Astragalen av Albertine Sarrazin

Astragalen

Albertine Sarrazin

Astragalen Oversatt av Agnete Øye

Albertine Sarrazin Originalens tittel: L'Astragal Oversatt fra fransk av Agnete Øye © Pauvert, département de la Librairie Arthème Fayard, 1965, 2001.

Forord av Patti Smith: My Albertine Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris.

ISBN 978-82-02-59934-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Denne boken ble først utgitt på norsk med tittelen Bruddet i 1979 av Gyldendal Norsk Forlag.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Philippe Le Tellier/Paris Match/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

Min Albertine Det er kanskje galt å snakke om seg selv når man skriver om en annen, men jeg undres oppriktig på om jeg ville ha blitt som jeg er uten henne. Ville jeg ha tedd meg like selvsikkert eller møtt motgang med så stor kvinnelig besluttsomhet uten Albertine som ledestjerne? Ville ungdomsdiktene mine ha eid en så skarp tone uten Astragalen som rettesnor?

Jeg oppdaget henne helt uventet da jeg streifet rundt i Greenwich Village i 1968. Det var allehelgensdag, som jeg senere noterte i dagboken. Jeg var sulten og kaffetørst, men stakk først innom Eighth Street Bookstore for å ta en titt på bøkene til nedsatt pris som lå igjen på utsalgsbordene. Det var stabler av Evergreen Reviews og obskure oversettelser fra Olympia and Grove Press – nye bøker som ble skydd av den gemene hop. Jeg var på utkikk etter noe jeg trengte: en bok som var mer enn en bok, som inneholdt visse tegn som kunne føre meg inn på en ny og ukjent sti. Jeg ble trukket mot et slående, fjernt ansikt – i fiolett mot svart bakgrunn – på et smussomslag der forfatteren ble hyllet som «en kvinnelig Genet». Den kostet nittini cent, det samme som et ostesmørbrød og en kopp kaffe på Waverly Diner på 5

den andre siden av Sixth Avenue. Jeg hadde en dollar og en undergrunnsbillett på meg, men etter å ha lest de første linjene var jeg bergtatt – den ene sulten vant over den andre, og jeg kjøpte boken.

Boken var Astragalen, og ansiktet på omslaget tilhørte Albertine Sarrazin. På togturen tilbake til Brooklyn slukte jeg den intetsigende baksideteksten uten å få vite mer enn at hun var født i Algerie, var foreldreløs og nylig var død, i 1967, like før hun skulle ha fylt tretti. Det å finne og miste en mulig søster i ett og samme øyeblikk gjorde meg dypt beveget. Jeg nærmet meg tjueto og var alene etter at det var blitt slutt mellom meg og Robert Mapplethorpe. Jeg hadde forlatt én persons varme armer for en annens uvisse, og det kom til å bli en tøff vinter. Min nye flamme var en kunstmaler som dukket opp uanmeldt, leste avsnitt høyt fra Genets Notre Dame des fleurs og elsket med meg før han igjen ble borte i ukevis. Det var de hundre søvners netter: Ingenting kunne lindre den rastløse uroen min. Det var pinefullt å være fanget i ventingens forvirrende drama – jeg ventet på kunstens muse, jeg ventet på ham. Mine egne ord strakk ikke til, bare en annens kunne forvandle sjelekval til inspirasjon.

I Astragalen fant jeg ordene, skrevet av en jente som var åtte år eldre enn meg selv, og som nå var død. Det sto ingenting om henne i leksikonet, så jeg måtte sette henne sammen gjennom hver eneste av hennes egne stavelser (på samme måte som jeg hadde gjort med Jean Genet), fullt klar over at en dikters erindringer må ta veien om usannheter for å avsløre sannheten. Jeg kokte kaffe, satte putene til rette i sengen og begynte å lese. Astragalen var knokkelen som forente fakta og fiksjon.

6

Etter en dom på sju år for væpnet ran hopper den nittenårige Anne ned fra fengselsmuren – et fall på ni meter.

Hun brekker ankelen og blir liggende tilsynelatende hjelpeløs under en myriade av ubarmhjertige stjerner. Spinkel, men seig sleper hun seg over fortauet og kryper mot hovedveien, tomme for tomme. Til alt hell blir hun plukket opp av en annen sjel på rømmen, småkjeltringen Julien. Hun tar mål av ham og forstår at han har sittet inne; han har den velkjente utstrålingen til en person som har sonet en dom. De farer gjennom den iskalde natten på motorsykkelen hans. Før daggry legger han barnekroppen hennes ømt i barnesengen hjemme hos noen bekjente. Senere flyttes hun til et rom i andre etasje hos en misfornøyd og mistenksom familie, deretter til en venn av en venn. Og slik fortsetter det – hennes såkalte frihet består i å bli plassert på det ene gjemmestedet etter det andre.

Hun skriver om anfall av rastløshet. Hvordan sov hun?

Sov hun bedre i fengselet, der hun slapp å se seg over skulderen? Hvordan var det å sove på rømmen og stadig lure på om et smalt blikk vitnet om at hun snart ville bli angitt?

