Blodets bånd av Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen

Blodets bånd

Opprinnelig utgave: © J.W. CAPPELENS Forlag AS, Oslo, 1985 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56357-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: Saul Leiter, «Shoes of the Shoeshine Man» © Saul Leiter Foundation Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

you got to tell me brave captain, why are the wicked so strong, how do the angels get to sleep, when the devil leaves his porchlight on. mr. siegal, tom waits 1980

1

Det var en uke siden annonsen hadde stått i avisen og ennå hadde ingen ringt. Ernst kom ut fra dusjen, stirret olmt på den røde tastafonen og mumlet noen besvergelser. Hvis han bare så lenge nok på den, måtte den ringe.

Det var et meget tynt resonnement, en rest fra barndommen. Når han ventet på faren stod han alltid klistret til vinduet og stirret besatt på hageporten. Og faren hadde alltid kommet.

Nå var stillheten som et fravær. Selv ikke trafikken i Bogstadveien kunne overdøve denne stillheten. Han trakk en støvete slåbrok rundt seg, gikk på bare bein over det kalde gulvet og satte på en plate. Han ble lettet da Tom Waits sprang ut i rommet og åpnet sine fallskjermer av rust. There’s a world going on underground.

Han glemte at han frøs på føttene. Han glemte å se på telefonen.

Og da ringte den.

Han stanset musikken og lot det ringe tre ganger, nød den skarpe lyden. Så løftet han av røret og moren begynte å snakke før han rakk å si navnet sitt.

– Jeg forstår meg ikke på deg, Ernst.

– Vi er ferdige med det, mor.

– Kanskje du, men ikke vi. Det går over min forstand at du kunne si nei til slik jobb. Det er slett ikke sikkert en slik sjanse kommer igjen!

7

– Men jeg vil ikke ha en slik sjanse.

– Far er ikke den som viser følelser, det vet du, men jeg kan fortelle deg at han er meget skuffet.

– Er det bare derfor du ringer?

– Jeg ringer for å høre hva du ønsker deg til jul.

– Herregud, det er november ennå!

– Jeg liker å være ute i god tid.

– Må du vite det nå med én gang?

– Det er derfor jeg ringer.

– Tøfler.

– Du er alltid så kjedelig!

– Jeg trenger tøfler, mor.

– Ikke noe til leiligheten? Jeg forstår heller ikke hvorfor du absolutt skulle flytte ned dit. Den diktafonen jeg ga deg til tredveårsdagen, var det kanskje ikke festligere enn sokkene du ville ha. Men du har vel ikke bruk for den nå, når du ikke har noen jobb.

– Jeg ønsker meg tøfler, mor. Og nå må jeg legge på.

Jeg venter en telefon.

Moren rakk ikke å protestere før forbindelsen var brutt. Han ventet en stund ved skrivebordet, i stillheten, i fredagsmorgenens uventete stillhet. Ingen ringte.

Han gikk ut på kjøkkenet, satte over vann, helte Hverdag i en skål og blandet med melk. Det hadde snødd om natten, hvit, glorete snø oppå den gamle skitne. Snart var den grå også. Ingenting fikk ligge i fred. Englene skjøt med snøkanoner. Og det var lenge til våren, for ikke å si sommeren. Ernst tenkte på syriner og hvitvin og fikk gåsehud.

Vannet kokte.

Telefonen ringte.

Han kastet seg inn i stuen og rev av røret. Igjen ble han overrumplet.

8

– Hei, er du oppe allerede?

Ernst sank ned på stolen, løftet fotbladene fra det kalde gulvet.

– Jeg åpnet kontoret for en halvtime siden. Tenkte forresten på deg akkurat nå.

– Noen som har ringt?

– Bare mor.

– Har hun kommet over sjokket?

– Nei. Hun truet meg med julegaver.

– Kanskje det var dumt av deg.

– Begynner du også nå! Hør her, hele denne fordømte byen er stappfull av folk som trenger hjelp. Bistand.

Råd. Det vet du likeså godt som meg. På Juss-buss ble vi nedrent av klienter. Dessuten er jeg billig!

– Jeg vet det. Du har helt rett. Men ingen har jo ringt.

– De ringer.

– Sikkert. Du, jeg skulle egentlig bare minne deg om festen hos Aksel og Katrine i morgen. Den hadde du glemt, ikke sant?

– Fortrengt.

– Jeg kommer oppom ved sjutiden. Greit?

