Au pair

Til Morgane, du vet hvorfor.

Til drittsekkene, de vet hvorfor.

68454 Au pair – s. 5

09.02.2026 09:43

«Jeg har ikke fast grunn under meg.

Som en tegneseriefigur som løper utfor et stup og fortsetter litt til i løse luften uten å merke noe. Jeg merker det.

Nå kommer fallet.»

Richard Matheson, Bid Time Return

68454 Au pair – s. 7

09.02.2026 09:43

Øynene mine venner seg ikke til mørket, det er svart, ugjennomtrengelig og rått. Jeg er blind, men lukten av noe gammelt henger igjen i luften, av treverk, urin, voks, stearinlys som har sluknet. Jeg smaker på stedet. Det føles uendelig og konturløst, enda jeg vet at jeg er innestengt. Jeg holder meg tett til veggene, jeg er redd for å falle, redd for avgrunnen. Fingrene er antennene mine, de leter seg fram, de springer, de er modigere enn meg. For i det øyeblikket vil jeg forsvinne, da vil jeg ikke lenger være meg, da er jeg beredt på å forsake alt, så fylt av redsel er jeg. Jeg skal godta alt, glemme alt jeg vet, alt jeg har sett, alt jeg har skjønt. Jeg skal være helt føyelig, en liten ting som kan brukes ved behov, en stakkars jente uten forbindelser, uten framtid. Mørket er en perfekt skjerm, der jeg kan avspille de siste månedenes vanvittige film, hjernen min knaker, den samler sammen minner, følelser, fornemmelser, tvil, så prosesserer den alt sammen fort, fort og spytter det ut igjen i opprørske biter.

Jeg prøver å pusle dem sammen, jeg forstår ikke hvor jeg er.

Jeg har vondt i hodet. Jeg vil bare sitte her, klemt opp mot veggen, krype sammen mot den iskalde betongen helt til de kommer og henter meg, trøster meg, jeg skal være snill, jeg lover, ta meg med tilbake til lyset. Jeg kan late som om alt går bra.

Selv om alt er endret, det vet jeg.

9

68454 Au pair – s. 9

09.02.2026 09:43

Jeg slipper veggen, går på oppdagelsesferd i rommet med små skritt, jeg er redd for å falle, for å skade meg, jeg er redd for å være redd. Det føles som om jeg tar kjempeskritt, og så har jeg bare beveget meg noen centimeter. Med ett streifer fingrene mine noe og begynner å skjelve. Det er en annens hud. Hud gjenkjenner selvfølgelig hud. Den er kjølig og myk. Et skrik som kommer dypt nede fra magen, støtes ut av meg. Et rabiat, hest skrik. Huden beveger seg ikke.

68454 Au pair – s. 10

09.02.2026 09:43

Tidligere. Plouhernec, mandag 12. februar 1996.

Himmelen er skifergrå, og det pissregner over elevene som piler mellom de armerte betongbeina til den store edderkoppen som utgjør Chateaubriand videregående skole.

Morgane og jeg spurter som gærninger for å rekke bussen som går tolv over seks. Hvis vi ikke gjør det må vi vente til fem på sju, ikke særlig fristende. Hva finner du på i Paimpol i februar når kvelden har trukket ned rullegardinen, skolen har stengt dørene, og alkisene har lagt beslag på nabolagskafeen? Ingenting. Jeg lover deg, det beste er å dra hjem. Ja, selv når hjemme betyr Plouhernec, en by som knapt fortjener å ha et navn, men siden du allerede er grinete, og ikke vil gjøre ting verre, sier du til deg selv at det er en by og ikke et høl. Man får kare til seg det lille håpet man kan. Vi rekker det, og bussen sluker passasjerene før den spytter dem ut igjen, en etter en, eller i klaser, på veien som slynger seg langs de bratte klippene. Morgane sitter klistret til vinduet. Det er favorittplassen hennes, hun trekker i ermene på den svarte akrylgenseren for å skjule sårene på hendene sine. Med det lange, brune og krøllete håret og den rette nesen likner hun en trist prinsesse. Det burde ikke gå an å være trist når man er så pen. Meg er det ingen som bryr seg med, blond, intetsigende, med stritt hår og buet nese. Jeg ser de andre elevene pile av sted. Men hva tenker de på, de som klatrer med den oppakningen?

