Brefallet

69491 Brefallet – s. 2

03.07.2026 10:50

69491 Brefallet – s. 3

03.07.2026 10:50

69491 Brefallet – s. 4

03.07.2026 10:50

69491 Brefallet – s. 5

03.07.2026 10:50

INNHOLD

Dyp tid og evig endring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

Del 1 Det første møtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nasjonsbygging på is . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Styggebre og eventyris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bredrama . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27 36 42 54

Del 2 Føreren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brearkivet 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Liv av død . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

67 84 92

Del 3 Isens luner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Brearkivet 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Snøballkloden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Svart-hvitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145

69491 Brefallet – s. 7

03.07.2026 10:50

Del 4 Bresorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Tapte breer – en kondolanseprotokoll . . . . . . . . . . . . . . 165 Bristepunkter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Tidsvitne i Arktis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 Doggerland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Vippepunkter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Dominoeffektene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Del 5 Tilbake til Jotunheimen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Vann; for mye og for lite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Hav og tid, hav av tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Er framtiden relevant? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Ikke alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Illustrasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Kilder og litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275

69491 Brefallet – s. 8

03.07.2026 10:50

69491 Brefallet – s. 10

03.07.2026 10:50

69491 Brefallet – s. 11

03.07.2026 10:50

En junidag i 1788 besøkte den skotske geologen James Hutton et forrevent klippeområde, Siccar Point, på Skottlands sørøstlige kyst nær Edinburgh. Hutton var et av disse sjeldne universalgeniene. Bare 14 år gammel tok han fatt på studier i samfunnsvitenskap og medisin ved universitetet i Edinburgh i 1740, og han fortsatte med studier i kjemi og anatomi i Paris, før han avrundet med en medisinsk grad i Leiden i Nederland i 1749. Året etter arvet han to gårder i det sørøstlige Skottland, og her fikk han anvendt sine allsidige innsikter innen naturvitenskapene til landbrukets beste.

Det var en aldrende Hutton som ankom Siccar Point med båt, og overblikket over geologien sett fra sjøsiden utløste et av disse sjeldne eureka-øyeblikkene. Det var et sekund som ikke bare forandret geologihistorien, men også våre begreper om tid. Hvilken svimlende aha-opplevelse det må ha vært da han plutselig forsto betydningen av de lagdelte klippene foran seg, slik de var orientert i forskjellig retning og tydelig besto av forskjellige bergarter. Fjellet vitnet om gammel havbunn som var blitt til stein, og om voldsomme, men samtidig uendelig langsomme prosesser som hadde løftet den gamle havbunnen opp.

Fjell hadde erodert til sandkorn som til slutt endte som elve13

69491 Brefallet – s. 13

03.07.2026 10:50

sletter og deltaer eller som sedimenter i havet, og hadde skyflet om på de geologiske lagene. Ved Siccar Point lå horisontale lag av sandsteinen over eldre, vertikale bergarter. De vitnet om gammel havbunn som var herdet, presset og tiltet i ulike prosesser over enorme tidsrom. Huttons følgesvenn denne dagen, den skotske matematikeren og kirkeministeren John Playfair, har beskrevet øyeblikket slik: «The mind seemed to grow giddy by looking so far into the abyss of time …»1 Der de stirret inn i avgrunnen av tid bakover, fikk de et glimt av planetens utvikling over millioner av år.

En erkjennelse av dyp tid var født, og denne innsikten var problematisk i samtidens øyne. Det rådende synet i 1788 var at jordas alder kunne fastslås ut fra en ortodoks, bibelsk forståelse av tiden som en avgrenset og oversiktlig periode på omtrent 6000 år siden skapelsen slik den var skildret i Første Mosebok. Med eureka-øyeblikket ved Siccar Point ble tiden åpnet opp tilbake mot uendelige tidsrom før menneskets tid på jorda. Et menneskeliv i en slik kontekst ble med ett ubetydelig.

Det la også grunnlaget for en erkjennelse av at alt er i forandring, selv om forandringens kvern maler langsomt. Fortiden, som tidligere bare strakte seg over et fattbart antall generasjoner tilbake til Adam og Eva, ble til enorme epoker som vanskelig lar seg begripe med et menneskeliv som målestokk.

I tradisjonen etter Augustin av Hippos De Civitate Dei (Om Guds stat) fra ca 426 e. Kr.2 ble historien riktig nok lineær, men den strakte seg bare ut mellom skapelse og syndefall.

