Blomster over inferno

ILARIA TUTI

Blomster over inferno Oversatt av Erle Wold

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: Fiori sopra l’inferno.

Utgitt etter avtale med Longanesi & C.© 2018 – Milano Gruppo editoriale Mauri Spagnol Norsk copyright © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Oversatt fra italiensk av Erle Wold Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Sitatene er oversatt fra italiensk av oversetteren Omslagsdesign: Katslosa Design/Nils Olson Sats: Type it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB. Litauen 2019 Trykt på: 70 gr Enso Creamy 1,8 ISBN 978-82-02-59601-9 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Jasmine

Så si da, å min skjønne, til ormene som vil spise deg med kyss, at jeg har beholdt formen og den guddommelige essensen til alle mine forråtnede kjære.

Charles Baudelaire

Glem ikke: Vi vandrer over helvetet mens vi ser på blomstene.

Kobayashi Issa (1763–1828)

Østerrike, 1978 Det fantes en legende som tynget egnen. En av dem som kleber ved stedene som en vedvarende lukt. Det het seg at senhøstes, før regnet ble forvandlet til snø, ga fjellvannet fra seg dystre sukk.

De sev opp som damp fra vannet og steg over fjelltoppen sammen med morgenskodden, idet tjernet reflekterte himmelen. Det var paradiset som speilte seg i helvetet.

Da kunne man ved vannets østside høre sus lange som ul, som omhyllet bygningen fra slutten av attenhundretallet.

Skolen. Det var det de kalte den nede i landsbyen, men disse veggene hadde endret skjebne og navn mange ganger i tidens løp: keiserlig jaktbolig, kommandosentral for nazistene, kursted for tuberkuløse barn.

Nå var det bare stillhet og avflassede vegger, falmet murpuss og ekko fra ensomme skritt igjen i korridorene. Og så, i november, disse ulene som vellet ut fra tåken og klatret langs vinduene i de øvre etasjene og helt opp til skråtaket, som glitret av frost.

Likevel, legender passer bare for barn og melankolske og altfor ømhjertede gamle. Det visste Agnes Braun godt. Skolen hadde vært hennes hjem i for lang tid til at hun lot seg skremme av slik nattlig mumling. Hun kjente knirkingen i hver bjelke, i hvert rustne rør som løp langs luftrommene i veggene, selv om de fleste av etasjene nå var avstengte og dørene spikret igjen med planker.

Helt siden bygningen var blitt et barnehjem, hadde stats9

støtten stadig krympet, og ingen private var kommet på banen for å yte en skjerv.

Agnes krysset kjøkkenet, som befant seg i kjelleretasjen mellom matboden og vaskerommet. Hun dyttet en tralle og manøvrerte den mellom kjøkkenbenkene med gryter og kar, som om noen timer ville syde av fet damp. Hun var alene i den timen som verken var natt eller dag. Det eneste som holdt henne med selskap, var en flyktig skygge fra en rotte og konturene av dyreskrottene som var hengt opp til modning i det gamle isskapet.

Hun tok vareheisen for å komme seg opp til annen etasje, til fløyen hun var ansvarlig for. Den siste tiden hadde denne oppgaven gjort henne utilpass, et navnløst, latent ubehag som ikke kunne bestemme seg for å bryte ut.

Vareheisen knaket under vekten av henne og trallen.

Kjettingene og stålvaieren begynte å hvine. Buret ristet og satte seg i bevegelse, for så å stanse etter noen meter med et voldsomt rykk. Agnes åpnet metallgitteret. Korridoren i annen etasje var et langt, støvblått bånd med fuktflekker og store, rutete vinduer langs den ene siden.

En skodde sto og slo med jevne mellomrom. Kvinnen gikk vekk fra trallen for å lukke den. Glasset var kaldt og duggete. Hun tørket det med en hånd og laget et slags kikkhull. Daggryet var i ferd med å lyse opp landsbyen nede i dalen. Hustakene var som blyfargede miniatyrkort. Litt lenger oppe, syttenhundre meter over havet, mellom boligområdet og Skolen, fikk innsjøens ubevegelige overflate en rosa lød gjennom disen. Himmelen derimot, var klar. Men Agnes visste at solen ikke ville varme opp den stupbratte skrenten den dagen. Hun skjønte det med det samme hun stakk foten ut av sengen og kjente migreneanfallet komme.

Tåken var i ferd med å lette, men bare for å innhylle alt: Lyset, lydene og til og med luktene ble sugd opp av den stillestående stemningen, som dunstet av knokler. Og ut av tåkespiralene, som nærmest ble levende der de beveget seg opp fra den frosne bakken, steg en klagesang.

10

De dødes pust, tenkte Agnes.

Det var vinden, buranvinden, som blåste kraftig fra nordøst. Den oppsto på fjerne sletter og hadde tilbakelagt tusenvis av kilometer før den kilte seg inn langs dalsøkket, snerret mot elvebredden under skogbrynet, hisset seg opp ved den tørrlagte delen av elveleiet og kom plystrende fram igjen før den ble knust mot fjellveggen.