De ser like rare ut, alle sammen: høye og klumsete tenåringer pakket inn i en altfor stor jakke. Kropper som vingler 11

68454 Au pair – s. 11

09.02.2026 09:43

til høyre eller til venstre under vekten av en enorm ryggsekk. Ti kilo med løfter: matematikk for å bli ingeniør, latin for å komme inn på Les écoles normales supérieures – de beste universitetene – og historie og geografi for dem som vil studere journalistikk. Men seriøst, hvem tror på noe av dette? For dagen etter, når du våkner, er alt helt likt, du tar samme vei, men i motsatt retning. Står opp klokka seks, for klokka sju går du ut av huset som ligger klint inntil naboenes, alene med den jævla sekken med alle løftene. Du rakk ikke å spise opp kavringen din, det er mørkt, kaldt, og ingen følger deg. Foreldrene dine dro hjemmefra enda tidligere enn deg. Hva tror du, at de har tid til å sitte der og drikke sjasmin-te mens de blar gjennom avisen? De er allerede i gang med jobben i oppdrettsanlegget, så når det gjelder disse opprørske ungdomsdrømmene dine … Hvis du betraktet alt sammen ovenfra, ville du ha sett flere titall zombier komme ut fra den lille kåken sin og gå i samme takt, med armene rett ned og hodet trukket ned i jakkekragen for å puste litt varme inn i den, og med skrittene tunge av søvn, alle i retning av busstoppet Moulin de Craca, der «r»-en på skiltet er streket over, som en artig spøk som får turistene til å le, men ikke ungdommene i Plouhernec, for vi er stolte av møllen vår, den eneste vindmøllen på nordkysten av Bretagne som maler sitt eget mel, sier det deg noe? Møllen, som har stått der på klippen i to hundre år, er omtrent det eneste som går rundt her hos oss. Selv om den, som oss, aldri har klart å ta av fra bakken.

Morgane hører på den irriterte klagingen min, av og til smetter hun inn: Emmylou … før hun klør seg på håndbaken. Hun har to søstre og to brødre. Som meg er hun ikke-eksisterende i familien. For mange barn, for mye gjeld, for mye jobb, for mye av alt, gjør foreldrene hennes fraværende. Faren er fisker på en tråler i Nord-Atlanteren, et helvete til havs, og moren er kassadame på minimarkedet: Det er inne i varmen, det er sant, og folk sier hei og takk førti ganger om dagen, men det tar likevel på. Tiden? Den 12

68454 Au pair – s. 12

09.02.2026 09:43

finnes ikke i hennes familie, og ikke i min heller. I filosofitimene leser vi om det, om tidsbegrepet og om relevante spørsmål som i hvilken grad tiden tilhører oss. I hvilken forstand kan vi si at mennesker ikke lever annet enn i nåtiden?

Er tiden en grense for mennesker? Er tiden vår fiende eller vår allierte? Men hvem har egentlig tid til å stille seg disse spørsmålene? Og å svare på dem? Hos oss er det eneste svaret: Jeg har ikke tid. Så jeg kveles, jeg eksploderer, jeg brøler, og jeg skjeller ut foreldrene mine og lillesøsteren min Maëlle. Mens Morgane gjør seg usynlig, gjør seg mindre, kryper sammen. Og hun skader seg. Klorer opp huden på høyre hånd med neglene. Det er ikke hennes feil, det er sykdommen som gjør det. Jeg legger hånden min over hennes, klemmer forsiktig så hun skal kjenne varmen, og slik at hun heles. Morgane og jeg er ikke familie, vi er mer enn det, vi har valgt hverandre. Hun tar ut walkmanen og setter på hodetelefonene, hun hører på Jean-Jacques Goldman, hennes store lidenskap, hennes store kjærlighet: J’irais au bout de mes rêves, tout au bout de mes rêves … Selv foretrekker jeg å drømme på engelsk: But I still haven’t found what I’m looking for … U2 er min flukt, min framtid. Vi har lovet hverandre å komme oss bort fra dette hølet. Blikket vårt er rettet mot ett sted, og det er vekk, et annet sted, langt av gårde, så langt det er mulig å komme, bortenfor de brune klippene, bortenfor alle milene med dystert slettelandskap, bortenfor husene i rosa granitt, tilsølt av vær og vind.

