Black Sabbath av Mick Wall

Mick Wall

BLACK SABBATH En eksplosiv rockbiografi Oversatt av Haakon Larsen

Mick Wall Originalens tittel: Black Sabbath – Symptom of the Universe Oversatt av Haakon Larsen Copyright © Mick Wall 2013 The right of Mick Wall to be identified as the author of this work has been asserted by him in accordance With the Copyright, Designs and Patent Act 1988.

First published by Orion Publishing, London, an imprint of the Orion Publishing Group Ltd Orion House, 5 Upper St Martin’s Lane, London WC2H 9EA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43722-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Craig Fraser Omslagsillustrasjon: ©Dover Publications, Inc Omslagsfoto: Michael Ochs Archives/Getty Images Illustrasjoner: Getty Images, unntatt portrettet av Tony Martin © Simon Connolly Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11.2/15 Sabon-Roman og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Robert Kirby

INNHOLD

DEL 1 Fire fæle fyrer Djevelens intervall Svart parade Snøblind i Bel Air Fullt av spøkelser Alene mot alle

9 11 38 63 86 112 138

DEL TO Himmel og helvete Pappas jente, mammas gutt Var dette alt?

Et hardt slag Ingen flere tårer Frelseren 13

163 165 187 214 242 262 282 301

Oversetterens etterord Takk Kilder og referanser Register

326 327 328 330

Denne biografien er i stor grad basert på Mick Walls mange møter med Black Sabbaths medlemmer. De fleste sitatene i boka stammer fra forfatterens egen tid med bandet, derfor skriver han tidvis også i jeg-form.

DEL 1

1 FIRE FÆLE FYRER

D

e var avskum, og de visste det. Menneskelig skrot fra de møkkete, utbombede gatene i Aston, et ingenmannsland i etterkrigstidens Black Country. Fire mistilpassede jyplinger uten noen framtid i sikte, og med en fortid de ikke kunne flykte fra. Musikalske lovbrytere som alltid ble tatt på fersken, og hengt ut som det de visste at de var: de usleste av de usle. En vits som ingen klarte å le av – aller minst den melankolske klovnen som sto der foran, uvel av rampelyset.

Ozzy Osbourne har selv slått fast, uten det minste hint av et smil: «Vi var fire jævla ferskinger fra Birmingham, hva kunne vi ha skjønt av noe som helst?»

Og de var aldri heldige med timingen. For sent ute til å rekke den himmelkyssende Summer of Love, og litt for tidlige for glamrockens stjernestøv. De var enkelt og greit Black Sabbath – og uansett hva musikkrevisjonister måtte mene i dag, var de det mest utskjelte rockbandet på hele planeten. Der folk kunne hviske henrykt om Led Zeppelins hemmelige trylleformel og hylle Deep Purple for deres telepatisk frapperende samspill, fikk Black Sabbath status som aller siste sortering.

De skittviktige kritikerne i London hadde ingen forutsetnin11

BLACK SABBATH

ger – eller ønsker – om å relatere til rocken deres. Kidsa, derimot, elsket dem slik som bare snørrunger kan. Noe på linje med å smugrøyke på gutterommet med vinduet på vidt gap.

Stjele mynter fra mammas lommebok. Oppdage et pornoblad under pappas seng. Deres første møte med Black Sabbath var som et stjålent glimt inn i helvete, trollbundet av en dirrende, uhumsk ingen-vei-tilbake-følelse.

Om det var noen som følte seg utilpasse på en Sabbath-konsert, var det aller mest bandmedlemmene selv. De virket nærmest paralyserte av selvforakt. «I årevis dro vi rundt og følte oss som dritt. Pressen hatet oss, og sa vi ikke kunne skrive, ikke kunne spille. Alle hatet oss, også andre band,» forklarer tekstforfatter og bassist Geezer Butler. Denne outsiderfølelsen ga tydelig gjenklang i Black Sabbaths musikk: korsfestelsene av noen gitarriff, naglet fast med blytung bismak, og flankert av noen like dystre stormvarsel-bassganger, samt trommefigurer som banket deg hardt i skallen. Og som om dette ikke var nok: de selsomt urovekkende sangmelodiene, like stakkarslig rystende som lyden av en døende svane, så fylt av spindelvev-lengsel, arr etter selvskading og hylene fra tusen fortapte sjeler. Under konsertene gikk tre av musikerne zombie-aktig rundt på scenen, iført gyselige kors og barter, mens fjerdemann satt bak trommene og selvdestruerte på egne gifter. Men i sum klarte disse fire å kreere et makeløst femte element: Det kopparrete ansiktet til et rockuttrykk som var det mest brutalt deformerte, stinkende noen hadde opplevd.

Tony Iommi var lederen. Venstrehendt og fåmælt, ingen budbringer fra oven akkurat, men en sann musikalsk alkymist. Han var den flintøyde generalen som håndterte sin gitar både som tryllestav og krigsmaskin. Enebarnet som alltid hadde fått viljen sin, som aldri ble avkrevd noen forklaringer eller var i stand til å ta «nei» som et svar. Han sløste aldri med 12

FIRE FÆLE FYRER

ordene, og lot seg raskt irritere av tullinger. «Knyttnevene til Tony var som hammerslag,» minnes Ozzy, merket for livet av represaliene. «Vel, noen var nødt til å svinge pisken – og det ble meg,» har Tony respondert, med sitt karakteristiske steinansikt. Det var jo riffene hans som hadde lagt grunnsteinen for Sabbath-soundet, selve drillen som boret så dypt og så buldrende ned i høyfjellets dypeste grotter at toppene eksploderte og kampesteiner styrtet mot avgrunnen, mens voldsomme lyn flerret over nattehimmelen.

Black Sabbaths nummer to var Terry Butler – bedre kjent som Geezer. Som barn hadde han likte å rope «Geezer» til alle han møtte, noe de voksne syntes var så festlig at de begynte å kalle ham det samme. Klengenavnet fortsatte å følge ham langt inn i voksenlivet, i likhet med barndommens behov for å bli degget med, kost med, beroliget og forgudet. Han var den flinkeste gutten i klassen, dreven med ord, lærerens gullunge, god til å holde seg unna trøbbel og minst like dyktig til aldri å bli fersket. Det skulle bli «Clever Geezer» som kom opp med alle Black Sabbaths tekster, for som Ozzy forklarte: «Geezer har hjerne.» Spille bass kunne han også. Han trakterte den som en gitar, likte å bende de tykke strengene og leke hemningsløst med grunntonene, akkurat som sin store helt, Jack Bruce.

Og så var det Bill Ward, den briljante, lunefulle trommisen som elsket jazz, særlig gærningen Gene Krupa, og som alltid ble behandlet som jokeren i stokken. Stakkars Bill, ham de satte fyr på – ikke bare én gang, og aldri ved noe uhell, men mer som en slags vane; ham de gjorde narr av, ikke bak ryggen, men rett opp i ansiktet. Bill satt på trommestolen og fikk med seg alt, mens svetten piplet, armene flakset, beina spasmet og pusten konstant var på etterskudd. Han var alltid den siste som fikk vite hva de andre allerede visste. Stakkars Bill, 13

BLACK SABBATH

han som forble den ærligste av dem, og som måtte betale den drøyeste prisen, sparket ned så mange ganger at han til slutt nektet å reise seg igjen.