Det ubrukelige beinet blir gipset, men enda mer smertefullt er den forbløffende kjensgjerningen at Julien har trengt inn i horehjertet hennes. Hennes intense lengsel etter ham er nærmest en fengselsstraff i seg selv. Hun har ikke annet valg enn å tåle å bli flyttet omkring. En Hermes med forvridd, brukket ankel, grusomt merket av Merkurs knekte vinge.

Hovedpersonen er dømt til å vente på den elskede kjeltringen sin. Historien deres består av rettssaker, feiltrinn, arrestasjoner og stjålne gleder. De er levende skikkelser i en bok hun har skrevet. Jeg så henne ikke lenger for meg som lam, men fri, i et smalt skjørt og en ermeløs bluse knyt7

tet om midjen og med et flagrende chiffonskjerf om halsen. Hun målte bare én meter og femti på strømpelesten, men hun var ingen skjelvende småpike – mer som en dynamittgubbe som kanskje ikke var dødelig hvis den eksploderte, men som ganske sikkert ville lemleste. Hun har en egen evne til å forstå en situasjon, til å se en horekunde i hver eneste av elskerens bevegelser, og kommentarene hennes er kjappe og skarpe. «Du vil tynge meg med kjærligheten din.» Hun er i besittelse av en livlig sjargong som er fullt ut hennes egen – en sjargong spekket med latin.

En kvinnelig Genet? Hun er seg selv. Hun har en enestående stil uten dikkedarer, poetisk og hardkokt på samme tid: «Jeg rømte ved påsketider, men ingenting gjenoppsto fra de døde.» Dette poetiske klarsynet – «utspekulert og rent» – løper gjennom fortellingen hennes lik en smal elv som bryter mot steinene, en mørk åre som deles og møtes igjen. Albertine: de herreløse forfatteres lille helgen. Og hvor fort ble jeg ikke trukket inn i hennes verden – opplagt til å skrive i vei natten igjennom, bøtte ned kanne på kanne av skåldhet kaffe og bare ta pauser så jeg så vidt rakk å friske opp maskaraen. Jeg omfavnet helhjertet Albertines mantra, for hun gjennomsyret hele mitt mottagelige sinn.

«Jeg vil dra, men hvor? Forføre, men hvem? Skrive, men hva?»

Når jeg trer inn i Albertines rekker, må jeg også hylle den amerikanske oversetteren Patsy Southgate. Hun befant seg også under radaren i 1968 – en slående blondine med isblå huskyøyne som skrev for The Paris Review. Det var rene åpenbaringen å oppdage et bilde der hun sitter på en kafé i Paris og får klipt av seg de blonde lokkene. Jeg hengte det opp på veggen ved siden av Albertine, Falconetti, Edie Sedg8

wick og Jean Seberg – jenter med kortklipt hår, min tids jenter.

Patsy Southgate var en gåte. Som et privilegert, men forsømt barn forsto hun nøyaktig hvordan hun skulle nærme seg Astragalen, og hun følte kanskje et skjult slektskap med emnet. Hun var intelligent, komplisert og lidenskapelig tiltrukket av alt som smakte av fransk kultur: en landflyktig kjæledegge for post-beat-generasjonen, berømt for å bli tilbedt av Frank O’Hara. Patsy var et ensomt, strengt oppdratt barn, og hennes franske barnepike Louise ga henne mer ømhet enn hennes egne foreldre. Patsy ble knust da Louise vendte tilbake til Paris for å gifte seg, og hun tilbrakte mye av livet med å lengte etter sin innbilte mor, den sanne moren til hennes selvskapte franske sjel.

Albertine lengtet også i løpet av sitt flyktige liv etter å få vite hvem hennes egen mor var. Hun fikk navnet Albertine Damien av barnevernsmyndighetene da hun ble født og forlatt i Algerie, i 1937. Da hun ble adoptert, ble hun døpt Anne-Marie. Opphavet hennes var alltid uklart, og det ville kanskje ha krevd flere DNA-prøver for å få brakt det på det rene. Var hun datter av en mindreårig spansk danserinne og en sjømann? Eller var hun adoptivfarens utenomekteskapelige barn med den jødisk-algeriske hushjelpen? Begge hypoteser borger for romantikk og splid, og gir grunnlag for en tilværelse i randsonen av samfunnet. Hun var en begavet jentunge med evner som burde ha ført til et rikt musikalsk liv og en akademisk utdannelse – hun var fremragende i latin, litteratur og på fiolin. Men mangelen på kjærlig omsorg, i tillegg til en rekke smertefulle hendelser, førte henne på villspor for godt.

Som tiåring ble hun voldtatt av en slektning av stefa9

ren. Etter flere forsøk på å rømme hjemmefra ble hun plassert på en forbedringsanstalt for jenter med det paradoksale navnet «Den gode hyrde». Det var et fryktelig sted der hun ble ydmyket og fratatt døpenavnet Anne-Marie.

