Abba Sisoës sa: «Søk Gud og spør ikke hvor han bor!»
69709 Brødrene – s. 5
21.08.2026 13:13
Varmerørene under hver benk tikker i takt, men bare i noen sekunder, før de stikker av gårde i hvert sitt tempo igjen, og jeg er i bevegelse uten å røre en finger. Øynene lukket. I starten fordi jeg velger det – å avstå fra synet styrker den indre samlingen – men etter hvert går det av seg selv, uavhengig av viljen. Jeg rygger baklengs inn i mørket. En drøm i våken tilstand. De gamle kalte det bønn. Det skjer. Nå. Lyden av en bildør som lukkes igjen et stykke unna, sklir forbi. Pusten stadig svakere, én tiendedel av et sekund kjennes som ett minutt, alt rundt meg er som om det befinner seg inni meg, men samtidig langt unna; jeg er meg og ikke meg. Og midt i meg: sjelen, og over den et kraftig indre lys som i raske blink veksler med stummende mørke. I et kort øyeblikk ser jeg alt der inne, hvem jeg er, helt nederst i meg. I det neste er alt skjult. De gamle kalte dette hvile i Gud. Et langt utstrakt nå. Ikke fremtid, ikke fortid. Om jeg må velge, må det bli nåtid. En parallell nåtid. På kanten av tiden, den som regulerer samkvemmet mellom oss. Enten vi vil eller ikke, forholder menneskene seg til klokkeslett, frister: Vi kan adlyde eller gjøre opprør, den er der uansett. Og dagene har navn og ukene glir over i forskjellige årsti7
69709 Brødrene – s. 7
21.08.2026 13:13
der, fire i løpet av ett år, men så tilbake til start, den samme sykliske kvernen om og om igjen. Å sitte stille om natten er, om alt går godt, å tre ut av det hele. Den lave bønnekrakken var steinhard da jeg satte meg ned. Det smerter å oppsøke Gud om natten, men pinene har sin funksjon, for om jeg ligger i kirkebenken, vil behaget dra over, og jeg sovner, det er nærmest umulig å søke Gud liggende, i kontakt med søvnens sløvhet. Den stikkende følelsen i lårene avtar gradvis, noe inni meg drar seg vekk fra kroppen, smertene opphører, og jeg går ut i rommet, så tilbake og innover igjen, men likevel over i noe annet i meg som jeg ikke vet hva er. Ja, det er nok sjelen jeg kjenner. Ut av kroppen, ut av psyken. Bort fra tankene. Ditt rike er ikke av denne verden, sa Han. Men hvor skal jeg da søke? En sterk følelse av at jeg må flykte fra noe for å finne det. I verden, men ikke av verden. Han ser jeg forsøker.
69709 Brødrene – s. 8
21.08.2026 13:13
En bror spurte Abba Matoës: «Hva skal jeg gjøre? Jeg har bekymringer med min tunge, og hver gang jeg kommer blant mennesker, kan jeg ikke styre den, men fordømmer dem i alt godt som de gjør, og anklager dem. Hva skal jeg gjøre?» Abbaen svarte: «Om du ikke kan beherske deg, så flykt til en enslig plass, for dette er en svakhet. Den som bor blant brødre, får ikke være firkantet, men må være rund, slik at han vender seg til alle. Det er ikke fordi jeg er dydig, at jeg lever i ensomheten, men fordi jeg er svak. De sterke er de som lever blant mennesker.»
