Hatettilpoesien
OversattavThomasLundbo
BenLerner
Originalenstittel: Thehatredofpoetry
OversattavThomasLundbo
Copyright©2016byBenLerner
PublishedbyarrangementwithFarrar,StraussandGiroux,LLC,NewYork, representedbyCopenhagenLiteraryAgencyApS,Copenhagen
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2017
ISBN978-82-02-53735-7
1.utgave,1.opplag2017
Omslagsdesign:EivindStoudPlatou|Handverk
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandbookUAB,Litauen2017
Satti12/15pkt.Granjonogtryktpå70gEnsoluxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.
UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhver eksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdet erhjemletilovellertillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorganfor rettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
IengelskiniendeklassebaMrs.Xossom åmemorereogresitereetdikt,såjeggikkpå skolebiblioteketiTopekaogbabibliotekarenom åfinneframdetkortestediktethunvissteom, oghunforesloMarianneMoores«Poetry»,somi 1967-utgavenisinhelhetlyder:
I,too,dislikeit.
Readingit,however,withaperfectcontemptforit, onediscoversin it,afterall,aplaceforthegenuine.
Jeg,også,mislikerdet.
Nårmanleserdet,imidlertid,medfullkommen foraktfordet,oppdagermani det,trossalt,etromfornoegenuint.
Jeg,også
Jeghuskerjegtenkteatklassekameratenemine varbrateitesidendeflesteavdemhaddememorertShakespearesattendesonett,mensjegbare haddetjuefireordjegskulleresitere.Jegtenkte ikkepåatdetfasterimaskjemaetogdetjambiskepentameteretgjordedetlettereåhuskefjortenverselinjeravShakespeareenntreavMoore, deralleavbrytesavetsetningsadverb–etuttrykk foretubehagsomfungererformgivendeher.
Dette,sammenmeddefireforekomsteneavpronomenet«det»,fårMooretilåhøresutsomen prestsommotvilligerkjenneratsexharenfunksjonutenånevneordet,eneffektsomforsterkesavdetklosseteenjambementetmellomandre ogtredjelinje(«in/it»).Faktisker«Poesi»et sværtvanskeligdiktålæreutenat,hvilketjegselv demonstrertevedågjengidetfeilhveravdetre gangenejegfikksjansenavMrs.X,somkikketnedpåtekstenmensklassekameratenemine knakksammenavlatter.
Minforaktoverforoppgavenvar,trossalt, ufullkommen.Dendagidagfeilsitererjegregelmessigdenandresetningen;jegharakkurat googletdiktetogmåtterettedetjeghaddetastet innovenfor,menhvemkanglemmedenførste? Jeg,også,mislikerdet hargåttpårepeatihodetmitt siden1993;nårjegåpnerenlaptopforåskrive ellerenbokforålese,klinger Jeg,også,misliker
det igjenformittindreøre.Nårenpoetblirintrodusert(megselvinkludert)påenopplesning –oguansetthvajegellershører–hørerjeg: Jeg, også,mislikerdet. Nårjegunderviser,erdetsom omjegnynnerdetformegselv.Nårnoensier,slik såmangemenneskerharsagtdettilmeg,atde ikkeskjønnerdiktisinalminnelighetellermine diktspesieltog/ellermeneratpoesienerdød: Jeg, også,mislikerdet. Noengangerfølesdetteomkvedetbaresomenformfornegativkverning,andre gangersomenslagsmanisk,mantriskstadfestelse,detnærmestejegkommeruavlateligbønn.
«Poesi»:Hvaslagskunstarterdetsomanerkjennerpublikumsfordømmelse,oghvaslags kunstnererdetsomidentifiserersegmed,og endogoppmuntrertil,dennefordømmelsen?En kunstartsomhatesbådeutenfraoginnenfra.Hva slagskunstarterdetsomharfullkommenforakt somenavsinemulighetsbetingelser?Oglikevel altså,ikkeengangnårmanleserforaktfullt,oppnårmandetgenuine.Mankanbareskapeet rom fordet–manståraldrioverfordetfaktiskediktet,dengenuinegjenstanden.Medjevnemellomromkommerdetenartikkelienstørreavissom fordømmerpoesienellerhevderatdenerdød,og somvanligvisgirdegjenlevendepoeteneskylden fordennekunstartensrelativemarginalisering, ogsåenstundlyserforsvarstaleneoppbloggo-
Uavlatelig bønn Forsvarstalene lyseropp
Hvaskullejeg synge?
