Anders Giæver Første stopp Brooklyn

Første stopp Brooklyn

Anders Giæver

Første stopp Brooklyn

© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-45624-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Oversettelser av siterte kilder er, hvor ikke annet er oppgitt, gjort av forfatteren.

Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Kristin og Harald Giæver, som ikke lenger er blant oss, men som tok meg med til New York og USA med Amerikabåten da jeg var liten, og dermed startet min livslange kjærlighet til byen og landet.

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Carroll Gardens og Cobble Hill – Mitt Brooklyn . .

Broen – Historien om et mirakel av stein og stål . . . . .

Fulton Street – Slavebyen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Walt Whitman – Brooklyns første hipster . . . . . . . . .

Red Hook – Brooklyns mørke skygge . . . . . . . . . . . .

Cobble Hill og Carroll Gardens – og historien om de

13 23 47 64 78

første nordmenn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bay Ridge – Norges forsvunne by. . . . . . . . . . . . . . . .

Bay Ridge II – Lørdagsfeberen og stammeritualene på 2001 Odessey Disco. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fort Greene og Clinton Hill – Brooklyn-renessansen Bedford-Stuyvesant – Balladen om mirakelgutten Jay-Z og den notoriske Biggie Smalls . . . . . . . . . . . .

Williamsburg – Hipsternes lekegrind og den jødiske hovedvei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Brooklyns midtparti – Den jødiske humorrevolusjonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Coney Island – Siste stopp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91 100

Etterord – Bare de døde kjenner Brooklyn . . . . . . . . . .

179

10 ting å få med seg i Brooklyn . . . . . . . . . . . . . . . . . .

181

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

189

Kildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

191

113 123 134 143 155 169

Forord

Shore Parkway, som går fra John F. Kennedy International Airport og starter hele den lange motorveien rundt sørspissen av Long Island, er ikke akkurat den mest spektakulære porten til Brooklyn. Det er langt mer imponerende å komme til bydelen over en av broene på den andre siden, eller med ferge fra Manhattan.

Men Shore Parkway har sin egen lille skjønnhetsflekk som alltid får hjertet mitt til å gjøre et lite ekstra hopp idet jeg passerer. I kanten av motorveien, akkurat idet du har passert grensen fra Queens og er over i East New York, står det et skilt: «Welcome to Brooklyn. Home to everyone from everywhere».

Det er de fem siste ordene som oppsummerer Brooklyn for meg. Et hjem for alle, fra overalt i hele verden. Slik har det vært siden de nederlandske landsbyene begynte å vokse sammen på 1700-tallet og ble til byen som senere ble annektert som en forstad til New York City.

Etter hvert som Manhattan ble overfylt og dyrt, hadde Brooklyn plass til alle og rom til alle. Det var den første multikulturelle verdensbyen hvor også nordmenn som flyktet fra fattigdommen hjemme, fikk sjansen til å søke lykken, i pakt med den amerikanske grunnloven.

9

Brooklyns suksess er bygget på toleranse. Ikke nestekjærlighet, men toleranse. Og toleranse er noe helt annet i praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr «det å tåle» eller «å holde ut noe». Du tåler at det bor folk som er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder ut med dem. Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikke engang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres, oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturen deres, gudene de tilber, politikerne de stemmer på, og hattene de har på hodet, er fullstendig på trynet.

Likevel – du tolererer dem. Det er hovedforutsetningen for å kunne bygge en sivilisasjon. Og etter hvert som folk tolererer hverandre, vil de begynne å påvirke hverandre, hente ut det beste fra hverandre.

Slik sett er Brooklyn den moderne mulitikulturalismens mest vellykkede prosjekt. Og det er en sivilisasjon i konstant utvikling: Engelskmennene kom etter hollenderne. Tyskerne kom etter engelskmennene. Irene kom etter tyskerne. Skandinavene kom etter irene. Italienerne kom etter skandinavene. Alle måtte flytte på seg for å gjøre plass til de nye, og slik holder man på fremdeles.

Historien om Brooklyn er historien om evig forandring.

Jeg har kalt denne boken «Første stopp Brooklyn».

Det er en vri på tittelen til Hubert Selby jr.s roman Last Exit to Brooklyn, Siste stopp Brooklyn, fra 1964. Det er en mørk klassiker i moderne amerikansk litteratur, som bidro sterkt til å skape stigmaet Brooklyn har slitt med i verdensopinionen. Bildet av den fattige, undertrykkende arbeiderbydelen i skyggen av sin prangende storesøster Manhattan har festet og forsterket seg gjennom 1900-tallets litteratur, film og populærmusikk.