Og selvsagt var det Ozzy. Eller Ossie, som han så tåpelig ble kalt på det første Sabbath-albumet. Etter at The Osbournes forvandlet ham til en familievennlig, pandaøyd kosebamse, er Ozzy blitt berøvet den kredibiliteten han en gang nøt godt av som rockvokalist. Ikke det at han hadde så mye av den i utgangspunktet, der han ble plassert langt ut på siden av scenen, og hoppet opp og ned som en gorilla i bur, mens Iommi sto og badet i lysene midt på scenen. Likevel var det et eller annet genuint over Ozzy, kunne de innvidde fornemme, noe stotrete ubehjelpelig kombinert med rockens urkraft som aldri kan læres eller fakes, noe grunnleggende, ukomfortabelt ekte. Som fan kunne du gjerne tenke deg å være Robert Plant, kanskje også John Lennon. Men du ønsket ikke å være Ozzy Osbourne. Han var ingen lidende romantisk sjel, som Rod Stewart eller Elton John, i stedet visste han alt om virkelig smerte, om erkjennelsen av å være gal, så gal at man en dag kan komme til å tørne fullstendig.

Det var aldri noe glamorøst over de fire. Ikke noe ekstraordinært. De var banalt enkle, hverdagslige unge menn som alle var født i 1948 – pluss/minus ett år – og som hadde vokst opp i de samme bedritne gatene, ofre for den samme traurige etterkrigsskolegangen og -forslummingen, ikke rart de alle virket så like, både som personer og på scenen. Alle fire var støpt av det samme, svarte materialet som musikken de lagde, og ingen av dem kunne ha gjort suksess med noe annet band, selv om de alle prøvde, ganske desperat, inntil skjebnen omsider tvang dem sammen, mot deres egne viljer, en karakteristisk nitrist dag i 1968, etter at fabrikkene hadde stengt, før pubene hadde åpnet og de ikke hadde annet 14

FIRE FÆLE FYRER

å varme seg på enn sine lusne fempakninger med sigaretter.

John Michael Osbourne vokste opp som fjerdemann i en søskenflokk på seks, den mest lurvete i den villfarne flokken som var trøkket sammen på to soverom i likkistestørrelse, i Lodge Road nr. 14. Helt siden den dagen han ble født, var lille John Michael i trøbbel. Faren hans, John Thomas, jobbet nattskift i den lokale stålfabrikken til General Electric Company, noe som innebar at han måtte sove hele dagen. Lille John lærte raskt å liste seg på tå rundt i huset, stadig i frykt for «å få smake beltet», mens han fantaserte om at pappaen hans var død. «Det hendte jeg smøg meg inn på rommet hans og gjorde pek, for å sjekke om det fikk ham til å våkne,» forteller Ozzy.

«Men da han gjorde det, ville han nesten drepe meg.»

John Michael var en utadvendt, rastløs guttunge som oppsøkte moro og overlot de tunge stundene til mammaen sin, Lillian, som han husker brøt ut i gråt en gang hun ikke klarte å betale familiens regninger. Etter at Lillian døde, gikk morsrollen over til de tre eldre søstrene hans. I skolegården fikk lille John kallenavnet Ozzy, og han fant tidlig sin rolle som klassens klovn. «Jeg hadde som leveregel: Kan du ikke slå dem, så få dem til å le, gjør hva du kan for å ha dem på din side, og hvis de fortsatt ikke liker deg, brenner du ned det jævla huset deres!» Og sånn har Ozzy fortsatt gjennom livet.

Han har gjort de slemme gutta fornøyd ved ikke å framstå som noen trussel, og holdt latteren deres i gang mens han har gjemt seg bak skjørtene til en sterk kvinne. De dustete vitsene og tåpelige skøyerstrekene – som å spidde tantas katt med en gaffel, prøve å sette fyr på søsteren sin og henge seg selv i en klessnor – var et slags skjold mot den kjedsomme monotonien i Astons gater. På skolen var han håpløs, på grunn av sin udia15

BLACK SABBATH

gnostiserte dysleksi. Fotballkamper var for barn som hadde råd til det, så Ozzy ble i stedet en av de verdiløse slubbertene som hang utenfor Villa Park når Aston Villa hadde hjemmekamp og tilbød seg å vokte bilen til folk for en shilling – eller med andre ord: gi en forsikring om ikke å vandalisere bilen, i bytte mot en bestikkelse.

Det som sto igjen da, var musikk. Ozzy var fascinert av lokale teddyboys, som digga Gene Vincent, Eddie Cochran, den tidlige Elvis og andre rock’n’roll-idoler fra USA, og som kjørte full pakke med brylkremsveis, draperte dressjakker og nypussede, sylskarpe winklepicker-sko, og som slipte håndtakene på stålkammene sine for å ha dem til å stikke med.

«Jeg elsket å henge rundt kafeene deres,» fortalte Ozzy meg en gang vi satt sammen på et sånt sted, omgitt av matte glassruter, brylkremflekker, sigarettrøyk og et hardtarbeidende flipperspill. Men også musikkinteressen klarte å skaffe ham trøbbel: «De sendte meg hjem fra skolen fordi jeg tok på meg winklepickers og jeans i stedet for den dritkjedelige, grå flanelluniformen.»

Også på andre måter skulle sammenløp mellom skole, musikk og trøbbel få skjellsettende betydning for livet hans.

Da Ozzy begynte på Birchfield Road Secondary Modern School, i bydelen Perry Barr, ble han kjent med Tony Iommi.

Allerede den gangen var de to særdeles forskjellige vesener.

Mens Ozzy kom fra et klassisk arbeiderklassehjem, tomt for penger og fullt av unger, var Anthony Frank Iommi det eneste barnet i en middelklassefamilie med italienske og brasilianske aner. Slekta hans drev iskrem- og bakeriutsalg i Cardigan Street, midt i det italienske hjertet av Birmingham. De hadde tradisjon for å jobbe hardt og i tillegg spille masse musikk sammen. «Alle i slekta spilte trekkspill eller trommer, mens faren min spilte munnspill. Midt i stua vår kunne de rigge 16

FIRE FÆLE FYRER

til større grupper av trekkspillere som holdt på hele kvelden.

De spilte også i masse brylluper, faren min og alle brødrene hans.»

Tony var ni år første gang han selv ble oppmuntret til å ta et trekkspill på fanget. Det var et pianotrekkspill spesielt tilpasset venstrehendte, med knapper for bassene. Han ønsket seg egentlig trommer, men fikk det ikke, for de voksne sa det ville bli for mye bråk. Guttungen ble ikke tilfredsstilt av å lære seg farens italienske folketoner, og snart forsøkte han også å skvise ut hvesende versjoner av hits fra sin egen samtid. «Jeg testet ut masse forskjellig. Elvis-låter, som ‘Wooden Heart’ og sånt».

