Mariangela Cacace
CAMORRALAND
© CAPPELEN DAMM AS 2010 Forfatter har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-31622-8 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i 10,5 pkt. Trinité no. 1 og trykt på 70 g Munken Pocket Cream 1,7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Visselig ville napolitaneren være et annet menneske hvis han ikke følte seg inneklemt mellom Gud og Satan. Goethe
Maktens sikkerhet ligger i borgernes usikkerhet. Leonardo Sciascia
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Amò . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Man ber ikke en boss om å flytte bilen sin . . . . . . . . . . 31 Blondinene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Pizzo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Professoren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Engel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Krigskorrespondenten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Alkymistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Fisk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Pyramider, pumps og pistoler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 167 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 En stecca, takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Camorrakvinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Presten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 Hvitsnipp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 En mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215
FORORD
Et av de første barndomsminnene jeg har fra Napoli, er en sommerdag der hele min italienske familie er samlet ved et strandhus ved havet. Kusinene mine og jeg sitter solbrune med saltvannsvått hår og fargerike bikinibukser rundt bordet, mens tantene våre klasker store mozzarellabiter og oppskårne tomater på tallerkenene så bøffelmelka spruter. Vi kaster oss skrubbsultne over maten mens vår bestemor, nonna Angela, ustoppelig kjefter på oss fordi vi søler så fælt. Tantene, derimot, kjefter ikke. De er strålende fornøyde, for det viktigste i livet for napolitanske tanter er at det spises masse mat, jo mer, jo bedre! Og hva gjør det vel om jentene søler litt? Ja, hva gjør det vel om vi søler tomat eller at mozzarellamelk stivner på de nakne magene våre, når vi kan løpe rett ut i havet og vaske oss. Det er dette som er livet vårt: sol, strand og lek. Sommeren er eviglang, og i barnelek betyr kulturforskjeller ingenting. Jeg har norsk mor og italiensk far og sjonglerer lett mellom mine to hjemland og språk. Lite vet jeg nå om hvordan behovet for å granske min kulturelle bakgrunn etter hvert vil manifestere seg og føre meg inn i en verden jeg skulle ønske ikke eksisterte, men som likevel er del av mitt liv, min kultur og mine røtter. Jeg var tjue år da jeg byttet ut minnene fra idylliske sommerferier med en fast tilværelse i Napoli. Norge fortonet seg som et grått, 9
kjedelig A4-land for meg, mens Italia var farger, lyder og spennende opplevelser. Men én ting var å være på ferie, noe helt annet var det å bo der. Aldri har jeg følt meg mer splittet og tokulturell enn de første årene jeg bodde i Italia. Jeg elsket Napoli og livet mitt der, men det var vanskelig å tilpasse seg. Det fantes så mange uskrevne regler. Og den moralske terskelen var skyhøy. Om du ville eller ikke, ble du nødt til å gjøre ting på napolitansk måte. Mange ganger om dagen tenkte jeg: Dette er ikke riktig! Det er ikke rettferdig! Det er ikke sånn det skal gjøres! Men etter hvert falt jeg til ro og lærte meg å leve på deres måte. Skulle jeg bli der, hadde jeg ikke noe valg. Vendepunktet kom en kveld jeg satt og ventet på venninnen min Giusy. Plutselig ringte mobiltelefonen. – Hei. Jeg kan ikke komme likevel. Politiet har sperret av hele bakgården, så jeg kommer meg ikke ut med bilen. Camorra har nettopp drept naboen min. Først ble jeg irritert. Ikke bare hadde jeg gledet meg til å tilbringe kvelden sammen