Jeg er en ganske annen enn du tror
69394 Batteri – s. 5
26.08.2026 07:16
først
69394 Batteri – s. 7
26.08.2026 07:16
KØBENHAVN 1999–2002
«Ser du flasken?» Ivo pekte på en hylle over bartenderen. «Cachaça,» svarte Gina og la håndflatene på disken. Baren hadde to kortsider og en lang, pluss flere hyller med flasker som hang fra taket. Det var ikke plass til mer i lokalet enn den prominente bardisken og et par ekstra småbord ved veggene. Spesielt ikke en fredag kveld i september, når nye og gamle studenter trengte seg sammen med de lokale veteranene. «Hva holder dere på med?» spurte Bente og lente seg mot Gina. «Hver gang vi ser en flaske med Cachaça, må vi bestille Caipirinhas,» svarte Gina med pokerfjes. «Regelen kan aldri brytes,» føyde Ivo til. «Så selv om jeg er på besøk, må jeg også?» sa Bente med et stort smil. «Å ja,» svarte Gina og Ivo. De bestilte tre drinker og skålte. Da de satte ned glassene, skiftet musikken og økte i styrke. «Abba,» ropte Gina og kastet armene i været. Bente gjorde det samme. De danset mot hverandre i trengselen mens Ivo lo fra barstolen. Plutselig grep han etter Gina. «Ikke snu deg. Bandet kom nå. De er på den andre siden av baren,» sa han med ubevegelige lepper. Gina nikket og tok seg til håret, før hun dro Bente i genseren og la munnen mot øret hennes. «Er det et tegn at han fine bassisten har kommet hit?» Bente gliste. «Bare én måte å finne det ut på.» 9
69394 Batteri – s. 9
26.08.2026 07:16
_ Det lille studierommet hadde gråhvite vegger, mosegrønt linoleumsgulv og et lite vindu i den ene enden. Gina skled ned i stolen og strakk ut bena under bordet. «Tim kommer ikke til å ringe,» sa hun. Ivo så opp fra Barthes-boken. «Querida Gina, fokuser på oppgaven vår … og det har bare gått to dager. Når ble du så utålmodig?» spurte han. «Med en gang jeg så det utrolig fine ansiktet hans,» mumlet Gina og risset inn en T på kanten av skrivebordet. «Oj. Vær tålmodig – det er viktig,» sa Ivo. «Men jeg føler meg så … rammet. Er ikke det noe du kjenner igjen?» spurte Gina og smilte skjevt. Ivo rødmet. «Touché. Fordi du er så klarsynt og frekk, må vi gå på bar og glemme alt.» Gina lo. «Men ikke i kveld,» sa hun. _ Gina parkerte og låste sykkelen utenfor Filmhuset, kjøpte billett og gikk til den minste salen. Seks seter på seks rader. Det var bare hun og en kvinne i førtiårene der. Kvinnen satt på raden bak henne i en grønn frakk, og raslet med en pose heksehyl. «Unnskyld. Vil du ha?» spurte hun og rakte den frem til Gina. Gina ristet på hodet og smilte. Lyset ble senket og filmen startet. Hun så en bølgende, brungul dal, et glimt av en galopperende hest langt borte, og en gutt som tilsynelatende løp mot den. Tander musikk, fortekster og tittelen «They shoot horses, don’t they?». Gina satt urørlig hele filmen. Etterpå reiste hun seg og ble stående til rulleteksten var ferdig. Kvinnen på raden bak var også igjen. «Ha det,» hvisket Gina, men fikk ikke noe svar. Med harde 10
69394 Batteri – s. 10
26.08.2026 07:16