Det var gjennom denne fascinasjonen Tony oppdaget Elvis’ britiske motpart, Cliff Richard – og ikke minst backingbandet hans, The Shadows. Anført av den bebrillede hovedgitaristen Hank Marvin spilte The Shadows instrumentalmusikk slik ingen hadde hørt den før. Marvin baserte sitt banebrytende gitarsound på en nyoppfunnet innretning kalt ekkomaskin, samt en fabelaktig håndtering av vibrato-armen på sin rødog gullfargede Fender Stratocaster. Det var denne smygende, smånifse lyden som tok The Shadows helt opp til førsteplass på den britiske singellista med debutsingelen «Apache» sommeren 1960. Og da 14 år gamle Tony Iommi plukket opp en gitar for første gang, var det Hank Marvin han prøvde å kopiere. «I dag er det mange som ler av The Shadows. Men det var faktisk dette bandet, mer enn noen andre, som fikk i gang mange av gitaristene fra min generasjon, fra David Gilmour til Brian May.» Da Hank Marvin slo igjennom, var han den eneste gitaristen i Storbritannia som eide en Fender Stratocaster. Det var sjefen hans, Cliff, som hadde importert den fra Statene.

Og siden Tony Iommi forsøkte å imitere sin store helt etter 17

BLACK SABBATH

beste evne, var den første gitaren han fikk en rimelig Watkins – markedsført som «The British Strat», og bestilt fra en postordrekatalog av hans ettergivende mor. «Fordi jeg var venstrehendt, fantes det ikke så mange gitarer å velge mellom. Særlig ikke i musikkutstyrsbutikkene,» minnes han. Den neste gitaren Tony skaffet seg, var en venstrehendt Burns Trisonic, som hadde en mye rikere, mer harmonisk lyd, og dermed gjorde det noe lettere å etterligne Hank Marvins Stratocaster og ekkomaskin-forsterker. Nå fikk Tony god bruk for fingerferdighetene han hadde tilegnet seg på trekkspillet. Han lærte seg stadig nye akkorder gjennom Play In A Day, Bert Weedons klassiske gitarbok. Tony oppsøkte også en gitarlærer, men sluttet etter bare én time. «Jeg likte meg ikke der. Det passet bedre for meg å lære greiene på egen hånd,» forteller han. Og slik ble Tony en stereotypisk monoman, asosial tenåring, der han avsondret på gutterommet satt og spilte gitar etter Shadows-platene sine. Etter en stund følte han seg god nok til å dra instrumentet med på skolen, hvor han fikk vise seg fram for jevnaldrende som aldri hadde sett en elgitar utenfor TV-skjermen. «Jeg husker hvordan skolejentene begynte å logre for ham,» minnes Ozzy. «Og da tenkte jeg: for en fantastisk måte å sjekke damer på!»

Uheldigvis for Ozzy var ikke dette det eneste Tony gjorde som skulle gjøre inntrykk på ham. Tony var ti måneder eldre og gikk en klasse over Ozzy på skolen. Han følte seg hevet over arbeiderklassegutten, og likte å herje med ham. «Jeg pleide å gjemme meg hvis jeg så ham,» har Ozzy fortalt meg, halvveis på spøk og halvveis det motsatte. Når jeg har prøvd å spørre Tony om det samme, har han vært påfallende ubekvem og stotret med en viss, anspent latter: «På skolen vår var det ganske … man var nødt til å … æh … gi de yngre kidsa 18

FIRE FÆLE FYRER

en smekk på øret, skjønner du? Ozzy var bare ett år yngre, men … på skolen var det, æh … bare vanlig at de fikk juling.»

«Tony plagde alltid Ozzy på skolen,» husker Geezer, «og ting som skjer i barndommen, er gjerne hardt å få ut av systemet.» Derfor lå det et ulmende ekko av skolegårdens rollefordeling gjennom hele Black Sabbaths karriere på 1970-tallet.

Faktisk også lenge etter at Ozzys soloutgivelser begynte å overskygge platene til bandet han hadde forlatt: Hvis noen kom i skade for å nevne Tonys navn, kunne han få piggene fullstendig ut og omtale gitaristen som Darth Vader. «Jeg forsøker å ikke hate noen eller noe lenger,» har han fortalt meg, «men i årevis hatet jeg Tony Iommi. Hvis du hadde sagt at vi noen gang skulle komme sammen igjen, hadde jeg ledd deg opp i fjeset og bedt deg dra til helvete.»

Geezer var selvsagt også en særegen type. Vant til å være yngst, både under oppveksten og i Black Sabbath. Terence Michael Joseph Butler ble født som det sjuende og siste barnet i en Dublin-familie som nylig hadde emigrert til Birmingham. De var gode katolikker på jakt etter god betaling for ærlig arbeid, og lille Geezer var hele familiens kjæledegge.

«Jeg ble omtrent bortskjemt til døde. Brødrene mine stakk til meg penger, søstrene mine stakk til meg penger og foreldrene mine stakk til meg penger, så til slutt var jeg den rikeste i hele familien,» har han erindret, men bak det rause, irske smilet, de joviale krøllene og det rufsete ansiktshåret, gnistret et par øyne like mørke og stikkende som hos en gammel kråke.

Han vokste opp i Aston, rett rundt hjørnet fra de andre, og ble som guttunge tatt med på Villa-kamper, der han veivet med sitt vinrøde og mellomblå supporterskjerf, hadde sesongbillett og var en av de heldige. Men i tenårene begynte musikk å ta over for fotballinteressen – og slik han nå så ut, 19

BLACK SABBATH

var kanskje dét det tryggeste. «Mot slutten av sekstiårene, da voldelige skinheads inntok tribunene, måtte jeg slutte å gå på kamper fordi de banket livskiten ut av meg. Det hjalp ikke at jeg var Villa-fan, for hadde man langt hår, fikk man juling.» Og Geezer hadde ikke noe valg: «Så snart The Beatles slo igjennom, ønsket jeg intenst å være en Beatle,» forklarer han. Elleve år gammel overtalte han moren sin til å betale ti shilling (50 pence) for en skamfert, to-strengs akustisk gitar som en gutt på skolen skulle selge. Men han fikk ikke sving på sakene før en av brødrene hans spanderte en ny, akustisk gitar med samtlige seks strenger intakt, fra den eneste butikken i området som solgte gitarer, George Clay’s Music Shop i shoppingsenteret Birmingham Bull Ring. Prisen var 8 pund, en ukelønn for arbeidsfolk den gangen. Familiens store baby hadde fått viljen sin igjen. Nå prøvde han å lære seg alle sangene fra den første LP-en han eide, Please, Please Me av The Beatles, og økte ambisjonene i takt med at nye, banebrytende plater av The Beatles, Rolling Stones og The Kinks kom i hus.

«Og da Mothers Of Invention debuterte, snudde det opp-ned på hele mitt musikalske liv,» forteller han.

