Berlin av Torgrim Eggen by Cappelen Damm AS

Torgrim Eggen

BERLIN Det 20. århundrets hovedstad

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41301-9 1. utgave, 3. opplag 2013 Omslagsdesign: Jesper Egemar Omslagsfoto: Copyright Google Earth Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Mindre deler av enkelte kapitler er tidligere publisert i Dagens Næringsliv, VG og i tidsskriftet Aroma. Kapitlet «Sesam stasjon» inneholder et bearbeidet utdrag fra essayet «Sfærene over Berlin», som ble publisert i antologien Den beste låta (Cappelen Damm 2009).

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Emma og Sofie

innhold

Forord: Sofie og skjebnedagen

En bursdag med skjebnedrønn. Byen med fantomsmertene. Kjøttkaker på Spree.

En kjempes anatomi

Naturkrefter og ville dyr i sumpene. En kort forhistorie. S-bahn-morderen og grensestasjon Friedrichstraße.

Karl og Rosa

9. november 1918: Tyskland gjør revolusjon. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg. Myten om dolkestøtet.

Fümms bö

Dadaisme og bolsjevisme i republikkens hovedstad. George Grosz, Käthe Kollwitz og de andre. Om norske kunstnere og Berlin.

Mefisto

Vendepunkter i familien Mann. Joseph Goebbels og hans anstrengelser: Hvordan male den røde byen brun?

Blod og ild

102

Da Hitler kom til makten og Riksdagen brant. Om den store utvandringen.

Babylon

120

Et århundre med Berlin som syndens pøl. Om kabaretog klubbliv, avvikere og hedonister.

Germania

152

Hovedstad i Det tredje rike. Leni Riefenstahl, Albert Speer og norgesvennene i Dahlem. Krystallnatten.

Tysk høst

189

Da massedøden kom til byen. Fra Wannsee til Rosenstraße. Sammenbrudd og fornedring.

Grønnkål med ribbe

212

En spisepause med velmente advarsler. Og en tur til sjette etasje i KaDeWe.

Fire divaer

227

Om Hildegard Knef, Marlene Dietrich, Lotte Lenya og Nina Hagen.

Den antifascistiske beskyttelsesmuren

256

Spillet som førte til Berlinmuren. Kennedy og Krustsjov måler krefter i 1961. Det farligste øyeblikket under den kalde krigen. Og de som rømte.

Sesam stasjon

283

Om Christiane F. og David Bowie. Narkotika, klaustrofobi og en ny musikk i en ny by.

Kinematropolis

307

Historien om Babelsberg: 100 år i Europas Hollywood. Fra Dr. Caligari til Sonnenallee.

Drüben

335

På den andre siden. Arkitektenes kalde krig. Schnitzel i Republikkpalasset. Historiens verste overvåkingsstat.

Ville Vesten

359

Tyske sekstiåttere er ikke som andre sekstiåttere. Historien om Baader, Ensslin og Meinhof.

Kebabträume

377

Tyrkere og venstrehippier i Kreuzberg. Punken kommer til Berlin for å bli. Om Blixa Bargeld, Nick Cave og englene på Potsdamer Platz.

Teppefall

397

Ronald Reagan skriver en tale. 9. november 1989: Muren faller. Glede, vrede og hevn.

Berliner Luft

410

Hvem som bor her og hvordan de har det. Om Tucholsky, russiske invasjoner og en vedvarende flyplasskandale.

Litteratur

426

431

forord Sofie og skjebnedagen

På tyskernes skjebnedag var jeg i gorilladrakt. Sofie, datteren min, ble født på Ullevål Sykehus i Oslo klokka halv elleve om kvelden den 9. november 2005. Da hadde jeg i det stille heiet på Lillian og veene hennes noen timer. Dels var det allerede gått to uker over tiden, men det virket plutselig viktig at hun ble født før midnatt. Hvem som helst kan ha bursdag tiende november, og mange utmerkede mennesker har det helt sikkert. Ellevte november feires verden over (og spesielt i Frankrike) som våpenstillstandsdagen, slutten på første verdenskrig. Niende november, derimot, er en dato for spesielt interesserte. Tyskerne kaller den Schicksalstag. Skjebnedagen. Det er den viktigste datoen i moderne tysk historie. Ved gjenforeningen i 1990 ble det diskutert å gjøre 9. november til landets nye nasjonaldag, men av grunner som vil bli klare etter hvert var dette ikke helt spiselig. På et eller annet vis sto det altså i stjernene at Sofie en gang, i en ikke altfor fjern fremtid, skulle til Tyskland og nærmere bestemt Berlin, bo der og lære språket, og etter hvert begynne å fatte det enorme dramaet som knytter seg til denne datoen, hennes fødselsdag. Europas moderne historie er bundet opp i denne dagen. Oppdraget gikk ut på å gjøre henne til europeer, å skape sterke bånd til det skjebnefellesskapet som den europeiske historien er og vil fort11

sette å være. (At faren hennes var dypt fascinert av byen, kan selvfølgelig også ha spilt inn.) Den som gjorde meg oppmerksom på Schicksalstag og hva den symboliserer, var Arbeiderparti-veteranen Reiulf Steen. Reiulf er eller var en fremragende taler, og 9. november 1994 holdt han en av sine mest glødende appeller under et fakkeltog for norsk EU-medlemskap (en kamp vi som kjent tapte). «Denne kvelden vil alltid bli husket som jubileet for Krystallnatten,» sa Steen, «men det er også natten for det moderne Europas gjenfødelse. 9. november 1989 var natten da Berlinmuren falt.» Sofie, som nettopp har fylt syv, er foreløpig bare moden for å lære om de positive sidene ved sin fødselsdag. Holocaust og slikt har jeg lyst til å skåne henne for enda litt til. Når vi ser de berømte «snublesteinene» (det er 17 av dem bare på Bundesplatz), sier vi at navnene tilhører folk som «forsvant» under krigen. Steen fortalte imidlertid ikke resten av historien den kvelden: 9. november var dagen da keiseren abdiserte i 1918, en hendelse som avsluttet første verdenskrig og førte frem til den skjebnesvangre Versailles-freden. I Berlin ble republikken proklamert, og i tre måneder gjennomgikk hovedstaden en sosialistisk revolusjon. Derfor valgte Hitler og det den gang marginale partiet hans 9. november til sitt første forsøk på statskupp, det såkalte «ølhall-kuppet» i München i 1923. Han ble fengslet, og fikk ro til å skrive Mein Kampf. Ti år etter hadde de seiret. Ild. Glasskår. Stein. Stål. Fødsel. Skjebne. Død. Ondskap. Befrielse. Splittelse. Gjenforening. En sang om Berlin.

Vingudinnen på Kaiserplatz Det fins mennesker som ikke har særlig sans for Berlin, som ikke blir truffet av byens unike magi. Dersom disse har noe til felles, må det være at de ikke har lest nok historie. Følgelig har de ikke annet å orientere seg etter enn det tilsynelatende og ytre – de ser at byen er stor, stykkevis vakker og stykkevis heslig, virker uferdig her og der, har åpne sår, strekker seg etter noe den ikke helt kan nå. Noe av ideen med denne boka er å fylle slike hull. Berlin lar seg bare fullt ut oppleve med en viss historisk fingerspitzengefühl, for å bruke et av disse snirklete tyske sukkerbaker-begrepene. Berlin er nullpunktet for hele det tyvende århundrets drama i Europa. I Berlin fins Europas mørke fortid, men også nøkkelen til Europas fremtid. Når man har sett dette, vil ingen annen by helt oppleves som like rik, like spennende eller like tilfredsstillende. Den historisk trente bevisstheten kan lukke øynene og se det som var, gå bak fasaden og under den nylagte brosteinen. Hva lå her før? Hva skjedde med det? Hva med menneskene som en gang bodde eller arbeidet her? Berlin de siste 100 årene er mer enn noen annen europeisk storby det arkeologene kaller en palimpsest; et stykke pergament som har vært overskrevet flere ganger. Den har vært pulverisert, delt og gjenoppbygd. Gatene og stedene har skiftet navn under skiftende ideologier, både én og to ganger. Et sted, en bygning, en gatestubb kan ha blitt så ladet av fortidens dårlighet at det må omregulering, riving eller i det minste omdøping til. Så, i neste omgang, dukker det opp et krav om at den forsøksvis utviskede dårligheten på et eller annet vis likevel må huskes. Da begynner en ny runde, nye pennestrøk blir tilføyd pergamentet. Vi bor for eksempel på Bundesplatz (Forbundets plass), som tidligere het Kaiserplatz (Keiserens plass). Før det igjen, frem til 1888, het den Straßburger Platz. 13

