Bare litt til

Bare litt til

Simona Ahrnstedt

Bare litt til Oversatt av Benedicta Windt-Val

Simona Ahrnstedt Originalens tittel: Bara lite til Oversatt av Benedicta Windt-Val © Simona Ahrnstedt 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-66435-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Kamilla Ildahl Berg Omslagsfoto: Adobe Stock Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 9,75/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Stella Wallin hadde faktisk ikke trodd at det kunne skje henne. Mye dritt hadde hun vært ute for. Men dette? Hver eneste kvinne tenkte vel at akkurat hun ville bli spart. At akkurat hun ikke kunne være så dum, så uintelligent, så ubegripelig godtroende.

Men åpenbart var hun nettopp alt dette.

Stella var i sjokk. Nei, hun var sint. Nei – hun var både i sjokk og sint.

Hun klemte hardt om Chanel-håndvesken, en veske hun hadde spart til i flere år, og som hun elsket nesten høyere enn livet selv.

Den aller første reaksjonen hennes hadde selvfølgelig vært fornektelse. Hun hadde ikke kunnet tro at det var sant. Men det var det. Hun var en bedratt kvinne. For kjæresten hennes hadde vært utro. Mens Stella kjempet med sitt, mens hun konsentrerte seg om seg selv for én gangs skyld, hadde han ligget med en annen kvinne. Mange ganger … med … med … den der …

Stella hadde ikke hatt den ringeste anelse.

Hun var bedratt. Og hjemløs, for leiligheten var hans. Og arbeidsløs. Fordi … ja … fordi.

Bedratt, hjemløs, arbeidsløs. Stella hadde ennå ikke bestemt seg for hva som var verst.

Hun så seg om, kjente seg overhodet ikke igjen. Luften var unaturlig frisk. Ingen avgasser, ingen lyder. Hun fikk gåsehud av det.

Hun rettet på solbrillene. Hun hadde hatt det bra. En helt 5

grei jobb der hun til og med fikk arbeide i nærheten av det som var viktigst for henne.

Et sted å bo, noe som virkelig ikke var en selvfølge når du var åtteogtyve år i Stockholm.

Hun hadde hatt et mål og en drøm. Å, den drømmen. Den samme som hun hadde hatt så lenge hun kunne huske. En drøm som hadde vært innenfor rekkevidde for første gang på to år. En drøm om en fremtid der kreativiteten hennes, den store lidenskapen hennes, endelig skulle få slå ut i full blomst.

Og så hadde hun hatt en kjæreste.

Den jævla drittsekken.

Hvordan kunne hun være så godtroende? Hun, som aldri var naiv, som var vant til å ta hånd om seg selv. Som visste at livet ga deg en på trynet rett som det var.

Stella myste gjennom solbrillene. Hun skjønte seg ikke på landsbygda. Luften var så ren og aromatisk at hun ble svimmel. Og det var helt sinnssykt stille. Hun hadde vokst opp på et alltid like åpenlyst skittent Södermalm i Stockholm.

Hadde tatt T-banen alene fra hun var ti år gammel. Hun elsket storbypulsen. Menneskemengden. At man ikke skilte seg ut, uansett klesdrakt eller hudfarge. Parker med blomster i rette rader og spinkle trær omgitt av betong og stein.

Hun vaklet litt i de altfor høye Louboutin-skoene. De var avgjort ikke egnet til å reise i – ikke noe av det hun hadde på seg, var det. Antrekket hennes passet til en drink på byen og en drosje hjem til porten, fullstendig upraktisk som det var, men hun hadde ønsket å føle seg pen og sterk, så hun hadde valgt ut den fineste silketoppen sin, et plagg hun hadde brukt uker på å tenke ut og skjære til. Et av de beste plaggene hun hadde sydd, faktisk. For hun hadde hatt behov for å føle seg som en powerkvinne.

Nå sto hun her, ute på bondelandet, med hår som var glatt og blankt etter rettetangen, i høyhælte sko, silke og kasjmir, og forsøkte å kontrollere angsten så godt det lot seg gjøre.

Men hun hadde en plan. En solid plan. Slett ikke så ille.

Hun skulle selge huset sitt til en godseier ved navn Erik.

Det var et lite hus med verdiløs jord, full av stein, hadde Erik 6

sagt, men hun kunne få en brukbar pris ved en rask avgjørelse, og hun ville ta det hun kunne få, for det hun trengte nå, var penger. Dessuten skulle hun lete etter ledetråder som kunne fortelle henne noe om den hemmelighetsfulle moren og om den enda mer hemmelige faren, og etterpå skulle hun raskt tilbake til Stockholm for å forberede flytting til New York, koste hva det koste ville. Hun måtte komme seg vekk fra alt.

Lett som en plett.

Hvis hun bare fikk tilstrekkelig mye for huset, selvfølgelig.

Og hvis hun kom inn på utdannelsen.

Hun viftet vekk et insekt.

Så mange hvis.

Men aller først måtte hun finne Laholm.

Stella rettet på Chanel-vesken, klemte rundt halskjedet som hun alltid, alltid hadde på seg, som en talisman, og så ut over de øde omgivelsene – en tom stasjonsbygning, en motorvei og en masse åkrer.

Hvor faen lå egentlig Laholm?

Kapittel 2

Hanen gol, høyt og skingrende. Ulyden trengte seg inn i Thor Nordströms søvn. Hanen fortsatte med uvesenet sitt, så Thor sto opp, stakk hodet ut gjennom det åpne vinduet og ropte: «Nå rekker det!»

Det ble slutt på hanegalene, men man kunne høre hvordan hanen tok sats for å svare på tiltalen. Thor dro på seg klærne – utvaskede arbeidsbukser, hvit T-skjorte og en slitt, rutete skjorte – og gikk ned på kjøkkenet for å sette over dagens første kaffekjele og forsøke å våkne til liv.

Solen skinte inn gjennom kjøkkenvinduet. Det iskalde vannet i Lagan glitret mellom trærne, åsene bølget i grønt utenfor. Våronna på gården var i full gang, og han hadde en lang arbeidsdag foran seg.

Han åpnet døren, og de to hundene stormet ut.

«Alt bra?» spurte han da Nessie kom inn igjen etter en inspeksjonsrunde ute.

Den svart-hvite border colli-en logret muntert. Nessie var en gjeterhund og klokere enn de fleste mennesker Thor hadde truffet. Han klødde henne bak ørene samtidig som Pumba, den lubne, gule labradorvalpen, kom travende inn på kjøkkenet – alltid i kjølvannet til Nessie, og alltid klar til å lete etter noe spiselig. Mat var det beste Pumba visste, og han var allerede mer enn lovlig trinn rundt magen.

Thor ga begge hundene mat, drakk en kopp kaffe og helte resten på en termos. Det var på tide å komme i gang.

«Kom, så går vi en runde,» sa han.

8

Nessie sprang ut, og Pumba snublet etter så fort de korte bena hans klarte.

På denne tiden av året arbeidet Thor fra tidlig morgen til sen kveld. Han hadde en stor gård med beitemarker, plantefelt, åkrer og skogteiger som han riktignok hyret inn hjelp for å ta seg av, men som det likevel var han som hadde hovedansvaret for. Han dyrket korn, grønnsaker, frukt og bær, og han hadde dyr.

Først slapp han ut hønsene. Den høyrøstede hanen brisket seg, åpenbart overbevist om at det var han som bestemte på gården. Thors høner levde i et strengt matriarkat, så hanene fikk utkjempe sine kamper der de kunne finne dem. Hønene begynte å hakke i jorden etter mat, mens hanene voktet mot farer.

De seks hvite fjellkuene ventet allerede utenfor fjøset. Thor tok dem inn, tørket av spenene og melket dem inne i fjøset. Melken rakk til husholdningen, og han lagde til og med ost som han solgte videre. «Eldosten» hans var populær – en svensk variant av halloumi som var fantastisk velegnet til å grille. Etterpå slapp han kuene ut på beite igjen og tok seg en tur rundt på eiendommen for å sjekke at det ikke hadde hendt noe i løpet av natten. Det var mye å gjøre på en gård av denne størrelsen, og ingen dag var lik den andre. Alltid var det noe som måtte repareres, lempes eller graves, men det passet ham ypperlig – han likte å være i fysisk aktivitet. Kanskje arbeidet var en måte å slippe å tenke på, filosoferte han mens han inspiserte et gjerde som trengte å lappes på.