Han gikk ut på kjøkkenet igjen og fortsatte frokosten. For å demonstrere en smule selvdisiplin la han en pakke sigaretter ved siden av kaffekoppen. Det var slike triks han hadde. Men de virket ikke. I stedet lurte de ham. Han tente en røyk og sugde blå gift ned i lungenes avfallsbøtter. Siv. Han visste ikke helt hva som hadde skåret seg, om noe hadde skåret seg i det hele tatt. Men forholdet mellom dem hadde liksom stått på stedet hvil det siste halvåret, etter at han endelig var blitt ferdig med jussen, tre år for seint, og hun fikk fast jobb på St. Hanshaugens Fysikalske Institutt. Sommeren var fin, biltur gjennom Frankrike, i Sivs raggarvogn til Spania, 9

Cadaquez, hvor de serverte brennende rom hele natten og alle mannfolkene hadde bart som Salvador Dali. Det var Ernst som hadde vært tilbakeholden da hun snakket om å flytte sammen. Noen netter hadde han merket en slags desperasjon hos henne når de elsket. Det var en stund siden slike netter nå.

Telefonen ringte for tredje gang.

Og det er ikke sant at alle gode ting nødvendigvis er tre.

Han hørte en mynt falle og deretter brølet av tungtrafikk som en mur av svart støy mot øret. Han sa navnet sitt flere ganger, høyt og tydelig, enda noen mynter ramlet ned i automaten, så var en stemme der.

– Hallo … er dette hos … Ernst Smith?

– Det er meg, ja.

– Det var du som hadde den annonsen i avisa?

– Riktig. Hvem snakker jeg med?

Igjen taust, bare trafikken, som torden gjennom rommet. Stemmen tilhørte en kvinne, hun kunne være tolv, eller seksti.

Han hørte pusten hennes.

– Kan du hjelpe meg?

– Da må jeg vite hva det gjelder.

– Kan ikke si det her.

– Jeg har … eh … kontortid til klokken fire idag. Du kan jo stikke innom.

Han så seg beskjemmet omkring i den rotete stuen.

Men han hadde mye å gjøre. Og han bodde på kontoret.

– Kan vi ikke møtes et annet sted?

– Greit for meg. Har du noe forslag?

– Nobels Kro. Klokka tolv i morgen.

– Greit. Da ses vi.

Ernst skulle til å legge på da stemmen var der igjen, 10

og nå hadde den fått en annen resonans. Tilhørte den en tolvåring, hadde hun brukt den til mer enn å be aftenbønn.

– Åssen skal jeg kjenne igjen deg, ’a?

Blodet steg i Ernsts kropp og satte seg fast i ansiktet.

Han pønsket febrilsk på noe med avis under armen eller forskjellige sko.

Hun kom ham i forkjøpet. Alle kom Ernst i forkjøpet.

– Jeg spiser lys lapskaus og har blått øye.

Så kjørte en trailer gjennom rommet. Han la på, tok et siste drag av sneipen. Han kjente brått hjertets uregelmessighet, som en påminnelse, et rekommandert brev.

2

Rashid var på vei hjem fra jobb. Det var over midnatt, en fredag, i slutten av november, og han frøs som en hund. Han hadde ennå ikke vennet seg til kulden, selv om det var godt og vel ti år siden han kom til Norge.

Han hadde kommet i september og kjøpte seg ikke genser før i mars året etter. Han husket at han i de kaldeste vinterdagene i 72 hadde gått ute i tynn jakke og med skjorta åpen i halsen. Han hadde ikke visst hva kulde var, denne merkelige tilstanden i luften, som satte seg som brennende nåler inni ham. Seinere hadde han lært hva kulde var, på mer enn én måte. Han trakk skinnlua ned i pannen, snørte igjen anorakken og økte farten. Likevel frøs han. Rashid lo. Nå skulle foreldrene og søstrene sett ham! De hadde ledd seg i hjel. Et skred av vemod veltet gjennom ham. Hvordan så de ut nå? Hvordan var landsbyen? Hadde elven gått over sine bredder i år? Var nymånen fremdeles like vanvittig gul på den svarte himmelen? Smakte appelsinene like søtt og saftig og hva var markedsprisen denne sesongen? Rashid funderte mens han gikk hjem fra jobb, midnatt, gjennom Oslo, hovedstaden i et merkelig land, så meningsløst langt nord på kloden. Så mange tanker og følelser.

Så mye savn! Men han var ikke den som skulle klage.

