IMOT DØDEN
Et essay
Imot døden
Om fortvilelsens litterære fellesskap
Bernhard Ellefsen
© cappelen damm as, oslo 2018 isbn 978-82-02-58113-8
1. utgave, 1. opplag 2018
Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt ord.
Design og sats: Martin Lundell
Kalkeringer av helleristninger: Lars Ole Klavestad Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018
Satt i 10 pkt William Text og trykt på 100 g Munken Pure.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverk lovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeligg jøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
«Døden er en gammel historie, men like ny for enhver.»
Bazarov, i Ivan Turgenjevs Fedre og sønner (1862)
bilene feier raskt og støyende forbi meg. Jeg har syklet et kvarters tid hjemmefra og lent sykkelen min mot et kulturminneskilt ved denne trafikkerte avstikkeren fra E6 midt i Østfold. Etter noen hundre meter svinger stien inn i et skogholt, langsetter et jorde hvor bonden akkurat i dag kjører med såmaskin bak traktoren. Man skal ikke langt inn i skogen før bilståket bare er et fjernt sus. For to–tre tusen år siden var jordene her dekket av vann, og de små knausene som kikker opp fra jordekanten var svaberg. Ved enden av den merkede stien møter jeg en armada av stiliserte skip som seiler fra høyre mot venstre over den vesle fjellpynten. De klare røde strekene i fjellet danner gjenkjennelige og enkle bilder, samtidig som de har en mytisk fremmedhet over seg. Ifølge et informativt oppslag kan vi ikke annet enn å spekulere når det gjelder helleristningenes betydning, men den enkle teksten foreslår at skipene både er et
konkret bilde på tidens mange handelsreisende og representasjoner av religiøse forestillinger om døde sjelers ferd til den andre siden.
Jeg har vokst opp ikke så langt herfra, men bare sjelden har jeg oppsøkt fornminnene som området er kjent for. Vanligvis bruker jeg arbeidsdagene mine på å lese bøker og skrive om dem. I det jeg skriver, prøver jeg å formidle at litteraturen er noe vi bruker til å tenke med . At fortellinger er redskaper for erkjennelse, både mellom menneskene – i samfunnet – og for hver enkelt av oss. For meg har litteraturen alltid vært det. Jeg leser etter det jeg tenker på, forsøker å tenke videre ved hjelp av det jeg leser. For en stund siden kom jeg over en lokalhistorisk bok som fortalte at det ikke noe sted i landet er så tett mellom de synlige levningene fra bronse- og jernalder som i dette området, og at flere av helleristningene i Østfold kan forstås som bilder på menneskelivets avslutning, som er det spørsmålet jeg mer enn noe annet grubler over ved hjelp av litteraturen. Derfor har jeg tatt turen hit, uten helt å vite hva jeg leter etter, men med en tanke om at litteraturens fortellinger om døden kanskje henger sammen med disse førhistoriske motivene på et vis. Dessuten er det så mange av disse helleristningene i området. Det er ikke bare bokhyllen min, men også landskapet omkring meg som har tatt farge av århundrer med menneskelige forsøk på å fortelle om døden.
To store skip leder an på reisen over bergknausen foran meg, farkoster av varierende størrelse følger på. Over et av dem som er plassert omtrent midt i følget, svever en menneskelignende skikkelse, halvt liggende i luften og med langt mindre behersket kropp enn de barske, fallosutstyrte krigerne vi ser på andre helleristningsfelt i området. Er det en menneskesjel som er avbildet her? Vel har jeg sett slike motiver før, og kanskje har jeg til og med stått foran akkurat disse skipene med klassekamerater og en ivrig o-fagslærer en gang, men jeg har aldri sluppet dem inn på meg. Her jeg står nå, i vårlig, men ikke særlig varm morgensol, er det vanskelig å ikke tenke at disse skipene seiler den veien vi alle en gang skal. Samme hvor allergiske vi er mot klisjeer, greier vi ikke å unngå reiserelaterte metaforer for livet. Men forestillingene om døden som en reise – gjerne i båt over til dødsriket (enten det er fergen over Styx eller langskip over himmelen, som på berget foran meg) – er tankevekkende fordi de søker å gi utstrekning til det som er en øyeblikkets hendelse. Reisen og fortellingen er tett forbundet ved at de begge strekker seg i en bue fra begynnelsen til slutten, og dermed følger det mønsteret vi mennesker bruker for å sortere og forstå erfaringene og tankene våre. Døden følger ikke dette mønsteret, og har egentlig ingen fortelling. Døden er en lysbryter, og mørket etterpå er så endegyldig at vi ikke kan si noe som helst om det. Reisen som er
tegnet opp på fjellet foran meg, stritter imot dette absolutte øyeblikket, og ser ut til å være et forsøk på å tenke om det utenkelige.
