsomenforræderskkantmedenbrattbakkenedenfor. Hvordanerdetmuligatjegharkommethitsåfort?Jegsom harværtsåforvirretatjegknaptharvissthvilkenretning jeghargåtti.Menjoda.Dernedeliggerbåtenogdupper ivannetsomomingentingharhendt.Jegstirrerpåden, fullavmotstridendefølelser.RiktignoksitterikkeAlexog Smilladerogventer,menpådenannensideliggeriallfall
båtenderennå.Inestesekundslårdetmegatdeterenmerkeligtanke.Hvorforskullebåtenværeborte?
Noesvirimeg.Noesomkanværeulyst.Ellererdet anger? Hvisjegbarekunnespoletidentilbake,gjøredet annerledes,gjøredetugjort. Jegristerfølelsenavmegog sermegendaengangtilbakeoverskulderen.Mendeter blittmørktnå,skyggeneslipperikkeblikketigjennom.Jeg serformegtoskikkelser,enstorogenliten,rivesegløsfra mørketogstormemotmegmedropoglatter.Meningener der,ingenkommer.
Enfuglflakserforbisånæratjegsynesåkjenneluftdragetfravingene.Jegskimterkontureneavenlang,tynn kroppogetdolkeformetnebb.Lommenstupermotvannflaten.Jegstirreretterdenetøyeblikk.Såskritterjegover kanten.