Nå henger ikke engang klisjeen igjen. I pakt med den 10

generelle oppgraderingen og oppussingen av hele New York City er noen av de sentrale strøkene i Brooklyn i dag mer levende, spennende og populære enn store deler av Manhattan. Og samtidig som eiendomsprisene stiger og eliten flytter over broen, har Brooklyn klart å beholde mye av det unike bypreget som merkevarekapitalismen er i ferd med å fortrenge fra Manhattan.

Jeg har ingen realistiske forhåpninger om at førstegangsreisende vil prioritere Brooklyn fremfor Manhattan. Men andre, eller kanskje tredje gang, når Central Park, Empire State Building og Frihetsgudinnen er unnagjort, er det på tide å søke inn i den virkelige byen.

For meg vil Brooklyn alltid være første stopp. Slik det var for så mange nordmenn før meg.

Cobble Hill, mai 2015 Anders Giæver

1

Carroll Gardens og Cobble Hill Mitt Brooklyn

Det tok litt tid før jeg oppdaget den, for Court Street er så full av pizzeriaer, nudelbarer, kaffesjapper, bakerier, restauranter og gatekjøkken, men fra det øyeblikket jeg første gang satte foten innenfor døren på Cobble Hill Coffee Shop, visste jeg at det var her jeg hørte hjemme.

Det var dette jeg hadde lett etter, drømt om og forestilt meg. En tidløs amerikansk kafé, rett rundt hjørnet fra der vi bodde, med stamkunder, voksent personale og en rikholdig meny fra en tid før alle begynte å bekymre seg om karbohydrater og kolesterol.

Det var en helt egen lykkefølelse å finne den, og det ga en helt egen lykkefølelse de dagene jeg hadde tid og ro til å slå meg ned en halvtime ved det faste vindusbordet med dagens aviser eller kanskje til og med en bok.

Jeg trengte aldri å si hva jeg skulle ha. I realiteten hadde jeg ikke noe særlig valg, etter de to–tre første besøkene.

For da innehaver Frank Karoutsos og min faste servitør Marcella hadde tatt imot bestillingen et par ganger, satte de sin ære i å huske hva jeg ville ha, og serverte meg det uten å spørre.

Det betydde at jeg var låst til et glass fersk appelsinjuice, en kopp kaffe med uendelige muligheter for påfyll, eggerøre, bacon og stekte poteter på to skiver ristet hve13

tebrød til en samlet sum av 7,5 dollar pluss femten prosent tips. Jeg følte at om jeg skulle begynne å forandre på bestillingen og eksperimentere med speilegg og pølser for eksempel, ville jeg forstyrre balansen og tukle med hverdagsmagien som gjorde besøkene så vellykket. «Don’t fix it if it’s not broken», som amerikanerne gjerne sier. Å være korrespondent for en norsk nyhetsredaksjon i New York er en drømmejobb fylt av privilegier, muligheter og opplevelser du bare får én gang i livet – men det er også en konstant nervøs, rastløs tilstand. Når som helst kan du rykkes ut av det du holdt på med eller planla, og uten videre forberedelser sendes til dramatiske, stressende og i noen tilfeller også ganske oppskakende begivenheter på steder over hele Nord- og Sør-Amerika, på ubestemt tid. Derfor var halvtimene ved vinduet i Cobble Hill Coffee Shop så gylne. Det var et indre asyl i den mest intense og dramatiske perioden i hele mitt liv.

Det var også her min forelskelse i Brooklyn begynte å gå over i varig kjærlighet.

Cobble Hill er en klassisk greskamerikansk «diner», av typen det skal eksistere mer enn 600 stykker av bare i New York City. Innehaver Frank kom til USA med en gresk lastebåt i 1969, to år etter at militærjuntaen i hjemlandet begikk statskupp. Han hadde et navn og en adresse til en annen gresk diner på Manhattan, som han klarte å finne frem til enda han ikke kunne noe engelsk.

Her fikk han jobb i oppvasken. Førti år senere kjøpte han og en kompanjong Cobble Hill Coffee Shop. Han har jobbet hardt, pantsatte huset ute i Queens to ganger for å sende barna på college og universitet. Som så mange andre i byen fortsetter han å stå på, for ruin og fattigdom ligger bare et par lønningsdager unna. Det er 14

mange slike livsverk som til sammen utgjør New York City.

Selve navnet har vært gjenstand for mye undring, munterhet og også irritasjon blant lokalpatrioter i området. Kafeen ligger nemlig ikke i Cobble Hill, men et kvartal inn i neste bydel, Carroll Gardens. Vennene mine i området syntes det var komisk og nesten litt søtt at jeg hadde blinket meg ut denne fettete dineren blant strøkets mange fancy yoghurtbarer, øko-bakerier og franske konditorier: en sentimental europeers jakt på det «autentiske» amerikanske, som ledet ham til å innta høykolesterolinnholdige måltider blant nabolagets gamlinger i stedet for å nyte smoothies, bagels og dekaffinert soyalatte blant sine egne.