På bakken foran det gåtefullt utsmykkede svaberget har arkeologene funnet bålrester og knuste leirkar som stammer fra omtrent samme periode som helleristningene. Fortidens mennesker har altså tent ild og drukket et eller annet her ved det som da kan ha vært vannkanten. Hvordan så det ut den gangen, med flakkende lys fra flammene som danset på fjellbildene, og skrålende eller messende eller pratende mennesker? Så de seg selv i den svevende menneskekroppen over skipet midt i armadaen? Det gjør i hvert fall jeg, 3000 år seinere.
Lyden av traktoren kommer nærmere igjen. Jeg vinker til bonden der ute på jordet og har en klar følelse av at det betyr noe å gi seg til kjenne for et annet menneske akkurat her, før jeg setter meg på sykkelen igjen og tråkker tilbake til hjemmekontoret og skrivebordet som er fylt av bøker.
Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er
ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager meg sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så å ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom – selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme.
Og ikke til å unngå.
Det er ikke noen uklar følelse, dette, jeg vet akkurat hva jeg er redd for. Jeg er redd for å miste den verden som er min. Døden tar fra oss verden. Den tar fra oss vårt selv. Den tar fra oss de andre. Dette siste er nok verst. Sorg er den fortvilelsen vi føler når andre dør fra oss, den smertelige vissheten om at vi aldri kommer til å se igjen den som er borte. Ikke noe tapper vår livsverden for fylde som når vi mister en som er nær oss. Men med vår egen død rives alle bort fra oss. Alt det vi har sammen med andre, skal forsvinne i ett brutalt slag. Mon tro om ikke det er dødens mest
nådeløse side. Tapet av de andre er ikke noe jeg vil sørge over i etterkant, da finnes jeg jo ikke mer, det er noe som vekker intens frykt og en slags foranskutt sorg. Døden er på alle måter et tap av verden, av vår verden og dem som befolker den. Og i den grad det finnes en «diskusjon» om frykten for døden, kan den sies å kretse omkring det verdenstapet som døden utgjør for oss. Enkelte betydelige tenkere har hevdet at man ikke kan snakke om et tap, for den som taper verden er jo død og kan ikke erfare det. Vi andre vil derimot si at det hjelper da ikke det dugg! Frykten for døden er en frykt vi har her og nå. Den retter seg mot et tap som helt sikkert skal finne sted, en gang i fremtiden. Jeg skal opphøre, og hele min verden med meg. Vissheten om at verdenstapet kommer, før eller siden, forsvinner aldri helt fra tankene om andre, mer hverdagslige ting. Den ligger der når jeg lever dette som er livet mitt: når jeg er sammen med kjæresten min eller barna mine, ser på dem, tenker på at de er mine elskede mennesker. Eller når jeg jobber – som for meg altså betyr å lese litteratur og skrive om den. Når jeg lager mat og spiser den sammen med andre. Drikker vin. Snakker. Verdenstapet kommer, og dette utgjør min verden, den jeg skal miste. Å sitte ved vinduet på et fly, kikke ut på de alltid forbløffende skyformasjonene utenfor vinduet, og vite at på et eller annet tidspunkt skal jeg ha opplevd dette synet for siste gang. Et blikk på disse fjellene av vanndamp, som er noe av det
vakreste jeg vet om, og så aldri mer. Det er så selvfølgelig, og samtidig så fundamentalt ubegripelig. I denne motsetningen, at vi alle vet vi skal dø, samtidig som ingen av oss har erkjennelsesredskapene til egentlig å ta inn over oss hva det betyr, ligger sandkornet som fortsetter å irritere, fortsetter å trekke til seg tankene.
