John Grisham
Anken
Del en
Kjennelsen
1
Juryen var klar. Etter toogførti timers overlegninger som etterfulgte en enogsytti dager lang rettssak som omfattet 530 timers avhør av nærmere femti vitner, og etter å ha sittet lenge som et helt liv, taust og avventende, mens advokatene kranglet og dommeren formante, og tilskuerne gransket det hele lik årvåkne hauker på utkikk etter tegn som kunne tyde på noe, var juryen klar. Trygt og tilbaketrukket i det avlåste juryrommet hadde ti av dem med stolthet satt sitt navn under kjennelsen, mens de andre to hadde sittet i hvert sitt hjørne, utestengt, furtne og nedstemte i sin uenighet. Det vanket smil og klemmer og ikke så rent lite selvtilfredshet over at de hadde overlevd denne lille krigen og igjen kunne vandre stolt inn på arenaen med en beslutning de hadde nådd frem til gjennom hardnakket beslutningsvilje og en innbitt evne til kompromisser. Ildprøven var over, de hadde fullført sin borgerplikt. De hadde ytt i overkant av det forventede. De var klare. Formannen banket på døren og vekket Onkel Joe, som hadde sittet og dormet. Onkel Joe, den gamle rettsbetjenten, hadde voktet over dem mens han også ordnet med måltidene deres, lyttet til klagene deres og diskré overleverte beskjedene de hadde til dommeren. I hans yngre dager, da hørselen var bedre, hadde det versert rykter om at Onkel Joe pleide å tjuvlytte på juryenes diskusjoner gjennom en løvtynn furudør han selv hadde valgt ut og fått montert. Men lyttetiden var forbi, og, som han hadde tilstått bare overfor sin kone, etter prøvelsene ved denne spesielle rettssaken var det ikke utenkelig 7
at han ville henge uniformen i skapet for godt. Påkjenningen ved å være rettferdighetens kontrollant hadde slitt ham ut. Han smilte og sa: «Det var fint. Jeg skal hente dommeren», som om dommeren streifet omkring et eller annet sted i Tinghusets indre uten annet å bestille enn å vente på at Onkel Joe skulle ringe. I stedet, slik skikken var, fant han en sekretær som førte de strålende nyhetene videre. Det var virkelig spennende. Det gamle Tinghuset hadde aldri opplevd en rettssak så lang og så omfattende. Å avslutte den uten noen kjennelse ville vært veldig synd. Sekretæren banket forsiktig på dommerens dør, gikk et skritt innenfor og kunngjorde stolt: «Det foreligger en kjennelse», som om hun personlig hadde strevd seg gjennom forhandlingene og nå kunne presentere resultatet som en gave. Dommeren lukket øynene og lot et dypt og tilfreds sukk få utløp. Han satte opp et lykkelig og nervøst smil som røpet stor lettelse og nesten vantro, før han endelig sa: «Kall sammen advokatene.» Etter nesten fem dagers overlegninger hadde dommer Harrison resignert og forsonet seg med sannsynligheten for at juryen var delt og ikke hadde nådd frem til noen kjennelse – hans verste mareritt. Etter en fire år lang prosess på livet løs og en fire måneder lang skarp duell i rettssalen følte han seg syk ved utsiktene til et uavgjort resultat. Han kunne ikke engang forestille seg hvordan det måtte være å starte forfra igjen. Han stakk føttene inn i et par billige innesko, hoppet ned fra stolen mens han smilte som en smårolling, og langet armen ut etter kappen. Den lengste rettssaken i hans ekstremt fargerike karriere var endelig over. Sekretærens første telefonsamtale gikk til advokatfirmaet Payton & Payton, et lokalt mann-og-kone-foretak som nå drev sine forretninger fra en fraflyttet billigbutikk i en mindre påaktet del av byen. En assistent løftet av røret, lyttet et par sekunder, la på og ropte: «Det foreligger en kjennelse!» Stemmen gjallet gjennom de midlertidige kontorenes hulepregede irrganger og satte en støkk i kollegene. 8
Han ropte det om igjen mens han løp i retning av Kjernehuset, der resten av de ansatte hastig var i ferd med å samle seg. Wes Payton var der allerede, og da hans kone, Mary Grace, stormet inn, møttes blikkene deres et tidels sekund i uforfalsket frykt og forvirring. To juridiske assistenter, to sekretærer og en bokholder samlet seg ved det lange, overfylte arbeidsbordet, der de brått ble sittende urørlige og stirre på hverandre mens de ventet på at en annen skulle ta ordet. Kunne det virkelig være slutt? Etter å ha trukket ut i en evighet, kunne det opphøre så plutselig? Så brått? Med bare en telefonsamtale? «Hva med et øyeblikks stille bønn,» foreslo Wes, og de dannet en sluttet sirkel og holdt hverandres hender og ba som de aldri før hadde bedt. Alle typer begjæringer befant seg allerede for Guds den allmektiges åsyn, men den generelle påstanden gikk ut på et krav om seier. Vær så snill, kjære Gud, etter så mye tid og anstrengelser og penger og engstelse og tvil, vær så snill, så uendelig snill å tilkjenne oss guddommelighetens seier. Og fri oss fra ydmykelse, ruin, konkurs og et knippe av andre onder som en ufordelaktig kjennelse vil føre til. Sekretærens andre oppringning gikk til mobiltelefonen til Jared Kurtin, arkitekten bak forsvarets strategi. Mr. Kurtin lå fredelig utstrakt på en innleid skinnsofa i de midlertidige kontorene i Front Street i sentrum av Hattiesburg, tre kvartaler fra Tinghuset. Han leste en biografi mens tiden gikk til en pris av 750 dollar per time. Han lyttet rolig til det som ble sagt, slo mobiltelefonen sammen og sa: «Nå går vi. Juryen er klar.» Hans mørkdressede menige stilte opp i givakt før de grupperte seg for å ledsage ham bortover gaten i retning av enda en knusende seier. De marsjerte av sted uten kommentarer, uten innstendige bønner. De øvrige samtalene nådde andre advokater, og deretter journalistene, og før mange minutter var gått, hadde ordene funnet veien til gaten, der de raskt spredte seg. 9
Et eller annet sted nesten øverst i et høyhus på nedre Manhattan brøt en panikkslagen ung mann inn i et alvorlig møte og hvisket de ferske nyhetene inn i øret på Mr. Carl Trudeau, som umiddelbart mistet interessen for sakene under drøftelse, reiste seg brått og uttalte: «Det ser ut til at juryen har kommet til en kjennelse.» Han spankulerte ut av rommet og bortover korridoren til en enorm hjørnesuite, der han tok av seg jakken, løsnet på slipset, ruslet bort til et av vinduene og stirret gjennom mørket som var i ferd med å senke seg over Hudson River i det fjerne. Han ventet, og som vanlig stilte han seg spørsmålet om hvordan, helt nøyaktig, det var blitt slik at hans imperiums videre eksistens hvilte på den samlede visdom hos tolv gjennomsnittlige personer i en bortgjemt bygd i Mississippi. For en person som visste så mye, var svaret ytterst vrient å få tak på. Folk strømmet til Tinghuset fra alle kanter idet ekteparet Payton parkerte på baksiden av bygningen. De ble sittende i bilen et øyeblikk uten å slippe hverandres hender. I fire måneder hadde de forsøkt å unngå å røre ved hverandre når de var i nærheten av Tinghuset. Det var alltid noen som kunne se dem. Kanskje et jurymedlem, eller en journalist. Det var viktig å være så profesjonelle som mulig. To advokater som jobbet sammen som gift, var en nyhet som overrasket folk, og ekteparet Payton forsøkte alltid å behandle hverandre som kolleger og ikke som ektefeller. Og så lenge rettssaken pågikk, hadde det vært fint lite berøring både fjernt fra Tinghuset og alle andre steder. «Hva tenker du på?» spurte Wes uten å se på sin kone. Hjerteslagene raste av sted, og han var fuktig på pannen. Han holdt fremdeles hardt fast i rattet med venstre hånd, og han gjentok for seg selv at han måtte slappe av. Slappe av. For en vits. «Jeg har aldri vært så redd,» sa Mary Grace. «Ikke jeg heller.» 10