tak syklet hun opp Gothersgade og over Dronning Louises bro til Nørrebro og ettromsleiligheten. Så ringte hun Tim. _ De satt mot hverandre ved det lille kafébordet. Rundt dem fløy harde konsonanter og grøtete vokaler. Gina tok en slurk av den varme hylleblomstsaften. «Sier dere Tim på en spesiell måte i ditt coola Sverige?» spurte hun og lo så det klapret. Tim smilte. «Å si Gina med hard G funker i hvert fall ikke på svensk,» svarte han og så mildt på henne. «Egentlig er jeg døpt Regina,» sa hun. «Da funker det,» svarte han. «Men det er bare moren min og offentlige instanser som bruker det. Skal vi ses igjen?» spurte Gina. _ Dynen lå slengt på gulvet. De klemte kroppene mot hverandre på det krøllete lakenet. Selv om oktober dro en kjølig vind gjennom leiligheten, var de klebrig varme. «Hør,» hvisket hun og snuste ham på halsen. De lyttet til en hylende sirene utenfor. «Politiet har oppdaget oss,» mumlet Tim. «Ja, for det ikke er lov å være så …» sa hun. «Forelsket,» hvisket han. Gina løftet hodet. «Mener du det?» «Gjør ikke du?» Hun lo og gned nesen mot halsen hans. Sirenen nærmet seg og tiltok i styrke. «Ikke ta oss,» mumlet Gina. Tim humret og holdt rundt henne i et fast grep. De lå stille til lyden forsvant. Hun tegnet en sirkel på den høyre siden av Tims nese. «Det området … er det til salgs?» «Bare hvis det er du som kjøper det.»
11
69394 Batteri – s. 11
26.08.2026 07:16
_ Gina og Tim sto tett inntil hverandre ved komfyren. «Salte pastavannet samtidig som det koker,» sa han og så alvorlig på henne. «Yes, chef,» svarte hun. Det banket på døren, og Gina løp for å åpne. Ivo og gjengen fra litteraturvitenskap trengte seg sammen utenfor. «Gratulerer med 25-årsdagen,» sang Jacob og Lars mens de holdt opp to flasker cava. Anja smilte. «Nå kan vi party like it’s 1999 på ordentlig,» utbrøt hun. «Jeg ser du har fått den viktigste gaven allerede,» sa Ivo og tiltet hodet mot kjøkkenet. Gina fniste. «Kom og hils på alle,» ropte hun til Tim. – Dagen etter middagen våknet Gina og Tim nærmere tre. De orket ikke å dusje eller kle på seg mer enn undertøy – var for sultne. «Vi tar pastaen fra i går,» sa Tim og hentet ut kjelen fra kjøleskapet. «Geni,» svarte Gina og strøk hånden over korsryggen hans. Tim snudde seg brått og så på henne uten å smile. «Hvorfor så seriøs?» spurte hun og lo så vidt. «Fordi vi har møtt hverandre,» svarte han. Gina så i gulvet. «Men. Vi er tullete studenter i et land vi låner. Jeg går på litteratur og vil bli forfatter, og du gjør det samme med musikk. Det som skjer mellom oss passer ikke inn,» sa hun og presset tungen opp i ganen. Tim tok hånden hennes, bare tok den. «Det passer inn hvis det er vi som er,» sa han. De kikket på hverandre. «Vi som er,» gjentok Gina. _
12
69394 Batteri – s. 12
26.08.2026 07:16
Hun tok med en ekstra tannbørste neste gang hun overnattet hos Tim. Gina trakk den demonstrativt opp fra bagen da hun kom fra universitetet. Han leide henne til det knøttlille badet og plasserte tannbørsten i glasset ved siden av hans. Så laget de middag, havnet i sengen og ble der til det var natt og stille. Da sto de opp og pusset tenner sammen mens de smilte til hverandre i speilet. «Hvordan er foreldrene dine?» spurte Gina mens tannbørsten hvilte i munnviken. Tim spyttet i vasken. «Jeg liker dem. Mamma er lærer og pappa flygeleder. De har tre barn og et feriehus i Falkenberg,» svarte han. Gina rynket pannen. «Ingen problemer?» spurte hun med munnen full av skum. «Ikke mer enn at de klager over hvor slitsomt det var med meg etter storebroren min, som visstnok var verdens enkleste,» svarte Tim. «Hvordan er det for deg?» Han så på henne. «Familien på tre ble to da pappa døde. Da var jeg 20. Det handler mye om mamma og musikken hennes, inkludert styr med øving, elever og celloen. Pluss gnåling om studiedagene i Milano. Hva kan jeg si,» svarte Gina. Tim trakk henne mot seg. «Ikke mer,» hvisket han. _ «Kan vi ikke bli i sengen?» spurte Gina da vekkerklokken ringte. Hun dyttet pannen mot nakken hans. «Jeg skal øve og du har forelesning, vi bestemte jo at vi skal tilbake til hverdagen,» svarte Tim og reiste seg. Gina jamret og ble liggende. «Hvorfor stresser du med faget når du vil skrive selv? Jeg har begynt å spille og komponere mer enn jeg studerer,» sa Tim. «Men jeg dro til København for å gjøre dette. Jeg må ta meg sammen,» svarte Gina. Tim smilte av 13