Av gammel vane gikk han en sving forbi magnoliabusken som hadde stått der i mange år. Den var ikke død, men i alle de årene som hadde gått siden den ble plantet, hadde den aldri blomstret – den hadde ikke produsert så mye som en knopp engang, bare blekgrønne blader og sprikende grener.

Han burde fjerne den, tenkte han, akkurat som han hadde tenkt minst tusen ganger før. Men han kunne ikke. Det var rett og slett umulig.

«Kom,» sa han i stedet og plystret på hundene, som kom i fullt firsprang.

De gikk sammen gjennom hagen, der frukttrærne blomst9

ret i ulike stadier. Epler, pærer, kirsebær og mer eksotiske trær – aprikos og mandel – på en skjermet og solrik plass.

En hauk svevde over landskapet og skremte øyeblikkelig bort småfugler og andre byttedyr. Linerler og lerker jaktet på insekter, og borte i dammen hadde et par hvesende svaner bosatt seg, til endenes store ergrelse.

«Men Pumba, da,» sa han, bøyde seg ned og løftet forsiktig valpen ut av et kaninhull der den hadde satt seg fast med baken i været. Hunden ristet seg og løp gneldrende av sted etter en humle.

Thors blikk landet på småbruket borte ved den vesle elven som rant langs grensen til eiendommen hans. Den rønna var en kilde til stadig bekymring. Huset hadde forfalt i raskt tempo de siste årene. Eieren var fra Stockholm og så ut til å gi fullstendig blaffen i det. Thor hadde tatt seg litt av det innimellom, men det beste ville antagelig være å la det ramle helt sammen. Taket lekket, vinduene måtte tettes, det var ingen isolering, og gudene alene måtte vite hvilke dyr som hadde bosatt seg der inne. Hagen besto av buskas og ugress og et enormt eiketre som noen burde felle før det skjedde en ulykke. Han hadde arbeidet en del med jorden der, gravd diker, drenert og renset – mye mer enn han burde, egentlig, men han orket ikke å se på forfallet. Dessuten var det stedet en viktig buffersone mot den verste naboen hans. Han så et glimt av vassdraget som lå like ved huset. Et lite tjern som var fullt av frosk og salamandere som likte seg i skyggen av trærne. Sommerfugler, blomster og insekter trivdes også der, det var som en biologisk mangfoldsoase i miniatyr. Kanskje han burde prøve å komme i kontakt med eieren av jorden der og be om å få kjøpe den – men det lå langt, langt nede på prioriteringslisten over alt han måtte ta tak i. Stort sett var han glad til bare han kom seg gjennom dagen uten større katastrofer.

«Hallo der!» ropte en stemme mange timer senere.

Thor kastet et blikk på armbåndsuret. Det var snart tid for lunsj, og det var My som kom gående opp bakken mot ham.

10

«Hva holder du på med?» spurte hun, ga ham et kyss på kinnet og hilste på hundene.

Noe var annerledes ved henne, det merket han med en gang, men han kunne ikke sette fingeren på hva det var. Han holdt opp hammeren for å vise hva han skulle i gang med.

«En av de nye geitekillingene har begynt å rømme. Jeg må forsterke gjerdet.»

De gikk sammen bort til geitene. Hundene diltet med. My hadde rynker i pannen, og Thor kjente hvordan det hogg til i brystet. Alltid denne angsten for at noe forferdelig skulle skje. Hadde det hendt noe?

Da de kom frem til innhegningen, studerte My den skyldige – en hvit og svartflekket killing som kikket på dem med uskyldig mine. Thor sendte den et strengt blikk. Dagen før hadde han måttet løpe etter den helt bort til veien før han fikk tak i den. Hun møtte blikket hans og vippet med ørene.

Munnvikene vippet oppover, og det så ut som hun lo av ham.

«Hun er ny?»

Thor nikket.

«Hva heter hun?» spurte My. «Jeg kaller henne Trøbbel.»

«Hei, Trøbbel, du er så fin, så – du må ikke høre på ham,» sa My og strakte frem fingrene. Killingene begynte øyeblikkelig å tygge på jakkeermet hennes. My skyndte seg å trekke til seg armen.

«Vi må snakke sammen, Thor,» sa hun og bet seg i leppen.

«Faen også.» Hadde det noen gang fulgt noe positivt etter frasen «vi må snakke sammen»?

«Du vet at jeg liker deg,» begynte hun.

«Jeg liker deg også,» sa Thor oppriktig. De hadde kjent hverandre lenge, helt siden de gikk på skolen. Det siste halve året hadde de vært mye sammen, og til og med havnet i sengen flere ganger. Han så på henne som kjæresten sin, det gjorde han – men samtidig hadde de aldri snakket om fremtiden. Eller om forholdet sitt. Han var ikke dummere enn at han skjønte at det ville bli en forandring på dette nå.

«Hm,» sa My, la armene i kors og så vekk. Hun var en 11

kvinne som gikk rett på sak, og det likte han. Men nå så hun både trist og sint ut.

«Hva er det?» spurte han.

«Du er ganske dårlig til å vise at du liker meg, det må jeg si.» My skjøt haken frem.

Hvis han skulle være ærlig, hadde forholdet deres vært mer bekvemt enn lidenskapelig. Men han hadde gått ut fra at hun var fornøyd. Han visste ikke hva han skulle si, hva hun ventet seg.

«Synes du at alt er bra mellom oss?» spurte hun.

My var morsom, klok og sexy. Pen også, med det lyse håret og de blå øynene – han hadde alltid vært svak for den typen.

Kona hans hadde også vært blond med blå øyne. Og hun hadde også vært ekspert på å stille ledende spørsmål.

«Hva synes du?» spurte han forsiktig. «Ærlig talt vet jeg ikke hva jeg synes. Du er en fin fyr.»

«Men?» «Ingen men. Du er en god mann. Men av og til lurer jeg på om vi burde ta en pause.»

Pause? Han skjønte ingenting. «Mener du at du vil gjøre det slutt mellom oss?»

«Det føles som et stort skritt. Det er jo mye som er bra,» sa hun, uten å virke helt overbevist.

Thor stakk hammeren i beltet. Han så ut over det ene jordet og oppdaget at traktoren hans sto stille midt utpå. Den hadde kranglet en del, og nå så det ut som den hadde stanset.

«Jeg tror jeg trenger å tenke meg om,» sa My. Han klødde seg på kinnet.

«Kanskje prøve å treffe andre?» sa hun.

Thor sluttet å klø seg. «Hvilke andre?»

«Jeg vil ikke såre deg, Thor, men du må jo også merke at dette mellom oss ikke egentlig fører til noe som helst.»

Hun hadde rett. Og det var hans feil, han visste det. My fortjente en mann som elsket henne fullt og helt, han var den første til å innrømme det. En som ville satse helhjertet. Som kunne gi henne det hun ville ha. Som ikke var skadet, ødelagt og alt mulig.

«Hvis det er det du vil,» sa han. Hun ville ikke være den 12

første som forlot ham. Tvert imot. Folk forsvant ut av livet hans hele tiden. Man måtte tåle det. Eller gå dukken.

«Jeg vet faktisk ikke hva jeg vil. Men jeg synes det er best å være ærlig.»

«Du har rett.» Han så bort mot traktoren igjen. Føreren, en ung kar som hjalp ham av og til, hadde hoppet ut av førerhuset og sto og klødde seg i hodet.

«Jeg har kort lunsj, jeg må tilbake på jobben,» sa My. «Går det bra med deg?»

«Ja da. Jeg må jobbe videre,» sa han og slo ut med armen mot traktoren og åkeren.

Hun ga ham en tvilende klem, sa adjø og gikk. Han så henne gå, så det lyse håret bølge rundt skuldrene, så den lettede holdningen.

Denne dagen lå ikke på noen topp ti-liste, det måtte han innrømme.