De pustet dypt i pausen som oppsto, og betraktet en tvreportasjebil som holdt på å slakte en fotgjenger. «Kan vi overleve et tap?» sa hun. «Det er det store spørsmålet.» «Vi må overleve, vi har ikke noe valg. Men vi kommer ikke til å tape.» «Sånn skal det lyde. Nå går vi.» De slo seg sammen med det lille firmaets øvrige ansatte og inntok Tinghuset i samlet flokk. Tålmodig ventende på vanlig sted ved brusmaskinen i første etasje sto klienten deres, saksøkeren, Jeannette Baker, og da hun fikk øye på advokatene sine, begynte hun straks å gråte. Wes tok den ene armen, Mary Grace den andre, og sammen eskorterte de Jeannette opp trappene til hovedrettssalen i annen etasje. De kunne ha båret henne. Hun veide ikke engang femti kilo og var blitt fem år eldre under rettssaken. Hun var deprimert, led til tider av vrangforestillinger, og selv om hun ikke var anorektisk, spiste hun rett og slett ikke. I en alder av fireogtredve hadde hun allerede gravlagt et barn og en ektemann og sto nå foran avslutningen på en formidabel prøvelse som hun i hemmelighet ønsket at hun aldri var gått inn på. Inne i rettssalen hersket det en tilstand av høy beredskap, som om bombene var underveis mens sirenene hylte. Et femtitalls personer virret omkring, eller så etter sitteplasser, eller skravlet nervøst mens blikkene flakket i alle retninger. Da Jared Kurtin og forsvarsarmeen marsjerte inn gjennom en sidedør, glante alle på ham som om han skulle visst noe ingen andre visste. Dag ut og dag inn de siste fire månedene hadde han bevist at han kunne se rundt hjørner, men i dette øyeblikket avslørte ikke ansiktet noen ting. Han konfererte alvorlig med sine underordnede. På den andre siden av salen, bare noen meter unna, tok Payton-paret og Jeannette plass ved saksøkerens bord. De samme stolene, den samme plasseringen, den samme overlagte strategien for å innprente i juryen at denne stakkars enken og hennes 11
to enslige advokater hadde utfordret et enormt industriselskap med ubegrensede ressurser. Wes Payton skottet på Jared Kurtin, øynene deres møttes, og begge nikket høflig. Rettssakens mirakel lå i at de to mennene fremdeles var i stand til å behandle hverandre noenlunde sivilisert, til og med føre en samtale hvis det var absolutt nødvendig. Det var blitt et spørsmål om stolthet. Uansett hvor motbydelig situasjonen var, og det hadde vært mye motbydelighet, var begge fast besluttet på å heve seg over rennesteinsnivået og rekke ut en hjelpende hånd. Mary Grace skottet ikke på noen, men om hun hadde gjort det, ville hun verken ha nikket eller smilt. Det var også en god ting at hun ikke skjulte et håndvåpen i vesken, for da ville halvparten av de mørke dressene på den andre siden av salen ikke ha vært der. Hun la frem på bordet foran seg en ubrukt notatblokk med gule, linjerte ark, skrev datoen og så sitt eget navn, og kunne deretter ikke finne på noe annet å loggføre. I løpet av enogsytti dagers rettsforhandlinger hadde hun brukt opp seksogseksti notatblokker, alle med samme farge og størrelse og nå uklanderlig forvart i et brukt arkivskap som sto i Kjernehuset. Hun rakte Jeannette et papirlommetørkle. Selv om hun holdt telling med så godt som alt, hadde ikke Mary Grace holdt noen løpende oversikt over hvor mange esker papirlommetørklær Jeannette hadde brukt mens saken varte. Det måtte ha vært minst tredve. Kvinnen gråt nesten uten stans, men selv om Mary Grace følte oppriktig sympati, var hun nå også lei av den fordømte griningen. Hun var lei av alt – utmattelsen, stresset, de søvnløse nettene, den nitide grublingen, barna som ikke var der, den nedslitte leiligheten, berget av ubetalte regninger, de forsømte klientene, den kalde kinamaten rundt midnatt, utfordringen ved å rigge til hår og ansikt hver morgen for å fremstå som i det minste litt tiltrekkende overfor juryen. Det var ventet av henne. Å påta seg en større rettssak er som å hoppe med blybelte ut i et mørkt og sivgrodd tjern. Man klarer å kave seg opp 12
og skaffe luft, men resten av verden har ingen betydning. Og man tror hele tiden at man skal drukne. Noen få rader bak ekteparet Payton, ytterst på en benk som var i ferd med å fylles, satt Paytonenes bankforbindelse og tygde på neglene mens han prøvde å virke fattet. Navnet hans var Tom Huff, eller Huffy blant kjente. Huffy hadde kommet innom nå og da for å følge rettsforhandlingene og be noen tause bønner på egne vegne. Ekteparet Payton skyldte Huffys bank 400 000 dollar, og eneste sikkerhet var en teig dyrkbar mark i Cary County som tilhørte faren til Mary Grace. På en god dag ville den kanskje innbrakt 100 000 dollar, noe som gjorde det klart at man sto overfor en betydelig porsjon usikret gjeld. Hvis Payton-paret tapte saken, ville Huffys en gang så lovende karriere som bankmann være over. Banksjefen hadde for lengst holdt opp å skjelle ham ut. Nå kom truslene per e-post. Det som i all uskyldighet var begynt som et annenprioritetslån på 90 000 dollar med sikkerhet i deres vakre hjem i forstaden, hadde utviklet seg til et bunnløst helvete av røde tall og idiotisk pengebruk. I hvert fall idiotisk etter Huffys oppfatning. Men det flotte hjemmet var borte, i likhet med de flotte kontorene i sentrum, de importerte bilene og alt annet. Paytonene hadde satset alt, og Huffy kunne ikke annet enn å beundre dem. Den rette kjennelsen ville geniforklare ham. Den gale kjennelsen ville gjøre dem alle til et kasus for skifteretten. Pengefolket på den andre siden av rettssalen bet verken negler eller var spesielt bekymret for å gå konkurs, selv om temaet hadde vært diskutert. Krane Chemical hadde nok av kontanter, tjente penger og hadde aktiva, men selskapet hadde også et hundretalls potensielle saksøkere som ventet som gribber på å ta del i det verden snart ville få høre. En feilaktig dom, og søksmålene ville strømme inn. Men i dette øyeblikket var de trygge nok på seg selv. Jared Kurtin var den beste forsvarsadvokaten som var å skaffe for penger. Kursen på selskapets aksjer var bare gått 13
ubetydelig ned. Mr. Trudeau, der oppe i New York, virket tilfreds. De kunne knapt vente på å dra hjem. Gudskjelov at børsene var stengt for dagen. Onkel Joe brølte: «Bli sittende!», og dommer Harrison kom til syne gjennom døren bak dommerpodiet. Han hadde for lengst avviklet den fjollete skikken med at alle skulle reise seg slik at han kunne innta tronen. «God ettermiddag,» sa han kjapt. Klokken var nesten 17.00. «Juryen har informert meg om at den er kommet frem til en kjennelse.» Han så seg rundt for å forsikre seg om at spillets deltagere var til stede. «Jeg forventer sømmelighet til enhver tid. Ingen støy og utbrudd. Ingen forlater salen før jeg har oppløst juryen. Spørsmål? Flere bagatellmessige begjæringer fra forsvarets side?» Jared Kurtin fortrakk ikke en mine. Han reagerte overhodet ikke på dommerens utspill, fortsatte bare å la blyanten leke seg på notatblokken som om han malte et mesterverk. Hvis Krane Chemical tapte, ville de anke ettertrykkelig, og ankens hovedinnhold ville omfatte den åpenbare partiskheten som dommer Thomas Alsobrook Harrison IV demonstrerte; han var en tidligere strafferettsadvokat med en uttalt motvilje mot alle store industriselskaper i sin alminnelighet, og nå Krane Chemical i særdeleshet. «Rettsbetjent, be juryen komme inn.» Døren ved siden av juryavlukket åpnet seg, og et eller annet sted sugde et enormt, usynlig vakuum til seg all tilgjengelig oksygen i rettssalen. Hjerteslag stilnet. Skikkelser stivnet. Blikk fant objekter å feste seg ved. Den eneste lyden som hørtes, var juryens føtter som subbet over det slitte gulvteppet. Jared Kurtin fortsatte med sine formålsløse kruseduller. Han hadde for vane aldri å se på jurymedlemmenes ansikt når de kom inn igjen med en kjennelse. Etter et hundretalls rettssaker visste han at uttrykkene var umulige å tolke. Og hvorfor mase med det? Beslutningen ville uansett bli kunngjort i løpet av noen sekunder. Medarbeidergruppen hadde fått strenge for14
