Anna Funder
Alt jeg er Oversatt av Linn Øverås
Anna Funder Originalens tittel: All That I Am Oversatt av Linn Øverås Opprinnelig utgave: © Copyright 2011 by Anna Funder All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40904-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Da Hitler kom til makten, lå jeg i badekaret. Vi bodde i Schiffbauerdamm, i en leilighet nede ved elven, midt i hjertet av Berlin. Fra vinduet kunne vi se kuppelen på Riksdagsbygningen. Radioen i stuen var skrudd opp så Hans skulle høre ute på kjøkkenet, men alt som sivet inn til meg, var bølgende jubel, som en fotballkamp. Det var en mandag ettermiddag. Hans holdt på å støte lime og koke sukkerlake, voktet den som en dypt konsentrert kjemiker for ikke å svi den til karamell. Han hadde kjøpt en egen søramerikansk cocktailstøter på KaDeWe samme morgen. Ekspeditrisen hadde malte lepper i fiolett bue. Jeg hadde ledd litt, brydd over å skulle kjøpe noe så fjollete, dette treskaftet med avrundet hode, som trolig ville kostet den jenta en dagslønn. «Det er galskap,» sa jeg, «et eget redskap bare for å lage mojito!» Hans la armen rundt skulderen min og kysset meg i pannen. «Nei, ikke galskap.» Han blunket til jenta, som nå sto og pakket den omhyggelig i gullpapir mens hun lyttet intenst. «Si-vi-li-sasjon heter det.» Et øyeblikk så jeg ham med hennes øyne: en flott mann med glattkjemmet hår strøket opp fra pannen, prøyserblå øyne og verdens retteste nese. En mann som sikkert hadde ligget i skyttergravene og slåss for landet sitt, og nå fortjente enhver liten luksus som livet måtte by ham. Jenta pustet gjennom munnen. Her var en mann som kunne 5
gjøre livet ditt vakkert ned til minste detalj, om det så gjaldt en søramerikansk lime-støter. Da vi kom hjem, hadde vi havnet til sengs, og holdt akkurat på å stå opp for kvelden da programmet begynte. Og nå, mellom jubelbrølene, hørte jeg Hans støte limeskallene, med en rytme som pulsen i blodet hans. Mens kroppen min svevde, myk av mettet lyst. Hans dukket opp i døren til badet, med en hårlokk ned over ansiktet og hendene våte langs siden. «Nå har Hindenburg gjort det. De har fått til en koalisjon, og tatt ham i ed som sjef for det hele. Hitler er kansler!» Han stormet ned gangen for å høre mer. Det føltes uvirkelig. Jeg grep morgenkåpen min og dryppet vann etter meg inn i stuen. Stemmen til programlederen dirret av opphisselse. «Vi blir nå fortalt at den nye kansleren vil gi en opptreden allerede i ettermiddag, at han befinner seg i huset i talende stund! Den store folkemengden venter. Det har begynt å snø lett, men ingen viser tegn til å forlate stedet …» Jeg kunne høre den messende mengden som en puls gjennom gatene utenfor huset vårt, og så selve ordene fra radioen bak meg. «Vi – vil – ha – kansleren! Vi – vil – ha – kansleren!» Programlederen fortsatte: «… døren til balkongen går opp – nei – det er bare en vakt – men jo! Han tar en mikrofon til rekkverket … hør bare denne folkemengden …» Jeg gikk bort til vinduet. Hele sørsiden av leiligheten besto av en buet vegg med vinduer mot elven. Jeg åpnet et. Luften flommet inn – skarp av kulde, fylt med brøl. Jeg så mot kuppelen på Reichstag. Brølene kom fra kanselliet, bak den. «Ruth?» sa Hans. «Det snør.» «Jeg vil høre dette med egne ører.» Han stilte seg bak meg, og jeg trakk de klissete, friskt syrlige hendene hans rundt magen min. En liten fortropp av snøfnugg dalte foran oss, røpet usette virvler lenger opp. Søkelys strøk over skydekket. Så: fottrinn, under oss. Fire menn som stormet ned gaten, med fakler høyt 6
hevet og en sti av flammer etter seg. Det luktet parafin. «Vi – vil – ha – kansleren!» Massene der ute, som messet frem sin bønn om frelse. Bak oss på skjenken lød svaret fra boksen, metallisk, temmet, med tre-sekunds etterslep. Så: vill jubel. Det var stemmen til Føreren deres, brølende. «Oppgaven som venter oss. Er den tyngste som er tilfalt. Tyske statsmenn i manns minne. Hver klasse og hvert individ må hjelpe oss. Å danne. Det nye Riket. Tyskland må ikke, Tyskland vil ikke, gå under i kommunistisk kaos.» «Nei,» sa jeg, med kinnet mot skulderen til Hans. «Vi går under i samlet tropp i stedet, fylt av sunn folkementalitet.» «Vi går ikke under, Ruth,» sa han i øret mitt. «Hitler får ikke gjort noe. Nasjonalistene og kabinettet holder ham i sjakk. De vil bare ha ham som gallionsfigur.» Unge menn samlet seg i gatene under oss, mange i uniform: brune for SA, partiets egne tropper, svarte for SS, Hitlers livgarde. Andre var begeistrede sympatisører, i vanlige klær med svarte armbind. Et par av guttene hadde hjemmelagede utgaver, med speilvendt hakekors. De hadde flagg og sang «Deutschland, Deutschland über alles». Jeg hørte noen rope «Republikken er noe dritt», og kjente igjen den gamle reglen fra skolegården: «Riv jødeskjørtet i to skjørtet rakna gitt jøden slapp en dritt.» Parafinosen krøllet seg i luften. På den andre siden av gaten satte noen opp en bod der de unge mennene kunne bytte inn sloknende fakler i nytente. Hans gikk ut på kjøkkenet igjen, men jeg klarte ikke å rive meg løs. Etter en halvtime så jeg de klossete, hjemmelagede armbindene ved boden igjen. «De sender dem rundt i ring!» ropte jeg. «Så det skal se ut som om det er flere.» 7
«Kom inn nå,» ropte Hans over skulderen fra kjøkkenet. «Det er jo helt utrolig!» «Ærlig talt, Ruth.» Han lente seg smilende mot dørstolpen. «Det bare hisser dem opp å ha publikum.» «Bare et øyeblikk.» Jeg gikk ut til kottet i gangen, som jeg hadde gjort om til mørkerom. Fortsatt sto et par koster og andre lange ting lagret i hjørnet – ski, et banner fra universitetet. Jeg tok ut det røde flagget og gikk tilbake. «Du mener ikke det alvorlig?» Han grep seg til ansiktet i liksom-frykt idet jeg rullet det ut. Jeg lot det vaie ut av vinduet. Det var bare et lite et.