Da bygningene her var nye, for drøyt 100 år siden, var dette en temmelig chic adresse. Jeg har et postkort fra 1905, der Kaiserplatz fremstår som en grønn idyll hvor barnepikene triller borgerskapets minste og en herre nyter sin sigar på en parkbenk. I midten sto en fontene og en skulptur av en vingudinne, laget av samme kunstner som står bak den langt mer berømte engelen på toppen av Siegessäule i Tiergarten (kjent fra et par uforglemmelige scener i Himmelen over Berlin). Oasen var omgitt av leiegårder utspjåket som Tornerose-slott. Gamle fotografier viser at alle hjørnegårdene (vi bor i en av dem, bygget nettopp i 1905) var utstyrt med tårn, kupler eller mektige spir. Utenfor går en trikkesløyfe som nå er borte, og som fortsatte nordover langs den daværende Kaiserallee til Kurfürstendamm og Bahnhof Zoo. Dimensjonene er fremdeles staselige. Raden av femetasjes leiegårder danner en svak bue rundt den ovale plassen. Fortauet utenfor vinduet mitt er bredere enn det på Karl Johans gate. Inne har vi nesten fire meter under taket og individuelle gipsrosetter i alle rom, selv det som en gang må ha vært pikeværelset. Men huset på neste gatehjørne er bygd i gråbrun, kaserneaktig nittenfemtitalls dettefårholde-isme. Bombet i filler under krigen, selvfølgelig. (Vi må ikke lenger enn til Molde eller Narvik for å innse at arkitekturhistorisk var 1940-tallet det verst tenkelige tidspunkt å få byen sin ødelagt på. At økonomien også var skutt i filler, gjorde ikke ting bedre.) Diagonalt over krysset, i sørvest, inngikk bombene og keisertiden et kompromiss – halvparten er i imperiell, himmelstrebende jugend-stil og resten (det som ikke lot seg redde) er en sjelløs gråhvit kasse. Der ligger bankfilialen min, Berliner Volksbank, kanskje passende nok. På det fjerde, nordvestlige hjørnet, der det ligger en ålreit meksikansk restaurant ved navn Alcatraz, er den mektige jugend-gården intakt, men spirene er vekk. De var sikkert stygt skadd. 14

I 1950 var det på tide (tiden var strengt tatt overmoden) å rydde vekk keiserens Berlin. Plassen ble døpt om etter Forbundsrepublikken, som ble grunnlagt året i forveien. Heller ikke det var straff nok for keisertidens synder. Det de allierte bombeflyene ikke hadde maktet, ble fullført av byplanleggerne i 1967; halvparten av den fordums keiserplassen ble slukt da de la biltrafikken langs den omregulerte Bundesallée under bakken. Resten av plassen gjør tjeneste som lokk. Naboene våre vil at vi skal engasjere oss i Bundesplatz’ velforening, selv om vi ikke har tenkt å bli boende så lenge. En av ideene de har er å få plantet ekte vinranker rundt statuen av vingudinnen, som fortsatt er like hel, men har blitt forvist til vestsiden av plassen. Et lite vinberg er det faktisk snakk om. Sørfra domineres plassen nå av en sprikende abstrakt bronseskulptur som sikkert skal symbolisere tysk samhold, men som ikke gjør det helt store for meg. Jeg mener at velforeningen skal kjempe for å få Kaiserplatz-navnet tilbake. Jeg har en viss erfaring med å aksjonere for navneendringer i det offentlige rom (noen lesere vil muligens huske geriljaoperasjonen mot Sehesteds plass i Oslo, som fikk hete Knut Hamsuns plass i noen timer en vårmorgen i 1993), og mener at «Kaiserplatz» vil gjøre undre for trivselen og boligprisene. Tiden burde være moden når rekonstruksjonen av Hohenzollern-familiens keiserplass er fullført i Berlin Mitte. Gi keiseren hva keiserens er, sier nå jeg. Hvordan havnet vi akkurat her? Våren og sommeren 2011 var jeg to turer i Berlin for å se på leiligheter. Vi visste at det spesielle boligmarkedet i Berlin ga rom for at selv en forfatter kunne bo staselig, så vi formulerte noen voldsomme krav til lebensraum; minst 140 kvadratmeter og temmelig sentralt. Nå er ordet «sentralt» et innfløkt begrep akkurat i Berlin. Hva du opplever som «sentrum», avhenger av hvor du kommer fra og hvordan du tenker. 15

Boligjakten førte til én av tre bydeler: Schöneberg, Charlottenburg eller Wilmersdorf, alle i det forhenværende VestBerlin. (Hvor «forhenværende» Vest-Berlin er, kan man forresten også diskutere.) Jeg ante ikke at det fantes så mye fiskebeinsparkett i hele verden. De av våre norske bekjente som var i byen samtidig, søkte seg til de mer «trendy» bydelene – Prenzlauer Berg, Friedrichshain eller Mitte, områder som lå bak muren til 1989. Jeg lurer på om jeg rett og slett må være en «Wessi». Ideen om et «Groß-Grünerløkka» har aldri hatt noen særlig appell til meg. Kaffebarer fulle av webutviklere har vi hjemme. Falmet storhet, derimot, har en helt annen tiltrekning … så det ble Wilmersdorf. Frogner uten frognermennesker, det er hva jeg vil kalle det beste fra to verdener. Hvis man da kan se for seg et Frogner som er flere ganger større enn Oslo sentrum. Vi bor i et hjørne der tre bydeler møtes. To hundre meter øst for oss, ved Prinzregentenstraße, begynner Schöneberg. Seksti meter sørover, når man har passert under betongbroene som bærer ringveien og S-bahn, begynner Friedenau, der det ble bombet forholdsvis forsiktig, der de klassiske murgårdene (en etasje lavere enn i Wilmersdorf) veksler med prangende byvillaer, nå for det meste overtatt av institusjoner. Jeg har skrevet en bok tidligere som har store likheter med denne. «First we take Manhattan / then we take Berlin,» som Leonard Cohen sang. Den stjeler vi frekt. Manhattan, som kom ut i 2007, er et kulturhistorisk portrett av New York City som hovedsakelig tar for seg tiden mellom 1945 og 2001, da New York var verdens hovedstad. Berlin, derimot, gjorde alt hva den maktet for å bli verdens hovedstad, og det endte i aske, sorg og fortvilelse. Det fins store likheter mellom disse to stedene likevel – newyorkere finner seg lettere til rette i Berlin enn andre steder i Europa, og omvendt. Primært er det et spørsmål om mentalitet, og denne mentaliteten må vi legge under lupen. 16

Boka om New York, da den var ferdig, ble stående som en samling historier om radikale nye ideer, frihetslengsel og frigjøring. Slike fortellinger preger denne boka også, men det er frihetsdrømmer blandet med smerte. Å leve i Berlin er å være samboer med smerten. Den fins rundt hvert gatehjørne, i annethvert ansikt. Eller på små plaketter, gravd ned i den omhyggelig lagte brosteinen. Berlin er en by med fantomsmerter. Det gjør fremdeles vondt i organer som er amputert vekk.