maninger om å overse jurymedlemmene og avstå fra enhver reaksjon på kjennelsen. Selvsagt sto ikke Jared Kurtin overfor noen økonomisk eller yrkesmessig undergang. Men det gjorde Wes Payton, og han klarte ikke å holde blikket unna jurymedlemmene idet de inntok sine stoler. Meieriarbeideren så bort – et dårlig tegn. Skolelæreren stirret tvers igjennom Wes – nok et dårlig tegn. Idet juryformannen rakte konvolutten til rettsbetjenten, kastet prestefruen et medlidende blikk på Wes, men hun hadde hatt det samme begredelige uttrykket i ansiktet helt siden åpningsforedragene tok til. Mary Grace fikk tegnet, enda hun ikke så etter det. I det samme som hun rakte et nytt papirlommetørkle til Jeannette Baker, som praktisk talt satt og hulket, kastet hun et stjålent blikk på jurymedlem nummer seks, som satt nærmest henne, som het dr. Leona Rocha og var pensjonert universitetslektor i engelsk. Dr. Rocha sendte henne bak lesebrilleglass i rød innfatning det raskeste, vakreste og mest sensasjonelle blunket Mary Grace noensinne ville komme til å få. «Er juryen kommet frem til en kjennelse?» spurte dommer Harrison. «Ja, dommer, det er vi,» svarte juryens formann. «Er den enstemmig?» «Nei, sir, den er ikke det.» «Står minst ni av dere bak kjennelsen?» «Ja, sir. Resultatet er ti mot to.» «Det er det som er det viktigste.» Mary Grace skriblet ned en kommentar om blunket, men i øyeblikkets opphisselse klarte hun ikke å tyde sin egen håndskrift. Prøv å virke rolig, gjentok hun for seg selv. Dommer Harrison tok konvolutten som rettsbetjenten rakte ham, dro ut et ark papir og begynte å lese kjennelsen – tunge rynker grov seg inn i pannen, og øynene smalnet idet han kløp fingrene sammen over neseryggen. Etter en evighet uttalte han: «Den ser ut til å være i orden.» Ikke ett muskeltrekk eller antydning til flir eller glø15
dende blikk, ingenting som røpet hva som var skrevet på arket. Han så ned, nikket til rettsreferenten og rensket halsen; tydelig nøt han øyeblikket. Deretter myknet rynkene rundt øynene, kjevemusklene slappet av, skuldrene senket seg, og i alle fall for Wes ble det brått født en tro på at juryen hadde flådd saksøkte. Med langsom og høy stemme leste dommer Harrison: «Spørsmål nummer én: 'Er juryen av den oppfatning at det er overveiende sannsynlig at grunnvannet det dreier seg om, ble forurenset av Krane Chemical Corporation?'» Etter en forrædersk pause som ikke varte lenger enn fem sekunder, fortsatte han: «Svaret er: 'Ja.'» Den ene siden av rettssalen ble i stand til å puste, mens den andre siden begynte å få et blåaktig fargeskjær. «Spørsmål nummer to: 'Er juryen av den oppfatning at det er overveiende sannsynlig at forurensningen var den direkte årsaken til at (a) Chad Baker og/eller (b) Pete Baker døde?' Svaret er: 'Ja, begge to.'» Mary Grace klarte å dra papirlommetørklær opp av kartongen med venstre hånd mens hun skrev som en rasende med høyre. Wes klarte å kaste et stjålent blikk på jurymedlem nummer fire, som tilfeldigvis så rett på ham med et flir om munnen som om han ville si: «Nå kommer det morsomste.» «Spørsmål nummer tre: 'Hvilket erstatningsbeløp tilkjennes Chad Bakers mor Jeannette Baker som følge av sønnens urettmessige død?' Svar: 'Fem hundre tusen dollar.'» Døde barn er ikke så mye verdt, for de tjener ingenting, men Chads imponerende belønning syntes å ringe som en alarmklokke fordi den ga et kjapt forvarsel om det som var i vente. Wes stirret på vegguret over dommeren og takket sin skaper for at konkursen var avverget. «Spørsmål nummer fire: 'Hvilket erstatningsbeløp tilkjennes Pete Bakers hustru Jeannette Baker som følge av ektemannens urettmessige død?' Svar: 'To og en halv millioner dollar.'» Man hørte at pengefolkene på første rad bak Jared Kurtin 16
rørte på seg. Krane kunne så visst parere et slag på 3 millioner dollar, men det var spredningseffekten som plutselig gjorde dem skrekkslagne. For sitt eget vedkommende hadde Mr. Kurtin ennå til gode å reagere. Ikke ennå. Jeannette Baker begynte å gli ut av stolen. Hun ble grepet av de to advokatene som halte henne opp, la armen om de spinkle skuldrene og hvisket noe i øret hennes. Hulkingen var umulig å kontrollere. Listen omfattet seks spørsmål som advokatene hadde meislet ut, og hvis juryen svarte ja på nummer fem, ville verden gå av hengslene. Dommer Harrison var fremme ved punkt nummer fem, leste det langsomt, kremtet, gransket svaret. Deretter avslørte han sin ondskapsfulle tendens. Han gjorde det med et smil om munnen. Han hevet blikket noen centimeter, så vidt over de billige lesebrillene han hadde på nesen, og så rett på Wes Payton. Smilet var stramt og konspiratorisk, men likevel fylt av frydefull tilfredshet. «Spørsmål nummer fem: 'Er juryen av den oppfatning at det er overveiende sannsynlig at Krane Chemical Corporation opptrådte enten med overlegg eller så uaktsomt at det rettferdiggjør tilkjennelse av straffeerstatning?' Svar: 'Ja.'» Mary Grace stanset i skrivingen og så over klientens duppende hode på ektemannen, som satt og glante stivt på henne. De hadde vunnet, og seieren alene føltes som et løftet, nesten ubeskrivelig blaff av velvære. Men hvor stor var triumfen? I denne avgjørende tidelen av et sekund visste de begge at det ville bli en brakseier. «Spørsmål nummer seks: 'Hvilket beløp tilkjennes som straffeerstatning?' Svar: 'Åtteogtredve millioner dollar.'» Det lød gisp og host og svak plystring idet sjokkbølgen forplantet seg rundt i rettssalen. Jared Kurtin og hans folk var travelt opptatt med å skrive ned alt som ble sagt, mens de anstrengte seg for å virke uberørt av bombeeksplosjonen. Sjefene fra Krane på første rad forsøkte å bevare fatningen og 17
puste normalt. De fleste av dem glodde på jurymedlemmene og tenkte sjofle tanker om uvitende folk og idiotien på landsbygden. Mr. og Mrs. Payton måtte nok en gang gripe fatt i klienten, som var overveldet av kjennelsens tyngde og strevde med å sette seg opp. Wes hvisket oppmuntrende ord til Jeannette mens han gjentok for seg selv beløpene han nettopp hadde hørt. På en eller annen måte klarte han å bevare et verdig åsyn og unngå et fjollet smil. Bankmannen Huffy innstilte neglebitingen. På under tredve sekunder var han gått fra en tilværelse som vanæret og konkurs tidligere viseadministrerende banksjef til å bli en stigende stjerne med utsikter til høyere lønn og større kontor. Han følte seg til og med glupere. Ah, hvilken ærerik inntreden i bankens styrerom han skulle regissere for seg selv i morgen tidlig. Dommeren drev på med formalitetene og takket juryen, men Huffy ga blaffen. Han hadde hørt det han hadde behov for å høre. Juryens medlemmer reiste seg og gikk ut én etter én mens Onkel Joe holdt døren åpen og nikket bifallende. Han skulle senere fortelle sin kone at han hadde forutsagt denne kjennelsen, selv om hun ikke hadde noe minne om det. Han hevdet at han ikke hadde tatt feil av en eneste kjennelse i de mange tiårene han hadde jobbet som rettsbetjent. Da juryen var forsvunnet, reiste Jared Kurtin seg og stilte med perfekt fatning de spørsmålene som pleier å bli stilt etter en kjennelse, spørsmål som dommer Harrison mottok med stor sympati nå som blodet allerede var spilt. Mary Grace hadde ingen svar. Mary Grace var likeglad. Hun hadde fått det hun ønsket seg. Wes tenkte på 41 millioner dollar og strevde med å holde følelsene i sjakk. Firmaet ville overleve, det samme gjaldt ekteskapet, deres gode navn og rykte, alt. Da dommer Harrison endelig kunngjorde: «Retten er hevet», stormet tilhørerne ut av salen. Alle grep etter mobiltelefonen. 18