Geezer hadde allerede latt håret gro langt. Han var kjent som en rebell på skolen, og da han som 15-åring ble fan av Frank Zappa, var han allerede i ferd med å bli en fullblods hippie. Den nye, fargerike fremtoningen hans var egnet til å skape oppstyr i Birminghams gater: «Jeg var omtrent den eneste som gikk rundt i perler og kaftan og sånt. Jo mer oppstuss, desto bedre, tenkte jeg.» På skolen hadde Geezer en kompis som het Roger Hope – gjerne kalt Dope, ikke bare fordi det rimte på etternavnet – og sammen startet de et slags hippieband. Roger så på seg selv som en gitarspillende Beatle.

Også Geezer trakterte en elektrisk gitar, en lavpriset plankemodell – Hofner Colorama – kjørt gjennom en vaklevoren 20

FIRE FÆLE FYRER

Selmer-forsterker. De kalte bandet sitt The Ruums, etter et merkelig ord vokalisten hadde lest i en science fiction-roman.

Geezer hadde også utviklet en sterk forkjærlighet for scifilitteratur: «I oppveksten var H.G. Wells favorittforfatteren min. Jeg elsker fortsatt The Time Machine, The Invisible Man og alle de andre klassikerne. Dette var så speisa, og for meg som bodde i Aston, det mest bedritne stedet på jord, og som i tillegg hadde en frodig fantasi, var science fiction en fluktbillett til en helt annen verden, en inspirasjon til å slippe tankene fri.» Geezer var smart nok til å skjønne at sci-fi på sitt beste, uavhengig av tid og sted, handler mindre om å reise ut i verdensrommet og se inn i framtida, enn å få innblikk i sin egen samtid. «H.G. Wells skrev historier langt fram i tid, men de fungerte like sterkt som kommentarer til det samfunnet han selv levde i. The Shape Of Things To Come er et godt eksempel,» sier Geezer, om 1933-romanen som fantaserer om en verdensstat opprettet i det 21. århundre, for å løse menneskehetens problemer.

Sammen med «en annen på bass og kameraten hans på trommer» begynte The Ruums å framføre coverlåter på puber og i et og annet bryllup. «Rundt 1966 var repertoaret utvidet med Moby Grape-stoff og soullåter av folk som Wilson Pickett, Eddie Floyd og Sam & Dave. Hvis det var en låt vi likte spesielt godt, spilte vi den. Det hadde ingen betydning om stilen var soul eller syrete rock, eller noe annet,» forteller Geezer. I takt med tidsånden ble det musikalske uttrykket stadig tyngre. Snart var rytmeseksjonen skiftet ut med noen musikalsk mer hårete karer, og så fikk de med seg en langhåret, ny vokalist som virkelig kunne jamre. Omsider hadde Geezer fått et band som kunne matche barten og hårfrisyren hans: «Alt var veldig undergrunn, musikalsk og på alle andre måter. Veldig love & peace. Og veldig meg.» I lokale små21

BLACK SABBATH

klubber som The Penthouse og Mothers begynte The Ruums’ medlemmer å henge sammen med andre ambisiøse, psykedeliske bluesband, deriblant Robert Plants første gruppe, Listen. Geezer forklarer forskjellen på dem: «Listen var opptatt av vestkystgreier som Moby Grape og Spirit. The Ruums var mer i retning av Cream og Jimi Hendrix.»

På scenen var framtoningen blitt stadig mer outrert. Geezer minnes hvordan han kunne male seg så svart rundt øynene at han syntes han liknet litt på Satan. «Arthur Brown gjorde akkurat det samme, men jeg hadde ingen kjennskap til ham på denne tiden. Da jeg omsider gikk for å se ham, satte det meg helt ut. En sånn skal det gjøres-greie. Jeg lånte mascaraen til søsteren min, og lot den gå på rundgang. Vi spjåket oss også ut med idiotiske, digre blomster som nærmest tøt ut av hodene våre, og masse perler, full galskap.» Det gjorde ikke sakene bedre at Geezer og bandkameratene var helt ute på black bombers, supersterk speed som gjorde dem så altererte at de kunne rasere scenen på tampen av konsertene. «Trommisen knuste trommesettet. Jeg plukket opp ølflasker og kastet dem i veggen. Så ble vi kastet ut, og den eneste metoden for å få spille nye konserter, var å skifte navn på bandet.» Det var på denne måten The Ruums ble til The Rare Breed, og deretter The Future, før de igjen var blitt The Rare Breed. «Og det var da Ozzy begynte i bandet.»

Geezer studerte ved Matthew Boulton, en del av det som nå er Birmingham Metropolitan College. Han skulle bli bokholder, av alle ting, men så møtte han Ozzy. Ingen av dem likte egentlig stilen til den andre. Dette var i 1967: Ozzy var kommet over teddyboy-fasen og hadde pussig nok blitt mod, en erkebritisk subkultur som ikke bare hadde et fiendeforhold til teddyboys, men også var den rake motsetningen – kultu22

FIRE FÆLE FYRER

relt og musikalsk – til Geezers hippie-ideal. Det eneste de to hadde felles, var en kjærlighet til The Beatles og Sam & Davelåten «Soul Man», samt en gryende tendens til å være oppe hele natta på amfetamin. «Folk tror meg aldri når jeg sier det, men jeg hadde kort-kort skinhead-sveis og mohair-dress, som var obligatorisk om man ville komme inn på en all-nighter,» forteller Ozzy. All-nighters var danseklubber som holdt åpent 24 timer i døgnet. Ozzy likte særlig å dra på Midnight City i sentrum av Birmingham, hvor han kunne bli hele helga: «Det første man gjorde var å hive innpå Dexedrine og bare bli der fra fredag til søndag. Så dro man hjem og lot som om man var trøtt, med øyeeplene hengende ut av hodet.»

Ozzy hadde forlatt skolen allerede i 1963, uten å være kvalifisert for noe som helst. Han var innstilt på å forsøke det meste – alt annet enn å slite skolebenken – og hadde en løst definert plan for framtida: å tjene raske penger så enkelt som mulig. Nå gikk han skamløst i gang med å stjele mynter fra gassmetere, og avanserte kjapt til å gjøre butikkinnbrudd i kveldsmørket. Tjuvgodset prøvde han å få omsatt på de lokale pubene. Ozzy var vel ikke særlig dyktig som tyv, og da han brøt seg inn i den samme damekonfeksjonsforretningen andre uke på rad, ble han fakket og sendt i kasjotten. Siktelsen var tyveri av klær for 25 pund. Han kunne ha sluppet unna med å betale en bot på 40 pund, men var blakk og ble derfor dømt til 90 dager i fengselet Winsome Green, hvor han slapp ut etter bare seks uker på grunn av god oppførsel.

«Jeg var livredd for alle de jævla morderne og gud vet hva som kunne komme og rævpule meg! Det var ikke vanlige homoer som holdt til i fengselet, de skiftet bare legning for anledningen. Å servere dem en vettskremt 17-åring var jo som å kaste et saftig bein etter en hund,» bemerker Ozzy mange år etter, med det samme bleke, fjerne blikket som rett etter 23

BLACK SABBATH

tusenårsskiftet skulle definere ham for en hel TV-generasjon.

