Antony Beevor Ardennene

Ardennene 1944

Antony Beevor

Ardennene 1944 Hitlers siste sjansespill

Oversatt av Alexander Leborg

Antony Beevor Originalens tittel: Ardennes 1944 Oversatt av Alexander Leborg © Ocito, 2015.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Oversetteren har fått støtte fra Det faglitterære fond ISBN 978-82-02-48228-2 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Estuary English Omslagsfoto: © AKG Images / Tony Vaccaro Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 11,7/13,8 pkt. Ehrhardt og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Adam Beevor

Innhold

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19

Liste over illustrasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Liste over kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oversikt over militære titler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 13 15 19

Seiersrusen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Antwerpen og den tyske grensen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slaget om Aachen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mot krigens vinter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hürtgenskogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tyskerne forbereder seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sviktende etterretning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lørdag 16. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Søndag 17. desember. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mandag 18. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skorzeny og Heydte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tirsdag 19. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Onsdag 20. desember. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Torsdag 21. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fredag 22. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lørdag 23. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Julaften . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Første juledag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tirsdag 26. desember . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 37 50 62 79 104 124 138 162 187 206 214 235 255 267 281 299 318 330

7

Ardennene 1944

20 21 22 23 24

Forberedelser til de alliertes motoffensiv . . . . . . . . . . . . . .

Den doble overraskelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Motangrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utbuktningen flates ut. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

341 359 376 394 408

Slagorden, Ardenner-offensiven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utvalgt bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

415 435 481 487 489

Liste over illustrasjoner

1. Amerikansk infanteri rykker frem gjennom en åpning i Siegfried-linjen, eller der Westwall (Vestvollen), i oktober 1944.

2. Tyske fallskjermjegere med bombekaster i Hürtgenskogen.

3. 1st Infantry Division i Hürtgenskogen.

4. Sanitetssoldater med såret soldat.

5. Franske tropper i Vogesene.

6. Møte i Maastricht mellom Bradley, Tedder, Eisenhower, Montgomery og Simpson.

7. Tyske soldater tatt til fange tidlig i desember i Hürtgenskogen.

8. Generalfeldmarschall Walter Model, øverstkommanderende for Armégruppe B. 9. Feltmarskalk Montgomery doserer for en stadig mer opphisset Eisenhower.

10. General von Manteuffel fra Femte panserarmé.

11. Oberstgruppenführer-SS Sepp Dietrich fra Sjette panserarmé.

12. Oberst, senere generalmajor Heinz Kokott.

13. Oberstløytnant Friedrich Freiherr von der Heydte.

14. Brifing av lederne for panserforbandene før Ardenner-offensiven 16. desember 1944.

15. To SS-pansergrenaderer nyter beslaglagte amerikanske sigaretter.

16. En Königstiger-stridsvogn med soldater fra 3. fallskjermjegerdivisjon.

17. Folkegrenaderer rykker frem, tynget av maskingeværbelter og Panzerfaust-forsvarrør.

9

Ardennene 1944

18. Kampfgruppe Peipers første drap på amerikanske krigsfanger i Honsfeld.

19. SS-pansergrenaderer passerer en brennende konvoi med amerikanske kjøretøy.

20. Amerikanske soldater tatt til fange av 1. SS-panserdivisjon Leibstandarte Adolf Hitler.

21. 26th Infantry Regiment ankommer for å forsvare Bütgenbach nedenfor Elsenborn-ryggen.

22. Medlemmer av det samme regimentet manøvrerer en panservernkanon idet tyskerne nærmer seg.

23. Belgiske flyktninger forlater Langlir idet Femte panserarmé rykker frem.

24. Idet tyskerne nærmer seg St. Vith, søker innbyggerne i Schönberg tilflukt i grotter.

25. Amerikanske sanitetssoldater lager sleder av ski for å frakte de sårede til evakuering.

26. Amerikanske soldater graver skyttergroper i en skog.

27. Idet tyskerne rykker frem mot Bastogne, begynner byens innbyggere å flykte i kjerrer.

28. M-36-panserjagere ved Werbomont.

29. Folkegrenaderer tatt til fange i kampene rundt Rocherath–Krinkelt.

30. Brigadegeneral Robert W. Hasbrouck mottar sølvstjernen fra generalløytnant Courtney Hodges.

31. Amerikansk militærpoliti sjekker identiteten til belgiske flyktninger like ved Marche-en-Famenne.

32. Belgiske flyktninger skynder seg å krysse Meuse i Dinant.

33. Soldater med bazooka fra 28th Infantry Division etter tre dagers kamp i Wiltz.

34. En ung SS-soldat tatt til fange like ved Malmédy.

35. Sivilister drept av Kampfgruppe Peiper ved Stavelot.

36. Kondensstriper over Bastogne.

37. 23. desember: US Air Force sender inn transportfly for å slippe forsyninger til Bastogne.

38. Sårede amerikanere i kjellere i Bastogne.

39. Bastogne: Fallskjermsoldater fra 101st Airborne Division synger julesanger på julaften.

40. Levningene av 2. panserdivisjon på en gård i Foy-Notre-Dame.

10

Liste over illustrasjoner

41. Bastogne. General Patton med brigadegeneral McAuliffe og oberstløytnant Chappuis.

42. Amerikanske forsterkninger rykker frem i det bratte og skogkledte terrenget i Ardennene.

43. En patrulje fra britiske XXX Corps i Ardennene, iført vinteruniformer.

44. Soldater fra 26th Infantry Regiment rykker endelig frem fra Bütgenbach.

45. La Roche-en-Ardenne i ruiner.

46. Etterforskere begynner arbeidet med identifiseringen av de amerikanske soldatene som er blitt massakrert i Baugnez, like ved Malmédy.

47. En svært ung krigsfange fra Waffen-SS. 48. Joachim Peiper i retten, tiltalt for krigsforbrytelser, blant annet massakren ved Malmédy.

Bilderettigheter De fleste bildene er hentet fra The National Archives i USA. Andre bilder er fra: AKG Images (1, 3, 16); Documentation Française (5); Tank Museum (11); Bundesarchiv, Koblenz (12); US Army, en del av National Archives (6, 7, 18, 20, 25, 26, 30–32, 34, 36, 38, 39, 41, 46, 47); Imperial War Museum (8, 23, 26, 40), London; Heinz Seidler, Bonn Bad Godersberg (10), reprodusert fra W. Goolrick og O. Tanner, The Battle of the Bulge.