Tvertimot. Det meste hadde ordnet seg vel for ham.

Han hadde venner, de fleste pakistanere, men også noen 12

norske. Han hadde ekstrajobb som vaskehjelp på Club 7. Om dagen jobbet han i Hassans kolonial. Hassan var en av de modige. Han var ti år eldre enn Rashid, og Rashid beundret ham. De fleste jobbene hans hadde vært på restaurantenes bakrom, et halvt år i Sporveiene og en kort stund i et transportbyrå. Han hadde aldri prøvd å starte noe selv, sånn som Hassan. Fordi han ikke turte? Fordi han ennå drømte om Pakistan, og kunne kjenne lukten av hvete, søt te og sitrusfrukter. Fordi han ikke ville binde seg. Fordi han en dag ville vende tilbake. Det var halv sannhet, halv løgn. Men månen over Oslo denne vinternatten hadde ikke samme glød som hjemme. Men underlig nok, tenkte han, det er den samme månen, den samme månen, og hva gjør foreldrene og søstrene mine nå?

Gatene var nesten tomme, en og annen bil gled forbi. Ingen mennesker, bare billyktenes matte skinn, og månens flate ansikt som seilte sakte over himmelen.

Med ett likte han ikke stillheten. Freden ble truende.

Han hadde denne følelsen i seg mens han småløp oppover Akersgata, og han likte den ikke. Som liten var han blitt kjent i landsbyen som sanndrømmeren. De hadde kalt ham det. Sanndrømmeren. Det hendte at det han drømte skjedde. Han fortalte alltid om drømmene sine, som et slags ubevisst ønske om å lette sitt hjerte, ikke bære skylden alene, for det trodde han: Når noe skjedde som han hadde drømt, da var det hans skyld. Han hadde drømt det da besteforeldrene døde. De druknet i flommen. Nå kunne han ikke huske å ha drømt noe på flere år.

Han passerte Trefoldighetskirken. En fyllik sov på trappen. Rashid fortsatte. Skyggen av en katt forsvant mellom gravsteinene på hoggeriet rett over gaten. Jeg 13

snur, tenkte han, men gjorde det ikke. Jeg bør snu, hvisket han, men slo det fra seg. Det var likevel så lenge siden han hadde drømt. Han gikk videre. Han hadde mistet den evnen, til å drømme, til å lese fremtiden.

Det kom noen ut fra den mørke stikkveien rett før kirkegården. Han rakk ikke å snu. Han rakk ikke å se hvor mange det var, eller om det bare var én. Han rakk ikke å si noe. Det eneste han husket før det skarpe bladet flerret gjennom anorakken, skar inn i armhulen og kuttet tvers gjennom hjertet, var lukten av appelsiner og te, og kanskje hørte han også bruset fra en elv som går over sine bredder.

3

Ernst ante ikke hvor Nobels kro var. Men drosjesjåføren visste det. Han ble helt rørt, hadde ikke hatt kjøring til den adressen siden 1966.

Og da Ernst kom inn dit, kunne han i og for seg forstå det. Han fikk følelsen av å ha spindelvev i ansiktet.

Nobels Kro var Frogners dårlige samvittighet, vestkantens kjeller, hvor menneskehetens avlagte møbler var stuet bort. Det luktet norsk saus, tobakk, kål og møllkuler. Fargene gikk i skummet melk og fiskeboller. De gamle frakkene og hattene hang på en blankslitt stumtjener. Den andre tjeneren gled rundt med dagens og ølflasker. Lydene var en svak summing av pust, ordbrokker og slafsing, en fanget insektsverm som hadde gitt opp alt håp.

Og han så henne med det samme. Men hun hadde sett ham først. Han satte seg ved bordet hennes. Signalementet stemte. Og hun drakk vørterøl til lapskausen. Ernst tok liv av enda et stykke selvdisiplin og bestilte pils før ett. Spiseplikten tvang et wienerbrød på ham.

– Var ikke vanskelig å se hvem du var, sa piken.

– Hvordan da?

– Så ut som du nettopp hadde funnet en mark i eplet.

Det ene øyet hennes var sirklet inn av fiolett hoven hud.

Håret falt rett ned på hver side av en stram midtskill.

15

Det var kolsvart og stivt. Leppene var tynne og blodløse, blikket enda tynnere, men med desto mere blod. Skuldrene under den trange jakken var så smale at de knapt kunne tåle vekten av en sommerfugl. Men sommerfugler var neppe problemet hennes.

