EOIN COLFER Oversatt av Morten Hansen, MNO
Eoin Colfer Originalens tittel: Artemis Fowl and The Eternity Code Oversatt av Morten Hansen Copyright © Eoin Colfer, 2003 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-59697-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2003 av N.W. DAMM & SØN AS. Omslagsillustrasjon: © Petur Antonsson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Perpetua og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til Power-familien.
INNHOLD
Prolog
9
Del 1:
ANGREP
11
Kapittel 1:
Kuben
13
Kapittel 2:
Unntakstilstand
32
Kapittel 3:
På is
46
Kapittel 4:
Arvelig belastning
100
Kapittel 5
Metallmannen og apen
111
Kapittel 6:
Angrep på Fowlgodset
129
Kapittel 7:
En plan på høyt plan
150
Del 2:
MOTANGREP
163
Kapittel 8:
Limpinner
165
Kapittel 9:
Ubudne gjester
198
Kapittel 10:
Fingre og tomler
241
8
Kapittel 11:
Den usynlige mannen
285
Kapittel 12:
Hukommelsessletting
296
Epilog
315
prolog Utdrag fra Artemis Fowls dagbok. Disk 2. Kryptert. DE siste to årene har mine forretningsforetagender blomstret uten innblanding fra mine foreldre. I løpet av denne perioden har jeg solgt pyramidene i Egypt til en vestlig forretningsmann, forfalsket og auksjonert bort Leonardo da Vincis hittil ukjente dagbøker og lettet Alvefolket for en stor andel av deres dyrebare gull. Men snart vil det være slutt på min frihet til å konspirere. Mens jeg skriver dette, ligger min far i en sykehusseng i Helsinki, hvor han er i ferd med å komme til hektene etter å ha vært fange hos den russiske mafijaen i to år. Han er fremdeles bevisstløs etter denne påkjenningen, men han kommer snart til å våkne og ta kontrollen over Fowl-familiens økonomi igjen. Med to foreldre boende på Fowlgodset vil det bli umulig for meg å gjennomføre mine forskjellige ulovlige foretagender uten at det blir oppdaget. Tidligere ville ikke dette vært noe problem, siden min far var en enda større kjeltring enn meg,
10
men mor er fast bestemt på at Fowl-familien skal begynne å føre et hederlig liv. Jeg har imidlertid tid til én siste jobb. Noe min mor ikke ville likt. Jeg tror ikke alvene ville likt det spesielt godt heller. Så derfor skal jeg ikke fortelle dem om det.
del 1: ANGREP
kapittel 1: KUBEN En Fin, Knightsbridge, London ARTEMIS Fowl følte seg nesten tilfreds. Faren hans ville bli skrevet ut fra universitetssykehuset i Helsinki når som helst nå. Selv så han frem til en sen, utsøkt lunsj på En Fin, en fiskerestaurant i London, og forretningskontakten hans burde være på plass hvert øyeblikk. Alt gikk etter planen. Livvakten hans, Butler, var ikke fullt så avslappet. Men så følte han seg heller aldri helt rolig – man ble ikke en av verdens dødeligste menn ved å være uoppmerksom. Den svære eurasieren gled mellom bordene på Knightsbridge-bistroen, plasserte ut de vanlige sikkerhetsinnretningene og forberedte mulige fluktveier. «Har du satt inn øreproppene?» spurte han arbeidsgiveren sin. Artemis sukket dypt. «Ja, Butler. Selv om jeg ikke akkurat tror vi er i fare her. I himmelens navn, det er jo et fullstendig lovlig forretningsmøte midt på lyse dagen.»
GRATULERER
14
Øreproppene var egentlig lydfiltersvamper, som han hadde tatt fra hjelmene til alvene i De Lavere Elementers Politistyrke. Butler hadde fått tak i hjelmene, sammen med en gullgruve av alveteknologi, for over et år siden, da en av Artemis’ skumle planer fikk ham i konflikt med en spesialstyrke fra alvepolitiet. Svampene ble dyrket frem i LEPs laboratorier og hadde bitte små, porøse membraner som automatisk lukket seg når decibelnivået oversteg trygge verdier. «Det kan så være, Artemis, men det man ikke må glemme når det gjelder snikmordere, er at de liker å overrumple offeret.» «Kanskje det,» svarte Artemis mens han leste gjennom listen over forretter på menyen. «Men hvem i all verden kunne ha motiv for å drepe oss?» Butler sendte en av de seks-syv gjestene et iltert blikk, bare i tilfelle hun pønsket på et eller annet. Damen måtte ha vært minst åtti. «Det er ikke sikkert de er ute etter oss. Husk, Jon Spiro er en mektig mann. Mange selskaper har gått nedenom og hjem på grunn av ham. Vi kan risikere å havne i kryssilden.» Artemis nikket. Som vanlig hadde Butler rett, noe som forklarte hvorfor de begge var i live ennå. Jon Spiro, amerikaneren han skulle møte, var akkurat den typen som gjerne tiltrakk seg en snikmorders kuler – en fremgangsrik IT-milliardær med en tvilsom fortid og påståtte mafiaforbindelser. Ifølge ryktene hadde selskapet hans, Fission Chips, kommet seg til topps takket være stjålet forskning. Men selv-
MENNESKE.