«Da en jævel angrep meg i dusjen den aller første morgenen, klasket jeg til ham med en diger pissepotte av metall, og ble satt på isolat i tre dager,» minnes han. Men Ozzy overlevde Winsome Green. For å slippe unna de røffeste situasjonene, satset han på den virkningsfulle, gamle taktikken om å få folk til å le. Det var for øvrig her han skaffet seg sine første tatoveringer, ved å benytte nål og brent grafitt til å skrible de udødelige bokstavene O-Z-Z-Y på knoklene i venstre hånd. Som en avslutning på skaperverket, tatoverte han smilefjes på begge knærne sine: «Jeg tenkte det kunne få meg i godt humør når jeg våknet om morgenen.»

Da Ozzy vendte tilbake til Astons gater i 1966, hadde tenåringen lagt bak seg alle tanker om en kriminell løpebane. Nå fulgte en forutsigbar kavalkade av dårlig betalte møkkajobber, fra strøarbeid på byggeplasser til testing av bilhorn på fabrikken hvor mammaen hans hadde jobbet, samt det som i dag er ganske berømt: den blodige karrieren på ett av Birminghams slakterier. «Den første dagen kastet jeg bare opp, fordi slaktingen føltes så motbydelig. Men ganske raskt kom jeg i siget. Jeg merket at jeg likte å drepe dyr, ble vant til å spidde dem, økse dem, torturere jævlene til døde. Jeg tok jo masse speed og var helt fjern hele tiden, og kunne vel avlive 250 kyr i løpet av en arbeidsdag, før det var grisene og sauene sin tur.»

Ozzy hadde alltid vært en outsider, og følelsen hans av å kave på bunnen av samfunnsstigen ble bekreftet enda en gang da han skjønte at ingen ville sitte nær ham på bussen hjem fra jobb, på grunn av stanken. Men hellet snudde den dagen han tilfeldigvis traff på en gammel skolekamerat – som fortalte at han nettopp hadde startet et band kalt Approach. Det var bare én ting som bremset dem: De hadde ikke klart å finne en 24

FIRE FÆLE FYRER

vokalist. «Men jeg er jo sanger!» utbrøt Ozzy. Han var selvfølgelig ikke noe i nærheten av det, men denne muligheten var for bra til å gå glipp av. Kameraten rynket på nesen og spyttet på fortauskanten. Men Ozzy sto på sitt: «Det er sant. Jeg er en sanger!»

Og, jo. Ozzy hadde sunget før. I allsang med hele familien, når faren hans kom hjem fra puben med noen øl innabords.

Lille Ozzy elsket disse stundene. Men nå var han eldre, og visste at han knapt kunne synge rent. Da var den beste søknaden til en plass i Approach å investere i et brukt, 50-watts PAanlegg med to Shure-mikrofoner. «Jeg hadde jo aldri tatt synging seriøst. Aldri prøvd å øve. Men plutselig hørtes det bare ut som en god idé, skjønner du?» Vel, Approach kom seg aldri lenger enn til bakrommet av en pub, selv om de hadde regelmessige øvinger. Ozzy ble frustrert, og hengte opp en lapp i vinduet til George Clay’s Music Shop: «Ozzy Zig – Singer Extraordinaire – Requires Band – Has own PA».

Dette var den samme musikkbutikken som Geezer frekventerte. Og da The Rare Breed trengte ny vokalist, etter at den forrige var gått lei av å få bandet bannlyst på spillestedene (nå satset han heller på en kabaret-karriere om bord på QE2), tenkte Geezer det ikke skadet å kontakte denne Ozzy. «Det var de magiske ordene Has own PA som særlig fanget øyet.

Fyren bodde jo rett i nabolaget, så jeg stakk bort og ringte på, men han var ikke inne. Jeg la jeg igjen navn og adresse, og samme kveld banket det på døra. Broren min åpnet, og kom til meg og sa: ‘Det er noe på døra til deg.’ Jeg spurte: ‘Hva mener du med noe?’ og fikk til svar at jeg kunne jo ta en kikk selv.» Og der sto Ozzy, i en diger, brun arbeidsfrakk, uten sko på beina. Over skulderen hang det en skorsteinsbørste. Men det som sjokkerte meg mest, var håret. Han hadde ikke noe! Han hadde kledd seg ut for å prøve å skjule 25

BLACK SABBATH

at han faktisk var en skinhead.» Ozzy var i stand til å lese Geezers førsteinntrykk, og utbrøt: «Det er greit, jeg skal la håret gro!» Og Geezer tenkte: «Denne karen er jo bare helt snodig.»

Ozzys minner om The Rare Breed er, ikke overraskende, ganske tåkete. Han hadde sett dem live på Birmingham Polytechnic, hvor de spilte support for Carl Wayne and the Vikings (senere kjent som The Move). Og Ozzy var ikke videre imponert: «Jeg hadde aldri hørt psykedelisk musikk før, og lurte på hvorfor i helvete de måtte hoppe rundt som fitter i det jævla blå lyset. Men OK, Geezer var virkelig god med strobelyset og fikk det til å se sprøtt ut. Derfor tenkte jeg det kunne være verdt å prøve.» Eksperimentet hadde dårlige odds, og det varte bare i én konsert. Eller nærmere bestemt: tre låter. Da ble de jaget fra scenen under en klubbkveld for arbeidere i Walsall. Geezer husker det sånn: «Sjefen på stedet kom til oss og sa: ‘Stikk av, her er fem pund,’ hvorpå Ozzy svarte: ‘Du kan stikke de fem pundene dine opp i ræva!’.

Jeg fikk det travelt nå: ‘Jo, gi oss de fem pundene!’ insisterte jeg.»

Det hjalp ikke The Rare Breed at Ozzy mislikte Roger Hope fra første sekund. «Han rævkjørte meg hele tiden, så jeg snudde meg til Geezer og sa: ‘Faen heller, dette gidder jeg ikke,’» minnes Ozzy. Det han ikke kunne vite, var at Geezer også begynte å bli desillusjonert. Bassisten og trommisen hadde bestemt seg for å finne seg skikkelige jobber, og Hope så også ut til å ville gjøre noe annet. «Han hadde nettopp skrevet en sang som var helt grusom. Jeg kan ikke huske hva den het, men jeg sa høflig at jeg ikke ville spille den,» forteller Geezer. Dagen etter annonserte han sin avgang i The Rare Breed. Så stakk han rett bort til Ozzy for å røyke hasj og drikke te.

26

FIRE FÆLE FYRER

Samtidig som Ozzy Zig og Geezer lurte på hva de nå skulle finne på, prøvde Tony Iommi etter beste evne å få fart på en kvartett ved navn Mythology. De hadde base i Carlisle (nordvest i England, 30 mil unna Birmingham), hjemstedet til bassist og bandstifter Neil Marshall. Mythology var godt kjent i Cumbria, og spilte jevnlig live for et trofast lokalpublikum.

