Til Alice
Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato
– Vi lekte bestandig, morgen, middag og kveld, akkurat som barna i Bakkebygrenda-bøkene. Det er sant det som står der.
ASTRID LINDGREN
Lek og lek og lek – og enda mer lek
Barna på Näs lekte og hoppet og klatret så mye de bare orket. Astrid
balanserte til og med på taket på det røde huset, og det er ganske høyt!
Da sto lillesøster Stina nede på bakken og ropte: – Du er ikke klok, Astrid!
Akkurat sånn som Lisabet roper når Marikken gjør farlige ting.
Mange av de som jobbet på gården, hadde barn, så det var alltid mange å leke med. Ett av barna het Edit. Hun var litt eldre enn Astrid, og hun kunne noe helt magisk: lese! Hun var den første som leste eventyr for Astrid.
Astrid og Gunnar ble aldri lei av å høre eventyr. Det var som om det ble fullt av feer og troll rundt dem mens Edit leste.
Ute på gården lekte de historiene de hadde hørt. Og så lekte de sirkus. Og indianere. De var tingletere også, akkurat som Pippi. Og Astrid og Gunnar likte å spille fotball.
På Näs var det en stor haug med sagflis. Inne i den lagde barna hemmelige ganger og rom der de kunne gjemme seg. Det kunne vært ganske farlig, men de voksne visste ikke om det, så da fikk de leke i fred.
Vet du hva?
– I dag kaller slektningene til Astrid det røde huset på Näs for Bullerbyn. Det er Bakkebygrenda på svensk.
– Bullerbyn fins på ordentlig. Gården heter egentlig Sevedstorp, og den ligger cirka 18 kilometer fra Näs. Det er en gård med tre røde hus. I det midterste huset bodde pappaen til Astrid fra han var liten gutt og helt til han var 20 år. Da flyttet han til Näs sammen med foreldrene og brødrene sine.
Trygghet og frihet
– Barn skal respektere foreldrene sine. Men foreldre skal også respektere barna sine, har Astrid sagt. Og sånn var det på Näs.
Samuel August var veldig glad i barna sine. Og så var han så helt utrolig glad i Hanna. Da Astrid var liten, var det ikke så vanlig at en mann kysset og klemte kona si sånn at alle så det, men det gjorde Samuel August. Hver dag!
Mamma Hanna var ganske streng, men hun maste ikke om ting som ikke var viktige. Hun syntes ikke det gjorde noe hvis barna glemte et måltid. Da kunne de bare ta seg litt mat i skapet. Og hun ble aldri sint hvis klærne ble skitne eller gikk i stykker.
Hanna lot barna få leke inne også. Noen ganger lekte de «Ikke-røre-gulvet», sånn som Pippi. Da klatret de på alle møblene inne på det store soverommet. Eller de lekte «Sikken blås» og løp rundt og rundt i huset. Når de møttes på kjøkkenet, stakk de en finger i magen på hverandre og ropte «Sikken blås!», akkurat sånn som Emil og Ida på Katthult.
Vet du hva?
– Når barna lekte «Engleleken», var det alltid Gunnar og Astrid som var engler. Stina og Ingegerd fikk bare være små barn som englene skulle beskytte.
– Barna fikk ikke leke i finstua. Der kunne de bare være når det var jul og påske, eller når det kom besøk.
– Det var fint å være barn på Näs og å være barna til Samuel August og Hanna. [...]
Vi hadde to ting som gjorde barndommen vår til det den var - trygghet og frihet.
ASTRID LINDGREN
Livet på Näs
Hele familien sov på samme rom. Pappa lå i den største senga. Astrid og
Gunnar byttet på å sove ved siden av ham. Det var det tryggeste stedet å sove, syntes Astrid. Når hun ikke lå der, måtte hun ligge i ei barneseng foran hjørneskapet. Det var veldig skummelt! Astrid trodde nemlig at djevelen bodde bak det skapet, for det hadde Gunnar sagt.
Mamma sov på en blå sofa som kunne trekkes ut. Der sov hun sammen med de minste barna.
Inne på soverommet på Näs var det en puff. En av onklene til Astrid, onkel Lennart, lurte Astrid og sa at hun kom til Näs i den puffen. Det var ikke sant! Hun ble jo født i den store senga til pappa.
Familien Ericsson likte å synge. Mange ganger sang de flerstemt. Stina har fortalt at hun og pappa ikke hadde like fine stemmer som de andre. Derfor sang de mest når de to var helt alene og ingen kunne høre dem.
Vet du hva?
– Samuel August kledde ikke på seg selv. Det var det Hanna som gjorde.
– Alle på Näs fikk egg, melk og kjøtt fra dyra på gården.
– Astrid, Gunnar, Stina og Ingegerd fikk hver sin hodepute av hønsefjær.
– Håret eller taglet fra halen til hestene ble brukt til madrasser.
– Det var trygt med foreldre som var så glad i hverandre og som var der hele tiden dersom vi trengte dem.