med henne, jeg hadde brukt timevis på å forberede maten. Skuffet skrudde jeg av kokeplatene. Ikke før senere gikk det opp for meg hva Giusy egentlig hadde sagt. Det gikk et støkk gjennom meg. Jeg var blitt så vant til mafiadrap at jeg ikke reagerte lenger. Dette var midt under den store camorrakrigen i Napoli i 2004 og 2005. På bare noen måneder ble over 70 personer drept. I en liten periode var Napoli midtpunkt for verdenspressen. Mange utenlandske journalister beskrev Camorra som den ukjente og usynlige mafiaen, til tross for at den de siste tretti årene hadde drept over fire tusen mennesker og var aktiv både i Italia og andre steder av verden. Den internasjonale pressen hadde nok rett i at Camorra var mer ukjent enn søsterorganisasjonen Cosa Nostra på Sicilia. Men at Camorra skulle være usynlig, er imidlertid langt 10
fra tilfellet. Napoli preges på mange måter av Camorra, både på godt og vondt. Man snakker bare ikke om det. Den kvelden begynte jeg å tenke over livet jeg levde i Napoli. Bare noen dager tidligere hadde jeg kjørt langt ut på landet til en bekjent av en venn, for å få installert gasstank i bilen min. Det ble gjort svart, og jeg fikk falske papirer på at gasstanken var installert på legalt vis. Så å si alle jeg kjente gjorde det på denne måten, og ingen løftet et øyebryn. Det var ingen tvil om at jeg hadde forandret meg siden jeg flyttet fra Norge. Grensene mine hadde tøyd seg betraktelig når det gjaldt synet på svart eller hvitt arbeid, det å benytte seg av bekjentskaper og bakveier. Nå syntes jeg det var helt i orden å balansere på grensen mellom rett og galt. Jeg var blitt vant til det. For det er sånn man gjør ting i Napoli: Gatesmarthet, det å lure seg unna, betale litt penger under bordet, og være lemfeldig med sannheten, er normalt. Det er faktisk en forutsetning å akseptere dette for å kunne leve der. Men hvorfor? Hvorfor er det legitimt med lettvinte, ulovlige løsninger? Hvordan kan politikere, til og med en president med bakgrunn i korrupsjonsanklager og mafiasamarbeid, ikke bare bli valgt, men også gjenvalgt? Og hvorfor aksepterer napolitanerne til syvende og sist Camorra som del av samfunnet?
AMÒ
Jeg vet jeg ikke burde gjøre det. Likevel setter jeg meg bak Luca på Vespaen. Tviholder i trøya hans mens han råkjører gjennom gatene. Inn i jungelen. Inn i Camorraland. Luca er tjueseks år. Født og oppvokst i bydelen Forcella. Mer vet jeg ikke om ham. Men ved første øyekast virker han skummel. Han er stor og kraftig. Det mørke håret ligger glatt inntil hodet. Og han har det blikket folk som vokser opp midt blant Camorra og kriminalitet får, det granskende og skeptiske «hvem faen er du»-blikket. Men innimellom glimter det til i øynene hans. Og han har smilehull. – Bli med meg, jeg skal vise deg det ekte Napoli. Jeg skal vise deg hvor jeg kommer fra. Vi har akkurat møttes. Jeg er utslitt og sulten etter å ha sittet nesten fire timer i en trykkende varm aula med elendig akustikk og hørt sosiolog og camorraekspert Amato Lamberti holde foredrag for deltagerne i Osservatorio anti-Camorra.1 Gjennom hele forelesningen kjederøyket både professoren og elevene, og det var bare av ren høflighet jeg ikke forlot forelesningen. 13
Luca rister oppgitt på hodet. – Det er ikke noe poeng i å sitte innestengt og høre på pjatt! Luca tar armene mine, først den ene, så den andre, og legger dem rundt magen sin. – Du er vel ikke redd? Han møter blikket mitt i sidespeilet. Jeg nøler. Luca klemmer hånden beskyttende rundt leggen min. Med den andre styrer han scooteren. Jeg spør hvor vi skal. – Amò, du er med Luca nå! Og så lenge du er min, trenger du ikke bekymre deg for noe som helst. Men la meg ta meg av snakkinga. Det er best, legger han raskt til. – Og ikke finn på å si at du er forfatter. Hører du, amò, det må du love meg. Der jeg kommer fra, liker man ikke sånne folk som deg. Amò. Det er det han kaller meg. Gateslang for Amore, som betyr kjærlighet. Jeg er visst hans nå. Uten at jeg helt vet hva