Etter Hutton strakte tiden seg ut nærmest fra evighet til evighet i en verden som var i evig endring.

Huttons innsikt, som siden ble utdypet av geologen Charles Lyell (1797–1875) i hans Principles of Geology som utkom i årene 1830–33, var også avgjørende for forståelsen av at også livet hadde utviklet seg over uendelige tidsrom, også det en sta14

69491 Brefallet – s. 14

03.07.2026 10:50

dig forandring som kom til å fortsette. Teologistudenten Charles Darwin brakte med seg Lyells bok som sin «andre bibel» på jordomseilingen med «Beagle» i årene 1831 til 1836. Den gjorde at han kunne sette sine funn av fossiler fra utdødde dyr og muslingskall på fjelltopper i et forståelig perspektiv. Verden og livet selv var ikke statisk – også for livet på jorda åpnet tidshorisontene seg opp både i fortid og framtid. Og med et langt nok tidsperspektiv tar også Ivar Aasen feil; dei gamle fjell i syningom er ikke alltid eins å sjå. Fossile sjødyr på høye fjell vitnet om uhyre omkalfatringer, der fjellene en gang måtte ha vært havbunn. Enorme deltaer og elvesletter var bygget opp, sandkorn for sandkorn, og vitnet om at tidens tann gnaget utrettelig på de samme fjellene for å føre dem tilbake til havets bunn.

Også andre krefter skulpturerte fjell og landskap med forbløffende kraft, med tiden til hjelp. Lyell var på sporet av disse kreftene i den forstand at han observerte fenomenet, men han forsto ikke drivkreftene. Han var ikke den første som merket seg at vannet sank over tid – eller var det landet som steg?

Områdene omkring Østersjøen er blant stedene som har hatt sterkest endring i strandlinjen. Gamle kaianlegg og båthus lå nå mange steder langt inne på land, øyer var blitt landfaste, og gamle kart viste med all tydelighet at i løpet av noen hundre år var landskapet endret. De som spekulerte over årsakene, som svenske Anders Celsius (for ettertiden mest kjent for temperaturskalaen vi bruker), tok for gitt at det var havet som sank.

Det samme kom Lyell fram til, for Skandinavia hadde jo en ytterst stabil geologi, hverken jordskjelv eller vulkaner kunne tenkes å påvirke landhøyden. På den annen side var det heller ikke enkelt å gi noen plausibel forklaring på hvorfor havet sank akkurat her, for dette var ikke noe globalt fenomen.

Lyell tok turen fra England til Sverige for å se nærmere på 15

69491 Brefallet – s. 15

03.07.2026 10:50

fenomenet. I 1834 studerte han en massiv eik utenfor Stockholm. Treet ble anslått til å være minst 400 år, og sto oppe i en skråning 40 meter fra vannet. Siden dette og andre store eiketrær var på dette nivået, mens det bare vokste mindre og yngre trær nærmere vannet, konkluderte Lyell at de hadde slått rot i takt med at landnivået hevet seg. Denne og andre observasjoner ledet ham til konklusjonen at det faktisk var landet som hevet seg, ikke vannet som sank. Nær 200 år senere står eika der fortsatt, nå 60 meter fra vannet.3 Dette er et av de få områdene i verden der stigende havnivå fortsatt ikke registreres.

Det vil si, havet stiger, men landet stiger fortsatt mer. Men hvorfor?

De færreste slike aha-øyeblikk kommer helt ut av tynn luft, det er bakenforliggende kunnskap, tidligere observasjoner av uforklarte fenomener og kanskje tidligere, men ufullstendige hypoteser som danner grunnlaget den nye erkjennelsen kan ta sats fra. Slik var det med Hutton og Lyell, og slik var det med Darwin. Huttons erkjennelse av dyp tid, og hans blikk for geologiske karaktertrekk i landskapet, fikk ham til å spekulere på om de store granittblokkene som han kunne observere i de kalkrike Jurafjellene, måtte innebære at breene i Alpene en gang måtte ha vært vesentlig mektigere. Det var bare de som kunne ha flyttet de enorme steinblokkene, som hadde en annen geologisk opprinnelse enn der de befant seg nå. Hutton var på sporet av istiden. Mange hadde også tidligere undret seg over forekomsten av svære steinblokker med en helt annen geologi enn den lokale. Hvor kom disse fra, og ikke minst: Hvordan havnet de der? Og hva hadde polert fjellet mange steder – og etterlatt underlige striper?