15
følgelig var ikke noe av dette blitt bevist noen gang – ikke at statsadvokaten i Chicago ikke hadde prøvd. Flere ganger. En kvinnelig servitør kom bort til dem og ga dem et blendende smil. «Heisann, unge mann. Vil du se barnemenyen?» En blodåre pulserte i Artemis’ tinning. «Nei, mademoiselle, jeg har ikke lyst til å se barnemenyen. Barnemenyen smaker utvilsomt bedre enn rettene som står på den. Jeg vil gjerne bestille à la carte. Eller serverer dere ikke fisk til mindreårige?» Servitørens smil ble et par jeksler mindre. Artemis’ ordforråd hadde gjerne den virkningen på folk. Butler himlet med øynene. Og Artemis lurte på hvem som kunne tenkes å ville drepe ham! De fleste servitører og skreddere i Europa, for det første. «Ja vel, sir,» stammet den stakkars servitøren. «Som du ønsker.» «Det jeg ønsker, er en blanding av hai og sverdfisk, lett grillet, på en seng av grønnsaker og nypoteter.» «Og til å drikke?» «Kildevann. Irsk, hvis dere har det. Og ikke noe is, er du snill, for isbitene deres er utvilsomt lagd av vann fra springen, og da forsvinner vitsen med kildevann.» Servitøren skyndte seg av sted mot kjøkkenet, lettet over å slippe unna den bleke unggutten ved bord seks. Hun hadde sett en vampyrfilm en gang. Den udøde skapningen i filmen hadde hatt nøyaktig det samme hypnotiske blikket. Kanskje gutten
HVIS DU
16
snakket som en voksen fordi han egentlig var fem hundre år gammel. Artemis smilte mens han tenkte på det kommende måltidet, uvitende om hvor bestyrtet han hadde gjort jenta. «Du kommer virkelig til å bli populær på skoledansene,» bemerket Butler. «Hva behager?» «Den stakkars jenta ble helt på gråten. Du ville ikke hatt vondt av å være litt hyggelig en gang iblant.» Artemis ble overrasket. Det var sjelden Butler sa sin mening når det gjaldt personlige ting. «Jeg har vanskelig for å tro at jeg kommer til å delta på noen skoledanser, Butler.» «Det er ikke dansing som er poenget. Det dreier seg om kommunikasjon.» «Kommunikasjon?» sa unge herr Fowl spottende. «Jeg tviler på at det finnes andre tenåringer her i verden med ordforråd som kan måle seg med mitt.» Butler skulle akkurat til å påpeke forskjellen mellom å snakke og kommunisere da restaurantdøren gikk opp. En liten, solbrun mann kom inn, ledsaget av den reneste kjempe. Jon Spiro og sikkerhetsvakten hans. Spiro tråklet seg frem mellom bordene med utstrakte armer. Han var en middelaldrende amerikaner, tynn som et spyd og knapt høyere enn Artemis selv. På åttitallet hadde han drevet med shipping, på nittitallet gjorde han det stort på aksjeog obligasjonsmarkedet. Nå var det kommunikasjonsteknologi som gjaldt. Han hadde på seg en hvit lindress, kjennemerket
HAR
17
hans, og håndleddene og fingrene var dekket av nok smykker til å kle hele Taj Mahal med gull. Artemis reiste seg for å hilse på forretningsforbindelsen sin. «Mister Spiro, velkommen.» «Heisann, lille Artemis Fowl. Hvordan går’e?» Artemis tok mannen i hånden. Smykkene hans raslet som halen til en klapperslange. «Jeg har det bra. Hyggelig at du kunne komme.» Spiro satte seg. «Artemis Fowl ringer og vil komme med et forslag – jeg ville gått over knust glass for å komme hit.» Livvaktene mønstret hverandre åpenlyst. Bortsett fra størrelsen var de hverandres rake motsetning. Butler var selve bildet på nøktern effektivitet. Svart dress, barbert hode, så lite iøynefallende som det var mulig å bli når man var over to meter og ti. Nykommeren hadde bleket, blondt hår, T-skjorte med avkuttede ermer og piratringer av sølv i begge ører. Dette var ikke en mann som ønsket å bli glemt, eller oversett. «Arno Blunt,» sa Butler. «Jeg har hørt om deg.» Blunt stilte seg opp ved Jon Spiros skulder. «Butler. Den berømte Butler-familien,» sa han, med nyzealandsk aksent. «Jeg hører dere er de beste. Det er i hvert fall det folk sier. La oss håpe vi ikke behøver å finne ut om det stemmer.» Spiro lo. Det hørtes ut som en eske med sirisser. «Arno, vær så snill. Vi er blant venner her. Det passer ikke med trusler på en dag som denne.» Butler var ikke så sikker. Soldatsansen hans summet som et vepsebol nederst i skallen. Det var fare på ferde her.