Liste over kart

Ardennene: Frontlinjen like før den tyske offensiven Vestfronten Antwerpen og Schelde Slaget om Aachen Hürtgenskogen Den tyske offensiven Den nordlige skulderen Ødeleggelsen av 106th Infantry Division og forsvaret av St. Vith Ødeleggelsen av 28th Infantry Division Den sørlige skulderen Rocherath–Krinkelt og Elsenborn-ryggen Kampfgruppe Peipers fremrykning Bastogne Fronten til VII Corps og XVIII Airborne Corps Fremstøtet mot Meuse The Third Armys fremrykning mot Bastogne Operasjon Nordwind, Alsace Utbuktningen knuses Ardennene: Det vestligste punktet for den tyske fremrykningen

forsats s. 28 s. 38 s. 54 s. 83 s. 137 s. 140 s. 146 s. 152 s. 156 s. 163 s. 174 s. 199 s. 283 s. 293 s. 304 s. 366 s. 378 baksats

Ardennene 1944

Forklaring av militære symboler De allierte XXXXX

12AG XXXX

1

Tyskland 12th Army Group

XXXXX

First US Army

XXXX

5

XXX

Pz

XXX

26VG

26. folkegrenaderdivisjon

LEHR

Panzer Lehr-divisjonen

3FSJ

3. fallskjermjegerdivisjon

15Pzg

115. pansergrenaderregiment,

XX

XXX BR

British XXX Corps

XX

XX

101

101st Airborne Division

10

Combat Command B

X

III

115

fra 10th Armored Division

15. pansergrenaderdivisjon II

III

335

Femte panserarmé

XX

US VII Corps

VII

B

Armégruppe B

B

84

335th Infantry Regiment, 84th Division

Rcn

26VG

Oppklaringsbataljonen, 26. folkegrenaderdivisjon

Ordliste

Com Z:

Counter Intelligence Corps:

Kommunikasjonssjonen (Communications Zone) under ledelse av general Lee som var ansvarlig for alle forsyninger og erstatningstropper.

Amerikansk militær sikkerhets- og etterretningstjeneste.

CSDIC (Combined Services Detailed Interrogation Centre): Forhørssentre, blant annet i fangeleirer, for eksempel i Trent Park i England, der samtaler mellom tyske fanger ble avlyttet og notert i hemmelighet, hovedsakelig av frivillige tyske jøder.

Dogface (amerikansk slang): Fotsoldat.

Folkegrenader (Volksgrenadier): Tyske infanteridivisjoner omorganisert høsten 1944 med mindre besetning etter at Wehrmacht hadde lidd store tap.

G-2: Etterretningsoffiser i operativ stab (USA).

G-3: Operasjonsoffiser i operativ stab (USA).

15

Ardennene 1944

Jabo: Jerry (amerikansk slang): Kübelwagen:

Landser: Meuse:

Pansergrenader (Panzergrenadier): Pozit:

Roer:

SA (Sturmabteilung): Screaming meemies:

Tysk forkortelse for Jagdbomber – jagerbomber.

Tysk soldat.

Den tyske hærens noe større og tyngre motstykke til amerikanernes Jeep, produsert av Volkswagen.

Soldat i den tyske hæren.

Det franske og engelske navnet på elven som på tysk, flamsk og nederlandsk heter Maas.

Tysk mekanisert infanteri, som beveger seg med pansrede kjøretøy.

Nærbrannrør for artillerigranater, anvendt for første gang i Ardennene.

De eksploderte med ødeleggende effekt i luften over fiendens stillinger.

Elven som på tysk heter Rur. For enkelhets skyld brukes her det flamske/engelske/franske navnet også om de delene av elven som er innenfor tysk territorium.

Stormtropper, nazistenes «brunskjorter».

Amerikansk slang for tyskernes seksløpede rakettkaster Nebelwerfer, som laget en skremmende lyd.

SHAEF (Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force): Øverste hovedkvarter for de alliertes ekspedisjonsstyrke. General Eisenhowers hovedkvarter med base i Versailles. Derfra ledet man de tre armégruppene på vestfronten.

Skyttergravsfot: Denne lidelsen var en form for 16

Ordliste

Ultra:

V-våpen:

fotråte som skyldtes fuktige føtter, manglende bevegelighet og mulighet til å skifte til tørre sokker.

Den kunne utvikle seg til koldbrann.

Overvåkningen av tyske meldinger kodet med Enigma-maskiner, dechiffrert på Bletchley Park.

Vergeltungswaffen (gjengjeldelsesvåpen).

Langdistanseartilleri brukt til strategisk krigføring.

Oversikt over militære titler

Amerikansk

Britisk

Tysk (Wehrmacht) Tysk (Waffen-SS)

Private

Private/Trooper Schütze/Kanonier/ Schütze

Norsk Menig

Jäger Private First

Oberschütze

Oberschütze

Lance-Corporal

Gefreiter

Sturmmann

Corporal

Corporal

Obergefreiter

Rottenführer

Korporal

Sergeant

Sergeant

Feldwebel/

Oberscharführer

Sersjant

Hauptscharführer

Stabssersjant

Class Visekorporal

Wachtmeister Staff Sergeant

Staff/Colour

Oberfeldwebel

Sergeant Technical

Regtl

Teknisk

Sergeant

Quartermaster

sersjant

Sgt Master

Coy/Sqn

Sergeant

Sergeant Major

Stabsfeldwebel

Sturmscharführer

2nd Lieutenant 2nd Lieutenant

Leutnant

Untersturmführer

Lieutenant

Lieutenant

Oberleutnant

Obersturmführer

Løytnant

Captain

Captain

Hauptmann/

Hauptsturmführer

Kaptein

Major

Major

Major

Sturmbannführer

Major

Lieutenant

Lieutenant

Oberstleutnant

Obersturmbannführer

Oberstløytnant

Colonel

Colonel

Regimental Sergeant Major Fenrik

Rittmeister

19

Ardennene 1944 Brigadier

Brigadier *

Generalmajor

Oberführer

Brigadegeneral

Generalleutnant

Gruppenführer

Generalmajor

Obergruppenführer/

Generalløytnant

General Brigadeführer Major General Major General ** Lieutenant

Lieutenant

General der

General

General ***

Infanterie/Artillerie/ General der Panzertruppe

Waffen-SS

General

General ****

Generaloberst

Obergruppenführer

General of the

Field Marshal

Generalfeldmarschall

Army

*****

General Feltmarskalk

Dette er bare en omtrentlig oversikt over de tilsvarende gradene i de ulike systemene ettersom hver hærstyrke har sine egne variasjoner.