Kjøttkaker på Spree Etter et drøyt år i Berlin snakker min datter flytende tysk. Selv strever jeg litt mer, og innser at «flytende» kommer det aldri til å bli. Toget er dessverre gått. En form for 1970-talls-skoletysk på steroider, det er hva jeg har. Etter hvert skjer det stadig oftere at jeg spør syvåringen hva dette og hint heter. Bør bidra sterkt til denne «mestringsfølelsen» som moderne pedagoger er så opptatt av, skulle jeg mene. Tidlig i høst var vi ute på båttur langs Spree, gjennom kanalsystemet og ned til Müggelsee sørøst for Berlin, og Sofie satt på dekk sammen med andre norske barn og skulle lese alle skilt vi fløt forbi. Det ble servert fleischklopse (kjøttkaker) med stekte poteter, og noen spurte om hun visste hvordan man staver «kjøttkaker». «Det er enkelt!» ropte hun ivrig. «S, C, H … !» Integreringen går altså ikke så verst. «Fortell mer om bursdagen min, pappa!» hender det hun sier. Sofie er som syvåringer flest besatt av bursdagsfeiringer. Halve året går med til å planlegge dem. Vår siste ble slett ikke dårlig. Leiligheten var pyntet som jungel, og barna i dyrekostymer – halvparten tyske og norske – kvakk til 17

over kakene da jeg gjorde entré i gorilladrakt og kastet never med sukkertøybananer, brølende og snøftende og snart søkkvåt av svette inni der. Men når hun sier «fortell om bursdagen min», mener hun alt det andre, muren og republikken og disse tingene hun ikke vet eller forstår helt ennå. Vel, jenta mi, skal vi begynne? Torgrim Eggen Berlin, november 2012

en kjempes anatomi «Det er en ny by, den nyeste jeg har sett. Chicago ser nesten ærverdig ut i sammenlikning, for i Chicago er det flere områder som virker gamle, men i Berlin nesten ingen. Mesteparten av bygningsmassen ser ut som om den skulle vært reist i forrige uke; resten av husene har en så vidt merkbar elde, og later til å være seks eller maksimalt åtte måneder gamle.» (mark twain, fra et reisebrev til Chicago Daily Tribune, 1892.)

Her kan vi advare mot en alminnelig begynnerfeil. Som nyankommet i Berlin bretter du kartet ut på bordet, finner severdigheter du gjerne skulle ha besøkt og prøver å kalkulere en passende byvandring. Men kartet ditt dekker et område på 890 kvadratkilometer. Byen kan ikke med beste vilje sies å være dimensjonert for spaserturer. Det som på et bykart kan fortone seg som et vanlig kvartal, er gjerne tre–fire hundre meter langt. Gatene og fortauene, selv i alminnelige boligstrøk, er mye bredere enn du er vant til. Det er bare én av millionbyene i verden som er større i utstrekning enn Berlin, og det er Los Angeles. Midt på kartet finner du en liten grønn flekk som representerer Tiergarten. En park, rett og slett. Den er like stor som fyrstedømmet Monaco. Fra den ene enden av parken til den andre er det tre kilometer. Hvis du avtaler med noen 19

at dere skal «møtes i Tiergarten», kommer dere aldri til å finne hverandre. Det fins rever i Tiergarten, ville kaniner og gudene vet hva ellers.1 Fremdeles innenfor bygrensen finner du Grunewald, et friluftsområde på 3000 hektar, på størrelse med Oslo. Der vralter det villsvin. Den norske ambassadøren Sven Svedman er bosatt i Grunewald, og forteller at villsvinene i skogen er så intelligente at de søker til kirkegårdene for å beskytte seg mot jegere, et slags kirkeasyl. Da Berlin var delt av en mur, var den delen av muren som delte sentrum i to 43,7 kilometer lang. I tillegg kom «landmuren», som skilte Vest-Berlin fra de omliggende distriktene som tilhørte DDR, og som målte 112,7 kilometer. En tur langs hele muren var lenger enn strekningen fra Oslo til Lillehammer! Mens New York stabler sine drømmer og ambisjoner i høyden, kan man trygt si at berlinerne breier seg. Det fins en håndfull skyskrapere i byen, og nye er under prosjektering og bygging, men de virker litt halvhjertet strødd utover, som om de tilhørte en eller annen plan man mistet entusiasmen for underveis. Høyhusene gjør uansett ikke et like mektig inntrykk som all denne åpne plassen. Ta for eksempel Tempelhof. En gang var dette verdens største flyplass. Den ligger innenfor ringveien, rett sør for bydelen Kreuzberg. Den gang Tempelhof var i drift, hadde folk som bodde langs Mehringdamm gangavstand til flyplassen. Så ble den nedlagt i 2008. Et enormt område ble frigitt, og i en hvilken som helst annen storby ville eien-

1 Revene ble satt ut for noen tiår siden for å få bukt med kaninplagen. Det man ikke hadde gjort regning med, er at reven er – ja, lur. Den lærte seg snart å klatre over gjerdene inn til Berlin Zoo, der det vanket fete, late, eksotiske og ikke minst kostbare delikatesser. År om annet bygger man høyere gjerde, og neste sesong er reven blitt sprekere. Den logiske løsningen er det åpenbart ingen som har sett: Hvorfor satte aldri Berlins myndigheter ut engelskmenn i Tiergarten?

domsutviklerne kastet seg over en slik sentrumsnær indrefilet. I Hong Kong hadde knapt det siste flyet forlatt Kai Tak-flyplassen i Kowloon før den første skyskraperen spratt opp. Men i Berlin? Hele Tempelhof er regulert til friluftsområde. Når høstvinden er gunstig vrimler det av drage- og modellflygere, og hvis det har kommet nok snø om vinteren er området yndet av folk som vil trene på langrennsski. Tidlig høsten 2012 var vi innom en «alternativ verdensutstilling» som brukte de gamle rullebanene som utstillingsområde. Arrangementet var uten tvil «alternativt» nok, og bød på utagerende og burlesk avantgarde-teater samt installasjoner av mer diffus karakter, men det mest forbløffende av alt var skalaen. Bisarre byggverk var spredt utover med 4–500 meters mellomrom, som asteroider i et støvete, horisontalt verdensrom. I det fjerne skimter man kvartsirkelen av den gigantiske Tempelhof-terminalen fra 1930-tallet, som i mange år var den største bygningen i verden.2 Nå brukes den sporadisk til utstillinger, mens man lurer på hva den verneverdige mastodonten skal bli når den blir stor. Oversatt i tall kan den veldige tumleplassen skildres slik: Folketettheten i Berlin er 3900 personer pr kvadratkilometer. I Paris, byens evige rival på det europeiske fastlandet, bor det hele 21 000 slanke og elegante parisere pr. kvadratkilometer.

2 Tempelhof er tegnet av Ernst Sagebiel, som på 40-tallet sto inne med en dobbel rekord. Hans luftfartsministerium i Wilhelmstraße (som merkelig nok overlevde krigen) var også Europas største kontorbygning med 2000 kontorer.

Sumptyskernes by Alt dette er dønn flatt. For en norsk «fjeldabe» fortoner det seg som relativt komisk at bydelene har navn som Schöneberg, Prenzlauer Berg og så videre … uten at det trente øyet klarer å oppfatte mer enn krusninger i terrenget. I TV-dokumentaren Mein Leben om rockmusikeren Blixa Bargeld og hans liv tar han med seg kamera opp på en av «høydene» i barndommens landskap. Det kan se ut som Volkspark Wilmersdorf, ikke langt fra meg. Han vokste opp i nærheten. «Og dette pleide vi å kalle Dødsbakken …» sier Blixa og peker, med et litt flaut flir. Det er en temmelig slakk skråning. Men Blixa gjentar, i fullt alvor, at det var noen som hadde forulykket der, på kjelke. Teufelsberg vest for sentrum byr i det minste på en akseptabel akebakke med sine 115 m.o.h., høyt nok til at amerikanerne plasserte Europas kraftigste lyttestasjon der under den kalde krigen for å snappe opp hva fienden måtte ha å meddele i Berlin, Brandenburg og omegn. Virkelighetens James Bond hadde jobb på Teufelsberg. Djevelens fjell består av 25 millioner tonn bygningsmasse fra tusenvis av ødelagte hus som ble ryddet bort etter krigen.3 Den ensformige topografien gjør Berlin til et eldorado for a) byplanleggere med boulevard-mani og b) syklister. «De lengste gatene,» skrev Mark Twain i 1892, «strekker seg i evighet, bøyer så svakt av mot høyre eller venstre og fortsetter i en evighet til, strake som lysstråler.» Sykkelen er svaret på de bortimot absurde avstandene byplanleggerne har etterlatt seg. Overalt er det brede sykkelfelt, hvor