Mr. Trudeau sto fremdeles ved vinduet og så solens siste stråler forsvinne langt bortenfor New Jersey. I den andre enden av det store rommet tok assistenten Stu telefonen og gikk noen skritt frem før han samlet mot og sa: «Det var fra Hattiesburg, sir. Tre millioner dollar i skade, åtteogtredve i straffeerstatning.» Sett bakfra sank sjefens skuldre et lite hakk, det lød et frustrert sukk og mumlende forbannelser. Mr. Trudeau snudde seg langsomt og glodde på assistenten som om han hadde lyst til å skyte budbringeren. «Sikker på at du hørte riktig?» spurte han, og Stu ønsket desperat at han ikke hadde det. «Ja, sir.» Bak ham sto døren åpen. Bobby Ratzlaff kom styrtende, andpusten, sjokkert og redd og på utkikk etter Mr. Trudeau. Ratzlaff var hovedkontorets sjefadvokat, og hans nakke ville bli den første på blokken. Han svettet allerede. «Få folkene dine på plass her om fem minutter,» buldret Mr. Trudeau og snudde seg mot vinduet igjen. Pressekonferansen oppsto i første etasje i Tinghuset. Foran hver sin lille gruppe snakket Wes og Mary Grace tålmodig med journalistene. Begge avleverte de samme svarene på de samme spørsmålene. Nei, kjennelsen var ikke rekord i delstaten Mississippi. Ja, de følte at den var rettferdig. Nei, den var ikke ventet, og slett ikke en så stor sum. Kjennelsen ville sikkert bli anket. Wes hadde stor respekt for Jared Kurtin, men ikke for Kurtins klient. Firmaet representerte for tiden tredve andre klienter som ville saksøke Krane Chemical. Nei, de trodde ikke at sakene kom til å bli avsluttet ved forlik. Ja, de var utslitt. Etter en halv time takket de endelig av og forlot Tinghuset i Forrest County til fots og hånd i hånd med hver sin velfylte dokumentmappe. De ble fotografert idet de satte seg inn i bilen og kjørte av sted. Da de var blitt alene, stilnet samtalen. Fire kvartaler, fem, seks. Ti minutter gikk uten et ord. Bilen, en medtatt Ford 19
Taurus med en million kilometer bak seg, minst ett hjul med for lite luft og en konstant tikking i motoren på grunn av en fastbrent ventil, drev omkring på måfå i gatene rundt universitetet. Wes var den som først sa noe. «Hvor mye er én tredel av enogførti millioner?» «Ikke tenk på det engang.» «Jeg tenker ikke på det. Det var en spøk.» «Bare kjør.» «Noe spesielt sted?» «Nei.» Taurusen bega seg inn i forstedene, skulle ingen steder, og i hvert fall ikke tilbake til kontoret. De holdt seg langt unna strøket med det vakre huset de en gang hadde eid. Realitetene tok til å demre etter hvert som sjokket begynte å avta. En stevning de nølende hadde tatt ut fire år tidligere, var nå blitt avgjort på det mest dramatiske vis. Et uutholdelig maratonløp var fullført, og selv om de hadde vunnet en midlertidig seier, hadde det kostet dyrt. Sårene var åpne, arrene etter slaget var ennå ferske. Bensinmåleren viste at de hadde under kvart tank, en omstendighet Wes knapt ville ha lagt merke til for to år siden. Nå var det et atskillig verre problem. Den gangen kjørte han en BMW – Mary Grace hadde en Jaguar – og når han trengte å fylle tanken, oppsøkte han rett og slett sin foretrukne bensinstasjon og betalte med et kredittkort. Regningene så han aldri, dem tok bokholderen seg av. Nå var kredittkortene borte, i likhet med BMW-en og Jaguaren, og den samme bokholderen jobbet deltid og delte ut noen få dollar kontant slik at advokatfirmaet Payton så vidt holdt seg flytende. Mary Grace kikket også på bensinmåleren, det var en vane hun nylig hadde lagt seg til. Hun la merke til og husket prisen på alt mulig – en liter bensin, et brød, en liter melk. Hun var den som spinket og sparte, han var den som brukte penger, men for ikke altfor mange år siden, da klientene var mange og sakene fete, hadde hun slappet av litt for mye og fråtset i 20
suksessen. Sparing og investeringer hadde ikke vært høyt prioritert. De var unge, firmaet var i vekst, fremtiden var grenseløs. Det hun hadde klart å sette til side i aksjefond, var for lenge siden blitt slukt av Baker-saken. For en time siden hadde de vært konkurs, i hvert fall på papiret, med en ruinerende gjeld som langt oversteg verdien av alle tvilsomme aktiva de kunne mønstre. Nå var tingene annerledes. Forpliktelsene var ikke forsvunnet, men balansens aktivaside hadde så visst bedret seg. Eller hadde den det? Når ville de komme til å se noe til resultatet av denne vidunderlige kjennelsen? Kom Krane til å foreslå et forlik? Hvor lang tid ville anken ta? Hvor mye tid kunne de nå vie til den resterende delen av praksisen? Ingen av dem ønsket å gruble over spørsmålene som plaget dem begge. De var rett og slett altfor slitne og altfor lettet. I en evighet hadde de knapt snakket om noe annet, nå snakket de ikke om noe. I morgen eller overmorgen kunne de innlede debrifingen. «Det er snart tomt for bensin,» sa hun. Replikken fant ikke veien til hans slitne hode, så Wes sa: «Hva med middag?» «Makaroni og ost med ungene.» Rettssaken hadde ikke bare tappet dem for energi og alt av verdier, den hadde også fjernet enhver form for overvekt de måtte ha hatt da alt startet. Wes hadde gått ned minst åtte kilo, men han visste det ikke sikkert, for han hadde ikke vært på vekten på flere måneder. Han aktet ikke å gå inn i drøftelser om dette ømtålige emnet med sin kone, men det var åpenbart at hun hadde behov for mat. De hadde hoppet over mange måltider – frokost når de skyndte seg med å kle på ungene og få dem på skolen, lunsj når den ene drøftet inngitte begjæringer på kontoret til dommer Harrison, mens den andre forberedte neste kryssforhør, middag når de jobbet til midnatt og ganske enkelt glemte å spise. Energisjokolade og druesukkerbrus hadde holdt dem i gang. 21
«Høres deilig ut,» sa han og svingte til venstre i en gate som ville føre dem hjem. Ratzlaff og to andre advokater inntok sine plasser ved det elegante bordet med plate av lær i et hjørne av Mr. Trudeaus kontorsuite. Alle veggene var av glass og sørget for en praktfull utsikt over skyskraperne som sto stuet sammen i finansstrøket, men ingen var i humør til å nyte noen utsikt. Mr. Trudeau satt i telefonen bak det kromglitrende skrivebordet i den andre enden av rommet. Advokatene ventet nervøst. De hadde samtalt sammenhengende med øyevitnene nede i Mississippi, men hadde likevel ikke mange svar å komme med. Sjefen fullførte samtalen og marsjerte målbevisst over gulvet. «Hva skjedde?» glefset han. «For en time side var dere ikke annet enn kjepphøye. Nå har vi fått ræva servert oss på et fat. Hva var det som skjedde?» Han satte seg og glodde på Ratzlaff. «Rettssak med jury. Veldig risikabelt,» sa Ratzlaff. «Jeg har ført saker i massevis, og jeg pleier å vinne. Jeg trodde vi hadde sikret oss bransjens beste lovknekter. De beste talegavene som kunne kjøpes for penger. Vi skydde ingen utgifter, ikke sant?» «Så absolutt. Vi betalte dyrt. Betaler faktisk ennå.» Mr. Trudeau dundret neven i bordet og brølte: «Hva gikk galt!?» Tja, tenkte Ratzlaff for seg selv og skulle gjerne sagt det høyt om det ikke var for det at han likte jobben sin, vi kan begynne med det faktum at selskapet bygde en fabrikk for plantevernmidler i hutaheiti, Mississippi, fordi både tomten og arbeidskraften var møkkbillig, deretter at vi brukte de neste tredve årene på å slippe ut kjemikalier i elvene og grave avfall ned i bakken, fullstendig ulovlig naturligvis, og at vi forurenset drikkevannet i en slik grad at det smakte som sur melk, noe som, til tross for at det var ytterst alvorlig, likevel ikke var det verste, for etter det begynte folk å dø av kreft og leukemi. 22
Det var det, sjef og administrerende og selskapsplyndrer, som gikk galt. «Advokatene er optimister med hensyn til anken,» sa Ratzlaff i stedet, men uten særlig overbevisning. «Ja, det var jo godt å høre. Akkurat nå har jeg virkelig stor tro på den gjengen. Hvor var det du kom over de klovnene?» «De er de beste som er å få.» «Selvsagt. Og vi får bare forklare pressen at vi er ekstatisk lykkelige over ankemuligheten, slik at ikke aksjekursen går rett i bakken i morgen. Er det noe sånt du sier?» «Vi kan takle det,» sa Ratzlaff. De to andre advokatene glante på glassveggene. Hvem ville være den første til å hoppe? En av Mr. Trudeaus mobiltelefoner på bordet begynte å ringe, og han rev den til seg. «Hei, kjæreste,» sa han idet han reiste seg og forlot bordet. Det var (den tredje) Mrs. Trudeau, en ubegripelig ung kvinne som Ratzlaff og alle andre i selskapet unngikk for enhver pris. Mannen hennes hvisket noe før han sa farvel. Han gikk bort til et vindu rett ved siden av advokatene og stirret på de funklende tårnene som omga ham. «Bobby,» sa han uten å snu seg, «har du noen anelse om hvor juryen fikk tallet åtteogtredve millioner i skadeserstatning fra?» «Ikke sånn på sparket.» «Naturligvis har du ikke det. Etter årets tre første kvartaler har Krane et gjennomsnittlig månedsoverskudd på åtteogtredve millioner. En bande uopplyste bondetamper som knapt er i stand til å tjene hundre dollar i året i fellesskap, sitter der som guder og tar fra de rike og gir til de fattige.» «Vi har pengene fremdeles, Carl,» sa Ratzlaff. «Det vil gå flere år før en eneste cent skifter eier, hvis det noensinne kommer til å skje.» «Flott! Si det til ulvene i morgen mens aksjekursen havner i dass!» Ratzlaff unnlot å si mer og seg ned i stolen. De to andre advokatene hadde ikke tenkt å ytre et ord. Mr. Trudeau vandret hvileløst og dramatisk frem og til23
