På vei fra Atocha stasjon
Ben Lerner
På vei fra Atocha stasjon Oversatt av Thomas Lundbo
Ben Lerner Originalens tittel: Leaving the Atocha Station Oversatt av Thomas Lundbo Copyright: © Ben Lerner Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48209-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Israel Mckee/Shutterstock, © igor.stevanovic/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 11/13,5 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Den første fasen av researchen min besto blant annet i å våkne opp på ukedagene i en nesten umøblert loftsleilighet – det var den første leiligheten jeg så på da jeg kom til Madrid – eller å la støyen fra La Plaza Santa Ana vekke meg, siden jeg aldri fikk denne støyen til å bli en del av drømmene mine, for så å sette den rustne espressokokeren på komfyren og mekke en spliff mens jeg ventet på kaffen. Når kaffen var klar, åpnet jeg takvinduet – det var akkurat stort nok til at jeg kunne krype gjennom det hvis jeg sto på senga – og drakk espressoen og røykte på taket, med full oversikt over plazaen, der turistene sto bøyd over guidebøkene sine rundt metallbordene mens trekkspilleren drev businessen sin. I det fjerne: slottet, langstrakte skyer. Det neste dette prosjektet krevde, var at jeg slapp meg ned gjennom takvinduet, gikk og dreit, tok en dusj og de hvite pillene mine, før jeg kledde på meg. Så fant jeg fram veska mi, som inneholdt en tospråklig utgave av Lorcas Samlede dikt, de to notatbøkene mine, en lommeordbok, John Ashberys Dikt i utvalg, noe dop, og dro av gårde til Prado. Fra leiligheten pleide jeg å gå bortover Calle de las Huertas mens jeg nikket til gatefeierne i limegrønne 5
kjeledresser, og etter å ha skrådd over El Paseo del Prado og gått inn på museet, betalte jeg for billetten, som med studentbevis bare kostet et par euro, før jeg strente direkte til sal 58, der jeg stilte meg opp foran Roger van der Weydens Nedtagelsen fra korset. Jeg hadde vanligvis innfunnet meg foran dette maleriet innen det var gått tre kvarter fra jeg våknet, så derfor sloss hasjen, alkoholen og trettheten fortsatt om kontrollen over systemet mens jeg sto og så på den nesten menneskestore skikkelsen og ventet på å komme i likevekt. Maria faller for alltid mot bakken etter å ha besvimt; blåsjatteringene savner sitt sidestykke i den flamske malerkunsten. Marias positur er som en skygge av Jesus’; Nikodemus og en hjelper holder den tilsynelatende vektløse kroppen hans oppe i lufta. C.1435; 220 x 262 cm. Olje på eikepanel. Et vendepunkt i prosjektet mitt: En morgen kom jeg til Van der Weyden-maleriet og så at noen hadde tatt plassen min. Han sto akkurat der jeg pleide, og et lite øyeblikk var jeg helt perpleks, det var som å betrakte meg selv som betraktet bildet, selv om han var tynnere og mørkere enn meg. Jeg ventet på at han skulle gå videre, men han rørte seg ikke. Jeg lurte på om han kunne ha sett meg foran Nedtagelsen, og nå hadde stilt seg opp i håp om å se det samme som jeg hadde sett, hva det nå enn var. Jeg var litt irritert og prøvde å finne et annet maleri til morgenritualet mitt, men jeg var altfor godt vant til dimensjonene og blåtonene til at jeg kunne nøye meg med et substitutt. Jeg skulle til å gå ut fra sal 58 da mannen plutselig brast i gråt mens han snappet krampaktig etter pusten. Sto han bare med ansiktet mot veggen for å skjule ansiktet, tenkte jeg for meg selv, fordi han kjempet med en 6