– Ser ikke ut til å være helt i hundre du heller, sa Ernst og angret med det samme.

Hun smilte. Det var et brått, barnslig smil, på kort besøk. Hun spyttet det ut i glasset, tente en røyk.

– Du lurer på hvor gammal jeg er, sa hun. Det gjør alle.

– Hvor gammel er du?

– Gjett?

– Ikke over tjue.

– Seksten. Og et halvt.

Ernst fikk ølet og skjøv wienerbrødet over til piken.

Hun så surt på ham.

– Later som du er ute med dattera di, eller?

– Var neppe forplantningsdyktig på den tiden.

Igjen slapp hun løs det smilet som hun ikke helt hadde kontroll over, og det smilet lignet et ekte smykke i en skuff med juggel.

Så var det borte igjen. Noen stjal det.

– Hva heter du? spurte Ernst.

– Vera.

– Hvorfor ringte du akkurat meg?

– Så annonsen din i avisa. Pleier ikke strilese avisene, hvis det er det du trur, men den lå i baksetet til en type jeg var med på Ekeberg. Rakk å bla gjennom, hvis du skjønner.

Ernst så lenge på henne. Hun gjorde et irritert kast med hodet og sendte et blikk tilbake som kunne kløyve hårstrå.

16

– Er’u helt teit, eller!

Han tømte resten av ølet i glasset og drakk sakte.

– Det er derfor du har det øyet altså, sa han og følte seg usedvanlig dum.

Hun lo en kort og definitiv latter, den gikk som en høvel over ansiktet hans og han svettet spon. Ernst så seg omkring, men hun hadde ikke påkalt noens oppmerksomhet, det fantes ikke oppmerksomhet på dette stedet, her stod tiden stille og døden satt bak kassaapparatet med solbriller og la kabal.

– Jeg er hore, sa Vera.

Ernst fiklet en sigarett opp i munnen, et minne satte seg på skulderen og fløy bort igjen. Dette møtet hadde kommet skjevt ut.

– La oss komme til saken, sa han. Hva er det du vil meg?

– Jeg vil at du skal hjelpe meg.

– Med hva da?

– Venninna mi har forsvunnet. Har vært borte i over ei uke. Jeg vil at du skal finne henne.

– Jeg er ikke privatdetektiv, sa Ernst. Jeg er jurist. Det er ikke sånne saker jeg driver med.

– Du vil ikke hjelpe meg, altså.

– Det er ikke snakk om at jeg ikke vil. Jeg tror ikke at jeg kan.

– Ålreit. Så forresten på deg at du ikke akkurat var rette typen. Ringer når jeg skal fylle ut selvangivelsen.

Hun skulle til å reise seg. Ernst holdt henne igjen.

– Hvis du mener det kan ha hendt noe, må du jo kontakte politiet.

Vera lo rått igjen.

– Purken! De ville bare le meg rett opp i trynet og bure meg inne over natta.

17

– Har du ingen andre som kan hjelpe deg?

– Hva trur’u?

Ernst tenkte seg om. Han var på tynn is, det var ikke is engang, han var iferd med å gå på vannet.

– Du trur kanskje ikke jeg kan betale, hørte han Vera si.

– Det er ikke det det står på, sa Ernst.

– Se her – hun trakk opp fem krøllete hundrelapper – forskudd!

Hun slapp pengene på bordet og skjøv dem over til ham.

– Det har ikke noe med penger å gjøre, hvisket Ernst.

– Tør’u ikke ta i dem? Samma slags penger som brukes i butikken og sånt, så du bø’kke være redd.

De satt en stund tause. Ernst vek unna for blikket hennes. Han kjente svetten gli langs ryggen. Dette møtet hadde begynt dårlig, fortsatt verre og ennå hadde ikke teppet gått ned.

– Ja eller nei? sa Vera plutselig. Ernst møtte blikket hennes.

– Jeg skal prøve å hjelpe deg.

Smilet smeltet ansiktet igjen, og hun dyttet sedlene over duken.

– Du behøver ikke betale meg ennå, sa Ernst.

– I bransjen min satser vi på forskudd.

– Det er ikke nødvendig, prøvde han.

– Ikke behandl meg som ei hore, sa hun, forbausende rolig.

Ernst stappet pengene i lomma.

Vera ble plutselig utålmodig og måtte gå. De avtalte at hun skulle komme til ham i løpet av søndagen. Ingen av dem pleide å holde hviledagen hellig.