69709 Brødrene – s. 9
21.08.2026 13:13
På den åtte kvadratmeter store rektangulære cellen, og lyset fra skrivebordslampen på pulten under vinduet brer seg utover det kongeblå putetrekket av lin. Jeg har plassert sengen ved siden av det lille skrivebordet, kan enkelt snu lampen dit jeg vil, slik at jeg kan lese både i sengen og ved pulten. Ved sengeenden har jeg satt en kort bokhylle på tvers, slik at rommet får en inndeling i to soner, med en smal passasje i den ene enden av bokhyllen. I den første sonen har jeg en lenestol inntil den ene veggen, på den andre en liten krakk med et minifjernsyn oppå. Under krakken har jeg plassert en Playstation som jeg kjøpte i fjor. Ved døren, på kortsiden motsatt av vinduet, er det et smalt plassbygd klesskap på den venstre siden og en vask med et speil over på den andre. Jeg elsker kroken min, kommer aldri til å ommøblere. Kappen over hodet, den henges pent på plass over rygglenet på stolen før jeg legger meg ned på den tynne madrassen og trykker på den digitale klokken som står under sengen. De turkise stripene lyser opp rommet forsiktig, klokken er 05.39. I over to timer satt jeg der nede, under det jeg tror er Guds åsyn. Jeg ser på Ham, Han ser på meg. Stille bønn oppsummert i én setning. Jeg overraskes over hvor lykkelig jeg blir når jeg innser hvor lenge jeg satt i kirken. Det er nesten to 11
69709 Brødrene – s. 11
21.08.2026 13:13
og en halv time til Laudes, en evighet, men om jeg sovner, vil timene gå fort. Da jeg velter meg over på siden, renner den første salmen i Salmenes bok over leppene mine: «Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov, og grunner på hans lov dag og natt.» Livet som klosterbror i et par bibelvers. Det oppleves som enkelt å etterleve. Jeg gleder meg i Ham og grunner på Ham dag og natt. Jeg tror på Gud, ikke som et valg jeg har tatt, men som en medfødt innstilling til livet. Tror jeg. Det er ikke fordi Gud på død og liv må finnes, at jeg tror, men fordi jeg mener den kristne veien gir et bedre liv. Jeg tror ikke blindt på Bibelens tekster og at alt som står der må trykkes ned over menneskene. Jeg tror det står ting i Bibelen, om å elske sine fiender, om å tilgi den som gjør deg urett, om å ikke drepe andre, fordi menneskene alltid har visst at det er sann visdom, først, før Bibelens forfattere samlet det inn og skrev det ned. Det står vel i Bibelen fordi det alltid har vært sant, og ikke motsatt. Jeg føler jeg har knekt koden til et dypt religiøst liv, at det går av seg selv. Samtidig: Hvem er vel jeg til å skryte av at jeg ikke går på synderes vei? Det er enkelt å fremstå from når jeg verken trenger å være far eller kjæreste. Jeg er som fariseeren som slo seg for brystet, «se hvor godt et troende menneske jeg er, jeg ber, gir almisser og er en viktig person i samfunnet», men fariseeren så ikke at han mistet ydmykheten på veien. Det skulle da bare mangle: Eneboeren skal søke Gud, såpass må det kreves av meg. Etter det som oppleves som et øyeblikk, varsler mobilen at klokken er ti på åtte, jeg står raskt opp, for raskt, jeg må sette meg igjen. Øynene faller på det lille passfotoet av Jonas. Firkanten med 12-åringens ansikt står opp mot ryggen på en av bøkene, vendt mot sengen min. Kritthvitt hår, som Emil fra Lønneberget. 12
69709 Brødrene – s. 12
21.08.2026 13:13
Jeg snur fotografiet, kjenner meg bra etter natten nede i kirkerommet. Reiser meg raskt, på med kappen. Ute i gangen trer Edvard ut av cellen sin samtidig som meg, han ser ikke på meg, hilser ikke, men det er ikke fordi han er sur, eller fordi jeg har gjort noe galt. I starten tok det tid å komme inn i denne formen for samboerskap, for det var ikke som om jeg møtte kollegene på jobb med et «god dag». Heller ikke som å våkne ved siden av kjæresten om morgenen eller som å dele kollektiv med andre studenter. Men hva er det da? I kollektivet hilste vi hver morgen, under frokosten og middagen rant ordene mellom oss. Det var ord hele tiden, og det var så mye av det at jeg kunne bli lei alt pratet. Jeg har bodd i studentkollektiv med to andre og nesten hatt en kjæreste, har i alle fall sett andre bo sammen med kjæresten; jeg tror jeg vet hva jeg snakker om. Dette er derimot et