eller annen sorg han hadde tatt med seg inn på museet? Eller hadde han en dyp kunstopplevelse ? Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde «forandret livet deres», særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring. Selv om jeg påsto at jeg var poet, og selv om det antatte skrivetalentet mitt hadde skaffet meg dette stipendoppholdet i Spania, klarte jeg som oftest bare å finne skjønnhet i poesi som jeg så sitert i prosa, i essayene lærerne på college ba oss lese, der linjeskiftene var erstattet med skråstreker, slik at det som ble formidlet ikke var så mye et bestemt dikt som ekkoet av et poetisk potensial. I den grad jeg var interessert i kunst, var jeg mest interessert i misforholdet mellom min egen opplevelse av faktiske kunstverk og det som ble påstått om dem; det nærmeste jeg hadde kommet en dyp kunstopplevelse var antagelig opplevelsen nettopp av denne kløften, det var en dyp opplevelse av fraværet av dybde. Da mannen omsider fikk summet seg, hvilket tok ham minst to minutter, tørket han seg i ansiktet og snøt seg i et lommetørkle som han deretter la tilbake i lomma. Da han etterpå trådte inn i sal 57, som var tom bortsett fra en hengslete, søvnig vakt, gikk han rett bort til et lite votivbilde av Kristus tillagt San Leocadio: grønn kjortel, rød kappe, sorgtynget uttrykk. Jeg lot som om jeg kontemplerte andre malerier mens jeg skottet bort på mannen som betraktet det lille ler7
retet. En god stund var han taus, og så hulket han litt igjen. Dette påkalte vaktens oppmerksomhet, og blikkene våre møttes. Mitt sa at det samme hadde skjedd i den andre salen; vaktens blikk formidlet hans indre kamp for å bestemme seg for om mannen var gal – kanskje den typen som ville gjøre skade på maleriet, spytte på det, rive det ned fra veggen eller skrape det opp med en nøkkel – eller om han hadde en dyp kunstopplevelse. Lommetørkleet kom fram igjen og mannen gikk rolig inn i sal 56, stilte seg opp foran Lystenes hage, betraktet det rolig, og så bæda han fullstendig. Nå var det tre vakter i rommet – den hengslete vakten fra 57, den korte kvinnen som alltid passet på i 56, og en eldre mann med en usannsynlig lang, sølvgrå manke, som antagelig hadde hørt det siste utbruddet ute fra inngangshallen. De to–tre andre museumsgjengerne var så henført av den guidete turen i hodetelefonen at de ikke enset opptrinnet som utspilte seg foran Bosch-maleriet. Hva skal en museumsvakt gjøre, tenkte jeg for meg selv; hva er egentlig en museumsvakt? På den ene side er man medlem av en vaktstyrke som beskytter uerstattelige gjenstander mot gærninger og kids og kamerablitzenes langsomt eroderende kraft; på den annen er man en som til daglig oppholder seg blant åndens største triumfer, og i den grad det ligger noen prestisje i denne posisjonen, kommer den nettopp av troen på at disse åndens triumfer på helt legitimt vis kan få et menneske til å gråte. Det lå en viss patos i usikkerheten til disse vaktene, vakter som tilbringer store deler av livet sitt foran tidløse kunstverk, men som bare blir spurt om hvor mye klokka er, om når museet stenger, dónde está el baño. Jeg var ikke i stand til å ta del i mannens hen8
førelse, hvis det virkelig var det det var, men jeg merket at vaktenes dilemma gikk veldig inn på meg: Skulle de be mannen gå ut i inngangshallen for å få sjekket hans mentale helbred – og helt sikkert ødelegge den dype opplevelsen hans – eller skulle de ta sjansen på å la en potensiell gærning gå løs blant deres kulturs ypperste skatter og muligens risikere blant annet jobben? De tause uttrykkene for disse sjelekvalene gjorde meg mye mer beveget enn noen Pietà, Nedtagelse eller Bebudelse, og det føltes som om jeg var en av vaktene der vi fulgte mannens ferd fra sal til sal. Kanskje var han en
Jeg tenkte på den store kunstneren en god stund.