DEL 1
RUTH
«Jeg beklager, Mrs. Becker, men jeg er redd jeg ikke har noen særlig hyggelig beskjed.» Jeg befinner meg på en finere privatklinikk i Bondi Junction, med havneutsikt. Professor Melnikoff har sølvgrått hår og lesebriller, himmelblått slips og lange hender flettet i hverandre på skrivebordet. Jeg lurer på om denne mannen har fått noen opplæring i å behandle mennesket rundt den kroppsdelen som opptar ham, i mitt tilfelle hjernen. Neppe. Melnikoff gir på stillferdig vis et inntrykk av å trives med å ha en stor, hvit kjernefysisk kiste mellom seg og sine medmennesker. Og han har sett inn i hodet mitt; han gjør seg klar til å røpe dets form og vekt og lumske luner. Forrige uke lempet de meg inn i en MR-maskin, flatt ut i en av disse verdammten kjortlene som ikke går an å lukke bak: fremstilt som en påminnelse om menneskets skjøre verdighet, for å sikre lydighet mot instruksen og hindre flukt. Høylytt tikking idet strålene skar gjennom skallen. Jeg beholdt parykken på. «Ja, nå er det altså doktor Becker,» sier jeg. Utenom i skolesammenheng har jeg aldri insistert på tittelen. Men jeg har oppdaget, med alderen, at beskjedenhet kler meg stadig dårligere. For ti år siden kom jeg til at jeg misliker å bli behandlet som en gammel dame, og gjeninnførte tittelen med brask og bram. Og nå er det nå engang ikke hygge jeg er kommet for. Jeg vil vite beskjed. Melnikoff smiler og reiser seg og fester bildene av hjer11
nen min, svart-hvite foto-skiver av meg, med klyper til et lysbord. Jeg merker meg en ekte Miró – ikke trykk – på veggen. Landets helsevesen ble nasjonalisert for lenge siden, og han har råd til det der? Ja, men da må vi vel være i trygge hender, hva? «Vel, doktor Becker,» sier han, «disse blålige områdene indikerer begynnende plakk.» «Jeg er doktor i litteratur,» sier jeg. «Snakk så jeg forstår deg, er du snill.» «Du er egentlig ikke i så verst hold. Alderen tatt i betraktning.» Jeg gjør ansiktet så uttrykksløst jeg kan. En nevrolog burde i det minste ha fått med seg at alder ikke gjør en mer mottagelig for mager trøst. Jeg føler meg fremdeles klar nok – ung nok – til å oppleve tap som tap. På den annen side har ingenting, og ingen, klart å ta livet av meg ennå. Melnikoff møter blikket mitt blidt, med samlede fingertupper. Han har en mild ro i sin omgang med meg. Kanskje han liker meg? Tanken kommer som et lite sjokk. «Det viser en akkumulasjon av begynnende underskudd – afasi, redusert korttidshukommelse, mulig skade på aspekter ved romfølelsen, å dømme etter plakkens lokalisering.» Han peker på et grumsete felt øverst i fremre del av hjernen. «Muligens noe effekt på synet, men forhåpentligvis ikke på nåværende stadium.» På skrivebordet har han en snurrekalender, en gjenstand fra en tid da dager spant over i hverandre uten ende. Bak ham ligger havnen, flakkende og funklende, byens store, grønne lunge. «Faktum er, professor, at jeg husker mer, ikke mindre.» Han tar av seg lesebrillene. De små øynene renner, irisen ser ut som om den ikke er helt i flukt med det hvite. Han er eldre enn jeg trodde. «Gjør du det?» «Ting som skjedde. Klart som dagen.» Et streif av parafin, umiskjennelig. Skjønt det kan ikke være mulig. 12
Melnikoff holder haken mellom tommel og pekefinger, mønstrer meg. «Det finnes muligens en klinisk forklaring,» sier han. «Vi har forskning som viser at mer levende langtidsminner dukker opp parallelt med at korttidshukommelsen avtar. Mennesker som står i fare for å miste synet, kan iblant oppleve intense epifenomener. Men dette er bare hypoteser.» «Så du kan ikke hjelpe meg.» Han smiler det milde smilet sitt. «Trenger du hjelp?» Jeg går derfra med en ny avtale om seks måneder, i februar 2002. De legger dem ikke så tett at det skal bli forstemmende for oss gamle, men heller ikke for langt fra hverandre. Etterpå tar jeg bussen til vannterapi. Det er en knelebuss, en sånn som vipper fronten ned mot bakken for de skrøpelige, som meg. Jeg går på ved de lyserøde sykehustårnene i Bondi Junction, kjører langs åskammen over vannet inn mot byen. Utenfor tar en rosella for seg av et flammetre, et par joggesko dingle-danser fra en ledning. Bak dem krøller jorden seg til åser som skråner nedover og kjærtegner den havnen, doven, levende. I fare for å miste synet. Jeg hadde veldig godt syn en gang. Skjønt hva jeg så, er en annen ting. Etter min erfaring er det fullt mulig å se noe skje og ikke få med seg det grann. Vannterapien holder til i det flunkende nye svømmebassenget nede i byen. Som det meste annet fungerer vannterapi bare hvis du tror på det. Vannet er varmt, temperaturen justert så den ikke skal slå ut diabetikerne og pacemakerne blant oss. Jeg har en liten lapp jeg fester til brystet hver dag. Den sender strøm til hjertet mitt for å drive det videre om det skulle dabbe av. Ut fra tidligere, i det stille dødsforaktende eksperimenter vet jeg at den holder seg på under vann. I dag er vi syv i bassenget, fire kvinner og tre menn. To 13
av mennene trilles ned rampen ut i vannet i rullestol, sjøsettes, som skip. Ledsagerne svever rundt dem; det er fomlete med hjulene i vannet. Jeg står bakerst, bak en kvinne i antikk gul badehette med et imponerende utvalg av gummiblomster på. Vi løfter hendene lydig. Jeg ser på den dissende armhuden vår. Den aldrende kroppen tar visst mål av seg å komme forråtnelsen i forkjøpet der den svinner stille hen inni sitt eget hylster. «Armene over hodet – pust inn – og ned – og pust ut – skyv til du har dem rett bak deg – pust INN!» Vi trenger tydeligvis å bli minnet på å puste. Instruktøren på bassengkanten har en glorie av stritt, hvitt hår rundt hodet og en mikrofon ned til munnen. Vi ser opp til henne som til en frelst. Hun er hyggelig og respektfull, men åpenbart en utsending, med bud – litt i seneste laget for oss – om at god fysikk kan gi evig liv. Jeg prøver å tro på vannterapi, skjønt Gud vet jeg har mislykkes i min tro på Ham. Da jeg var liten, under første verdenskrig, pleide broren min, Oskar, å ha en roman – Idioten eller Huset Buddenbrook – skjult under bønneboken i synagogen, så Far ikke skulle oppdage det. Til slutt forkynte jeg, med trettenåringens pinlige skråsikkerhet: «Tvungen kjærlighet smerter Gud,» og nektet å gå. Når jeg ser tilbake på det, drev jeg selv den gangen og argumenterte på Hans premisser; hvordan kan noe smertes som ikke eksisterer? Og nå, flere tidsaldre senere, må jeg passe meg for ikke å tenke: Hvorfor reddet Gud meg og ikke alle de andre? De som trodde? Innerst inne gir styrken min og hellet mitt bare mening hvis jeg er av Det utvalgte folk. Ufortjent, men altså likevel Utvalgt; jeg er et seiglivet bevis på Hans irrasjonalitet. Strengt tatt fortjener verken Gud eller jeg å eksistere. «Nå konsentrerer vi oss om bena, så bare bruk armene som du vil, for balansens skyld,» sier jenta. Jody? Mandy? Høreapparatet mitt ligger i garderoben. Jeg lurer på om det fanger opp alt dette, kringkaster det til mød14
rene som vrenger barn ut av våte badedrakter, til mugget og kjønnshårene og de mystiske kladasene med ubrukt dopapir på gulvet. «Vi strekker venstre ben ut, og lager sirkler fra kneet.» En sirene uler, av og på. Borte ved det store bassenget skal bølgene i gang. Barn halvt går, halvt springer gjennom vannet med løftede hender, iler til for å komme først, der bølgene er størst. Tenåringsjenter sjekker diskré bikinitoppen; mødre heiser babyen opp på hoften og blir med uti, for moro skyld. En liten gutt med røde svømmebriller styrter uti opp til haken. Bak ham går en spinkel ung kvinne med håret i myk bob over kinnene rolig fremover, mens skulderbladene løfter og senker seg under huden som glimt av vinger. Jeg kjenner et rykk i hjertet: Dora! Det er selvfølgelig ikke henne – min kusine ville vært enda eldre enn jeg – men likevel. Nesten daglig finner hodet mitt en måte å føre henne til meg på. Hva ville professor Melnikoff ha å si til det, mon tro? Bølgen kommer, og brillegutten åler seg inn på siden av den, vender munnen mot taket etter luft, men den sluker ham. Når den er forbi, er han borte. Så, lenger ned i bassenget, dukker han opp, gulpende og lykkelig. «Doktor Becker?» Jentas stemme lyder ovenfra. «Det er på tide å gå.» De andre står alt borte ved trappen, venter mens rullestolmennene trilles inn på rampen. Jeg ser opp på henne og ser at hun smiler. Kanskje den mikrofonen hennes har direktelinje til Gud. «Men det er ti minutter til neste time,» sier hun. «Så det haster ikke.» Her utmåles tiden i ulike doser. Hvorfor ikke velge en hvithåret budbringer, lespende og blid? Bev har satt en liten skål med shepherd’s pie til meg i kjøleskapet, trukket stramt med plastfolie. Den har et pepperdryss på potetmoslokket, og dertil, med sitt preg av på grammet beregnet, tilskåret enkeltporsjon, noe visst 15
tvangsmessig ved seg. Så jeg tiner et stykke frossen ostekake til middag i stedet – en av fordelene ved å bo alene – og løser opp en Berocca i et høyt glass for å gjøre det godt igjen – kosttilskudd med vitaminboost. Jeg blir nødt til å stå skolerett for Bev når hun kommer i morgen. Vel i seng har jeg selskap av sikadene utenfor – det er fortsatt tidlig. Koret deres lokker natten frem, som om den uten deres oppmuntring nok ikke ville våge seg inn i alt dette lyset. Fi-ine natten! er det som de gnisser, fi-ine natten! Og så er vi stille sammen.