brorskap. Vi går etter hverandre ned trappen. Edvard dytter opp døren i kjelleren, jeg tar den imot på veien tilbake. Selv dørene går sakte i dette huset. Vi passerer Sankt Dominikus i enden av den lange gangen som fører til døren inn til koret i kirken. Den kritthvite statuen, den er vel rundt halvannen meter, har en kraftig lampe rett over seg. Det skarpe lyset synliggjør konturene i ansiktet hans. Jeg går tilbake, stikker fjeset helt inntil statuen, nesen min rett under hans. Det var han som klekket ut den livsformen jeg er en del av: en intrikat syklus som ikke skal erstatte et moderne liv, men fordype det. Studier, bønn og fellesskap i et kloster. Og forkynnelse. Vi leser, skriver og forsker, ikke for selvutviklingens skyld, men for å gi alt videre. Da jeg setter foten i kirkerommet, ser jeg meg selv utenfra, også denne morgenen: En mann går inn i et stort rom, han søker en bekreftelse fra noe større enn seg selv, fra noe han tror på, men aldri har sett. Han søker fred, hver morgen, spaserer sakte gjennom rommet som kalles «Guds 13
69709 Brødrene – s. 13
21.08.2026 13:13
hus», fra koret øverst i kirken, nedover i kirkerommet, på jakt etter noe viktig. Noen ganger finner mannen en harmoni på innsiden. Men det er sjelden. Det leses fra en bok der inne, en bok holdt hellig av om lag to og en halv milliard av jordens befolkning. Mannen tror boken inneholder ord fra Den Evige, kraften som denne gruppen av mennesker kaller Gud. Inne i kirken er det sang og introspeksjon eller meditasjon, gruppen han er et medlem av, kaller det bønn. Men er det sant? Ikke hver dag, men altfor ofte, kommer disse tankene idet jeg går inn i kirkerommet. Noen dager føler jeg at jeg søker Gud som en flukt fra verden. At jeg har gjort meg avhengig av Ham, som alkoholikeren og alkoholen. Bønnen er tomme ord uten en tilhører. Andre dager føler jeg at jeg er på rett hylle, uansett hvor sterkt fortiden har preget meg. Og fortiden min, fordreid, skakk og full av sår, har preget meg mer enn jeg har oversikt over. Så er da kanskje troen min en flukt. Men vis meg det mennesket som er forskånet fra å flykte fra det han frykter! Jeg lever blant menneskene. Alt jeg gjør i hverdagen, skal være innrettet for mine medmenneskers sjelelige utvikling. Noen kaller det frelse. Andre sier at vi brødrene hjelper mennesker i nød, uavhengig av om nøden er knyttet til Gud eller ikke. Ordene jeg bruker på jobb, en jobb som jeg egentlig aldri går hjem fra, handler om at Gud er noe annet enn en fjern idé. Gud er virkelig, og menneskene kan erfare Gud. Som noe fortrolig, og ikke noe fremmed.
69709 Brødrene – s. 14
21.08.2026 13:13
Jeg løfter ned den mørkeblå kjeledressen, den henger bak døren i utstyrsboden i kjelleren. Dressen er stiv, og da jeg stikker nesen inntil, lukter den en blanding av beis og white spirit. Vi er ikke akkurat arbeidskarer her på huset, i alle fall ikke med nevene. Vi kan stramme en skrue her og der eller sette sammen en hylle fra IKEA. Vi har aldri trengt en kjeledress hver, deler den ene vi har. I den høyre brystlommen finner jeg en kvittering, den er fra 3. august 1977, en av brødrene kjøpte maling fra Grønner’s Fargehandel. Jeg har tatt på dobbelt med ull både oppe og nede, for det er to minusgrader. De store vottene er på, de med fôr i, og jeg har funnet en stor og tykk ull-lue som ser så gammel ut at den må ha blitt produsert i det forrige århundret: Den kjennes som en sandsekk på hodet, den tunge ullen siger ned over ørene. Jeg bretter den opp et par ganger ved pannen, slik at jeg kan se. I flere uker har jeg gruet meg, jeg har googlet «hvordan fjerne takstein», lest og lest og sett videoer på YouTube. Det finnes mange korte filmer av hvordan taksteinen skal legges, eller hvordan jeg skal gå frem om jeg vil fjerne mosen, men jeg fant ingen videoer som viste hvordan man løsner steinene. Det må være fordi det er idiotsikkert, så enkelt at ingen lurer, tenkte jeg. Når dagen nå er kommet, gruer jeg meg ikke like mye. Jeg kan engste meg i flere uker for endringer som bryter mønsteret mitt. En togreise til hovedstaden eller en kom15
69709 Brødrene – s. 15
21.08.2026 13:13