9
kunstner, tenkte jeg; hva om han egentlig ikke føler sin ekstase, bare framfører den, hva om disse opptrinnene har til hensikt å la institusjonen konfronteres med sin egen motsetning i vaktenes skikkelse? Det var omtrent noe sånt jeg tenkte mens mannen hikstet fra seg en siste gang og bega seg langsomt mot hovedutgangen. Vaktene spredte seg, mer triste enn lettede, fikk jeg følelsen av, og plutselig var jeg i gang med å følge etter denne mannen, denne store kunstneren, fra museet og ut i den usedvanlig lyse dagen. De fleste helgene i den første fasen av researchen min pleide den spanske språklæreren min, Jorge – som stiftelsen betalte for å hjelpe stipendiatene med å ta steget fra elementær lesekyndighet til flytende taleferdighet – å kjøre meg ut til en campingplass førti minutter utenfor Madrid, dit vennene hans fra språkskolen dro for å drikke og dope seg, svømme og sjekke. De kalte meg El Poeta, uten at jeg noen gang helt skjønte om det var med ironi eller hjertelighet. Jeg kjøpte det meste av ølen, og kjøpte dessuten hasjen min av Jorge, til ågerpriser. Selve campingplassen var ikke mye å skryte av: en lysning i skogen med noen få bålplasser og en anselig mengde søppel, selv om jeg aldri så noen andre enn oss der og vi alltid var nøye med å rydde etter oss. Det var under femti meter til innsjøen. Som oftest var det varmt nok til at vi kunne sove ute. Ikke mange av ordene som ble sagt rundt bålet, der en fem–seks stykker av oss satt og drakk og røykte opp hasjen min, eller den sterke marihuanaen Jorge dro fram når det ble sent, var rettet til meg. Selv snakket jeg nesten aldri, men jeg prøvde å smile, for slik å antyde at jeg forsto det som ble sagt, og å la smilet fluktuere, som en respons på de andres ytringer. 10
En natt jeg var uvanlig stein, gikk det langsomt opp for meg at Jorge uttalte navnet mitt. Han sa ikke Poeta, han brukte mitt rette navn, og sa det i en svært skarp tone mens de andre så på meg, med sinne, eller vantro, i blikket. Deretter gikk det opp for meg at jeg bare hadde sittet og holdt på det samme smilet uten å følge med mens en av vennene til Jorge, Isabel, hadde fortalt noe som må ha vært en ordentlig tragisk historie, eller betrodd noe smertefullt, i hvert fall var stemmen hennes lav og tårene funklet i lysskjæret fra flammene. Jeg brukte noe som føltes som over et minutt på å vri ansiktet ut av smilet, et smil de altså trodde var min reaksjon på Isabels sorgtyngsel. Dette var en av de ytterst få gangene jeg fant ut at jeg ville prøve å uttrykke meg med tale: Jeg skjønte ikke, prøvde jeg å si, jeg hørte ikke etter, men uansett hva jeg stotret fram, var det uforståelig, det var knapt spansk. Alt jeg trengte å si var at jeg hadde forsvunnet litt, at jeg hadde vært stein og fjern og at jeg var ordentlig lei meg hvis Isabel trodde jeg smilte av det hun hadde fortalt, men jeg klarte ikke å tenke ut hvordan jeg skulle si verken dette eller noe annet. Det verste var at smilet kom tilbake da de fortalte meg, trodde jeg, hvor sykt det var å reagere slik på hva nå enn Isabel hadde sagt. Så tok Jorges venn Miguel – som enten var i slekt med, eller veldig betatt av Isabel – ølboksen sin og kastet den mot meg fra den andre siden av bålet, og ba meg om å tørke av meg fliret, hvis det er et uttrykk de har i Spania. Jeg lo ufrivillig, en nervøs latter som til min store forferdelse ikke lød det spor nervøs og bare såret Isabel enda mer. Hun satt nå med hodet i hendene, det vil si fram til hun reiste seg, gikk vekk fra bålet og ned mot innsjøen, fulgt av de to andre 11