Cobble Hill var et strøk på vei opp. Fremdeles litt billigere enn fjonge Brooklyn Heights, eller attraktive Park Slope på den andre siden av Gowanuskanalen, som ledet an i Brooklyn-renessansen. Like fullt et vibrerende nabolag fylt av barnefamilier og kreative mennesker på vei opp og frem, som hadde vekslet inn trange og dyre leiligheter på Manhattan med mer plass og mindre trafikk et par stopp lenger ute på T-banens F-linje.

Cobble Hill ligger ikke lenger unna enn at du kan gå over broen til «øya», som brooklynittene gjerne kaller Manhattan, på mindre enn en time. Det er et område som hjemsøkes av matskribenter og bloggere som vil sjekke ut hva som skjer blant restaurantene på Smith Street. Her er det grønne lunger, gode offentlige skoler, en egen lokalkino og et blomstrende næringsliv med ti prosent lavere priser enn på «øya».

En gang i tiden, da Brooklyn by begynte å ekspandere utover the Heights og sentrum, ble hele dette området bare kalt South Brooklyn. Noen mener at nabolagsnav15

nene Cobble Hill og Carroll Gardens først og fremst er eiendomsmeglerkonstruksjoner, blåst opp for å tone ned strøkenes gamle fattig-stigma. Og Court Street strekker seg gjennom hele South Brooklyn-området, drøye tre kilometer fra rådhuset Borough Hall ved Cadman Plaza og helt ned til elvebredden og bryggene på sørspissen av Red Hook. Court Street er South Brooklyns hovedpulsåre og gjennomfartskanal – en gate som forandrer karakter fra kvartal til kvartal.

Den starter som en litt for trang utgang på Cadman Plaza, hvor litt for mange folk og biler trenger seg sammen samtidig for å slippe ut fra plassen mens de tuter og banner. Langs utløpet ligger det en rekke slitne hurtigmatrestauranter, billige merkevarebutikker, supermarkeder og gateselgerboder, støvet ned av eksos og ristet løs av trafikk.

Så, idet gaten krysser den brede Atlantic Avenue, som går fra East River og hele veien ut til Queens langt i øst, roer Court Street seg ned, og Cobble Hill begynner. Her, på hjørnet av Court og Atlantic, hvor det ligger en staselig gammel bankbygning som nå er gjort om til økovennlig supermarked, sto fortet hvor George Washington tapte slaget om Brooklyn mot britene 27. august 1776, og hvorfra han måtte trekke seg tilbake til Manhattan.

Cobble Hill Coffee Shop ligger midtveis på Court Street, ni kvartaler fra Atlantic Avenue – på det punktet gaten begynner å riste av seg preget av revitalisert og nyoppusset gammel bydel med nye og spennende tilbud, og går over i sin mer opprinnelige form.

Fra vindusbordet mitt kunne jeg betrakte det jeg opplevde som en gammel, utryddelsestruet italiensk sivilisasjons siste dager. Ikke et Roma, med storslagne 16

monumenter og arenaer som ble brent av korrupte keisere og overkjørt av barbarer østfra. Men en italienskamerikansk landsbykultur, en småby i storbyen, bundet sammen av tradisjoner, familiebånd og samhold, som var i ferd med å fortrenges av en uunngåelig utvikling i enhver urban prosess.

«Du skulle ha kommet hit tidligere, før alle de jævla yuppiene», sa innehaveren av blomsterbutikken Carroll Gardens Florist til kona mi en dag. Hun ble naturlig nok smigret, for det var tydelig at han ikke regnet henne som en del av «de jævla yuppiene» – den nye gruppen øvre middelklasseinnflyttere som trenger stadig dypere inn i Brooklyn. Nye bosettere som riktignok fører penger og velstand og økt eiendomsverdi med seg, men som ikke har så høy status blant de innfødte.

Blomsterbutikken var en av de mange fargerike hjørnesteinsbedriftene som satte sitt preg på det italienskamerikanske området, og som holdt merkevarekjedene på armlengdes avstand. Butikker med familienavn og gammeldagse, prangende skilt. Starbucks hadde foreløpig ikke etablert seg i denne delen av Brooklyn, og kaffebrenneriet D’Amico Coffee fylte gatene med duften av nybrente kaffebønner hver morgen.

Joe’s Perette, som en gang i tiden het «Joe’s Superette», men hvor s-en og u-en hadde falt ned for så lenge siden at navnet hadde forandret seg, så ut som en hvilken som helst uorganisert innvandrersjappe i en hvilken som helst storby. Men bak det kaotiske tilbudet av dagligvarer og isenkram bakte og solgte de sine egne prosciuttoboller, en fritert blanding av italiensk skinke, ricotta, mozzarella og brødsmuler som folk kom langveis fra for å få tak i, etter hysteriske omtaler i blant annet New York Times.

17