ASTRID
LINDGREN
– Jeg ble født helt på slutten av det jeg kaller hestealderen [...] da det fantes loffere og da det var hester, ikke biler, på veiene. Jeg tror det var fint å være barn i hestealderen. Min barndom var i hvert fall lykkelig.
ASTRID LINDGREN
Lofferne – det store eventyret
Nesten hver eneste kveld kom det loffere til Näs. Lofferne hadde ikke noe eget sted å bo, så de gikk fra gård til gård. De fortalte ofte spennende historier. Derfor kalte Astrid lofferne for «det store eventyret», og derfor visste hun mye om loffere da hun mange år seinere skrev boka Rasmus på loffen.
Lofferne spurte om de kunne få sove på låven. Det fikk de lov til. Men først måtte de gi fyrstikkene sine til Samuel August, sånn at det ikke skulle bli brann på låven. Etterpå spurte de om de kunne få litt mat, og det fikk de av Hanna.
Én gang skjedde det noe ganske skummelt. Samuel August jaget vekk en loffer fordi han ikke hadde spurt om lov til å sove på låven. Noen dager etter leste de om lofferen i avisen. Han var en morder som hadde rømt fra fengselet.
Vet du hva?
– Familien Ericsson var ikke rik, men foreldrene til Astrid mente at det var riktig å dele med loffere og andre fattige mennesker.
– Låven på Näs var kjempelang, cirka 105 meter. Der var det blant annet sauefjøs, stall til hestene og et fjøs med plass til 18 kuer. Og så var det et stort høyloft, hvor lofferne fikk sove. Og det var der Astrid og de andre barna hoppet fra den øverste takbjelken og mange meter rett ned i høyet.
– Min barndoms jul var den rødeste, gladeste, mest lystindrende og pepperkakeduftende julen man kan ønske seg.
ASTRID LINDGREN
Familiefester og jul
Familiefester var gøy, syntes Astrid. Særlig de store kirsebærfestene hos mormor. Da fikk Astrid og søsknene og alle søskenbarna lov til å spise så mye kirsebær de bare orket.
Og jul! Astrid gledet seg alltid veldig til jul. Julaften på Näs var nesten akkurat sånn som de feirer den i Jul i Bakkebygrenda.
Den julen Astrid husket aller best, var julen da hun var seks år. Dagen før julaften gikk Astrid og Gunnar sammen med pappa ut i skogen for å hugge juletre. Det var kaldt, og det var så tungt å gå i snøen at Astrid gråt hele veien.
Men til slutt fant de et fint juletre. Og tidlig, tidlig på julaften fikk Astrid og Gunnar lov til å pynte treet sammen med pappa.
Litt seinere på dagen sneik Astrid og Gunnar seg inn i finstua og klemte på alle julepakkene.
– Tror du at du får en salighetsting? spurte Gunnar. Det trodde ikke Astrid, for en salighetsting var noe veldig fint som man ble helt overlykkelig av.
Men da kvelden endelig kom og de skulle åpne pakkene sine, fikk Astrid en salighetsting av farmor! Det var et par lysebrune støvletter. Og det var de fineste og vakreste støvlettene hun noen gang hadde sett.
Vet du hva?
– Andre juledag reiste Astrid og familien alltid i juleselskap til mormor. Da kjørte de slede, og hestene som dro sleden, het Maj og Maud.
– Mormoren til Astrid het Lovisa. Alle kalte henne «Lovisa med de myke hendene». Det var fordi hun var en veldig flink jordmor.
– Morfaren til Astrid het Jonas Petter. Han døde da Astrid var bare tre år gammel.
– Da jeg akkurat hadde lært å lese, var ei ny bok nesten smertefullt vidunderlig, og jeg pleide å begynne med å lukte på den.
ASTRID LINDGREN
Astrid begynner på skolen og treffer Madicken
Da Astrid var nesten sju år, kunne hun endelig begynne på skolen. Selv om mamma fulgte henne den første dagen, syntes Astrid at det var ganske skummelt. Hun begynte å gråte da navnet hennes ble ropt opp. Men det skumle gikk heldigvis fort over. Og nå kunne hun lære å lese helt selv!
Læreren til Astrid var veldig streng, men før jul delte hun ut en brosjyre med bilde av julehefter og julebøker. Alle som hadde penger, kunne få bestille ei bok. Den første boka Astrid bestilte, het Snøhvit. Den luktet så godt. Og så var den full av spennende eventyr. Men Astrid fikk ikke lov til å lese den før de hadde kommet hjem fra kirken på første juledag. Det hadde mamma Hanna bestemt.
På vei til og fra skolen gikk Astrid forbi et stort, hvitt murhus. En dag møtte hun jenta som bodde i huset. Hun het Anne-Marie. Astrid og Anne-Marie ble bestevenner. De lekte og lekte! Og vet du hva Anne-Marie ble kalt?
Jo, hun ble kalt Madicken. Mange år seinere skrev Astrid flere bøker om ei jente som heter Madicken. På norsk heter hun Marikken.
Vet du hva?
– Astrid og Madicken fortsatte å være bestevenner hele livet. Madicken var ikke redd for noen ting, og hun var veldig sterk. Det var Madicken som lærte Astrid å slåss.