Her er selv rosa en skitten farge.

68454 Au pair – s. 13

09.02.2026 09:43

Lukten av sigarillo fyller neseborene. Jeg later som om jeg liker det, enda det stinker. Jeg skulle gjerne ha kjøpt sigaretter, som kompisene mine, men det er for dyrt, så jeg tar til takke med de små sigarene pappa har fått av sjefen sin.

Hjemme hos oss er det ingen som røyker, pakken ligger på kommoden i stuen, på utstilling, det er det eneste den brukes til. Noen ganger, om kvelden, når alle har lagt seg, rapper jeg en, stikker den inn mellom leppene, åpner vinduet på rommet mitt, og så stirrer jeg ut i mørket. Jeg tar meg tid, ruller på gnisttenneren i lighteren jeg fant i roteskuffen til moren min. Ruller på den flere ganger, for det gir meg selvtillit, forlenger øyeblikket. Jeg tar et trekk, den er litt sterk, jeg blir ør av det. Jeg blåser røyken ut i mørket utenfor og dagdrømmer. Jeg er en fremragende advokat fra Paris som går gjennom den siste saken sin sammen med en kollega, det er sent, kontoret begynner å tømmes, og vi røyker og drikker whisky for å slappe av. Noen ganger er jeg en forfatter som sitter alene om kvelden og fører samtaler med romankarakterene sine. Jeg elsker også å være reporteren som forbereder intervjuene sine for hånd i en skrivebok som er frynsete etter alle reisene, mens jeg røyker i baren på et skummelt hotell i Medellín.

Men i kveld er jeg bare meg, og det er noe dritt. Jeg fikk ikke lov til å ringe Morgane. Det er for dyrt, dere snakker altfor lenge, sier mamma. Jeg jobber ikke for at blabla. Det sier hun alltid. Hun skjønner ikke hvor kjipt det 14

68454 Au pair – s. 14

09.02.2026 09:43

er for meg. Hun trenger kanskje ikke å snakke med noen, men jeg, ja, vi, ja, snakke, tømme seg, slappe av, drømme, det er vår balsam for sjelen. Raseriet stanger mot veggene på loftsrommet mitt. Jeg føler meg så liten og ubetydelig i dette rekkehuset som står skvist inn mellom to andre. Jeg skammer meg over dette nabolaget der man bestemte seg for å stue sammen de aller fattigste i byen, et nabolag som er så trangt at det ikke skal noe til før det er stappfullt. Jeg hater det. Heldigvis har jeg bøkene mine. Flere titall pocketbøker som har sett bedre dager, jeg fant dem ved badehusene nede på stranden. Det er alltid folk som glemmer igjen noen der nede, og hvis det er en bestemt tittel jeg er ute etter, går jeg på markedet på lørdagene, til fyren som selger kassevis for én franc boka. Jeg synes det er mye morsommere enn å kjøpe meg en genser. Og på hyllene mine er alle leieboerne gode venner. Zola deler hylleplass med Bret Easton Ellis, Maupassant omgås Raymond Carver uten problemer. For meg er bøkene angstdempende, det er der jeg finner fred. Jeg sneiper sigarilloen i den allerede møkkete vinduskarmen, pausen er over, jeg snur ryggen til romkameratene mine og gjør meg ferdig med å lese til historietentamen. Kanskje morgendagen blir mer interessant. Det er lov å drømme.

