Buffy-By-er-talentfull

Illustrert av Nora Brech

De som er med:

BUFFY BY (det er meg) – går i 6b på Refstad skole.

LILLIE BY, moren min – på jakt etter jobb. Veldig pen!

BOBBY BY, broren min (bare 10 måneder yngre enn meg. Æsj!) – går i 5a på Refstad.

RANDI – kontaktlærer i 6b.

TORMOD – en annen lærer på trinnet.

KAIA – en av mine beste venner, går i 6b på Refstad. Kjører slalåm.

TIRIL – en av mine beste venner, går i 6b på Refstad. Spiller håndball og fotball.

Elena – en av mine beste venner, går i 6b på Refstad. Spiller håndball og fotball Resten av de som går i 6b er: KI MIMI – vietnamesiske foreldre, har alltid varm mat med til lunsj. Minst i klassen.

TSERENDIA – mongolske foreldre. Er alltid glad. Familien bor i rekkehus.

SIRI – er opptatt av hester, og er litt sær.

4

ANN-HELENE – er opptatt av hester, og er også litt spesiell.

TURID – er religiøs og driver med orientering.

MEYLA – er guttegal. Det har hun alltid vært.

IRAM – pakistanske foreldre. En av de flinkeste i klassen.

ZUZANNA – polske foreldre. Flink til å danse. Ikke flink på skolen.

JESPER – størst i klassen. Trener taekwondo og skal bli profesjonell tryllekunstner.

DANILOV – russiske foreldre, opptatt av hvor mye penger de har.

IFRAHIM – pakistanske foreldre, spiller fotball. Har en veldig stor familie.

DAN-TORE – spiller fotball og er i korpset.

ERLEND – spiller fotball og er i korpset.

RUBEN og ISAK og GEIR – er spillegale. Elsker YouTube.

ABDUL – tyrkiske foreldre.

TICO – sør-amerikansk familie, snill og glad og flørtete, turner og danser.

LUDVIK LAND – går i 7. klasse på Refstad. Spiller basket.

Noen av de som jobber på biblioteket.

ODD – en voksen mann som trenger støttekontakt.

JIMMY JEEVES – faren til meg og Bobby, som ingen av oss har sett siden Bobby ble født.

uke 7

«Ikke alle trenger å utmerke seg. Noen kan være fyllmasse også. Det er fyllmasse som får kaken til å smake godt.»

LILLIE BY

Mandag, uke 7

1.

Hvis jeg skulle skrevet en selvbiografi, ville jeg ikke begynt her. I første time en mandag i sjette klasse. Siste uka før vinterferien. I min klasse. Jeg sitter alltid langt fram, uansett hvem jeg deler plass med. Alle andre flytter både framover og bakover. Jeg tror heller jeg ville begynt når jeg har friminutt.

Eller løper fortere enn venninnene mine. Eller får en klem av mamma. Eller vinner over broren min, Bobby, i vri åtter. Eller greier å hoppe over pulten til Tiril der borte ved vinduet.

Kanskje jeg kan hoppe over både pulten og Tiril? Men hun har mange krøller. Greier jeg å hoppe over alle krøllene?

– Buffy! sier Randi, vennlig, men bestemt, – kan du snu hodet denne veien?

Jeg snur meg vekk fra klassen min og ser på klasseforstanderen vår.

Jeg gir henne tommelen opp.

Randi forteller om selvbiografier. Det er prosjektet vårt. Vi skal levere etter påske. Vi skal skrive om oss selv.

– Tenk dere at noen skal lese om dere om tohundre år, sier Randi. – Eller at en jevnaldrende ghaneser skal lese om dere nå. Hva kan dere skrive? Hvordan kan dere forklare?

9

Beskrive? Hva er viktig å ha med? Hva handler dere om? Hva handler sjette klasse om? Hva handler Norge om? Refstad skole. Familien din.

Jeg har en skitten negl som jeg vasker med tungespissen.

Jeg er en katt. Jeg gjør tungespissen tynn og ru.

– Mjau, hvisker jeg og hører ikke egentlig etter.

– Noen selvbiografier forteller mye om tiden personen lever i. Andre selvbiografier går dypt i den enkeltes familieliv.

Hverdag. Interesser. Tidspunkt. Vær. Sosiale forhold.

Tankekart, sier Randi.