Enkelte grader er utelatt for enkelhets skyld. I den britiske og den amerikanske hæren leder de følgende gradene de følgende underavdelingene (under en bataljon), avdelingene (bataljon eller regiment) og forbandene (brigade, divisjon eller korps).

Rang

Britisk og

Amerikansk

Norsk

kanadisk

Omtrentlig antall soldater ved full styrke

Corporal

Section

Squad

Lag

8

2nd/Lieutenant

Platoon

Platoon

Tropp

30

Captain/Major

Company

Company

Kompani

120

Lieutenant Colo-

Battalion eller

Battalion

Bataljon

700

nel

Armoured RegiRegiment

Regiment

2400

ment Colonel Brigadier

Brigade

Combat command Brigade

2400

Major General

Division

Division

Divisjon

10 000

Lieutenant Gene-

Corps

Corps

Armékorps

30 000–40 000

General

Army

Army

Armé

70 000–150 000

Field Marshal /

Army Group

Army Group

Armégruppe

200 000–350 000

ral

General of the Army

1 Seiersrusen

Tidlig om morgenen 27. august 1944 reiste de alliertes øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower, fra Chartres til Paris. Den franske hovedstaden var nettopp frigjort. «Det er søndag», sa Eisenhower til general Omar Bradley, som reiste sammen med ham. «Alle sover lenge. Vi kan dra dit uten altfor mye oppstyr.» Likevel var de to generalene neppe særlig diskré på vei til sitt «uformelle besøk» i den franske hovedstaden. Eisenhowers grågrønne Cadillac var eskortert av to pansrede biler og anført av en brigadegeneral i en Jeep.

Vel fremme ved Porte d’Orléans ble de møtt av en enda større eskorte fra 38th Cavalry Reconnaissance Squadron, som sto oppstilt til inspeksjon. Eskorten var ledet av generalmajor Leonard Gerow. Generalmajoren, som var en gammel venn av Eisenhower, frådet fremdeles av ergrelse etter at general Philippe Leclerc fra Frankrikes 2. panserdivisjon (Le 2ème Division Blindée) konsekvent hadde unnlatt å følge ordrene hans under fremrykningen til Paris. Dagen før hadde Gerow, som betraktet seg selv som den øverste militære lederen i Paris, forbudt Leclerc og divisjonen hans å ta del i general de Gaulles prosesjon fra Triumfbuen til Notre-Dame. Han hadde i stedet beordret den franske generalen «å fullføre det pågående oppdraget med å rydde Paris og omgivelsene for fiendtlige styrker». Leclerc hadde ignorert Gerow under hele frigjøringen av hovedstaden, men denne morgenen hadde han fulgt instruksen og sendt deler av divisjonen nordover fra byen, til noen tyske stillinger rundt Saint-Denis.

21

Ardennene 1944

Gatene i Paris var tomme, for tyskerne hadde rekvirert så å si alle kjørbare biler og lastebiler. Ikke engang metroen gikk som den skulle; strømforsyningen var upålitelig. «Lysenes by» måtte i realiteten ty til stearinlys omsatt på svartebørsen. De vakre bygningene var nedslitt og herjet, men heldigvis intakte. Hitlers ordre om å etterlate Paris som «en ruinhaug» var ikke blitt fulgt. I frigjøringens umiddelbare etterspill var gatene fylt av mennesker som jublet ved synet av amerikanske soldater og kjøretøy, men det skulle ikke ta lang tid før pariserne begynte å mumle at seierherrene var verre enn de kåletende tyskerne – «pire que les boches».

Til tross for Eisenhowers bemerkning om ikke å lage noe «oppstyr» i Paris hadde besøket et viktig formål. «Ike» og Bradley skulle møte general Charles de Gaulle, lederen for den franske interimsregjeringen som president Roosevelt nektet å anerkjenne. Pragmatikeren Eisenhower var innstilt på å ignorere presidentens utvetydige instruks om at de amerikanske styrkene i Frankrike ikke skulle innsette general de Gaulle ved makten. De alliertes øverstkommanderende ville ha stabilitet bak egne frontlinjer, og ettersom de Gaulle var den eneste som med en viss sannsynlighet ville makte å skape det, var han villig til å støtte ham.

Verken de Gaulle eller Eisenhower ønsket at kaoset etter frigjøringen skulle komme ut av kontroll, spesielt ikke i en tid da rykter spredtes, panikk oppsto, konspirasjonsteoriene florerte og påståtte overløpere ble utsatt for stygge anklager. Sammen med en kamerat hadde forfatteren J.D. Salinger, som var etterretningsoffiser, stabssersjant, i 4th Infantry Division, pågrepet en mistenkt under en aksjon i nærheten av Hôtel de Ville, for så å måtte stå og se på mens folkemengden slepte den mistenkte av gårde og banket mannen til døde. Charles de Gaulles triumfferd dagen før, fra Triumfbuen til Notre-Dame, hadde endt med voldsomme skuddsalver inne i katedralen. Etter denne hendelsen ble de Gaulle overbevist om at han måtte avvæpne motstandsbevegelsen og innrullere dens medlemmer i den regulære hæren. En forespørsel om femten tusen uniformer ble samme dag sendt til SHAEF – the Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force.* Det var dess-

* Se

ordliste.

22

Seiersrusen

verre ikke nok av uniformer i små størrelser; gjennomsnittsfranskmannen var vesentlig lavere enn amerikaneren.

Møtet mellom Charles de Gaulle og de to amerikanske generalene fant sted i krigsministeriet i rue Saint-Dominique. Det var der de Gaulles kortvarige ministerkarriere hadde endt den tragiske sommeren 1940, og han hadde vendt tilbake for å forsterke følelsen av kontinuitet. Hans formel for å oppheve skammen etter Vichy-regimet var vidunderlig enkel: «Republikken har aldri opphørt å eksistere.» De Gaulle ville at Eisenhower skulle la Leclercs divisjon forbli i Paris for å sørge for lov og orden, men ettersom noen av Leclercs enheter nå hadde begynt å forlate byen, foreslo han at amerikanerne kunne imponere franskmennene med en «styrkeoppvisning» og forsikre dem om at tyskerne ikke ville komme tilbake. Hvorfor ikke sende en hel divisjon – eller kanskje to – gjennom Paris på vei til fronten? Eisenhower, som mente det var noe ironisk over at de Gaulle ba om at amerikanske tropper skulle «markere hans stilling», henvendte seg til Bradley og spurte hva han mente. Han svarte at det ville være fullt mulig å arrangere en slik marsj i løpet av et par dager. Eisenhower inviterte altså de Gaulle til å motta troppenes hilsen, akkompagnert av general Bradley. Selv ville han holde seg unna.