mende flyreise til utlandet kan martre meg i måneder. Når selve dagen står foran meg, er det som om de tidligere bekymringene har fordampet. Kroppen orker ikke mer av den angstfylte tilværelsen jeg har kastet på den. Med håp om at det samme skulle skje også denne gangen, meldte jeg meg som frivillig da vi tidligere i høst fikk inn pristilbudet på å bytte kirkens takstein. Undertaket var i god stand, ingen fukt, mugg eller råte, og vi hadde endelig fått penger til å bytte all steinen, av estetiske hensyn først og fremst. Ordenen ville gjenopprette kirkens opprinnelige farge. Finansene var i orden. Men vi kunne altså spare 93000 kroner dersom en eller flere av oss fjernet all steinen. Om det var noen som meldte seg? De andre brødrene er ikke fysisk disponert for å sprade rundt oppå et tak – noen av dem er rett og slett for gamle, andre eier verken koordinasjon eller kroppskontroll, og de nyest ankomne, de som er nærmest meg i alder, er fra Frankrike. Mine medbrødre fra den siste kategorien trodde at Edvard og John spøkte da de spurte om de ville være med på arbeidet, jeg tror ikke dugnad finnes i det landet. Jeg løy, sa at jeg gjerne ville ta jobben. Da jeg kommer ut i hagen, står Olav, eieren av firmaet som skal skifte taket, og en annen røslig arbeidskar sammen med Edvard. Jeg spør Olav om det kommer til å bli vanskelig å fjerne taksteinen. Han humrer, tar en slurk av en skitten Statoil-kopp: – Alle mennesker bruker henda til å arbeide, noen hamrer og skrur, andre folder dem. Edvard kveler et fnis, kikker bort på meg. Jeg ser ned på nevene mine. Huden er glatt og neglene nylig klippet. Men Olavs kommentar var vel så mye myntet på Edvard, og jeg finner igjen en gnist der inne, sier «hva ler du av?» til ham, – du kan jo ikke gå i en stige engang? 16
69709 Brødrene – s. 16
21.08.2026 13:13
Olav forstår nok at jeg ble brydd av den megetsigende kommentaren, legger til: – Det er ikke vanskelig å fjerne steinen, nei, du bare peller dem rett av og pælmer dem ned i konteineren. Jeg spør hva som skjer om jeg bommer. Han sier at i så fall vil steinen treffe plenen og knuse, – det gjør ikke noe, du plukker bare opp den knuste taksteinen til slutt. – Og hvordan sikrer jeg meg? – Vi legger et tau på langs av taket, på toppen, sier han, – og stropper deg fast til en sele. Da er du mobil i alle retninger, og det er umulig å falle ned. Så sier han at jeg må være nøye med å stramme opp den store presenningen over taket etter at jeg har gitt meg for dagen, det er viktig, for selv om undertaket er i god stand, skal det ikke utsettes for regn. – Det er en stor fordel med etappevis fjerning, sier han og forklarer at da kan han legge stein der jeg har fjernet. – Derfor må du gi meg en oversikt over de tidspunktene du fjerner steinen, så kommer en av gutta mine innom for å legge ny stein. Du klarer vel kanskje å dele opp fjerningen i fire til fem etapper, eller? Jeg trekker på skuldrene. – Jeg skal vise deg alt sammen den dagen vi begynner. – Skal jeg ikke begynne i dag? Jeg klarer ikke skjule skuffelsen, merker at hodet stikkes ut mot Olav mens overkroppen synker sammen. – Nei, sjefen din har ikke godtatt anbudet mitt, sier Olav, – og derfor har jeg heller ikke bestilt de to konteinerne til taksteinen. Olav betrakter meg, som om han ser etter noe i ansiktet mitt. – Ble du skuffet, du hadde jo skifta og greier? Nå himler jeg med øynene, klarer ikke å skjule at jeg synes han er et slitsomt menneske. – Sjefen min? sier jeg. – Svarer ikke Gud deg heller? 17
69709 Brødrene – s. 17
21.08.2026 13:13
Så snur jeg meg og går opp mot klosteret. Bak meg hører jeg arbeideren le, «den satt», sier han. Inne i boden tar jeg av meg kjeledressen, kjenner hvordan alt det praktiske arbeidet dreper noe inni meg. Det er så kroppslig, helt fritt for nyanser og tenkning. Det er som å bruke et dyrt og finkalibret håndvåpen som hammer. Jeg trenger ikke sjelen eller klokskapen min, for steinen skal fra a til b. Et dyr kan læres opp til slikt. Men jeg har vel godt av det. Og vi sparer altså flere titalls tusen. Og jeg har forpliktet meg. I tillegg er det vel meningsfylt? Jeg bidrar til å gjøre Guds hus ugjennomtrengelig for det vestlandske drittværet, med sludd om vinteren og endeløse strømmer av regn resten av året.