– Alle barna på Näs hadde kallenavn:
Gunnar ble kalt Gee på grunn av forbokstavene i navnet (Gunnar Erik Ericsson).
Astrid ble kalt Bele etter Kong Bele, en av arbeidshestene på gården.
Stina ble kalt Slima. Det var sånn søsknene mente at hun skrev navnet sitt da hun lærte å skrive.
Ingegerd ble kalt Mammas vesle Nickon. Det var antakelig fordi hun hadde snakket om mammas nøkkel da hun var liten, og så klarte hun ikke å si «nøkkel» helt riktig.
– Den friheten vi hadde betydde ikke at vi alltid var fri. Det var en selvfølge at vi skulle lære oss å arbeide.
ASTRID LINDGREN
Noen ting må man bare gjøre
Astrid og søsknene fikk lov til å leke mye, men de måtte også hjelpe til på gården. For eksempel måtte de luke i åkrene og plukke nesle til hønene.
Alle barna lærte tidlig at de skulle gjøre ferdig det de hadde begynt på. Og hvis de drømte seg litt bort mens de for eksempel sto og vasket opp, sa mamma Hanna: – Bare kom igjen, bare ikke stans!
Astrid likte IKKE å spille orgel. Likevel hadde mamma bestemt at hun skulle spille. Astrid måtte øve og øve, og ta spilletimer hos en lærer som het Ebbe Ängquist.
Noen ganger ville Astrid ABSOLUTT ikke på spilletime, men hun fikk bare slippe hvis hun var syk. Astrid visste at hun ikke kunne lyve for mamma. Derfor fant hun på noe lurt.
Hun sto på hodet lenge, lenge, lenge – helt til hun fikk vondt i hodet på ordentlig. Og så sa hun til mamma at hun hadde vondt i hodet og ikke kunne spille. Og da var det jo helt sant!
Vet du hva?
– Orgelet som Astrid helst ville slippe
å spille på, står fortsatt i finstua i det røde huset på Näs.
– Da Astrid var gammel, var det noen som spurte henne om det var noe hun angret på. Hun svarte at det var to ting hun gjerne skulle lært seg:
Å spille orgel
Å kjøre slalåm
«Fine lille krummelur, jeg vil ikke blive stur.» – «Stor», mener du vel, sa Tommy.
– Har jeg sagt «stur», så mener jeg «stur», sa Pippi. Fra Pippi Langstrømpe går til sjøs (1948) , ASTRID LINDGREN
Barndommen tar slutt
Plutselig en dag oppdaget Astrid at det var vanskelig å leke. Det var den sommeren da hun var 12 ½ år. Astrid ble fryktelig trist. Hun skjønte at hun ikke var barn, men så var hun jo ikke voksen heller. Så hva skulle hun gjøre?
Astrid leste bøker. Mange bøker. Kanskje er det derfor hun ble så flink til å skrive da hun ble voksen?
Astrid var flink til å skrive da hun var ungdom også. En av skolestilene hennes ble til og med trykt i lokalavisen, Vimmerby Tidning. Stilen het «På vår gård».
«På vår gård» handler blant annet om jentene Inga og Maja som leker begravelse med ei død rotte. Historien slutter med at mange barn samles på gården. Det høres jo hyggelig ut, men barna begynner å krangle, og da blir det slutt på leken. Vet du hva?
– Da Astrid var 12 ½ år, flyttet familien Ericsson inn i et mye større hus som de hadde bygd rett ved siden av det røde huset. Det var gult med stor veranda.
– Det var dette gule huset Astrid tenkte på da hun mange år seinere skrev om Villa Villekulla, huset til Pippi.
– Da familien Ericsson flyttet, ble det røde huset bygd om til tre leiligheter for de som jobbet på gården.
Kjedelig å være ungdom
Astrid hadde vært veldig lykkelig da hun var barn. Hun hadde mange venner da hun var ungdom også, men livet var trist likevel, syntes hun.
– Jeg var usikker på meg selv, har Astrid fortalt. Hun syntes at hun var stygg. Og så var hun overbevist om at ingen kom til å bli forelsket i henne. Det syntes hun var helt forferdelig.
Men Astrid og vennene gjorde mange morsomme ting. De gikk på kino og teater, og de danset.
Astrid elsket å danse. Om vinteren danset de på Stadshotellet, et rosa hotell som ligger ved torget i Vimmerby. Det var her Alva danset med feieren da hun var med Marikken og familien på ball i boka Marikken og Junibakkens Pims.
Vet du hva?
– Astrid syntes det var veldig spennende å se amerikanske filmer på kino. En gang så hun en film med ei jente som tar skurebørstene på føttene når hun skal vaske gulvet. Og en annen gang så hun en film om ei ganske vill jente som har hesten sin inne i huset. De filmene minner jo litt om Pippi?
– Jeg trøstet meg med å lese alt jeg kom over, og det har jeg fortsatt med hele livet [...] Jeg visste overhodet ikke hva jeg ville bli, og det var også så trist.
ASTRID LINDGREN