Den dansk-norske geologen Jens Esmark (1763–1839) fant svaret. Han ble født i Nord-Jylland, og da faren, som var sogneprest, døpte ham, var døpefonten hugget ut av en stor, rød 16

69491 Brefallet – s. 16

03.07.2026 10:50

granittblokk. Dette var en type stein som ikke hørte naturlig hjemme i Danmark, men hverken dåpsbarn eller prest ante rimeligvis da hvilken historie denne steinblokken kunne fortelle. Løsningen var ganske nær både i tid og rom. 45 år etter Huttons eureka-øyeblikk og 11 år før Lyells funderinger ved eiketreet, fikk Esmark sin store aha-opplevelse som Geir Hestmark beskriver i sin monumentale Esmarkbiografi.4 Det skjedde sommeren 1823, på den gamle ferdselsruta fra Oppstryn via Sunndalen og Rauddalen til Bråtan i Skjåk. Fra Sunndalsetra går stien bratt oppover mot passet Kamperhamrane på 1200 meter. Øverst i passet måtte de krysse fronten av Rauddalsbreen, den nordligste utstikkeren av Europas største isbre, Jostedalsbreen. Rauddalsbreen hadde da smeltet et par hundre meter tilbake fra framstøtet under det som kalles den lille istid, som kulminerte omkring år 1750 og hadde etterlatt seg et vegetasjonsløst område der store flyttblokker lå strødd over det glattslipte fjellet. Her falt brikker i et langvarig puslespill på plass. Med ett forsto Esmark slektskapet mellom de lokale kreftene han observerte her, med landformer som måtte tilskrives ismasser av et helt annet omfang. Året før var Esmark på rundreise på Vestlandet, og registrerte de bratte og stedvis glattslepne fjellsidene ved fjordene.

Noe måtte ha polert disse fjellsidene, men hva? Hvilke naturfenomen kunne dette tilskrives? Sommeren 1823 var han på ny i terrenget, nå på jakt etter kobberforekomster, noe som førte ham til Haukalivatn ved Lysefjorden. Vannet var demmet naturlig opp av en påfallende stor grusvoll som lokalt gikk under navnet Vassrygg. Hva kunne ha plassert en så formidabel grusdemning ved utløpet av den lange og trange dalen?

Deretter la Esmark turen innom Steinsund ved Sula, ytterst i Sognefjorden. Det skulle angivelig befinne seg spektakulære fossiler her. Fossilene så han ingenting til, men derimot et be17

69491 Brefallet – s. 17

03.07.2026 10:50

merkelsesverdig glattslepent konglomerat. Igjen ble spørsmålet; hvem eller hva hadde smergelpusset dette fjellet?

Med slike spørsmål i bakhodet la han i vei tilbake til hovedstaden, fra Oppstryn over til Gudbrandsdalen. Underveis, nær turens høyeste punkt, ble de vitne til isbreens pågående arbeid i terrenget. Breens evne til å etterlate morener som følge av framrykking og tilbaketrekking var godt kjent, og nettopp her innså Esmark at breen hadde servert bevisene rett foran øynene på dem – det glattskurte fjellet, flyttblokkene og en morene som var en mindre kopi av Vassrygg. Fjorder og botner, svære morener og gigantiske flyttblokker milevis unna opprinnelsesstedet viste med all tydelighet at det ikke bare var snakk om små breframstøt her og der, men at hele Nord-Europa en gang måtte ha vært dekket av veldige ismasser. Esmark beskrev det slik: «Ligheden er saa paafaldende, at Enhver, som har Leilighed til at gjöre denne Sammenligning, maa fatte de samme Ideer.» Ja, når brikkene i puslespillet finner hverandre, er det innlysende i retrospekt, men for Esmark betydde dette at han hadde oppdaget istiden, som Geir Hestmark skriver.

Esmark stoppet ikke der, men utviklet hypoteser om periodiske nedisinger som følge av jordbanens elliptiske bane rundt sola. Han understreket igjen at jorda var et omskiftelig sted der klima og is over endeløse tidsrom styrer både over biosfæren og lithosfæren (stein og fjell), ja til dels atmosfæren. Slik Hutton i løpet av et øyeblikk oppnådde sin svimlende erkjennelse av dyp tid, evighet og evig forandring, slik opplevde Esmark mye av det samme ved brefronten på vei fra vest mot øst. Gjennom lange tidsrom hadde isen kommet og gått, og det i et omfang som var foruroligende. Verden var et omskiftelig sted, og det at breene kunne ese ut eller forsvinne, viste at klimaet kunne ha formidable pendelutslag. Selv fjellene var forgjengelige under evighetens perspektiv. Breen kunne med 18

69491 Brefallet – s. 18

03.07.2026 10:50

tiden til hjelp beseire fjellet, gnage ut dalfører, etterlate tinder imellom – og føre enorme mengder finmalt fjell med breelvene ut i vann og fjorder. Der ville de en gang igjen gjenoppstå i sammenpresset form som fjell – av den typen Hutton hadde betraktet.