TOLLER
Det banker to ganger, kort, på døren – Clara og jeg holder på formene, fordi formalitet er helt nødvendig mellom en mann og en kvinne som skal arbeide sammen på et hotellrom, slik det er mellom lege og pasient i svært private situasjoner. Formaliteten mellom oss forvandler stemningen fra skrukket drøm – de grønne gardinene, frokostbrettet som ikke er ryddet bort, sengen jeg redde i all hast – til arbeidsrom. «God morgen.» Et åpent smil på de rødmalte leppene, lepper som brått ser intime ut. Det er en ung kvinnes smil, et smil hvis glød ikke er slukket av rasediktert landflyktighet, en kvinne som kanskje ble elsket i morges. «God morgen, Clara.» I dag har hun en aprikosfarget bluse i kunstsilke, med flommende ermer og treknappsmansjetter – en billig luksuskopi som varer en knapp sesong og, hvem vet, kanskje manifesterer demokratiets kjerne. «A peach.» En fersken, som de sier her i Amerika, skjønt på engelsk klarer jeg ikke å skjelne mellom bevinget og billig. Hun fyller rommet med frisk morgenluft, nyskapt for dagen, den 16. mai 1939. Clara ser seg rundt i rommet, anslår nattens skadeomfang. Hun vet jeg ikke sover. Til slutt faller blikket hennes på meg, i lenestolen. Jeg fikler med dusken på en snor. Tråder i grønt og gull fanger lyset. «La meg gjøre det,» sier hun og iler til. Hun tar snoren og knyter opp gardinforhengene. 17
Men snoren er ikke fra gardinen. Den er fra Christianes morgenkjole. Christiane. Som forlot meg, for seks uker siden. Jeg tok den som et minne. Eller kanskje en sabotasjeaksjon. «Ingen post?» Clara er daglig innom postboksen på veien hit. «Nei,» sier hun med ansiktet vendt bort, mot vinduet. Hun trekker pusten dypt, snur seg og går målbevisst til bordet. Så romsterer hun i vesken sin, fremdeles stående, etter stenografblokken. «Skal vi gjøre ferdig brevet til Mrs. Roosevelt?» spør hun. «Ikke nå. Kanskje senere.» I dag har jeg andre planer. Jeg strekker meg etter selvbiografien min på bordet. Min amerikanske forlegger vil gi den ut på engelsk. Han mener at den etter suksessen i England, med oppsetningen av stykkene mine, og foredragsserien her i USA, bør kunne selge. Han prøver å hjelpe meg, stakkar, etter at jeg ga bort alle pengene mine til Spanias sultende barn. Jeg trenger ikke penger lenger, men jeg trenger å gjøre opp regnskap. Like sikkert som jeg sitter her i dag, like sikkert er det at Hitler snart får denne krigen sin. (Ikke at det ser ut til å angå folk stort her i landet – åpningssalven hans, invasjonen av Tsjekkoslovakia for bare noen få uker siden, er i New York Times forvist til side tretten.) Men det folk ikke skjønner, er at krigen hans mot oss har pågått i mange år. Ofrene finnes allerede. Noen må gi dem navn. Clara står ved vinduet mot Central Park og venter på at jeg skal samle tankene. Mens hun ennå har ryggen til meg, spør jeg: «Har du lest Eine Jugend in Deutschland?» «Nei. Nei, jeg har ikke det.» Hun snur seg, legger en mørk, forvillet hårlokk bak øret. «Godt. Bra. Ja, det er bra.» Hun ler – Clara har en doktorgrad fra Frankfurt og et godt hode, og kan unne seg å være raus med selvkritikken. «Det er ikke bra!» 18
«Jo, det er det.» Hun legger hodet på skakke, et ansikt fullt av fregner, strødd vilkårlig og fullkomment som en konstellasjon. «Jeg har nemlig tenkt å gjøre en del endringer.» Hun venter. «Den er ikke komplett.» «Nei, det håper jeg da inderlig ikke.» «Nei. Ikke oppdateringer. Et menneske jeg utelot.» Biografien min er på subtilt vis skammelig selvforherligende. Jeg satte meg selv i alle tings midte; jeg innrømmet aldri tvil eller frykt. (Skjønt jeg var slu nok til å fortelle om en og annen barndomssynd og voksen ubetenksomhet, for å gi en illusjon – ikke minst for meg selv – av full åpenhet.) Jeg utelot min elskede, og nå er hun ingen steder. Jeg vil se om det er mulig for meg, på et så sent stadium, å være ærlig. Når jeg slår opp boken i fanget, står sidene som i en vifte, samlet stramt om et midtpunkt. Nasjonalsosialistene tok dagbøkene mine – brente trolig også dem på bålene sine. Jeg må arbeide etter hukommelsen. Jenta setter seg ved bordet, i profil. Clara Bergdorf har jobbet for meg i fem uker. Hun er en sjelden sjel, som lar hele minutter i taushet få ro. Tiden er verken tom eller fylt med trykket forventning. Den utvider seg. Den gir rom for at ting kan få vende tilbake, få fylle det tomme hjertet mitt. Jeg tenner en sigar og lar den ryke i askebegeret. «Vi begynner med introduksjonen. Føy til følgende dedikasjon til slutt.» Jeg kremter. «Jeg vil minnes en kvinne, hvis tapre gjerning jeg har å takke for at disse manuskriptene ble bevart.» Jeg puster dypt og ser ut på himmelen, som i dag har en myk, ubestemmelig farge. «Da Diktatoren fra Braunau i januar 1933 kom til makten mot det tyske folk, gikk Dora Fabian, hvis liv endte –» Og der tier jeg. Clara tror jeg er lammet av sorg, men det er ikke det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal beskrive 19
denne slutten. I parken leker vinden seg med trærne, blåser blader og grener en millimeter hit og dit – som om musikken har stanset, men de ikke for sitt bare liv kan falle helt, helt til ro. Clara våger seg på et blikk i min retning. Hun er lettet over å se at jeg ikke gråter. (Jeg følger takt og tone på den fronten.) «Beklager.» Jeg snur meg mot henne igjen. «Hvor var jeg?» «Dora Fabian,» leser hun opp, «hvis liv endte.» «Takk.» Jeg ser ut igjen og finner ordet mitt. «Sorgfullt,» sier jeg, den enkleste sannhet av alle. «Hvis liv endte sorgfullt i eksil, til leiligheten min og brakte to fulle kofferter med manuskripter i sikkerhet.» Clara ser ikke opp. Hånden hennes beveger seg jevnt over siden, faller først til ro sekunder etter at jeg har avsluttet. «Politiet fant ut hva hun hadde gjort, og arresterte henne. Hun sa at papirene var blitt makulert. Siden slapp hun ut av fengselet og flyktet fra Tyskland, før hun like før sin død fikk papirene ut av landet med bistand fra en desillusjonert nazist. Punktum.» Clara legger fra seg blyanten. Er det alt? Jeg lukker øynene. Doras redaktørgrep kan spores gjennom hele boken: det skarpe fokuset, humoren. Når livet går mot slutten, er det dem vi elsket vi husker best, fordi de formet oss. Det var rundt dem, som rundt et nav, at vi ble oss selv. Og når det navet er borte? «Går det bra med deg?» spør Clara stille etter noen minutter. Hun tror jeg har duppet av, benyttet meg av hennes blide nærvær og falt i søvn. Hun rører ved kanten av blokken foran seg. «Jada.» Jeg retter meg opp igjen. Jeg skal fortelle alt. Jeg skal bringe Dora tilbake, og jeg skal få henne til å leve i dette rommet.