Det har faktisk vært arrangert verdenscuprenn i slalåm på Teufelsberg, vinteren 1986. 3

det er mye skumlere for en uforsiktig utlending å vimse enn ut i veibanen. Syklistene er helt nådeløse.4 Mesteparten av Berlin hviler på sand og sump. Det betyr at vannspeilet ligger høyt, noe som byr på spesifikke utfordringer. Rosamalte rør går på kryss og tvers av sentrum, og disse brukes til å pumpe vannet fra byggeplasser ut i kanalene. En bygning kan ikke være hvor tung som helst. Da Albert Speer syslet med den praktiske gjennomføringen av å forvandle Berlin til «Germania», hovedstad i Hitlers tusenårsrike, medførte forprosjektet å plassere ut en enorm betongsopp – der Schwerbelastungskörper – på en jernbanefylling sør for sentrum. Den så ut som en champagnekork, 14 meter høy, 21 meter i diameter, og veide mer enn 12 600 tonn. Hensikten var å måle hvor mye den tunge strukturen kunne tenkes å synke på … ja, la oss si tusen år. Poetisk nok står Speer-soppen der ennå, som eneste fysiske vitnemål om de gigantomane planene. Den har sunket mellom 11 og 18 centimeter, litt mer enn grenseverdiene Speer satte. Mange berlinere bekymrer seg for grunnvannet allerede i dette århundret. Vannet var nemlig gratis for DDR-innvånerne, og i de østlige bydelene kunne man velte seg i denne ene luksusen, i det minste. De ble et påfallende renslig folk. Men etter gjenforeningen har man begynt å betale vannavgift. Dermed sparer folk på vannet, og det fører til at vannspeilet har steget siden 1990. Spesielt i bygninger reist på 1970- og 80-tallet er dette et problem; kjellerne blir langsomt fylt av sumpvannet, som gitt nok tid vil komme til å gjenerobre den tyske hovedstaden. Kanskje popper champagnekorken til Speer en dag?

De får også sin straff. Berlin hadde 640 alvorlige sykkelulykker i 2012, ifølge Tagesspiegel. 4

Multikultur ved Spree Arbeidet med å erobre dette området begynte på 1200-tallet, noe som gjør Berlin til en av Europas yngste hovedsteder. Den første bebyggelsen lå på nordbredden av Spree rett sør for dagens Alexanderplatz. På den andre siden av elven lå nabobyen Cölln, forbundet med en spinkel trebro som ble sperret i tilfelle pest. Det eldste dokumentet som beskriver byen – det skildrer en krangel om kirkeskatten mellom markgreven og biskopen av Brandenburg – er datert til 1237, som derfor regnes som Berlins fødeår. Noen øyeblikkelig hit var ikke dobbeltbyen ved Spree. Da trettiårskrigen satte inn nesten fire hundre år senere, hadde byen fått 12 000 innbyggere. Krigshandlinger, byllepest og sult reduserte dem til halvparten ved krigens slutt i 1648. Så gikk utviklingen ganske fort. I år 1710 hadde Berlin 60 000 innbyggere og var allerede en multikulturell by. Her bodde 6000 franske hugenotter, det vil si protestanter som søkte østover for å slippe religiøs forfølgelse, og 5000 sveitsere på flukt fra sine religiøse skrullinger. Byen fikk et fransk preg som aldri helt forsvant. Fremdeles heter en kjøttkake de fleste steder en «boulette». Berlin var blitt hovedstad for kongen av Preussen og Brandenburg i 1701. Den mest navngjetne i kongerekka, Fredrik II («den store») kom på tronen i 1740. Under ham ble Berlin den kosmopolittiske kulturbyen vi fremdeles kan skue i dag. Folketellingen i 1804, to år før Napoleon erobret byen og røvet med seg firspannet i bronse (quadrigaen) på toppen av Brandenburger Tor, fortalte at Berlin hadde nøyaktig 182 157 borgere. Den var blitt Europas tredje største by etter London og Paris. På denne tiden steg den mest monumentale delen av Berlin frem, kvartalene rundt Unter den Linden. Da prøysserne vendte seierrike hjem fra Waterloo (med bronsehestene sine på slep), begynte arbeidet med 24

den nye byplanen under Karl Friedrich Schinkel. Maleren, skulptøren og arkitekten Schinkel er mer enn noen annen ansvarlig for Berlins offisielle ansikt. Så begynner den industrielle revolusjon, som på hundre år forvandler den kongelige residensbyen Berlin til Europas sentrale industriby. Spesielt skjøt utviklingen fart i perioden 1870 til 1914. Etter nok en seierrik krig mot Frankrike 1870/71 ble Tyskland samlet med Preussen som ledende kraft. Berlin ble hovedstad og Wilhelm I den første tyske keiseren (av i alt to). Krigserstatningen fra Frankrike, i overkant av fem milliarder franc, ble brukt til å utsmykke hovedstaden med nye skoler, rettslokaler og palassaktige postkontorer. Dette er det industrielle stålets tidsalder. En av grunnene til at newyorkere og chicagoanos øyeblikkelig føler seg hjemme i Berlin, er alle de synlige stålstrukturene som har 100 år eller mer på baken – broer, viadukter og forhenværende industribygg. Eldre europeiske hovedsteder har ikke dette, i hvert fall ikke i bykjernen. Så ble også snart Berlin den arkitektoniske modernismens hovedstad. Stålet trengte kanskje ikke å skjules likevel? Men foreløpig var murgårdene byens eneherskere. De var uvanlig solid bygget. Selv etter en krig som ødela en tredjedel av alle boligene i Berlin (48 000 av 245 000 hus ble rasert), og knapt etterlot seg et helt tak i hele bykjernen, er det flere av disse monumentene fra la belle epoque her enn i noen annen by jeg har besøkt. Mellom 1870 og 1914 foregikk en byggeboom uten sidestykke. Murgårdene er fem til seks etasjer høye. I Berlin kaller man det Gründerzeit-bebyggelse, og perioden byr på en serie populære stiler som samlet går under betegnelsen «historisisme»: fasader i nyrenessanse, nybarokk, nygotikk, neoklassisisme og til slutt jugend, som må regnes som en ny stil og er massivt representert i Berlin. Jeg selv bor i en typisk jugendbygning. 25

Nygotikken fikk en særegen twist etter en populær utstilling i Friedrichshain i 1896, der det ble vist en bayersk landsby bygget av pappmaché. Bindingsverkshus ble den nye dilla. Man kan stadig se noen av disse husene, der bindingsverk-etterlikningen gjerne begynner oppe i femte etasje, før huset krones med noe passende Hans og Gretekitsch, et pepperkakehus eller så. Ifølge en samtidig betrakter skjøt husene opp så fort at arbeidsformenn måtte ta en pause for å spørre arkitekten: «Nå er konstruksjonen straks klar – hva slags stil vil du vi skal klæsje på?» I arbeiderbydelene var det ikke aktuelt å klæsje på noen «stil» overhodet. Leiekasernene vokste time for time, i en desperat kamp for å holde bolignøden unna. Befolkningen økte fort. År 1900 hadde Berlin 1,9 millioner innbyggere, altså en tidobling på 100 år. I 1920 ble Berlin med et administrativt triks forvandlet til den største byen i Europa. Nabobyene Schöneberg, Wilmersdorf, Charlottenburg, Neukölln, Spandau, Köpenick og Lichtenberg – hvorav flere allerede var vokst sammen med det urbane Berlin – ble inkorporert i byen, som nå nærmet seg et folketall på 4 millioner. Innbyggertallet toppet seg i 1940, ved krigens begynnelse, med omtrent 4,5 millioner berlinere. I dag har byen 3,3 millioner innbyggere.5 Slikt skjer normalt ikke uten en smule dramatikk.