69394 Batteri – s. 13
26.08.2026 07:16
henne og tok på seg bokser og bukse. «Hvordan ordner du deg, da?» spurte hun. «Jeg holder bare på med musikk, det er ikke noe å ordne,» svarte han, åpnet en skuff og dro ut en T-skjorte. «Men vi andre vanlige mennesker?» spurte hun og pakket dynen rundt seg. «Alle har det vel best hvis de gjør det de syns de må. Som for deg med skriving – er det ikke sånn?» sa Tim. «Men er det lov?» hvisket Gina. «Det syns jeg,» svarte Tim og dro på seg strømper. «Ja vel,» sa hun og svingte bena ut av sengen. Da han var dratt til øving, hentet Gina frem notatbok, penn og laptop. Hun åpnet boken og så hva hun hadde nedtegnet før. – Forstå for første gang i livet at det er din egen stemme du må følge. – Unngå å følge i mors fotspor. (Gjengangere) – Noe om en 15-årig jente som bor med en deprimert mamma og fjern pappa. Storebror flytter samtidig som bestevenninnen får seg kjæreste. Gina lot notatboken ligge oppslått. Hun strammet hestehalen og stuet vekk fagbøkene. Så kokte hun tevann, valgte en av de dyre teposene og slapp den ned i koppen. Mens teen trakk, gikk hun på badet og klippet neglene. Så kastet Gina teposen, satte seg foran laptopen og åpnet et nytt dokument. Der skrev hun TA SATS og navnet sitt under. Gina stirret på bokstavene. Fingrene lå ubevegelige under henne. Hun forlot bordet, fant mobilen og ringte Bente i Oslo. «Hei, er det noe galt med kjærligheten allerede?» spurte Bente med et tett stemmesorl bak seg. «Tvert imot. 14
69394 Batteri – s. 14
26.08.2026 07:16
Men jeg har, eller Tim har fått meg til det. Jeg vil endelig prøve å skrive bok. Det er jo det jeg vil, ikke studere folk som gjør det. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne,» sa Gina. «Først: velkommen. Jeg har ventet på deg. Selv om jeg skriver andre ting enn bøker, skjønner jeg hvordan du har det. Tror jeg,» svarte Bente. «Forstyrrer jeg, forresten?» spurte Gina. «Jeg jobber til fem, så det går bra. Men du, jeg har fortalt om Julia Camerons The Artist’s Way før,» svarte Bente. «Det husker jeg ikke,» mumlet Gina og noterte på innsiden av notatboken. «Den er av og til i overkant amerikansk, men samtidig ikke – det er vanskelig å forklare. Det beste er å være åpen. Jeg syns du skal lese og se hva som skjer,» sa Bente. «Det vil jeg,» svarte Gina. En halvtime senere syklet hun ut og fant boken i byens største bokhandel. Gina startet på den med én gang hun var hjemme. Da Tim kom tilbake, møtte hun ham med tente lys, saltstenger og en vin hun så vidt hadde råd til. «Feiret vi ikke halvårsdagen forleden?» spurte han. «Jo, men jeg er endelig i gang med å åpne opp for å skrive. Bente anbefalte en bok, men det var du som satte det i gang. Takk,» svarte Gina og dro i T-skjorten hans. «Takk selv,» svarte Tim og løsnet beltet hennes. _ Hun våknet før ham. Tims øyne var lukket, sovepusten jevn. Gina kysset ham på nesetippen, pannen og munnen. Han slo opp øynene og så på henne. De lå lenge og betraktet hverandre. «Jeg har aldri opplevd dette før,» hvisket han. «Ikke jeg heller,» hvisket hun.