«Vi», skriver jeg. Hvem er dette «vi» som frykter døden? I denne sammenhengen er «vi» sånne som ligner på meg som skriver dette. Viet består av mennesker som ikke tror på noe liv etter døden, som ikke greier å la være å engste seg for at alt skal ta slutt, kanskje ikke i dag, men om noen år eller tiår, og det er egentlig like ille uansett hvor langt unna avslutningen er. Vi er Larry Davids rollefigur i Woody Allen-filmen Whatever Works (2009), som våkner om natten og roper «jeg kommer til å dø!», og når hun som ligger ved siden av kvepper til og spør fortvilet «skal jeg ringe en ambulanse?», så svarer vi «nei, jeg dør ikke nå, men før eller siden!». Men for oss som utgjør dette viet, er ikke dette en scene i en komedie – i hvert fall ikke bare det – men en følelse som sniker seg på oss, gjerne når vi minst aner eller ønsker det. Med god grunn er slike komiske fremstillinger av dødsfrykten blant de mest treffende: Døden er jo aldeles meningsløs! Og overfor det meningsløse er latteren ofte vårt eneste våpen. Vi kan streve oss nærmere innsikt og forståelse på dødens område, men sjelden kan vi annet enn å le eller gråte til slutt.
Min erfaring er at sammen kan vi le, alene må jeg gråte. Så mye av det vi ellers er redde for, kan nokså enkelt settes til side som grunnløse eller i det minste usannsynlige engstelser. Ofte er vi redde uten at det egentlig er nødvendig. Med døden forholder det seg motsatt. Når angsten blir til panikk og alt låser seg i en hvit og lammende skrekk ved tanken på at livet har en ende, det er da – og bare da? – jeg reagerer på en forholdsmessig måte. Kanskje finnes det mer praktiske måter å møte tanken på, men hvis vi snakker om selve erkjennelsen, står ublandet skrekk for meg som den eneste rasjonelle reaksjonen. Det er strekkene av glemsel og fortrengning som er irrasjonelle, men det er også i disse strekkene at livet er lyst og til å glede seg over. Å tenke på og å skrive om døden byr dermed på en dynamikk vi ikke er vant til fra annen intellektuell praksis. På politikkens, eller barneoppdragelsens, eller kjærlighetslivets område forsøker vi å diskutere oss forbi det irrasjonelle, inn til en kjerne der klarhet, fornuft, ro og løsninger trer frem. Vi tenker for å komme videre, for å løse problemer. Denne menneskelige evnen hjelper oss lite når vi snakker og tenker om døden. Løsningen finnes ikke. Roen er illusorisk, om enn aldeles livsnødvendig. Antakelig er det derfor mennesker til alle tider har brukt kunsten til å tenke om døden, i hvert fall finner mitt eget intense forhold til kunstneriske fremstillinger av de eksistensielle betingelsene våre
sin forklaring her. Kunsten, og særlig den fortellende kunsten, har en helt egen evne til å håndtere et emne hvor klarhet er ensbetydende med frykt og løsningene ikke-eksisterende.