kvinnene i gruppa, mens Miguel kom bort og stilte seg over meg og truet med et eller annet; Jorge holdt ham igjen. Omsider sa jeg nå i det minste unnskyld; jeg gjentok det flere ganger, men Miguel vred seg løs eller Jorge slapp ham, og så slo han meg midt på munnen. Det var ikke et særlig hardt slag, men jeg tenkte som så at det kunne være nok til at jeg ble slått ut. Miguel sto og skrek til meg, og bråket kalte Isabel og venninnene hennes tilbake fra innsjøen. Miguel lot Jorge trekke ham bort for å roe ham. Jeg kjente blodsmak fra et lite kutt i leppa, og jeg beit hardt for å gjøre kuttet dypere så jeg skulle virke verre tilredt enn jeg var, og vekke nok sympati til at det utlignet skaden jeg hadde forårsaket med all smilingen. Mens jeg la ansiktet i hendene og vred meg som i store smerter, sørget jeg for å spre blodet mest mulig rundt i ansiktet, og da jeg kom meg på beina og gikk inn i lysskjæret fra flammene igjen, gispet Isabel og sa åh min mor, åh min Gud. Jeg trakk meg vekk fra den påfølgende stillheten og gikk ned til innsjøen, der jeg begynte å vaske ansiktet. Etter noen få minutter hørte jeg fottrinn på det tørre gresset: Isabel. «Beklager,» sa hun. «Nei, det er jeg som skal beklage,» sa jeg, og så antagelig noe sånt som: «Jeg skjønner ikke den historien du sa før til meg.» Og jeg la til: «Spansken min er veldig dårlig. Jeg blir nervøs.» «Spansken din er bra,» sa hun. «Hvordan er det med ansiktet ditt?» «Ansiktet mitt er bra,» sa jeg, og det fikk henne til å le. Hun slo ut håret og tok tørkleet hun hadde brukt som hårbånd og dyppet det og vred det opp, 12
og så tørket hun vekk resten av blodet fra ansiktet mitt med tørkleet og dyppet det og vred det opp igjen. Hun begynte å si et eller annet enten om månen, om månens innvirkning på vannet, eller hun brukte fullmånen som unnskyldning for Miguels oppførsel eller for den dramatiske vendingen kvelden hadde tatt, selv om månen ikke var full. Hun hadde langt hår, kanskje enda lengre enn museumsvakten. Så er det mulig at hun beskrev hvordan hun svømte i innsjøen som barn, eller sa at innsjøer minnet henne om da hun var barn, eller spurte meg om jeg likte å svømme da jeg var barn, eller sa at det hun hadde sagt om månen var barnslig. Hun spurte om jeg visste om et dikt av Lorca som handlet om noe som involverte opptil flere farger og som krevde at hun rullet mykt med r-ene, hvilket jeg ikke var i stand til. Hun tilbød meg en sigarett og vi røykte og så på vannet og ble nyktre. Jeg ville finne ut hva hun hadde grått for og klarte å formidle dette ønsket ved å gjenta ordene for «bål» og «før». Hun tok en lang pause, så begynte hun å snakke; det var noe om et hjem, uten at jeg kunne avgjøre om hun mente en husholdning eller selve den fysiske bygningen; jeg hørte navn på gater og måneder, en liste over noe jeg trodde var bøker eller sanger, dårlige tider eller dårlig vær, epoke, onkel, forandring, en sammenligning som inkluderte sommer, noe om å kjøpe noe og/eller krasje en rød bil. Jeg lagde flere mulige historier ut av den lille talen, jeg lagde dem simultant, så det var egentlig ikke slik at jeg ikke forsto, mer at jeg forsto i akkorder, i flerklanger, jeg forsto i et mangfold av verdener. Onkelen hennes hadde dødd i en bilulykke på dagen for ett år siden i en gate i Salamanca; hun hadde hjulpet til med å få junkiebroren 13
sin innlagt for sommeren og nå ville han ikke se henne mer og hadde flyttet til Barcelona; foreldrene hennes, som bodde i en småby, hadde måttet la banken overta huset, og hun hadde sortert seg gjennom flere esker med leker fra barndommen; hun hadde brutt med et av søsknene sine på grunn av krigen. Denne evnen til å oppholde meg blant flere mulige referanser og la dem gripe inn i hverandre og skilles fra hverandre liksom bølger, til å omgå loven om den ekskluderte tredje når jeg hørte noen snakke spansk – det var et gjennombrudd i prosjektet mitt, en overgang til en ny fase. Jeg