69709 Brødrene – s. 18
21.08.2026 13:13
Helt ytterst på kanten av en fjelltopp, skoene hang i luften over sekken som stod plassert på en hylle under meg. Sommerferie på Østlandet, og bøkene og pennalet hadde byttet plass med en termos og en matpakke. Vi hadde ikke egne tursekker i gamle dager. Én sekk, til alt bruk. Tyrifjorden langt der nede, store flater med gnistrende lys. Solens glans i vannet multiplisert opp så mange ganger at jeg hadde vansker med å holde øynene åpne, når vinkelen mellom hodet og solen langt over meg var synkronisert i kanskje bare et hundredels sekund; det blinket kraftig i noe der nede på vannet. Kanskje var det en bølge, kanskje var det vindusglasset på en båt som dro seg sakte over fjorden. Ingen skyer på den lyseblå himmelen. Fjellet oppvarmet av solen, lunken seig langsomt opp gjennom den tynne shortsen. En lett varme sammen med den friske brisen gjorde at jeg verken frøs eller svettet. Jeg var trygg, visste at foreldrene mine var et eller annet sted bak meg, sammen med Jonas. Men jeg trengte dem ikke til noe. De var der, uten ord, uten å forstyrre meg, opptatt med sitt. Opplevelsen av en tung fred dvelte i meg, det var som om alt jeg så på, var godt, ikke ondt, en intens harmoni på innsiden, der tiden sakket ned, hvert sekund en evighet. Så slo ordet «Gud» ned i meg. Hvor det kom fra, vet jeg ikke. Ingen av mine nærmeste brukte det ordet på den tiden. Verken mamma eller pappa hadde interesser i den retningen. Kanskje læreren hadde sagt noe om Gud i kristen19
69709 Brødrene – s. 19
21.08.2026 13:13
domstimene, det er mulig. Men der og da kom ordet «Gud» inn i hodet mitt. Tre bokstaver, og det bredte seg utover i kroppen, ordet klang sammen med det jeg så, men jeg skal ikke gjøre opplevelsen altfor åndelig, for utsikten var pen og varmen fra fjellet behagelig. Det var neppe Gud som åpenbarte seg der oppe på fjellet, som brøt seg inn i meg, det forstår jeg. Men kanskje viste han seg i meg som noe som alltid hadde vært der. – Så må du kanskje oppleve deg reddet for å få en gudstro, sa en yngre mann til meg en gang i skriftemålet, og han hadde en spørrende tone på slutten av setningen. Han hadde tatt over familiens tro, sa han, gjort det som var forventet av ham av foreldrene og deres respektive familier, som hadde vært katolikker i flere generasjoner. Men selv hadde han ingen følelser knyttet til Gud, verken gode eller dårlige. – Jeg er likegyldig, sa han, – det er blitt noe som er enkelt å kvitte seg med. Det var aldri meg. Og måten han kommenterte troen på, at et menneske kanskje må oppleve seg reddet for å få en gudstro, tolket jeg mer som en stadfestelse enn et spørsmål. Ja, slik måtte det være, mente han, og han hadde ikke opplevd seg truet av onde krefter og dermed ikke reddet av Gud, fra det han var truet av eller redd for. Han sa det ikke til meg som sin samtalepartner, som om jeg var et katolsk orakel som kunne besvare alt det han lurte på. Nei, jeg tolket det som at han bare måtte få ordene ut av munnen, høyt, slik at en annen kunne høre tankene hans, et fenomen jeg hadde lagt merke til i de fleste skriftemål – den skriftende snakker fritt, av og til for å få konkret tilgivelse av presten på den andre siden av den tynne treveggen, men oftest bare for å få et annet menneske til å delta i de mest hemmende tankene. Presten som øre. Kanskje et kort «hm» nå og da. Svært få ord.