Langt senere samme dag satt Thor i bilen og så toget mot Malmö langsomt rulle sørover og forsvinne i det fjerne. Han hadde skysset foreldrene sine til stasjonen. De skulle treffe venner, se en forestilling i Malmö-operaen, sove på hotell og nyte en hotellfrokost. Det var en sjelden foreteelse, og han var glad på deres vegne.

Kroppen verket etter enda en lang dag.

Lang uke.

Langt liv.

Han var seksogtredve, men akkurat nå følte han seg som det dobbelte. Han pustet ut. Tømte sinnet.

Det var så deilig å bare sitte der i bilen en stund og late som om tilværelsen var uten krav. Som om de eneste utfordringene han hadde i verden var å kjøre hjem, åpne en øl og bestemme seg for om han ville se på TV eller lese en bok.

Thor holdt på å le høyt, for det var så fjernt fra det livet han levde som det var mulig å komme.

Han ga seg selv en liten stund til, men så var det på tide å ta nye tak. Fikse gården og ansvaret.

Idet han vred om startnøkkelen, kom en kvinne gående over asfalten. Hun hadde langt, mørkt hår, og mesteparten 13

av ansiktet hennes var skjult bak et par enorme solbriller, selv om maisolen var på vei ned. På denne tiden av dagen var det øde og tomt nede ved stasjonen – bussen hadde nettopp gått, og Thor så ingen andre biler.

Han nølte med fingrene rundt nøkkelen. Det var ikke slik at han kjente alle i byen, så liten var ikke Laholm. Selv om han hadde bodd her i hele sitt liv, var det mange mennesker her han aldri hadde truffet. Men han hadde noenlunde oversikt over folk i sin egen aldersgruppe, og denne kvinnen hadde han aldri sett før. Dessuten skilte hun seg så til de grader ut fra de vanlige innbyggerne i Laholm, at han var nokså sikker på at hun var utenbys fra. Fra Stockholm, hvis han skulle gjette. Det var vanskelig å peke på akkurat hva det var – kanskje de utrolig høyhælte skoene eller den sofistikerte stilen. Hun så i hvert fall ikke ut som en småbyjente.

Det virket ikke som hun visste hvor hun skulle heller, for hun så seg om som om hun lette etter noe. En lang stund ble hun stående og stirre på den gamle stolpen ved drosjeholdeplassen og studerte oppslaget der det sto at det for tiden ikke var mulig å bestille drosje i Laholm og omegn. Det var et evig problem med drosjer her omkring.

Thor ventet, slitt mellom ønsket om å komme seg hjem og nysgjerrighet etter å se hvordan denne storbykvinnen hadde tenkt å løse situasjonen. Var det noen som skulle komme og hente henne? Hvis ikke ville det bli vanskelig å komme videre herfra. En togstasjon midt i ingenmannsland, et mislykket byggeprosjekt som gjorde at Laholms sentrale jernbaneknutepunkt hadde havnet langt ute i ødemarken.

Thor klemte hardt om rattet.

Denne kvinnen var ikke hans problem. Han hadde mer enn nok av andre problemer å ta av. Faktum var at problemkontoen hans var overfylt. Det han trengte, var en dag, eller bare en halvtime, uten kriser.

Hun var voksen, hun fikk komme seg videre herfra på egen hånd.

Skjønt …

Motvillig slo han av motoren igjen. Han kunne ikke engang forklare hvorfor han gjorde det. Han ventet og håpet 14

i det lengste at det skulle dukke opp noen andre, men da det fortsatte å være like rungende folketomt rundt stasjonen, åpnet han bildøren, uten entusiasme, og steg ut.

Kvinnen snudde seg mot ham med en gang.

Et vindpust kom mot ham og bar med seg duften av sjasmin og sandeltre.

Kanskje var det bare innbilning. På samme måte som det lille grøsset som løp ned langs ryggraden på ham.

«Hei. Hvordan går det?» ropte han.

Solbrilleøynene stirret på ham som om han hadde skremt henne. Thor forsøkte å se ufarlig og snill ut, ikke stor, ustelt og sur, som var det han var.

«Er alt i orden?» spurte han. Duften av sandeltre og blomster bølget mot ham igjen.

«Hvor er byen?» spurte hun med tydelig stockholmsdialekt i den dype stemmen. Selvfølgelig kom hun fra hovedstaden. Det fremgikk av alt, fra den usjenerte holdningen til det upraktiske fottøyet. Han lot blikket hvile på de blanke, svarte skoene med de sylspisse hælene. De var ganske pene, det måtte han innrømme. De fikk bena hennes til å se ut som de aldri tok slutt.

Han pekte bortover mot Laholm.

«Den retningen der,» sa han.

Hun begynte å gå, uten et ord.

Han så etter henne. Skulle det være en spøk?

«Du kan ikke gå dit,» ropte han etter henne. Hun var definitivt ikke kledd for en lang marsj. Mer for en avslappet kveld i en bar. Hun ville passe godt i en luksuriøs skinnsofa.

Kanskje i aftenkjole, og med strømpekledde ben som laget den helt spesielle knitrende lyden når hun beveget seg. Med det mørke håret mot bare skuldre. «Det er for langt. Det tar over ti minutter med bil,» tilføyde han.

Kvinnen stanset. Hun flyttet den store, blanke håndvesken over på den andre skulderen. Til og med Thor kunne se at den var eksklusiv. Parfymeduften nådde ham igjen. Varm.

Sensuell. Helt malplassert.

«Når går bussene, da?» spurte hun. «I denne retningen, altså?» mumlet hun litt lavere.

15

«Du mistet bussen.» Det hendte ofte.

Hun skar en grimase.

«Så flott, da. Ja vel, og hvor får jeg tak i en drosje, da?»

«Det finnes ingen drosjer heller,» sa han. Drosjeselskapene kom og gikk.

«Ikke i det hele tatt? Fleiper du?»

Ja visst. For det var nettopp det han var kjent for – humoren sin.

«Du er på landet,» forklarte han med stigende irritasjon.

Han var sliten, det var ingen grunn til at hun skulle være så amper, og vakre ben og en hes stemme kunne ikke kompensere for hva som helst. «Det er slik det er på landet. Kommer det ikke noen og henter deg?»

Hun sendte ham et blikk som om det var det dummeste spørsmålet hun hadde hørt. Og det var det kanskje også. Det var noe ensomt ved henne.

«Nei.» Thor ventet på at hun skulle utdype svaret.

«Jeg klarer meg selv,» la hun til.

«Så fint, da.»

Han ble stående, dratt mellom to motstridende impulser.

Han burde virkelig kjøre hjem. Overlate henne til skjebnen.

Ta tak i noen av de minst tusen tingene som ventet på ham.

Men samtidig …

Kvinnen sto sammenbitt og taus. Hun holdt hardt om håndvesken med den ene hånden. Knokene hadde hvitnet.

«Men skal jeg skysse deg, da?» spurte han, ettersom han åpenbart ikke var i stand til bare å kjøre fra henne.

«Jeg sa jo at jeg klarer meg,» svarte hun kort og snudde seg vekk fra ham.

Thor stirret på ryggen hennes.

Ja, men da så.

Han satte seg inn i bilen. Startet motoren. La inn reversen.

Kikket i bakspeilet.

Hun sto der fremdeles. Fem minutter, det var alt det var snakk om. Han hadde gitt seg selv fem minutters fred og ro, og dermed hadde han havnet i denne situasjonen i stedet for å være på vei hjem. Men han kunne ikke bare la henne stå 16

der. På landet hjalp man hverandre. Det var det han var oppdratt til. Det var det man gjorde.

Irritert åpnet han bildøren igjen.

«Skal du til hotellet?» ropte han. Det var ingen stor omvei for ham, i så fall, han kunne vel sette henne av der.

Hun var taus lenge, og så svarte hun: «Nei.» Fremdeles med den samme overlegne holdningen. Men det var noe ved henne, en skjelving i stemmen, de hvite knokene, som vitnet om at hun ikke var fullt så tøff som hun forsøkte å gi inntrykk av.

«Er du her for å besøke noen?»

«Nei.» «Har du gått av toget på feil stasjon, da?» spurte han.

«Jeg er vel ikke helt idiot heller.»

«Nei, hvis du sier det, så,» sa han – ikke helt overbevist.