Som trettenåring pleide hun å skrive ned det hun opplevde, i et spiralhefte, dyrebare, våkne iakttagelser. Det ble inndratt fordi man anså liljekonvallparfymen hennes som altfor sterk. Hun var spinkel og søt, bevæpnet med et kløktig skarpsinn som hos en Jeanne d’Arc foran domstolen, og rømte fra forbedringsanstalten til gatene i Paris, der hun levde som prostituert og tyv. Som attenåring ble hun arrestert for væpnet ran sammen med en kvinnelig medskyldig og dømt til sju års fengsel. Det siste fengselsoppholdet var i 1963: fire måneder for å ha nasket en flaske whisky. Hele tiden skrev hun: gjennom tenårene, gjennom kjærlighetsforhold og når hun ble forlatt, i fengsel og i frihet skrev hun.

Livet er ofte den beste filmen. Hennes liv endte trist, på et sykehus, der hun smilte matt til Julien og la sin skjebne i hendene til en skjødesløs anestesilege. Hvilke drømmer fantes bak de tunge øyelokkene kronet med en halvmåne av kajal da hun ble trillet bort – en framtid sammen med Julien, ro og velstand, anerkjennelse? Alt var mulig, for endelig sto de på terskelen til et nytt liv. De hadde giftet seg og vinket farvel til forbrytertilværelsen. Hun forlot den verden hun elsket, akkurat som hun hadde trådt inn i den – på en sky av vanskjøtsel.

Sankt Albertine, engangspennens og den evige øyebrynsblyantens skytshelgen. Jeg levde i hennes atmosfære. Jeg så for meg den blå sigarettrøyken som virvlet rundt neseborene hennes, strømmet gjennom blodsystemet og ham10

ret gjennom hjertekamrene. Selv var jeg altfor astmatisk til å røyke, men jeg hadde alltid en pakke Gauloises vertes i skjortelommen. Jeg gikk fram og tilbake på gulvet og ventet på at maleren min skulle komme og redde meg fra mitt selvpålagte fengsel, akkurat som hun hadde ventet på Julien. Aldri var ventetiden så utholdelig, aldri Nescafé en bedre drikk. Jeg skapte min egen slang påvirket av Astragalen og senere La Cavale, hennes neste roman, utgitt som The Runaway på engelsk, med en av de store åpningslinjene i fransk litteratur: «Jeg har sannelig pyntet meg til å gå i fengsel i kveld: i pels og langbukser.»

Da ett håp forlot meg, fant jeg et nytt i Sam Sheperd. Da også vi måtte skilles, skrev vi svanesangen vår i form av skuespillet Cowboy Mouth, og som en hyllest til Albertine kalte jeg karakteren min Cavale, et navn som betyr flukt, noe hun forklarer idet stykket ender.

Da jeg turnerte verden over i 1976, hadde jeg Astragalen med meg i en liten metallkoffert full av svetteflekkete T-skjorter, lykkeamuletter og den samme svarte jakken som jeg poserte skjødesløst utfordrende i på coveret av Horses.

Det var en paperbackutgave fra Black Cat med et bilde av Marlene Jobert på omslaget. Den kostet 95 cent, omtrent det samme som jeg hadde betalt for hardcoverutgaven i 1968. Jeg tok den med til Detroit, der jeg møtte min egen Julien – en mangefasettert, reservert, nydelig mann som gjorde meg til sin hustru og senere enke. Etter at han døde, tok jeg Astragalen med meg tilbake til New York i 1996, pakket ned i en skattkiste sammen med andre bittersøte minner.

Like før jeg skulle turnere i Frankrike for ikke så lenge siden, kom jeg uforvarende over denne utgaven, men jeg 11

orket ikke å åpne den. I stedet pakket jeg den inn i et gammelt tørkle og tok den med i nok en metallkoffert. Det var som om jeg hadde Albertine, en vissen blomst, under min 2000-tallsversjon av svetteflekkete T-skjorter. Men en natt jeg våknet på et hotell i Toulouse, pakket jeg den plutselig opp og begynte å lese den om igjen, mens jeg gjenopplevde spranget, lynnedslaget da ankelen brakk, og lynet fra billyktene da hennes reddende engel gransket det forskrekkede, hjerteformede ansiktet hennes. Scener fra mitt eget liv blandet seg med Albertines ord med dempet kraft. Og der, brettet mellom de gulnede sidene, lå et gammelt bilde av min elskede, og i den slitte bretten en lokk av det lange, brune håret hans – en dyrebar relikvie etter ham inne i en relikvie etter henne.

Ikke flyktige engler, men mitt livs engler.

En dag skal jeg besøke graven hennes med en termos svart kaffe, sitte hos henne en stund og dusje liljekonvallparfyme på gravsteinen – formet som en astragal, og som Julien hadde fått satt opp til minne. Min Albertine, som jeg tilbad henne! De strålende øynene hennes ledet meg gjennom min ungdoms mørke. Hun var min ledestjerne gjennom de hundre søvners netter. Og nå er hun din.