69709 Brødrene – s. 20
21.08.2026 13:13
Den lille kafeen ligger et steinkast unna Torgallmenningen, og da jeg går inn den smale døren, ser jeg at de ikke er kommet. Jeg setter meg ved et bord lengst inne i lokalet. Servitøren kommer med en meny, jeg spør om et glass vann og sier at vi blir tre. Laudes bidro ikke med noe som helst i dag, det er forferdelig tomt på innsiden. Jeg drar håndbaken hardt over begge øynene, klapser meg forsiktig på det ene kinnet. Skulle ønske jeg var på cellen. Der kunne jeg latt trykket få sitt naturlige utløp. Det slitte trebordet er ikke vasket, smuler og en liten vanndam ligger igjen etter de forrige gjestene. Servitøren ankommer med vannglasset idet Geir og Tore kommer inn døren. – Halla, Gab, sier Geir da jeg reiser meg og gir begge en klem. – Orker ikke å kikke på menyen, tar bare den kyllingsalaten, sier han til servitøren. – To salater, sier Tore. – Tar bare en kaffe, sier jeg. Jeg var nesten alene på kafeen da jeg satte meg ned, men nå stimer det stadig flere inn døren. Lunsjtid for kontorfolket i Bergen sentrum. Jeg snur på hodet og kikker ut mot gaten. En politibil med blinkende blålys presser seg frem i sakte fart mellom alle menneskene som går frem og tilbake på Torgallmenningen. Som en båt som skuffer unna vannet i baugen, mengden foran bilen deler seg sakte i to uten å oppjages. 21
69709 Brødrene – s. 21
21.08.2026 13:13
Geir går rett over i ulike møter med kunder denne uken, og jeg innser plutselig at de har langt mer kontakt med hverandre i løpet av en uke enn det jeg var klar over. Ikke rart, kanskje, de har jo lignende karrierer innen finans, og selv om jeg forstår det, merker jeg skuffelsen. Valget mitt er så annerledes at jeg blir en fremmed for dem. Geir og Tore er vitner fra barndommen, fortiden binder oss sammen. Men de klarer ikke justere etter nåtiden. De forstår ikke valget mitt, fordi de husker meg som vennen deres, en gutt som ikke var klosterbror eller kristen. Han som gikk på den samme skolen og spilte fotball på laget deres. Begge tror de kjenner meg fordi vi vokste opp sammen. Men det er en kategorifeil, like malplassert som å spørre om hva kjærlighet veier. De ser bare halve meg, vet jeg, den kroppen de vokste opp sammen med. Ikke den Gabriel som har gitt seg hen til Gud. Jeg forstår det, men det er trist. Likevel treffer jeg dem så ofte jeg kan, enda Geir kan gå meg på nervene. Han kan liksom ikke la være å pirke borti meg. Han mener at jeg har tredd religionen rundt meg som en rustning. Det er plagsomt, men jeg klarer som regel å parere ham. Men Tore har et slags metafysisk gen, har jeg tenkt, godt skjult, ja vel, men noen ganger kan det virke som om han er på jakt etter en dypere mening i livet. Ikke en tro, og ikke Gud, det tror jeg ikke, men at han er filosofisk anlagt, er hevet over tvil. Selv om han ikke vet det selv. Hans eventuelle søken etter en dypere mening er fullstendig fraværende i dag, det er nå helt sikkert, for samtalen utvikler seg til et kollokvium i finansverdenens hemmeligheter. Og jeg ser bare dressene de begge har iført seg: ulastelige, med slips og ren, hvit skjorte. De veiver med hendene, snakker raskt og i gåter, og den ene fullfører det den andre sier. – 31 prosent, sier Tore plutselig. Geir blir overrasket. – Hvordan er det mulig? 22
69709 Brødrene – s. 22
21.08.2026 13:13