holdt meg taus, og formet ansiktet mitt etter San Leocadios votivbilde. * Fra Prado pleide jeg å gå til en liten kafé som het El Rincón, der jeg spiste en sandwich, det vil si litt hardt brød med chorizo, og der jeg var den eneste som spiste, med mindre det var noen turister i kafeen, siden dette ikke var i nærheten av lunsjtid for spanjoler. Så gikk jeg noen flere kvartaler, til El Retiro, den største parken i byen, fant meg en benk, tok fram notatbøkene, lommeordboka, Lorca, og røykte meg stein. Hvis det var sol og blandingsforholdet mellom hasj og tobakk var riktig, hvis det var andre folk rundt meg, men et stykke unna, slik at jeg kunne høre at de snakket, men ikke på hvilket språk, skylte en liten bølge av eufori over meg. Det var time på time med dagslys igjen, for spanjolene var det ikke blitt ordentlig ettermiddag engang; det var måned på måned igjen av stipendoppholdet, det hadde bare så vidt startet, men oppholdet var heller ikke så langt – jeg 14
skulle vende tilbake til livet mitt på den eller den datoen, litt mer interessant for alle etter utenlandsoppholdet, antagelig tynnere, ellers uendret. Jeg trengte ikke å etablere noe liv i Madrid utover noen helt enkle rutiner; jeg trengte ikke å tenke på å skape meg et miljø, hva nå det skulle bety. Jeg hadde hele den endeløse dagen foran meg, og måned på måned med endeløse dager; samtidig satte returdatoen en grense for denne følelsen av grenseløshet, slik at den ikke ble truende. Etter hvert begynte jeg å føle et brus av noe jeg oppfattet som kjærlighet, først og fremst for det som omga meg: tårnsvalene, hvis det var tårnsvaler, som spratt rundt i støvet, avenyene med eldgamle trær, steinstatuene av konger og dronninger som turistene poserte foran, kjærlighet til solskimmeret over El Estanque, parkens kunstige innsjø. Kjærlighet til Topeka: kyllinghauken på toppen av telefonmasta, den forvokste gutten med en signalpistol stukket ned i joggebuksa, fingeren han hadde mistet til en snappskilpadde eller under lek med fyrverkeri; kjærlighet til bøllen med halsskjegg, en kjærlighet bare en mor kunne innestå for. Kjærlighet til alle barnevaktene mine, bortsett fra James; kjærlighet til fribryteren som falt fra vanntårnet der han prøvde å spille rollen sin. Og så til Forsynet: det første sammenbruddet mellom hesjene, snortingen av reseptbelagte et eller annet sammen med de dumme barna til stjernene, følelsen av å komme ut fra en tunnel eller søvn og inn i New York, se «rik» få helt ny definisjon, kjærlighet til den uleste diktboka, Cyrus og gåturene våre. Men sterkest av alt, kjærlighet til dette andre, til den lydabsorberende skjermen, livets hvite maskin, skyggene som samler seg i mellomgrunnen, 15
selv om det ikke engang er i nærheten, selve et ceteras beskaffenhet. På denne tiden jobbet jeg med noe jeg kalte oversettelse. Jeg åpnet Lorca mer eller mindre på måfå, skrev av den engelske høyresiden i min egen notatbok, og begynte å gjøre endringer; jeg erstattet et bestemt ord med det første og beste ordet jeg assosierte det med, og/eller jeg blandet rekkefølgen på linjene, og gjorde de endringene som disse endringene av en eller annen grunn inspirerte meg til. Eller jeg slo opp det spanske ordet for det engelske ordet jeg ville erstatte, og erstattet deretter dette med et engelsk ord som hadde en viss lydlikhet («Under the arc of the sky» ble til «Under the arc of the cielo», som ble til «Under the arc of the cello»). Deretter hentet jeg fragmenter av prosaen jeg hadde skrevet i den andre notatboka mi, og flettet dem inn i oversettelsene jeg hadde frambrakt på denne måten («Under the arc of the cello / I open the Lorca at random» og så videre). Men hvis det ikke var sol og blandingsforholdet var galt, hvis det