Patti Smith

1

Himmelen hadde flyttet seg minst ti meter lenger unna. Jeg ble sittende, jeg hadde det ikke travelt. Jeg hadde sikkert knust noen steiner i sammenstøtet og famlet med høyre hånd i grusen. Stjerneeksplosjonen stilnet i takt med mitt eget åndedrett selv om det fortsatt gnistret i hodet. De hvite bruddflatene på steinene lyste så vidt i mørket. Jeg løftet hånden fra bakken, strøk den over venstre arm opp til albuen og ned igjen langs siden helt til hoftekammen: ingenting. Jeg var like hel, jeg kunne fortsette.

Jeg reiste meg. Da jeg plutselig lå med nesen i tornekrattet med armene rett ut, kom jeg på at jeg hadde glemt å undersøke beina. Snusfornuftige, velkjente stemmer trengte messende gjennom nattemørket: Vær forsiktig, Anne, det ender bare med at du brekker beinet!

Jeg satte meg ned igjen og fortsatte å undersøke resten av kroppen. Denne gangen oppdaget jeg en uvant hevelse ved ankelen som svulmet og dunket under fingrene …

Og jeg som går til doktoren og later som om jeg er syk, beskriver innbilte plager på steder jeg tror ingen kan sjekke; jeg som kommer vandrende med et ganglag som en modell for å servere dere urtete på sengen, småsøstre, jeg som misunner dere alle fordøyelsesplagene deres … Nå er det slutt, 13

nå er det dere som må pleie meg, dere eller noen andre, for jeg har nemlig brukket beinet.

Jeg så opp mot muren der hele den verdenen lå og sov: Jeg har fløyet, folkens! Jeg har fløyet, svevd og virvlet rundt i et langt, deilig sekund, i hundre år. Og nå sitter jeg her, fri fra alt der oppe, fri fra dere.

Så sent som i ettermiddag var jeg proppfull av atropin og hadde injisert bensin i lårene. Etter at Rolande stakk av, hadde jeg absolutt ikke lyst til å sitte og vente på at hun skulle komme tilbake og hente meg: Jeg slo krøll på meg for å bli sendt til sykestuen, der det var lettere å snike seg unna og dagene gikk fortere.

«Men du er jo helt grønn!» sa lærerinnen kvelden før.

«Jeg har vel bare kommet borti veggen,» sa jeg og kjente at jeg begynte å se ut som et lik i fjeset, mens jeg prøvde å vri meg for å se på jakkeryggen min. Vi drev og malte veggene i spisesalen, én vegg gul, én blå og to grønne, og vinduskarmene gule for at det skulle se ut som solskinn.

«Nei, det er du som er grønn, i fjeset! Er du dårlig?»

Men jeg rakk ikke å nyte min aller første kopp med urtete; jeg hadde ikke tenkt å bare vandre ut av døra og ta den slake skråningen på den andre siden av gjerdet. Jeg ville heller hoppe. Men nå sitter jeg i alle fall her, ikke så langt fra veien, og jeg er nødt til å komme meg dit, for det er vel ingen biler som kommer til å plukke meg opp to skritt fra muren?

Det er fortsatt langt igjen til stedet og kvelden der jeg skal treffe igjen Rolande: Først må jeg slepe meg helt til veien med denne kulen som gjør det så vanskelig å gå … Jeg prøver å sette hælen under meg, to ganger, tre ganger: Det eksploderer opp gjennom hele beinet.

14

Siden føttene ikke duger til noe, får jeg gå på albuene og knærne. Jeg krabber tjue meter, blir sittende fast i krattet og vender tilbake til steinene for å prøve å orientere meg.

Det må ha gått hundre år til, for jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Ankelen har stivnet, og foten står rett ut i nitti graders vinkel. Jeg sleper den etter meg som en ekstra byrde; den står på tvers og støter mot grus og tornekratt. Det er bekmørkt. De siste månedene der oppe så jeg på skogkrattet like ved hovedveien og var sikker på at jeg kunne finne fram i blinde: Jeg hadde ikke tenkt tanken helt ut enda, men den konstante fristelsen til å hoppe ut av vinduet og rømme kvernet automatisk i hodet. Og mens jeg smilte til jenteflokken som krøp småhutrende sammen om lærerinnen, mens jeg klemte Rolandes hånd, som hadde listet seg ned i lommen min, fløy jeg hele tiden ned på steinene og reiste meg, tra-la-la, ironisk og lutret …

Og så subbet vi ut i lyset. Jeg lot venninnen min ha hånden liggende i lommen og famlet i hennes for å finne leddenes sammenføyning gjennom stoffet, ett–to, ett–to, jeg kjenner at knoklene dine beveger seg, Rolande … Og så fniste vi under kåpen, og paviljongen og lysningen tok vare på drømmene til neste morgen.