det innebærer. Jeg tenker på det typiske camorrafrieriet: Gift deg med meg eller jeg dreper deg. Det knyter seg i meg. Hva i alle dager er det jeg driver med? Hvorfor blir jeg med denne fremmede fyren til et av Napolis farligste mafiastrøk? Men så møter jeg blikket hans i sidespeilet. Han smiler så smilehullene lager groper i kinnene. Vi kjører gjennom gatene i gamlebyen i Napoli. Luca kjører på samme måte som alle her: fort, uvørent, med krappe svinger. Hvert tredje sekund tuter han, og hvert tiende sekund havner vi i en nesten-ulykke. Mens han kjører snakker han konstant, og for å høre hva han sier må jeg legge hodet og øret mitt helt inntil kinnet hans. Han blunker fornøyd til meg i speilet. Sier han syns jeg er bellissima, og lurer på om jeg vil være med på ferie til Ibiza. Han skal selvfølgelig spandere alt. 14
De indre strøkene i Napolis bykjerne har alltid fascinert meg. De brosteinsbelagte gatene er trange og labyrintaktige og fulle av skyggefulle,klamme smugder nyvaskede klær henger til tørk mellom veggene og kiler forbipasserende i nakken. De høye, gamle murhusene står tett i tett og gjør gatene mørke og fuktige, solen slipper så å si aldri til. Det myldrer av mennesker overalt. Gamle koner selger smuglersigaretter, og bodene med frukt og krimskrams står på rad og rekke mens napolitansk musikk strømmer ut fra høyttalere. Folk snakker med høye, skingrende stemmer. Det ropes, skrikes og synges på vulgært gatespråk, milelangt fra den poetiske napolitanske dialekten. Sjargongen er tøff. Vespaene nådeløse. De ruser gjennom gatene, sneier deg og tuter konstant. Som regel sitter hele familier på Vespaene, både mor, far og barn. Men også småunger, gutter helt ned i seksårsalderen, råkjører gjennom de trange smugene. Over ti tusen mennesker bor tett i tett i de falleferdige høyhusene i Forcella og arbeidsledigheten er nærmere 80 %.2 Luca forteller at det er «l’arte d’arrangiarsi», eller «kunsten å ordne seg», som er levebrødet til de fleste. Kriminalitet er normen. Han svinger inn en trang, mørk sidegate. Stemningen forandres. Den blir trykket og uhyggelig. Luca senker farten på scooteren. Folk hilser på ham, meg ser de skeptisk på. – Det er ok, hun er med meg, roper Luca. Det lukter hundepiss og søppel her, men iblant kjenner jeg en frisk duft fra de nyvaskede klærne som henger til tørk mellom husveggene. Luca peker på leiligheten der han har vokst opp og fortsatt bor med sine foreldre og to søsken. Jeg spør ham hvordan det er å vokse opp her. – Som blant villdyr i jungelen, svarer Luca alvorlig. Så presenterer han meg for noen venner av seg som står og henger på et hushjørne. De er kledd i glinsende joggedresser og trange trøyer. – Hvem er dama? De sender meg mistenksomme blikk. – È tranquilla, hun er ok. 15
Luca forteller at de er barndomsvennene hans. – De er kriminelle, hele gjengen, sier han og ler høyt. – Akkurat som du er, legger en av kameratene til med uvanlig mørk stemme. Så vrenger leppene hans seg til et slags smil. – Var, legger Luca til. – Jeg har forandra meg. Han ser alvorlig på meg. – For to år siden fant de en kul i armen min. Det var kreft. Jeg måtte operere. Trodde jeg skulle dø. Etter det forandra jeg meg. Da begynte jeg å jobbe hederlig. Han roper mot en annen fyr i trettiårene. De smeller håndflatene mot hverandre. – Han der sitter i hjemmearrest, men han går alltid rundt midt i gata. Luca dunker mannen hjertelig på skulderen. – Hva ellers skal jeg gjøre? svarer fyren og spytter i bakken. – Sitte inne og råtne? Slik fortsetter vi. Luca kjører gjennom smugene og presenterer meg for stadig nye typer. Han hvisker meg i øret hvem som sitter i hjemmearrest, hvem som selger narkotika og hvem som er pazzo, gæren. De fleste blir plassert i den siste kategorien, uten at han går nærmere inn på hva det innebærer. Det er ingen som smiler eller spør meg om noe. De virker bare mistenksomme og fiendtlige. Den uvennlige stemningen, mørket og den råtne stanken skremmer meg, og jeg skal