68454 Au pair – s. 15

09.02.2026 09:43

«Maktspill i internasjonale relasjoner siden 1945.» I tre timer har vi sittet og svettet over historietentamen. Med nakken bøyd over kladdearkene og pannen støttet mot hånden. Blikkene som møtes flyktig fra tid til annen, fylt av trøtthet og fortvilelse. Jeg har litt under en time igjen på å bli ferdig. Emnet for prøven er ikke så spennende, men jeg anstrenger meg for å gjøre det bra i dette faget. Det er helt nødvendig hvis jeg vil bli journalist, har læreren sagt. Døren åpnes, rektor hvisker noe i øret til læreren, som ser uforstyrrelig ut, før han kaster et blikk i min retning og deretter kommer mot meg. Med lav stemme ber han meg pakke sakene mine og bli med rektor. Jeg skjønner ikke hva som skjer, og funderer ikke så mye over det heller, gjør bare som jeg får beskjed om. Jeg går gjennom en lang gang der det er helt stille, streifer noen jakker som henger på knaggene og likner slapp, uformelig hud etterlatt etter et hamskifte. Jeg hører de bestemte, regelmessige skrittene til rektor som slår an tonen, og så mine som prøver å følge samme rytme. Inne på kontoret sier han, åpenbart ille til mote, at jeg må gå ut til skoleporten, der noen vil snakke med meg. Han forteller meg ikke hvorfor, det er ikke han som skal gjøre det. Jeg går ned trappen, teller trinnene for ikke å miste balansen, for ikke å miste hodet, krysser skolegården med de tre nakne trærne som leker skog.

Rett ved porten ser jeg en skikkelse, det likner faren til Morgane. Klokka er ti over elleve, hva gjør han her? Ven16

68454 Au pair – s. 16

09.02.2026 09:43

nen min var ikke på bussen i dag morges. Jeg trodde hun var syk, hun er det av og til. Jeg åpner porten til høyre, den er tung, og hånden min blir våt. Hei, Gérard … Han ser sliten ut etter fridagene borte fra tråleren. Han kommer helt bort til meg, sier at … det er noe med Morgane. Han har ikke sjømannsstemmen sin lenger, ikke pappastemmen heller. Han er et spøkelse. Han gjentar det, som om han unnskyldte seg: Det har skjedd noe med Morgane. Hun har tatt livet av seg. Jeg forstår ikke setningen. Selv om jeg har hørt ordene på TV, selv om jeg har lest dem i bøkene mine, i alle slags former, til alle tider. Plutselig faller jeg.

68454 Au pair – s. 17

09.02.2026 09:43

Jeg hater denne sangen. Enda jeg likte den så godt før. Jeg husker den dagen Morgane fikk meg til å høre på den, det var sinnssykt kaldt, vi lå på senga hjemme hos henne, tullet inn i et fargerikt pledd i hundre prosent polyester. Hun hadde satt inn kassetten i walkmanen og plassert hodetelefonene over ørene mine. Gjennom den hullete og myke skumgummien lyttet jeg til den opprivende teksten. Puisque tu pars. Fordi du drar. Som handlet om en man ikke klarer å holde igjen, som har et hjerte som skal slå et annet sted.

En man ikke vil at skal dra, men som man må slippe hånden til. Når man hører teksten til Jean-Jacques Goldman sammen med en venn, knyter det seg i magen, men det er bare en sang, som handler om en som skal reise, men det er en du ikke kjenner, så den gjør inntrykk på deg, men berører deg ikke veldig dypt, og det er det som er så deilig med andres ulykke. Men når teksten angår deg, er den sangen noe skikkelig dritt, den stikker i øynene og river i hjertet. Noen sanger bør aldri skrives, eller i hvert fall aldri lyttes til. Og denne her, det vet jeg, den kommer til å tappe livet mitt for blod helt til det er over.

Kisten står midt i kirkeskipet. På det nye, glattpolerte treverket er det plassert et bilde. Det viser ansiktet til min beste venn. Hun smiler. Jeg tenker på den dagen hun smilte …

Kanskje var hun glad akkurat da, kanskje så hun for seg det fabelaktige livet hun en dag skulle få, kanskje likte hun personen som tok bildet, kanskje smilte hun fordi det er 18

68454 Au pair – s. 18

09.02.2026 09:43

det man gjør på bilder. Jeg må kaste opp. Så upassende det er, det smilet, så vondt det gjør å se det her. Som om noen hadde sagt til henne: Dette bildet, det skal stå på kisten din, det er det siste bildet man vil se av deg, smilet ditt, i møte med alle disse ansiktene som er pløset av sorg, disse nærmeste som har kommet for å ta farvel ved å delta i denne gudstjenesten, eller «bisettelsen» som de voksne kaller det. Jeg klarer ikke å finne en forbindelse mellom kisten og ansiktet, mellom foreldrene hennes, vennene, og denne presten som det flommer ord ut av, om alt etterpå, om etterlivet, om dette med: Gled dere, dette er ikke slutten, men begynnelsen. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være så fint vær ute, mens vi vasser i tårer her inne. Morgane hoppet ut av vinduet i blokka si for en uke siden. Femte etasje, uten vinger, rett ned på betongen, foran barn som lekte. Hun etterlot seg ikke noe brev, bare et tomrom som jeg fyller med spørsmål. Hvorfor ville hun dø, hvorfor snakket hun ikke med meg om det? Hvorfor var vi ikke nok for henne?