Tilbake i Chartres foreslo Eisenhower at den britiske general Bernard Montgomery skulle slutte seg til de Gaulle og Bradley i opptoget, men sir Bernard nektet å dra til Paris. Slike små, men viktige detaljer hindret ikke visse britiske aviser i å anklage amerikanerne for å forsøke å ta all æren selv. Relasjonene mellom de allierte ble alvorlig svekket av den britiske pressens besettelse med å betrakte så å si hver eneste SHAEF-beslutning som en fornærmelse mot Montgomery og dermed også mot britene selv. Besettelsen gjenspeilet den mer utbredte oppfatningen av at britene var spilt ut på sidelinjen, at amerikanerne hadde overtatt styringen og ville hevde seieren alene. Eisenhowers britiske nestkommanderende, Air Chief Marshal sir Arthur Tedder, ble opprørt over fordommene som viste seg i den britiske pressen: «Det jeg hørte i SHAEF, fikk meg uvegerlig til å frykte at denne prosessen kunne skape en dyp kløft mellom de allierte.»

Samme kveld begynte amerikanernes 28th Infantry Division, under generalmajor Norman D. Cota, å bevege seg fra Versailles til Paris i 23

Ardennene 1944

kraftig regnvær. «Dutch» Cota, som på Omaha Beach hadde utvist ekstraordinært heltemot og usedvanlige lederegenskaper, hadde overtatt kontrollen over divisjonen mindre enn to uker før, etter at forgjengeren hans ble drept av en tysk snikskytter. Kampene i juni og juli, i det kuperte og delvis skogkledte landskapet i Normandie, hadde vært langvarige og dødelige, men optimismen økte idet Third Army under general George S. Patton i begynnelsen av august nærmet seg Seinen og selveste Paris.

I Bois de Boulogne hadde man satt opp dusjer til mennene slik at de kunne vaske seg før paraden. Neste morgen, 29. august, la divisjonen i vei langs Avenue Foch til Triumfbuen og deretter ned langs ChampsÉlysées. Infanterister marsjerte i full feltutrustning: hjelm på hodet, gevær med bajonett over skulderen, ammunisjon. Den grågrønne horden, rekke på rekke, 24 mann i bredden, strakte seg i hele avenyens bredde. På skulderen bar soldatene divisjonens merke, agraffsymbolet for Pennsylvania – «the Keystone state» – som tyskerne på grunn av formen på symbolet hadde gitt navnet «den blodige bøtten».

Franskmennene ble forbauset, både over amerikanernes uformelle uniformer og deres tilsynelatende ubegrensede mengder maskineri.

«Une armée de mécanos», bemerket Jean Galtier-Boissière i dagboken sin – «en hær av mekanikere». Menneskene langs Champs-Elysées denne morgenen kunne ikke begripe at én enkelt infanteridivisjon kunne råde over så mange kjøretøy: utallige Jeeper, noen av dem utstyrt med 50 mm-maskingevær; rekognoseringsbiler; artilleriet, med sine 155 mm-haubitser av typen «Long Tom» tauet av beltebiler; ingeniørsolsdater; vedlikeholdsenheter med sine små og store lastebiler; M-4 Sherman-stridsvogner og panservernkanonvogner. Dette opptoget fikk Wehrmacht, den tilsynelatende uovervinnelige erobreren av Frankrike i 1940, med sine hestevogner til å fremstå påfallende gammeldags.

Hederstribunen sto på Place de la Concorde. Hærens ingeniørsoldater hadde bygget den av hvelvede stormbåter, skjult av et langt teppe i trikolorens farger. En mengde amerikanske flagg vaiet i vinden. Foran tribunen spilte orkesteret, som talte 56 mann og som hadde ledet an i paraden, divisjonens egen marsj «Khaki Bill». Den franske folkemengden som overvar forestillingen, ville kanskje aldri ha gjettet det, men 24

Seiersrusen

alle soldatene visste at 28th Infantry Division var på vei mot de tyske stillingene i nordenden av byen. «Det var en av de mest bemerkelsesverdige angrepsordrer noensinne», sa Bradley senere til sin rådgiver. «Jeg tror ikke mange var klar over at mennene marsjerte direkte fra paraden og ut i strid.»

Langs kanalkysten hadde Canadian First Army måttet ta kontrollen over den store havnebyen Le Havre, mens britenes Second British Army rykket nordøstover, inn i Pas de Calais og mot noen av stedene der tyskerne avfyrte sine Vergeltungswaffen (gjengjeldelsesvåpen) fra.

Til tross for stridsvognførernes utmattelse og et forferdelig uvær natten mellom 30. og 31. august maktet Guards Armoured Division ved hjelp av den franske motstandsbevegelsen å erobre Amiens og broene over Somme. General der Panzertruppe Heinrich Eberbach, øverstkommanderende for Femte panserarmé, ble neste morgen fullstendig overrumplet. Britene greide deretter å slå en kile mellom restene av tyskernes Femte panserarmé og Femtende armé, som hadde holdt Pas de Calais. Kanadierne, anført av Royal Regiment of Canada, Royal Hamilton Light Infantry og Essex Scottish, satte kursen mot Dieppe, der de to år tidligere hadde lidd et knusende nederlag under det katastrofale felttoget.

De alliertes seiersrus kunne ikke ha vært større. Sammensvergelsen mot Hitler i juli hadde skapt et inntrykk av at oppløsningen var i gang, ikke helt ulikt situasjonen i 1918, men sannheten var at det mislykkede attentatforsøket hadde styrket nazistenes dominans umåtelig. I etterretningsavdelingen G-2 ved SHAEF hevdet man oppstemt: «Kampene i august er over, og fienden i vest er ferdig.» I London mente krigskabinettet at alt ville være over ved juletider, og av planleggingshensyn satte man 31. desember som avslutningsdato for krigshandlingene.

Bare Churchill var fortsatt betenkt over tyskernes kampvilje. En lignende bekymringsløshet i Washington førte til at oppmerksomheten i stadig større grad ble rettet mot japanerne i Stillehavet. The US War Production Board begynte å kansellere militære kontrakter, blant annet dem som gjaldt artillerigranater.