Ute hadde det begynt å falle sludd fra det som noen 18

kalte himmelen. Nå så han hvor puslete hun virket, tynnslitt, som om hun kom rett fra sentrifugen. Hun var seksten og hadde et øye som rant over av denne verdens ondskap. Skulderbladene stod ut under jakken som to spisse vinger. Hun kunne ikke fly.

– Du prioriterer vel saken min da, som det heter, sa hun med en fort gjeip.

– Sant å si er dette min første, sa Ernst.

– Behøver ikke fortelle meg det. Ser alltid når det er første gangen.

Vera snudde og gikk ned mot Bygdøy Allé. Hun stanset en drosje og smøg seg inn i baksetet, med en smidighet som om hun var født til å krype inn i bakseter. Men det var hun ikke. Ingen er født til å smyge seg inn i baksetet på fremmede biler.

Det var ikke bare sluddet som gjorde byen til en sørgelig skueplass og et tredjerangs sirkus denne formiddagen.

Det var ikke været det stod på. Det fantes mennesker som hadde for mye mellom hendene, som klagde over skattetrykket og lettet presset ved å sende en diaré utover Oslo. Gårder ble kjøpt opp, beboerne flyttet, østkanten ble reservat for etablerte sosialister, løkkene ble parkeringsplasser, landslaget kom aldri til VM. Det var menn som ville legge fire felts motorvei tvers gjennom staden, det var menn som ikke ville stanse før Oslo så ut som en skotskrutet pizza, men som truet med sivil ulydighet og borgervern hvis noen ymtet om å kviste et tre i Nordmarka. Sånn var det blitt. Og nå hadde utviklingen kommet over i en ny fase. Det hadde vært noe hektisk, forpustet, over de første årene av 80-tallet. Det var noe dekadent, jålete, utspekulert, en krisestemning med jordbær på, en kransekake som velter i Nordsjøen, 19

en speilsal med pastellhud, en katastrofe med melis og rottegift. Grønnsakbutikkene var blitt automathaller, restaurantene glorete neonbunkers. Kolonialene var blitt gallerier, motesjappene var depoter for selvfølelse, diskotekene ensomhetens loppemarked. Det fantes ikke engang vanlige frisører, nå het det hårolog, hårotek og hairport.

Men det fantes en frisør likevel. I Frognerveien. Han var en av de siste i sitt slag. Han hadde klippet hår siden bryl tiltrakk kvinner. Den falmete reklameplakaten hang ennå i vinduet, og den ville henge der til det ikke var mer hår på kloden. Jansen hadde et gammelt, irret kassaapparat på en grønnhvit marmordisk. Det var fire stoler med slitte pedaler og fotstøtter, men Jansen var eneste barber. Vinduet var halvveis dekket av en diskret blondegardin, slik at kundene ikke skulle føle seg sjenert av forbipasserende. Han hadde alltid dagens avis parat. Hos Jansen sa man bare: Kort, takk.

Han gredde gjennom Ernsts hår med en fuktig kam.

– Det er forferdelig at slikt kan skje, sa han stille.

Ernst satt i skinnstolen med stivt papir i halsen, et hvitt forkle over seg og Dagbladet i fanget. På første side var det bilde av en fremmedarbeider, en pakistaner, som var blitt drept i Oslo. Det var også bilde av en fyllik som stod krumbøyd og pekte med en hullete vante på stedet hvor han oppdaget liket.

– Det er bra folk, fortsatte Jansen. De arbeider for to.

Hvertfall to nordmenn.

Ernst leste mens barbereren la ut om vårt folks arbeidsmoral og levevaner. Han levnet dem ikke mye håp, med unntak av de tilstedeværende. Så klippet han et mønster i luften før han hogg tak i lokkene med bestemt, men følsom hånd, og lot sine filosoferinger gli 20

over mot religion og vitenskap, for å ende opp med et kvasst angrep på moderne kunst generelt og norsk poesi spesielt.

Politiet stod uten spor i saken. Nattens snøfall hadde utslettet alle fotavtrykk. Ingen vitner hadde meldt seg og teknikerne hadde ikke funnet noe av interesse foreløpig. Fylliken hadde sovet døddrukken på kirketrappen og oppdaget ikke liket før flere timer etter at drapet måtte ha skjedd. Det bestialske ved mordet, mannen var faktisk nesten delt i to, gjorde at Kripos satte alle tilgjengelige ressurser inn i etterforskningen, som i første omgang konsentrerte seg om offerets omgangskrets, det pakistanske miljøet i Oslo. Med tyrkerdrapet i minne så man ikke bort fra at dette kunne være en regulær henrettelse.