RUTH
Det ringer på døren. Jeg lar det ringe. Uten å åpne øynene vet jeg at det er morgen. Ring ring ring ring ring ring ring … Verdammtes ringeklokke. Fuh-ken bell, som de sier her. Den er blitt like gammel som jeg, og den henger seg opp. Jeg flytter det dårlige benet sammen med det andre over på siden av sengen, og stikker de knudrete eukalyptusrotføttene mine ned i et par saueskinnssko – den ene bygget opp, den andre med plastsåle. Jeg lar parykken ligge på toalettbordet. Ring ring … Jeg åpner døren. Varebilen suser bort – jeg rekker akkurat å lese den lilla skriften på siden av den: «Verden i rute.» Klokken er syv om morgenen! En tanke for tidlig ute, spør du meg. På dørmatten ligger en FedEx-pakke. Jeg bøyer meg for å få tak i den, med det stive benet rett ut – jeg er en skallete sjiraff i en upålitelig morgenkjole, og jeg føler med hver forbipasserende som måtte se meg, møllspist og uinnbydende. Tanken gir meg et uskikkelig kick, til jeg kommer på at publikum kunne omfatte barn, en gruppe jeg i det store og hele ikke føler behov for å skremme. Jeg går inn i forstuen, som er yndlingsrommet mitt. Det lukter møbelpuss – Bev må ha gjort det da jeg var ute i går. Hun bruker møbelpussen – sammen med sin Vicks 21
VapoRub og sine kobberarmbånd – som del av arsenalet sitt mot tiden og forfallet, kveler verden med et lag av polyvinol så den skal glinse evig, som plastmaten i vinduet på en japansk restaurant. Hun dusjer glassdøren på bokskapet, armlener av tre, ja, til og med – og dette har jeg sett med egne øyne – bladene på gummiplanten. En dag jeg glemmer meg og sitter litt for lenge, kommer hun til å dusje meg med, konservere meg for all fremtid som en museumsgjenstand: «Europeisk flyktning cirka midt i det tyvende århundre.» Ikke at jeg trengs å konserveres. Unkraut vergeht nicht, pleide moren min å si: Ukrutt forgår ikke. På baksiden av pakken står det: «Columbia University, New York, Avdeling for germanske språk.» Her i Sydney skylles verdensbegivenhetene i land i etterkant som fortelling, glattslepne og matte som glassbiter i sanden. Og nå? Kjære doktor Becker, Ref. tidligere korrespondanse i sakens anledning. Som du vet, skal Mayflower Hotel rives mot slutten av 2001. Som et ledd i forberedelsen til dette, blir bygget nå tømt.
Um Gottes willen! Hvordan skulle jeg kunne vite det? Her jeg sitter i Bondi? Og hvilken «tidligere korrespondanse»? Men hvem vet, jeg kan ha glemt det. Vedlagte dokumenter, tilhørende Mr. Ernst Toller, ble funnet i en safe i kjelleren. Materialet består av en førsteutgave av Tollers selvbiografi Eine Jugend in Deutschland, samt flere sider maskinskrevne endringer til denne. Dertil et håndskrevet ark med påskriften «Til Ruth Wesemann». Tyske krigsskade-erstatningsmyndigheter har bekreftet at du tidligere bar navnet Ruth Wesemann. Skulle du ønske det slik, vil Butler Library ved vårt universitet betrakte det som en ære å ta vare på materialet for fremtidige generasjoner. Vi har allerede førsteutgaver av Tollers 22
skuespill, og av hans korrespondanse fra tiden i USA. Vi har tatt oss den frihet å kopiere alt, for sikkerhets skyld. Hvis jeg eller andre av fakultetets ansatte på noen måte kan være til hjelp, ville det være en glede. Med vennlig hilsen, Mary E. Cunniliffe Brooke Russell Astor, direktør for Spesialsamlingen
Toller! Boken er sprø som gammel hud, eller en løvhaug. Ryggen er brukket, løsnet fra sjirtingsbindet etter de løse arkene som er blitt presset inn mellom sidene. Noe fra ham til meg: Det kan bare være om henne. Jeg strekker meg for å legge den fra meg på salongbordet et øyeblikk, men hendene mine skjelver, og noen av arkene faller ned på glasset og seiler videre ned på gulvet. Et stikk et sted inni meg – hånden min løfter seg for å sjekke lappen over hjertet. I dette nærværet; i hans, og i hennes, føres jeg tilbake til mitt innerste selv. Hele mitt gebrekkelige forsvar, mitt hardt tilkjempede bitende skall, er som intet. Jeg var en gang så åpen for verden at det gjør vondt. Rommet blir slørete rundt meg. Når jeg tar boken opp igjen, slår den seg opp på den første, maskinskrevne tilføyelsen: Da Diktatoren fra Braunau i januar 1933 kom til makten mot det tyske folk, gikk Dora Fabian, hvis liv endte sorgfullt i eksil, til leiligheten min og brakte to fulle kofferter med manuskripter i sikkerhet. Politiet fant ut hva hun hadde gjort, og arresterte henne. Hun sa at papirene var blitt makulert. Siden slapp hun ut av fengselet og flyktet fra Tyskland, før hun like før sin død fikk papirene ut av landet med hjelp av en desillusjonert nazist.
Ernst Toller New York, mai 1939
Toller var alltid en mester i komprimeringens kunst. Jeg trekker et teppe over knærne. Jeg vil krype tilbake inn i natten, kanskje drømme om henne. Men drømmer lar seg ikke styre mer enn annet her i livet, hvilket vil si null og niks.