Som sagt. Han burde bare la henne stå der. Men det var allerede blitt kjøligere i luften. Maikveldene var ikke særlig varme ennå, og nettene kunne være skikkelig kalde. Så sent som i forrige uke hadde de hatt frost, og de ville sikkert få en eller to jernnetter til før faren var over.

«Finnes det virkelig hverken buss eller drosje?» ropte hun.

Thor ristet på hodet.

«Hvor lang tid tar det å gå?»

Han så på de upraktiske skoene hennes. «Det kommer selvsagt an på hvor fort du går. Det er nesten en halv mil. Skal du inn til sentrum?»

«Jeg vet ikke. Nei, jeg tror ikke det. Jeg skal til Magnoliaveien.»

«Hvilket nummer?»

«Tre.» Hun bet seg i leppen og tok et skritt mot ham. «Vet du hvor det er?»

Plutselig falt alt på plass. Det var jo henne. Det måtte det være. Den blærete stockholmeren. «Det er på den andre siden av elven,» sa han, ikke fullt så medfølende lenger. «Det er enda lenger borte,» utdypet han.

«Naturligvis,» sa hun.

Det virket som luften hadde gått ut av henne. Hun strøk seg over håret. Tok av seg solbrillene. Avstanden var for stor 17

til at han kunne se øynene hennes, men det så ut som hun hadde mørke ringer under dem. Det var ingen grunn til å synes synd på henne, forsikret han seg selv. Selv om hun så trøtt ut. Og litt nedslått.

«Hva skal du gjøre der?» spurte han.

«Hvor?»

«I Magnoliaveien.»

«Jeg skal bo der.»

Han hadde vanskelig for å holde forbauselsen ute av stemmen. «Mener du det?»

«Jeg eier huset,» sa hun og skjøv haken trassig frem. «Det er mitt.»

«Skal jeg kjøre deg dit, da?» hørte han seg selv si. Det var jo ikke snakk om at hun kunne gå dit.

Hun så på ham, gransket ham nøye, fra topp til tå, som om hun forsøkte å bedømme om han var en sinnssyk morder. Han kjente det lette grøsset igjen. Tydeligvis besto han granskningen.

«Hvis det ikke er for mye bry,» sa hun og kom mot ham på de urimelig høye hælene. Bakken var ujevn, og hun snublet litt.

Det var så vidt han ikke himlet med øynene.

«Hopp inn,» sa han.

Dette kunne bli interessant.

Kapittel 3

Stella lurte på om det ikke var direkte uintelligent av henne å sette seg inn i bilen til en fremmed mann. Hennes evne til å bedømme menn var jo beviselig under enhver kritikk. Peder, den forhenværende kjæresten hennes, kulturmann, overklassegutt og utro kryp, hadde for eksempel bedratt henne i en evighet uten at hun hadde ant noe om det.

Med Ann. Ann! «Det er da helt utrolig at bussene går så sjelden!» sa hun og la hånden på dørhåndtaket for sikkerhets skyld. Den mørkhårede bilføreren kunne like gjerne være en seriemorder som ventet på de intetanende ofrene sine ved stasjonen.

Mannen svingte ut på veien. Bevegelsene hans var rolige, og det var noe solid over ham, som om han var bygget for å motstå vær og vind.

«Du er på landet nå. Man får være glad for at de går i det hele tatt.»

Han hørtes ikke farlig ut. Snarere irritert. Og med den inngrodde skitten rundt neglene og den utvaskede flanellsskjorten var han i det minste ikke en kulturmann, noe som talte til hans fordel akkurat nå.

At hun aldri lærte!

Stella lukket øynene. Hun kunne ikke noe for det, hun ble fascinert av menn som kunne sitere franske klassikere, som hadde oversikt over teaterforestillingene, og som rent generelt var velformulerte. Peder, med sin kjendisbakgrunn, sin overklassefamilie, jobben som regissør og sin gjennomtenkte klesstil, hadde hun falt for umiddelbart. Og han hadde falt 19

for henne. I hvert fall til han begynte å knulle Ann. Stylisten Ann Bokgren, som næret en usunn kjærlighet til fargen beige.

Og til andres kjærester, åpenbart.

Hun åpnet øynene igjen og smugkikket bort på mannens bukseben. De var rene. Lårene presset mot det slitte denimstoffet.

«Hvor lang tid tar det å kjøre til Magnoliaveien?» spurte hun mens landskapet suste forbi utenfor bilvinduet. Det var helt ufattelig frodig og grønt.

«En stund til,» svarte han, uten å se på henne.

Stella tok opp telefonen. Den var nesten utladet, og hun hadde ikke fått med seg laderen. Det var som om hun ikke kunne tenke ordentlig lenger. Hun hadde reist fra Stockholm impulsivt og lite gjennomtenkt, og alt hun hadde fått med seg, var undertøy, sminke og kredittkort. Vanligvis var hun en kvinne som kunne ta vare på seg selv. Men det var ingen som visste at hun hadde satt seg inn i denne bilen. Det var helt unødvendig uforsiktig av henne. Fort tastet hun inn en melding til bestevenninnen sin, Maud Katladottir.

STELLA: Jeg sitter i en bil, får skyss til småbruket. Telefonen dør snart.

Hun så ut gjennom vinduet igjen. Hun hadde vært her som barn, men hun kjente overhodet ikke igjen landskapet. Halland. Det var ikke et område hun visste særlig mye om, akkurat.

MAUD: Bil? Er du OK? STELLA: Ja. Hun håpet det, i hvert fall.

MAUD: Har du truffet godseieren ennå? Er han kjekk?

STELLA: Ingen godseier. Bare sur bonde.

Hun la telefonen ned i fanget.

«Er du herfra?» spurte hun mens hun plukket på telefonen.

Hvor lenge kunne sytten prosent holde?

«Ja visst. Født og oppvokst,» sa han og satte på blinklyset for å svinge.

«Jeg kan vippse penger for bensinen,» tilbød hun og anstrengte seg for å lyde vennlig.

Han sa ikke noe.

20

«Har du Vipps?» spurte hun.

Han ristet langsomt på hodet, som om spørsmålet var idiotisk. Kanskje han ikke visste hva Vipps var? Eller?

«Eller så kan jeg gi deg kontanter,» sa hun. Hun hadde fortsatt noen sedler igjen i lommeboken. Hun måtte ta seg frem til en minibank. Det fantes vel minibanker her?

«Ikke tenk på det,» sa han.

Bevegelsene hans var beherskede. Han styrte, svingte og giret i rolig takt. Han var storvokst, lårene strammet mot jeansen når han tråkket på pedalene, og han opptok mye plass. Han sendte henne et raskt blikk. Det var virkelig raskt, men han tok henne i å studere ham, og av en eller annen grunn rødmet hun. Rødmet. Stella kunne ikke huske sist hun hadde gjort det. Men for all del. Han var ikke direkte stygg.

Hvis man altså likte den landlige, røffe typen.

«Hva heter du?» spurte han.

«Hvorfor vil du vite det?» spurte hun skarpt.

Han svingte igjen.

«Men slapp av litt, da. Jeg bare prater. Jeg heter Thor.»

«Stella,» sa hun etter en viss nøling.

Og hun skulle slappe av når hun var ute av denne bilen.

Menn skjønte virkelig ingenting. Det sto ikke akkurat stemplet i pannen på en mann om han var skikkelig eller om han var en som klådde, eller det som verre var.

Stillheten senket seg mellom dem igjen.

Togreisen fra Stockholm hadde vært et mareritt, med skrikende småunger og en gjeng middelaldrende kvinner som ustanselig lo hysterisk. Da Stella skulle skifte tog i Göteborg, hadde hun gått til feil perrong og nesten mistet det korresponderende toget. På høyde med Halmstad hadde hun fått panikk da det gikk opp for henne at hun virkelig var på landet. Hun kjente ingen her, visste knapt nok hvor her var.

De passerte hus, bondegårder og skog. En del hus var nymalte og velstelte, mens andre sto forlatte og bortglemte.

Etter en stund kjørte de inn på en mindre vei, så hun antok at de snart var fremme, og begynte å slappe av litt. De nærmet seg en rønne på den ene siden. Den var virkelig falleferdig, og Stella tenkte at noen burde rive hele rakkelet og bygge 21

noe nytt. Faktisk gledet hun seg til å få se sitt eget sted nå.