Jansen stusset ved ørene og snakket om Jan Erik Vold og hvor skattepengene våre egentlig ble av. Også her hadde tiden stått stille, men Ernst likte seg i Jansens frisørsalong. Han likte å se håret falle mot flisgulvet, kosten i hjørnet, kammene i blått vann, de gulnete reklameplakatene med femtiåras stødige ansikter. Noe av barndommen hans fantes her. En gul farge, en gul lukt, som fra en smørblomst mot huden.

Han så enda en gang på bildet av pakistaneren. Det var noe kjent ved mannen. Ernst hadde sett ham før.

Men han kunne ikke huske hvor, eller når.

Han brettet sammen avisen. Jansen var ferdig, men ville liksom ikke gi slipp på ham. De så på hverandre, i det matte speilglasset.

Jansen kremtet.

– De tar det vel ikke ille opp om jeg gjør Dem oppmerksom på at De så smått, jeg understreker sd smått, er i ferd med, har begynt å miste håret?

21

– Jaså. Det visste jeg ikke. Jeg har nok følt det, men ikke sett det.

– Det er ennå vanskelig å se for det blotte øye. Men det er en tendens her som ikke er til å ta feil av.

– Hva gjør man med det?

– Jeg har et preparat, et finsk preparat, som De skal dynke hodebunnen med én gang om dagen, helst om kvelden, i fjorten dager.

– Da sier vi det.

Jansen børstet ham ren, gjorde seg ekstra flid, og slo summen inn på kassaapparatet. Preparatet, en liten flaske med fiolett væske, fikk han gratis, ettersom barbereren ikke kunne garantere for det endelige resultat.

Ernst takket og lovet å betale rikelig hvis manken vokste ut igjen.

– Da ses vi om to uker, hvis verden ellers består, sa Jansen og glattet møysommelig ut de fem tierne før han la dem i skuffen.

Ved døren stanset Ernst, slik han alltid pleide gjøre.

Jansen lot som han ikke så ham og feide håret sammen i en liten haug i hjørnet. Så gikk Ernst tilbake til disken, la fire nye tiere på marmorplaten og først da ble Jansen oppmerksom på ham. Ernst sprikte med fingrene, Jansen åpnet et skap nede ved gulvet og ga ham et dusin Rubin Extra.

– Ha en riktig hyggelig helg, Smith!

– I like måte. I like måte.

Denne gangen åpnet Jansen døren for ham. Ernst var dagens første og siste kunde.

Ute luktet det pizza og pommes frites.

Siv tuslet rundt i leiligheten hans, inspiserte kjøkkenet, soveværelset, tok en titt inn på badet, kommenterte sak22

lig, men muntert, skitt, matrester, rot og dårlig luft. Det var en slags lek de hadde, som skulle demonstrere åpenheten, tilliten mellom dem, at de ikke hadde noe å skjule for hverandre.

– Finner du noe? ropte Ernst, han satt i sofaen med en eksport og grudde seg til kvelden.

Siv kom tilbake med en liten fiolett flaske i hånden.

– Hva er dette ?

– En finsk vidunderkur. Frisøren ga meg den. Jeg begynner å bli skallet.

Hun gikk bort til ham og rotet rundt i hodebunnen.

– Han har rett, sa hun etter en stund. Det begynner å bli litt tynt.

– Herfra er det bare nedoverbakke. Plask i den sorte gryte.

Siv satte seg i stolen han hadde fått lurt til seg på Acems loppemarked for to hundre kroner, et røverkjøp fra røvere. Moren, som var en kapasitet på antikviteter, hadde undersøkt den på en av sine få visitter, og mente det måtte være en attenhundretallskopi av en såkalt bergère, en rokokkoarmstol. Ernst kalte den for tronen.

Han lurte faktisk selv på om det var en slags hevn for at Siv kalte den eldgamle volvoen sin for Membrum. I alle fall følte han seg sjelden som en konge. Nå drakk dronningen campari og appelsinjuice.

– Er du lei deg for det?

– Hva? – At du kommer til å miste håret?

– Jeg stoler på Jansens ildvann. Dessuten, skjønnheten kommer innenfra. Og der har jeg masse hår.

De sa ikke noe på en stund, hørte Tom Waits, han sang om det stedet hvor They live hard and die young, and have a good looking corpse every time.

23