bake. «Enogførti millioner dollar. Og hvor mange andre slike saker ligger latent der ute, Bobby? Hørte jeg tallet to hundre, tre hundre? Om det var tre hundre nå i morges, vil det være tre tusen i morgen tidlig. Alle bondeknøler sør i Mississippi med så mye som en antydning til feberblemme vil nå hevde å ha slurpet innpå av Bowmores magiske brygg. Enhver ubetydelig lykkejeger med påbegynt jusstudium er på vei ned dit for å sikre seg klienter. Det var ikke meningen at dette skulle skjedd, Bobby. Det forsikret du meg om.» Ratzlaff hadde en rapport liggende forsvarlig nedlåst. Den var åtte år gammel og var blitt sammenfattet under hans overoppsyn. Den omfattet omtrent hundre sider og beskrev i grusom detalj hvordan selskapet hadde dumpet giftig avfall ved Bowmore-fabrikken. Den oppsummerte selskapets betydelige anstrengelser med å skjule utslippene, villede de lokale miljøvernmyndighetene og bestikke politikere på lokalt, delstatlig og føderalt nivå. Den anbefalte en diskré, men effektiv rensing av utslippsstedene til en samlet utgift på rundt 50 millioner dollar. Den bønnfalt hvem som enn fikk den til lesing, om å innstille utslippene. Og viktigst i denne kritiske stunden var det at rapporten forutså en negativ rettslig kjennelse en eller annen gang. Bare flaks og en åpenlys mangel på respekt for reglene om rettslig forfølgelse var årsaken til at Ratzlaff hadde latt rapporten forbli en hemmelighet. Mr. Trudeau hadde fått en kopi av den for åtte år siden, skjønt han nå benektet at han noensinne hadde sett den. Ratzlaff følte seg fristet til å børste støvet av den og lese høyt et par utvalgte avsnitt, men nok en gang – han satte pris på jobben sin. Mr. Trudeau gikk bort til bordet, la begge hendene flatt på det italienske læret, satte øynene i Bobby Ratzlaff og sa: «Og jeg kan sverge på at det aldri vil skje. Ikke én cent av vårt surt opptjente overskudd skal noensinne falle i hendene på den banden med bondepakk som bor i husvogner.» De tre advokatene stirret på sjefens smale og glødende øyne. 24
Han sprutet ild og avsluttet med å si: «Om det må slås konkurs eller splittes i femten forskjellige enheter – jeg sverger ved min mors grav på at ikke én cent av Kranes penger noensinne vil komme disse uopplyste menneskene i hende.» Og etter dette løftet spaserte han tvers over det persiske teppet, hektet jakken ned fra en henger og forlot kontoret.
2
Jeannette Baker ble fulgt av slektningene tilbake til Bowmore, hjembyen cirka femogtredve kilometer fra Tinghuset. Hun var sjokkskadet og svak og neddopet som vanlig, og hun orket ikke å ha noen rundt seg eller late som om hun feiret noe. Beløpene representerte en seier, men kjennelsen betydde også slutten på en lang og utmattende ferd. Og mannen og den lille gutten hennes var fremdeles døde. Hun bodde i en gammel husvogn sammen med stesøsteren Bette ved en grusvei i et bedrøvelig strøk av Bowmore kjent som Pine Grove. Flere husvogner sto parkert langs andre grusveier. De fleste bilene og lastebilene som var parkert rundt husvognene, var minst ti år gamle, rustskadet og manglet lakk. Noen av hjemmene var av det mer permanente slaget etter at de ble satt på blokker for femti år siden, men også disse var merket av tidens tann og viste åpenbare tegn på manglende vedlikehold. Det var få jobber i Bowmore og enda færre i Pine Grove, og en rask spasertur langs Jeannettes grusvei ville gjort en hvilken som helst gjest deprimert. Nyhetene var kommet frem før henne, og en liten gruppe mennesker samlet seg da hun kom. De fikk henne til sengs før de ble sittende i den trange stuedelen av husvognen og hviske om kjennelsen og spekulere over hva alt betydde. Enogførti millioner dollar? Hvordan ville det påvirke de andre søksmålene? Ville Krane bli tvunget til å rydde opp i svineriet? Når kunne hun regne med å få se litt av pengene? De var varsomme med ikke å dvele ved dette siste spørsmålet, men det var likevel det som opptok dem aller mest. 26
Flere venner innfant seg, og folk trakk ut av husvognen og ut på en treplatting, der de slo opp campingstoler og ble sittende og prate i den kjølige luften tidlig på kvelden. De drakk vann på flaske og mineralvann. For folk som hadde lidd lenge, var seieren søt. Endelig hadde de vunnet. Noe var vunnet. De hadde tatt igjen mot Krane, et selskap de hatet med hvert gram av energi de var i stand til å mønstre, og endelig hadde de fått inn et slag som betydde noe. Kanskje pendelen var på vei tilbake. Et eller annet sted der ute langt fra Bowmore var det noen som endelig hadde hørt dem. De snakket om advokater og begjæringer og miljøvernmyndighetene og de seneste geologiske og toksikologiske rapportene. Selv om de manglet høyere utdannelse, var de godt kjent med terminologien rundt giftavfall, grunnvannsforurensning og kreftsvulster. De bodde midt i marerittet. Jeannette lå våken i det mørklagte soverommet og lyttet til de dempede samtalene som omga henne. Hun følte seg trygg. Dette var hennes folk – venner og familie og andre ofre som henne. Båndene var tette, lidelsene var noe man delte. Slik ville det bli med pengene også. Hvis hun noensinne fikk se en dollar etter dette, hadde hun tenkt å dele på den. Hun lå og stirret opp i det mørke taket og følte at hun ikke var overveldet av kjennelsen. Lettelsen over å være ferdig med prøvelsene under rettssaken veide mye tyngre enn gleden over å ha vunnet. Hun ønsket å sove en uke i strekk og deretter våkne i en helt ny verden der den lille familien var hel og alle friske og lykkelige. Og for første gang siden hun hørte kjennelsen, stilte hun seg selv spørsmålet om nøyaktig hva hun kunne komme til å kjøpe for erstatningen. Verdighet. Et verdig sted å bo og et verdig arbeidssted. Naturligvis et annet sted. Hun ville flytte fra Bowmore og Cary County med forgiftede elver og bekker og vannførende lag. Men ikke så langt, for alle hun var glad i, bodde i nærheten. Men hun drømte om et nytt liv i et nytt hus med rent vann i rørene, vann som ikke stinket og forårsaket sykdom og død. Hun hørte enda en bildør bli slamret igjen, og følte takk27
nemlighet overfor vennene. Kanskje hun skulle fikse på håret og stikke ut og si hei. Hun gikk inn på det lille badet ved siden av sengen, skrudde på lyset og åpnet kranen på vasken før hun satte seg på kanten av badekaret og stirret på det gråaktige vannet som rant ned på de mørke flekkene i vasken av liksomporselen. Det var egnet til å skylle ned menneskelig kroppsavfall med, ingenting annet. Pumpestasjonen som leverte vannet, var eid av byen Bowmore, og byen hadde nedlagt forbud mot å drikke dens eget vann. For tre år siden hadde bystyret fattet et vedtak som oppfordret borgerne til å bruke det bare som utslagsvann. Skilt med advarsler var satt opp på alle offentlige toaletter. «DRIKK IKKE AV VANNET. Hilsen bystyret.» Rent vann ble kjørt inn med bil fra Hattiesburg, og alle husstander i Bowmore, flyttbare og andre, hadde en femtiliters tank med tappekran. De som hadde råd til det, hadde femhundreliters reservoarer montert på stativ i nærheten av verandaen mot bakhagen. Og de vakreste hjemmene hadde sisterner for regnvann. Vann representerte en daglig utfordring i Bowmore. Selv hver minste kopp ble vurdert, drøftet og brukt sparsommelig fordi tilgangen til det var usikker. Og hver dråpe som fant veien inn i eller rørte ved et menneskes kropp, kom fra en flaske som kom fra en kilde som var inspisert og godkjent. Vannkonsum og matlaging lot seg lett sammenligne med kroppsvask og renhold. Man kjempet for hygienen, og de fleste kvinnene i Bowmore hadde kort hår. Mange av mennene hadde skjegg. Vannet var legendarisk. Ti år tidligere hadde byen montert et overrislingsanlegg på den nylig anlagte baseballbanen, men alt de fikk se, var at gresset ble brunt og døde. Byens kommunale bad ble stengt etter at en konsulent forsøkte å behandle vannet med solide mengder klor, men alt han fikk kjenne, var at det fikk brakkvannspreg og stinket som en septiktank. Da metodistkirken sto i brann, gikk det opp for brannmennene under kampen de var i ferd med å tape, at vannet, som ble hentet fra et ubehandlet reservoar, virket stimulerende på ilden. 28