69394 Batteri – s. 15
26.08.2026 07:16
1
69394 Batteri – s. 17
26.08.2026 07:16
OSLO 2002–2009
Det vibrerte i bagen da hun skjøv opp døren. Gina tok et skritt til siden mens hun lette etter mobilen. De bak strømmet forbi henne i en jevn flokk ned trappen. «Hei, Tim,» sa hun og hvilte øynene på de nakne novembertrærne. «Jeg har endelig fått min første spillejobb.» Tim humret. «Vi har bare bodd her i noen måneder,» innvendte Gina mens hun smilte. «Og det er ikke annet enn et tre dagers vikariat for den faste bassisten. Men kanskje det får folk til å forstå at jeg kan mer enn å skrive musikk,» sa han. «Ikke sant. Du er jo en multimusiker,» utbrøt hun. «Deg om det,» sa han med øm stemme. «Er du på litteraturtreff ennå?» Trappen foran Gina var tom. «Vent litt,» svarte hun og småløp ned den, fortsatte ut på fortauet og frem til en trikk som seg inn på holdeplassen på den andre siden av gaten. Gina smatt inn og fant et ledig sete. «Jeg skulle rekke trikken. Møtet sluttet nemlig for en stund siden,» sa hun. «Var det bra?» spurte Tim. «Kjempe. De klappet for alle oss som var nye medlemmer, og så møtte jeg et hav av bra folk … kolleger … Tenk at jeg er en av dem nå,» sa hun. «Det er så fortjent. Jeg rekker forresten ikke hjemom, for det er øving og lydprøve og –» «Vær ute så lenge du må, hilsen fersk og veldig forelsket musikerfrue,» avbrøt Gina Tim. 19
69394 Batteri – s. 19
26.08.2026 07:16
Da han smøg seg inn i sengen en gang etter midnatt, våknet hun nok til å legge hånden på brystkassen hans. «Hvordan?» spurte Gina sakte, svevende mellom drøm og virkelighet. «Det var skikkelig gøy, vi spilte to ekstranumre og folk trampeklappet,» svarte han med lav stemme. «Det skulle bare mangle,» svarte hun og akte seg nærmere. «Du skulle bare mangle,» mumlet Tim og lot en finger løpe nedover ryggen hennes. Gina klemte seg mot ham. «La oss aldri slutte å sove uten klær.» Så spredte hun bena, han kom inn – og tiden tok pause.
20
69394 Batteri – s. 20
26.08.2026 07:16
Syv måneder senere satt de ved kjøkkenbordet i det gule morgenlyset. Fuglesang og en mild julibris flommet inn gjennom det åpne vinduet. «Er du sikker på at du ikke vil ha kaffe?» spurte Tim og løftet termosen. Gina ristet på hodet. «Jeg orker ikke de karatesparkene han setter i gang etterpå,» svarte hun og strøk seg over den store og struttende magen. Tim gled ned fra stolen og satte seg på kne foran henne. Gina humret. «Du har fridd før.» «Jeg vet, jeg vet. Men. Vi har vært to i fire år, og nå – i 2003 – blir vi tre. Det er like vanvittig som naturlig å tenke på,» sa Tim. «Samme her. Hva skal vi gjøre?» spurte hun. Han rettet seg opp og kysset henne. «Fortsette,» sa han.