Hvorfor var ikke jeg nok for henne?

Mens de sier disse tingene, og spiller denne musikken som gir meg lyst til å legge meg rett ned og dø, bæres kisten ut, i retning av jorden, til de andre, så mange døde, så mye sorg. Så spør foreldrene til Morgane om vi vil komme til minnestunden i festsalen i Plouhernec. Der er det en merkelig stemning. Noen fargerike ballonger, papptallerkener fylt med tørre småkaker, små mugger med appelsinjuice og gjennomsiktige plastglass. Det minnet om en førstekommunionsfest eller bursdagsfeiringen til en tiåring. Bildet av Morgane står på ett av bordene. Jeg ser på det og spør: Og hva med meg, hvordan skal jeg komme meg vekk herfra?

68454 Au pair – s. 19

09.02.2026 09:43

En merkelig kveld. Jeg halvveis ligger i en medtatt lenestol, omringet av de fem nærmeste vennene til Morgane, som har krøpet sammen i en sofa som er helt nedsittet, foran en peisild som varmer i kinnene. Vi har det fint, det er rolig, det er ingen voksne der, bare oss, som tar noen glass og snakker sammen ganske lavt, uten å ville ha rett. Vi er hos Virginie, en av Morganes venninner. Ikke fordi hun var så ivrig etter å ha oss der, men fordi hun har huset for seg selv. Jeg kjenner henne ikke så godt. Vi snakket aldri sammen før, jeg følte til og med at hun overså meg når jeg møtte henne sammen med Morgane. I kveld er det annerledes, sorgen knytter oss sammen. Virginie spør oss, de to jentene i gjengen, om vi vil overnatte, fordi det er nok med sorgen om vi ikke skal være alene i tillegg, og dessuten er det ingen andre enn oss som kan forstå hvor vondt vi har det. Jeg er litt sjenert, men på grunn av omstendighetene takker jeg ja. Foreldrene mine er for slitne til å trøste meg.

Jeg spør henne: – Gjør det ikke foreldrene dine noe?

– Foreldrene mine?

Hun hånler.

– De gir helt faen. Faren min stakk for tre år siden, en dag kom han ikke hjem etter jobben. Og moren min er nesten aldri her. Siden det ikke er nok med syingen hun gjør på dagtid for å betale for mat og husleie, vasker hun hele natta, på kontorene til Fimapêche i industriparken. Så jeg 20

68454 Au pair – s. 20

09.02.2026 09:43

gjør som jeg vil, så lenge jeg passer på tvillingene. De har lagt seg allerede, de er åtte år. De var ikke planlagt akkurat, og foreldrene mine ble ikke skuffa, to for prisen av én. Men ikke lag for mye bråk når dere går opp på rommet mitt, for de sover ved siden av.

Rommet hennes er enda mindre enn mitt. Det har skråtak, men treverket isolerer, og dobbeltsenga er stor. Vi klemmer oss sammen der, alle tre. Vi har pakket dyna rundt oss, rundt oss selv og sorgen vår. Vi snakker om de gode minnene vi har om Morgane, vi får til og med latterkrampe.

Jeg slapper av, og med blikket festet på stjernehimmelen utenfor vindusruten åpner jeg meg litt for dem. Forteller hvordan Morgane og jeg prøvde å se for oss et annet liv, diskuterte hvordan vi kunne komme oss vekk, og vi mente det, det knyttet oss sammen, vi snakket om det hele tiden, vi grublet over måter å gjøre det på uten at det kostet penger. Vi tenkte at vi kunne ta noen strøjobber her og der for å betale for studiene og leie en hybel som vi kunne dele. Vi hadde planer, og nå har jeg bare en avgrunn foran meg.