Hun sjekket enda en gang at hun hadde nøkkelen, og den satt på nøkkelknippet, slik den alltid hadde gjort. Hun strøk over den med pekefingeren og lurte på hva moren ville sagt om datteren sin akkurat nå. Det var umulig å si. Mamma hadde avskydd alt som hadde med Laholm å gjøre, og hun hadde brutt alle bånd til opprinnelsen sin. I håndvesken hadde Stella også noen sjokoladekjeks og en skrukkete tepose som hun hadde plukket med seg fra førsteklassevognen. Hun ville lage seg en kopp varm te og spise sjokolade. Hun hadde ingen anelse om hva som fantes i huset. Porselen og møbler, i hvert fall, det husket hun at advokaten hadde sagt under booppgjøret. Hun hadde vært helt ute av seg på det tidspunktet, og nå var det noen år siden sist hun hadde snakket med ham, så hun visste faktisk ikke noe mer. I morgen skulle hun ta tak i alt sammen.

Thor saktnet farten.

«Er det noe galt?» Å, herregud, han hadde vel ikke tenkt å prøve seg på noe nå?

Bilen stanset.

Thor satte bilen i fri, og Stella var på nippet til å protestere.

«Skal du hente noe?» spurte hun i stedet. Hun ville ikke være uhøflig, men hun lengtet virkelig etter å komme frem nå.

«Det er her,» sa han og nikket mot det falleferdige stedet.

«Bak den rønna?» spurte hun skeptisk.

Eller hadde han bare tenkt å sette henne av her midt ute i ødemarken?

«Du, jeg er lei for at jeg var så ubehagelig nede på stasjonen,» sa hun så vennlig hun kunne. «Men jeg har hatt noen tøffe dager.»

Thor lo, kort, tørt og helt uten humor.

Stella tvang seg til å le med. «Jeg ville virkelig sette pris på om du kunne kjøre meg hele veien. Jeg kan gjerne betale for bensinen. Hvis du ikke har Vipps, kan vi løse det på en annen måte.»

Hun tok i bruk det toneleiet hun brukte å ty til når en kunde i butikken var ekstra vanskelig. Når en sulten, hjem22

meværende frue fra Östermalm syntes at hun fikk dårlig service, eller når en gyllenblond milliardærarving freste at Stella måtte få opp farten.

Med en plutselig bevegelse strakte Thor seg frem over henne. Stella holdt på å skrike høyt. Det var så uventet, og hun var allerede på vakt. Hun presset ryggen inn mot baksetet. Skjorten hans streifet henne, og hun kjente en duft av natur og varme fra ham. Men han rørte henne ikke, bare mumlet noe, strakte ut armen, trakk i dørhåndtaket og åpnet døren for henne.

«Du er ikke den eneste som har hatt det tøft i det siste.»

Han nikket mot den falleferdige rønna. «Det der er huset ditt.»

Stella nølte litt før hun langsomt gikk ut av bilen. Hun snudde seg. Det måtte være en ondskapsfull spøk.

«Er du sikker –» begynte hun, men ble avbrutt da han smelte igjen døren etter henne og kjørte av sted så støvskyen sto.

Stella var ute av stand til å ta inn hele den bisarre situasjonen da hun snudde seg mot huset og stirret på det. Hvis hun så nøye etter, kunne hun faktisk kjenne igjen barndommens feriested. Da hun var liten, hadde de hatt et bilde av det i en gullramme hjemme. Men på bildet hadde det vært et velstelt og hyggelig småbruk, en svensk idyll med hvite vindskier og roser og blomstrende riddersporer, ikke en nedslitt, lurvete rønne som nesten var skjult av buskas. Hun tok et skritt frem. Grusen knaste under skosålene, og med ett husket hun akkurat den lyden. Huset hadde tilhørt besteforeldrene hennes på morssiden, og hun hadde vært her for lenge siden, da hun var liten, kanskje ni–ti år. Hun hadde minner om nyrakt grus under føttene, om glatte, nyvaskede tregulv, fargeglade filleryer og knallrøde pelargonier i vinduene. Selvsagt var det lenge siden nå, men dette … Det var jo knapt nok beboelig.

Noe tutet høylytt, og Stella hoppet himmelhøyt. Mørket hadde falt på i løpet av den korte bilturen, og hun rotet febrilsk rundt i håndvesken. Endelig fant hun nøkkelen og klemte hardt rundt den. Hva hadde hun egentlig tenkt på?

Innerst inne hadde hun nok fantasert om det sjarmerende 23

småbruket hun hadde arvet. Akkurat som folk gjorde i bøker og på film. Hånden skalv da hun satte nøkkelen i låsen og vred om. Men hvis dette hadde vært en film, ville Thor selvsagt vært en sjarmerende, kjekk mann som så rett igjennom fasaden hennes og lærte henne å forstå seg selv. Ikke en gretten landsens gubbe som dro sin vei så fort han hadde fått sparket henne ut av bilen.

Selvfølgelig satte nøkkelen seg fast i låsen. Stella vrikket og vred på den, nesten hysterisk etter hvert – men den rikket seg ikke en millimeter. Tenk om hun ikke kom seg inn? Det ble mørkere og kaldere for hvert minutt som gikk. Hun var iskald, sulten og tissetrengt, og hun hørte merkelige lyder.

Hvorfor hadde hun kommet hit? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Hun halte og dro i nøkkelen som en gal, og til hennes store lettelse gikk den omsider rundt i låsen.

Langsomt åpnet hun døren. Det var bekmørkt, og en fuktig, innestengt lukt slo mot henne. Hun famlet med hånden over veggen og fant en lysbryter som hun trykket på, men ingenting skjedde. Det gikk ikke an å tenne lyset. Strømmen var vel avstengt – den muligheten hadde ikke streifet henne engang. Det betydde selvfølgelig at hun antagelig sto uten både lys og varme. Fantastisk. Hun forsøkte å holde panikken under kontroll mens hun tok noen forsiktige skritt inn.

Huset besto av en mørk entré, et kjøkken på den ene siden og en bitte liten stue på den andre. Alt var så mye mindre enn hun husket det. Famlende tok hun seg frem til toalettet. Skålen var tørr, det var bare litt gress i vannlåsen, og da hun vred på kranen på håndvasken, der det nesten ikke var plass til hendene hennes, kom det ikke noe vann. Så hun hadde altså hverken varme, strøm eller vann.

Hun tisset i det tørre toalettet likevel, og tørket seg med det aller siste papirlommetørkleet sitt. Så rettet hun på klærne og gikk ut i det minimale kjøkkenet. Der var det i det minste et vindu, og selv om det var så skittent at det så helt grått ut, slapp det inn det aller siste kveldslyset. Snart ville det bli mørkt som i en sekk.

Kjøkkenskuffene var stort sett tomme. Da hun trakk dem 24

ut, fant hun bare tørre gummistrikker, støvete binders og noe sammenrasket bestikk, alt like rustent og skittent, som skramlet rundt. Men halleluja – i en av skuffene fant hun noen telys og en gammel fyrstikkeske. Hun satte lysene på et sprukkent fat, tente dem og sparket av seg skoene. Gulvet var iskaldt mot fotsålene, men tærne og fothvelvingene verket av de høyhælte skoene. Det hadde vært en feilberegning å reise i dem. Men hun hadde hatt behov for kule sko og velsydde klær som en slags rustning. Ikke at det hadde hjulpet henne noe særlig.

Hun åpnet overskapene i kjøkkenet. Noen kopper, et flekkete glass og to fat med skår i var alt som fantes der. Den siste skapdøren Stella åpnet, førte inn til spiskammeret. Hyllene var tomme, med unntak av et par bulkete hermetikkbokser med etiketter det var umulig å tyde. Hun skulle akkurat til å lukke døren igjen da blikket hennes falt på noe som sto lengst inne. Hun strakte hånden inn og trakk frem en støvete helflaske med brennevin. Etiketten var skrapt av. Det luktet skarpt da hun skrudde av korken, men da hun tok en slurk, kjente hun hvordan varmen fra en billig, men absolutt drikkelig whisky spredte seg gjennom halsen og ned i magen.