Jeg klatrer. Jeg får jord på albuene, jeg blør søle, tornene stikker når jeg kommer borti buskene, det gjør vondt, men jeg må fortsette framover, i hvert fall til jeg når fram til det lyset der borte, et hus som viser vei … Mellom lyset og meg reiser det seg et gjerde: Og der blir jeg liggende rett ut på ryggen, med lukkede øyne og slappe armer … De får plukke meg opp mens jeg sover, det får ikke hjelpe. Jeg skal betale for denne lille pausen med lydighet, med nye plager, jeg var 15

jo på vei ned, og her blir jeg. Kanskje muren kommer til å følge etter meg i spranget og begrave meg.

Nå står jeg på kneskålene og kryper rundt gjerdet. Kneet, albuen, kneet, albuen … Jo da, jeg venner meg til det. Jeg drømmer om å begynne forfra, om at jeg tar meg god tid: I stedet for å kaste meg utfor som en tulling, i stedet for å klamre meg til mursteinene i starten og slå ut med armene så fort føttene sparker i løse luften, leter jeg etter et mykt sted å lande, der gresset er tett og mykt …

Jeg kommer meg forbi huset der lampen fortsatt skinner; jeg sniker meg tett inntil veggen i gresset langs veien, albue, kne, albue … Og der lyser veien, delt av den gule stripen.

Det står et metallskilt på fortauet, en bensinreklame. Jeg klamrer meg til det, skiltet klirrer. Her skal jeg begynne haiketuren … Nei, Paris er i den andre retningen, jeg må krysse veien. Det første skrittet er som glødende jern, det andre som gelé, jeg ramler sammen på den gule stripen, den første bilen som dukker opp, kommer til å kjøre meg ned … Og der kommer den, det er en lastebil: Den kjører mot meg og kommer til å frakte meg til Paris som kjøttslintrer klistret til dekkene. Jeg ser på den, stirrer inn i de store, gule øynene.

Den kommer rett mot meg.

Da det er igjen et par meter, svinger lastebilen tvert, kjører ut på veikanten og stopper. Jeg hører bremsene skrike, døra slamre igjen og skritt som nærmer seg. Jeg blir liggende rett ut med øynene igjen.

«Mademoiselle!»

Nølende og engstelige hender famler over meg.

«Få meg bort fra veien, er du snill …» sier jeg. «Kan du holde meg, jeg tror jeg har brukket beinet.»

Lastebilsjåføren støtter meg bort til stigbrettet på bilen.

16

Jeg setter meg på det. Ankelen ligger i skyggen igjen. Jeg har ikke lyst til å se på den. En gatelykt like ved kaster lys over den høyre foten: Den er full av jord, søla tørker rundt de skitne tåneglene og stiger i tykke ringer opp til det oppskrapte kneet, der blodet pipler sakte fram. Jeg trekker kåpen rundt meg og stikker hendene i lommene: Den er det eneste jeg har på meg, og jeg begynner å bli kald, helt inn til hjerterøttene.

«Du har ikke en sigarett, vel?»

Typen tar fram pakken med Gauloises og tenner røyken for meg. Jeg ser ansiktet hans i skinnet fra fyrstikken, ansiktet lastebilsjåfører har om natten: blank i huden, skjeggstubber, og så det dratte, stive uttrykket.

«Hva har skjedd med deg?»

«Jeg … Forresten, jeg risikerer ikke stort nå lenger. Er du kjent her omkring?»

«Ja, jeg kjører denne strekningen tre ganger i uka.»

Jeg peker bak meg, der lyset fra huset er det eneste peilepunktet i den konturløse gjørma av trær og vegger.

«Da vet du sikkert hva som ligger der borte …»

«Eh … Jo da. Er det derfra du …?»

«Ja, for øyeblikket, i hvert fall. Det er vel en halvtime eller en time siden … De har nok ikke begynt å lete etter meg ennå. Vær så snill, da, ta meg med til Paris. Du kommer ikke til å få problemer, det lover jeg. Når vi kommer til Paris, kan du bare sette meg av, så klarer jeg meg selv.»

Mannen tenker seg lenge om før han sier: «Jeg skulle gjerne ha hjulpet deg, men du skjønner, det beinet ditt …»

«Men uansett … bare til Paris, det er det eneste jeg ber om. Jeg kommer aldri til å nevne deg, uansett hva som skjer.

Du kan stole på meg.»

17

«Jeg stoler på deg. Men samme hva du gjør, så har ‘de’ ressurser som vi ikke har. Jeg har kone og unger, jeg kan ikke gjøre det.»

Jeg klemmer begge hender rundt ankelen og støtter meg til førerhuset for å prøve å reise meg.

«Ok, da får du bare dra. Men jeg ber deg bare om én ting: Ikke si ifra til ‘dem’ på det neste hølet du kommer til. Bare glem at du har møtt meg, vær …»

Jeg holdt nesten på å si: «Vær litt grei, da», men plutselig innser jeg hvor idiotisk det ville høres ut, og jeg kjenner smaken av sigaretten som snart er røykt ferdig, og de ti minuttene fyren har brukt på meg.