Midt i verden I det verdensbildet min generasjon vokste opp med, lå Berlin avsides. Den var en merkelig øy bak jernteppet, et 5 Etter siste folketelling (2013). Tallet måtte da nedjusteres fra et anslag på 3,5 millioner, som man har operert med de siste årene. Ingen har noen virkelig god forklaring på hvor de nesten 200 000 innbyggerne har gjort av seg.

skummelt sted. Europa stanset ved Elben, og bortenfor fantes hvite flekker, drager og tigre. I dag er europakartet et annet. Setter du passernålen på kartet i Berlin og slår en stor sirkel, vil denne (røffly) tangere Moskva, Madrid, Istanbul og Tromsø. Jeg har møtt både tromsøværinger, moskovitter og tyrkere som bor her, trukket inn mot midten av Europa? Ingen spanjoler hittil, men jeg hører dem ofte. Herfra er det flatt hele veien til Moskva. Om vinteren kan det være litt av en prøvelse, når kuldegradene kryper inn fra de russiske steppene og den iskalde vinden pisker gatene. Men det åpne landskapet er også en velsignelse. Selv i tungindustriens dager var Berlin kjent for at man kunne puste fritt. Industrismogen blåste sin vei. Den er et begrep, «der Berliner Luft». I sin tid henspilte det på at Berlin fikk Europas mest moderne avløps- og sanitærsystem. Det luktet bedre her, rett og slett. Men også i overført betydning som «atmosfære», en tilstand av frihet og tillatelse, som riktignok har hatt sine tilbakeslag, men som fremdeles er et av byens mest tiltalende trekk.6 I souvenirbutikkene kan man kjøpe «Berliner Luft» på boks, en tom hermetikkboks med sertifikat på etiketten. Åpnes en dag hjemstedet ditt oppleves som uvanlig kvelende. Berliner Luft er dessuten en dessert, en affære med bringebær og stivpiskede eggehviter i. Noe som bidrar til kvaliteten på dagens «Berliner Luft» er at ingen andre steder i Tyskland er biltettheten så lav. 40 prosent av innbyggerne er umotoriserte. I tillegg er biltrafikken på vei ned, og har falt med hele 19 prosent mellom 1999 og 2009. Rushtiden lar seg merke her også, men større trafikkforstyrrelser er praktisk talt ukjent (de få gangene jeg har sett trafikkork i Berlin har det handlet om fot60 prosent av innbyggerne oppgir seg å være ikke-troende, hvis du vil filosofere over «frisk luft» i den slags termer. 6

ball og/eller demonstrasjoner). I en så stor by stiller dette enorme krav til kollektivtransporten, og her er tyskerne i ekspertklassen. Alt i 1881 hadde Berlin verdens første elektriske sporvogn, oppfunnet og bygget av Siemens. En av tankene bak å velge Bundesplatz var at stedet har både S- og U-bahn-stasjon. Da ligger byen, om ikke for dine føtter, så i hvert fall noenlunde rett rundt hjørnet. S-bahn er for de store sprangene på kryss og tvers av Berlin, U-bahn for det mer snirklete detaljarbeidet. S-bahn går stort sett (men ikke alltid) over gatene, mens U-bahn stort sett (men ikke alltid) går under dem. Av og til må man kombinere de to. Ideen om en S-bahn (Stadtschnellbahn) ble født på 1870-tallet og var i sin tid fullstendig revolusjonerende. Det tyske jernbanenettet var da så utbygd at hovedstaden hadde hele ni jernbaneterminaler. Den nye ideen gikk ut på å forbinde dem med et ringbanesystem over gateplan, på viadukter av smijern og stål. Ringbanen sto modell for tilsvarende systemer i New York og Chicago, og er fremdeles i bruk. Dødrommet under banen, som ofte er hvelvet, er utnyttet på kreativt vis. Blant annet ligger et par av Berlins beste bokhandler, og slett ikke få gode restauranter, rett under S-bahn. Banen knaller over slik at bokstøvet aldri rekker å legge seg. Berlins U-bahn ble innviet i 1902, to år før subwayen i New York. I dag betjener S-bahn 166 stasjoner fordelt på 15 linjer, mens U-bahn har 173 stasjoner på 10 linjer. I tillegg kommer 22 trikkelinjer (primært i det tidligere Øst-Berlin) med 398 holdeplasser, samt 147 busslinjer med 2627 holdeplasser. Det er et overveldende effektivt transportsystem, sannsynligvis overdimensjonert (som ting gjerne er i Berlin) og burde vel i seg selv forklare noe av bystatens økonomiske forlegenhet. Selv opplever jeg det som om banen alltid kommer i det øyeblikket jeg står ved automaten for å kjøpe billett. Man kommer rett ut til begge by28

ens flyplasser med alminnelig BVG-billett, under 30 norske kroner. Men det tar litt tid. Noen av stasjonene er arkitektoniske severdigheter, andre er estetiske katastrofesoner der det kan virke som om verdenskrigen ikke helt er over. De sistnevnte er i knapt flertall. På S-bahn er Hackescher Markt i Mitte høydepunktet blant de eldre byggverkene, mens ultramodernismen på Hauptbahnhof, Südkreuz og Potsdamer Platz (som ligger under jorda) har en sterk appell i hvert fall til meg. Den gule U-bahn-stasjonen på Hermannplatz i Neukölln har en fin-du-siècle-prakt man blir glad av å se. Den gamle stasjonsbygningen på Wittenbergplatz, rett over gata for KaDeWe, kan minne om en basilika fra tidlig middelalder. Mer skjult for tilfeldige besøkere ligger tre U-bahn-stasjoner i smellvakker jugendstil som perler på en snor langs U3-linjen sørover til Krumme Lanke: Heidelberger Platz, Rüdesheimer Platz og Breitenbachplatz. Linje 3 fører til det som da var de mest snobbete forstedene, og stasjonenes utsmykning røper at U-bahn opprinnelig var tenkt som fremkomstmiddel for fiffen. Vognene hadde interiør i mahogny og seter i rødt skinn, og billettene var for dyre for folk flest.

Tårenes palass En gang tilhørte S-bahn og U-bahn to forskjellige politiske systemer. Da Berlin ble delt havnet administrasjonen av U-bahn i Vest-Berlin, og S-bahn (som i motsetning til U-bahn var et statlig foretak) tilfalt DDR. Det betyr, litt forenklet fremstilt, at undergrunnsstasjoner lå øde og forlatt på østkanten, mens togene kun stanset på noen få S-bahn-perronger i vest. I august 1961, uka etter at muren ble reist, begynte vestberlinere å boikotte S-bahn, som dermed effektivt ble lammet. En av parolene var «Der S-bahn29

Fahrer zahlt der Stacheldraht» (Reiser du med S-bahn, er du med på å betale piggtrådsperringene). S-bahn fortsatte å være det sentrale transportsystemet i Øst-Berlin. Det ble imidlertid også drevet et lite U-bahn-nett med to linjer som krysset hverandre på Alexanderplatz, uten forbindelse med Vest-Berlin. Mellom øst og vest var det én eneste forbindelse, nemlig stasjonen Friedrichstraße i Mitte. Stasjonen lå i sin helhet i DDR. Den hadde tre perronger, A, B og C. På perrong A passerte fjerntog som skulle tvers gjennom Vest-Berlin. Perrong B var endestasjon for tog fra vest, og perrong C endestasjon for den østlige S-bahn. Mellom de to siste var det satt opp en Berlin-mur i miniatyr, først i ugjennomsiktig profilglass og senere kledd med metallplater. Reisende til Øst-Berlin, som var ankommet med S-bahn fra for eksempel Bahnhof Zoo, måtte ned en etasje og deretter gjennom en labyrint av sperrer, avhørsrom, sladrespeil og tv-kameraer. (Her ligger i dag butikker, fastfoodkafeer, billettkontor osv.) Det luktet kraftig av desinfiseringsmiddel, som for å understreke at alle var potensielle bærere av skumle kapitalistiske parasitter. De ble kroppsvisitert og undersøkt av hunder. Papirer skulle kontrolleres og avhør gjennomføres, den obligatoriske pengesummen skulle veksles, og den lange, tause ventetiden ble brutt av skingrende høyttalerbefalinger. For å betjene trafikken til perrong B, altså ut av Øst-Berlin, ble det bygd en ny terminal på nordsiden av stasjonen i 1962. Her tok vestberlinere farvel med slekt og venner de hadde besøkt i DDR. Noen krysset denne grensen for alltid, da de enten var utvist eller hadde søkt og fått innvilget utreisetillatelse til vest (her kunne det være flytende overganger). Bakenfor pass- og visumkontrollen var forbudt område for DDR-borgere. Denne avgangshallen var kjent for sine hjerteskjærende avskjedsscener, og ble på folke30