Og ytterligere noen år før det hadde noen av Bowmores innbyggere hatt mistanke om at vannet forårsaket små sprekker i lakken på bilene deres etter bare et par gangers bilvask. Og vi drakk de greiene i årevis, sa Jeannette til seg selv. Vi drakk det da det begynte å lukte vondt. Vi drakk det da det skiftet farge. Vi drakk det mens vi klagde vår nød til byens myndigheter. Vi drakk det etter at det var testet og myndighetene forsikret oss om at det var trygt. Vi drakk det etter å ha kokt det. Vi drakk det som kaffe og te, sikre på at høy temperatur ville gjøre det friskt. Og etter at vi hadde sluttet å drikke det, dusjet og badet vi i det og åndet inn dampen av det. Hva annet skulle vi ha gjort? Samlet oss ved brønnen hver morgen som egyptere i oldtiden og fraktet det hjem i krukker som vi bar på hodet? Boret etter vann selv til en pris av to tusen dollar per hull bare for å finne den samme kloakklignende blandingen som myndighetene hadde funnet? Kjøre til Hattiesburg, finne en ledig vannkran og frakte det hjem i bøtter? Hun kunne høre tilbakevisningene – dem fra lang tid tilbake, da ekspertene pekte på diagrammer og belærte bystyret og den interesserte folkemengden som hadde trengt seg sammen i et overfylt styrerom, forsikret dem om og om igjen om at vannet var blitt undersøkt og at det var helt fint, hvis man bare behandlet det på riktig måte med store doser klor. Hun kunne høre de overlegne ekspertene Krane Chemical hadde hentet inn under rettssaken for å fortelle juryen at jo da, det kunne nok ha vært noen mindre «lekkasjer» i årenes løp på fabrikken i Bowmore, men at det ikke var noe å bekymre seg om fordi Bikloronylene og andre «ikke godkjente» stoffer faktisk var blitt absorbert av jordsmonnet og med tiden skylt vekk av vannførende lag under bakken, og dermed overhodet ikke utgjorde noen trussel mot byens drikkevann. Hun kunne høre det føderale embetsverkets eksperter snakke ned til folk i høytflygende vendinger og forsikre dem om at vannet de knapt orket å lukte på, var helt i orden å drikke. Tilbakevisningene fortsatte mens antallet ofre steg. Kreften slo til overalt i Bowmore, i enhver gate, i nesten alle familier. 29
Fire ganger flere enn landsgjennomsnittet. Under rettssaken hadde en ekspert som ekteparet Payton hadde leid inn, forklart for juryen at innenfor det geografiske området som var trukket opp av bygrensen i Bowmore, var forekomsten av krefttilfeller femten ganger høyere enn på landsbasis. Det var så mye kreft alle steder at de til stadighet ble gransket av alle slags private og offentlige forskningsgrupper. Betegnelsen «kreftklynge» var i vanlig bruk rundt i byen, og Bowmore var radioaktiv. En kløktig ukebladjournalist døpte Cary County om til «Kreft County, USA», og klengenavnet nektet å forsvinne. Kreft County, USA. Vannet ble litt av en belastning for Bowmores handelstandsforening. Den økonomiske utviklingen forsvant, og byens forfall satte hurtig inn. Jeannette stengte kranen, men vannet var der fremdeles, usynlig i rørene som strakte seg usett gjennom veggene og ned i bakken et eller annet sted under henne. Det var der bestandig, ventet som en forfølger med ubegrenset tålmodighet. Taust og dødelig, pumpet opp fra kilder som Krane Chemical hadde forgiftet. Hun lå ofte våken om natten og lyttet etter vannet som befant seg inne i veggene etsteds. En kran som dryppet, ble behandlet som en bevæpnet omstreifer. Formålsløst børstet hun håret og forsøkte nok en gang å la være å granske seg selv for lenge i speilet før hun pusset tennene i vann fra en mugge som alltid sto på vasken. Hun tente lyset i soverommet, åpnet døren, tvang frem et smil og gikk deretter inn i den trange stuen, der vennene hennes satt tett langs veggene. Det var tid for et kirkebesøk. Mr. Trudeaus bil var en sort Bentley med en sort sjåfør ved navn Toliver, som hevdet at han var fra Jamaica, selv om immigrasjonspapirene var like mistenkelige som den tilgjorte karibiske aksenten han holdt seg med. Toliver hadde kjørt den 30
store mannen i et tiår nå og kunne tolke hans sinnsstemninger. Og denne var av det dårlige slaget, slo Toliver straks fast mens de kjempet seg vei gjennom trafikken på JFK-motorveien i retning nordover. Første tegn på det ble tydelig formidlet da Mr. Trudeau selv slengte igjen høyre bakdør etter seg, før Toliver med lange steg hadde rukket å utføre sine oppgaver. Sjefen, hadde han lest, kunne ha nerver av kaldt stål innenfor styrerommets fire vegger. Urokkelig, beslutningsvillig, kalkulerende og så videre. Men omgitt av baksetets ensomhet og når selv glassruten mot sjåføren var lukket så godt det lot seg gjøre, kom ofte hans virkelige natur til syne. Mannen var en hissigpropp med et overdimensjonert ego, som hatet å tape. Denne saken var i hvert fall tapt. Han snakket i telefonen bak der, han skrek ikke, men han hvisket ikke akkurat heller. Aksjekursen kom til å stupe. Advokatene var idioter. Alle hadde løyet for ham. Begrense skaden. Toliver oppfattet bare brokker av det som ble sagt, men det var åpenbart at hva det enn var som hadde skjedd der nede i Mississippi, så hadde det vært en katastrofe. Sjefen hans var enogseksti år og hadde ifølge Forbes en nettoformue på nesten to milliarder dollar. Toliver funderte ofte på hvor mye som var nok. Hva skulle han gjøre med en millard til og deretter enda en? Hvorfor arbeide så hardt når han allerede hadde mer enn han kunne klare å bruke opp? Villaer, jetfly, koner, båter, Bentleyer – alt det leketøyet en ekte hvit mann noensinne kunne ønske seg. Men Toliver kjente sannheten. Ingen pengesum ville noensinne være stor nok for Mr. Trudeau. Det fantes mektigere menn i byen, og han løp så fort han kunne for å ta dem igjen. Toliver kjørte vestover i Sixty-third Street og stanget seg frem mot Fifth Avenue, der han brått svingte av og kjørte frem mot en solid jernport som straks svingte til side. Bentleyen forsvant ned under bakken og stanset der det sto en sikkerhetsvakt og ventet. Han åpnet bakdøren. «Vi drar om en time,» bjeffet Mr. Trudeau i omtrentlig retning av Toliver før han forsvant med to tykke dokumentmapper under armen. 31
Heisen skjøt opp seksten etasjer til toppen, der Mr. og Mrs. Trudeau levde i overdådig prakt. Boligen på toppen av bygningen omfattet to etasjer og hadde utsikt fra de mange enorme vinduene over Central Park. De hadde anskaffet stedet for åtteogtyve millioner dollar kort tid etter sitt betydningsfulle bryllup seks år tidligere, og hadde deretter svidd av ytterligere ti millioner dollar eller noe i den retning for å oppgradere det til designermagasinnivå. Driftsutgiftene omfattet to tjenestepiker, en kokk, en hovmester, herskapets to kammertjenere, minst én barnepike og selvfølgelig den obligatoriske personlige sekretæren, som sørget for at Mrs. Trudeau hadde full oversikt og kom tidsnok til lunsj. Kammertjeneren tok dokumentmappene og frakken som han slengte av seg. Han bykset opp trappen på vei til hovedsoverommet mens han så etter sin kone. Han hadde ikke noe egentlig ønske om å treffe henne akkurat nå, men de små ritualene deres var noe hun ventet seg. Hun befant seg i påkledningsrommet med én frisør på hver side, som begge arbeidet intenst med hennes rette blonde hår. «Hallo, elskling,» sa han pliktskyldigst og mer for frisørenes skyld, to unge menn som ikke syntes å la seg merke det minste ved det faktum at hun satt der praktisk talt naken. «Liker du håret mitt?» spurte Brianna og glante inn i speilet mens guttene ved hennes side fingret og dro i det; fire hender var i sving samtidig. Ikke: «Hvordan hadde du det i dag?» Ikke: «Hei, kjære.» Ikke: «Hvordan gikk det med rettssaken?» Bare rett og slett: «Liker du håret mitt?» «Det er nydelig,» svarte han, allerede i ferd med å trekke seg unna. Ritualet var fullført, han kunne gå hvis han ville og la henne være igjen hos yrkesutøverne. Han stanset foran den enorme sengen og betraktet aftenkjolen hennes – «Valentino,» hadde hun allerede kunngjort for ham. Den var knallrød med en omfattende utringning som kanskje eller kanskje ikke i tilstrekkelig grad ville skjule de fantastiske nye brystene. Den var kort, nesten gjennomsiktig, veide trolig i underkant av seksti 32