De hadde langt igjen til en stjernetilværelse, men Tony tjente i hvert fall nok til å kunne leie en hybel og overleve fra gig til gig. Han så ikke lenger framover enn dette. Helt siden han fem år tidligere tjente penger på en konsert for første gang – på en pub, sammen med en pianist og en trommeslager – og til han 16 år gammel ble med i sitt første ordentlige band, The Rockin’ Chevrolets, hadde Tony vært mer opptatt av å ha det gøy enn å slå igjennom. The Rockin’ Chevrolets poserte i røde lamé-dresser og framførte Chuck Berry-låter.

De skaffet seg jevnt med jobber på datidens blomstrende pubog klubbscene i Midlands, og Tony syntes han hadde fått en super start. Attpåtil hadde han fått sin første kjæreste, Margaret, som var søster av bandets andre gitarist. «Musikken var Topp 20-covers, en del soulaktige låter, forskjellige typer rock’n’roll. Det var sånt man skulle spille rundt om på pubene den gangen,» forteller han. Tony markerte seg såpass positivt at han ble tilbudt å klatre opp en divisjon – og spille med The Birds & The Bees, som hadde en turné på gang i Vest-Tyskland.

Det var da katastrofen skjedde: Tony mistet tuppene på høyre hånds lang- og ringfinger. Og det er høyre hånd venstrehendte gitarister bruker for å trykke ned strengene og lage akkorder. «Du kommer aldri til å kunne spille igjen,» sa doktoren til den sønderknuste 18-åringen. Ulykken hadde skjedd på metallfabrikken hvor Tony jobbet som sveiser, på en dag med så stort fravær at han måtte gjøre både presse- og sveise27

BLACK SABBATH

arbeid. Mens han sto ved samlebåndet og ventet på å få oversendt neste metallstykke, fikk han pressmaskinen over fingrene. «Refleksreaksjonen min var selvsagt å dra hendene mot meg, og på veien ble fingertuppene kappet av,» forteller han. Tony ble kjørt rett til sykehus, med de avkuttede fingrene i en frysebag. Men de var for herpa til at legene klarte å sy dem på plass.

Som i en Hollywood-film skjedde dette under hans aller siste arbeidsdag på fabrikken. Han var særdeles klar for sin nye tilværelse som profesjonell musiker – men tilbrakte i stedet de neste månedene som suicidal. «Det føltes som om livet var over,» forteller han. «Og det fikk meg ikke i bedre humør at en av sjefene på fabrikken kom hjem til meg en dag og ga meg en LP han hadde kjøpt. ‘Hei, hør på dette,’ sa han, plata var lagd av en gitarist kalt Django Reinhardt. Men jeg hadde ikke lyst til å høre på noe gitarmusikk.» Først etter en stund skjønte Tony at denne gaven hadde en spesiell hensikt: å gi ham nytt håp. Det var et skjebnefellesskap her. Også Jean Reinhardt – som ble født i Belgia i 1910 og vokste opp i ulike romfolk-leirer rundt Paris, hvor han raskt viste et usedvanlig talent på banjo, gitar og fiolin – fikk som 18-åring skadet to fingre på sin viktigste hånd. Django, som han nå kalte seg (navnet betyr Jeg våkner, på romspråket), hadde veltet et stearinlys en kveld han kom sent hjem fra en konsert, og forårsaket en brann som også gjorde ham lam i den venstre foten. Django ble fortalt at han aldri ville bli i stand til å spille igjen. Men allerede i løpet av ett år utviklet han, godt hjulpet av broren Joseph, en teknikk for å spille avanserte gitarsoloer kun med to fingre. Til akkordbruk fungerte heldigvis de to skadde fingrene fortsatt. Django perfeksjonerte med årene en spillestil så distinkt banebrytende at den skulle påvirke alle de store britiske rockgitaristene i Iommis generasjon, inkludert 28

FIRE FÆLE FYRER

den uhellige treenigheten Jimmy Page, Eric Clapton og Jeff Beck. Sistnevnte har beskrevet Django som «tidenes mest forbløffende gitarist», med «overmenneskelige» evner.

Det gjorde inntrykk på Tony å bli fortalt hvordan Django Reinhardt hadde mistet to av fingrene sine og likevel klart å bli en legende. «Wow, kanskje jeg også kan lære meg å spille igjen,» tenkte han. Med heroisk pågangsmot forsøkte han å lage noen improviserte fingerhetter fra en flaske med oppvaskmiddelet Fairy Liquid. «Jeg smeltet flaska og formet den til en liten ball, før jeg tok en loddebolt og gravde innover, inntil fingeren passet inni hullet. På utsiden limte jeg små lærstykker, for å kunne trykke inn gitarstrengene. Jeg satt i dagevis og finslipte de små hettene med sandpapir, for å få dem til å se ut som en fingre. Så tok jeg dem på, og … spilte.»

Dette var selvsagt en ganske primitiv løsning på et nærmest uløselig problem. Først etter flere ukers eksperimentering klarte Tony å få hettene til å virke som de skulle. Det gjorde ubegripelig vondt om han prøvde å trykke ned strenger uten hettene på, noe som ufrivillig skjedde noen ganger idet en av hettene plutselig falt av: «Beina i fingrene ligger jo like under, ikke sant. Og det er knapt noe hud som dekker dem.»

Tonys nye «fingre» hadde også den uforutsette egenskapen at de indirekte forandret lyden i gitarspillet hans. «For ikke å få vondt i fingrene, måtte jeg unngå vanlige, tykke gitarstrenger, og i stedet prøve å oppdrive noen som var tynnere.

Det var ingen som produserte dette på den tiden, så jeg ble nødt til å lage mine egne, med utgangspunkt i banjostrenger.

Også spilleteknisk måtte jeg angripe gitaren på nye måter.»

De ufrivillige begrensningene gjorde at Tony Iommi ble tvunget til å eksperimentere. Her ligger nok deler av forklaringen på hvorfor soundet og spillestilen hans er blitt så imitert, hyllet og grublet over i godt over fire tiår. Unge gitarspirer kan 29

BLACK SABBATH

snakke opprømt om tritonus, ned-tuning og forsterkereffekt som hemmelighetene bak den grensesprengende, blytunge sirkelsag-lyden som skulle bli så karakteristisk for Black Sabbath. Men den bakenforliggende årsaken er altså hva Tony kunne – og ikke kunne – klare å utrette med de tre friske fingrene han hadde igjen.

Tony visste han hadde bestått sitt livs største test da han i 1965 fikk innpass i et nytt band, som kalte seg The Rest. «De var på utkikk etter en gitarist, og jeg kom i prat med dem. Da slo det meg at en gjeng som hadde så mange Vox-amper – og Fendere – var nødt til å være skikkelig gode.» Fram til Tony møtte The Rest, kjente han bare én person i Birmingham som eide en Fender Stratocaster og en Vox-forsterker, nemlig ham selv. «Jeg likte rett og slett utseendet på en Strat. The Shadows brukte dem jo, og i The Rest spilte vi mye Shadowsmateriale, mye Chet Atkins, instrumentalmusikk,» forteller han. Tony lot seg også inspirere sterkt av Eric Claptons gitarbruk i John Mayall’s Bluesbreakers. I tillegg var han betatt av Merseaybeat-gruppa The Big Three, der gitaristen Adrian Barber var et elektrogeni som hadde håndlagd bandets fem fot høye gitarforsterkere, gitt kallenavnet «likkister».