TOLLER
Jeg har slått meg så til ro her at jeg kanskje aldri mer forlater rommet. Hotell Mayflower, Central Park West, er et relativt godt hotell – ikke det beste, for all del. Men likevel, skal jeg være ærlig, bedre enn jeg har råd til. Men ærlighet er så vanskelig. Ser jeg for nøye på sannheten, går jeg kanskje av hengslene i sorg og anger og mister all min tro på verden. På den annen side har jeg kanskje gått av hengslene allerede. Forrige uke, i undergrunnen, sto en mann og hang i lærstroppen i egne tanker og stirret litt for lenge på meg. Jeg satte instinktivt opp mitt bredeste «berømt mannsmil», som Dora pleide å kalle det. Den stakkars fyren snudde seg hensynsfullt bort, som fra en nervøs rykning. Jeg flyktet fra Europa til the land of the free, men dog; jeg visste ikke at jeg skulle bli usynlig. I Berlin og Paris, i London og Moskva og Dubrovnik, kunne jeg ikke gå to skritt uten å snuble inn i en autografjeger. En gang i et svakt øyeblikk sa Dora at jeg fortjente å oppleve at arbeidet mitt ble verdsatt. Men jeg hadde vært berømt lenge; jeg var fortrolig med den offentlige, presseskapte Toller. Om applausen var blitt like livsviktig for meg som oksygen, innbilte jeg meg aldri at kjærligheten og klappsalvene var for den virkelige meg, som jeg på grunn av mine mørke perioder har sørget for å holde godt skjult. Clara har gått etter kaffe. Vi befinner oss i en unntakstilstand; hotellet vet at jeg ikke kan betale regningen, men 25
kaster meg ikke ut. Av takknemlighet tøyer vi ikke strikken med å be om room service. Jeg elsker Central Park. Det står en mann der ute nå på en såpekasse og gestikulerer til forbipasserende, prøver å samle og holde dem fast som bortblåste papirer. Jeg kjenner følelsen: et blikk som skriker at verden er din og at du skal røpe svaret hvis folk bare vil stanse og lytte. Det er denne utsikten, til en nytenkt tanke, til kanskje å kunne tro igjen, Amerika byr alle sine tilstrømmende. Boken ligger i fanget mitt. Hvilken chuzpah, å skrive sin livshistorie i en alder av førti år! Eller et varsel. Kanskje jeg nå som det er nedskrevet, vil føle at livet er over. Dora ville bedt meg ta meg sammen. Det finnes mennesker det rekker bare å tenke på for at man ter seg bedre. Det er seks år siden nå, at vi jobbet med boken. I Berlin, på det smale, lille kontoret mitt i Wilmersdorfer Strasse. Pulten til Dora sto bak døren, praktisk talt skjult hvis noen åpnet den. Hun satt der i mørket på strømpelesten med to ordbøker stablet på gulvet til fotstøtte. Pulten min var større, under vinduet. Hun noterte ordene mine, hjalp meg opp og på rett kurs når jeg forvillet meg. Dora mente at jeg utelot de bitreste og mest dyptgripende følelsene i boken, til fordel for, som hun sa, «en hel masse heltemot». Jeg hadde ikke lyst til å skrive om det som foregikk inni meg. Den verste krangelen vår fant sted da jeg skrev om – hvordan skal jeg si det? – om sammenbruddet jeg fikk, etter at jeg ble dimittert fra fronten. Når Dora ville avbryte, pleide hun å legge stenografblokken i fanget. Var det alvorlig, snudde hun seg mot pulten, la blokk og blyant pent ned og vendte seg mot meg igjen, tomhendt. Dette var en av de tomhendte gangene. Hun trykket håndflatene sammen mellom lårene. «Jeg tror …» sa hun, og tiet. Hun strøk begge hendene gjennom det mørke, halvlange håret, som straks falt ned over ansiktet igjen. Hun begynte på nytt. «Du har nettopp skrevet så sterkt her om skyttergravenes grusomhet. 26
Og hvordan du prøvde å redde mennene dine.» Stemmen hennes, alt i utgangspunktet dyp og slørete, ble enda dypere. «Jeg synes vi bør se på hva det motet kostet deg.» Hjertet mitt slo saktere. «Les det igjen?» Hun tok blokken fra pulten og leste. «’Jeg ble syk. Hjerte og mage streiket, og jeg ble ført til et sykehus i Strasbourg. På et stille fransiskanerkloster tok vennlige og tause munker seg av meg. Etter noen uker ble jeg skrevet ut – erklært stridsudyktig.’ Og det er det.» Hun holdt frem en hånd med nedbitte negler. «Det er alt.» Jeg la armene i kors. «Jeg var tretten måneder på Vestfronten,» sa jeg. «Og knappe seks uker på sanatoriet. Det var en mørk tid. Det er ikke mer å si om det.» Hun gned hendene over ansiktet. «Så lar vi det ligge foreløpig.» Hun snudde seg tilbake til pulten. For et glimt av henne nå, om så bare for en krangel, for synet av den magre ryggen som snur seg bort fra meg; for det ville jeg gitt alt. «Ja.» Claras stemme bryter stillheten. Hun stiller to pappkrus på bordet foran meg, smiler, som for å markere en ny, bedre start på det som foregår her i rommet, hva det nå måtte være. «Gjett hva som er spesielt med denne?» Det tar meg et øyeblikk å oppfatte spørsmålet. «En tryllekunst? At det går an å helle væske i papir?» Jeg har elsket denne oppdagelsesferden helt siden jeg kom; Amerikas evne til praktisk, særpreget, pur oppfinnsomhet. «Nei.» Hun rister på hodet. «Disse koppene er endless.» Hun bruker det engelske ordet. «Uendelige kopper! Vi kan gå tilbake og få påfyll til vi dør.» Jeg ser åpenbart ikke overbevist ut, eller ikke tilstrekkelig fortryllet. «Eller kanskje ikke.» Hun trekker på skuldrene, ler litt, setter seg. «Jeg må høre hvordan det fungerer.» Clara blar gjennom stenografblokken, gladere nå etter kontakten med omverdenen, oppdagelsen av den bunnløse koppen. Clara er ikke engang min sekretær, men Sid27
ney Kaufmans, fra MGMs New York-kontor. Sid syntes synd på meg da jeg ikke kom noen vei med manusene mine (for lite «happy endings», ifølge Hollywood), og sa jeg kunne låne henne. Hun har tatt plass. Men jeg er lammet. Karikaturer kan jeg. Teatertyper – Enken, Veteranen, Industrimagnaten – men ikke en som ruver så for meg. Hva om min eneste begavelse består i reduksjon? «For å forstå henne,» sa jeg, «må du forstå hva det var hun prøvde å gjøre. Dora var … et verb.» Clara smiler. «Alt skjedde som en følge av krigen. Pasifistpartiet vårt, De uavhengige. Og, dessverre, må jeg si, også Hitler og denne krigen han nå akter å føre.» Jeg blar gjennom boken jeg har i fanget for å finne avsnittet om sammenbruddet. Det forbløffer meg nå, hvordan ordene bedrar, hvordan det er mulig å si alt og ikke røpe noe. Jeg vil begynne med å gjøre som Dora sa. «Klar?» «Jepp.» Clara tar opp blyanten. «Ok. Overskriften er ’Sanatorium’.» Og jeg fortsetter, i diktattempo. Det er praktisk talt en gutt som reiser seg og synger. Lyst dun på kinnene og noen tykkere, mer uregjerlige hår over haken. Å se ham i denne overgangstilstanden – verken gutt eller mann – føles så intimt at det burde være forbudt. Ute i verden ville han ha begynt å barbere seg. Med en skulderbevegelse trekker han håndleddene inn i kjortelen, som om de er for sarte til å ses. Men han kan ikke hindre hendene sine i å følge tonene som strømmer ut av ham og fyller rommet og svulmer i oss. Jeg husker en gutt på hans alder i Bois-le-Prêtre. Han satt i skyttergraven, med snørr og tårer nedover ansiktet. Uniformen var feil størrelse, og han gjorde ikke honnør. «Hva er det, menig?» 28
«Kameraten min,» hikstet han. Bak ham lå en gutt i gresset, også seksten–sytten. Øynene hans var fortsatt åpne. Bakhodet og venstre øre var sprengt bort. Fluene var alt begynt å surre rundt kjøttet. «Hva gjør du her alene?» spurte jeg gutten. Jeg visste at spørsmålet var grusomt: Inntil angrepet for tyve minutter siden var han ikke alene. Nå prøvde han å ikke forlate kameraten sin. Han prøvde å ikke bli forlatt. «Jeg … jeg …» «Kom deg tilbake til leiren.» Gutten reiste seg og begynte å gå langs den usikrede veien, mellom to rader med tynne popler. «Menig!» Han snudde seg. «Du glemte å ta støvlene hans.» Han så på meg med et blikk så fylt av hat at jeg visste han ville klare å kjempe videre. Hvor gjennomsyret av brutalitet vi var blitt! På sanatoriet sitter vi ved et langbord, munkene øverst i brune kjortler, soldatene ned mot enden. Vi pasienter er kledd i uniformsrester – særlig vinterfrakkene er ettertraktet – eller et sammensurium av sivile klær hvis slektninger har klart å sende oss noen. Eneste lyd er novisenes sandaler som klaprer mot steinen når de bærer inn maten. Alt er stillhet og ro, så nær som Kristus der han henger i enden av rommet, naken og døende. Han ser kjent ut – som en slektning? Etter hva jeg kan se, er han og jeg de eneste jødene her. En rad høye vinduer slipper lysstrimer inn i rommet, illuminerer luftens vrimmel av flyvende miniatyrpartikler. Jeg har ikke snakket på syv og en halv uke. På militærsykehuset i Verdun satte de elektroder til tungen min for å få liv i den, som om feilen var mekanisk. Da jeg skrek, kom de til at det ikke var noe galt med kroppen min, så de sendte meg hit, hvor tiden, bare skubbet frem av langsomme klokker, strekker seg ut for å lege. Stillheten var en lettelse. 29