KNEKKET
18
«Vel, min venn. Til saken,» sa Spiro og så på Artemis med de tettsittende, mørke øynene sine. «Jeg har sittet og siklet hele veien over Atlanteren. Hva er det du har til meg?» Artemis rynket pannen. Han hadde håpet at forretningene kunne vente til etter lunsj. «Vil du ikke se menyen?» «Nei. Jeg spiser ikke så mye lenger. Piller og flytende føde, for det meste. Mageproblemer.» «Ja vel,» sa Artemis og la en aluminiumskoffert på bordet. «Da går vi rett på sak.» Han åpnet kofferten, som inneholdt en rød kube på størrelse med en minidiskspiller, beskyttet av blå skumgummi. Spiro pusset brillene med enden av slipset. «Og hva er det jeg ser på her, gutt?» Artemis satte den skinnende boksen på bordet. «Fremtiden, mister Spiro. Fremtiden på forskudd.» Jon Spiro lente seg over den og så nærmere etter. «Spør du meg, ser det ut som en brevpresse.» Arno Blunt flirte, og øynene hans hånte Butler. «Da er det kanskje på sin plass med en demonstrasjon,» sa Artemis og løftet metallboksen. Han trykket på en knapp, og innretningen våknet til live med en summende lyd. Et par deksler gled til side og avdekket to høyttalere og en skjerm. «Søtt,» sa Spiro grettent. «Har jeg flydd fem hundre mil for å se en mikro-TV?» Artemis nikket. «En mikro-TV. Men også en stemmestyrt datamaskin, mobiltelefon, diagnostisk hjelpemiddel. Denne lille boksen kan lese all informasjon på absolutt alle plattfor-
DENNE
19
mer, enten de er elektriske eller organiske. Den kan spille av videoer, laserdisker, DVD-er; den kan logge seg på nettet, laste ned e-post, hacke seg inn i hvilken som helst datamaskin. Den kan til og med skanne brystet ditt og finne ut hvor fort hjertet ditt slår. Batteriet holder i to år, og den er selvfølgelig helt trådløs.» Artemis gjorde et opphold for å la det hele synke inn. Spiros øyne så digre ut bak brillene. «Mener du at denne boksen …» «Vil gjøre all annen teknologi avleggs. Datamaskinfabrikkene dine vil bli helt verdiløse.» Amerikaneren pustet dypt inn flere ganger. «Men hvordan … hvordan?» Artemis snudde boksen på hodet. En infrarød sensor pulserte svakt på undersiden. «Dette er hemmeligheten. En omni-sensor. Den kan lese alt du ber den om. Og hvis kilden er programmert inn, kan den snikkoble seg inn på en hvilken som helst satellitt.» Spiro rettet pekefingeren mot ham. «Men det er da ulovlig?» «Nei, nei,» sa Artemis med et smil. «Det finnes ingen lover mot slikt som dette. Og det kommer det ikke til å gjøre heller, før tidligst to år etter at den kommer ut. Se hvor lang tid det tok å stenge Napster.» Amerikaneren hvilte ansiktet i hendene. Dette var for mye for ham. «Jeg forstår ikke. Dette ligger flere år, nei, flere tiår foran alt vi har nå. Du er bare en tretten år gammel guttunge. Hvordan har du klart det?»
KODEN ER