til å spørre Luca om vi kan dra derfra da han avbryter: – Der er bossen! Luca nikker mot en liten mann med mørke, markerte trekk og arrogant mine. Han står sammen med et par andre menn og røyker og prater. Luca senker farten på scooteren og bøyer hodet i en ærbødig hilsen. Jeg gjør det samme. Tør ikke annet. Bossen gransker meg. Han ser gretten ut. Jeg kjenner pulsen stige. Har han kanskje hørt om meg fra pali, vaktene? Den siste tiden har jeg tilbrakt tid med personer som har utmerket seg i arbeidet mot Camorra. Personer som er både overvåket og drapstruet av camoristene i Forcella. Og nå ser de meg med Luca. Hva 16
tror de om meg? Det siste Camorra ønsker, er folk som snoker i sakene deres. Bossen flytter ikke blikket. Øynene er harde og spisse. Pannen glinsende blank. Jeg svelger. Til slutt ser han på Luca og nikker kort. Vi setter opp farten. Luca er bestevenn med Salvatore Giuliano fra den legendariske Giulianofamilien, camorraklanen som i flere tiår kontrollerte Forcella. Salvatore Giuliano, eller Sasà som han kalles, sitter nå i fengsel for å ha drept fjorten år gamle Annalisa Durante. – Det var ikke Sasà som drepte jentungen, forteller Luca irritert. – Det var de andre folka, de på motorsyklene. – De fra Mazzarellaklanen, mener du? – Nei, fra Sarnoklanen, svarer Luca kort. – Journalistene skriver bare tull, legger han til. Jeg stusser. – Så du mener Salvatore Giuliano er dømt til tjuefire år i fengsel for et drap han ikke har begått? Luca nikker. – Politiet og dommerne tar feil. Journalistene også. – Hva med familien hans, da? – Da Giulianofamilien kontrollerte Forcella, var det paradis her. Så modererer han seg. – Ikke akkurat paradis, da … men iallfall bedre. Gjennom hele barndommen jobbet Luca med å levere matvarer fra nærbutikken hjem til folk. En av dem han leverte fast til, var onkelen til Sasà, Lovigino Giuliano,3 den legendariske camorrabossen kalt Kongen av Forcella. – Boss Lovigino var raus. Han inviterte meg alltid inn og ga meg hundre euro i driks hver gang jeg leverte varene hans på døra. Luca blir varm i stemmen når han snakker om disse årene. 17
Han forteller om sangene bossen skrev, diktsamlingen han ga ut i 1993 og om festene han arrangerte i strøket: enorme utendørsfester hvor de feiret nabolagets skytshelgen og kjente artister holdt konserter. Da Napolis fotballag vant ligaserien i 1990, bød dessuten Giulianoklanen på vin, og plasserte en flere meter lang kake midt i gata. Det var fritt fram for alle å forsyne seg, og feiringen av seriegullet varte i dagevis. – Lovigino var en æresmann. Han var alltid høflig og elegant kledd. Han kjørte limousin med egen sjåfør og hadde flere biler med livvakter både foran og bak seg. Når han kom ut på gata, delte folkemengden seg. Alle gikk til hver sin kant. Så ble vi stående med bøyde hoder og hilse på ham. Alle hadde respekt for ham. Han hadde alltid med seg barn som hadde våpnene hans i bukselinningene sine for å passe på dem. – Barn? – Ja, det lønner seg. Politiet kan jo ikke sende dem i fengsel. Luca kjører bort til huset til Lovigino, der han bodde fram til arresten i 2000. Leiligheten har en stor veranda, og fasaden er dekket med håndmalte fliser. Huset skiller seg betraktelig ut fra de typiske, falleferdige fasadene i Forcella. – Du skulle sett hvordan de har det inne, sier Luca og forteller om prangende søyler og bueganger. Om antikke møbler, kostbare kunstmalerier og luksuriøs innredning. Han forteller at han pleide å si han måtte på do, bare for å kunne beundre de vakre marmorflisene og det store boblebadet formet som et åpent kamskjell. Jeg forteller om bildet jeg har sett av Maradona som sitter i det skjellformete badekaret med noen av Giulianobrødrene. Luca blir salig. – Det var gode tider, det. Han sukker. Giulianofamilien hadde mange profilerte venner, blant dem Maradona, som også var gjest i bryllupet til bossens datter Gemma i 1990, et ekstravagant bryllup med over 500 inviterte gjester. Ma18