Lipp nikker idet han setter seg ved siden av meg, stikker en serviett i kragen og brer den over brystet. Han er lege og i fine klær, men er også sosialist – han insisterer på å bo på en naken celle som alle oss andre her. Lipp er pratsom, flittig i sin omsorg for oss. Ingenting sjokkerer ham. Om dagen ser jeg ham gå runden sin blant mennene som på et helt vanlig sykehus, snakke med dempet stemme, trekke seg i fippskjegget. Han henvender seg til meg uten å vente på svar, som om det å bli stum er en helt adekvat reaksjon på verden. Sommeren 1914 ønsket alle krig, også jeg. Vi ble fortalt at franskmennene allerede hadde angrepet, at russerne strømmet til grensen vår. Keiseren manet oss alle til kamp for nasjonen, hvor vi enn hørte hjemme politisk og religiøst. Han sa: «Jeg kjenner intet parti, kun tyskere …» Og så sa han: «Mine kjære jøder …» Mine kjære jøder! Vi ble henrykt over denne personlige krigsinnbydelsen. Krigen føltes hellig og heroisk, akkurat slik de hadde lært oss på skolen – den ville gi livet mening og lutre oss. Hva kan vi noensinne ha gjort for å trenge slik lutring som dette? Doktor Lipp bøyer hodet og lukker øynene, gjør korsets tegn og konsentrerer seg om bollen sin, der bygg og gulrotbiter flyter i en blek kraft. Uvanlig nok til sosialist å være er han også glødende katolikk. Han er overbevist om at alt er del av en plan, om enn av nødvendighet skjult for oss dødelige. Noen av veteranene har de frykteligste skader, nødtørftig lappet sammen på feltsykehus før de kom hit for å pleies for andre, usynlige sår. Fire mangler ben, eller deler av dem. Alle har krav på to proteser fra Krigsministeriet i Berlin, men de er ikke kommet. Mannen vis-à-vis oss har mistet begge armer, den ene ved skulderen, den andre ved albuen. Hans proteser er kommet. De er av metall og festet rundt brystet på den siden som helt mangler arm, og til stumpene av den andre med lærstropper og metallspenner, av samme slag som på en skoleransel. Han trenger 30
hjelp for å få dem på om morgenen. Idet han satte seg, så jeg at buksesmekken hans var oppkneppet – av forglemmelse, eller nødvendighet? I en verden uten armer er det vanskelig å bevare verdigheten. Kan han håndtere pikken sin med den kroken? Sidemannen strekker seg etter skjeen hans og begynner å mate ham, uten å spørre. Før, når jeg så hjemvendte soldater i München og Berlin, de benløse som akte seg bortover gaten på brett, med hender surret i tøy til å skyve fra mot bakken, eller satt på benstumpene på grå militærpledd og solgte fyrstikker, eller de hundrevis av «storkemennene» på krykker, så syntes jeg de var så flinke. Jeg tillot meg en fantasi om krøplingens kyndighet med brettet, eller krykken, eller stokken, som tegn på at han hadde forsonet seg med sin skjebne. Her ramler vi av krykker og ut av stoler, gjør på oss og gråter av vrede. Også dette er en overgangstilstand som burde skjules. Og den skjules da også, her. Det er god suppe i dag – kylling. Munkene aler opp sine egne og slipper å levere dem som del av krigsinnsatsen, bare restene etterpå til benmel, som alle andre. Theo til venstre for meg var tidligere kelnerlærling på Aschinger restaurant i Berlin. Nesen og overkjeven hans ble sprengt bort av en granat; et mørkt tøystykke dekker midtre del av ansiktet hans. Under den er et rødlig hull der pusten kommer inn og ut. Lappen har ingen praktisk funksjon; han har den for å skåne andre for synet av ham. Over den er blikket hans lyseblått, vondt å se også dét. Theo begynner å spise, stikker skjeen inn bak i halsen og svelger som best han kan. Lyden er motbydelig. Han kommer aldri til å kysse en jente. Han kommer aldri til å jobbe. Han kan ikke snakke. Ute hedres de døde som helter, men her inne fylles de kvestede med skam. Lipp snur seg mot ham og nikker anerkjennende. «Sånn skal det gjøres,» sier han, «sånn skal det gjøres.» Neste rett er matjes-sild og poteter. Theo moser den fete fisken inn i biter med potet og gjør som best han kan. 31
Mot slutten av lunsjen ringer nok en klokke. Vi legger fra oss skjeene, og restene av aprikoslake er som glitrende filigran i bollene. På vei ut løsner praten igjen. Menn tenner sigaretter. Jeg går bak Lipp, som forteller Theo om en kjeveprotese i metall, «fiffig skrudd inn i det gjenværende benet.» De har fjernet Theos sengetøy. Når Lipp går videre til en annen pasient, følger Theo meg videre. Han hever øyenbrynene, og det lille tøystykket blåser ut et snøft. Han er tapper, men uttrykket hans er som hos så mange her: Dette kan umulig være livet mitt; det må ha skjedd en feil. Jeg tror Theo liker tausheten mellom oss. Han vet like godt som jeg at myndighetene ikke sender sine leger hit for å gi ham en mekanisk kjeve – og gjør de det, så er det underordnet. De kommer for å fastslå hvorvidt han, Theo Poepke, kan vende tilbake til det sivile liv, eller om han skal sendes til et av de hemmelige militærsykehusene for å bli der i overskuelig fremtid. Dette er ikke et helsespørsmål. Det handler om moral: Myndighetene ønsker ikke at de for grusomt skadde skal komme til å sabotere krigsstøtten, skremme kvinner på trikken. Theo har akkurat satt seg til i cellen min for å lese da doktor Lipp kommer løpende inn og vifter med avisen. «Lykken snur!» roper han, og så høyere: «Det er snart over!» Theo løfter øyenbrynene godmodig mot meg. Vi er stumme, ikke døve. Hvite spyttbobler har samlet seg i Lipps munnviker, og det lyserøde fôret i bukselommen hans slenger løst fra hoften. «Det er splittelse blant Sosialdemokratene! Flere av dem stemmer for å avslutte krigen! Blokkere finansieringen! De danner et nytt, antikrigsparti, Det …» Han kniper venstre øye igjen for å få bedre grep om monokkelen. ’Det uavhengige sosialdemokratiske parti’. Nå skjer det, gutter –» Han klasker høyt til avisen med håndbaken. «Vis meg det,» sier jeg. 32
«– og denne gangen blir de ikke sperret inne!» avslutter Lipp. Så tier han, og ansiktet sprekker opp i et vått glis. «Han snakker,» sier han. Theo ser på meg, øynene løftes i hvert hjørne. Det kan være et smil. Så snart jeg begynte å snakke, slapp de meg ut. Først vandret jeg rundt uten mål og mening. Dette var 1917, og om det var slik at krigen befant seg nærmere sin slutt enn begynnelse, så var det ennå for lenge til. Jeg reiste til München og begynte på universitetet. Jeg hadde et forhold til en jente som hadde kjæresten sin ved fronten. Da han ble drept, mistet hun interessen for meg. Vennene mine fortsatte å dø, hele det året, og det neste. Jeg var blitt reddet, men det føltes ufortjent. Så meldte jeg meg inn i partiet – De uavhengige – og vi aksjonerte for fred. Kreftene mine begynte å vende tilbake. Myndighetene kalte oss forrædere, sabotører av krigsinnsatsen. De brøt inn i møtene våre og fengslet oss. Men vi var like rede til å gå i døden for landet vårt som det de var; en del av oss hadde allerede gjort det. Vi ville bare redde det først. I klosteret tenkte jeg at atomene hadde omgruppert for å skape meg på ny, funnet sin plass via sang og usynlig nåde. Men nå ser jeg at det faste punktet befant seg utenfor meg; jeg hadde knyttet mitt håp til historien. I Russland kom revolusjonen, og her ventet vi på vår egen. Clara beveger skuldrene, halsen fra side til side. Det er som om vi begge har vært tilbake i klosteret med de sårede og munkene. «Går det bra med deg?» spør hun. «Jeg har ikke tenkt på disse menneskene på lang tid.» Stemmen min er hes. Hun har en rynke mellom brynene, og blikket er granskende. Et ansikt som herjes av rådvillhet, der medfølelsen trenger opp i overflaten. Hun blunker det bort. «Hva sier du til at jeg henter noen smørbrød?» 33
«Takk.» Hun tar seg til korsryggen og strekker seg, som en katt, før hun skyver stolen tilbake. Hun går til døren etter jakken sin, men snur seg mot meg før hun kommer så langt. «Jeg tenkte vi kanskje kunne jobbe litt i parken etter lunsj.» Hun slår ut med armene, mot verden vi har forlatt der ute. «Jeg mener, for å få litt luft. Se hva som er igjen av kirsebærbl –» Jeg rister på hodet. Jeg blir på dette rommet. Jeg har alltid jobbet best i fangenskap. Hun tar på seg jakken. «Men du kan jo spise i parken?» Hun blir usikker, og deretter lettet. «Ok …» Hun tar vesken over skulderen. «Ja du, forresten, ta fri til i morgen. Vi har gjort nok for i dag.» Hun ser skeptisk på meg. Det er uforståelig for henne at et menneske kan velge å bli på et rom døgnet rundt, når det like utenfor venter en storby og blinker og lokker som en fornøyelsespark, en forundringspakke. Dessuten er hun redd for at jeg ikke skal spise. «Jeg henter rundstykket ditt først.» «Det trengs ikke.» «Det vanlige?» Clara har en måte å overhøre meg på som er kjærlig, aldri brysk. Hun er dressør i et rom med en trett, gammel løve. Hun trenger ingen stol eller pisk; det holder med tonefallet. «Takk.» «Kapers?» «Ja takk.» Jeg smiler til henne. «Takk skal du ha, Clara.»