Tony gjorde også en annen viktig oppdagelse i The Rest.

Bandet hadde en robust, mørkhåret fyr bak trommene, like bestemt av natur som Tony. William Thomas Ward var enda en av Astons etterkrigsbabyer, tre måneder yngre enn Tony og tre ganger så merkelig. Han hadde spilt trommer i lokale band siden han var 15, men begynte allerede å «slå på ting» i fire–femårsalderen. Før han fikk råd til et trommesett, brukte han pappesker, blikkbokser og alt mulig annet med sylinderform til å øve seg på. «Jeg lagde til og med mine egne trommestikker, det var sånt jeg brukte tiden til som barn,» minnes 30

FIRE FÆLE FYRER

han. «Foreldrene mine hadde stadig fester, og huset vårt i Grosvenor Road var fullt av musikk. Mamma spilte piano, mens en familievenn pleide å ha med seg trommene sine på lørdagskvelden. Han lot dem gjerne stå igjen over natta, det var sånn jeg ble fascinert av dette instrumentet.» Det gjorde også inntrykk på lille Bill å se den lokale guttemusikken marsjere forbi hver søndag. Da klarte han aldri å ta bort øynene fra de som var så heldige å få svinge trommestikkene.

Foreldrene hans var særlig opptatt av amerikansk storbandjazz, anført av giganter som Duke Ellington, Glenn Miller og Count Basie. «Det var der – i tiårsalderen – jeg virkelig begynte å identifisere meg med trommeslagere,» forteller han.

En av de store favorittene var perkusjonisten i Dave Brubeck Quartet, Joe Morello, som med sine uortodokse takter satte et stempel på klassikere som «Take Five» og «Blue Rondo à la Turk». «Det tok tid før jeg skjønte hvordan han gjorde det, men så gikk jeg i gang og improviserte min egen versjon,» forteller Bill. Enda mer inspirert var han av det frenetiske, hyperaktive trommespillet til Gene Krupa – som det finnes mange ekko av i Bill Wards største øyeblikk. «Jeg studerte Gene Krupas spillestil i detalj gjennom svart-hvitt-filmer som fantes på den tiden. Han var jo bare helt utrolig, en crossover-pioner også for rocktromming,» sier Bill ærbødig. Første gang han lot seg fenge av annet enn storbandjazz, var da Elvis Presley kom med «Jailhouse Rock» i 1957. Storebroren Jimmy introduserte ham for stadig nye band, alt fra Everly Brothers til lokale størrelser i hjembyen. Og selvsagt ble Bill, som de fleste andre, hekta på The Beatles og den nye generasjonen av britiske band. Da han begynte å gjøre det brukbart som musiker selv – og faktisk tjente litt penger i The Rest – satte en av foreldrene hans i gang å juble, men ikke den andre. «Faren min hadde ingen sans for at jeg satset på å bli musiker,» forteller 31

BLACK SABBATH

han. «Alle andre som var unge og ville leve av å spille, måtte ta den samme kampen. Men mora mi støttet meg.»

Rockscenen i Midlands var særdeles aktiv midt på 1960-tallet. Og Bill var bare én av mange glitrende unge trommiser. Som 16-åring så han første gang John Bonham i aksjon, i en pub i Worcestershire kalt The Wharf. Den framtidige Led Zeppelin-batteristen var den gang medlem av The Crawling Kingsnakes, som flere ganger sto på samme konsertplakat som The Rest. Bill ble senere en nær venn av «Bonzo», og husker at han i tenårene ble like imponert over drikkeferdighetene som av kraft-trommingen hans: «Bonzo hadde en pint med bitter i nærheten, under hele konserten, og tømte glass etter glass uten å miste et eneste slag!» En annen god venn var Pete York, som på denne tiden var trommis i Midlands’ mest populære band, Spencer Davis Group. «Pete var en utrolig trommeslager, og han backet meg veldig opp.

Jeg var bare 17–18 år og opplevde at en fyr fra et band som hadde så mange hits, ga meg masse oppmerksomhet. Det var selvsagt enormt inspirerende.»

Allerede på dette stadiet var Bill Ward en perfeksjonist, og han fant umiddelbart kjemien med Tony Iommi musikalsk: «Tony var eksepsjonelt dyktig for alderen. Jeg hadde spilt i lag med andre gode gitarister, men Tony hadde virkelig noe ekstra. Sammen sørget vi for å få inn flest mulig jazz- og blueslåter i repertoaret til The Rest. Bandet lagde ikke låter selv, men spilte – som så mange andre på midten av 60-tallet – bare covermateriale.

Opptil flere ganger krysset The Rest og The Rare Breed hverandres stier. Men de var aldri venner, heller rivaler. Geezer husker at han pratet litt med Bill: «Han spurte meg om hvilke låter vi var opptatt av, jeg listet opp for ham og uka etter 32

FIRE FÆLE FYRER

begynte de å spille dem live. Vi hadde altså ganske lik musikksmak.» Tony, på sin side, hadde ikke spesielt høye tanker om Geezer: «Han var alltid helt ute, på syre, du kunne møte ham på en klubb og han var i ferd med å gå på veggene. The Rare Breed spilte gjerne først et sett, så gjorde vi et sett og Geezer virket fullstendig nuts hele tiden.»

Ingen av disse bandene var ment å vare lenge. Da Tony i januar 1968 fikk invitasjon fra Carlisle om å bli med i Mythology, lot han ikke sjansen gå fra seg. Neil Marshall hadde vært med i backingbandet til Peter and Gordon, som i 1964 fikk den første av flere transatlantiske hits med «A World Without Love», skrevet av Paul McCartney. Men etter fire år følte Marshall han hadde penger og erfaring nok til å satse for seg selv. Han overtok et Carlise-band kalt The Square Chex og forandret stilen fra «streit» beat-combo anno 1965 til langhåret, psykedelisk rockband. De tok navnet Mythology, kvittet seg med flere medlemmer, og inn kom Tony Iommi samt en vokalist kalt Christopher Robin Smith (som ble overtalt til å droppe mellomnavnet). Få uker senere hadde Marshall lyttet til Tonys råd og hentet inn Bill Ward som bandets nye trommis.