Også mange tyskere trodde at slutten nærmet seg. Oberstløytnant Fritz Fullriede i Utrecht skrev i dagboken sin: «Vestfronten er ferdig, 25

Ardennene 1944

fienden er allerede i Belgia og langs den tyske grensen; Romania, Bulgaria, Slovakia og Finland trygler om fred. Det er nøyaktig som i 1918.»

På en jernbanestasjon i Berlin hadde demonstranter vært frekke nok til å sette opp en plakat der det sto: «Vi ønsker fred, koste hva det koste vil.»

På østfronten hadde Den røde armé knust Armégruppe Senter (Heeresgruppe Mitte) under operasjon Bagration, en operasjon som hadde ført russerne fem hundre kilometer vestover, helt frem til Warszawa og elven Wisła. I løpet av tre måneder hadde Wehrmacht mistet 589 425 soldater på østfronten og 156 726 i vest.

Fremrykningen til Wisła hadde oppmuntret det modige, men dødsdømte opprøret i Warszawa, Armija Krajowa. Stalin, som aldri ønsket et uavhengig Polen, holdt seg kynisk på avstand mens tyskerne knuste opprørerne. Øst-Preussen, med Hitlers hovedkvarter, Die Wolfsschanze, ved Rastenburg, var også truet, og tyske hærstyrker brøt sammen på Balkan. Bare to dager før frigjøringen av Paris trakk Romania seg fra aksemaktene idet sovjetiske styrker strømmet over landets grenser. Den 30. august sto Den røde armé i Bucureşti og okkuperte de livsviktige oljefeltene i Ploieşti. Det ungarske slettelandet bredte seg ut foran russernes føtter, og Donau strakte seg inn i Østerrike og Tyskland.

Midtveis i august rykket general George Pattons Third Army frem fra Normandie til Seinen. Fremrykningen var sammenfallende med den vellykkede operasjon Dragoon – landgangene mellom Cannes og Toulon langs middelhavskysten. Av frykt for å bli avskåret satte tyskerne i gang en omfattende tilbaketrekning over hele landet. Medlemmer av Vichy-regimets Milice, som visste hva som ventet dem dersom de havnet i hendene på motstandsbevegelsen, la også i vei gjennom fiendtlig område, ofte så mye som tusen kilometer, for å komme seg i sikkerhet i Tyskland. Improviserte «marsjgrupper» – en blanding av personell fra hæren, Luftwaffe og Kriegsmarine samt ikke-stridende personell fra atlanterhavskysten – ble beordret til å rømme østover, og måtte underveis gjøre sitt beste for å unngå den franske motstandsbevegelsen. Wehrmacht begynte å forsterke et kringvern rundt Dijon for å kunne ta imot nesten en kvart million tyskere. Ytterligere 51 000 tyske soldater ble etterlatt, innesperret langs kysten av Atlanterhavet eller Middelhavet. Viktige havner ble utpekt som «festninger» av føre26

Seiersrusen

ren, selv om man ikke hadde noen forhåpninger om å kunne bistå dem.

Denne selvmotsigelsen ble av en tysk general beskrevet som det å være katolsk prest på langfredag, drysse vievann over svinetallerkenen og si: «Du er fisk.»

Hitlers paranoia nådde nye høyder i kjølvannet av attentatforsøket 20. juli. Tidligere hadde han spydig omtalt sin generalstab som «en klubb intellektuelle». I Wolfsschanze i Øst-Preussen gikk han mye lenger: «Nå vet jeg hvorfor alle mine storslagne planer i Russland har mislyktes de seneste årene», sa han. «Det var forræderi! Hadde det ikke vært for svikerne, ville vi ha vunnet for lenge siden.» Hitler hatet juli-kuppmakerne, ikke bare fordi de hadde forrådt ham, men fordi de også hadde ødelagt forestillingen om et samlet Tyskland, noe som fikk en stor innvirkning på landets allierte og nøytrale stater.

Under situasjonskonferansen 31. august erklærte Hitler: «Det vil komme øyeblikk da spenningen mellom de allierte er så stor at bruddet oppstår. Gjennom verdenshistorien har koalisjoner alltid gått til grunne før eller siden.» Kort tid etter, i Berlin, plukket propagandaminister Joseph Goebbels opp førerens tankegang. «Det er hevet over tvil at de politiske konfliktene vil tilta etter hvert som vi nærmer oss de alliertes tilsynelatende seier, og at de en dag vil forårsake sprekker i våre fienders hus, sprekker som ikke kan repareres.»

Lederen for Luftwaffes generalstab, General der Flieger Werner Kreipe, noterte i dagboken sin denne siste dagen i august: «Om kvelden mottok vi meldinger om sammenbruddet i vest.» En febrilsk aktivitet pågikk mesteparten av natten, med «ordrer, instrukser, telefonsamtaler». Neste morgen ba Generalfeldmarschall Wilhelm Keitel, sjefen for Oberkommando der Wehrmacht (OKW), Luftwaffe om å overføre femti tusen mann til bakkestyrkene. Den 2. september noterte Kreipe: «Oppløsningen har åpenbart satt inn i vest. Jodl [nestsjefen for OKW] er overraskende rolig. Finnene distanserer seg.» Under et møte samme dag begynte Hitler å fornærme finnenes øverstkommanderende, feltmarskalk Mannerheim. Han ble også rasende fordi Reichsmarschall Hermann Göring ikke hadde giddet å stille til møtet i et så avgjørende øyeblikk, og han gikk så langt at han foreslo å oppløse Luftwaffes skvadroner og overføre flymannskapene til luftvernartilleriet.

27

Vestfronten

N

September–desember 1944 Amsterdam

Siegfried-linjen

N E D E R L A N D

Fronten 11. sept.

Fronten 15. des.