RUTH
Jeg tar melken ut av kjøleskapet og lukter på den. Den er grei. Jeg koker vann og passer på å helle vannet i koppen, ikke i boksen med International Roast. Forrige uke, i et brøkdelssekund av dampende distraksjon, endte jeg opp med en overfylt kaffeboks. Jeg stikker en pakke skotske fingerkjeks i armhulen og tar med koppen gjennom gangen ut i forstuen. Jeg er ganske sikker på at et stort flertall av eldre faktisk lever på skotske fingerkjeks. Idet jeg setter meg ned igjen foran Toller, strør jeg om meg med smuler over det hele – det er et kjeksens Big Bang! Det er mer smuler enn det noen gang har vært kjeks, et faktum som for alltid vil forbli et mysterium. Bev kommer litt senere for å gjøre rent. Hun blir selvsagt sur når det ikke alt er rent her. Jeg bestemte meg for lenge siden for å ta hele denne sukk og stønn-mentaliteten hennes, denne giftige, luftbårne anklagen hennes som en lek, noe som knytter oss sammen. Hun kan fnyse av min sjuskethet (men jeg har kuttet sigarilloene!), mens jeg kan foregi takknemlighet for hennes omsorg. Gjennom dette ritualet erkjenner vi taust at hun er hevet over meg hva angår dyd, og det skjønt jeg, tilfeldigvis og uten ære, står over henne økonomisk. Så Toller hadde altså vært på sanatorium. Det er vanskelig å se for seg sånn en bråkmaker som stum. Dora nevnte aldri det – kanskje hun ikke kjente så mye til det. Enda hun fortalte meg andre ting fra krigen hans, ting han ikke ville snakke om offentlig. Hun sa han hadde meldt 35
seg som frivillig fordi han ville «bevise» sin kjærlighet til Tyskland «med sitt liv». Tollers fysiske mot skremte mennene rundt ham. En gang, da en soldat lå såret i ingenmannsland, løp Toller ut for å hente ham, men ble tvunget tilbake i skyttergraven av tung artilleriild. I tre dager og netter ropte gutten navnene deres, først høyt og fortvilet, så spakere og mer sorgfullt. Innen han døde, hadde Tollers begeistring for krigen kjølnet til selvmorderisk uvørenhet i måten han prøvde å beskytte sine underordnede på. Dora sa han følte seg ansvarlig for situasjonen de var havnet i, som om det hele på mystisk vis var hans skyld. Kjæreste Toller. Hvorfor er berømte mennesker alltid så små? Den første gangen Dora tok ham med til atelieret mitt i Berlin – jeg bodde på Nollendorf Platz, så det må ha vært i 1926 eller -7 – åpnet jeg døren og måtte se ned: to gigantiske sveivegrammofoner, hver med ett par føtter under. Fra bak den ene hørte jeg Doras stemme. «Han kjøpte seks stykker! Kan du fatte det? For å gi til venner. En til deg.» «Men jeg har aldri møtt deg før!» Jeg gremmet meg straks ordene var sagt, som om jeg hadde ytret meg i nærvær av majesteter. Men jeg ble virkelig rystet over råflottheten. «Ikke vær så firkantet, Ruth,» sa Doras stemme. «Har du tenkt å slippe oss inn?» De satte dem ned på et bord. Toller snudde seg mot meg med et smil. Et øyeblikk sto jeg foran en … litterær skikkelse, sprunget frem av historieberetningens Münchenrevolusjon, fra ETTERLYST-portretter og teaterplakater. Og nå sto han altså her, en ganske ung mann i krøllete silkeskjorte, med rufsete, gråsprengt hår i en manke opp fra pannen, og tok meg i hånden. Han holdt blikket mitt fast med sitt. Toller behersket ikke small talk, manglet helt register for Bekannten – bekjente. Han satte det mørke blikket sitt i deg, en anelse for lenge. Eneste modus han kjente, var fortrolighet. Kvinnene elsket ham for det. Han hoppet 36
bukk over pinlige vittigheter, flørtens usikre manøvreringer, og snakket som om han kjente dem, alt hadde vært inni dem. Hvem ville ikke gi seg hen til en mann som hvert øyeblikk kunne ofre livet sitt for å redde verden? Han smilte fremdeles, med hånden min i sin. «Hadde bare disse vært litt rettere, ville jeg kunnet se deg i øynene,» sa han og slapp meg for å peke på de hjulbente bena sine. Jeg lo. «Dora har fortalt meg alt om deg.» «Har hun?» Det lød lite trolig. Dora sto borte ved lysbordet mitt og så på noen negativer. Av måten hun sto så urørlig på, skjønte jeg at hun lyttet. Som om alt han sa til meg, var myntet på henne. Dora snudde seg og skjulte et smil. «Han overdriver,» sa hun, med blikket på ham. «Jeg har knapt sagt et ord.» «Sa hun at jeg trenger en grammofon?» Jeg så fra den ene til den andre. De lo. «Det er veldig snilt, men jeg kan ikke –» «Vær så snill,» sa den store mannen, og vendte to håndflater mot meg. «Jeg klarte ikke å motstå dem. Jeg vil så gjerne gi deg en.» Han begynte å hoste, løftet en knyttet hånd til munnen. Jeg skjønte plutselig at å protestere ville være som å si at det var noe unormalt, noe abnormt i å kjøpe seks sveivegrammofoner på impuls, i hvert fall hvis en av dem var til et menneske du aldri har møtt før. «Vel,» sa jeg. «Takk skal du ha.» Han så lettet ut. Hostingen stanset. «Beklager.» Han senket knyttneven til brystet. «Gammelt lungeproblem.» Dora humret. «Det var vel din generasjons malaise du jour, hva?» sa hun. «Rene farsotten. Problem med lungene.» Dora var direkte, men ikke ondskapsfull. Folk ble sjelden fornærmet, men jeg så at Toller skvatt. Kusinen min hadde jobbet for ham i bare to uker. «Og for din generasjon?» «Nei, for oss …» Hun tenkte fort. «For oss er det vel 37
– et kompleks av noe slag. Farskompleks, morskompleks, mindreverdighetskompleks, autoritetskompleks …» «Jeg har dem også, jeg, hele bunten,» smilte Toller. «De får meg bare ikke til å hoste. Dessuten er jeg knapt ti år eldre enn deg.» Dora nikket et lite touché, og snudde seg tilbake til lysbordet. Spenningen mellom dem var til å ta og føle på, som en streng gjennom rommet, stram og løs og stram igjen. Det gikk opp for meg at de hadde et forhold. Jeg pekte på en krakk for Toller. «Vil du begynne?» Dora hadde avtalt at jeg skulle ta bilde av ham til en plakatannonse for Der entfesselte Wotan, det nye stykket hans. Hun hadde fortalt hvor skarpt det var – en komedie om en stormannsgal barber som het Wotan, som ønsker å redde etterkrigens Tyskland fra kommunister og jøder gjennom en fiffig kombinasjon av demagogi og nedslakting. (Å tenke på det nå! Så forferdelig for Toller å faktisk ha sett så klart hva som ventet.) Jeg rørte lett ved skuldrene hans for å vende ham mot meg. Cykloramaet bak ham var hvitt som skjorten hans; det kunne bli flott med det store hodet som dukket frem av mørket. «Bare vær deg selv,» sa jeg og gikk inn bak kamera. «Lett for deg å si.» Han så inn i kameraet på stativet. «Du som bare kan gå og gjemme deg bak den der.» Jeg sluttet å trekke frem filmen. Han satt og så på meg med et smil som gjorde at jeg følte meg brått og helt og holdent sett. Jeg snudde meg tilbake til arbeidet. «’Vær naturlig’,» fortsatte han, «er det verste du kan si til en skuespiller. De glemmer helt hva det er. De gir seg til å … spankulere.» Han satte seg bedre til rette på krakken. Da jeg så opp igjen, poserte han, med hånden til haken og rynket panne, som Rodins Tenkeren. «Slutt å spille deg selv,» ropte Dora fra den andre enden av rommet. «Det var det jeg sa: Er ikke mulig,» sa han dempet til 38