Mythology var store frosker i en liten pytt, med en solid fanskare i Carlisle og omegn. Det var gjerne de som fikk supportjobben når nasjonale popstjerner kom på besøk, blant annet varmet de opp for The Move på 101 Club. I stedet for å cruise gjennom Topp 20-låter, var Mythology et «tenkende band» som heller hadde «All Your Love» av John Mayall’s Bluesbreakers på repertoaret. Det var i Mythology Tony og Bill første gang begynte å utvikle sin endeløse jamming til noe mer konkret. Ikke minst var det rom for endeløse fuzzgitarsoloer, dette var blitt det nye store etter Jimi Hendrix’ triumferende inntog på Londons rockscener. Jimmy Page, 33

BLACK SABBATH

Eric Clapton og Jeff Beck satte også nye standarder, og på en trekkfull hybel i Compton House – bokollektivet til Mythology – satt en fortsatt mindre berømt Tony Iommi og øvde beinhardt. Det som særlig inspirerte ham, var måten Clapton og hans nye band Cream hadde klart å gi britisk blues et helt nytt ansikt, på albumet Disraeli Gears: «Cream hadde vist at det var mulig å få til hva som helst med den klassiske rockbesetningen gitar, bass og trommer. Vi hadde ambisjoner om å gjøre noe i samme retning, helst også litt videre.» Mythology spesialiserte seg på å tolke låter av band som publikumet deres ikke kjente fra før, deriblant Tomorrow og Art. Sistnevnte kom også fra Cumbria, ble frontet av Mike Harrison (senere vokalist i Spooky Tooth) og hadde året i forveien gitt ut et sprøtt album kalt Supernatural Fairy Tales. Tomorrow hadde Steve Howe (senere Yes) på gitar og ble mye spilt av John Peel på Radio One. «Vi følte et slags åndsfellesskap med Tomorrow, og ble sannsynligvis mer påvirket av dem enn av noen andre. Vi kjente ingen begrensninger og spilte soloer akkurat så lenge vi ville. Jeg tror det var dette som fikk publikum til å elske oss.»

Det var for så vidt ikke bare musikken som gjorde Mythology kjent i lokalmiljøet. De var de høyest profilerte fanebærerne for den blomstrende hippie-scenen i Nord-England som åpenlyst flørtet med dop – på samme tidspunkt i historien som The Beatles og Rolling Stones ble arrestert for bruk av ulovlige substanser, og sensasjonsavisa News Of The World publiserte en endeløs serie «avsløringer». Slik havnet ordensmakten i Cumbria under et voldsomt press for å bevise at de faktisk anstrengte seg for å «slå tilbake denne trusselen mot det siviliserte samfunnet», som en dommer så minneverdig skulle formulere seg. En tidlig sommermorgen i 1968 stormet de Compton House og tauet inn samtlige fire i Mythology for 34

FIRE FÆLE FYRER

besittelse av marihuana. Mistroiske konstabler utpekte Chris Smith som lederfiguren fordi han insisterte på at navnet hans var Christopher Robin. De britiske riksavisene syntes dette poenget så bra ut på trykk – og plutselig var Tony og Bill blitt berømte i Birmingham av alle de gale årsakene. Mythology mistet på et blunk sin trygge tilgang på regelmessige, ganske godt betalte spillejobber. Kort tid senere var de oppløst.

«Det var grusomt,» sier Tony, som var så blakk at han måtte søke ly hjemme hos foreldrene sine. «Du har brakt skam til dette huset,» hørte han mora skrike og jamre seg.

Bill hadde definitivt mer erfaring med doprøyking og så ingen grunn til å stoppe med det, derfor mente han det var lurt om Tony og han snarest fikk i gang et nytt band, hjemme i Birmingham. «Vi hadde virkelig kommet på sporet av noe stort i Mythology. Dette kunne vi ikke la være å ta videre.»

Noe av det neste Bill og Tony gjorde, var å stå og stirre på den samme lappen i butikkvinduet hvor Geezer hadde vært allerede, den om Ozzy Zig som hadde sin egen PA. Og akkurat som Geezer hadde de umiddelbart stukket bort til Lodge Road og banket på døra. «På veien dit fortalte jeg Bill at jeg kjente en Ozzy, men at dette ikke kunne være den samme fyren, for han sang jo ikke, så vidt jeg kunne vite. Men da han plutselig sto der i døra, sa jeg Oh, no! til Bill. Jeg var jo sikker på at dette ikke kom til å fungere. Vi følte oss på et helt annet profesjonelt nivå enn denne ferskingen som bare hadde plassert en lapp i et vindu.» Og da Ozzy hørte lystmobberen fra skoledagene si «Glem det!» til trommeslageren sin, før han snudde i døra, føltes det mest som en lettelse.

Ifølge Geezer hadde Tony og Bill fått øye på Ozzy Zigs annonse samme dag som ham. «Men Ozzy valgte meg i stedet for Tony, siden de to hadde gått så dårlig i hop på sko35

BLACK SABBATH

len,» forklarer han. Nå var de i hvert fall to. De trengte bare å finne en bassist og en trommeslager, så hadde de et helt band.

Geezer tenkte så det knakte på hvem dette kunne være. Han var blitt kjent med en god del folk etter hvert, likevel var det to stykker som utmerket seg: Tony og Bill. De hadde jo likt å spille de samme låtene i The Rest som han hadde gjort i The Rare Breed. «La oss gi det et forsøk,» foreslo han. Det var allerede fem år siden Tony hadde gjort kjipe ting med Ozzy i skolegården, nesten en hel menneskealder! Ozzy var likevel skeptisk. Også dagen etter, da han luntet ett skritt eller to bak Geezer langs fortauene mot Iommi-familiens hjem i Washwood Heath. Geezers egentlige plan var å lokke med seg Bill som bandets trommis, så kunne Tony stå der og sture. Tonys minner er som følger: «Bill tok en prat med dem, og på en eller annen måte ble vi enige om å samles alle fire. For Bill ville jo ikke splitte opp med meg, og jeg ville ikke splitte opp med Bill. Vi hadde spilt sammen så lenge at vi følte oss som et team.» Verken Geezer eller Ozzy var spesielt fornøyd med denne løsningen. Ozzy fryktet en slags retur til alle pinslene fra skoledagene, mens Geezer ble nødt til å pakke bort gitaren og gå over til å spille bass – det var ikke plass til flere gitarister i bandet, siden de også hadde knyttet til seg en fyr kalt Jimmy Phillips på bottleneck. Men heller dette enn ingenting, konkluderte begge to.

På mystisk vis hadde bandet også involvert en saksofonist kalt Alan «Acker» Clarke, idet de møttes til første øving. Et slags navn fikk de også – Polka Tulk Blues Band – da de var på vei mot sin første spillejobb. «Ai ai, der har vi et bra navn!» utbrøt Ozzy fra bandbilen, i samme øyeblikk som de passerte ei pakistanersjappe i Handsworth kalt Polka Tulk.

Tony innrømmer at han hadde svært bange anelser i forkant av debutkonserten i Carlisle (en jobb de hadde sikret seg gjen36

FIRE FÆLE FYRER

nom gamle Mythology-forbindelser): «Jeg kikket meg rundt og tenkte Herregud, hva er det jeg har rotet meg bort i? Jeg var ganske sikker på at dette bandet ikke kom til å vare lenge.

Og Tony hadde rett.