munne hetende Tränenpalast (tårenes palass).7 Tränenpalast står fremdeles, og ble brukt til konserter og varietéforestillinger de første årene etter murens fall. Nå er bygningen et museum viet dagliglivet i den delte byen. Vest-berlinerne kunne også ankomme Friedrichstraßestasjonen under jorda, enten med den nord/sør-gående S-bahn-linjen eller med U-bahn. På veien dit passerte de øde «spøkelsesstasjoner» som lå i halvmørket (for eksempel Potsdamer Platz og Unter den Linden), patruljert av grensesoldater fra DDR. Ved endeholdeplassen kom de til en perrong som var forbundet med grensekontrollen ovenfor, men avsperret fra byen. Dette ingenmannslandet inneholdt et lite taxfree-paradis bestående av såkalte Intershopbutikker. For vestvaluta (dollar, franc, pund, D-mark) kunne man kjøpe billige sigaretter, sprit og kosmetikk, varer av akseptabel kvalitet som var produsert i DDR for å skaffe hard valuta. Mange vestberlinere la turen innom Friedrichstraße før de skulle på fest, uten planer om å besøke den sosialistiske arbeiderutopien rett over hodet. De risikerte imidlertid å bli «tatt i tollen» inne på banen på tilbakereisen. Så hva gjorde spionene? De hadde sin egen hemmelige passasje mellom øst og vest. Friedrichstraße-stasjonen hadde en diskret serviceinngang merket «kun for ansatte ved Deutsche Reichsbahn», som førte fra sørsiden av stasjonen gjennom skjulte korridorer direkte til perrong B, utenom både DDRs og Vest-Berlins grensekontroller. Den var forbeholdt infiltratører fra den østtyske sikkerhetstjenesten Stasi, dobbeltagenter, medlemmer av kommunistpartiet i Vest-Tyskland eller sosialistpartiet i Vest-Berlin, Apropos tårer fins det et monument på sørsiden av Friedrichstraße stasjon som er hjerteskjærende slik bare god kitsch kan være. «Tog til liv, tog til død» er en skulpturgruppe forestillende seks barn med reisebagasje. Både tyske barn som ble evakuert fra bomberegnet og jødiske barn som ble sendt til leirene i øst, tok toget fra Friedrichstraße. 7

og andre som trengte å passere uten spørsmål. Gjennom denne «agentslusen» rømte også fire ettersøkte RAF-medlemmer, blant dem Monika Berberich og Inge Vieth, til Øst-Tyskland den 7. juli 1976. Selv 20 år etter gjenforeningen er det litt trøblete å bevege seg mellom øst og vest i Berlin. Det er påfallende mange mennesker som aldri gjør det. I skrivende stund bygges det ut nye linjer på U-bahn som vil gjøre det litt enklere,8 men buss går ofte kjappest. En av disse (buss 100 fra Bahnhof Zoo til Alexanderplatz) følger nøyaktig samme rute som de overprisede sightseeing-bussene, og hvis man er frekk og rask kan man sikre seg plassen foran panoramavinduet i annen etasje. Jeg vet ikke om det fremdeles henger noe folkedemokrati-mentalitet igjen i veggene, men det er ofte rot med S-bahn. Avganger blir avlyst, noen ganger to–tre i slengen, og høyttaleren på perrongen «ber så meget om Deres forståelse og unnskyldning». Det har hendt at jeg har holdt på å miste fly på grunn av tull med S-bahn. Taper penger i fleng gjør de visst også. I øyeblikket er det tre utenlandske selskaper som ønsker å overta driften.

S-bahn-morderen Se for deg en millionby i stummende mørke. Nei, forresten, se for deg en millionby i stummende mørke hvor så å si alle mennene er vekk. Hvor kvinnene jobber skift i industrien og må ta banen hjem alene. Hvor pressesensuren er total, slik at dårlige nyheter blir kneblet. Tilsett en seriemorder. Jo Nesbø topper ikke denne. I desember 1940, den første mørkleggingsvinteren, fant man likene av to yngre kvinner på jernbaneskinnene. De 8

U5 fra Brandenburger Tor til Alexanderplatz vil stå ferdig i 2018 (they say).

lå ved Karlshorst og Rummelsburg, nabostasjoner på dagens linje S3 sørøst for sentrum. Ved nærmere undersøkelse viste de seg å ha blitt voldtatt og påført brudd på hodeskallen med stump vold. Så fant man ett kvinnelik til. Men fordi hun lå 13 km øst for de andre funnstedene, og kvinnen var diagnostisert med depresjon, konkluderte Kripo med selvmord. Da det rundt nyttår ble funnet ytterligere to kvinnelik nær Karlshorst, så man mønsteret – og dessuten kunne Kripo koble drapene til et tidligere uoppklart overfall på S-bahn. Offeret ble slått i hodet og voldtatt i praktisk talt stummende mørke i den blendede kupeen, og deretter kastet av toget i fart. Hun overlevde. Man fant våpenet, et blyrør, i en av vognene. Damen kunne fortelle at gjerningsmannen hadde hatt på seg en svart jernbaneuniform. Døden lurte i bekmørket i de tomme togvognene. Propagandaminister Joseph Goebbels ga personlig ordre om pressesensur. Det avverget at byen gikk helt av hengslene, men forhindret også at politiet kunne be publikum om assistanse. I tillegg ville man holde lokk på nyheter som kunne få Tyskland til å fremstå i et dårlig lys. Jungeltelegrafen hadde partiet imidlertid ingen kontroll over, og snart hadde berlinere flest hørt rykter om drapene.9 Saken forble uløst et halvår. Kripo utlyste en dusør på 10 000 mark for opplysninger som kunne føre til pågripelse. Politifolk begynte å patruljere togene, og Kripo tenkte kreativt: De utplasserte mannlige tjenestemenn i kvinneklær som «lokkeduer». Da morderen ikke bet på agnet, satte de inn kvinnelige kolleger utstyrt med forsterkede hodeplagg. S-bahn-morderen ble ikke avslørt, men han ble advart. Det siste offeret, 35 år gamle Frieda Koziol, ble ikke funnet i nærheten av toget, men i en kolonihage Jungeltelegrafen i krigsårene ble gjerne kalt «Mundfunk», et ordspill på «Rundfunk» (kringkasting). 9

i Friedrichsfelde nord for Karlshorst. Det var 3. juli 1941. Fremgangsmåten var kjent. Nå snørte nettet seg sammen rundt S-bahn-morderen. Alt i desember hadde politiet avhørt skiftarbeidere ved jernbanen, og en av dem var en 29 år gammel assisterende stillverksbetjent, Paul Ogorzow, som ved første avhør gjorde et så godt inntrykk at de skrinla ham. Ikke bare var han lykkelig gift med to små barn, men han var også sersjant i SA og medlem av nazi-partiet siden 1931 – sikre tegn på å være en solid borger, slik man betraktet det da. Ogorzow hadde dessuten meldt seg frivillig da NSDAP oppfordret folk til å eskortere enslige kvinner gjennom byen nattetid, fordi S-bahn-morderen var løs. Imidlertid dukket navnet hans opp igjen i etterforskningen. Vitner hadde sett mistenkelig atferd, og kolleger hadde merket seg hans åpne kvinnehat. Familielivet var heller ikke så idyllisk som det ved første øyekast kunne se ut som; Ogorzow var voldelig mot sin kone, som han uten grunn beskyldte for utroskap. En ransakelse avslørte blodflekker på arbeidsklærne hans. Ogorzow ble arrestert 12. juli og konfrontert med vitneutsagn og tekniske bevis. Etter seks dagers forhør tilsto han åtte drap, seks drapsforsøk og i tillegg 31 tilfeller av voldtekt og seksuell trakassering, begått før september 1940. Det var da et av ofrene hans hentet hjelp og Ogorzow ble banket opp av to mannlige venner, at han besluttet at han heretter skulle drepe dem. I håp om en mildere straff spilte Ogorzow det beste kortet tidsånden hadde å by ham: Han forsvarte seg med at han hadde pådratt seg gonoré, og som kur hadde han fått foreskrevet en eksperimentell behandling av en jødisk lege. Denne behandlingen hadde gjort ham gal, hevdet han. Kriminalpolitiet hørte for en gangs skyld ikke på det øret. Paul Ogorzow ble ekskludert fra nazi-partiet, dømt til døden og henrettet i giljotin 25. juli 1941. Kripo-rapporten konklu34

derte med at mørkleggingen hadde vært hans «medskyldige» i ugjerningene. S-bahn i Berlin har ikke bare sin egen seriemorder, men også sin egen sang. Den er en av de beste, musikkhistorisk minst på høyde med Duke Ellingtons «Take the ’A’ Train» (om linje A på subwayen i New York). Vår melodi er skrevet av Iggy Pop, som tydeligvis ga blaffen i boikotten. I løpet av en tur med S-bahn en nattetime i 1977 skal han visstnok ha fått ideen til «The Passenger»: I am the passenger I stay under glass I look through my window, so bright I see the stars come out tonight I see the bright and hollow sky Over the city’s ripped back side And everything looks good tonight

karl og rosa «Om du vil, er tyskeren den evige student, den evig strebende blant folkene …» «Og hans revolusjoner,» innskjøt Adrian med et kort latterutbrudd, «er verdenshistoriens dukketeater.» (thomas mann: Doktor Faustus, side 134. Oversatt av Dag Østerberg)