Arnhem

inen Rh

0

Waal Maas

A

N

2 BR DEMPSEY

21AG

Düsseldorf

T XXXX

Maastricht

9 US SIMPSON

Bonn Hürtgenskogen

XXXX

se Meu

L

Köln

Liège 1 US HODGES

re Samb

K

Düren

Aachen

B E L G I A

Y S

er Ro

MONTGOMERY Zonhoven

Namur

60 km

XXXX

1 CDN CRERAR

BRUSSEL

40

Wesel

Eindhoven XXXX

20

Eifel

Adlerhorst

Dinant Givet

Prüm

ardennene

M

os

el

Frankfurt

Bastogne

12AG

Mainz

LUXEMBOURG

BRADLEY

Luxembourg

saar

Reims

XXXX

R

A

N

K

R

nen Rhi

I

K

E

XXXX

6AG

7 US PATCH Strasbourg

DEVERS M el os

Me use

F

Saarbrücken

3 US PATTON Metz

Verdun

XXXX

1 FR LATTRE

Colmar

D

Seiersrusen

Nå da Den røde armé sto på grensen til Øst-Preussen, var Hitler redd for å bli fanget i en mulig russisk fallskjermoperasjon. Wolfsschanze var gjort om til en festning. «På dette tidspunktet hadde man konstruert et helt apparat», skrev Hitlers sekretær, Traudl Junge. «Det var gjerder og nye vaktposter overalt, miner, piggtråd, vakttårn.»

Hitler ønsket en betrodd offiser til å lede troppene som skulle forsvare ham. Under oberst Otto Remer hadde Großdeutschland-bataljonen i Berlin slått ned kuppmakerne 20. juli, og da føreren hørte om Remers anmodning om å bli tilbakeført til felten, ba han obersten om å danne en brigade som kunne vokte Wolfsschanze. Remers brigade, som opprinnelig sprang ut av Berlin-bataljonen og luftvernregimentet Hermann Göring med åtte batterier, vokste og vokste. Die Führerbegleitbrigade (førerens eskortebrigade) ble dannet i september, klar til å forsvare Wolfsschanze mot «en landsetting av to eller tre flybårne divisjoner». Det Remer selv kalte et «uvanlig oppbud» av ulike våpengrener, fikk første prioritet når det gjaldt våpen, utstyr og «soldater med erfaring fra frontlinjen», først og fremst fra Großdeutschland-divisjonen.

Stemningen i Wolfsschanze var svært trykket. Enkelte dager lå Hitler i sengen og lyttet likeglad mens sekretærene «skrev ut ark etter ark med rapporter om tap» fra frontene i både øst og vest. Samtidig befant en surmulende Göring seg på Rominten, jaktslottet han hadde appropriert i Øst-Preussen. Etter Luftwaffes nederlag i Normandie var han overbevist om at han var utmanøvrert av sine rivaler i førerens hoff, først og fremst den manipulerende Martin Bormann, som til slutt skulle bli Görings nemesis. Hans andre motstander, Reichsführer SS Heinrich Himmler, hadde fått kommandoen over das Ersatzheer – erstatningshæren – organisasjonen hvis hovedkvarter hadde huset mennene som planla 20. juli-attentatet. Og Goebbels syntes å ha full kontroll over hjemmefronten, etter å ha blitt utnevnt til riksbefullmektiget for den totale krigsinnsats. Bormann og gauleiterne kunne imidlertid fremdeles hindre så å si ethvert forsøk på å utøve kontroll over deres territorier.

Selv om de fleste tyskere var blitt sjokkert over forsøket på å drepe Hitler, begynte kampviljen raskt å synke da de sovjetiske styrkene rykket frem mot grensen til Øst-Preussen. Det var særlig kvinnene som ønsket en slutt på krigen; etterretningstjenesten i SS kunne rapportere 29

Ardennene 1944

at mange hadde mistet troen på føreren. De mer klarsynte ante at krigen ikke kunne avsluttes så lenge han var i live.

Til tross for fremgangen denne sommeren, eller kanskje på grunn av den, begynte rivaliseringen å tilspisse seg i de alliertes øverste rekker.

Eisenhower, som er blitt beskrevet som «en militær statsmann snarere enn en krigsherre», søkte konsensus, men han jobbet hardt for å tilfredsstille Montgomery og britene, noe som vakte ergrelse hos Omar Bradley og hissig forakt hos general George Patton. Uenigheten, som skulle prege relasjonene gjennom hele resten av 1944 og inn i det nye året, hadde oppstått 19. august.

Montgomery hadde satt som krav at nesten alle de alliertes styrker under hans kommando skulle rykke frem gjennom Belgia og Nederland til industriregionen Ruhr. Da dette forslaget ble avvist, ville han at hans egen 21st Army Group med støtte fra general Courtney Hodges’ First Army skulle følge den samme ruten. På den måten ville de allierte kunne erobre utskytningsstedene for V-våpnene som bombarderte London, samt dypvannshavnen i Antwerpen, som var avgjørende for å kunne forsyne styrkene under den videre fremrykningen. Bradley og hans to hærførere, Patton og Hodges, var enige i at Antwerpen måtte sikres, men de ville heller gå østover, mot Saar, som var den korteste ruten inn til Tyskland. De amerikanske generalene mente at deres egne bragder i operasjon Cobra og gjennombruddet hele veien til Seinen under ledelse av Pattons Third Army burde gi dem førsteretten. Eisenhower var imidlertid fullstendig klar over at et enkeltangrep – enten det ble utført av britene i nord eller av amerikanerne sentralt langs fronten – medførte en vel så stor politisk som militær risiko. Pressen i USA eller Storbritannia ville eksplodere av raseri hvis det ble kjent at den hjemlige hæren ble hindret på grunn av forsyningsproblemer mens den andre fortsatte videre.

Den 1. september følte den britiske pressen skuffelse nok en gang, etter kunngjøringen av at Bradley, som teknisk sett hadde vært Montgomerys underordnede, skulle overta kommandoen over amerikanernes 12th Army Group. London-avisene beskrev omorganiseringen som en degradering av Montgomery; nå da Eisenhower hadde sin base i Frankrike, var ikke briten øverstkommanderende for bakkestyrkene.

30

Seiersrusen

Dette problemet hadde man forutsett i London, og for å roe gemyttene ble Montgomery forfremmet til feltmarskalk (hvilket i teorien plasserte ham over firestjernersgeneralen Eisenhower). Da Patton lyttet til radioen denne formiddagen, ble han kvalm over å høre at «Ike sa at Monty var vår tids største soldat, og at han nå hadde utnevnt ham til feltmarskalk». Ingen nevnte hva andre hadde utrettet. Og etter et møte på Bradleys hovedkvarter dagen etter noterte Patton, som hadde ledet felttoget gjennom Frankrike: «Ike verken takket eller gratulerte noen av oss for det vi har gjort.» To dager senere nådde Pattons Third Army elven Meuse.