«Hør her,» sier han, «én ting kan jeg i alle fall gjøre, og det er å få stoppet en bil for deg. En privatbil gir deg kanskje skyss … Jeg kan jo fortelle en skrøne …»

Han får gjøre som han vil. Selv vil jeg bare få amputert det beinet og sove, sove til det vokser ut igjen og jeg kan våkne og le av drømmen. For ikke så lenge siden skrev Cine dette til meg: «Kjære deg, jeg har hatt et mareritt: Du falt stygt fra en stor høyde, du blødde fra ørene, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å gråte … Da jeg våknet, så jeg på bildet av deg og sukket av glede fordi det ikke var sant, og jeg snart skulle få se deg akkurat som hver morgen, frisk og fin på vei til kjøkkenet med den store melkekasserollen …»

Gud som vi lo da vi leste det, Rolande og jeg! Cine var en venninne fra året før som fortsatt var fast bestemt på å gi opp alt for min skyld, enda jeg ville ha glemt henne allerede hadde det ikke vært for den ustoppelige strømmen av små, hardt sammenbrettede lapper som en upartisk, men velvillig jente leverte til meg nesten hver eneste dag … Cine! Jeg var gått lei av skråsikkerheten hennes, den eiesyke åpen18

hjertigheten, sporet hun trodde hun hadde etterlatt seg hos meg, moderligheten hennes, jenta mi, lille vennen min.

Jeg var blitt kjent med Cine på toget. Menn og kvinner delte kupeen mellom seg i to klart avgrensede grupper: Mennene sang, kvinnene gråt eller holdt munn. Jeg krøp sammen inntil vinduet og så konturene av Paris forsvinne i en tredobbel tåke gjennom det skitne vinduet, regnet og mine egne tårer.

«Ikke gråt! …»

Jeg snufset i meg neseinnholdet så stille jeg kunne, strøk fingrene under øynene og snudde meg mot stemmen. En kvinne på rundt tretti år med olivensvarte øyne og brun hårknute hadde satt seg ved siden av meg, og smilet var like vennlig som stemmen. Tårene tørket inn, og jeg så nøyere på henne, fra det myke skjerfet og ned til føttene hun hadde stukket ned i et par tøfler. Jeg bøyde meg litt framover og fikk øye på et par svarte, halvhøye pumps under setet. En verdensdame …

«Hvor lenge?» spurte jeg.

«Hvor lenge … jeg har sonet, eller hvor lenge jeg har igjen?»

«Hvor lenge du har igjen. Det andre har ikke jeg noe med!»

«Men hvorfor ikke? Det er da ingen hemmelighet. Sju år totalt.»

«Som meg, da … Jeg har igjen fem, hva med deg?»

«Aldri godt å vite hva man har igjen: Man kan jo bli benådet eller få betinget …»

«Pøh,» sa jeg, «det der er bare bløff. Og ja, jeg gråter fordi jeg er temmelig sikker på at jeg kommer til å være borte fra Paris i fem år. Ferdig med det, forresten. Og så de 19

mannfolka som ikke slutter å synge! Heldigvis skal de av før vi er framme.»

Vi sa hva vi het, og hvor gamle vi var.

«Mindreårig! Men hvordan kan du …» sa Francine.

«Myndig, takk! Både strafferettslig, mentalt og helt og fullt myndig. Beviset på det er at jeg har ventet i to år, akkurat som et voksent menneske, bare for at de skulle få gitt meg fem til. Jeg er ung, men dit vi skal, er alle unge. Skolefengslene er visst forbeholdt folk under tretti–trettifem år.»

Landskapet forandret seg i løpet av formiddagen, det ble ødsligere, utydeligere: Vi «klatret» nordover. Rundt klokken tolv stoppet endelig toget. Jeg fikk det travelt med å få av meg skoene. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt å trekke på meg tøfler, og siden jeg hadde trasket rundt i anstaltsandaler så lenge, hadde jeg mistet teken på å gå med hæler.

«Fest sandalene!»

Det der hadde jeg hørt i to år, i tillegg til: «Se til å få av deg det svarte du har rundt øynene», og: «Stikk og ta på deg underkjolen, ikke noe annet under trøyen, ja, den er da ren, kan du vite! …» Hva kom de til å skrike denne gangen?

«Trenger du litt hjelp?»

De ga ikke ordrer her, de tilbød seg, og tilbudene kom syngende, ikke bjeffende; vi flokket oss sammen på perrongen, og smilende, engleaktige kvinner hjalp oss med å bære koffertene våre, de nødtørftig sammenknyttede byltene, bærenettene stappfulle av alskens livsnødvendig skrot.

«Kan vi ikke prøve å holde sammen?» sa Francine.

Siden gjorde andre bestemmelser og andre tilfeldigheter sitt til at vi kom hverandre enda nærmere: Vi ble plassert i samme gruppe, og fikk dermed besøk av den samme forstanderinnen i de tre foreskrevne månedene på isolat. Vi 20

pratet sammen over muren på de individuelle lufterundene, eller når vi hadde arbeidsplikt, tok oppvasken eller gjorde husarbeid, som vi også gjorde sammen: to og to fra samme gruppe, Cine og jeg vekslet med to andre.