sfærenførkulturen,hvisvikankalledetkultur, igjenvenderoppmerksomheten,hvisvikankalle detoppmerksomhet,motframtiden.Menhvorforspørviikke:Hvaslagskunstarterdetsom defineres–ogerdefinertslikiårtusener–ved enslikvekslingmellomfordømmelseogforsvar? Deterlangtfleresomerenigeomatdehater poesiennsomerenigeomhvapoesier.Jeg, også,mislikerdet,ogharlikevelforenstordel organiserttilværelsenomkringdet(omennmed langtmindredisiplinogdyktighetennMarianne Moore)ogoppleverikkenoenmotsetningidet, sidenpoesienoghatettilpoesienformeg–og kanskjefordegogså–eruløseligsammenknyttet.
Cædmon,denførstepoetenpåengelskvikjennernavnettil,lærtesangkunsteniendrøm.Ifølge Bedas Anglerneskirkeshistorie vargjeterenCædmonenanalfabetsomikkekunnesynge.Når detunderlystigekalasblebestemtatalleetter turskullebidramedensang,pleideCædmonå trekkesegbortiforlegenhet,kanskjeunderpåskuddavathanmåttesetilkyrne.EnkveldprøvernoenåsendeharpentilCædmonettermiddagen,oghanrømmerutifjøset.Derinneblant klovdyrenedøserhanavogfårbesøkavenmystiskskikkelse,sannsynligvisGud.«Dumåsynge formeg,»sierGud.«Jegkanikke,»sierCæd-
mon,omennikkeakkuratmeddisseordene. «Deterderforjegliggerherifjøsetogsoveristedetforådrikkemjødsammenmedvennenemine derinneforanilden.»MenGud(ellerenengel ellerendemon–tekstenerlittvag)fortsetterå beomensang.«Menhvaskaljegsynge?»spør Cædmon,somjegkantenkemegerdesperat,som kaldsvetterimarerittetsitt.«Syngomalleskapte tingsbegynnelse,»beordrerskikkelsen.Cædmon åpnermunnen,ogtilhansforbløffelsestrømmer detutpraktfulleverssomlovpriserGud.
Cædmonvåknersompoet,ogbliretterhvert munk.Mensangenhansyngerivåkentilstand,er ifølgeBedaikkelikevakkersomdiktethansangi drømmen,«fordeterikkemuligåoversettedikt, hvorgodtdeennerlaget,ordforordtiletannet språkutenatdetapernoeavsinskjønnhetog verdighet.»Hvisdettestemmeromoversettelse, stemmerdetiendastørregradomoversettelsefra drømmen.DetfaktiskediktetCædmonbringer medsegtilbaketildetmenneskeligesamfunn,må nødvendigvisbareværeetekkoavdetførste.
AllenGrossman,hvisCædmon-lesningjegpiratkopiererher,trekkerenhardlærdomavdenne historien(ogdetfinnesmangeversjoneravden): Poesienoppståravønsketomåstrekkesegutoverdetendeligeogdethistoriske–menneskets verdenavvoldogforskjeller–ognådettrans-
Tapetav nåden
Detvirtuelle ogdetfaktiske
cendenteellerdetgudommelige.Mandrivestilå skriveetdikt,manfølersegkallettilåsynge,på grunnavdennetranscendenteimpulsen.Menså snartmanbevegersegfraimpulsentildetfaktiskediktet,blirsangenomdetuendeligekompromittertavordenesendelighet.Idrømmenkan versenedinebeseiretiden,ordenekanristeav segalldenforegåendebruken,dukanrepresenteredetsomikkekanrepresenteres(f.eks.skapelsenavselverepresentasjonen),mennårduvåkner,nårdusetterdegsammenmedvennenedine foranildenigjen,erdutilbakeidenmenneskeligeverdenmeddensubøyeligeloveroglogikk.
Derforerpoetenentragiskskikkelse.Diktet eralltidenberetningometnederlag.Deteralltid en«uløseligkonflikt»mellompoetensønskeom åbesyngeenalternativverden,og,slikGrossman formulererdet,«denmotstandenmotalternativ skapelsesomeriboendeimaterialeneenhvilken somhelstverdenmåværebygdoppav.»Ietessay omHartCraneutviklerGrossmansittbegrepom det«virtuellediktet»–deterdetvikankalle PoesimedstorP,detabstraktepotensialetimedietslikdetfølesavpoetenidethanellerhunkallestilåsynge–ogserdetimotsetningtildet«faktiskediktet»,somnødvendigvismåsviktedenne impulsenidetdiktetnårutirepresentasjonens verden.