Hun tok med seg fatet med lysene, flasken og fyrstikkene ut i det hun husket som allrommet. Hun tok en slurk til og studerte elendigheten. En slagbenk med avskallet farge, en tynn, flekkete madrass og et ødelagt ryggstø, pluss en stor trekiste, var de eneste møblene som sto igjen. Det var alt. Ingen filleryer, gardiner eller puter. Ingen bilder eller hyller. Bare et nakent gulv, to ødelagte møbler og en innestengt lukt. Huset hadde et loft, husket hun, men hun våget ikke å prøve på å gå opp dit i mørket. Med den uflaksen hun hadde for øyeblikket, kom hun sikkert til å ramle ned og brekke noe.

Stella tok en slurk whisky til. Hun begynte å bli litt brisen.

Hun satte seg på den tynne madrassen på slagbenken. Gomlet i seg sjokoladekjeksen. Spørsmålet var om hun kunne synke særlig mye dypere. Antagelig kom hun til å bli spist opp i natt. Av edderkopper og mus. Og ingen i hele verden kom til å bry seg om det.

Hun klemte om flasken og holdt håndvesken sin i fanget.

25

Dette var alt hun eide nå. En falleferdig rønne. En gammel whiskyflaske, mammas halskjede, designervesken og skoene sine. Det hadde jo vært sprøtt å komme hit på denne måten.

Hun hørte noe som tutet igjen, og deretter noe som krafset.

Hun tok en skikkelig slurk til. Landet var så til de grader ikke noe for henne.

Det plinget i telefonen. En SMS fra Peder.

PEDER: Jeg savner det vi hadde.

Hun tekstet i rasende fart: STELLA: Da burde du kanskje ikke ha ligget med Ann. Fremdeles kunne hun ikke fatte at Peder hadde vært utro med Ann. Av alle mennesker hun kunne ha tenkt seg at Peder kunne bli tiltrukket av, var Ann den aller siste – Ann som elsket klær, leppestifter og hårpynt i ulike nyanser av beige, og som hadde babystemme. Stella hadde arbeidet i en elegant klesforretning i flere år. Hun hadde arbeidet i kassen, tatt seg av fakturaer og bestillinger, og smisket for kunder.

Ann, som var frilans stylist, kom innom med jevne mellomrom og lånte klær til kjendiser og TV-profiler. Peder hadde truffet Ann flere ganger, og han pleide å le av henne og kommentere hvor blåst hun virket. Vel, vel. Det hadde åpenbart ikke hindret ham i å havne i køya med henne.

PEDER: Savner du meg?

Dessverre rakk ikke Stella å svare noe ironisk og bitende før telefonen døde.

Hun trakk føttene opp under seg, drakk litt mer whisky og la seg ned på den knirkende slagbenken. Peder hadde såret henne så fryktelig, hun visste ikke hva hun følte for ham lenger.

Hun rørte på seg. Det var underlig, men kroppen hennes husket denne slagbenken. Hun hadde både sittet og ligget her som barn. Da hadde benken vært malt og fin, med dyner som luktet nyvasket. Hun hadde sovnet i fanget til moren sin etter en middag. Døset og lyttet til samtalen mellom moren, mormoren og morfaren. Nå krøp hun hutrende sammen så godt hun kunne og forsøkte å holde fast i det minnet. Hun lukket øynene og anstrengte seg for å overhøre alle de uvante lydene, knakingen og raslingen, og i stedet mane frem minnet 26

om den kvelden. Det var et fint minne, en av de få gangene moren ikke hadde kranglet med foreldrene sine. En middag med rødvin og hyggelig stemning. Moren var nok blitt litt småfull, men mamma Ingrid ble aldri slitsom når hun drakk, bare munter og fnisete, og Stella hadde elsket å se sin intense, kjølige mamma bli rød i kinnene og glad. Litt mykere i kantene.

Litt etter litt falt Stella i en urolig søvn på den medtatte slagbenken. Hun drømte om utro menn, penger som rant vekk mellom fingrene, og livsviktige ting som hun lette etter, men ikke kunne finne.

Kapittel 4

Neste morgen sto Thor opp like tidlig som vanlig. Det var lørdag, men dyrene brydde seg ikke om hvilken ukedag det var. Han gjorde klar kaffetrakteren og slapp ut hundene.

Pumba begynte øyeblikkelig å gni seg mot en gresstue.

«Du kommer ikke til å bli til noen nytte i det hele tatt,» ropte han til den skitne valpen mens han dro på seg støvlene.

Pumba løftet en snute full av jord mot ham, nøs og glefset lykkelig tilbake. Nessie snuste rundt, ivrig etter å komme i gang med dagens virksomhet. Det første Thor gjorde, var å slippe ut hønsene. De kom ut i full fart og begynte å plukke i seg av frø og insekter. Den største hanen glodde olmt på ham før den gikk tilbake til å holde styr på flokken sin. Kuene måtte melkes – de sto allerede nede ved fjøsdøren som vanlig, og ventet på å få slippe inn. Fjellkuer var en hardfør liten rase, godt tilpasset den svenske naturen. Tre av dem hadde kalver akkurat nå, og han klødde dem og godsnakket med dem. De var personligheter, alle tre – den ene elsket å bli klappet på brystet, den andre å bli kilt forsiktig under halsen. Da melking og kos var overstått, slapp han dem ut igjen, alle sammen. Kalvene var inne i fjøset om natten, men om dagen gikk de sammen med mødrene sine ute på beitet. Dyrene hans vekselbeitet, noe som innebar at han lot sauene og kuene bytte beiter av og til – et naturlig og rolig liv som var godt for både dyrene og landskapet.

«Vi må se til sauene,» sa Thor til Nessie da han hadde gjort rent i fjøset. Han fikk et kort, anerkjennende bjeff til svar.

De fleste av søyene hadde fått lammene sine, men han 28

hadde et par som var sent ute, og han ville se hvordan det sto til med dem.

Nessie løp foran, Thor og Pumba fulgte etter. Han lurte på hvordan denne stockholmskvinnen – Stella – hadde hatt det på småbruket i natt. Kanskje han ikke burde ha dratt fra henne der likevel? Nå slo det ham med ett at det antagelig hverken var vann eller strøm i huset. Det hadde han overhodet ikke tenkt på kvelden før. Strømmen måtte ha vært avstengt i evigheter, og han var usikker på om det var lagt inn kommunalt vann – han visste bare at eiendommen hadde en egen brønn som han hadde sett til noen ganger, men som meget vel kunne ha tørket ut nå. En bølge av dårlig samvittighet skjøt gjennom ham.

Det så ut til at sauene hadde det bra nede i havnehagen.

Lammene diet i morgensolen, søyene beitet, og alle så ut til å være i god form, selv om de betraktet Nessie med en viss skepsis. Et stykke lenger borte mekret Trøbbel lykkelig oppe fra en steinhaug som hun hadde klatret opp på for å tygge på et rønnetre. Da han hadde tatt en sving forbi dammen og kom inn for å sette på kaffen, var klokken åtte.

Mens kaffetrakteren putret, lette han frem kavringer og rugkjeks som han pakket inn i et kjøkkenhåndkle. Han kokte egg, drakk en kopp kaffe og helte resten på termosen. Så spiste han en brødskive mens han sto ved benken, og etterpå fylte han en stor plastdunk med vann. Til slutt pakket han ned ost og noen kjøpeepler og gikk den korte turen bort til småbruket.

Huset virket tomt og stille da han nærmet seg, og mot bedre vitende – det var helt trygt i omegnen her – ble han urolig. Han burde nok antagelig ikke ha dratt fra henne.

«Hva tror du, Nessie?» spurte han.

Gjeterhunden la hodet på skakke og så opp på ham med oppvakte øyne.

«Jeg er helt enig,» sa Thor. «La oss se etter.»

Han banket på den flassende døren. Treverket var solid, men værbitt. Han ventet og lyttet, men da han ikke hørte noe, banket han igjen, hardere denne gangen. Det kjentes som om hele huset ristet.