Etter de tre månedene skulle vi slutte oss til gruppen igjen. Vi snakket mer opphisset om den dagen enn om den dagen vi skulle løslates, for den var fortsatt altfor fjern.

Vi drømte om et slags vita nuova, om å glemme fortiden i gruppens klare og rene fellesskap, omsluttet, støttet opp … kort sagt: unge internatelever, små lam, engler som sang i kor.

Cine, hvorfor måtte disse deilige framtidsdrømmene ende i en vemmelig virkelighet? Hvorfor kunne du ikke la meg holde på med de små tankeeksperimentene mine uten å søle deg selv til med dem? Jeg inngikk veddemål, testet ut ting og slo en strek over det fordi jeg ikke hadde stort annet å bruke ungdomstiden på eller slå i hjel kjedsomheten med; du visste det godt, vi lo jo av det sammen der vi hang ut gjennom de sprinkelløse vinduene på rommene våre om kvelden (det var forbudt å si «celler»), og noen ganger skjente du på meg … Og jeg som var så glad i vennskapet vårt – meg ville du belemre med kjærlighet. Du trodde at du var i stand til å pode følelser inn i meg, sy fast en del av ditt eget hjerte på meg …

Uansett, Cine lå og sov i rommet der oppe, og drømmen hennes tok form: «Mine elskede ører» eller noe i den duren blødde seg i hjel og døde en langsom død her i veikanten hvor jeg aldri mer skal gå tur, verken med deg, Cine, eller med Rolande eller noen annen, for jeg kommer aldri til å kunne gå mer. Slik som jeg hadde satt meg på stigbrettet til lastebilen, greide jeg ikke å forestille meg at jeg kunne 21

gjøre noe annet enn å legge meg rett ut og aldri røre meg igjen.

«Det er ikke særlig mange kjerrer på veien på denne tiden av døgnet,» sa sjåføren da han kom tilbake. «Hvordan går det?»

«Ikke verre enn i sted. Bare dra, du, jeg har forsinket deg nok som det er. Det tar nok uansett ikke lang tid før de begynner å lete etter meg …»

Lyden av en motor steg ut av nattemørket, og fyren kastet seg fram. Jeg så den oppstykkede silhuetten hans i billyktene, han veivet med armene. Så fort bilene kjører nå for tiden! Han kommer til å bli knust … Jeg trakk meg inn i skyggen av førerhuset og lukket øynene. Bilen stoppet, en dør ble slått igjen, og jeg hørte skritt som nærmet seg.

Jeg fikk øye på en mann som sto ubevegelig foran lastebilsjåføren, som snakket og pekte på muren og deretter på meg … Mannen snudde ryggen til gatelyktene og dannet en skarp, lutende skygge med hendene i lommene og oppbrettet krage. Selv om de sto like ved, hørte jeg nesten ingenting av hva de sa: Mellom dem og meg var det en tåke tett som bomull og gjennomsiktig som glass, og jeg sank dypere og dypere ned i den, nesten som i en søvn.

«Få se litt på den foten,» sa skikkelsen.

Kneet var så numment at jeg brukte en evighet på å trekke beinet fram fra under stigbrettet; jeg måtte dra i leggen med begge hender. Så satte jeg automatisk hælen under meg for å reise meg, og det jeg kjente da, gjorde så grusomt vondt og var så fryktelig at jeg måtte gi opp og la foten subbe ned i skyggen og søla igjen.

Mannen satte seg på huk foran meg og lot lyskjeglen fra en lommelykt sveipe opp og ned; jeg så det blonde, strie 22

håret, det rosa perlemorskimmeret i øreflippen og hånden hans. Han reiste seg, slo av lykten og gikk bort til sin egen bil sammen med lastebilsjåføren. Han kunne bare ryke og reise. Det var det samme for meg. På nytt sluttet jeg å høre etter eller interessere meg for noe som helst. Og deretter skjedde alt veldig fort.

En arm la seg om skuldrene mine, en annen gled inn under knærne, og så ble jeg løftet opp og båret av sted.

Ansiktet til mannen som nettopp hadde stoppet, var tett ved meg, like over mitt eget, og beveget seg langs himmelen og mellom tregreinene. Han bar meg sikkert og ømt, jeg lå ikke lenger i søla, men fløt av sted i armene hans mellom himmel og jord. Han svingte inn på en liten sidevei, gikk noen meter til og satte meg forsiktig ned på bakken. Nå som jeg begynte å venne meg til mørket, kunne jeg skjelne et stort tre, gress, vannpytter.

«Ikke ta kontakt med noen, og hold deg helt i ro,» sa mannen før han reiste seg. «Jeg kommer tilbake og henter deg, så vent på meg. Vent så lenge du må.»

Dermed gikk han. Litt senere hørte jeg motorlyden fra lastebilen og personbilen, lyset gled over landskapet, og så ble alt stille, ødslig og mørkt igjen.