Jeg hører Tore utdype, men forklaringen kunne like godt ha vært på kinesisk. – Sorry, sier Geir, – men dette kan ikke vente, Gabriel. Jeg har informasjon om et forestående salg, og bare slapp av, du blir ikke vitne til noe innsidehandel her nå. Du må ikke i skrifteboksen, mener jeg. – Ikke tenk på meg, sier jeg. – Og husk: Mennesket lever ikke av brød, alene. Geir himler med øynene, og de fortsetter å veksle forretningsdetaljer med hverandre som tilhørte de en lukket sekt. Imidlertid er det, ifølge dem, jeg som er sektmedlemmet av oss. Geir har røpet seg en gang for mye, som sist vi tok en øl sammen, da han i en lengre tirade mot Den katolske kirken avdekket hvordan han så på denne gruppen av «sexfiendtlige gamle gubber». Jeg tok meg ikke nær av det, ikke egentlig, for han sa det med et smil om munnen, og han vet ikke hva han snakker om. Han tar feil, jeg er ikke fiendtlig til sex, selv om han er på sporet av noe: Alle prestene er menn, og i Den katolske kirken brukes det tid på å argumentere mot prevensjon og for seksuelt samkvem innenfor ekteskapet. Jeg ga ham rett, han smilte hånlig tilbake. Geirs tradisjonelle kritikk av religion kan være som en klokke som står stille: To ganger i døgnet viser den faktisk riktig tid. – Jaja, Gabriel, du er en heldig mann, sier Geir plutselig: – Du slipper dame, slipper familie, slipper å arbeide. – Jeg arbeider, da, sier jeg. – Joda. Men du er på siden av det hele. Lever i en parallell verden, så å si, sier Tore. – Hold kjeft, sier jeg. – Tror du jeg er på ferie, eller? Jeg venter på at Tore skal følge opp, kanskje si at det ikke var vondt ment, men ingenting skjer. Jeg prøver meg: – Ellers da? Ingen svarer meg. De spiser opp maten og tømmer glassene. – Skjønner, sier jeg, og ser på klokken. Det er bare et 23
69709 Brødrene – s. 23
21.08.2026 13:13
kvarter til de må tilbake. Jeg lar være å si det jeg tenker på, vil heller gi dem muligheten til å stille meg noen spørsmål. Men de kommer ikke. Begge har blitt stille. Jeg kunne si at jeg synes dette var forgjeves, men det er vel ikke vits. Kanskje burde jeg likevel, de tåler nok at jeg krever litt oppmerksomhet? Begge er gift, sikkert drillet i å snakke om små detaljer mellom oss mennesker. Jeg tar en rask vurdering, Geir har tatt på frakken, Tore virrer med hodet, ser etter servitøren. Nei, det er ikke tid til å følge det opp, de må tilbake på jobb. – Jaja, får vel gå tilbake til jungelen, sier Geir. – Jeg går sammen med deg, sier Tore. – Vi må ta en øl snart, Gabriel, komme litt nedpå. Skal du vår vei, eller? Jeg rister på hodet, sier jeg skal opp på universitetet og holde et foredrag. Ingen av dem spør om hva det handler om, men begge klapper meg på skulderen, reiser seg og drar seg inntil bordet tett ved hverandre i den trange gangen mellom stolene og veggen bak. De er på vei bort til disken for å betale. Idet kroppen hans forlater bordkanten, kommer Geir borti servietten til Tore, den lå helt ytterst på den ene enden av bordet. Servietten er sammenkrøllet, faller forsiktig ned på gulvet. Da vi går ut av døren, snur Geir seg mot meg: – Hei, Gab, jeg så forresten Jonas gå over Torgallmenningen i går. Er han tilbake for godt, eller? Tore rister på hodet: – Du måtte ta opp det akkurat idet vi skal dra? sier han. – Hallo, jeg sa bare at jeg så ham, da? Han så sjukt sliten ut. Kanskje du må steppe opp, skitne til munkedrakten litt? På tide å connect the dots, kanskje? Tore trekker på skuldrene, sier «sorry, Gabriel», og at han må forte seg tilbake til jobb.