29

Døren fløy opp, dørkarmen ga etter, og der sto Stella. Sur og krøllete i tøyet, men åpenbart uskadd. Hun var grå under øynene, det svarte håret, som hadde ligget glatt og velstelt dagen før, sto til alle kanter, og hun så alt annet enn morgenpigg ut. Men hun var åpenbart i god behold. Selv om det så ut som hun hadde sovet i klærne. Uten å fjerne sminken først.

«God morgen,» sa Thor fort, og med en uventet bølge av lettelse i kroppen. Lettelse og noe annet han ikke kunne sette ord på. Selv om hun var ustelt og rufsete og alt annet enn i godt humør, var hun … utrolig pen. Ikke så høy, men med fine kurver. Brungyllen hud og myke linjer overalt. Bortsett fra øyebrynene, som var rette og kraftige og kullsvarte.

«Jaså, er det deg nå igjen,» hilste hun uten entusiasme.

«Sovet godt?»

Hun snufset og tørket seg over munnen med baksiden av hånden. «Det kan jeg ikke påstå.»

Det lød som hun var tett i nesen, og øynene var hovne.

«Er du allergisk?» Pollensesongen var i full gang, og det var mange som ble plaget.

«Nei,» sa hun hest. Hun hadde en mørk stemme, han hadde tenkt på det dagen før også – varm og dyp som en augustnatt.

Thor så nærmere på de opphovnede øynene og de mørke ringene under dem. Hun hadde vel ikke grått? Den dårlige samvittigheten meldte seg igjen, den var uvelkommen, men velfortjent. Han burde ha advart henne, han skulle ikke latt tretthet og irritasjon ta overhånd. Han kikket ned på de nakne føttene hennes. Tåneglene var malt i en blank, plommelilla farge. Hun duftet av den sensuelle parfymen han hadde kjent kvelden før, og den elegante blusen hennes så dyr ut, selv om den var krøllete. Hun var som en helt annen art, helt feilplassert her i de rustikke, landlige omgivelsene med de sexy tåneglene, det praktfulle håret og denne duften av eksotiske kryddere og liljer fra andre breddegrader.

Han holdt frem termosen.

«Jeg har kaffe.»

Hun rynket på nesen.

30

«Jeg liker ikke kaffe,» sa hun grettent. En flue surret forbi, og hun viftet frenetisk.

Og han som nettopp hadde begynt å tro at hun kanskje var normal.

«Du er på landet nå. Her drikker alle kaffe.»

«Jaha, ja … Mens vi snakker om det – jeg tror ikke jeg er så begeistret for landet heller, når det kommer til stykket.»

«Er det så ille?»

Hun trakk på smilebåndet, og det var som om den bevegelsen med leppene, den lille oppmykningen, var direkte forbundet med skrittet hans, for han kjente den. Smilet tente ham, rett og slett. Han kremtet anstrengt.

«Jeg kunne sikkert påstå at jeg har hatt verre netter, men det ville være løgn.»

Thor måtte nesten smile av det. Stella var ikke fullt så høy på pæra som hun kunne virke, selv om han aldri hadde truffet et voksent menneske som ikke drakk kaffe. Han holdt frem vanndunken og posen med mat i stedet, og slo an en bråkjekk tone. Det var ikke egentlig hans stil å la seg påvirke av smil og neglelakk og dype stemmer.

Var det vel?

«Hva tenker du om vann og brød, da?»

Hun blunket noen ganger. Øynene var mørke, med lange vipper, og han tok seg i å beundre dem også.

«Jeg burde vel spise noe, antar jeg,» sa hun til slutt, nølende, som om hun ikke var helt overbevist. Hun strakte ut foten og tegnet en liten sirkel med tærne før hun så opp igjen. «Vil du komme inn?»

«Hvis det er greit?»

Hun trakk nonsjalant på skuldrene, åpnet døren på vidt gap og slapp ham inn. Thor streifet armen hennes idet han passerte henne. Det var flere lag med klær mellom dem, den tynne blusen hennes og hans egen grove flanellsskjorte, men han kjente varmen fra henne som et støt i huden. Et pust av duften hennes og kroppsvarmen nådde neseborene hans, en svak rasling da klærne deres møttes, og så var han inne i huset og kunne puste normalt.

31

«Det ser da ikke altfor ille ut,» løy han.

Huset var virkelig i en bedrøvelig stand, både utvendig og innvendig. Håndvesken hennes lå på slagbenken i allrommet.

Hadde hun sovet på den harde benken? I så fall var det ikke det minste rart at hun så herjet ut.

De gikk ut på kjøkkenet. Der var det helt tomt, ingen møbler, ingen tekstiler, ikke noe annet enn en fyrstikkeske og noe som så ut som en halvtom brennevinsflaske.

Thor løftet vannbeholderen opp på kjøkkenbenken. Den dårlige samvittigheten fikk ham til å slippe den med et dunk.

Hun hadde tilbrakt natten i … i dette her.

Stella tok frem et glass. «Jeg har bare ett,» sa hun unnskyldende.

«Ingen fare.» Han helte opp vann til henne og så på henne mens hun drakk i store slurker før hun holdt glasset frem for påfyll. «Herregud, jeg var skikkelig tørst.» Hun lot tungen gli over tennene. «Og jeg må pusse tennene.»

Hun drakk mer mens Thor pakket ut matvarene han hadde tatt med seg.

«Er du fra Stockholm?» spurte han og fant frem kavringene. Han skar opp osten og et av eplene med arbeidskniven sin, og la alt på et sprukket fat hun hadde funnet frem, før han skjøv det bort til henne.

Hun hevet de svarte brynene, og han innså at han hadde gjort i stand maten til henne. Gammel vane med å servere, antok han. Hun tok en bit av kavringen, et stykke ost og en tynn epleskive, men ikke noe mer. Derimot fortsatte hun å drikke av vannet. Hun måtte jo være helt uttørket. Han snuste litt. Var det noe han innbilte seg, eller luktet det alkohol av henne? Han kikket bort på spritflasken igjen.

Hun tok en epleskive til. «Ja, jeg har bodd i Stockholm i hele mitt liv. Men mormoren og morfaren min eide dette huset. Wallin, het de. Kjente du dem?»

Det var ingen steder å sitte i det lille kjøkkenet, så de ble stående rett overfor hverandre. Hånden hennes hvilte rundt vannglasset. Hun hadde vakre hender. Slanke, med lange, blanke negler, i nesten nøyaktig den samme gylne nyansen som huden.

32

Thor hadde noen vage erindringer om ekteparet Wallin.

Gråhårede og krokryggede. De hadde gått bort med bare noen måneders mellomrom. Folk i omegnen hadde snakket om det – at den ene ikke ville leve lenger etter at den andre var død. Det var sørgelig, men også vakkert.

«Jeg vet hvem de var, men de døde da jeg var ung. Det må da være mange år siden?»

Hun nikket. «Jeg hadde ikke truffet dem på en god stund da de døde, for moren min brøt med dem. Med hele Laholm, faktisk.»

Det ringte en bjelle et sted. Han hadde nok hørt denne historien en gang. Det fantes enkelte slike historier som folk sladret om hos frisøren og i køen på Ica. Skandaler i distriktet. Hans egen oppvekst hadde sikkert gitt næring til et par slike skrøner. Både han og Klas hadde vært ganske ville i en periode. Fortsatt var det mange som så på ham som en pøbel, selv om han var voksen og absolutt ikke noen villbasse lenger i det hele tatt. Men man fikk tildelt en rolle, og den klebet fast. Man var den man alltid var blitt ansett for å være.

Han skjøv fra seg tankene på Klas, de gjorde altfor vondt.

«Men foreldrene mine kjente dem sikkert,» sa han i stedet. «Hvis du vil, kan jeg spørre om de vet noe mer.» Særlig moren hans hadde full oversikt over de fleste. Det var mange som kom innom bokhandelen hennes inne i Laholm for å utveksle sladder. Og så kom de ut med en roman, en fagbok eller i det minste en tipakning med rutete notatblokker, samtidig som de hadde lovet å komme til den neste lesesirkelsamlingen.

«Takk. Men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan bli her. Det var nokså lite gjennomtenkt av meg å komme hit.»

«Her som det er så trivelig. Uten vann og strøm.»

Hun lo. En dyp latter som fikk heten til å strømme gjennom mellomgulvet hans.

