Malin Persson Giolito
Bare et barn Oversatt av Kari Engen MNO
Malin Persson Giolito Originalens tittel: Bara ett barn Oversatt av Kari Engen Copyright © Malin Persson Giolito 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Published by arrangement with Ahlander Agency ISBN 978-82-02-68136-4 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Marius Renberg/Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Forfatterportrett: Viktor Fremling Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Elsa, Nora og Béatrice fra mamma Takk, Christophe Takk, Mari
Han fødtes. Ble trukket ut av et uvillig skjød av en sta jordmor og en sugekopp av kaldt stål. Mens navlestrengen ble klippet over, holdt kjølige hender ham – under nakken og den rynkete baken. Huden var rød, gråblå og klissete av fosterfett, øynene mørke og det fuktige håret krøllete. Jordmoren så på ham et øyeblikk. Deretter ga hun ham til moren hans.
i
1
Det er noe galt med den gutten. Karin Lidstrand, barneskolelærer i Bergaskolan, satt på lærerværelset og tygget i seg innholdet av dagens matpakke: fettete røkt makrell, en trevlete avokado og to tomater som var blitt for bløte. Hun grunnet taust for seg selv mens hun kikket ut gjennom vinduet. Det er noe som ikke stemmer. Skarpe snøflak virvlet i luften og nektet å legge seg ned. Sju år gamle Alex Andersson løp i åttetall over den asfalterte skolegården, kalvbeint og med veivende armer. Jakken hans var åpen, og det ene buksebeinet var vått halvveis opp til kneet. Skolissene slepte i bakken. Om bare en time eller to kom det til å begynne å snø for alvor. Han var framme ved basketballbanen. Nettet hadde løsnet fra kurven. Fire gutter fra de øverste klassene forsøkte å treffe den nakne ringen. Det drønnet hver gang ballen slo i platen. Alex stoppet og stilte seg akkurat midt i veien, slapp armene ned langs siden og sviktet i knærne. Karin knep øynene sammen og klarte til slutt å svelge den siste biten med fisk. Det var en ny livsstil, selvsagt, og hadde ingenting med slanking å gjøre. Etter seks dager med omelett til frokost, ren laks til lunsj og 11
usaltede nøtter foran tv-nyhetene hadde hun gått ned to hundre gram. Sånn cirka. Det kom litt an på om hun lente seg framover eller bakover når hun sto på vekten. Oppe på høyden ved eiketrærne krøp et par ungdomsskoleelever sammen under en paraply mens de delte en sigarett. Noen barhodete ti år gamle jenter stampet med føttene ved ballveggen. Alex Andersson bare sto der, fortsatt bom stille. Han ville neppe være med og spille. Egentlig var det meningen at vaktmesteren skulle ha vakt i friminuttet, men han var ikke å se. Kanskje han var opptatt med å sortere nøkkelknippet sitt. Karin sukket. Det føltes ikke som om hun endelig skulle få den flate magen hun ikke engang hadde hatt da hun var tjue år. Lunsjpausen hennes kom heller ikke til å vare så mye lenger enn dette. Ti minutter hadde hun fått lov til å sitte ned. Det var slett ikke så verst. I kveld skal jeg prøve å ringe foreldrene til Alex igjen, bestemte hun seg for. Vi må snakke sammen. Jeg må få diskutert med dem hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det, og med hvilke midler. Moren til Alex var fåmælt. Karin syntes hun virket sjenert. Faren hadde dukket opp på skolen en gang for en drøy måned siden – en mager mann med utviskede, blå tatoveringer i nakken og innsiden av venstre underarm. Han hentet Alex tjuefem minutter før skoledagen var slutt, uten å forklare hvorfor, og Karin ble så overrasket at hun glemte å spørre. Etter det hadde hun ikke sett ham. Han var som regel «bortreist». Karin tvilte på at det var jobbreiser med slips og konferanser som holdt ham borte fra skolen. Det fantes ingen post i budsjettet for barn som Alex, ingen sosiallærer på skolen, og alt som ikke lot seg avhjelpe med plaster, falt utenfor helsesøsters såkalte 12