Virginie forteller også. Før hun begynte på studiene for å bli kosmetolog, hadde hun reist. Hun hadde droppet ut av videregående på slutten av andre klasse, hun orket ikke å ta artium. Faren hadde stukket av, moren kjefta hele tiden, så da dro hun til England, hvor hun ble værende et år.

– Wow, England!

– Ja, jeg bodde i London.

– London?

Vi er imponert, vi er sjalu.

– Men hva gjorde du i London?

– Jeg var au pair, hos en familie som var dritrike. De hadde to barn som jeg måtte passe, og så var det litt husarbeid, pluss at jeg hadde ganske mye fritid også. Det var kult å bo et sånt sted, med folk som har et stort hus, fin hage, og som bare hang med fine folk.

– Klart, det er noe annet. London er ikke Plouhernec.

Jeg blir helt yr av det hun forteller, det høres så fristende ut.

21

68454 Au pair – s. 21

09.02.2026 09:43

– Men er det dyrt å være au pair? spør jeg henne.

– Nei, nei, det er jo ikke du som betaler, det er de, siden du jobber!

Odile, den andre venninnen, er ikke like gira. For henne er utlandet for langt unna. Men jeg har tusen spørsmål.

– Men de snakker vel ikke bare engelsk med deg?

– Eh, jo.

Jeg tenker at det er dette som er løsningen, en måte å lære seg engelsk gratis på før opptaksprøvene til journalistikkstudiet. Der er det kjempehøye engelskkrav, og for øyeblikket er jeg på null. I tillegg slipper jeg å se foreldrene mine på flere måneder, digg.

Ved frokostbordet likner vi zombier, av den typen som husker hvor de er, og hvorfor. Den beroligende virkningen etter våkenatten er over. Tilbake til virkeligheten. Jeg kaster meg ut i det, jeg har ikke lenger noe å tape. Jeg spør Virginie om hun kan sette meg i kontakt med den engelske familien.

Det ser ikke ut som om hun liker at jeg spør, antakelig vil hun helst være hovedpersonen i denne historien. Men jeg gir meg ikke, jeg trygler henne. Jeg trenger å jobbe, jeg trenger å flykte.

Hun svarer meg: – Hvis det betyr så mye for deg, kan jeg sette deg i kontakt med dem, men jeg kan ikke love noe, de er veldig selektive.

Det blåser jeg i, jeg har allerede reist.

68454 Au pair – s. 22

09.02.2026 09:43

Eurostar, mandag 26. august 1996.

Bare toget som kjører under havet, er eventyr nok for meg.

Jeg har lagt byen min og familien bak meg, og kanskje også noe av tomheten som har tæret på meg i månedsvis, denne sorgen som spiser meg opp fra innsiden, som ikke går over.

Jeg har aldri vært så alene. Jeg har tatt med denne notatboka for å skrive litt, som trøst, for å komme meg videre, finne en slags mening med livet. Jeg ser på de andre passasjerene og lurer på hvor de skal. Hva flykter de fra? Hvem skal de møte? Jeg liker denne reisen, som går fra byen der jeg ble født, og til stedet jeg har valgt meg, fordi det er en mulighet for et hamskifte, for å kvitte meg med denne sinte jenta, hun som er så forbitret på hele verden. En mulighet til å vise meg fra en annen side, bli en ny versjon av meg selv.

I vindusruten ser jeg speilbildet av ansiktet mitt, og gjennom det landskapet som farer forbi, og snart en tunnel. Jeg liker ikke å se på meg selv, jeg liker ikke at andre ser at jeg ser på meg selv, jeg liker ikke at noen tror at jeg liker å se på meg selv, men her, på dette toget, er det ingen som kjenner meg, så jeg gjør det likevel. Jeg ser det lyse, halvlange håret som faller slapt over skuldrene, nesen med denne krumningen som jeg har etter moren min, den fyldige munnen etter faren min, og de blå øynene jeg ikke har etter noen. Et helt alminnelig utseende. Utmerket, tenker jeg. Jeg kan være hvem som helst.

68454 Au pair – s. 23

09.02.2026 09:43

London, samme dag.