«Trives du her?» spurte hun, rev av en bit ost og puttet den i munnen. «I Laholm, mener jeg.»

«Stort sett.»

«Jeg går ut fra at det hjelper hvis man har rennende vann.»

Thor nikket. «Veldig.»

33

«Jeg har aldri tenkt på hvor avhengig man er. Jeg mener – man vet det jo, men likevel.»

«En moderne svenske bruker hundre og seksti liter vann i døgnet. I dunken der har du ti.» Han tidde. Hun hadde jo ikke bedt om noen forelesning. Men som bonde tenkte man ganske mye på vann. Han ville undersøke vannsituasjonen hennes, bestemte han seg for. Hvis hun ble her, selvfølgelig.

«Hva jobber du med?» spurte hun og lente seg mot oppvaskbenken. Solen skinte inn gjennom de skitne vinduene.

Hun så piggere ut nå.

«Jeg driver en økologisk gård, et økolandbruk.»

Hun skjøv en bustete, mørk hårlokk inn bak øret. «Kan man leve av det?»

«Det er vel et definisjonsspørsmål. Men ja, jeg er selvforsørgende, og jeg tjener litt på å selge en del av det jeg dyrker og det jeg foredler.» Han pleide å selge grønnsaker om høsten, raps og forskjellige avlinger direkte til kunder, og han hadde selvplukk av blomster og tomater. Han laget ost og olje, eksperimenterte med ulike varianter av gløgg, honning og annet han kom på. Han klarte seg, blant annet fordi han tok godt hånd om maskinene sine, holdt kostnadene nede, og hele tiden arbeidet for å utvikle virksomheten.

«Er det omtrent det samme som å være bonde, da?»

«Ja.» Hun lo. «Ikke for det, jeg har svært lite greie på hva bønder holder på med. Jeg er et håpløst bymenneske.»

«Sier du det? Det ville jeg aldri ha gjettet.»

«Natur for meg er en benk i en park. Takk for at du kjørte meg i går. Og unnskyld hvis jeg var uforskammet.»

«Det er helt i orden. Jeg pleide å ta meg litt av gamlingen som bodde her før.» En av traktens originaler hadde bosatt seg i huset. Ingen hadde sagt noe på det, så han hadde bare blitt der. «Han døde for flere år siden.»

«Døde han her?» spurte hun med et forpint uttrykk.

Enda en forskjell på byfolk og bønder. For ham var liv og død ganske sammenflettet. Døden var ofte sørgelig, av og til helt uutholdelig, men alltid en del av tilværelsen.

«Nei, han døde på sykehuset. Og han var snill, han kom34

mer ikke til å spøke for deg. Men jeg har lurt på om det ikke skulle dukke opp noen eiere her.»

Thor forsøkte å lukke en skapdør som øyeblikkelig gled opp igjen. Han så på de brune veggene og det flekkete gulvet.

Studerte den knusktørre oppvaskkummen.

«Huset er i dårlig stand.»

«Det mener du ikke,» kommenterte hun tørt.

Det ble stille mellom dem. Stella så ut gjennom det skitne vinduet. «Dette huset er det eneste jeg eier.»

De tenkte over det hun hadde sagt.

Nessie bjeffet utenfor.

«Jeg må komme meg tilbake,» sa Thor motvillig.

Han registrerte at hun knapt nok hadde spist noe av maten han hadde hatt med seg. Og hun klemte hardt rundt glasset sitt, som om hun forsøkte å holde seg oppe ved å spenne alle musklene i kroppen.

«Det kommer folk som skal hjelpe meg på gården i dag.

Det er mye å gjøre, vi er i gang med våronna.» Han hørte at han nesten skravlet, noe som var helt latterlig ulikt ham. Men han var så usikker på denne Stella. Han ville ikke ta ansvar for henne, han visste at det absolutt ikke fantes noen grunn til at han skulle gjøre det. Men samtidig …

«Jeg skjønner,» sa hun og så oppgitt ut.

Thor diskuterte med seg selv. «Hvorfor drikker du ikke kaffe?»

«Fordi jeg er et temenneske.» Hun tok opp en skrukkete tepose som hadde ligget på kjøkkenbenken. «Jeg hadde tenkt å drikke te.»

«Jeg har te hjemme,» sa han. «Og varmt vann. Du er velkommen til å bli med bort til Solsikkegården.»

«Heter gården din det?»

«Ja.» De hadde døpt den det. På den tiden da solsikkene blomstret, og de var unge. Og friske.

Stella så seg om i kjøkkenet. «Har huset mitt også et navn?»

«Rønna?»

Hun trakk på smilebåndet av det. «Det er komisk, for det er jo sant.»

35

«Du kan dusje på gården hos meg. Drikke te. Gå på do.»

Spise noe, tenkte han. Hun hadde fått i seg halvparten av epleskivene og noen osteskiver, men hun trengte noe med mer næring hvis hun skulle klare livet her ute.

Stella så tvilende ut. Han tok et skritt frem mot henne. Hun blunket. Han løftet hånden, holdt nesten på å legge den på armen hennes. Det var som om all luften i rommet forsvant, og noen hadde satt på en varmeovn. De stirret på hverandre.

Han lot hånden synke, sjenert, og kremtet.

«Barna mine er på gården, og kanskje noen flere også – det er alltid folk der.»

«Har du barn?» Hun la hodet på skakke, og han så hvordan hun diskuterte med seg selv inne i hodet.

«To.» «Hm.» «Vi har en helt adskilt dusj. En masse varmt vann. Store håndklær. Såpe.»

Han forsto ikke helt selv hvorfor han hadde satt i gang denne overtalelseskampanjen. Han både ville og ville ikke at hun skulle bli med. Ville fordi hun var pen og morsom, og han følte et visst ansvar for henne. Og ville ikke, av nøyaktig de samme grunnene. Han hadde ikke bruk for mer ansvar.

Ikke engang for pene og morsomme kvinner. Spesielt ikke for pene og morsomme kvinner. Og denne underlige spenningen mellom dem – merket hun den også?

Nessie bjeffet utålmodig utenfor.

Stella skar en grimase. «Jeg liker ikke hunder.»

«Jeg skjønner. Du liker ikke landet, kaffe eller hunder.»

Eller barn, tenkte Thor, for hun hadde ikke sett så veldig entusiastisk ut da han sa at han hadde barn. Og da hadde hun ikke truffet dem engang.

Men han så at hun vaklet. Og han forsto henne. Småbrukerlivet var ikke for alle. Spesielt ikke for storbydamer med blanke negler og duftende hud.

«Har du en lader til denne?» Stella holdt opp en gullfarget iPhone.

«Jepp.» Thor satte inn dødsstøtet. «Og jeg har massevis av internett på gården.»

36

«Visste du at det knapt nok finnes dekning her?»

Han nikket.

«Jeg kan vel bli med en tur, da,» sa hun.

«Var det internettet som gjorde utslaget?»

Hun nøs.

«Internett, toalett, te,» sa hun og tørket seg under nesen med pekefingeren. «I den rekkefølgen. Du har vel et ordentlig toalett? Hvis du har snurredo, tror jeg nesten at jeg kommer til å begynne å gråte. Ikke for at jeg vet hva det er, men det høres ut som noe fælt.»

Det rykket i munnviken hans. Han skulle nesten ønske at han hadde hatt den gamle utedoen ennå, men dessverre hadde han revet den for å gi plass til drivhuset.

«Nei, nei, jeg har helt vanlige, hederlige vannklosetter, tre stykker, faktisk, og de fungerer aldeles utmerket.»

Hun pustet ut i et langt lettelsens sukk. En bortskjemt storbyjente som hatet landet – det var virkelig en fantastisk idé å ta henne med bort til gården og det mildest talt rustikke kaoset som rådet der. Det måtte jo bare bli vellykket.

Men av en eller annen grunn var Thor i helt utmerket humør da han litt senere gikk tilbake til gården sammen med Stella, jenta med den positive innstillingen og håret.

Hundene sprang rundt dem, solen skinte og fuglene kvitret. Han spådde at hun neppe kom til å bli lenge her, så en eventuell irrasjonell tiltrekning fra hans side var absolutt ikke noe å engste seg for.