Et av de mest bisarre minnesmerkene i Berlin er et stykke av en gammel husvegg. Den er til overmål integrert i et annet hus, i Staatradsgebäude som ble reist av DDR på 1960-tallet. Erich Honecker hadde kontoret sitt i bygningen. I dag holder en handelsskole til der. Veggen stammer fra keiserpalasset, som opprinnelig sto vis-à-vis Lustgarten og Domkirken i enden av Berlins paradegate Unter den Linden. Da kommunistene sprengte restene av det nesten 200 år gamle slottet i Berlin i 1950, tok de samvittighetsfullt vare på akkurat denne biten. Ikke av andaktsfølelse for keisertiden og en stolt del av byens historie, men fordi de betraktet balkongen over inngangen som et politisk relikvium. Det var der Karl Liebknecht sto da han utropte den sosialistiske tyske republikken, 9. november 1918. Etterpå, litt ør av hva han hadde opplevd, ruslet Liebknecht tilbake inn i palasset. Han fant keiserens forlatte soveværelse, og ifølge den amerikanske journalisten Ben 36

Hecht, som var til stede, besluttet Liebknecht å ta seg en lur i keiserens seng. Han hadde ikke sovet skikkelig på flere døgn. Det snødde den ettermiddagen, og et hvitt teppe av stillhet la seg over den nylig så opprørte slottsplassen. Liebknecht strippet av seg den loslitte dressen til han sto i det lange ullundertøyet, satte en dokumentmappe full av bøker på det lille nattbordet og krøp inn under lakenene. Han strakte seg ut etter en bok, og i samme øyeblikk ga det antikke nattbordet etter, tydelig uvant med å skulle bære slike mengder revolusjonær litteratur. Beinet knakk, og nattbordslampen gikk i gulvet og knustes. Tysklands Lenin, for det var slik Liebknecht så seg selv disse hektiske dagene, og ikke minst hvordan hans tallrike fiender oppfattet ham, var egenhendig i gang med å smadre restene av det tyske monarkiet. Men Liebknecht var bare den andre som stilte seg opp og proklamerte en ny statsordning denne dagen. To timer før, på balkongen til Riksdagsbygningen to kilometer lenger vest, sto den sosialdemokratiske partilederen Philipp Scheidemann i nøyaktig samme ærend. Hans tanke var imidlertid at det nye Tyskland skulle være et parlamentarisk demokrati. Scheidemann valgte å markere det inntrufne på en mindre spektakulær måte. Han gikk tilbake til Riksdagens restaurant for å spise opp potetsuppen sin, som holdt på å bli kald. Ingen av de to rivalene, som inntil ganske nylig dessuten hadde tilhørt samme parti, hadde noen ny grunnlov å vise til. Her handlet det om politisk improvisasjonskunst. To republikker ble utropt med to timers mellomrom. Det var som en hjemme-alene-fest som var gått av hengslene. Et praktfullt innspill til kaos, for ikke å si borgerkrig. Som om det ikke var nok med den krigen som allerede raste.

Røde Rosa Nok en revolusjonær var på vei til åstedet. Rosa Luxemburg ble løslatt fra kvinnefengselet i Breslau 8. november og kom ikke til Berlin før 10. november. Rosa var jevngammel med Karl, men hadde atskillig mer erfaring som politisk agitator og tenker. Hun kjente Lenin og var til en viss grad hans rival. Lenin med frue besøkte henne i 1908, da hun bodde i Cranachstraße 58 i Friedenau. Et par år før var hun også politisk veileder for den fremtidige kansleren Friedrich Ebert. Det sier mye om hvilken autoritet Luxemburg hadde i bevegelsen at hun så å si aldri sysselsatte seg med kvinnesak – den slags hadde de Clara Zetkin til å ta seg av. Rosa var født i «Kongress-Polen» (den østlige delen av Polen som ble administrert av Russland) i 1871, og var blitt tysk statsborger gjennom inngifte. Som revolusjonær taler og skribent preket hun absolutt pasifisme. Et av Rosas mest kjente slagord er «Frihet er friheten til å tenke annerledes», en idé som skulle møte langvarig og frisk motstand. 70 år etter gikk systemkritikere i DDR i tog med dette slagordet malt på transparenter. Staten som holdt Rosa frem som helgen og forbilde, trakasserte demonstrasjonen og arresterte 100 av dem. Rosa var sterkt imot den bolsjevikske linjen. Etter hennes oppfatning kunne det ikke komme på tale med noen sosialistisk revolusjon før venstresiden sto samlet bak. Den revolusjonære bevegelsen måtte være demokratisk og «spontan», i motsetning til – som i Russland – drevet frem av et elitært parti. Men i Berlin hadde toget allerede begynt å rulle. Man kunne hoppe på eller bli stående på perrongen. Motvillig, men etter hvert med full politisk glød, lot Rosa seg trekke med i dragsuget etter Karl Liebknechts revolusjon. Karl Liebknecht hadde sluppet ut av fengsel, der han sonet en straff for høyforræderi, bare to uker tidligere. I den 38

spente situasjonen utlyste myndighetene et amnesti for politiske fanger. Liebknecht var de tyske sosialdemokratenes problembarn. Han var sønn av den store arbeiderlederen Wilhelm Liebknecht, en personlig venn av Karl Marx, som fikk følge av 200 000 berlinere da han ble båret til graven i august 1900. Karl ble valgt til Riksdagen for det sosialdemokratiske partiet SPD, som var grunnlagt av faren, i 1912. Han var 41 år gammel. Da krigen brøt ut i august 1914, avholdt Liebknecht seg først fra å stemme for krigskreditten som regjeringen ba parlamentet om å godkjenne, for å unngå splittelse i partiet.10 Da nye kreditter skulle vedtas i desember 1914, stemte Liebknecht som eneste riksdagsmedlem mot. Militæret reagerte på Liebknechts nei-stemme ved å innkalle ham til fronten. Han nektet å bære våpen, og derfor fikk han sykehustjeneste og dessuten straffetjeneste (Liebknecht ble satt til å begrave døde). Likevel tilsa regelverket at han måtte fristilles fra tjeneste for å stille i parlamentet, og Liebknecht tok de første to krigsårene ordet et utall ganger for å stille ubehagelige spørsmål om krigsinnsatsen og krigens mål. Til slutt, i 1916, ekskluderte det sosialdemokratiske partiet ham. Da hadde han også sammen med blant andre Rosa Luxemburg startet Spartakus-ligaen, en venstreradikal SPD-fraksjon med tyngdepunkt i tidsskriftet Spartakus-Briefe. 1. mai 1916 talte Liebknecht under en demonstrasjon på Potsdamer Platz. Han ropte «Ned med krigen!» og «Ned med regjeringen!», ble grepet av politiet og stilt for retten. For moderne mennesker kan det virke fullstendig ubegripelig, men faktum er at tyske myndigheter skaffet finansiering til 1. verdenskrig (som kostet anslagsvis 164 milliarder mark) uten å heve inntektsskatten. Det dreide seg om lån, utstedelse av krigsobligasjoner og liknende strategier. «Sikkerhet» for disse midlene lå i den enorme krigserstatningen man skulle kreve av Frankrike etter at Paris var falt.