21
69394 Batteri – s. 21
26.08.2026 07:16
Sam ble løftet ut av Gina bak et forheng mens hun knuget Tims hånd. Han måtte hjelpes i gang med å skrike av hender de ikke kjente. Da den lille rynkete kroppen ble lagt på brystet hennes, strøk Tim over det bløte hodet. «Det er klart du er skeptisk, du hadde ikke planlagt å møte oss på denne måten,» sa han. Gina la en finger over Sams ene hånd. «Går det an å være så liten?» Hun svelget. Tim smilte og kysset henne. Ginas mor besøkte dem rett etter hjemkomsten fra sykehuset. Da det ringte på, laget Tim eggerøre på kjøkkenet mens Gina lå i sengen og forsøkte å amme Sam som hun hadde lært. Hun hadde lukket vinduet, selv om det var varmt til å være september. Men hun ville unngå at lydene stresset dem. «Jeg skal ikke forstyrre, men jeg måtte få møte familiens nye kongelighet, det er umulig å holde seg unna,» sa moren høyt fra gangen. «Det går bra,» hørte Gina Tim svare. «Hvor er det skjønne barnet?» spurte moren. Gina kikket ned på Sam og var taus. «Det mates, du kan stikke nesen inn en kort stund,» svarte Tim. Døren ble åpnet på gløtt, og morens ansikt åpenbarte seg. «Se – der er dere, mor og sønn, så avsindig vakkert,» hvisket hun. «Det er hyggelig at du besøker oss. Men vi må 22
69394 Batteri – s. 22
26.08.2026 07:16
lande her hjemme og finne ut av ting før vi kan ses på ordentlig,» svarte Gina med ekstra lav stemme. «Selvfølgelig, Regina. Så lenge du forstår at jeg måtte. Kjære dronning, tenk at du har fått en arving, og at jeg har blitt en nonna. Jeg trekker meg tilbake, og begynner nok å hulke i bilen allerede, for dette mirakelet er større enn noe annet akkurat nå,» svarte moren med hes stemme. Sam ga fra seg et pip. «Det var da en strøken A?» sa moren og gispet. Gina løftet en arm og vinket med et lite smil. «Vi ringes, mamma.»
23
69394 Batteri – s. 23
26.08.2026 07:16
«For en smart leilighet,» sa svigermor Lena, justerte Sam på skulderen og klappet ham lett på ryggen. «God akustikk også.» Hun lo så den gråblonde boben bølget. «Vi er ikke ordentlig på plass, det er inntil videre nok med Sam,» sa Tim. «Ja da, det skjønner jeg,» svarte Lena og klappet Sam på ryggen igjen. Hun skrittet forbi en stor pappkasse med bildet av en leende baby i barnestol på, gikk til vinduet og kikket ut. «Der ser jeg et lite stykke himmel også.» Gina stilte seg ved siden av. «Vi liker oss her,» sa hun og blunket kort til Tim. Han smilte. Sam begynte å gråte, og Lena klappet ham igjen på ryggen. «Skal vi sette sammen den stolen vi kjøpte til Sam?» Svigerfar Hans smilte og gned seg i skjegget. Tim åpnet pappkassen. «Da kan vi to forberede kaffe og kanelboller,» sa Lena og ga babyen til Gina. «Jeg tror jeg må amme først,» svarte hun mens Sams gråt økte i styrke. «Gjør det på kjøkkenet, så får jeg selskap.» Lena lo. Gina kastet et blikk til Tim, men han og faren var bøyd over barnestol-delene.