Jeg rørte meg ikke: Hvis det gjorde litt mindre vondt om en stund, skulle jeg prøve å slepe meg nærmere veien. Jeg satt altfor langt inne på denne sideveien, mannen kom aldri til å finne meg igjen. Jeg kastet et blikk på en treklynge noen meter unna i den andre retningen. Jeg hadde god tid: Jeg visste at nærmeste by lå fire mil vekk, fire pluss fire …

Det hadde vært folk i bilen, jeg hadde hørt stemmer, kanskje mannen ville sette av passasjerene før han kom tilbake.

«Ikke ta kontakt med noen …» Jeg måtte smile der jeg lå 23

med munnen mot trerøttene. Nå lå jeg rett ut, jeg ble våt av gresset, jeg ble kaldere og kaldere. Ankelen bråkte i den andre enden av meg, den kollapset i ildsprutende latteranfall for hvert hjerteslag: Jeg hadde fått et nytt hjerte i beinet; det slo ikke helt jevnt ennå og svarte urytmisk på det andre.

De svarte greinene sto stive mot den iskalde himmelen over meg; bilene kom og forsvant på veien, ingen satte ned farten, ingen kom mot meg. Mannen var pent nødt til å vende tilbake, for jeg hadde ikke krefter igjen til å lete etter en ny sjanse, og de måtte ikke finne meg igjen her neste morgen.

Beinet bekymret meg overhodet ikke, det kom uansett til å bli bra igjen. Jeg hadde allerede vennet meg til smerten.

Den vandret rundt i kroppen, oppsøkte hver eneste avkrok og lammet dem, den bredte seg ut og la seg over meg, og det var bare en og annen glo her og der som fikk meg til å skvette til og hindret meg i å sovne helt. Jeg stakk hånden i lommen og fingret med Gauloisen jeg hadde fått av lastebilsjåføren: Den var kanskje det eneste trofeet jeg hadde …

Det var ikke så aller verst, faktisk. Jeg hadde en sigg, en skikkelig, lang Gauloise, og jeg kunne selv bestemme om jeg ville kaste den eller kna den i stykker. Jeg hadde lagt igjen sigarettpapiret og fyrstikkene på rommet; Rolande, Rolande, jeg har en herlig sigg, men jeg får ikke røykt den …

En lysende fyrstikk. Et stjerneskudd, et tåkelys. Nei, det er smelteverket i ankelen som lyser opp hele sideveien: Flammene virvler rundt et øyeblikk før de samler seg i en glitrende lyssirkel, en stor fakkel som streifer hodet mitt uten å komme borti det, før den slår seg til ro mot trestammen. Jeg tror dessuten at jeg har hørt en kort motorlyd som forsvinner i natten, men jeg har sikkert bare drømt, det er 24

bare kulden som gnisser i ørene. Men lyset fra billyktene er der fortsatt, jeg kan se trebarken helt tydelig, og nå tennes et annet lys, lite og urolig like over bakken. Sånn ja, nå er jeg oppdaget.

Alle lys slukkes, og noen nærmer seg. Det er sikkert ham.

«Jeg sa jo at du ikke skulle røre deg!» Å, har jeg rørt meg? Godt mulig. Alt er blitt mulig igjen.

Jeg tror at jeg ler, at jeg slår armene om halsen på mannen, at …

«Ja da, ja da,» sier han og trekker seg unna for å lete etter noe i innerlommen på jakken. Han tar ut en lommelerke og en sigarettpakke. Nå har vi all verdens tid: Vi drikker etter tur av flasken; for hvert trekk av sigaretten kaster den ørlille gloen lys over ansiktene våre. Vi skal tømme denne pakken og denne flasken, og hvem bryr seg om hva som skjer siden?

Alt håp har vendt tilbake.

Mannen tar stadig fram flere ting.

«Her, jeg tok med et par bukser, en genser, og her har du en rull bandasje …»

Og jeg er faktisk bortimot naken. Jeg tar av meg kåpen og trekker genseren over hodet. Men buksene … Hvordan skal jeg komme inn i et buksebein med en opphovnet fot som ikke kan bøyes, som skriker av smerte ved hver minste berøring? Jeg tar på meg kåpen igjen og sier: «Hva heter du?»

Nå er vi to fornavn, og sammen skal vi reise fra disse svarte trærne, og når det blir morgen, får vi vite resten.

Først må vi forte oss herfra …

«Kan du ikke prøve å ta på deg bandasjen, i det minste?

Det er jo iskaldt …»

25

«Å nei, ikke rør den, vær så snill. Jeg kan godt gå barbeint, det gjør ikke noe.»

«Som du vil. Jeg skal bære deg bort til motorsykkelen, hold deg fast i meg. Si ifra hvis det ikke går. Du kan sitte på en motorsykkel?»

«Ja da, jeg er vant til det, slapp av. Kan vi ikke bare dra?»

Jeg kryper sammen rundt den skarpe flammen som alkoholen har tent i kroppen. Jeg lar foten henge ved siden av hjulet, jeg holder meg fast med begge armer om skuldrene til Julien.

Et nytt århundre begynner.