gram og kostet sannsynligvis minst 25 000 dollar. Det var størrelse 32, noe som betydde at den ville falle pent og henge bra nok på den avmagrede kroppen slik at de andre anorektikerne i selskapet ville sikle av tilgjort beundring over hvor «godt» hun så ut. Carl begynte ærlig talt å bli lei av gjøremålene hennes, som virket som en besettelse: en time hver dag med en treningsspesialist (300 dollar), en individuell yogatime (300 dollar), en daglig time med en ernæringsspesialist (200 dollar), alt sammen ledd i et forsøk på å svi av alle gjenværende fettceller i kroppen og holde vekten konstant mellom førti og treogførti kilo. Hun var alltid villig til å ha sex – det var en del av avtalen – men i det siste var han begynt å bekymre seg over at han kanskje kunne stikke seg på et hofteben eller komme til å knuse henne under seg. Hun var bare enogtredve, men han hadde lagt merke til en rynke eller to like over nesen. Kirurgene kunne løse det problemet, men begynte hun ikke å betale en vel høy pris for dette aggressive sulteprosjektet? Han hadde viktigere ting å bekymre seg over. En ung og smellvakker hustru var bare én side av hans praktfulle fasade, og Brianna Trudeau klarte fremdeles å forårsake trafikkstans. De hadde et barn, et som Carl lett kunne klart seg uten. Han hadde allerede seks, mer enn nok, mente han. Tre av dem var eldre enn Brianna. Men hun hadde insistert, og av forståelige grunner. Et barn betydde sikkerhet, og fordi hun var gift med en mann som elsket kvinner og var henrykt over ekteskapet som institusjon, betydde barnet familie, slektskapsbånd og bakgrunn og, uten at det var blitt sagt høyt, juridiske komplikasjoner i tilfelle ting begynte å falle fra hverandre. Et barn var den beskyttelsen enhver utstillingshustru hadde behov for. Brianna fødte en datter og valgte det redselsfulle navnet Sadler MacGregor Trudeau, der MacGregor var Briannas pikenavn og Sadler noe hun tok ut av løse luften. Til å begynne med påsto hun at Sadler hadde vært en kjeltringaktig skotsk slektning av noe slag, men ga avkall på dette eventyret etter at Carl snublet over en bok med barnenavn. Han ga egentlig blaffen. Barnet var hans bare hva DNA-et angikk. Han hadde 33
allerede testet farsrollen i tidligere familiesammenhenger og hadde mislyktes grundig. Sadler var nå fem år og var i realiteten forlatt av begge sine foreldre. Brianna, som en gang kjempet slik en heroisk kamp for å bli mor, hadde raskt mistet interessen for alle morspregede aktiviteter og hadde delegert sine plikter til et skiftende utvalg barnepiker. Den nåværende var en tykk ung kvinne fra Russland med papirer like tvilsomme som Tolivers. Carl klarte ikke akkurat der og da å huske hva hun het. Brianna ansatte henne og var henrykt over at hun snakket russisk og kanskje ville gi litt av språket videre til Sadler. «Hvilket språk trodde du hun skulle ha snakket?» hadde Carl spurt. Men Brianna hadde ikke svart på det. Han gikk inn på barneværelset, grep barnet som om han knapt kunne vente med å hilse på henne, klemte og kysset henne, spurte hvordan hun hadde hatt det, og klarte før få minutter var gått å trekke seg respektabelt tilbake til sitt kontor, der han grep en telefon og begynte å brøle til Bobby Ratzlaff. Etter et par fruktesløse forsøk med telefonen tok han en dusj, tørket det perfekt fargede håret, halvgrått, og kom seg inn i den nyeste Armani-smokingen. Magebeltet satt litt stramt, trolig var det 86,5, noen flere centimeter enn den gangen Brianna smugkikket på ham oppe i leiligheten. Mens han kledde på seg, forbannet han kvelden som ventet, og festen og alle dem han kom til å møte der. De ville kjenne til det. Akkurat nå gikk nyheten som en løpeild gjennom finansverdenen. Telefoner ringte, og konkurrenter brølte av latter og frydet seg over Kranes ulykke. Internett boblet over av siste nytt fra Mississippi. Til et hvilket som helst annet selskap ville han, den store Carl Trudeau, rett og slett meldt avbud på grunn av sykdom. Hver eneste dag gjorde han nøyaktig som det passet ham, og om han var uforskammet og avlyste sitt nærvær i siste liten, hva så? Men dette var ingen hvilken som helst begivenhet. 34
Brianna hadde manøvrert seg inn i styret for Museet for Abstrakt Kunst, som nettopp denne kvelden hadde sin største utblåsning. Det kom til å være spesialdesignede modellkjoler, fettsugde mager og djerve nye bryster, nye haker og perfekt solbrunet hud, diamanter, champagne, gåselever, kaviar, middag tilberedt av en kjendiskokk, en stille auksjon for kjennerne og en offentlig auksjon for pengefolket. Og, viktigst av alt, det kom til å være kameraer opp og kameraer i mente, et antall stort nok til å overbevise eliten om at de og bare de utgjorde verdens sentrum. Oscar-utdelingen kunne bare pakke sammen. Kveldens høydepunkt, i hvert fall for noen, kom da det skulle auksjoneres bort et kunstverk. Hvert år ga arrangementskomiteen en «lovende» maler eller billedhugger i oppdrag å skape et eller annet bare for denne anledningen, og resultatet ble noe folk gjerne hostet opp rundt en millon dollar for. Fjorårets maleri hadde vært en forvirrende illustrasjon av en menneskehjerne etter treff av et haglskudd, og kunstverket hadde gått for seks millioner. Årets gjenstand besto av en deprimerende haug av sort leire med oppstikkende stenger av bronse, dandert som omrisset av noe som kunne ligne en ung pike. Den bar den mysteriøse tittelen Imelda, misbrukt og ville ha stått upåaktet i ethvert provinsgalleri om det ikke hadde vært for skulptøren, et argentisk torturoffer som ryktene ville ha det til var på randen av selvmord, en sørgelig skjebne som umiddelbart ville fordoble prisen på hans kreasjoner, noe som ikke gikk New Yorks slu kunstinvestorer hus forbi. Brianna hadde lagt fra seg brosjyrer her og der i leiligheten og hadde både nå og da ymtet frempå om at Imelda, misbrukt ville passet glimrende i deres nye inngangsparti, vestibylen, rett overfor døren til heisen. Carl visste at det var ventet av ham at han skulle kjøpe den helsikes tingesten og håpet at interessen ble laber. Og hvis han skulle ende med å eie den, håpet han at selvmordet ikke var langt unna. Hun og Valentino kom ut av påkledningsrommet. Frisørty35