24
69394 Batteri – s. 24
26.08.2026 07:16
Det falt tidlig februarregn over issvuller og brune snøkanter. Gina og Tim satt ved et bord inntil vinduet med hvert sitt store kaffeglass. Bortsett fra dem var den unnselige kafeen tom. Den unge mannen bak disken gjespet uavbrutt, og visesangen fra høyttalerne hørtes knapt i det spartanske lokalet. Sam sov utenfor i vognen. «Jeg husker ikke hva jeg heter, husker du hva jeg – eller du, heter?» spurte Gina og hvilte hodet i hendene. Tim lo kort. «Alle sa at det blir bedre med tiden, men nå har det gått fem måneder … rørte han på seg?» spurte han og stirret på vognen. «Jeg aner ikke hvem sin tur det er til å sjekke ham,» sa Gina, skjøv glasset sitt til siden og sank ned med overkroppen mot bordet. Tim reiste seg og gikk ut. Gina ble liggende. To minutter senere bar han inn en skrikende Sam. Gina tok ham imot. «Jeg tror han er sulten,» sa Tim. «Siden jeg blir tørst av ammingen, og jeg ikke vil at han fyren skal se på puppene mine, må du kjøpe noe. Da får han noe annet å gjøre. Og så snur jeg meg,» sa Gina med lav stemme. Etterpå trillet de Sam forbi fotballbanen og ned mot elven. Gina vandret ved siden av vognen med svingende armer. Med ett stanset Tim. «Jeg har glemt at jeg må begynne på musikken han produsenten i Stockholm bestilte,» sa han. «Det håper jeg du – vi, klarer,» svarte Gina og sparket til en 25
69394 Batteri – s. 25
26.08.2026 07:16
snøkant. «Hvis jeg skulle skrevet nå, ville det bare handle om å få livet snudd oppned og andre baby-relaterte ting,» sa hun. «Bra du har skolebesøk her i byen, da,» svarte Tim. «Og at det er lenge til,» mumlet Gina og kikket ned i vognen.
26
69394 Batteri – s. 26
26.08.2026 07:16
Hun smatt av bussen og så opp. Det var uventet mørkt til å være midt på dagen sent i mars. Gina strammet skuldrene, krysset gaten og startet på den slake bakken opp mot blokken der de bodde. Etter seks–syv skritt måtte hun stoppe. Gina strøk seg over pannen. Yret som hang i luften hadde gjort den fuktig. Hun så ned. Asfalten var dekket av sølepytter og sørpe. En bil passerte, en til. Så ble det stille. Gina snudde seg. Kjørebanen var tom og fri for slaps. Hun så at en mann med barnevogn nærmet seg med lange skritt. Barnet i vognen gråt. Gina skrittet ut i gaten, og mannen med vognen strente forbi. Hun gikk opp igjen på fortauet og fortsatte med små skritt. Hjemme sa Tim fra kjøkkenet: «I dag er det en ekstra fin omelett til lunsj, for å feire ditt første forfatterbesøk som mor.» Gina lente ryggen mot døren. En lun duft av stekesmør traff neseborene. Han slentret ut i gangen og smilte. «Men jeg har mistet futten,» svarte hun. «Var elevene drøye?» spurte Tim. «Ikke mer enn vanlig, det var bare noe som skjedde på vei hjem nå – kroppen orket liksom ikke. Det var utrolig tungt å gå opp bakken.» Gina sparket av seg skoene og lot jakken falle til gulvet. «Det hjelper sikkert med mat,» sa Tim. Hun la hendene på brys27
69394 Batteri – s. 27
26.08.2026 07:16
tet hans. «Du eneste. Jeg klarer ikke. Omelett, feiring – alt du gjør, er fantastisk. Men jeg må legge meg.» Han gikk etter henne inn på soverommet. «Kanskje skolebesøket krevde mer enn du trodde?» «Jeg vet ikke,» svarte Gina og krøp innunder dynen. «Vil du ha en paracet?» spurte Tim. «Hater medisin, vet du,» svarte hun, glippet med øynene og ble hentet av søvnen. Senere våknet Gina av at Tim satte seg på sengekanten. «Hva er klokken?» spurte hun. «Åtte. Sam sover,» svarte han. Gina sperret opp øynene. «Hvor ble det av dagen?» «Du trengte tydeligvis å sove. Moren din har ringt. Hun ble veldig engstelig, og vil besøke deg i morgen. Jeg tror det er bra om hun gjør det,» sa Tim. «Hvor mye fortalte du?» spurte hun. «Bare at du ble sliten og la deg,» svarte han. «Greit,» sa Gina. «Dette var en dårlig dag, husk det,» hvisket Tim og la pannen mot hennes. «Den ble bedre nå,» svarte hun og tok hodet hans mellom hendene.