kompetanseområde. Likevel var det tydelig at Alex trengte hjelp. Hjelp med å kontrollere humøret sitt, følge med i timen, og til å forklare hva han ville, uten å rive ned verdenskartet fra klasseromsveggen. Med kåpen over skuldrene tok Karin en siste slurk vann og åpnet døren. Det beste ville være om hun rakk fram til basketballbanen før gutten slo til noen. Da hun kom ut i skolegården, så Karin at Manuel allerede var på vei mot basketkurven. Manuel var idrettslærer og ofte ute i pausene, til tross for at han ikke var pålagt det. Han var kommet nesten helt fram da Alex plutselig kastet seg i bakken. Karin løp det siste stykket. «Jeg skremte ham,» hvisket kollegaen hennes. «Jeg ville virkelig ikke skremme ham, men jeg tror … han ble redd. Det var ikke meningen. Jeg … det var ikke meningen.» Karin satte seg på huk. Alex krøp sammen i fosterstilling og klemte armene rundt hodet. I samme sekund som hun la hånden på guttens jakke, eksploderte han. Armer og bein detonerte. Da hun forsøkte å få tak i armen hans, beit han henne i hånden. Han reiste seg opp, tok sats og sparket henne rett i låret, på armen, én gang, to ganger, i ribbeina og i magen. Karin forsøkte å beskytte ansiktet, men ble truffet over munnen. Det var over like fort som det hadde begynt. Manuel fikk grepet tak i Alex bakfra, og med armene rundt kroppen hans klarte han å få stoppet knyttnevene. Føttene og de tynne guttebeina fortsatte å sykle i luften. Karin satte hånden i bakken og kom seg opp. Hun kjente på leppen med tungen. De andre guttene sto ved siden av og måpte. En av dem ristet på hodet. «Jævla degos!» Alex hang i Manuels armer mens han 13
kastet på hodet og hylte så spyttet sprutet. «Jeg skal drepe deg, din jævla degos!» Idrettslæreren gynget i takt med guttens forsøk på å vri seg løs. Han stønnet av anstrengelse, men fulgte etter Karin så raskt han kunne tilbake mot skolebygningen. Da de var kommet inn av døren til hvilerommet, sluttet Alex å sparke. Kroppen ble slapp. Manuel veltet ham ned på sengen som sto mot veggen. Han forsvant ut igjen uten å si et ord, og nikket bare da Karin ba ham om å ta over klassen hennes. «Jævla hore,» hveste Alex og snudde seg inn mot veggen. «Jeg biter fitta av deg hvis du prøver å røre meg, din jævla kjerring.» Karin knyttet hendene, før hun tørket håndflatene mot jeansen. Hun forsøkte å sette seg på sengen uten å komme borti Alex og tvang skuldrene ned. Alex krøp enda mer sammen. Det er ikke bare jeg som er redd, tenkte hun. Det er ikke bare jeg. Etter noe som føltes som en evighet, la hun hånden på ryggen hans. «Nå er vi alene,» forsøkte hun. Det virket viktig. «Det er bare oss her, du og jeg.» Hun strøk ham utenpå genseren. Små, runde bevegelser. Det ringte inn og ringte ut. Svetten klebet under armene. Hun talte taust for seg selv for å få tiden til å gå. Til slutt snudde Alex seg og la seg på ryggen. Han lukket øynene, og det ene beinet rykket til. Øyevippene skalv. Tynne, blå årer dirret under øyelokkene. Med pekefingeren strøk hun ham mellom øyebrynene og nedover neseryggen. Hun fingret forsiktig med de lyseste fjonene i pan14
nen hans, før hun la hånden flatt mot den og førte den opp mot hårfestet. Over den glatte pannen og opp over hodet. Huden var tørr, håret blankt av svette, og i hårbunnen var det fullt av floker. Hennes egen mor hadde gjort det samme med henne da hun var liten og ikke fikk sove, og Karin hadde også pleid å sitte sånn som dette, hver kveld og ved en annen sengekant. Men nå var det fem år og elleve måneder siden sist. Det hadde ikke vært noen grunn til å gjøre det, og ingen å gjøre det med. I fem minutter satt hun stille og så på Alex mens han pustet: med åpen munn og en blank spyttdråpe i munnviken. Åndedragene var korte, og pulsen bølget på halsen. Under det ene buksebeinet var et mørkeblått blåmerke synlig, og neglene var bitt helt ned til det rødflammete kjøttet. Han luktet vondt. Karin reiste seg og gikk bort til vinduet. Skolegården var tom. I det vindstille ettermiddagsmørket hadde det begynt å snø for alvor. Tjukke filler sank som askeflak mot den allerede hvite bakken. Radiatoren suste, den tørre varmen hveste, og hun la pannen mot det kalde glasset. Snøkrystallene smeltet mot ruten, og dråpene møttes før de rant i par ned mot vinduskarmen. Hun lukket øynene. Det er noe som ikke stemmer, tenkte hun. For hvilken gang var umulig å si. Noe er galt med Alex Andersson. Barn skal ikke oppføre seg på denne måten.