meg, før han begynte å klovne og skape seg, inntok den ene posituren etter den andre, fra tenker til bokser til gorilla som klør seg i siden, som en skuespiller som varmer opp, eller kanskje leter seg frem til en karakter. Her fungerte det ikke i det hele tatt. «Dora, kan du hjelpe meg et øyeblikk?» ropte jeg. Hun kom bort. Jeg ga henne en lysmåler hun skulle holde. Det var en meningsløs oppgave: Jeg trengte henne bare til å stå i synsfeltet hans, roe ham. Bildet ble berømt. Det ble brukt til teaterplakater for alle oppsetningene hans fremover, og iblant også i avisene. Det er et nærbilde, der øynene dominerer. De er store og snille og på et vis nakne. Den fyldige, buede munnen er lukket. En rynke i pannen tas opp av kløften i haken. Han ser ut som om han nettopp har bedt deg, et menneske han bryr seg om, å slutte opp om en av hans mange kampsaker: skaffe mat til sultende russere eller oppheve sensuren eller få løslatt politiske fanger. Han er ansiktet som skal selge den nye verden, en etterkrigsverden, og skjønt han vet hvilken pris du kan komme til å betale, vil han ha deg med. Han sitter i en glorie av lys som skjørt glass, som en boble. Det føles som om solen som strømmer gjennom vinduet, har ryddet seg en flekk på hodet mitt: Hvilke termiske fordeler ved kvinnelig håravfall! Jeg har ikke alltid vært så glissen oppå der. Men jeg må si det i det store og hele har vært en velsignelse aldri å ha vært en vakker kvinne. Det var knapt noen som så meg, og slik ble jeg fri til å betrakte selv. Boken til Toller ligger på bordet. Noen av tilføyelsene hans er fremdeles stukket inn, der han ville ha dem. Jeg bøyer meg frem for å samle dem som ble spredt. Utenfor tuter en kranbil hos naboen, rygger i blinde inn i en park. Skyene trekker seg tilbake over gaten og forhagen, bort fra meg og morgenkjolen min og huset, ut til havs. I Sydney-våren er de et fast innslag hver morgen, 39
ruller seg av oss som lokket av en sardinboks. Fuglesangen er intens. Jeg velger å tro at det er i glede over en ny dag, men vet de bare sjekker hvem som overlevde natten. Fra min vinkel her i stolen vil skyene hekte seg i frangipanien i hagen, der grenene står nakne som krafsende kjempekoraller. Hvis treet ikke stanser dem, drar skyene videre for å sluke de to strømkablene som tjorer huset fast til en stolpe i gaten. Vann og strøm går ikke sammen. Stemmer kommer tilbake til meg, eller iblant bare befalinger. Sinnet er et spennende organ. Spoler frem og tilbake etter eget forgodtbefinnende. Eller er hjernen organet, og sinnet noe helt annet, en følge av den, et Scheinbild? Professor Melnikoff forteller meg at hukommelsen hos Alzheimerpasienter regrederer, helt til det første de lærte blir det siste de glemmer: «Vær så snill» og «Takk», menneskets høflighetslevninger, koblet inn i hippocampus. Man blir av-potte-trent, men en høflig sådan. Takk for at De tørker. Men Alzheimer er, Gott sei Dank, ikke det jeg har. Det er bare at det av og til, som når jeg holder på å sovne, dukker opp et glemt minne, som et lysbilde i en karusell. Vennene mine og de andre menneskene rutsjer av den og ut i rommet rundt meg, puster og svinser og åpner munnen. Noen minner er kanskje ikke engang mine. Jeg hørte historiene så ofte at jeg tok dem til meg, pakket dem inn og pusset dem som en østers gjør et sandkorn, så de nå, mine eller ikke, er blitt til mitt blankeste selv. Nittensytten var året da også jeg første gang kom borti Det uavhengige sosialdemokratiske parti. Da Toller var på sanatoriet, var jeg elleve år og selv i behandling. Men hos meg er det ikke så mye sykdommen som rekonvalesensen som er blitt sittende. Det var da jeg bodde hjemme hos Dora, og livet mitt begynte, som observatør, som publikum. Og som kusine. Det året raste skarlagensfeberen gjennom byen vår i det 40
avsidesliggende Schlesien. Fire barn døde. De egentlige legene var alle ved fronten, sammen med faren min. Far hadde meldt seg som frivillig, som så mange jøder. Han fikk ikke studere juss – ingen jøder hadde adgang før lillebroren Hugos tid – men krigen tok dem imot med åpent gap. I mitt barnesinn så jeg for meg at ingenting kunne tilstøte ham, så mange leger som det var der. Da jeg hadde svettet i tre dager, sendte mor Marta etter Sanitätsrat, byens førstehjelpsmann. Han var pensjonert slakter med store hender og ånde som luktet gjær. Fra jobben mente han å ha en viss erfaring med ledd og knokler. Han stakk tomlene rett inn i skulderen min, ankelen, kneet, hoften – til jeg skrek. «Her!» forkynte han og pekte på bulen over hofteleddet. «Feberen har satt seg her!» Mannen åpnet en kasse, som til et musikkinstrument, og tok ut et langt glassrør. Han skrudde nålen inn mens de holdt meg fast – Marta og mor ved skuldrene, kokka ved føttene. Sanitätsraten la hånden øverst på låret mitt. Munnen til kokka forsvant i en strek. Da han var ferdig, så jeg sprøyten full av noe rødt og gulgrønt, marmorert. «Vi må hekte opp benet,» sa Sanitätsraten. Han forsvant og kom tilbake med en ramme fra butikken sin. Den hadde fortsatt kjøttkroker på, som skranglet fra en trekant i metall. Han festet den bandasjerte foten min til et slags talje- og loddsystem over rammen. Den skulle strekke det infiserte benet, så det ikke ble kortere enn det andre. Jeg holdt sengen i to måneder, og har siden gått med en haltende gange som aldri har plaget meg et sekund. Far kom hjem like etter. Armen hans var kvestet, et sår han bar med like stor stolthet som han ville gjort med et arr fra en studentduell. Han måtte lære seg å gjøre alt med venstre hånd. En gang vi spiste lunsj, trodde mor jeg gjorde narr av ham for at han var klossete, og rykket meg opp av stolen. 41