28
69394 Batteri – s. 28
26.08.2026 07:16
Dagen etter satt Gina i sofaen. Hun hadde ingen skolebesøk, og kunne ta det med ro. Leiligheten var tom og taus, solstripene falt skrått på veggen. Tim var med på Sams barnehagetilvenning, men hadde satt frem en kaffetermos, to kopper og en skål med kjeks på stuebordet. Moren ringte på et kvarter senere enn hun hadde sagt. «Kom inn,» ropte Gina så høyt hun kunne. Det var stille noen sekunder. Så ringte det på igjen. Hun maste seg opp, og gikk med tunge skritt til ytterdøren. Utenfor sto moren med regndråper i det sølvgrå håret. Hun hadde rouge i kinnene og røde lepper, og holdt en papirpose med to fingre. «Kjære deg, du skulle ikke ha reist deg for min skyld? Jeg trodde Tim …» sa hun og kikket forbi Gina. «Han og Sam er i barnehagen. Jeg føler meg fortsatt veldig trøtt, så jeg går tilbake,» svarte Gina og pekte mot stuen. «Ja, trøtthet vet jeg mye om. Men ikke tenk på meg, Regina. Jeg henger av meg og gjør noe med biscottiene jeg kjøpte nede på hjørnet. De minnet meg om Milano. Vi levde jo på disse og kruttsterk espresso.» Gina dumpet ned i sofaen igjen. Hun puffet putene og prøvde å få til en god sittestilling. Moren nynnet fra gangen før hun stilnet. «Regina? Hvor har dere ekstra kleshengere? 29
69394 Batteri – s. 29
26.08.2026 07:16
Kåpen min klarer ikke vanlige knagger, vet du.» «Du får ta et plagg av en av kleshengerne og henge den på en knagg – finn på noe,» svarte Gina. Hun hørte at moren strevde og stønnet før hun beveget seg til kjøkkenet. Det var stumt i noen sekunder. «Regina? Hvor er de små fatene jeg kjøpte den gangen?» ropte moren fra kjøkkenet. Gina lente seg frem, men sank tilbake på putene. «Husker ikke, ta det du syns passer,» svarte hun. Moren åpnet og lukket skap og tallerkener smalt mot hverandre. Til slutt dukket hun opp med skorpene dandert på det lille brettet hun hadde gitt dem forrige jul. Hun plasserte det midt på bordet, og skjøv samtidig skålen med kjeks ut til kanten. «Ble ikke dette nusselig?» spurte hun og lo. «Absolutt,» svarte Gina og gjorde et nytt forsøk på å justere putene i ryggen. Moren satt seg rett overfor Gina, la hendene i fanget og studerte henne. «Så, endelig. Da er jeg her. Fortell meg – hvordan går det med min trøtte datter?» spurte hun. «Jeg er bare så merkelig sliten,» svarte Gina. «Å, ja – huff, det er jeg også, du aner ikke, det er elever og den konserten jeg skal ha neste måned … tiden strekker ikke til,» sa moren. «Jeg håper det blir bedre, det fortjener du,» svarte Gina og nikket. «Jeg vet ikke … jeg får ta meg sammen,» svarte moren, grep en skorpe og tygget. Gina lyttet til knasingen og så ut av vinduet. Moren lente seg mot termosen. «Er det bare å skru av korken og ta seg litt kaffe? Jeg håper Tim har laget den, han er så flink til det.» «Han fikset det før han og Sam dro,» svarte Gina og smilte. «Men hvordan skrur man?» spurte moren. Gina tok termosen, vred på korken og helte kaffe i begge koppene. «Ahh, herlig,» sa moren og løftet koppen. Hun holdt kaffen i munnen med lukkede 30
69394 Batteri – s. 30
26.08.2026 07:16