Det var bare vinden, gjentok kvinnen for seg selv.

Pendeluret ved inngangen slo seks slag. Det var blitt sent, men Agnes rørte seg ikke. Hun visste hun halte ut tiden. Og hun visste hvorfor.

Det er bare innbilning, sa hun til seg selv. Det er bare innbilning.

Hun grep hardere om stålet på mattrallen. Beholderne klirret idet hun tok noen skritt mot døren i enden av korridoren.

Redet.

En plutselig tanke ga henne mageknip: Jo, det var virkelig et rede. Det hadde blitt det i løpet av de siste ukene. Det yret av lavmælt, mystisk aktivitet. Som et flittig insekt som forberedte forvandlingen. Agnes var sikker på det, selv om hun ikke ville være i stand til å forklare hva som foregikk i dette rommet. Hun hadde ikke nevnt det med et ord til noen, ikke engang til direktøren: Han ville trodd hun var gal.

Hun stakk en hånd i lommen på uniformen. Fingrene rørte lett ved det grove stoffet i hetten. Hun tok den opp og trædde den ned over ansiktet. En finmasket netting dekket også øynene og skapte et slør mot utenverdenen. Det var regelen.

Hun gikk inn.

Det hersket en dyp stillhet i rommet. Det var fremdeles litt glør igjen i den store støpejernsovnen ved siden av døren, og den ga fra seg en behagelig lunk. Sengeplassene var satt opp i fire rader à ti. Det sto ingen navn på skiltene, kun numre.

11

Det hørtes verken gråt eller klagerop. Agnes visste hva hun ville sett dersom hun bare hadde sett etter: uttrykksløse, matte øyne.

På alle sengeplassene, bortsett fra én.

Nå som hun hadde vent seg til stillheten, kunne hun høre ham: Han sparket der nede i enden av salen, samlet krefter.

Forberedte seg. Til hva kunne hun ikke si. Kanskje hun virkelig var gal.

Skritt for skritt nærmet hun seg sengeplass nummer 39.

I motsetning til de andre, pulserte dette kasuset av liv. De spesielle øynene hans var årvåkne og glimtet til når de fulgte bevegelsene hennes. Agnes visste at kasuset søkte blikket hennes bak nettingen på hetten. Hun trakk det brydd til seg.

Kasus 39 var seg bevisst hennes nærvær, selv om han ikke skulle vært det.

Kvinnen sjekket at ingen pleiere viste seg i døren og stakk fram en finger. Kasuset bet, klemte kjøttet hardt mellom gommene. I øynene skinte et annerledes blikk: åndfullt. En liten nervøs klage glapp ut av ham da Agnes trakk seg tilbake med en forbannelse.

Dette er hans sanne natur, tenkte hun. Kjøtteter.

Det var det som skjedde rett etterpå som overbeviste henne om at hun ikke lenger kunne holde tankene sine for seg selv.

Sengeplassene ved siden av nummer 39 var ikke lenger stumme. Pusten var blitt oppkavet, som om kasusene reagerte på et lokkerop. Det yret i Redet.

Men kanskje var det bare innbilning.

1

I dag Ravnen lå ved siden av stien, fjærene med lilla skjær var i uorden og nebbet vidåpent. En blodflekk hadde trengt ned i jorden under den oppblåste magen, men den hadde allerede tørket til tross for ettermiddagens fuktighet.

Hvem vet hvor lenge det lille dyret hadde ligget der, et glassaktig øye vendt mot himmelen, som varslet om snø, det andre borte, gud vet hvor.

Mathias satt på kne og observerte den en stund. Han hadde lurt på om loppene forlot kroppen med en gang hjertet sluttet å slå. En dag hadde han hørt noen si det til en jeger og dette hadde plaget ham lenge. Han syntes det var både skremmende og fascinerende på en gang.

Han rørte ved ravnen med fingertuppen. Den var nok gammel. Det kunne han se på det nakne, hvite nebbet.

De små beina var stive, de robuste klørne grep om tomheten.

Han tørket straks av vanten på buksene. Dersom faren hadde fått vite det, hadde han gitt ham en ørefik. Han hadde tatt ham på fersken flere ganger mens han observerte små dyreskrotter som han hadde funnet i hagen eller i pinjeskogen bak huset, og hadde kjeftet på ham med et ord som Mathias ikke kunne, men som fikk en til å tenke på noe stygt. Han hadde slått det opp i en ordbok. Han husket ikke hva det betød, men det hadde noe å gjøre med galskap.

Når han ble stor, ville Mathias bli veterinær, og han 13

brukte enhver anledning til å lære. Å observere, hadde bestefaren sagt til ham en gang, er halve læreprosessen. Resten består av å prøve og prøve på nytt.