Den geologiinteresserte Darwin aksepterte straks teorien om en istid da han i 1840 var tilhører på en av forelesningene til den sveitsiske zoologen Louis Agassiz.5 For ettertiden skulle det bli Agassiz som høstet æren som istidens oppdager, en teori han la fram i 1837, altså 14 år etter Esmark. Noen år tidligere hadde Darwin studert noen merkelige terrasseformasjoner i Wales, uten å forstå hvordan de kunne ha blitt dannet. Agassiz ga svaret, det var isen. Dyp tid var også svaret på livets opprinnelse og utvikling. På et eller annet tidspunkt må også Darwin ha samlet mange nok puslespillbrikker til å få sitt eureka, selv om det nok kom mer gradvis. Erkjennelsen kom trolig i sent i september 1838 mens han leste Thomas Robert Malthus’ Essay on the Principle of Population.6 Malthus’ sentrale poeng var at det fødtes for mange barn her i verden, ikke alle kunne leve opp. Darwin så umiddelbart at dette gjaldt alt liv, bare noen få kunne vokse opp, nemlig de best tilpassede.

«Finally got a theory by which to work», noterte han fornøyd i dagboka etter å ha lest Malthus.

Men altså, Esmark var først når det gjaldt istid, og publiserte sine oppdagelser og en dristig teori om at store arealer på den nordlige halvkule en gang hadde vært dekket av et massivt islag. Her lå ikke bare den åpenbare forklaringen på naturfenomener som flyttblokker, fjellrygger og fjorder, men også forklaringen på landhevningen; frigjort fra de milliarder av tonn med is som hadde knuget landet, begynte landet langsomt å heve seg, slik det har gjort i nær 10 000 år. Og som et utslag av poetisk tilfeldighet: Den røde granitten som han selv var 19

69491 Brefallet – s. 19

03.07.2026 10:50

døpt i, hadde sin opprinnelse i det norske landskapet, og isen hadde brakt den til Nord-Jylland. Isen hadde brakt mer enn steinblokker, for mye av Danmarks landmasser og store deler av det nordlige Tyskland er bygget opp av sand og stein fra Norge. Mange mysterier ble med ett løst ved hjelp av istiden.

Få tok imidlertid notis av Esmarks teori, som ble publisert i et provinsielt tidsskrift i 1824.7 Hutton, Lyell, Darwin, Esmark og Agassiz åpnet opp fortiden, og det var en fortid formet av naturkrefter og klima der isen spilte en nøkkelrolle. Sammen kunne is og tid både danne og fjerne fjell, og alt var i stadig endring. Fortidens katastrofer kunne også bli framtidens. Det var dramatiske erkjennelser, men bre og is rommer også drama og fascinasjon over mer begripelige tidsrom.

Breer er tidskapsler. De rommer ikke bare drama fra den nære fortid, men bærer i seg minner fra dem som hadde sine ærender i fjellene for hundrevis, ja tusenvis av år siden. Og den har tatt godt vare på disse gjenstandene fra forgangen tid, en sjelden gang også dem som fraktet gjenstandene til fjells. Breene rommer døde insekter, lemen og reinsdyr, men også et ukjent antall klatrere, brevandrere, jegere og ferdamenn fra gammel tid, noen fra riktig gammel tid. Døden i isen kan også ha heroiske elementer, dersom den er et resultat av forsøk på å erobre nye høyder eller innsikter. Peter Wessel Zapffe løfter døden i isen til nye poetiske og heroiske høyder i avslutningen av sitt essay «Hvorfor døde Scott?».8 Der skriver han at Robert Falcon Scott ved sin heltedød i isens nådeløse favn ved Sydpolen i 1912 kan «… skjænke sitt folks ungdom en næsten flombelyst opvisning i heltedød. […] Derfor søker også menneskehetens øine hans fjerne, forsvundne grav; der selve den dræpende kulde bevarer hans form. Indtil om længe, længe – den bryter 20

69491 Brefallet – s. 20

03.07.2026 10:50

sig tordnende løs og seiler med stormen ut mot det dype, mørkeblå hav i en vældig, solgnistrende sarkofag.»