radona var ofte å se på byen med Giulianobrødrene, som festet natten gjennom, sniffet kokain og spanderte champagne på alle i lokalet. Bildene av Maradona liggende i badekaret sammen med to av Giulianobrødrene eller skålende med søsteren deres, Celeste Giuliano, er legendariske. Fortsatt har Maradona sitt eget alter i Forcella, der helgenbilder og kors er byttet ut med bilder av fotballspilleren, et av hans hårstrå og gledestårer samlet fra Napolis supportere. Jeg forteller Luca at tanta mi i sin tid var på en middag med Maradona. Han blir himmelfallen og stopper scooteren. Jeg må se ham inn i øynene, legge hånden på hjertet og love at det er sant. Boss Giuliano hevdet selv at det var kvinnene som var den virkelige styrken i Giulianoklanen, og både Loviginos søster og kone har alltid hatt sentrale roller i klanen. Luca freser når jeg nevner Loviginos kone. – Hun er en ond djevel! Du skulle bare visst hvor mange mennesker det faens kvinnfolket har beordret drap på! Carmela Marzano giftet seg med Lovigino da hun var tolv år og gravid med deres første barn. Senere fikk de fem barn til, og alle ble medlemmer i klanen. Hun holdt en høy medieprofil og er alltid blitt fremstilt som en ekstremt dominerende kvinne, med full kontroll over alle klanens virksomheter. I årevis både ledet og eide Marzano et stort plateselskap der hun dyrket fram artister i neomelodico-sjangeren, som Gigi D’Alessio, en av Italias mest populære artister. Hun er også blitt arrestert flere ganger på grunn av mafiavirksomhet, senest i januar 2001. Celeste, Giulianobrødrenes søster, har Luca derimot sansen for. Hun blir regnet som en boss på lik linje med brødrene sine, og var i årevis ranket som en av Italias tretti farligste kriminelle. Celeste hadde ansvaret for mesteparten av Giulianoklanens forretningsøkonomi, blant annet for flere av kjedebutikkene deres i Napoli 19
og provinsen og et selskap med et svært berømt varemerke som hadde butikker 56 steder i Italia, samt i Japan, Romania, Portugal og Tunisia. Butikkene ga god profitt, og i 2004 konfiskerte politiet over 230 millioner kroner av Giulianos forretningsinntekter.4 Celeste var også kjent for sin gode evne til å manipulere og overtale avhoppere til å trekke seg fra samarbeidet med politi og myndigheter. Luca, derimot, er mest opptatt av å snakke om utseendet hennes. Da politiet brøt seg inn i leiligheten for å arrestere henne i jula 2000, bønnfalt Celeste dem om å få litt tid til å stelle seg før de satte på henne håndjern. Etter at hun hadde gredd og ordnet det platinablekete håret sitt, gjorde Celeste sin sorti iført en tettsittende leopardmønstret drakt og kraftig øyesminke. Vi kjører videre. Luca viser meg noen av Forcellas ulovlige lagre, hvor falske klær og andre illegale varer med markedsverdi på flere milliarder euro ligger stablet. Så peker han ned mot en kjeller og forteller at det er et narkotikalager, og at narkotikahandelen er Forcellas største inntekt. – De lave prisene gjør at så å si alle har råd til å kjøpe dop. Det går mest i kokain. – Hva med deg, amò, snorter du? spør han. Jeg rister på hodet. – Gjør du? – Tsk. Smattelyden betyr nei på napolitansk dialekt. Men han forteller at mange han kjenner er avhengig av det hvite pulveret, som han mener snør over byen. – Vil du se hvordan klanen porsjonerer og gjør klar narkotikaen for salg? Han kjører noen meter før han stopper Vespaen utenfor en mørk og falleferdig garasje. Gaten er øde. Det er ingen mennesker å se. – Vi må inn her og ned. 20