var enten for mange mennesker rundt meg eller parken var tom, ville det åpne seg en avgrunn i meg mens jeg røykte. Nå var ettermiddagen grenseløs på en skremmende måte; det ville aldri bli kveld eller en ny dag på sal 58; sølv og grønt tørket ut fra landskapet. Jeg klarte ikke å få meg til å åpne boka. Det var verre enn følelsen av å synke; jeg var selve synkefølelsen, et uspillbart adagio for strykere; indre avstander økte og kollapset når jeg pustet. Det var som ikke å klare å våkne opp fra et mareritt på riktig tidspunkt, og nå måtte du bare leve i det, og venne deg til det. Han, hvis jeg kan si det på den måten, hadde følt dette som barn da han ble sendt på 16
leir; det kjentes som om hjertet løp løpsk og stanset på en gang. Så ble pusten kort, svak, besværlig; det var som om et vindu var blitt knust i tretti tusen fots høyde og det oppsto et plutselig vakuum. Noe av det grå ble sugd inn i ham, han var helt rådvill; han ble et symptom på seg selv. Han samlet krefter nok til å stikke hånda ned i veska, skru av korken med barnesikring på boksen, la den gule pillen komme i berøring med tunga, knuse den mellom pekefinger og tommel, og legge den fuktige substansen på munngulvet. Han ventet og ventet til kanten av et eller annet ble sløvere. Han ble oppmerksom på at han var varm; nei, oppmerksom på at han hadde vært kald. Han førte hendene til ansiktet og syntes begge deler virket fremmede; hendene frøs fortsatt, ansiktet var i ferd med å bli hett. Han tenkte på telefonautomatene ved siden av El Estanque; han kunne bruke telefonkortet sitt; han kunne få noen til å snakke ham ned. Men det var sju eller åtte timer tidligere der borte, alle sov. Og hva slags voksen mann – hvis det var det han var – ville vel ringe hjem i panikk, uten noen spesiell grunn, slik han som guttunge hadde ringt hjem fra sommerleiren og snufset, kom og hent meg, vær så snill. Han ble oppmerksom på en merkelig smak i munnen; spyttet hans var en annens; han ble kvalm av å svelge. Dét, sa han belærende til seg selv, er et tegn på schizofreni; dette er begynnelsen på den raske fragmenteringen av ditt såkalte selv; du kommer til å bli innlagt. Han kunne allerede føle sykehusskjorta av krepp mot huden. Han knuste en ny beroligende pille i munnen og reiste seg, på bein som knapt var hans, og begynte å gå mot hovedinngangen. De andre fotgjengerne på El Paseo del Prado så rart på ham; han hadde en tydelig fornem17
melse av at hver eneste en han passerte, stoppet opp for å snu seg og se; det var vanskelig å ikke løpe; leiligheten hans trakk seg unna etter hvert som han nærmet seg; latter strømmet mot ham fra en bil som kjørte forbi. Vissheten om at ingenting av dette var virkelig, gjorde bare vondt verre. Han løp opp de sju etasjene, fant nøkkelen, slengte fra seg veska og kastet seg på senga. Han dekket seg helt med sengeteppet. Så tok han siestaen min. * Som oftest når jeg våknet fra siestaen, satte jeg espressokokeren på komfyren og mekket en spliff mens jeg ventet på kaffen. Når den var ferdig, skrudde jeg på dusjen og tok med koppen inn. Jeg lot vannet tynne ut kaffen etter hvert som jeg drakk, mens dampen og koffeinen langsomt klarnet hodet. I den første fasen av researchen min trodde jeg hele Madrid sov under siestaen, og jeg døset selv av i den tro at jeg slik ble en del av hovedstadens dormende fellesskap, men etter hvert gikk det opp for meg at av alle jeg kjente, var jeg den eneste som faktisk brukte denne tiden til å sove. Uansett om oversettelsesarbeidet i El Retiro hadde gått bra eller gråheten var blitt sugd inn i brystet mitt, følte jeg nesten alltid det samme etter siestaen, det vil si, jeg følte ingenting, selv om jeg gjerne sov en time ekstra hvis jeg hadde tatt en pille, og hvis jeg hadde vært spesielt forstyrra, kunne jeg kjenne et svakt stikk av noe kjemisk innerst i munnhulen. Jeg kunne huske dette stikket av noe kjemisk fra jeg var liten, og jeg antok at det var noe alle pleide å kjenne, at det var minst like universelt som den kobberaktige smaken av blod, og på en eller 18