Breen i seg selv har et evighetsperspektiv. I dypet av den isen som fortsatt skjuler Scott, finnes is som dalte som snø for mange hundre tusen år siden. Det finnes is som er flere millioner år gammel. Også denne eldgamle isen er en tidskapsel og et arkiv over fortidens klima, og av og til også fortidens liv. Og isen skjuler større krefter enn selv en nedising av Europa skulle tilsi. For drøyt 700 millioner år siden ble jorda nesten låst fast i et dødelig kuldegrep. Isen var i ferd med å dekke hele planeten og slukke det livet som langsomt hadde utviklet seg gjennom 2,8 milliarder år – kanskje universets eneste hjemsted for liv.

Det er i det hele tatt noe veldig over isen og breen, den kan være kolossal og farlig. Gjennom tidene har den vært fryktet med god grunn. Det kolossale ved den er samtidig fascinerende, og da først og fremst brefallets villskap, skjønnhet og fargespill i blått. Is er død, men det er også liv på så mange vis. Noen tyr til ord som sublim i møte med isen, den har noe opphøyet over seg (og sublimere er det den gjør når den går direkte over til vanndamp, uten å ta veien innom vann). Breen fanger mange av oss – en gang bre, alltid bre, men hvorfor?

Jeg har alltid tenkt at det jeg skriver, skal ha en nytteverdi, ja på en god dag også en mening. Gir det noen mening å skrive om breen? Er det viktig? Det er selvsagt god folkeopplysning å fortelle om breens karaktertrekk: Hvordan den vokser og krymper, breens fysikk og fysiologi, om hvorfor sprekker dannes og hvorfor den hvite isen blir blå under trykk. Det finnes naturligvis en rik tilgang på glasiologiske fakta å skrive om, men breen har mer ved seg enn sin fysiske manifestasjon, både symbolsk, kulturelt og mytologisk. Opplevelsen av breen er personlig. Mange av verdens breer har fått status som klimaofre. Som med alt annet stiger også breenes verdi i vår 21

69491 Brefallet – s. 21

03.07.2026 10:50

bevissthet i takt med at de smelter bort, og som bilde på klimaendringens effekter trumfes før-og-nå-bilder av isbreer bare av isbjørn på smeltende isflak. Dette påvirker oss – i alle fall mange av oss, også de som aldri har satt sin fot på en bre.

Det er vanskelig å gi noen enkel forklaring på min sterke følelse for bre og fjell uten å henfalle til klisjeer. Jeg vet bare at jeg alltid får lyst til å blåse støvet av tau, isøks og stegjern og komme meg opp dit når jeg ser en bre, og at det er en ekte lengsel. Det er personlig, men det er en følelse som er gjenkjennbar for mange. Det storslåtte ved breen, eller sjelefreden som følger av å betrakte verden ovenfra fra en fjelltopp, behøver ikke å forstås, det er nok at den er der. Ikke alle føler dette, ikke i samme grad, men allikevel er det en fellesnevner for mange. En historie om breen må derfor også bli en personlig historie, og det personlige dreier seg da også om den økosorgen som inntreffer når gjensynet med breen blir som å se en gammel venn på dødsleiet.

Breen er mer enn en død masse av frosset vann. Den er på sitt vis også levende med særegne økosystemer av mikroskopisk liv som finner sitt magre utkomme i isen. Og siden is har fryseboksens konserverende egenskaper, vil alt som forsvinner under snøen inne på breen eller nede i de dype blå sprekkene, en gang dukke opp igjen når snøen og isen tiner, eller det følger ismassenes langsomme ferd mot brefronten der det igjen åpenbares. I mellomtiden vil breens kvern ha gjort sin jobb. Scott vil ikke nå havet i sin sarkofag med et forløst smil om munnen, han vil neppe være gjenkjennelig overhodet, men en gang vil han havne i havet sammen med 1911-årgangen av isen.

Det er alt dette kontrastfylte som er verdt å fortelle om breen: tid, rom, evighet, framtid og mening. Liv og død, fakta og følelser, skjønnhet og uhygge, men ikke minst ens egne, personlige forhold til breen, det som er vanskeligst å forklare 22

69491 Brefallet – s. 22

03.07.2026 10:50