– Hva mener du? – Vi må gjennom en underjordisk gang. Ned til en kjeller. – Er det langt? – Ikke så veldig. – Mørkt? – Noen steder. – Trangt? – Ja. – Hvordan er folka der, da? Luca trekker på skuldrene. – De er som de er. Sånn som man blir av å leve i dette miljøet. – Er det farlig? – Ikke hvis du ikke forteller hvem du er. Dessuten er du jo med meg. Du kommer til å bli kroppsvisitert, men du har jo ikke våpen eller skjult kamera på deg, har du vel? Han smiler skjevt. Jeg setter meg raskt tilbake på Vespaen. I lomma har jeg en digital opptager, uten at Luca vet det. Jeg brukte den for å ta opp forelesningen tidligere på dagen, men før jeg satte meg bakpå scooteren til Luca, kunne jeg ikke dy meg og trykket på rec. Skulle jeg bli kroppsvisitert, ligger jeg svært dårlig an. Mildt sagt. – Neste gang, sier jeg kort og håper Luca ikke blir mistenksom. Han blunker til meg i speilet. – Du er redd, du? Jeg trekker på skuldrene. – Jeg har klaustrofobi. Luca smiler skjevt. – Kanskje det er det beste. Du hadde vel forsnakka deg og sagt at du er journalist, uansett. Og da hadde du ligget jævlig dårlig an. – Jeg er forfatter. – Samme kan det være. 21
Vi kjører videre. En halt bikkje står ved et hjørne og roter i noen søppelsekker. Ut fra et åpent vindu strømmer napolitansk musikk. Jeg kjenner sangen, den heter Nu Latitante og handler om en camorist som er på rømmen. Både Luca og jeg synger med på teksten: Nu latitante nun tiene cchiú niente luntano d’o bene annascuso d’a gente5
Luca er stor fan av den napolitanske neomelodico-sjangeren, en type musikk som særlig er populær i camorrastrøk fordi sangene ofte handler om livet og hverdagen der. Musikken strømmer ut av åpne vinduer og spilles døgnet rundt på lokale tv- og radiostasjoner. Gjennom sangene kan venner og slektninger sende hilsener og kodede beskjeder til de innsatte i fengslene. De pompøse balladene synges på napolitansk dialekt av glatte smørsangere og handler om kjærlighet og svik, om kriminalitet og om det harde livet til de som lever i dekning og på rømmen. De fengslede lovprises, mens avhoppere og angrende camorister, pentiti, foraktes og fremstilles som feige og vanærede. Vi kjører videre, og Luca synger fortsatt. Iblant peker eller nikker han og forteller ting som at «det der er baren til en camorist», «dette er et viktig narkotikatorg», eller «her ble en fyr jeg kjenner drept forrige uke». Jeg spør om han har mistet mange venner. Luca nikker. – Mange. Enten er de drept eller i fengsel. Men for meg betyr ikke vennskap så mye. Jeg stoler ikke på noen uansett. Og det burde ikke du gjøre heller, amò. De der folka du flyr rundt med, for eksempel. Anti-camoristene eller hva de kaller seg … Det er bare propaganda, alt sammen. Hva hjelper det at de sitter innelukka i et rom og prater om ting? 22
Vi passerer et vindu med et stort skuddhull i midten. Sprekkene i glasset sprer seg ut av hullet som edderkoppbein. – Kalasjnikov? spør jeg og nikker mot skuddhullet. – Nei, det bruker de i drabantbyene. Her i sentrum bruker vi pistoler. Luca forteller at alle i nabolaget har pistoler, og at de færreste går ubevæpnet ut av huset sitt. Selv har han en kaliber 38 og en 9 mm. Han sier at vi kan dra hjem til ham og se på dem etterpå. – Hva bruker du dem til? – Til å skyte med på nyttårsaften. Å tilbringe nyttårsaften i Napoli kan utvilsomt ses på som en risikosport. Da kastes glass, tallerkener og gamle møbler ut av vinduene. Og man bruker ikke kinaputter for å lage smellelyd, men pistoler. Hvert år dør flere uskyldige på grunn av denne skytingen. – Så du har to pistoler bare for å bruke dem til å skyte med på nyttårsaften? Jeg klarer ikke skjule en viss skepsis. Luca sender meg et rart blikk i speilet, plutselig virker han fremmed. Så smiler han overbærende. – Hva skal jeg ellers bruke dem til? Han setter opp farten. – La oss dra til Sanità! Bydelen Sanità grenser til Forcella, et annet forfallent strøk i sentrum av Napoli, kjent for camorravirksomhet og kriminalitet. Samtidig med at Lovigino Giuliano regjerte i Forcella, var Giuseppe Misso boss i Sanità. De to bossene var barndomsvenner, og i Missos selvbiografiske bok Marmorløvene forteller han om hvordan han og Lovigino som barn pleide å sitte på de to løvestatuene utenfor domkirken i Napoli og fantasere om å regjere over byen. Drømmen deres ble virkelighet, de ble boss over hver sin bydel. Men et sted på veien gikk vennskapet i stykker, og de tidligere bestevennene ble bitre fiender og rivaler. 23