69709 Brødrene – s. 24
21.08.2026 13:13
Jonas og jeg på hver vår langside av det rektangulære tegnebordet, alle fargestiftene på bordflaten midt imellom oss. En blokk med store A3-ark hver, et tykt og gråhvitt papir som er deilig å tegne på fordi det ikke krøller seg når jeg skal fargelegge større flater. I tillegg er det som om fargestiftene er laget til akkurat dette papiret, for jeg trenger ikke å presse hardt for å få fargen til å sitte. Forrige gang vi var på besøk, hadde farfar kjøpt inn feil papir, og han dro straks ut igjen, forstod utfordringene med de kritthvite kopiarkene: Jonas hadde tegnet et landskap, brukte den lyseblå fargestiften til å dekke himmelen. Arket krøllet seg, og Jonas raknet. Nå sitter farfar fornøyd på den ene kortsiden, drikker kaffe og ser på at vi tegner. Det er stille rundt bordet, alt vi kan høre, er vaffeljernet som freser ute på kjøkkenet, og klirring fra serviset, som farmor finner frem fra skapene. Jeg vil prøve meg på omrisset av en bjørn med blyanten, den skal sitte på baken, rett opp og ned, stirre forbi meg på min venstre side, og jeg tegner for raskt, bjørnen blir fordreid, hodet like stort som den tykke magen, og jeg finner frem viskelæret og prøver å rette opp feilen. Hele underkroppen må bort. Jeg visker og visker, og mens jeg forsøker å fjerne potene som bjørnen skal holde om magen, ser jeg bort på Jonas sitt ark: Selv om jeg ser tegningen hans fra oversiden, er det umulig å ikke få med seg hvor mye bedre han er til å tegne enn meg. Jeg er eldst, han er lillebroren min. Jeg burde være 25
69709 Brødrene – s. 25
21.08.2026 13:13
bedre enn ham til alt, men får vondt i magen av å se på farfar, som nå kikker på høyrehånden til Jonas, den arbeider raskt over arket, han bruker en sort kullstift på en måte jeg aldri kunne fått til, jeg som bare bruker kullstiften nå og da til å fargelegge: Jonas holder tuppen vekselvis løst og hardt ned mot arket, den farer over papiret i et voldsomt tempo, som om en programmert maskin tegner frem det landskapet som sakte tar form foran meg. Jeg ser på ansiktet til Jonas, det er helt åpent, ja, lett, og jeg tenker at han ser eldre ut, eldre enn meg, i alle fall, og jeg må legge ned viskelæret, gir opp bjørnen, går av stolen og sniker meg rundt farfar, som nå har bøyd seg en anelse over bordet, slik at han kan se tegningen til Jonas bedre. Jeg stiller meg litt bak Jonas, og fra riktig vinkel er tegningen om mulig enda mer imponerende. Hånden stanser, og Jonas blåser lett på arket. De ørsmå partiklene av rester fra stiften flyr raskt over papiret og ut på midten av bordet. Nå snur han tegningen 90 grader, den står på høykant foran ham, og det virker som han innser noe, han nikker vagt og legger stiften ned på arket igjen og fortsetter, uten å dreie tegningen tilbake. Jeg forstår ikke hvorfor, blir forvirret av det stående landskapet, og fordi jeg ikke skjønner hva han driver med, snur jeg meg mot farfar. Han må ha oppfattet at det er noe jeg ikke forstår, det ser vel ut som jeg skal til å spørre ham om noe, for farfar tar fingeren opp til munnen for å få meg til å tie, vi må ikke forstyrre Jonas nå, og det brenner i magen, jeg må på do, og det må skje raskt, men jeg må holde meg, for først må jeg komme meg rundt Jonas slik at jeg kan se tegningen i den rette vinkelen, der jeg står nå, er alt på skrå, og det er vanskelig å danne seg et bilde av hva Jonas driver med. Jeg går rundt ham og ser på landskapet hans slik det egentlig skal sees: himmelen øverst, så fjell og skog, og nærmest meg et lite vann. Jonas holder på med fjellsiden i bakgrunnen, hånden hopper opp og ned, mellom silhuetten mot himmelen og 26
69709 Brødrene – s. 26
21.08.2026 13:13