Den ubesindige fremrykningen av amerikanernes First Army og britenes Second Army til Belgia viste seg å være en av de hurtigste i hele krigen. Den kunne ha gått enda raskere om ikke soldatene hadde blitt forsinket i hver eneste by og landsby, der belgierne hilste dem med begeistring. Generalløytnant Brian Horrocks, som ledet XXX Corps, bemerket at «med all sjampanjen, blomstene, folkemengdene og jentene som vaglet seg på lasteplanene, var det vanskelig å fortsette å krige».

Amerikanerne opplevde dessuten at velkomsten i Belgia var langt varmere og mer entusiastisk enn den de hadde fått i Frankrike. Den 3. september entret britiske Guards Armoured Division Brussel til tidenes største jubel.

Allerede neste dag, i et bemerkelsesverdig overraskelsesangrep, inntok 11th Armoured Division under generalmajor «Pip» Roberts Antwerpen. Med støtte fra den belgiske motstandsbevegelsen erobret divisjonen havnen før tyskerne rakk å ødelegge installasjonene der. 159th Infantry Brigade angrep tyskernes hovedkvarter i parken, og før klokken 20.00 hadde kommandanten i den tyske garnisonen overgitt seg.

Hans seks tusen soldater ble plassert i tomme bur i dyrehagen; burenes opprinnelige beboere var blitt spist av den sultne befolkningen. «Krigsfangene satt i halmen», skrev Martha Gellhorn, «og stirret ut gjennom gitteret.» Antwerpens fall kom som et sjokk på føreren og hovedkvarteret hans. «Dere hadde jo bare så vidt krysset Somme», bemerket General der Artillerie Walter Warlimont anerkjennende til forhørslederne året etter, «og plutselig sto et par av panserdivisjonene deres ved Antwerpens porter. Vi hadde ikke ventet noe gjennombrudd så raskt, og ingenting var forberedt. Nyheten kom som en bitende overraskelse.»

31

Ardennene 1944

Amerikanernes First Army handlet også raskt for å hente inn tyskerne på retrett. Rekognoseringsbataljonen under 2nd Armored Division, som lå langt foran de andre troppene, sporet opp fiendens tilbaketrekningsrute, og satte opp bakholdsposisjoner med sine lette stridsvogner i landsbyer og byer etter mørkets frembrudd. «Vi lot konvoiene komme innenfor skuddhold før vi åpnet ild. En av stridsvognene ble brukt til å slepe ødelagte kjøretøy i skjul blant bygningene i byen for å hindre at de ble oppdaget av dem som kom etterpå. Slik holdt vi på hele natten.» En amerikansk vognkommandør beregnet at fra 18. august til 5. september hadde stridsvognen hans tilbakelagt 906 kilometer «praktisk talt uten vedlikehold».

I nærheten av Mons ved den fransk-belgiske grensen hadde Bradleys styrker med sin knipetangmanøver enda større suksess enn britene. Motoriserte infanteriavdelinger fra tre tyske panserdivisjoner maktet å bryte ut like før amerikanernes 1st Infantry Division lukket ringen. Fallskjermsoldatene fra 3. og 6. fallskjermjegerdivisjon var forbitret over at Waffen-SS nok en gang hadde reddet sitt eget skinn og latt alle andre være igjen. Amerikanerne hadde tatt restene av seks divisjoner – til sammen mer enn 25 000 mann – til fange. De var et lett bytte før de overga seg. Artilleriet fra 9th Infantry Division rapporterte: «Vi anvendte våre 155 mm-kanoner direkte mot rekker av fiendtlige tropper, påførte dem store tap og bidro til at vi tok 6100 fanger, inkludert tre generaler.»

Angrep utført av den belgiske motstandsbevegelsen som befant seg i Mons-lommen, provoserte de første av mange gjengjeldelsesangrep, der seksti sivile ble drept og mange hus stukket i brann. Grupper fra Armée Secrète le Mouvement National Belge, le Front de l’Independence og l’Armée Blanche samarbeidet tett med amerikanerne i oppryddingsarbeidet.* Den tyske militærkommandoen var rasende, og fryktet masseopprør etter hvert som de trakk seg tilbake i sikkerhet bak der Westwall (Vestvollen), eller Siegfried-linjen, som de allierte kalte * Navnet L’Armée Blanche hadde ingenting å gjøre med de hvite armeene i den russiske borgerkrigen. Det hadde sitt utspring i det hemmelige belgiske etterretningsnettverket som ble etablert under den tyske okkupasjonen under første verdenskrig, kalt La Dame Blanche på grunn av legenden om at keiserens Hohenzollern-dynasti ville falle når gjenferdet av en hvit dame dukket opp.

32

Seiersrusen

den. Unge belgiere deltok ivrig i angrepene, som fikk forferdelige konsekvenser, både umiddelbart og senere. I desember skulle de tyske styrkene dukke opp igjen, i Ardenner-offensiven, lystne på hevn.

Den 1. september, i Jemelle, like ved Rochefort i de nordlige Ardennene, kunne Maurice Delvenne med glede bivåne den tyske tilbaketrekningen fra Belgia. «De retirerende tyske styrkene øker tempoet og virker stadig mer uorganisert», skrev han i dagboken. «Ingeniørsoldater, infanteri, marine, Luftwaffe og artilleri sitter alle på samme lasteplan. Alle disse mennene kommer åpenbart rett fra kampsonen. De er skitne og utslitt. Den største bekymringen er hvor mange kilometer som skiller dem fra hjemlandet. Vi finner selvsagt glede i å overdrive denne avstanden.»

To dager senere kom SS-tropper, mange av dem med bandasjer rundt hodet, gjennom Jemelle. «De er harde i blikket, og de stirrer hatefullt på folk.» De etterlot seg en hale av ødeleggelse: utbrente bygninger, nedrevne telegraflinjer. Foran seg drev de stjålne kyr og sauer.

Bøndene i de tysktalende østlige kantonene i Ardennene ble beordret til å ta med seg familie og buskap til den andre siden av Siegfriedlinjen, inn i das Reich. Nyhetene om de alliertes bombing var nok til å skremme dem, men mange ønsket likevel ikke å forlate gård og grunn, og gjemte seg og buskapen i skogen til tyskerne hadde reist videre.

Den 5. september var de retirerende tyskerne blitt så provosert over de unge motstandsmennenes gjerninger at de tente på 35 hus langs N4-hovedveien fra Marche-en-Famenne mot Bastogne, like ved landsbyen Bande. Langt verre skulle det bli på julaften, da tyskerne vendte tilbake. Vanlige mennesker ble lamslått av gjengjeldelsene som fulgte etter angrepene fra les résistants. Ved Buissonville 6. september tok tyskerne hevn etter et angrep som hadde funnet sted to dager tidligere. De satte fyr på 22 hus der og i nabolandsbyen.