pene var borte, og hun hadde klart å komme seg inn i kjolen og ta på seg alle smykkene helt alene. «Fantastisk,» sa Carl, og det var så absolutt sant. På tross av knokler og magerhet var hun fremdeles en vakker kvinne. Håret lignet i høy grad det han hadde sett klokken seks samme morgen, da han kysset henne farvel mens hun nippet til kaffen. Nå, tusen dollar senere, var det liten forandring å spore. Godt nok. Han visste meget vel hva trofeer kostet. Særeieavtalen sikret henne 100 000 dollar i måneden å leke med så lenge de var gift, og tyve millioner hvis de gikk hver til sitt. Hun hadde også sørget for at Sadler ville fått en liberal besøksordning hos faren, hvis han ønsket det slik. I Bentleyen som kjapt førte dem fra garasjen under huset og ut i Fifth Avenue, utbrøt Brianna: «Herregud, jeg glemte å si ha det til Sadler. Hva slags mor er jeg egentlig?» «Hun har det bra,» sa Carl, som også hadde unnlatt å si god natt til barnet. «Jeg føler meg forferdelig,» sa Brianna og hyklet avsky. Den fotside Prada-kappen hadde en splitt som lot de fantastiske bena dominere i baksetet. Ben fra gulvet opp til armhulene. Ben utilslørt av strømper eller undertøy eller noe som helst. Ben som Carl kunne se på og beundre og røre ved og kjærtegne, og hun ga egentlig blaffen i om Toliver også hadde god utsikt. Hun var på utstilling, som vanlig. Carl strøk over dem fordi det føltes godt, men han hadde lyst til å si noe i retning av: «Disse her begynner å minne om kosteskaft.» Han lot det ligge. «Noe nytt om rettssaken?» spurte hun endelig. «Juryen sviktet oss,» sa han. «Det var leit.» «Vi klarer oss.» «Hvor mye?» «Enogførti millioner.» «Slike uvitende mennesker.» Carl fortalte henne lite fra Trudeau Groups mystiske og 36
komplekse verden. Hun hadde sine veldedighetsarrangementer og saker hun var opptatt av og lunsjavtaler og personlige trenere, og det holdt henne beskjeftiget. Han ønsket ikke og fant seg ikke i for mange spørsmål. Brianna hadde vært på Internett og visste nøyaktig hva juryen hadde besluttet. Hun visste hva advokatene mente om en anke, og hun visste at aksjekursen til Krane ville svekkes betydelig neste morgen. Hun gjorde sine undersøkelser og førte sine hemmelige notater. Hun var smellvakker og tynn, men hun var ikke dum. Carl snakket i telefonen. Bygningen til Museet for Abstrakt Kunst lå noen kvartaler lenger sør, mellom Fifth og Madison. Idet trafikken nærmet seg og saktnet farten, så de det glimte i blitzlysene på hundrevis av fotoapparater. Brianna rettet seg opp, strammet de perfekte magemusklene, stilte de nye attributtene til skue og sa: «Herregud, som jeg hater disse menneskene.» «Hvem?» «Alle disse fotografene.» Han flirte av den åpenbare løgnen. Bilen stanset, og en assistent i smoking åpnet døren idet kameraene rettet seg inn mot den sorte Bentleyen. Den store Carl Trudeau steg ut uten et smil, deretter fulgte bena. Brianna visste nøyaktig hvordan hun skulle gi fotografene, og dermed sladrespaltene og kanskje, bare kanskje, et motemagasin eller to det de var ute etter – nemlig enorme områder med sensuell hud uten å røpe noe som helst. Den høyre foten landet først, skodd av Jimmy Choo til hundre dollar per tå, og idet hun svingte seg rundt med en eksperts bevegelse, åpnet kappen seg slik at Valentino kunne samarbeide oppover og la hele verden få se de virkelige fordelene ved å være mangemilliardær og eie et trofé. Arm i arm svevde de bortover den røde løperen mens de vinket til fotografene og overhørte en glissen skare av journalister, der en av dem var uforskammet nok til å hyle: «Hei, Carl, har du noen kommentar til kjennelsen i Mississippi?» Carl hørte selvsagt ikke, eller han lot som om han ikke gjorde det. Men skrittene ble en tanke raskere, og snart var de innenfor, i litt 37
tryggere terreng. Håpet han. De ble hilst velkommen av profesjonelle hilsere, kappene ble tatt hånd om, smil ble sendt omkring, vennlige kameraer dukket opp, gamle venner materialiserte seg, og de var snart oppslukt i den varme nærheten mellom virkelig rike mennesker som lot som om de gledet seg over hverandres selskap. Brianna fant en sjelefrende, et annet anorektisk trofé med den samme uvanlige kroppen – alt var omhyggelig utsultet unntatt de latterlige brystene. Carl gikk direkte mot baren og hadde nesten klart å komme frem, da han praktisk talt ble taklet av den ene tosken han hadde håpet å unngå. «Carl, gamle venn, det kommer dårlige nyheter sørfra, hører jeg,» ljomet mannen så høyt som mulig. «Ja, meget dårlige,» sa Carl med mye lavere stemme idet han grep et glass champagne og ville helle det i seg. Pete Flint var nummer 228 på listen i Forbes over Amerikas 400 rikeste personer. Carl var nummer 310, og begge visste de nøyaktig hvor den andre befant seg i oversikten. Nummer 87 og nummer 141 befant seg også til stede i mengden sammen med et antall uplasserte konkurrenter. «Trodde karene dine hadde alt under kontroll,» drev Flint på mens han slurpet i seg av et høyt glass med enten bourbon eller whisky. Han klarte på en eller annen måte å rynke pannen mens han jobbet for å skjule sin henrykkelse. «Ja, det trodde vi også,» sa Carl, mens han ønsket at han kunne kline til de fleskete kjakene som hang der tredve centimeter unna. «Hva med anken?» spurte Flint alvorlig. «Vi er i fin form.» Ved fjorårets auksjon hadde Flint fulgt budene helt ut og vandret til slutt av sted med Hjerne etter haglskudd, kunstnerisk skrap til seks millioner, og den direkte foranledningen til museets nåværende kapitalkampanje. Han ville utvilsomt komme til å delta i jakten på kveldens store premie. «Godt at vi solgte Krane short i uken som gikk,» sa han. Carl begynte å forbanne ham, men holdt en rolig fasade. 38
Flint forvaltet et hedgefond som var viden kjent for vågemot. Hadde han virkelig solgt Krane Chemical short fordi han forventet en ufordelaktig kjennelse? Carls forbløffede blikk skjulte ingenting. «Å ja,» fortsatte Flint, tok en slurk av glasset og smattet med leppene. «Vår mann der nede sa de tok rotta på deg.» «Vi kommer aldri til å betale en eneste cent,» sa Carl jovialt. «Du kommer til å betale i morgen tidlig, gamle venn. Vi tipper at kursen på Krane faller med tyve prosent.» Og med det snudde han seg og gikk og lot Carl stå igjen og tømme glasset og gripe et nytt. Tyve prosent? Carls laserkjappe hjerne sjekket tallene. Han eide 45 prosent av aksjekapitalen i Krane Chemical, et selskap med en markedsverdi på 3,2 milliarder dollar, basert på dagens sluttkurs. En nedgang på 20 prosent ville koste ham 280 millioner dollar på papiret. Ikke noe ekte tap av kontanter, selvfølgelig, men like fullt en litt ruskete dag på jobben. Ti prosent var mer realistisk, tenkte han. Karene i finansavdelingen var enige med ham. Kunne hedgefondet til Flint selge short en skikkelig jafs med Krane-aksjer uten at Carl fikk greie på det? Han stirret på en forvirret bartender og funderte over saken. Jo, det var mulig, men ikke sannsynlig. Flint drev rett og slett og strødde salt i såret. Museumsdirektøren dukket opp ingenstedsfra, og Carl ble glad over å se ham. Han ville aldri finne på å nevne kjennelsen, selv om han kjente til den. Han kom bare til å si hyggelige ting til Carl, og selvsagt ville han kommentere Briannas blendende skjønnhet. Han ville spørre hvordan Sadler hadde det, og forhøre seg om hvordan det gikk med oppussingen av leiligheten oppe i Hampton. De småpratet om slike ting mens de førte sine drinker gjennom den overfylte vestibylen og styrte klar av truende grupper med potensielt farlige samtaleemner, før de endelig stanset foran Imelda, misbrukt. «Er den ikke praktfull?» sa direktøren mest til seg selv. 39
«Vakker,» sa Carl og kikket til venstre idet nummer 141 passerte dem. «Hva kommer den til å gå for?» «Vi har drøftet det her hele dagen. Hvem vet med en slik forsamling til stede. Minst fem millioner, ville jeg sagt.» «Og hva er den verdt?» Direktøren smilte idet en fotograf knipset et bilde av dem. «Ja, det er en helt annen sak, ikke sant? Skulptørens siste store verk ble solgt til en herre i Japan for rundt to millioner dollar. Naturligvis var ikke den japanske herren blant dem som donerer store pengesummer til vårt lille museum.» Carl tok en ny slurk av glasset og leste spillet. Museets kampanje gikk ut på å skaffe seg 100 millioner i løpet av fem år. Ifølge Brianna var de nådd omtrent halvveis og trengte et kraftig løft på kveldens auksjon. En kunstkritiker fra New York Times presenterte seg og ble med i samtalen. Lurer på om han er klar over kjennelsen, tenkte Carl. Kritikeren og direktøren diskuterte den argentinske skulptøren og hans mentale vanskeligheter mens Carl gransket Imelda, misbrukt og stilte seg selv spørsmålet om han virkelig ønsket den permanent plassert i inngangspartiet i den luksuriøse toppleiligheten. Hans kone gjorde i hvert fall det.