annen måte beslektet, men senere skjønte jeg at ingen jeg kjente hadde erfaring med det, i hvert fall ikke slik jeg beskrev det, ikke som ettersmaken av panikk. Jeg hadde aldri pleid å ta en formiddagslur hjemme, og siestaen hadde en dramatisk virkning på tidsoppfatningen min; enten ble dagen fordoblet, slik at det å huske morgenen var som å huske noe på den andre siden av natta, ellers ble den første delen av dagen totalt fortrengt. Da jeg hadde tørket meg og kledd på meg, tente jeg spliffen, helte i resten av espressoen, og hvis jeg var blitt ferdig med oversettelsen i parken, skrev jeg teksten på pc-en og mailet den til Cyrus. Selv om jeg hadde internettilgang i leiligheten, påsto jeg i mailen at jeg skrev fra en nettkafé og at jeg hadde veldig liten tid på meg. Jeg prøvde å la være å svare på de fleste mailene jeg fikk, siden jeg trodde dette ville skape et inntrykk av at jeg var offline, opptatt med å samle erfaringer, mens jeg i virkeligheten brukte veldig mye tid online, særlig sent på ettermiddagen og tidlig på kvelden, da jeg så videosnutter av grusomme ting. Etter å ha skrevet til Cyrus prøvde jeg å lese en tospråklig utgave av Don Quijote, jeg spiste noe, vanligvis chorizo, hard ost, oliven, og hvit asparges på glass, åpnet en flaske vin, ga opp Don Quijote og leste Tolstoj på engelsk; de store Tolstoj-romanene ble dumpet på billigsalg på Casa del Libro. Planen hadde vært å lære meg spansk ved å lese den spanske litteraturens mesterverk, og jeg hadde fantasert om hva slags spansk jeg ville lære på denne måten og hva slags virkning det ville ha på andre, om hvordan den arkaiske tonen og den formelle, høystemte retorikken ville kollidere med hverdagslivets triviali19
teter og gi inntrykk av at den som talte dette språket ikke var fra et fremmed land, men snarere fra en fremmed tid; jeg så for meg at jeg brukte en elegant og sjelden vending mens vi satt rundt bålet etter at Jorge hadde fyrt opp den sterke poten, og kikket på ansiktene til de andre idet det gikk opp for dem at årsaken til at de ikke skjønte hva jeg sa ikke var at jeg manglet spanskferdigheter eller hadde en sterk aksent, men at de selv hadde mistet kontakten med det ypperste nivået av deres eget morsmål. Jeg prøvde å se meg slik de ville se meg så snart jeg hadde lært å uttrykke meg flytende på dette eleverte målet: auratisk, som et levende eksempel på en slags slumrende kraft i deres eget språk, slik at til og med pausene mine fra da av ville virke fint utmeislede, veltalende. Men jeg fikk aldri til å jobbe ordentlig med prosa på spansk, delvis fordi jeg måtte slå opp så mange ord at jeg aldri fikk noen følelse av flyten i setningen; den ble bare enkeltbestanddeler, aldri en bølge; jeg hadde ikke tålmodighet til å lese den samme setningen om og om igjen til ordene sluttet å være punkter og dannet en linje. Jeg skjønte etter hvert at det ikke var plottet eller meningen i konvensjonell forstand som var det viktigste for meg når jeg leste, men snarere følelsen av en retning, den taktile fornemmelsen av tidens gang, livets hvite maskin. Selv i de mest dramatiske scenene, når Natasja plutselig står ved siden av ham eller noe sånt, var det som rørte meg aller mest ikke egentlig gjenforeningens patos og det at han bare gikk videre, mer det preposisjonene, konjunksjonene osv. fikk til å skje; utsigelsens sveip var mer fengslende enn utsagnets innhold. Å lese poesi, hvis jeg kunne kalle det å lese, var 20