På steder langs veien der tyskerne hadde trukket seg ut, ble de allierte styrkene møtt av jublende belgiere som hilste frigjørerne velkommen med belgiske, britiske og amerikanske flagg. Av og til måtte lokalbefolkningen gjemme flaggene i all hast hvis en tysk avdeling plutselig skulle dukke opp i hovedgaten. I Utrecht i Nederland beskrev oberstløytnant Fritz Fullriede «en trist tropp av nederlandske nasjonalsosialister som ble evakuert til Tyskland for å unnslippe vreden blant 33

Ardennene 1944

sine landsmenn. Mange kvinner og barn». Disse nederlandske SS-soldatene hadde kjempet ved Hechtel på den andre siden av den belgiske grensen. De hadde unngått å bli omringet ved å svømme over en kanal, men «de sårede offiserene og soldatene som ville overgi seg, var for det meste – til britenes store skam [de sto angivelig og så på] – blitt skutt av belgierne». Både nederlendere og belgiere hadde mye å hevne etter fire års okkupasjon.

Den tyske fronten i Belgia og Nederland syntes å ha brutt fullstendig sammen. Det var panikk i de bakre rekkene; kaotiske scener fikk LXXXIX Army Corps til å beskrive «et bilde som er uverdig og skammelig for den tyske hæren». Feldjäger Streifengruppen, som bokstavelig talt var avstraffelsesgrupper, pågrep bortkomne soldater og eskorterte dem til en oppsamlingsleir eller Sammellager. Derfra ble de sendt tilbake til rekkene under en offiser, vanligvis i grupper à seksti. Ved Liège ble omtrent tusen mann sendt til fronten av offiserer med pistoler rettet mot seg. De som var mistenkt for å ville desertere, ble stilt for krigsrett. De som ble kjent skyldige, ble dømt til døden eller sendt til en Bewährungsbataillon (en såkalt prøvebataljon som i virkeligheten var en straff, en Strafbataillon). Desertører som tilsto eller som var iført sivile klær, ble henrettet på stedet.

Alle Feldjäger-soldatene hadde armbind med påskriften «OKW Feldjäger» og et eget identitetskort med en grønn diagonal stripe. På kortet sto det: «Han er berettiget til å bruke sitt våpen hvis han ikke adlydes.» De var også sterkt indoktrinert. En gang i uken fikk de en oppdatering på «verdenssituasjonen, umuligheten av Tysklands ødeleggelse, førerens ufeilbarlighet og om hemmelige anlegg som skulle brukes til å overliste fienden».

Generalfeltmarskalk Walter Models «appell til soldatene i styrkene i vest» gikk upåaktet hen da han innstendig anmodet dem om å holde ut for å gi føreren mer tid. De mest hensynsløse tiltak ble innført.

Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel ga 2. september en ordre om at «dovenslasker og feige unnalurere, også offiserer» skulle henrettes umiddelbart. Model varslet at han ville trenge minimum ti infanteridivisjoner og fem panserdivisjoner hvis han skulle hindre de allierte i å bryte gjennom til det nordlige Tyskland. Ingen styrke av disse proporsjonene var tilgjengelig.

34

Seiersrusen

Retretten langs kanalkysten lenger nord hadde foregått i langt mer ordnede former, hovedsakelig fordi kanadiernes forfølgelse kom så sent i gang. General der Infanterie Gustav von Zangen hadde hatt overoppsynet da Femtende armé på imponerende vis beveget seg fra Pas de Calais til det nordlige Belgia. De alliertes etterretning begikk en grov feilvurdering da den erklærte at «de eneste forsterkningene vi vet ankommer Nederland, er de demoraliserte og uorganiserte restene av Femtende armé, som nå flykter fra Belgia via de nederlandske øyene».

Den plutselige erobringen av Antwerpen var trolig et alvorlig slag for den tyske overkommandoen, men de kommende dagene, da britenes Second Army unnlot å sikre nordsiden av elven Scheldes utløp, greide general von Zangen likevel å opprette en forsvarslinje. I linjen inngikk en tjue kilometer bred skanse på sørsiden av elvemunningen, halvøya Sør-Beveland på nordsiden og øya Walcheren. Styrken hans talte snart 82 000 mann og disponerte 530 kanoner. Den kunne dermed hindre ethvert forsøk Royal Navy gjorde på å nærme seg den tungt minelagte elvemunningen.

Admiral sir Bertram Ramsay, øverstkommanderende for de alliertes styrker til sjøs, hadde sagt til SHAEF og Montgomery at tyskerne med letthet kunne blokkere Scheldes munning. Og admiral Andrew Cunningham, First Sea Lord, hadde hevdet at med mindre innfartsårene til Antwerpen var sikret, var byen «omtrent like nyttig for oss som Timbuktu». General Horrocks, sjefen for armékorpset, innrømmet senere sitt eget ansvar for den mislykkede operasjonen. «Napoleon ville utvilsomt ha skjønt dette», skrev han, «men jeg er redd Horrocks ikke gjorde det.» Feilen lå imidlertid ikke hos Horrocks, eller hos Roberts, lederen for 11th Armoured Division. Feilen lå hos Montgomery, som ikke hadde interessert seg for elvemunningen og som trodde at kanadierne ville kunne sikre den på et senere tidspunkt.

Feilen var enorm, og den skulle senere føre til et svært ubehagelig sjokk, men i disse euforiske dagene var generalene som hadde tjenestegjort under første verdenskrig, sikre i troen på at september 1944 var ensbetydende med september 1918. «Avisene rapporterte om en fremrykning på 340 kilometer på seks dager, og antydet at allierte styrker befant seg i Nederland, Luxembourg, Saarbrücken, Brussel og Antwerpen», skrev krigshistoriker Forrest Pogue. «Langs hele frontlinjen 35

Ardennene 1944

var etterretningens tilbakemeldinger preget av en nærmest hysterisk optimisme.» De høyerestående offiserene hadde blikket rettet mot Rhinen, overbevist som de var om at de allierte kunne krysse den store elven i ett skritt. Denne tanken var definitivt forlokkende også for Eisenhower, mens Montgomery av helt spesielle grunner var fullstendig forgapt i den.