Nokså tidlig i J.M. Barries mest kjente fortelling om Peter Pan (1911) havner den evigunge helten i alvorlig trøbbel. Han befinner seg i Havfruebukta, Kaptein Krok har skadet ham slik at han hverken kan fly eller svømme. Sammen med Wendy sitter han på en liten stein, tett omslynget vet de begge at bølgene kommer til å sluke dem. Plutselig ser de dragen til Wendys lillebror Michael flakse forbi, en drage som er sterk nok til å løfte én av dem bort fra steinen. Vi er aldri i tvil om at Peter vil la Wendy få denne sjansen. Alene sitter han igjen, og for første gang i sitt liv føler han virkelig frykt. Men brått reiser han seg, rank og lett slik vi kjenner ham, «med smilet på ansiktet og en tromme som dundret inni ham. Den sa: ‘Å dø vil være et umåtelig stort eventyr.’»
Ikke noen enkeltsetning i den klassiske verdenslitteraturen er så fundamentalt fremmed for meg. En avgrunn skiller meg fra denne siden av Peter Pans eventyrlyst, kanskje er det nettopp derfor den har festet seg. Synet mitt på døden ligger nærmere den rystende observasjonen fra Samuel Becketts Mens vi venter på Godot (1953), som jeg gjentar slik for meg selv når angsten gløder på sitt hviteste: Vi blir født over graven og ser kun et glimt av lys før det igjen
blir evig natt. I tankene mine står denne grufulle innsikten side om side med en annen sterk litterær setning, som sier noe om hvordan dette glimtet av lys faktisk fortoner seg. I sin slektsroman fra Telemark (2013) skriver Dag Solstad om en rekke fjerne forfedre og -mødre hvis livshistorier har gått tapt i det forgangnes dype brønn, og et sted i sin fortelling om familiens omfattende slektstre ordlegger han seg slik: «Det betyr at 1015 av 1024 mulige personer som en gang pustet, i ureflektert glede over sine umistelige liv, rett og slett er forsvunnet for oss.» Forsvinningen er brutal også her, men hvilken varme ligger det ikke i dette innskuddet – «ureflektert glede over sine umistelige liv»? Her føler vi Solstads oppriktige omsorg og empati for sine døde slektninger, og for oss som leser romanen hans.
I og med at døden er vår felles betingelse, forstår jeg at jeg ikke kan være alene om dette sjokket med en kraft som aldri avtar, selv om erfaringen vanskelig lar seg dele i alminnelig samtale. Uten troen på noe liv etter døden vil de fleste av oss oppleve korte eller lange stunder av lammelse og vantro stilt overfor den grufulle erkjennelsen forfatteren og kritikeren Susan Sontag allerede som 16-åring formulerte slik i dagboken sin: «Det er en rammende frykt for døden. Jeg strekker meg, anstrenger meg, for å forstå det uforståelige ... ‘Jeg skal også dø’ ... Men hvordan er det mulig for meg å slutte å leve? Hvordan
kan noe finnes uten meg?» I mitt liv kommer denne erkjennelsen som en form for dønninger: Med en rytme som ligger utenfor meg, skyller den innover bevisstheten min. Uten at jeg er i stand til å kontrollere den. Jeg kan være på kino med stesønnen min, Knutsen og Ludvigsen skal redde verden der fremme på lerretet og jeg tenker egentlig ikke på annet enn hvor skuffende filmen er, og så knyter brystet seg sammen og øynene blir fuktige. Jeg klemmer håndflatene sammen, de er varme og våte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å forsøke å beherske meg. Håpe at den oppslukte gutten ved siden av meg holder blikket festet på filmen. Eller om natten, hvis jeg må pisse. Stående foran doskålen skjer nøyaktig det samme, og alt blir liksom kaldt omkring meg. Jeg legger meg skjelvende inntil ryggen til kjæresten min, forsøker å gjøre hennes kroppsvarme til min egen. Og så sovner jeg igjen. Og våkner noen timer senere, i ureflektert glede over mitt umistelige liv.
Dødsangsten min er ikke noe jeg først og fremst tar med meg til kirken eller en psykolog, selv om jeg har gjort mislykkede forsøk på begge deler, jeg tar den med meg inn i litteraturens fortellinger. For meg er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når jeg tenker på de vanskeligste spørsmålene, og sånn har det all-
17