Jaguaren kjører i retning av det elegante nabolaget High Barnet, nord i London. Selv om det blir filtrert av de høye trærne langs veien, blir jeg blendet av det myke lyset man bare kan se på sensommeren. Jeg nyter det behagelige passasjersetet, jeg har lagt hendene flatt mot det hvite skinnet, det er kjølig, beroligende. Det er nytt for meg. Håndflatene mine trekker til seg denne luksusen. Jeg er oppspilt. Jeg skal lære meg engelsk hos en rik familie, så skal jeg dra tilbake til Frankrike, bestå opptaksprøvene til journalistikkstudiet og reise fra familien min for alltid. Den perfekte plan.

Den er merkelig, denne lange veien som fører til huset.

Asfalt og skog. Ikke noe fortau. Men med mange svinger.

Det er ingen fotgjengere her, og hadde det vært det, ville de ha dødd på flekken. Bilen raser av gårde. Jo lenger vi kommer, desto færre kjøretøy er det å se. For meg er alt spennende. Det var faren i vertsfamilien som kom for å hente meg ved T-banestasjonen. Jeg hadde gruet meg til å møte ham. Jeg har aldri truffet rike folk før, og det føltes skummelt. Hvordan skal man hilse, hva skal man si? Jeg var redd for at de skulle se for nøye på kroppen min, at de skulle gjøre narr av meg. Noen uker før jeg dro, hadde jeg fått tilsendt et bilde av dem, sikkert for å gjøre meg trygg, og for at jeg skulle gjenkjenne dem når jeg kom. De var vakre, pent kledd, velfriserte, smilende og perfekte, oppstilt på en strand foran et turkisblått hav. De hadde fått et bilde av 24

68454 Au pair – s. 24

09.02.2026 09:43

meg også som jeg sendte før de bekreftet at jeg fikk jobben. Virginie hadde sagt at kjente hun dem rett, kom de til å gjennomføre en lang utvelgelsesprosess før de fant jenta som skulle være au pair hos dem. Jeg hadde brukt enormt med tid på å planlegge hvordan jeg best skulle selge meg inn hos disse menneskene, selv om jeg visste at det ikke var det fysiske som var viktig, men at de fant en jente som var selvstendig og flink til å passe på de to barna deres, noe man skulle gjøre om ettermiddagene og av og til om kveldene, i tillegg til litt husarbeid. Og det sa ikke bildet mitt noe om.

Jeg valgte et fotografi som også var tatt ved havet, på en benk ved stranden i Plouhernec. Jeg hadde pyntet meg den dagen, sminket meg og alt, for det var bursdagen til Morgane. Hun var den eneste som ga meg lyst til å være feminin.

68454 Au pair – s. 25

09.02.2026 09:43

Jeg kikket etter faren, mens jeg gikk mot T-baneutgangen midt i strømmen av mennesker. Han skulle være brunhåret, med blå øyne, blek, veldig høy og med et pent smil hvis han var i godt humør. Jeg fikk snart øye på ham. Han kom bort til meg, og jeg likte ham med en gang. Før han engang hilste, grep han den enorme bagen min og sa med en latter: Tok du med deg bestemoren din også? Jeg smilte dumt. Han rakte meg hånden: I’m James, nice to meet you, så hyggelig å treffe deg. Samme her, hyggelig to meet you. Frykten min var borte, men når det gjaldt engelsken, hadde jeg et stykke igjen.

James White snakker mye, han forteller at han er advokat. Han hadde vært i retten samme morgen, en utrolig sak han ikke kan si så mye om, annet enn at jeg snart kan lese om den i Times. Har du hørt om den? En britisk dagsavis med hovedkvarter i London. Men det vet du sikkert, du skal jo bli en stor journalist! De velståendes utvungenhet.

Penger forenkler kontakt og bringer mennesker nærmere hverandre. Spesielt de mer beskjedne. Jeg aner ikke hva jeg skal kunne bidra med til samtalen, så jeg lytter.

Det hvite skinnet mot håndflatene. Jeg har aldri sittet i en annen bil enn den foreldrene mine leier. Spent fast i baksetet strøk jeg alltid fingrene over det grove, grå stoffet. Et stoff som fikk deg til å ønske deg alt annet enn det livet du hadde, men som hver dag minnet deg på at det var her du var, at det var dette som var hverdagen din, og lykke til 26

68454 Au pair – s. 26

09.02.2026 09:43