Vet dere hva? Jeg er skitten i øret også.

Ikke rart det er vanskelig å høre hva Randi sier!

Jeg rekker opp hånda.

– Når dere skaffer informasjon om fagstoff, skal dere bruke BISONmetoden. Ja, Buffy, vil du fortelle hva bokstavene i BISON står for?

– B står for bilder, sier jeg.

– Riktig, sier Randi. – B står for bilder. De ser vi på først.

Og hva står I for?

– Kan jeg hente tørkepapir?

– Tror du I står for tørkepapir? sier Elena som sitter ved siden av meg. Hun kaster på det lange, lyse håret og smiler på den litt selvgode måten sin. Av og til irriterer smilet meg. Som oftest får det meg til å smile sammen med henne.

– I for irkepapir, sier jeg, og så ler vi høyt, hele klassen.

Randi nikker, og jeg går og henter tørkepapir fra doen i garderoben.

10

Jeg surrer tørkepapir rundt bakenden på en blyant. Så dytter jeg den inn i øret og vrir rundt. Papiret klistrer seg fast i ørevoksen. I stedet for å høre Randi har jeg hørt på min egen ørevoks. Jeg vrir og dytter på blyanten, og vrir igjen. Jeg vil bli ferdig før Randi ser hva jeg gjør. Hun sier alt høyt, så da kommer alle andre også til å se hva jeg gjør.

– Hva driver du med, Buffy?

– Jeg renser øret.

– Midt i timen?

– HVA SA DU? Ørene mine er fulle av ørevoks. Jeg kan ikke høre deg.

– Bli ferdig, da, før du setter ideer i hodene på de andre.

Jeg avslutter rensen, men gjett hva: Blyanten sitter fast.

Og papiret sitter fast.

– Bli ferdig, sier Randi bestemt.

– Blyanten sitter fast, fniser jeg, før jeg begynner å le fordi Elena ler.

– Tull og tøys, sier Randi, og napper i blyanten i øret mitt.

– Du tullet ikke, sier hun etter å ha prøvd flere rykk.

Nå ler hele klassen, men det er ikke noen ekkel latter. Vi har ikke det i vår klasse, vi er bare veldig flinke til å more oss over den minste ting, som Randi pleier å si.

– Kan jeg gå hjem? spør jeg.

– Nei, sier Randi, – du er ikke syk, du har bare en blyant i øret. Ta deg en tur til helsesøster, så kan hun skylle øret ditt.

Olje det eller noe.

– Ok, sier jeg glad og spretter opp på beina. Jeg tenker at dette kunne vært et bra sted å begynne en selvbiografi. Buffy By, blyant i hjernen, nær døden, må reddes av helsesøster.

– Og etterpå, sier Randi og peker på meg.

– Og etterpå hva da?

– Kommer du?

– Tilbake, foreslår jeg.

– Riktig, sier Randi.

12

– Hva om jeg ikke er ferdig før i kveld? Skal jeg likevel komme tilbake?

– Hva om hun ikke blir ferdig før i morgen? slenger Jesper seg på.

– Hva om hun blir der hele uka? spør Kaia og ler mens hun spør.

– Dere er noen ordentlig moroklumper, sier Randi.

2.

Storefri. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier ja. Jeg mener egentlig å si nei. Jeg er ikke en ball-person. Tiril er det selv om hun er tynn som et sugerør. Elena er det selv om hun egentlig er både litt tung og litt treig. Kaia er også en ball-person. Men hun er jo flink til alt. Hun er sterk selv om hun er lav. Hun er søt selv om hun er vanlig. Hun har alltid fine klær selv om hun ikke bryr seg om klær. Egentlig – de fleste på skolen er ballpersoner. Ikke rart at de sier ja til å spille basket med Ludvig Land som går i 7. klasse.

Det er rart at jeg sier ja.

Alle vet at jeg ikke er en ball-person.

Jeg tror han spør meg. Derfor sier jeg ja.

For det er sånn med Ludvig at det er lett å si ja når han spør. Han er en trivelig gutt.

Nå tenker jeg at han spurte oss alle, samlet, og ikke meg, spesielt.

Burde jeg gå min vei? Før det skjer noe dumt?

Det er ikke alle som vet dette, men i tredje klasse spilte jeg fotball. Fordi venninnene mine spiller fotball. Da vi hadde 17.

13