Dommen for høyforræderi og oppvigleri ble fire års fengsel. Rosa Luxemburg, som hadde sittet på kafé sammen med Liebknechts hustru Sonya mens det hele foregikk, ble arrestert ikke lenge etter, og plassert i «forvaring på ubestemt tid». Mens både Karl og Rosa satt inne på vann og brød, gjorde Lenin og bolsjevikene revolusjon i St. Petersburg. For Tyskland var det til å begynne med et lykketreff. De var i krig med Russland også. Man kunne diktere en rask fredsavtale, sikre Tyskland store landområder i øst og trekke soldatene over til Vestfronten, der de trengtes mest. Men revolusjonen fikk enorm betydning for venstresosialister over hele Europa. Ingen steder var det så mange av dem som i Berlin. Da han var løslatt, ble Liebknecht mottatt som en profet. En vogn pyntet med blomster fraktet ham gjennom gatene … til den nyåpnede sovjetrussiske ambassaden. Få hadde problemer med å se symbolikken i dét. Liebknecht begynte å holde improviserte møter i kneiper og blant fabrikkarbeidere. Det lå i lufta at det var en nedtelling på gang. Etter få dager var politiet på jakt etter ham igjen. Og så kom sjansen hans. Da 9. november gikk mot midnatt var det ingen som visste hvem som styrte Berlin, for ikke å si Tyskland. 15 mennesker var drept i sporadisk skuddveksling, ikke mye til revolusjon å være, eller sammenliknet med det daglige slaktet ved Vestfronten. Trikk og bane fortsatte å gå som normalt. Gass, vann og elektrisitet fløt som de skulle.

Norgesvennen i Spa Høsten 1918 var tyskerne alvorlig krigstrøtte og dessuten i ferd med å tape hele greia. Krigen hadde kostet nesten 1,8 millioner tyske soldater livet og fire millioner var såret, de fleste av dem i den endeløse skyttergravskrigen ved Vest40

fronten. Der hadde sommerens siste offensiv, som førte tyskernes frontlinje frem til den gikk bare 6 mil fra Paris, kjørt seg fast. Så kom to millioner uthvilte amerikanske soldater til. Britene satte inn krigshistoriens første tanks, og de allierte hadde presset tyskerne tilbake siden september. Den tyske overkommandoen begynte å gå tom for både soldater og materiell. Keiseren, Wilhelm II av huset Hohenzollern, hadde vært ute av Berlin siden slutten av oktober. Han oppholdt seg i krigshovedkvarteret, som lå i Spa i Belgia. Derfra forhandlet man med de allierte om våpenstillstand. Fienden, med Frankrike i spissen som den mest hevngjerrige nasjonen, ville imidlertid ikke godta annet enn betingelsesløs kapitulasjon. Ikke virket det særlig lurt av keiseren å reise hjem igjen heller. Hovedstaden var i fullt opprør. På grunn av den effektive allierte blokaden var det knapt noe å spise for de fattigste i byen. For annen vinter på rad skulle folk livnære seg av kålrot og poteter. En serie streiker lammet infrastrukturen og industrien. Den alvorligste oppstanden før novemberdagene fant sted i januar 1918, da 400 000 arbeidere deltok i streiken. Da sto krigsproduksjonen stille, og det ble reist barrikader på Alexanderplatz. Regjeringen kunne knapt sies å kontrollere Berlin lenger. Og i begynnelsen av november kom en ny trussel nordfra. Den tyske krigsmarinen hadde ligget innesperret og passiv i havnene i Kiel og Hamburg. 28. oktober fikk de ordre om å bryte ut og angripe den britiske flåten i Nordsjøen. Det førte til at marinegastene gjorde mytteri. De saboterte skipene sine, og etter å ha heist den røde fanen og sunget revolusjonære sanger marsjerte de inn i Kiel og tok kontroll over byen. Etter en uke hadde marineoppstanden spredt seg til Berlin. Stadig større folkemengder samlet seg i hovedstaden, krevde slutt på krigen og keiserens avgang. Da marinegastene toget inn, hadde de også en væpnet styrke. Keiseren og norgesvennen Wilhelm II – han besøkte 41

Norge og Vestlandet hele 23 ganger i keiseryachten Hohenzollern frem til krigsutbruddet i 1914 – var ikke videre lysten på å gi fra seg makten. Men hvis han ble sittende, ville det bli hans jobb å fronte ydmykelsen og tigge de allierte om nåde. Hvis han ble sittende. Den 8. november så ikke det ut som noen selvfølge lenger. Marinegastenes opprør i havnebyene Kiel, Hamburg og Bremen hadde fått følge av voldsomme arbeideroppstander i Stuttgart, Frankfurt og ikke minst München, der et arbeider- og soldatråd hadde tvunget kongen av Bayern, Ludwig III, til å abdisere og flykte dagen før. Bayern var blitt en rådsrepublikk (i prinsippet en sovjetrepublikk) og varslet løsrivelse fra imperiet. Men i Belgia spradet tyskernes allerhöchsten Kriegsherr, prøyssernes konge og Tysklands keiser, fremdeles rundt i sin feltmarskalkuniform (som til festbruk hadde en forgylt keiserørn til pynt på hjelmen), og nektet å gi etter for press. Det kan virke som om Wilhelm II slet med realitetsorienteringen på tampen av sin regjeringstid, og taklet motgang temmelig dårlig. Thomas Mann kaller ham «denne keiserlivets danser og komediant». Riksdagspresident var sosialdemokraten Friedrich Ebert. Sosialdemokratene var det største partiet (de var på dette tidspunkt det største sosialistpartiet i verden), og i opposisjon. Når regjeringen falt, ville det bli deres jobb å danne en ny. Så valget var Eberts. Han kunne velge å snu våpnene mot sine egne innbyggere – i praksis mange av sine egne velgere! – eller han kunne velge å se Tyskland bli forvandlet til en sovjetrepublikk. Den siste ulykken, resonnerte Friedrich Ebert, var tross alt den største. Hva slags figur var det som holdt Tysklands fremtid i sine hender denne høsten? Noen Lenin var han desidert ikke. Friedrich Ebert var sønn av en skredder fra Heidelberg, en sosialdemokratisk sliter uten de aller største ideer eller ambisjoner, en Thorbjørn Jagland-type, kanskje? Al42

fred Döblin skildrer ham som firskåren og overvektig, med en massiv skalle som ikke helt hadde greid å vokse forbi skuldrene, en som foretrakk å skjule blikket under tunge øyenbryn, fordi øynene var utstående og hadde et ubehagelig glimt. Friedrich Ebert var ikke en politiker som skrev stort, og det var ikke ofte han tok ordet i Riksdagen heller. Når han først gjorde det, var det for å lufte selvfølgeligheter.11

Dolkestøtet Klokka ni om morgenen den 9. november gikk Berlins innbyggere til generalstreik. Det var en lørdag, som den gang var alminnelig arbeidsdag. Streiken var utlyst av USPD, de uavhengige sosialistene, med støtte og påtrykk fra Spartakus-bevegelsen, og målet var enkelt: Keiseren måtte abdisere. Utenfor kanselliet samlet det seg mange tusen demonstranter. De veivet med røde faner og forlangte at regjeringen skulle gå av. Det ville den liberale kansleren prins Max von Baden mer enn gjerne, men keiseren hadde ikke hørt fra seg ennå. Prins Max bestemte seg for å ta saken i egne hender – hans assistenter ringte til avisene og ga dem nyheten om at Tysklands nesten 50 år som keiserdømme var over. Det var like før middagstid. Avisproduksjon og -distribusjon i 1918 var nesten like effektivt som Internett er i dag. Innen en time var hundretusenvis av ferske aviser med nyheten ute på gata, og avisguttene skrek seg hese. En strålende mulighet til å selge folk dagens avis en gang til. Keiseren hadde ikke gått av, imidlertid. Formiddagen brukte han til å krangle med sine militære rådgivere. De avbrøt samtalene for å ta lunsj, og etter lunsjen fikk kei11

Döblin: Karl and Rosa, side 89–90.