Gutten reiste seg med blikket festet på fuglen. Han skulle gjerne ha begravd den, men så sa han til seg selv at det var best sånn: Naturen var kjøttetende, den var sulten på disse restene, som ikke kom til å bli skuslet bort.

Klokkene i domkirken nede i landsbyen slo to og et halvt slag. Det var sent, de andre ventet på ham på det hemmelige stedet.

Han gikk av sted på den isete stien. Den morgenen hadde bygda Travenì våknet til et teppe av snø. Det lette, hvite dekket hadde smeltet altfor raskt, men det lovet godt for skisesongen som sto for døren.

Han nådde framspringet rett utenfor landsbyen. Monumentet over de falne i Napoleonskrigen raget over den lavtvoksende gran- og furuskogen. Grenaderen i bronse gransket horisonten med alvorlig mine, de lange bartene snodde seg oppover. Et blått skjerf vaiet fra bajonetten og vitnet om at noen i gruppen hadde klatret helt dit for å henge det opp som et signal.

Mathias gikk raskere. På skolen den formiddagen hadde læreren forklart hva ordet «leader» betød. Det hadde fascinert ham. Han likte hvordan det hørtes, det hadde noe slags endelig over seg, men ikke minst likte han ideen om å være en veiviser for de andre.

En leader beskytter kameratene sine, hadde læreren sagt, og det var akkurat slik Mathias følte det. Han visste kompisene så på ham som vennegjengens leder, ikke bare fordi han var eldst – ti år, to måneder, én uke og én dag, men fordi man kunne regne med ham.

Derfor skulle skjerfet som hang på statuen, vært hans og ikke Diegos. Han skulle ha kommet først og vist veien for kameratene, selv om de hadde gått der hvem vet hvor mange ganger før. Isteden hadde han somlet ved å granske fuglerestene i veikanten. Kanskje faren hans hadde rett likevel.

14

Framspringet med grenaderen var omgitt av steile bergvegger som førte rett ned i et elveleie. Noen titalls meter lenger nede bruste vannet mellom det mørke løvverket.

Mathias begynte nedstigningen rundt de krappe svingene på stien, han spratt nedover for å spare tid, holdt seg fast i gjerdet som hegnet inn strekningen, mens steiner trillet under sålene på joggeskoene. Han var helt andpusten da han kom fram til den grusete elvebredden, knærne skalv og ansiktet brant.

Han fulgte buktningene i juvet som var gravd ut gjennom årtusener. Vadesteiner i hoppeavstand vekslet med jern- og tretrapper festet til fjellsidene. Elven blinket smaragdgrønn gjennom sprinklene og luktet av is. Lyset og varmen fra solen nådde nesten aldri bunnen av kløften.

Mathias kunne høre lyden av sin egen pust og hjerteslagene i brystet, og plutselig gikk det opp for ham at han var alene. På den tiden av året foretrakk turistene skiløypene: Det var altfor kaldt der nede, og for stor fare for å ramle.

Han satte opp farten, uten helt å vite hvorfor.

Over hodet hans, mellom de spisse grantoppene mer enn seksti meter høyere oppe, krysset den gamle, avstengte jernbanebroen en glipe av himmel. Bestefaren til bestefaren hans hadde vært med på å bygge den, for ett og et halvt århundre siden.

Mathias, med blikket vendt oppover, skled på en isete stein og smelte kneet i bakken. Det overraskede utropet hans ble etterfulgt av en lyd inne fra skogen. Et lavt rop.

Han snudde seg, andpusten.

«Skogen er ikke noe sted for barn.»

Ordene til moren begynte å danse i hodet hans.

Han reiste seg opp igjen, uten å sjekke skadene verken på olabuksen eller på håndflatene som sved under ullen i vantene. Han krysset vadestedet som snodde seg rundt klippeveggen. Mose på den ene siden, vannstrømmer på den andre. Stien fortsatte gjennom en liten grotte. Mathias løp de få meterne i mørket. Han sa til seg selv at det var hastverket som dyttet beina hans av gårde og ikke det at han var 15

redd. Da han dukket ut på den andre siden, stanset han. En solstråle laget hull gjennom det grønne og badet underskogen i gull. Fossen over elven gjorde et fryktinngytende kast og sprutet bitte små vanndråper, som om sommeren, når lyset klarte å trenge helt ned til bunnen, skinte i alle regnbuens farger.

Vennene hans satt i en sirkel på den steinete stranden og ventet på ham. Lucia, Diego og Oliver.

Bare synet var nok til at all frykt forsvant. Et smil kom over leppene hans. Det var ingen bak ham. Ingen hadde fulgt etter ham.

Han gransket mørket inne i grotten enda en gang, som for å utfordre det. Det var han som hadde vunnet, han var en sann leader. Men så bleknet smilet og ble borte.

Med ett var han sikker.

Det var noen der, gjemt inne i skyggen, som observerte ham.